Våle 3 - Norsk på nett

ordningen med bygdevekter opphevet i Våle. Det skjedde under bispevisitasen i
1809 da det ble vedtatt: «I stedenfor bygdevegter vedtages at enhver gård eller
husmand som møter en fremmed betler skal føre denne til sin nabo som så skal
føre ham til neste nabo og så videre inntil betleren er ute av sognet på samme kant
hvorfra han kom.» Den som ikke rettet seg etter dette, skulle betale en bot på 24
sko til fattigkassen. Den samme bot skulle betales av den eller de som uten forutgående
varsel til fattigkommisjonen lot en fremmed eller en passløs få husly
natten over.
Vi har ingen oversikt over hvor mange betlere som kunne finnes i Våle til
forskjellige tider, men det var neppe mange. Nøden var sjelden så stor at det var
tvingende nødvendig å tigge mat. De som trengte det mest, fikk tildelt midler slik
at de ikke skulle sulte. Og fattigkassa hadde penger til utdeling. 1 1799 opplyste
sognepresten under sommertinget at det hos ham var 100 rd. av fattigkassens
midler som kunne lånes ut mot rente, men ingen meldte seg som interessert. Alt
året etter skrev imidlertid sognepresten til Stiftsdireksjonen og søkte om å få
benytte en del av den kapital som var satt ut mot rente, til utdeling blant de fattige.
Han skrev da at de trengende «er blevet flere og fIer og de behøver understøttelse
om de nogenledes skal oppholde livet». Og i november 1800 skrev han at det var
nødvendig med utdeling for å redde bygdas fattige fra «den mest trykkende
hungersnød anstundende vinter».
Noen betlere var det nok også i Våle, men forholdene her var sikkert mye bedre
enn tilfellet var mange andre steder i landet. 1 Nes i Hallingdal hvor folketallet
var omtrent like stort som i Våle (1684 i Nes og 1720 i Våle) ble det under
folketellingen i 1801 registrert 255 betlere. I folketellingen for Våle samme år ble
ingen betlere nevnt. Vi må imidlertid være oppmerksom på at mange av dem som
drev betleri ikke var nødt til det på grunn av sult. For noen ble det en sport.
1 perioden 1808-1814 ble det både krig og uår, og fattigkommisjonen i Våle
brukte mer enn noen gang tidligere til de fattige. 1 1809 skrev sogneprest Thurmann
i den før omtalte gaveboken for de fattige at det var elendige forhold. Han
hadde tidligere på året gitt 10 rd. Nå ga han ytterligere 4 rd., idet han sendte ut
en oppfordring til andre om å gjøre det samme. Men bare noen få etterkom
anmodningen. 1 åra 1809-1814 ga 7-8 personer tilsammen gjennomsnittlig 50 rd.
i året.
Det verste året i denne perioden kom i 1812, og da ble det utbetalt 613 rd. til
de fattige i tillegg tillegdsytelser og noe mat. 1 regnskapet for 1811 er de enkelte
utgiftsposter mere spesifisert, og her finnes navnene på hver enkelt som har
mottatt støtte, blant andre på 8 «oppfostringsbarn» som er betalt med fra 5 til 30
rd., alt etter hvor mye barnet kunne være til hjelp på gården eller i huset.
78
Av såkalte «Udlevede, sengeliggende» var det ialt 6 personer i 1811, blant dem
«Den yderst usle Aase Marie Christoffersdatter og «Den yderst skrøbelige Marie
Christensdatter». For Martes underhold ble det betalt 83 rd. som var det meste
noen fikk dette året. Til vanlig understøttelse for de fattige ble det betalt fra 3 til
26 rd. til ialt 35 personer.
1 regnskapet for 1812 finner vi navnene på alle som betalte kontingent til
fattigkassen. Det gjaldt alle gårder som ikke hadde legdslemmer eller var fritatt
for skatt, 50 i Våle og 12 i Undrumsdal. Kontingenten som ble skjønsmessig
ansatt, varierte fra 1 til 9 rd.
Gjennom en rekke år fra 1801 fikk familien Stranger utbetalt 26 rd. årlig i
fattigunderstøttelse. Fattigkommisjonen og almuen i Våle forsøkte flere ganger å
fri seg fra denne støtten blant annet fordi familien som hadde hjemstavnsrett i
Våle, ville bo i Holmestrand. - «Den Strangerske familie må være de fattige som
dette prestegjelds almue har minst lyst til å forsørge, » skrev sognepresten i et av
flere brev som foreligger i denne saken. Mogens Stranger tilhørte den kjente
Strangerfamilien, og han var bror av amtsforvalter Gregers Jensen Plade Stranger,
som ikke ville ha noe med sin bror å gjøre. Mogens Stranger var prokurator, og
da Marthe Dorthea Holst ble enke på Snekkestad i 1791, fikk han den oppgave
å være hennes lagverge. Han ble hennes ektemann, og de fikk to barn. 1 1799
måtte de forlate Snekkestad på grunn av økonomiske vanskeligheter til tross for
at enken 8 år tidligere satt igjen med en nettoformue på 486 rd. Mogens var ikke
frisk, han begynte å miste synet, og to år senere var han ifølge sognepresten
«ganske blind». På denne tiden skrev han likevel flere brev med sin egen hånd,
og han la ikke skjul på sin bitterhet mot sin bror og flere andre.
Fattigkommisjonen i Våle tilbød familien Stranger et hus i Klokkerbakken samt
30 rd. i året. (Lærerne i Våle hadde 24 rd. i året). Men Stranger ville bo i Holmestrand,
og han nektet å flytte til Våle. Det hele ble en omfattende sak som endte
med at familien fikk 26 rd. fra Våle hvert år. Stranger døde i 1811, men familien
fikk fortsatt det samme beløp i flere år.
79