Våle 3 - Norsk på nett

eningen skulle organiseres som et ungdomslag, der også jentene kunne være med.
De ledende blant lærerne satte seg sterkt imot dette, men det ble likevel slik at
kvinnene skulle få bli medlemmer i Våle Ynglingeforening. Etter dette kom det
klager over at de unge kom for sent hjem etter møtene, «og man tenkte at grunden
hertil er den at kvinder var med i foreningen. » På tross av slike klager ble det på
et møte besluttet at virksomheten skulle fortsette, men det synes som om tiden
ennå ikke var moden for vanlig ungdomslagsvirksomhet. Etter 1890 hører vi intet
om Våle Ynglingeforening, og det gikk 7 år før Våle Ungdomslag ble dannet.
Dette laget ble likevel blant de første frilynte ungdomslag i Vestfold.
Det var lærerlaget i Våle som tok initiativet til å stifte ungdomslaget: Læreren
Olai Dalland ble formann, og kirkesanger Skaaden, som tidligere hadde satt seg
imot at jentene skulle få bli med i ynglingeforeningen, ble styremedlem, men det
var de unge selv som hadde ledelsen i laget med fire kvinner i det første styret.
Et medlemstall på 152 ved første årsmøte vitner om stor interesse for laget, og
det faktum at laget fikk holde sine møter i kommunens lokaler, vitner om at det
fra første stund hadde kommunestyrets og bygdefolkets tillit. Fra 1901 fikk ungdomslaget
benytte det nye kommunelokalet på Sørby, og her ble det regelmessig
møter med foredrag, diskusjoner, sang, skuespill og annen underholdning.
Et kommunestyrereferat fra 1902 viser at ikke alle uten videre fikk benytte
lokalet: «Under møtet kom til stede Torstein Odden og forespurte hvorvidt
lokalet kunne bortleies til en avholdende consert. I sagens anledning fattedes
sådan beslutning: Grundet på at man ingen kjendskab har til mandens opptreden
nægtedes enstemmig bortleie av lokalet. » - Ungdomslaget var foreløpig alene om
å arrangere offentlige samvær med verdslig underholdning, på Sørby.
Men før ungdomslaget fikk ta det nye lokalet i bruk, holdt kommunen selv en
innvielsesfest, som fikk en fyldig og detaljert omtale i Tønsbergs Blad. Det var
egentlig banken som hadde bygd lokalet, men det ble likevel betraktet som kommunens
hus. Innvielsesfesten ble holdt den 10. februar 1901, og 200 mennesker
var til stede. Festen varte fra kl. 6 på ettermiddagen til kl. 3-4 om natten. Etter
velkomsthilsen og bevertning, ble det holdt en rekke taler i forbindelse med
overrekkelsen av huset, og det ble også overrakt gaver. Siden ble ordet fritt, og
i referatet heter det at «da det nu ble servert et glass punsj til herrene og vin til
damene, avløste den ene tale den annen ustanselig». Det ble blant annet talt for
fedrelandet, for damene, for lærerne, for lensmannen og for festkomiteen. Mellom
talene var det sang og musikk, ved midnatt ble det servert varm aften, og det
var videre musikk og lek inntil gjestene fikk kaffe. - Siden skulle det bli holdt
mange taler i lokalet på Sørby.
Over hele 1800-tallet ble det arrangert religiøse møter og tilstelninger av for-
224
skjellig slag omkring i bygda. Disse møtene kunne samle mange folk, og selv om
hensikten i første rekke var å samle mennesker om Bibelens budskap, kan man
ikke se bort fra at det sosiale samvær også hadde sin store betydning. Oppbyggelser
og misjonsmøter samlet alt i alt mange flere mennesker enn noe annet
forum på 1800-tallet, men dette behandler vi i en annen sammenheng.
Etter Hans Nielsen Hauge
Vi har tidligere konstatert at sogneprestene Henrik Gerner og Brede Thurmann,
som virket i Våle fra 1731 til 1757, var sterkt personlig engasjert i den kristne lære
de forkynte, og at deres forkynnelse holdt seg levende blant legfolk i bygda helt
inntil Hauge besøkte Jarlsbergbygdene omkring hundreårsskiftet. Hauge vakte
nytt liv i en bevegelse som kom til å virke ved siden av statskirken, inntil en del
som tilhørte denne bevegelsen brøt ut og dannet sin egen menighet. I Våle var det
flere som i denne sammenheng spilte en aktiv rolle.
Blant de mest kjente var Sibille på Sørum, Hun er omtalt i Heggtveits kirkehistorie
som en «profetinde, en Predikant og en visdomsfuld kvinde». Hun holdt
ofte oppbyggelser, og hun holdt Hauges lære levende inntil hun døde i 1837. (Se
Våle I s. 616.)
Flere bevis for at legfolk var i virksomhet og holdt oppbyggelser i Våle i første
halvdel av 1800-tallet, har vi i fire brev som aldri tidligere er offentliggjort. Brevene
er skrevet av omgangsskolelæreren Ole Olsen Våletangen til bonden på
Kalsrud, hvor brevene ennå er oppbevart. Det første brevet er fra 1814, da Ole
Olsen var omkring 20 år. Han takker for «igåraftes» da det antagelig hadde vært
oppbyggelse på Kalsrud, og han skriver blant annet: «Jeg kom ubeskadiget til
Kornto. Gud være takk at jeg intet uheld vederfares. Det vanskeligste var veien
opp over Eders skov. Jeg gikk inn i Kleverudrønningen efter en bog og fikk følge
derfra til Helgeroen. På begge steder fandt jeg ved mitt komme andagtsøvelser.
Ordet leses og synges dog i mange hus . . . »
I et brev fra 1839 skriver Olsen til Kalsrud og takker for «hvor venskabeligt og
fortroligt I alltid har begagnet meg». Brevet inneholder også noen salmevers og
en del botsbetraktninger som tydelig viser hans samhørighet med Haugebevegelsen.
Det samme kan sies om et brev fra 1840, der det forøvrig fremgår at ikke alle
i Våle er like begeistret for Olsens virksomhet. Han takker Lars Kalsrud fordi han
har gjort ham oppmerksom på at han av enkelte «miskjendes for disse aften besøg
. .. bliv ved at advare meg så jeg måtte lære at vandre mere varsom og forsigtig
mellom de mange forskjellige mennesker», skriver Olsen.
1-5. Våle bygdebok bod. III
225