Våle 3 - Norsk på nett

I politivedtektene for Våle fra 1896 ble det også tatt inn forbud mot skyting for
«forbidragende brudefølge på offentlig vei». Dette ga imidlertid anledning til
mere skyting enn tidligere, idet kommunestyret i 1885 hadde vedtatt lignende
forbud, og i tillegg til dette het det da: «ligeledes forbydes å løse skudd, skyde i
eller ved bryllupshuset av tilskuere». Gjestene eller husets egne folk kunne altså
gjøre det.
Flere av dem som var unge i Våle omkring 1880, forteller om bryllupsskikker,
og de sier at det var vanlig med skyting - også ved hver gård der bryllupsfølget
dro forbi. Bryllupet ble ofte feiret over to eller tre dager. Spillemennene - ofte tre
- møtte i bryllupsgården når gjestene skulle fare til kirken. Bredine Bakke fra
Ramnes forteller at spillemennene som kjørte foran brudefølget, også hadde
tromme, og den ble brukt hver gang følget passerte en gård. Først den andre
dagen ble det spilt til dans, og mot slutten av bryllupsfeiringen samlet man seg ute
i tunet, «der guttene spente over armene på jentene så det var fælt », sier Bredine
Bakke.
De som har fortalt om bryllupsskikker i eldre tid, hører til dem som fikk
anledning til å delta i bryllupsfestligheter som brudgom, brud eller som gjest. Men
alle fikk ikke det. En del av dem som giftet seg hadde rett og slett ikke råd til noen
bryllupsfeiring, og det skal vi ikke glemme.
Det ble etter hvert slutt på samvær og turing over flere dager i forbindelse med
begravelser. Men etter midten av 1800-tallet var det ennå vanlig i Våle at gjestene
fikk en dram før følget dro til kirkegården. I Kalsrudarkivet ligger flere innbydelser
til begravelser, og vi ser av dem at det var vanlig å møte opp i begravelsesgården
tidlig på morgenen, senest kl. 9, og dagen kunne da bli lang.
Skriftlig innbydelse ble imidlertid bare sendt til gjester som bodde langt borte.
Omkring i nabolaget gikk "båmannen» - en kar som var valgt ut blant de mest
aktede folk i grenda. Han gikk fra hus til hus og sa: «Jeg har så mange flittige
helsningær til kjærring og mann i huset fra (avdødes navn ble nevnt) om de vil
gjøre han den ære å komme og følge til hans siste hvilested, og så følge med telbars
igjen fra kjærka.»
Forøvrig ble budstikka benyttet til forskjellige bekjentgjørelser. Den hadde sin
faste runde fra gård til gård gjennom bygda, og så snart den var mottatt og
gjennomlest pliktet mottageren å bringe den videre til neste gård. Vi vet ikke med
sikkerhet hvor lenge den var i bruk i Våle, men den var i alle fall aktuell i 1888,
for da bevilget kommunestyret penger til innkjøp av 4 budstikker.
Det var ikke uvanlig at båmannen fikk en dram når han gikk omkring i nabolaget,
men mot slutten av 1800-tallet hadde mange fått et annet syn på alkoholforbruket
enn tilfellet var hundre år tidligere. Den avholdsbevegelse som Asbjørn
220
En liten tønne som denne f ra Hundsal, ble ofte brukt til frakting og oppbevaring av
brennevin. Foto: Per Gilding.
Kloster fikk inn i organiserte former fra 1859, hadde fått folk flest til å se på
edrueligh"et som en dyd. Både politiske og religiøse grupper tok avholdssaken
alvorlig, og for prestene ble det en selvfølge å omtale edruelighetsforholdene i sine
rapporter om «Menighetstilstanden». Slik skrev sogneprest Schiørn til biskopen
om menighetstilstanden i Våle i 1895: «Edrueligheden må også sies å være nokså
bra, der er jo enkelte forfaldne drankere, men ikke mange. Derimot er der mange
flere som drikker seg drukken ved byreiser, og når de bruger efter gammel uskikk
brendevin ved brylluper og begravelser, kan der også treffes drukne folk. »
221