Våle 3 - Norsk på nett

om nåde, og hennes «Husbondsfolb møtte også opp i retten og hevdet at barnet
virkelig var dødfødt.
Dødsdommen over brannstifteren Anne Marie Evensdatter ble anket av Arne
Nyerøds enke, Oline, straks etter at mannen døde i 1773. Hun ga uttrykk for stor
medlidenhet og ba om at Anne Marie måtte slippe straff. Det førte til at tjenestejenta
ble fritatt straff for tyveri av klær og erstatning for dette, men birkeretten
dømte henne likevel for mordbrand «til at miste sitt hoved med øks, og kroppen
med hovedet derefter kastes på et bål og brendes.»
Ingeborg Christensdatter fikk også sin sak opp i overbirkeretten. Her ble hun
lastet som et «særdeles løsagtig kvinnemenneske» med dårlig oppdragelse. Dårlig
oppdragelse og «enfoldighet» ble imidlertid tatt med under formidlende om stendigheter,
og hennes straff ble nedsatt til 4 års tugthusstraff.
Det hendte ikke så sjelden at ugifte kvinner ble gravid, og hvis de da ikke ble
gift med barnets far (eller en annen) som påtok seg farskapet uten at presten kjente
til det, før barnet ble født, måtte de betale leiermålsbøter. De som ikke kunne
betale, måtte etter 1741 arbeide i tukthuset i så lang tid som bestyreren der fant
tilrådelig. Ofte var barnefaren en soldat, og han slapp da å betale noen bot. Det
gjaldt også i leiermålssaker som krevde strengere straffer, for eksempel når partene
var beslektet. Det falt dom i en slik sak i Våle i 1707 da «det besvangrede
kvindfolk Marthe Trondsdattep> ble stilt for retten. Hennes fetter, soldat Jakob
Bendtsen Bagstevold innrømmet at han hadde hatt samleie med den tiltalte, og
samleie mellom søskenbarn var strengt forbudt.
Marthe ble dømt til å bøte «av yderste formue» . Registreringen av hennes
løsøre viste imidlertid at alt hennes gods beløp seg til 4 rd. 1 Ort og 4 sko Dette
ble inndratt til grevens kasse, og Marthe ble videre dømt til to års straffarbeid ved
Eidsfoss Jernverk. Dette skulle først skje etterat hun hadde født sitt barn og
«formedelst hendes begangne onde og syndige levnet udstået kirkens disiplin».
Det var imidlertid et lyspunkt i denne tragedien: Hun skulle få bo hos sin onkel
på Bagstevold inntil barnet ble født og døpt. Der bodde også barnets far.
11781 møter vi en annen kvinne på tinget i Våle: Else Thorsdatter, 33 år, ugift
og tjenestejente på Dal. På spørsmål fra retten som har innhentet opplysninger om
hennes vandel, innrømmer Else at hun som 19-åring fikk et barn med Anders
Larsen i Vivestad. Barnet ble døpt, men døde som spedbarn. Et annet barn tilsto
hun «at have avlet med den gifte mand Paul Rasmussen Gjessing i Ramnes.» Dette
barnet var nå til oppfostring i Ramnes.
Det tredje barnet som var født for omtrent et halvt år siden, hadde hun fått
mens hun var i tjeneste på Dal, og faren var også denne gangen en gift mann,
112
nemlig Anders Guldmundsen på Gorthe. Flere vitner som ble innkalt, kunne ikke
nekte for at de kjente til hennes barnefødsler, men ingen hadde noe ufordelaktig
å si om kvinnen. Hun ble dømt til tukthusarbeid i 8 år. Flere kvinner fra Våle fikk
opphold på tukthuset etter forordningen av 1741.
Mannen slapp lettere
Men hva med barnefedrene som ofte var gifte menn? Vi kan ikke se at noen av
dem ble straffet på tross av lovens strenge bestemmelser. Paul Rasmussen Gjessing
som selv bodde på sin egen gård Gunhildstad i Ramnes, tilhørte den rike
familien på Valle i det samme sogn. Det ligger nær å tro at han ved bestikkelser
kan ha kjøpt seg fri fra straff. Vi vet i alle fall at det skjedde med andre i den
samme periode. Og Øystein Rian som har skrevet grevskapets historie og gransket
grevens betjenter, legger ikke skjul på at de lot seg bestikke når de selv kunne
tjene på det. Vi har da også eksempler fra Våle hvor det går klart fram at enkelte
straffskyldige menn gikk fri. Det gjaldt blant andre Anders Madsen på Kringlås
under Nedre Borge. I 1740 ble han stevnet for leiermål, og som gift mann kunne
han vente streng straff, men han møtte ikke på tinget etter vanlig stevning. Det
alene var straffbart, og han ble stevnet til neste ting. Men da kunngjorde amtsforvalterens
fullmektig at saken var ute av verden idet den var oppgjort med amtsforvalteren.
I 1775 ble Ellen Eriksdatter Borge dømt for leiermål med Jacob Olsen Borge
som også var en gift mann. Hun ble dømt til å betale 12 lodd sølv eller hensettes
i fengsel på vann og brød i 4 dager. I rettsprotokollen heter det videre: «Forseelsen
er fra barnefaderens side i minnelighed avgjort. »
Når vi vet at enkelte menn slapp fri på denne måten, må vi ha grunn til å tro
at andre som vi ikke får høre noe om, ved bestikkelser også kunne hjelpe sine
kvinner slik at de ikke kom inn i tingbøkene med sine navn.
I andre tilfelle rømte barnefaren fra sine plikter, eller han flakket omkring og
avlet flere barn. Den mistanken kan rettes mot ektemannen Christen Bjørnsen,
en kullbrenner som en tid hadde opphold på Revetal. Siri Bendtsdatter som i 1702
ble stevnet for leiermål, fortalte i retten at denne mannen «av og til i et års tid
hadde besvangret hende». Men da saken havnet i retten, var Christen Bjørnsen
rømt fra grevskapet, og ingen visste hvor han oppholdt seg.
Det finnes også en del eksempler på at ektemannen ble straffet for leiermål, og
vi skal trekke frem et par av dem fordi de også illustrerer andre forhold. I 1692
ble den 65 år gamle ektemannen Dyrre Bagstevold stevnet for retten fordi han
8. Våle bygdebok bnd. III 113