Våle 3 - Norsk på nett

apporter til biskopen at kirken «behøver kledning om den skal være til bestandig
brug». Men det skulle den nok ikke, og i 1755 skrev prosten om kirken i Undrumsdal
at «den er verre end sees kand på grund av adskillige drypp i taget».
Kirkene i Våle led av dårlig vedlikehold over lengre perioder, og derfor kom
to trekirker i annekset til å bli revet. Den gamle middelalderkirken i hovedsognet
ble stående. Det solide murbygget falt ikke sammen selv om både tak og gulv
måtte bygges om flere ganger fordi det var «forrådnet».
Det ble sjelden brukt penger til kirken hvis det ikke var helt nødvendig. Fortegnelser
over kirkens inventar og ornamenter vitner også om dette. En fortegnelse
fra 1733 viser at det ikke er kjøpt inn noe nytt av betydning siden 1666.
Derimot har kirken fått noen gaver. Det gjaldt en kalk og disk av sølv gitt av
fogden Claus Røyem og frue i 1676, og en sølveske til oblater gitt av overinspektør
Jørgen Olufsen Mandal og frue i 1702. De var da bosatt på Reggestad. Hans
Snekkt;stad hadde gitt kirken en lysestake med 3 piper i 1715, og dessuten hadde
kirken fått to alterduker, den ene fra overinspektør Mandal og den andre Christen
Klokker.
Da grev Wedel på grunn av økonomiske vanskeligheter begynte salg av grevskapets
kirker omkring 1760, ble både Våle og Undrumsdals kirker utbudt til salg
og taksert for tilsammen 3.500 rd., men ikke solgt. I 1764 forlangte han 1.800 rd.
for hovedkirken, men ingen var interessert. Da Våle kirke ble ropt opp som nr.
13 under den store kirkeauksjonen på Jarlsberg i 1769, het det at det faste årlige
overskudd ved kirken var 117 rd. Foruten den faste landskyld hadde kirken nå
24 leiekuer som hver ga 32 sko i årlig leie. Tienden som var hovedinntekten,
utgjorde 74 tønner havre og 5 tønner blandkorn slik at de samlede inntekter ble
163 rd. De faste utgiftsposter var omtrent de samme som hundre år tidligere. Den
største posten gjaldt vin og oblater og utgjorde 30 rd. pr. år. Nye avgifter var 4
rd. til skolen, 2 rd. til Universitetet (I København) 1 rd. til misjonen i Finnmark
og 1 mark og 8 sk. til London kirke. En del av overskuddet måtte naturligvis
benyttes til vedlikehold, men det sto da opp til kirkeeieren å forvalte kirken som
forretning innenfor visse grenser.
Våle kirke ble ikke solgt auksjonsdagen, men i januar 1770 ble det utstedt skjøte
på kirken til kjøpmann Ole Heegaard i Holmestrand. Han betalte 1200 rd., og
tidligere hadde han kjøpt halvparten i Botne kirke, for 150 rd.
Heegaard oppfylte imidlertid ikke sine forpliktelser slik greven hadde forutsett,
og ved en dom i 1781 ble han dømt til å avstå kirken til greven for 1210 rd. Kirken
kom likevel til å bli Heegaards eie etter at han hadde betalt greven et beløp slik
at han i realiteten kjøpte kirken tilbake for en høyere sum. Men Holmestrandskjøpmannen
kom etterhvert opp i økonomiske vanskeligheter, og i 1790 pantsatte
104
han kirken mot et lån på 2500 rd. som han fikk av sin svigersønn generalauditør
. Jens Flor på Haugboe i Asker. I 1793 ble Heegaard slått konkurs, og dermed ble
det Flor som overtok Våle kirke.
Det oppsto misnøye med hans forvaltning av kirken og dens inntekter, blant
annet fordi han anbragte kirkekuene på sin egen gård i Asker. Det er tydelig at
Flor drev forretning og så bort fra det sosiale aspekt som lå i dette at en mindre
formuende familie kunne få leiet ei ku for en rimelig pris. Han sier det selv slik
i et brev til Stiftsdireksjonen som svar på klage fra prosten: «Mere fordel er det
at have sin eiendomsko selv, end deraf at modtage 32 skilling årlig leie, som langt
fra ikke kan svare regning nå da en ko betales med 16 til 20 riksdalep>.
Jens Flor beholdt kirkekuene og kirken til 1804 da han solgte kirken og dens
rettigheter til Rasmus Alsing som var skipsreder og kjøpmann i Holmestrand.
Han døde i 1808 og sønnen, Rasmus Alsing, d.y. arvet da det hele.
Den åttekantede, lille kirken i Undrumsdal, ble først solgt i 1775 til bonden og
gjestgiveren Christoffer Nilsen Sollerød.
Gudsdyrkelse blant folket
Hver eneste søn- og helligdag ble det holdt gudstjenester i Våle prestegjeld. Inntil
1770 også på de 10 helligdagene som da ble avskaffet og i lang tid senere kalt
«misshæljedaer». I hovedkirken ble det holdt gudstjeneste to påfølgende messedager
slik at hver tredje messedag tilfalt annekskirken. På de store høytidsdagene
var det gudstjenester i begge kirkene. Gudstjenesten begynte om sommeren kl.
9 og om vinteren kl. 10.
Kirkeritualet fra 1685 inneholdt klare regler for gudstjenesten og forvaltningen
av sakramentene. I tillegg til de kjente ritualer fra vår tid var det også ritualer for
«Kvinners kirkegang efter deres barnefødsel». Alle kvinner som hadde født, måtte
gjennomgå dette ritualet før de kunne fortsette sin kirkegang. Det var også ritualer
for «trolovelse» og for skrifte og avløsning.
I kirkeboka fra 1732 har sogneprest Gerner fortalt hvorledes «skrifte» ble
praktisert i Våle på den tiden. Ved hovedkirken foregikk det alltid om lørdagen
før gudstjenesten da de skriftende møtte prest og klokker ved kirken kl. 10 på
formiddagen. Først ble det sunget en «pønitensesalme» det vil si en salme med
tekst om bot og anger. Deretter måtte alle unge og alle ugifte gå frem på kirkegulvet
hvor de ble katekisert i sin kristendomskunnskap «fornemmelig i de stykker
som hører til en sand omvendelse». Presten holdt så en preken med forklaringer
og formaninger om hva det ville si å være verdige gjester «ved Herrens
105