Våle 3 - Norsk på nett

den østre vei gikk over 2 1/2 mil. Vestre vei kom inn i Våle ved Revetal grin, og
veien herfra til Bjerke gårdsgrind ble kalt Lofstadroden. De følgende roder var
Sunneklepproden som gikk til en grind på Bjerkeåsen, Dahlroden som gikk videre
til milestolpen på Haugtuft-eie, Haugtuftroden gikk til Skaugs bro som skulle
vedlikeholdes av Skaugsroden, og herfra gikk Sanderoden til Brekkeveiskillet.
Serklandsroden gikk videre til Våle kirkegårds vestre port, og strekningen herfra
til Gullikstad grind på Gjeldstad-eie ble kalt Hotvedtraden. Så gikkjonsrudsroden
til Olumstads veiskille, Olums tad roden til Basskje grind, og Basskjeroden til
Røds grind ved delet mot Botne.
I 1718 var kongeveiene gjennom Våle farbare for hest med vogn, men det kom
stadig klager over vedlikeholdet. Og det kommer klart fram at bøndene var lite
begeistret for grevens veimester som bodde på gården Horten. I mai 1732 kom
han ridende på en inspeksjonsrunde gjennom Våle. Da han hadde kommet sydfra
forbi Våle kirke til Gjelstad, fant han et gjerde som etter veimesterens oppfatning
stod for nær veien, og han begynte å rive det ned. Under dette arbeide ble han
overfalt av tjenestedrengen på Gjelstad, Jørgen Christoffersen, som slo ham med
en staur. Veimesteren trakk sin kårde for -å forsvare seg, men han fikk flere slag
av stauren og måtte til slutt forsvinne. Han red videre til lensmannen i Botne som
fikk Mads Gunnerød og Christoffer Grytemark til å se på de skadene veimester
Witting var påført. De vitnet i retten at han var ille forslått.
En rekke andre vitner som ble forhørt under rettssaken mot Jørgen Christoffersen,
deriblant husbondsfolket på Gjelstad, gir oss det bestemte inntrykk at
sympatien var på gårdsdrengens side. Veimester Witting var i alle fall ikke særlig
populær i Våle.
En oversikt over veinettet fra 1748 viser at det da var blitt en del veier i Våle.
Foruten de to kongeveiene var det fire såkalte kirke- og tingveier. En tingvei til
Lardal gikk fra Lærumsplassen over Bagstevold og videre vest over Fon. En såkalt
kirkevei gikk fra kongeveien ved Syrstad til Våle kirke, mens en tredje vei som
kom forbi gjestgivergården Olumstad, gikk videre over Jonsrud og fram til den
gamle kongeveien. En fjerde vei gikk fra Våle kirke til Grytnes og videre til
Undrumsdal kirke.
Forøvrig var det en rekke slepeveier, rideveier og stier hvor folk tok seg fram
både sommer og vinter.
«Landeveiene i Jarlsberg er så ypperlige at de ikke kan være bedre i noe land»,
skrev prosten Muller i sin «beskrivelse over Jarlsbergs Provstie» fra 1772. Han
mente kongeveiene var så brede at tre vogner kunne kjøre jevnsides, og på begge
sider av veien var det grøfter der det ikke var fjellgrunn. Men mange steder stengte
66
fjellet for grøftene slik at vannet i regnværsperioder rant inn i veien og forårsaket
store ødeleggelser. Myndighetene stilte imidlertid strenge krav til bøndene når det
gjaldt vedlikeholdet. I en instruks fra 1774 het det at hver gårdbrukende oppsitter
skulle arbeide på veiene minst 12 hele dager i året - av hvilken stand han enn er
_ mens husmannen skulle slippe med 4 dager i året. Rodemesteren som ble valgt
ut blant bøndene, hadde ansvaret for vedlikeholdet, og han kunne forlange arbeidet
igangsatt når han selv fant det nødvendig. Hvis rodemesteren forsømte
seg, ble han bøtlagt. Hans forsømmelse kunne blant annet bestå i at han ikke
anmeldte bønder som unnlot å møte til pålagt arbeid. En bonde som ikke møtte
etter tilsigelse, skulle bøtlegges med 32 skilling pr. dag.
Det ble etter hvert mange mil med veier som bøndene i Våle skulle vedlikeholde.
De måtte også holde skikkelige grinder over veiene, og bare på kongeveiene
gjennom Våle var det i 1783 51 grinder. I hele grevskapet var det ialt 142
grinder på disse veiene, og alle de øvrige prestegjeld i grevskapet hadde mindre
enn halvparten så mange grinder som Våle. I tillegg kom det som var av grinder
på kirke- og tingveiene.
Selv om det etter hvert ble flere veier i Våle, gikk det lang tid før veinettet ble
utbygget slik at det ble alminnelig vogntrafikk mellom gårdene som lå spredt
utover bygda. Og selv om det var vei til vogn eller karjol, var det mange som
foretrakk hesteryggen slik veimesteren gjorde da han var ute på inspeksjon langs
kj øreveien.
Noen anskaffet kanskje karjoler i Våle allerede i siste halvdel av 1600-tallet da
, det ble anlagt en slags vei gjennom Jarlsberg. Den ble som tidligere nevnt, ikke
vedlikeholdt. Vi finner i alle fall et par karjoler i Våle i 1711. Da måtte både
kanseliråd Clausen på Valtersborg og overinspektør Mandal på Reggestad betale
skatt på hver sin karjol. Og i skiftet etter sogneprest Clausen ble det i 1732
registrert 4 forskjellige karjoler på prestegården. Han var temmelig sikkert den
første sogneprest i Våle som brukte vogn på sine reiser omkring i bygda.
Clausens forgjenger, sogneprest Bagge, satt i alle fall på hesteryggen da han dro
til messe i Undrumsdal kirke sommeren 1695. Det fremgår klart aven rettssak der
Reier Sperre og hans kone sto tiltalt fordi de etter messen hadde kommet med
ukvemsord mot presten og «med henders pågribelse» hindret ham slik at han
måtte rope om hjelp for å komme fram til sin hest og opp på hesteryggen. Reier
ble forøvrig dømt til å betale 4 rd. i bot, og både han og kona måtte be presten
om forlatelse.
Den første hjulredskapen som ble vanlig på gårdene i Våle, var møkk-kjerrene.
I skiftene finner vi dem fra 1713 da det ble registrert to slike på Kjølsrud. På
Huseby finner vi møkk-kjerrer i 1721, og etter denne tiden er de å finne på de
67