Våle 3 - Norsk på nett

Johan Jørgensen Hundsal forteller i sine «opptegnelser» at lensmann Harboe
benyttet Berthe i arbeid på gården under arrestoppholdet på Syrstad, og en gang
rømte hun sin veg. Johan Jørgensen, som da var en ung gutt, var med på letingen
og fant henne i skogen. Berthe ble forøvrig i arresten på Syrstad mer enn ett år
før hun ble overført til Kristiania. I sogneprestens dagbokregister ser vi at han i
løpet av denne tiden besøkte henne ialt 32 ganger.
Da mordet på Nordby ble utført var Andreas Christophersen, som også gikk
under navnet Korpen, 25 år, og hans søster Martine var 19 år. I forbindelse med
forhørene het det om dem at «de var født i armod og oppdraget med den høyeste
grad av likegyldighet, hvorav følgen har været en fuldkommen uvidenhed om
Christendommen» .
Erik på Nordby var en av tre menn som ble myrdet i Våle i løpet av 1800-tallet.
Men i de to andre tilfellene ble det langt mildere reaksjoner, selv om dødsstraff
for mord i Norge ikke ble opphevet før 1905. De siste dødsdommer over mordere
ble fullbyrdet ved halshugging i Oslo i 1876.
Blant de myrdede i Våle var skomakeren Johan Søbyholmen, som i 1846 ble
funnet død med beviselige merker etter kvelning og struping. Han hadde vært i
slagsmål med Kristen Jensen Sørby, som ikke nektet for å være den dreptes
banemann, men han hevdet at han hadde handlet i selvforsvar mot en mann som
var både større og sterkere enn ham. Begge hadde vært beruset. Kristen ble frikjent
for mord både i underretten og i høyesterett - han fikk i det hele tatt ingen straff.
Flere rettskyndige har siden kommentert denne dommen som noe merkelig.
Det tredje mordet i Våle skjedde i 1879 på Fegstad, der det ble slagsmål mellom
gårdens eier Ole Nilsen, og Hans Christensen Søndre Håkastad. De hadde turet
sammen på hjemvei fra et dyreskue i Botne, og da de kom til Fegstad gjorde Hans
Christensen tilnærmelser til Ole Nilsens døtre, som ikke ville ha noe med ham
å gjøre. Dette utløste slagsmålet, som endte med at bonden på Fegstad slo den
andre i hodet med et trestykke slik at han døde. Ole Nilsen hadde tidligere blitt
straffet for overfall, og nå ble han dømt til straffarbeid på Akershus i 6 år og en
måned.
Ved lov av 17. mai 1848 ble flere gamle straffearter avskaffet, og dommene ble
etter hvert både mildere og mere humane. De fire kvinnene fra Våle som på
1700-tallet ble dømt til døden, ville nå fått langt mildere dommer, og de fleste av
de kvinnene som ble dømt til tukthusarbeid, ville nå ha sluppet straff. I løpet av
1800-tallet finner vi bare få kvinner fra Våle som kom i konflikt med loven, og
det var heller ikke mange menn som ble dømt for alvorlige forbrytelser. Nå kunne
en tyv som før fikk flere års tukthus arbeid, slippe med fengsel på vann og brød
over kortere tid. Vi ser for eksempel at Mathias Kristensen Sørby som stjal noen
202
materialer da han var med på å bygge ut kanalen i Horten, slapp med 5 dager på
vann og brød. Dette var i 1854. Men da den samme Mathias i 1858 ble dømt for
falske opplysninger og «bedragerisk handel» etter at han hadde solgt ei ku til
kjøpmann Jensen på Horten, fikk han 20 dager på vann og brød.
I 1862 ble den 20-årige Thomas Thorsteinsen Bibo dømt til 8 dager på vann og
brød etter at han hadde begått noen «småtyverier». Det het i dommen at vedkommende
var født utenfor ekteskap og «oppdraget under uheldige omstendigheder,
og røbede tidlig stor vanart, men er ikke tidligere straffet». Den slags humane
hensyn fant man ikke som formildende omstendigheter tidligere, i de saker vi har
sett fra Våle.
Det humane syn som førte til endringer i lovverket, rettet ikke søkelyset bare
mot mennesket. Vi fikk også lover som truet med straff for mishandling av dyr.
Men dyra måtte nok ofte tåle ganske mye før det ble tale om straff til menneske.
Vi har et eksempel fra 1862, der Anders Lorentzen Bjerke og hans sønn Anton
på Bjerke i Våle ble tiltalt for dyreplageri mot gårdens hest. Anton hadde brukt
hesten som «Møllehest» og kjørt mjøl fra Fossan mølle til Tønsberg, og korn
tilbake til Fossan. Lasset hadde i regelen bestått av 5 tønner mjøl og like mye korn
- en enkelt gang 6 tønner, innrømmet tiltalte. Han innrømmet også å ha kjørt to
påfølgende dager, forøvrig gjorde han turen 3 til 4 ganger i uken. Turen til
Tønsberg og tilbake tok 12 timer med4 timers hvile i byen, og han hadde da kjørt
hesten over tre mil. Dyrlegen som ble budsendt, konstaterte at hesten hadde flere
gnagsår og han anså kjøringen som «åpenbart dyrplageri» og nektet videre kjøring.
Anton satte etter dette hesten inn på stallen hos faren på Bjerke, og han fikk
isteden en yngre hest til møllekjøringen. Men da tok faren den første hesten, som
var mellom 18 og 20 år, i bruk foran plogen på gården. Dette ble også anmeldt,
men på tross av at hesten var gammel og brøten av sår, fant retten at de tiltalte
burde frifinnes, fordi ingen kunne si annet enn at hesten var i godt hold. Den var
ikke utmagret, og derfor var det ifølge retten ikke bevis nok for dyreplageri. Men
de tiltalte gikk ikke helt fri - de måtte betale saksomkostninger.
Det var lensmennene som hadde ansvaret for arrestantene og for eventuell
transport til Akershus eller andre steder, og den som lot en arrestant unnslippe
ble strengt bøtelagt. I 1816 ble lensmannen i Våle, Herman Hansen Rostad, dømt
til å betale 50 riksbankdaler i sølv til sognets fattigkasse, fordi han hadde vist
skjødesløshet under transport av «slaven Nils Halvorsen». Denne skjødesløshet
bestod i at lensmannen hadde sendt med «en løs person» som vakt, og begge rømte.
Rostad fortsatte likevel som lensmann i Våle til sin død i 1849. Sønnen Hans
Hermansen virket deretter som lensmann inntil cand. jur. Henrik E. W. Harboe
ble ansatt i 1851. Han kjøpte gården Syrstad og bodde der inntil 1862, da han
203