Våle 3 - Norsk på nett

ved brylluper, barnedåper og begravelser. Det fremgår av protokollen at formannskapet
måtte henvende seg til sognepresten før de kunne gi den opplysning
at «det her i prestegjeldet ikke eksisterer nogen sådan indtægt. Da intet videre var
at forhandle blev mødet hevet. »
Lover, påbud og krav fra sentrale myndigheter førte etter hvert til større aktivitet
i kommunestyret. Det gjaldt i første rekke fattigstellet og skoleutbyggingen.
Videre gjaldt det vedlikehold og utbygging av veinettet, men mange veisaker
ble også reist etter krav fra bygdas egne folk. I periodene fra 1860 fram til 1905
var det knapt et kommunestyremøte uten at det ble snakket om veier. Foruten
linjevalg, oppstikking og bygging, gjaldt det grunnavståelser og erstatninger.
Blant de veisakene som skapte størst debatt og tok lengst tid, var en erstatningssak
i forbindelse med grunnavståelse til hovedveien fra Horten til Fossan. Denne
veien delte gården Knapstad i to, og under en takst i 1895 ble Paul Knapstad tildelt
900 kroner i grunnerstatninger. Kommunen nektet å betale, idet et flertall i kommunestyret
hevdet at samtlige grunneiere som ble berørt hadde gitt tilsagn om fri
grunn til veien. Kanpstad anket dette vedtaket for retten,og både i under- og
overretten ble kommunen dømt til å betale. I 1901 besluttet kommunestyrets
flertall å anke avgjørelsen til høyesterett, men der ble den avvist, og kommunen
måtte betale. Etter at vedtak om utbetaling var fattet på et møte i 1902, begynte
den skarpeste strid i denne saken. I domspremissene het det nemlig at to av
kommunestyrerepresentantene, Anders Kristian Nyerød og Lars Hansen Sørby,
overfor Knapstad hadde gitt uttrykk for at han kunne regne med erstatning for
grunn, og nå ble det i kommunestyret stilt forslag om at disse to skulle betale
kommunen 900 kroner + renter fra 1896. I kommunestyreprotokollen, hvor det
sjelden står noe om debattens gang, heter det nå at «diskusjonen førtes nokså livlig
som vidtgående. »
Et forslag om å stille de to herrene til ansvar, ble til slutt vedtatt med 19 mot
12 stemmer, og en komite ble valgt «til at fremme det fornødne» . Komiteen
forsøkte med forlik uten å oppnå noe, og saken ble påny behandlet i kommunestyret
flere ganger, før et flertall på 19 mot 13 besluttet at saken skulle føres for
retten. 9 av dem som stemte mot, forlangte regjeringens approbasjon. Kommunen
tapte likevel saken som mange var opptatt av gjennom flere år.
Kommunestyret begynte sine møter kl. 9 om morgenen i sommerhalvåret og
kl. 10 om vinteren, og møtene varte ofte til langt ut over kvelden. I 1901 fant man
det nødvendig å fatte vedtak om «en mere normal dag for herredstyrets møter»,'
og det ble da bestemt at møtene skulle slutte senest kl. 8 om kvelden, «såfremt
ikke presserende saker foreligger til behandling.»
Selv om kommunestyreprotokollene inneholder svært lite i tillegg til saksfrem-
160
stilling og endelig vedtak, forstår vi lett at møtene kunne vare lenge. Der satt for
eksempel hele kommunestyret og gjennomgikk kommunekassererens lister over
dem som stod til rest med skatt. Hvert enkelt navn ble nevnt og vurdert. Noen
ble straks erklært som «uerholdelige», andre ble funnet gode nok til at det skulle
foretas utpantning, og i enkelte tilfelle fant man andre løsninger. Slik heter det for
eksempel i forbindelse med kommunekassererens krav om utpanting hos skibsfører
A. Andersen Hem i 1892: «Broderen Torvald Hem, der var nærværende,
erklærede at beløpet med det første ville blive indbetalt.»
Mange saker ble tatt opp som benkeforslag, og vi får det bestemte inntrykk at
det var mange diskusjoner uten at det ble nevnt noe i protokollen. Men vi kan
også finne referater som dette fra 1904: «Representanten Anton Sjuve Sildtvedt
androg om å få flyttet en grind på rodeveien ved Sildtvedt fra den nordre til den
søndre del av hans eiendom. Under diskusjonen av denne sag tok andragsstilleren
sitt andragende tilbage.»
På et møte i 1902 opplyste ordføreren at kommunen kunne få kjøpt ved til
lokalet av Johan Hutuft, som skulle ha 15 kroner pr. favn for bokeved. Nå var
det flere av representantene som gjerne ville selge ved, og tilbudet ble ikke godtatt.
A. C. Ryg tilbød bokeved for 14 kroner pr. favn, mens representanten Christoffer
Fossås ville selge bjerkeved for kr. 12,- pr. favn. Hans Torp tilbød deretter ved
for kr. 8,- pr. favn, men det var granved. Det står intet om hvor lenge man pratet
vedhandel, men kommunestyret besluttet i alle fall å kjøpe bokeved til kr. 14,pr.
favn og granved til kr. 8,- pr. favn.
Fra gammelt av var sparing en dyd som førte til at bygdefolket i Våle klarte seg
forholdsvis bra gjennom alle kriser, og denne sparesansen slo også ut i kommunestyret.
Representantene brukte i det hele mye tid for å finne de rimeligste og
beste løsninger. I et vedtak som gjaldt reparasjon av kirken i 1870, heter det blant
annet: «Denne reparasjon bliver at udføre på en tarvelig, men anstendig maade.»
Et annet referat fra 1896 forteller også noe både om tid og saksbehandling. Det
forelå da et skriv fra lensmannen som opplyste at det var kommet flere klager over
at H. Gjersøe hadde hentet grus i kommunens grustak. Gjersøe satt selv i kommunestyret
som enstemmig vedtok følgende: «Herredstyrelsen vil have udtalt at
Hr. Gjersøe ikke har herredstyrelsens samtykke til å benytte grus til eget behov,
men man anser saken av så liden verdi at den kan passere.» I protokollen står det
videre: «det opplystes under mødet at flere har gjort lignende. Hr. Gjersøe bad
da tilføyet protokollen: «På grund av at flere inden herredet har fremkjørt grus
fra kommunens grustak til eget privat bruk uten kommunens tillatelse, antager jeg
at jeg kunne benytte samme.»
Kommunestyret var også opptatt med å skrive ut attester. Det gjaldt både
11 . Våle bygdebok bnd. 1II 161