Våle 3 - Norsk på nett

Den første som fikk anledning til å kjøre bil på en bygdevei i Våle var Ludvik
Larsen fra Tønsberg. Han eide og drev Våle Ysteri, og for å lette det daglige
tilsynet med ysteriet fikk han i april 1919 innvilget en søknad om å kjøre bil på
veien fra Hengsrud til Sørby. Samme år fikk en annen mann fra Tønsberg, kontorsjef
Killingstad, tilatelse til å kjøre sin bil på veien fra Fossan til Hotvedt, mens
en søknad fra Håkon Gran på Grette om tillatelse til å kjøre bil på samtlige
bygdeveier i Våle ble avslått. Han fikk imidlertid lov til å kjøre på de veiene som
tidligere var åpnet for de to bileierne fra Tønsberg.
Høsten 1919 fikk også Adolf Gran på Revetal tillatelse til å kjøre bil på de
veiene som er nevnt tidligere, og dermed kunne man risikere å møte 4 forskjellige
biler på bygdeveier i Våle. Det var mer enn nok mente enkelte, og derfor ble en
søknad fra Even Norheim om tillatelse til å kjøre drosje på enkelte veier i Våle
avslått med 21 mot 6 stemmer. Et forslag om å gi NOt·heim tillatelse til drosjekjøring
mot at han ikke kjørte fortere enn 20 km. i timen og viste spesiell oppmerksomhet
mot veifarende med hester, ble også avslått med samme stemmetall.
Men i løpet av året 1919 fikk flere tillatelse til å kjøre motorsykkel på bygdeveiene
i Våle. Blant dem var lensmannsbetjent Sigurd Haugen, kjøpmann A. C. Backe,
Nils Gveven og Johan Gunnestad.
Etter hvert kunne en del av kommunestyrerepresentantene i Våle tenke seg å
åpne veiene for alminnelig biltrafikk, og fra 1919 gikk et mindretall på 4 inn for
dette. Det kom flere henstillinger fra fylket om å åpne veiene i bygda, og debat-
Mange misunte Sverre Bjunes denne «Forden» som han kunne vise fram i 1928.
280
tene i kommunestyret fortsatte. I 1920 var mindretallet øket til 14, men flertallet
talte sterkt imot, og de forlangte navneopprop under avstemningene. A visen J arlsberg
skrev i den forbindelse noe hånlig om kommunestyret i Våle som i «det
Herrens år 1920 var redd den stygge bilen, og fortsatte en gammel, men merkelig
nok ikke for gammel debatt.»
Det er likevel ikke vanskelig å forstå bøndene i Våle som bodde langs de mange
smale bygdeveiene og var avhengig av transport med hest og vogn. Mange av dem
hadde opplevd pinlige situasjoner under møte med bil, og få av dem trodde at
hestene noen gang kunne bli fortrolig med slike bråkete kjøretøyer.
Den første som fikk kjøre bil på samtlige veier i Våle, var legen F. G. Hansen.
Han fikk sin søknad innvilget i mai 1920, mens lignende søknader fra flere
innenbygdsboende ble avslått. Derimot fikk Mathias Huseby, som den første i
Våle, tillatelse til å kjøre motorsykkel med sidevogn på samtlige veier i bygda.
I 1921 besluttet kommunestyret at samtlige bileiere i kommunen skulle få
anledning til å kjøre bil over alle veier i Våle. Fylkesmannen kunne imidlertid ikke
gå med på dette, fordi vedtaket utelukket en vålesokning som leide en bil. Han
anbefalte derfor påny at alle veier ble åpnet for alminnelig biltrafikk. Men da trakk
kommunestyret sitt tidligere vedtak tilbake, slik at hver enkelt fortsatt måtte søke
om kjøretillatelse. Og noen flere fikk etter hvert anledning til å kjøre bil i Våle.
Blant dem var dyrlege Rustad og lensmann Haugen som fikk sine søknader
innvilget i 1922.
Endelig, i juni 1923, besluttet Våle kommunestyre at veiene i kommunen skulle
ligge åpne for alminnelig biltrafikk. Mindretallet, som lenge hadde kjempet mot
all bilkjøring, var nå skrumpet inn til en, og den ene var Kristian Knapstad. Han
foreslo at alle veier i bygda skulle stenges for bilkjøring.
Men så kom nye farkoster som var mere skremmende enn motorsykler og biler:
Lastebilene og bussene. Alt i 1921 hadde Karl Berg fått tillatelse til å kjøre med
en liten lastebil på veien fra Sørby til Hengsrud, men da Horten Bryggeri året
etter søkte om å få benytte sin lastebil til utkjøring av varer i Våle, ble søknaden
avslått av kommunestyret. Bryggeriet søkte påny med amtsingeniørens beste
anbefalinger, men kommunestyret ga seg ikke. Derimot fikk melkefabrikken i
Holmestrand tillatelse til å kjøre lastebil på en del veier i Våle fra 1923.
Alf Kristiansen fra Botne ble nektet rutebilkjøring i Våle i 1924, men samme
år fikk et Hortensfirma rett til å kjøre rutebil fra Horten over Nykirke til Våle
kirke og videre til Svinevoll. Prisen pr. passasjer skulle ikke overstige 20 øre pr.
km. Og det var ikke billig. Gjennomsnittsinntekten for gårdsgutter i Våle på
denne tiden var kr. 30,- pr. måned i tillegg til kost og losji. For noen av dem gikk
veien tur-retur Horten over 40 km., og det vil si at de måtte arbeide i 8 dager for
281