Våle 3 - Norsk på nett

stemte mot, at de nødvendige midler til aftenskoler bevilges under den forutsetning
at skolen holdes særskilt for gutter og jenter.
I 1894 gikk et flertall i kommunestyret igjen mot bevilgning til aftenskoler, og
da det i 1898 forelå et tilbud fra amtet om et kjøkkenskolekurs, svarte kommunestyret
at man for tiden ikke var interessert.
Da den flyttbare amtskole kom i gang fra 1876, gikk et flertall.i-Våle kommunestyre
inn for at man skulle forsøke å få skolen til Våle, men man kunne ikke
skaffe egnede lokaler. I 1877 forelå det en plan om å legge skolen til Valtersborg,
men dette fant kommunestyret «uhensiktsmessig», fordi skolen kom til å ligge
helt i utkanten av kommunen. I de følgende år svarte Våle negativt på tilbud om
skole, under henvisning til at man ikke kunne skaffe lokale. I 1882 het det i tillegg:
«ligesom man også tror at det er få inden herredet som føler trang til opptagelse
i skolen, hvorfor man også denne gang ikke kan mottage tilbudet. »
Nei, bøndene i Våle kommunestyre var ikke blant dem som ivret for opplysning.
Det var sognepresten og lærerne som i første rekke gikk inn for utvidet
skoleundervisning. I 1886 var det lærer Strandnes som tok et initiativ og presset
på for å få amtskoIen til Våle. Tilslutt vedtok kommunestyret med 9 mot 5
stemmer at man skulle ta imot amtskoIen, og den ble da lagt til Siltvedt. Her ble
det da over to år holdt to kurs for gutter og to kurs for jenter, men siden kom
ikke amtskoIen til Våle før 1905.
Betingelsene for å bli opptatt ved amtskoIene, var at eleven var konfirmert og
kune lese med «nogenlunde ferdighet», regne de fire regningsartene med benevnte
og ubenevnte tall og skrive en leselig håndskrift. Alle som var konfirmert kunne
ikke dette på denne tiden, og derfor ble det holdt en opptaksprøve. Ved amtsko­
Ien fikk elevene undervisning i geografi, historie og naturkunnskap ved siden av
tradisjonelle fag som kristendomskunnskap og regning.
Da amtskoIen kom til Våle var det ennå mange personer i bygda som ikke
kunne tegne sitt navn, særlig blant kvinnene. For mennene hadde det etterhvert
blitt en æressak å kunne undertegne med egen hånd. Det var ikke slik ved begynnelsen
av hundreåret da man ofte undertegnet kontrakter og lignende bare ved å
sette sin signet i et segl. Da kommunestyret i Våle begynte sin virksomhet i 1838,
het det at samtlige representanter skulle undertegne protokollen. Dette ble ofte
gjort på den måten at de som kunne tegne sitt navn underskrev med egen hånd,
og så skreven av disse navnene på de øvrige representantene, uten at de ble
anmerket noe om «ført» eller «påholden penn». Navnene ble da ofte skrevet på
forskjellige måter. Således fikk Peder Gjerpe i 1840-åra sitt navn skrevet på tre
forskjellige måter: Gjerpe, Hjerpe og Jerpe.
Etter 1850 blir det i de fleste tilfelle anmerket hvis det ikke er egenhendig
182
underskrift, men nå ser vi at nesten alle som blir valgt inn i kommunestyret lærer
seg så mye håndskrift at de kan underskrive en protokoll. Etterat Guttorm Lefsker
ble valgt inn i kommunestyret i 1864, ble hans navn de to første åra tegnet
av andre, men så begynner han selv å undertegne i godt leselig håndskrift: Guttorm
Lebsager.
Almueboksamlingen
Ved midten av 1800-tallet var det altså mange i Våle som ikke kunne skrive, og
sikkert også en del som ikke kunne lese håndskrift. Vi kan derimot gå ut fra at
så å si alle hadde lært å lese trykte bokstaver. Men hvilke muligheter hadde de til
å få lesestoff?
I skiftene ser vi at mange hadde en salmebok og en huspostil eller en bibel i
huset, men det var nesten ingen som hadde noe lesestoff ut over dette. Det var
imidlertid et leseselskap igang i Våle før 1850. Det fremgår blant annet aven
katalog «Over bøgerne i Vaale Leseselskab». Katalogen som ligger i Kalsrudarkivet,
er ikke datert, men blant de bøker som er nevnt finner vi boka «Patriotiske
Handlinger», og det står at den er en gave fra sogneprest Dop, som forlot bygda
i 1849. I 1855 finner vi for første gal)g en «Almueboksamling» omtalt i kommunestyret,
og det fremgår da at denne er en fortsettelse av et tidligere leseselskap
i bygda. Det het da at det var en underbalanse i Almueboksamlingen, og det ble
besluttet å bevilge et beløp på 30 spd. som skulle utbetales fra «Kornmagasinets
Fond.»
Katalogen over bøkene i det gamle leseselskapet viser ialt 65 bøker, vesentlig
andaktslitteratur, men også en del andre bøker. Boka «Advarsel mod Drikfældighed»,
var en gave fra Lars Bettum. Her var også «Vinterblommer» av Wergeland,
«Staals Visdomsbog, Nationale Fortællinger, Syv Aar i Nord Grønland», et par
billedbøker for barn ved siden av kjente andagtsbøker. Katalogen inneholdt også
en årgang av Skillingmagasinet, og det var en gave fra klokkeren Lars Christophersen
Hauge.
Interessen for lesning synes imidlertid ikke å ha vært særlig stor. Etterat kommunestyret
i 1855 dekket et underskudd ved boksamlingen, gikk det mange år før
kommunestyret viste boksamlingen noen oppmerksomhet. Men bøkene kom
man likevel ikke helt utenom. I 1861 sendte amtamannen fem bøker opp til
kommunestyret i Våle, og disse skulle utdeles etter «beste skjønn». Det gjaldt
først to eksemplarer av «Lambrechts Veileder i Husdyrstell» som skulle deles ut
til