Våle 3 - Norsk på nett

VALE BYGDEBOK

"
J (I
Våle bygdebok
BIND III
BYGDEHISTORIE
FOR VALE FRA CA 1540
TIL CA 1980
ved
John Rønningen
Utgitt av Våle kommune
med støtte av Våle Sparebank

Innhold
LENSHERRETIDEN (ca. 1530-1660) . . . . . . . . . . . .. . . . . .. . . . . . . . . . . .. 11
Administrasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 13
Folketallet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 14
J orda og eiendomsretten ................ . ..... '. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18
Skattebyrdene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 20
Militærstellet ................... . ...... . ..................... ..... 22
Samferdselen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 23
Næringene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 24
Kirkene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . .. . .. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
Straffereaksjoner .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 32
GREVSKAPSTIDEN (ca. 1660-1814)
Administrasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 37
Folketall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 41
NÆRINGENE
«Her er rydningsjord nok endnu ... » . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42
Dyra på gården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 49
Skog til mer enn gjerdefang og brenne .......... . .................... 53
«Udyr flere end nogen begjærer» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 54
KONGENS KRAV
Skattene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 57
Militærstellet ..... .. .. .. ........ . ............... ..... ............. 62
Veiene og skyssen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 65
SOSIALE FORHOLD
Bønder, husmenn og tjenere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 70
7

«Fattigvesenets forbedrede indretning» .. , . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 74
Tryggere alderdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81
Kriser og sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 82
Samvær og fest. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88
SKOLE OG OPPLYSNING
«Vrangvillige bønder». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93
«Opplysningens morgenrøde» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 97
KONGERIKETS RELIGION
Kirkene blir auksjonsvare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 101
Gudsdyrkelse blant folket . .... .... .. .. ....... . ..... ..... . .. .... . .. . 105
UNDER LOVENS STRENGE STRAFF
Fire kvinner får dødsdom ............................ ... ..... . ... . . 110
Mannen slapp fettere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 113
Spissrotsgang og annen straff. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116
BYGGESKIKK OG INNREDNING
Husene .... ... ... .. . . ..... . .. ....... . ... .. . ........ .. .. .. .... .. .. 120
Inventaret ......... . ....... .. .. . .. . . .. ... . . . ......... . ..... . ... . . . 126
Garderoben ............ . .. . . .. .. ............... . . . . .. . .. . . ....... 130
TIDEN 1814-1905
DE FØRSTE ÅRA
«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummerfulde» . ...... . . ... 137
HVA LEVDE DE AV?
Jorda og husdyr ga det meste . .......... . . . ........... .. .. . . .. .. . ... 142
Men skogen var viktig nok . ...... . ..... ... . ........ .... .. ..... ..... 153
Handelen begynte ........... . . ...... .. .... ...... .. ... . .... . ...... . 155
KOMMUNEN
Kommunestyret .. . .. .. ..... ... ......... . ......... .. . .. . ........ ... 157
Bygdepolitikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 162
Kommunens økonomi ... ....... ............ .. ...... ........ ..... . . 167
8
SAMFERDSEL
Veiene i Våle . . ..... . ....... . . ... ..... . ... .. . ...... . . . ....... ... .. 172
Jernbanene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 175
Post og telefon . ' .. . . .. . .. .... .... . .. . . .... . .... . . . ... . . .... ... . ... , 177
SKOLE OG OPPLYSNING
Almueskolene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 177
Utvidet skoletilbud .................... : . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 181
Almueboksamlingen .. . .. . . .. . ... ... . . .. ..... . ...... ...... ........ . 183
Lærerne . ... . .... . . . . . ..... ... ... . ........ .. .... . .. .. ... ......... . 184
SOSIALE FORHOLD
Husmenn og tjenere .. .. . . ... . . . ... .. ... .. . .. ... . .. ... ... .... .. .... 187
Fattiglemmene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 190
Kårfolket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195
Prest og almue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196
Lov og rett for folk og dyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199
HELSESTELLET
Større velstand - bedre helse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204
Kamp mot sykdommene ...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 206
Jordmødre og leger . ....... ....... . ... . .. ... .. ... .......... . . ... . .. 208
KIRKER PÅ SALG
Skal vi kjøpe kirken?
SAMVÆR OG FORENINGSLIV
Begrensede festligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217
Spillemennene ...... .. .. .. .. .... . . .. ... ... .. ... . .... .. .. ... ....... 222
De første foreningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223
Etter Hans Nielsen Hauge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225
Hus og utstyr . . .......................................... . .. .... .. 229
Kostholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 2,34
Flere folk i bygda .. ... . ............. ... ...... .. ..... . ....... . .. . . . 237
211
9

Administrasjon
Omkring 1530 var det nesten 200 år siden den store pesten herjet over bygda.
Over halvparten av dem som bodde her, falt bort, og mange gårder ble liggende
øde, men her ble ingen ødegårdsgrender som det ble så mange av ellers i landet.
De naturgitte forhold førte til at de som ble igjen, fordelte seg noenlunde jevnt
ut over bygda - ut over vollene i Våle. Her bodde de i sine årestuer med gryter
og skord ved ildstedet midt på gulvet. Slik hadde det vært gjennom mange hundre
år, men noen av de yngste blant dem fikk på sine gamle dager oppleve peisen i
stuehjørnet.
De levde fortsatt av det de og husdyra høstet av vollene som ga bygda navn.
Ennå vokste det skog på nesten alt som ble liggende øde etter pesten, men de som
levde her, hadde rikelig med jord omkring seg. Mange av dem eide ikke den jorda
de brukte, men i lange tider etter pesten fikk leilendingene bruke jord for en
rimelig pris. Det var derimot vanskelig for leilendingene å få kjøpt jord og eiendom.
I 1525 var bare 40 % av jorda i Våle såkalt bondegods, mens det øvrige
tilhørte kirken og andre jordeiere.
Det var neppe noen materiell nød i Våle på denne tiden, men her som i landet
forøvrig var nok folket heller dårlig rustet når det gjaldt moralske og kulturelle
verdier. Så kom reformasjonen, og i året 1536 mistet både den norske stat og den
norske kirke sin selvstendighet. I en håndfesting som Christian 3 undertegnet
dette året, het det at Norges rike ikke lenger skulle være et eget kongerike, «men
et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»
Dette var dramatikk og politisk spill på høyeste plan, men for folk i Våle fikk
beslutningene liten betydning i første omgang. Kravet om at de skulle skifte sin
tro, kunne ikke gjennomføres uten at den enkelte ville gå med på det, og tapet av
den politiske selvstendighet førte ikke til forandringer i det daglige liv i bygda.
Vålesokningene måtte underordne seg de samme myndigheter som før.
Deres nærmeste overordnede på det verdslige plan var lensmannen som hørte
til i bygda. Han grep inn med eksekusjoner og ordnet med skifte- og takstasjons-
13

ikke lese, og tingskriveren måtte derfor sverge ed på at han skulle skrive ned
nøyaktig det som lagrettemennene var blitt enige om. Dermed var det en «svoren
skriver» som siden ble sorenskriver med full domsmyndighet.
Fra 1634 ble sorenskriveren ved en forordning meddommer på tinget, og han
ble også gjort økonomisk ansvarlig for dommene som ble avsagt. Ved den samme
forordning fikk sorenskriveren utlagt skattefri embetsgård slik som fogdene. Ved
Christian 5.s Norske Lov fra 16F ble lagrettemennene nærmest redusert til rettsvitner,
og i praksis fikk sorenskriveren da den fulle domsmyndighet.
Det er noe usikkert hvor stort distrikt som ble lagt til vår sorenskriver på den
tid. I 1620- og 1630-åra var Peder Nelaussen sorenskriver, og foruten Våle hadde
han også Slagen og Sande tinglag. Hans etterfølger som var Claus Erickssøn,
hadde bare Våle og Sande tinglag. Han bodde på Nordre Greaker i Botne som da
lå under Våle tinglag. I denne perioden måtte Botnefolk møte til ting i Våle, men
veien ble likevel ikke så avskrekkende fordi Gjelstad og Lærum var faste tingsteder
fram til 1660.
Folketallet
Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde i Våle ved reformasjonen, men vi
kan komme fram til tall som gjelder ved slutten av perioden, og ut fra det gjøre
noen antagelser. Fra forskjellige skattelister vet vi at det i 1660-åra bodde folk på
172 bruk i Våle prestegjeld. Hvis vi tenker oss at det i gjennomsnitt bodde 6
personer på hvert bruk, kommer vi fort fram til tallet 1032. Dette tallet stemmer
godt med det resultat vi kommer fram til ved å benytte et par andre kilder.
I 1645 ble det utlignet en skatt på alle personer over 15 år. Den ble kalt
kop skatten ut fra det tyske ord «kopf» som betyr hode. Det foreligger lister over
hvor mange voksne menn og kvinner som på den tiden bodde på hvert enkelt
bruk i bygda, og tilsammen finner vi i Våle prestegjeld 602 personer. Herav 131
fra Undrumsdal. På enkelte bruk bodde det kun to voksne mennesker, på de fleste
3 til 4, men på Nyerød bodde det 8 voksne personer og på Bjerke hvor det var
flest, bodde 11 menn og kvinner med sine barn. Folkene på Prestegården er ikke
kommet med, dessuten må vi regne med at det i tillegg til de voksne som betalte
skatt, også var en del fattige som ikke kom med i listene. La oss gå ut fra at
Prestegårdens folk sammen med de--f-atti-ge.mgjM15 voksne, og vi får da ialt 627
voksne personer. La oss videre gå ut fra at deres barn under 15 år utgjør--et---
16
Il;
\
tillegg på 55 %. Da kommer vi fram til at det bodde 971 mennesker i Våle
prestegjeld i 1645.
En annen kilde til å nærme oss folketallet, har vi i det manntall som presten
utarbeidet 20 år senere - i 1664. Dette gjaldt kun menn eller oppsittere over 12
år samt deres voskne sønner, tjenestedrenger og husmenn. Blant de såkalte oppsittere
som ble registrert, var det noen få enker, og når vi trekker disse fra, finner
vi 333 menn over 12 år. Det var normalt flere kvinner enn menn i bygda, og vi
legger derfor til 110 % slik at tallet for voksne blir 699. Nå gjaldt det voksne over
12 år, og vi legger da til 50 % som gjør at folketallet i 1664 blir 1048 personer.
Om vi sier at det ved midten av 1600-tallet bodde omkring 1000 mennesker i Våle
og Undrumsdal, tar vi neppe mye feil. Om vi følger det forholdstall som listene
over kop skatten ga oss, skulle da 222 av disse bo i annekset og 778 i hovedsognet.
Men hvor mange bodde det her ved begynnelsen av vår periode? Vi vet at 135
gårder var i drift etter svartedauen og at gjenryddingen ikke begynte for alvor før
etter reformasjonen. Nå bodde det neppe så mange personer på hvert bruk. Vi vet
nemlig at flere av de gårdene som var i drift slik at de kom med i skattelistene,
ble liggende øde i perioder etter at de var gjenryddet fordi det var for lite folk til
bosetting og drift. Omkring 1536 bodde det antagelig i gjennomsnitt 4-5 personer
på hvert bruk og det vil si at det da bodde omkring 600 personer i hele Våle
prestegjeld.
Praktisk talt alle som bodde i bygda hadde sitt utkomme fra jorda eller skogen.
I prestens manntall fra 1664 ser vi at 42 av dem virket som tjenestedrenger. Men
flere av disse var sønner som bodde hjemme på gården. Det ble også registrert 20
husmenn, men dette var ikke husmenn i den forstand at de var knyttet til en
husmannsplass med fast arbeidsplikt på gården. Vi ser for eksempel at det under
Haugtuft bodde to husmenn, men den ene var skredder. Under Torp bodde også
en såkalt husmann som var skredder, mens en husmann under Berg drev som
skomaker.
Et annet forhold som vitner om at disse ikke var husmenn i vanlig forstand, er
deres tilstand og alder. Blant yngre husmenn står flere oppført som krøplinger.
Husmannen under Robakk, Tor 0stensen, kan heller ikke være til særlig nytte
på gården, idet han er 90 år. Husmannen under Rossløs, Helge Toresen, var 80
år, og Hans Lauritsen som var oppført som husmann under Sørum, var 86 år.
2. Våle bygdebok bnd. III
17

J orda og eiendomsforholdene
Samtidig som folketallet økte, foregikk gjenrydding av den jorda som ble liggende
øde etter svartedauen. Ved reformasjonen var nesten intet av ødejorda tatt opp
igjen. Mye av den var tilgrodd med skog, men en del ble nok nyttet som beite eller
slåtteland. I bind Il s. 319 finnes en oversikt over de gårdene som ble liggende øde
i Våle prestegjeld - ialt omkring 30 gårder, samt en del parter av enkelte gårder.
Det var fortsatt 103 gårder i drift i Våle og 32 i Undrumsdal. På mange av disse
gårdene var det nok innskrenket drift i lengre tid, og først ved midten av
1500-tallet begynte gjenryddingen av de gårdene som ble liggende helt øde. Det
skjedde i alle fall ikke#tidligere i Våle.
I 1593 måtte alle bøndene som brukte jord på Østlandet, betale bygningsskatt
til Akershus, og i disse skattelistene finner vi vålebøndene under Våle skiprede,
mens bøndene fra Undrumsdal kommer under Slagen skiprede. Listene viser at
bare to av de gårdene som ble lagt øde etter svartedauen er tatt i bruk, nemlig
Jonstang og Nordre Grytnes. Det kunne nok gå en del år før gårdene som ble
gjenryddet kom med i skattelistene, men det er temmelig sikkert at bare få ødegårder
var gjenryddet ved begynnelsen av 1600-tallet. I skattelistene fra 1630
finner vi ytterligere 5 gårder som tidligere lå øde, nemlig Hengsrud, Skinnane og
Siltvedt i Våle og Bakskjul og Fossås i Undrumsdal.
Innen 1667 er alle ødegårdene kommet med i skattelistene, og dette viser da at
gjenryddingen i det vesentlige foregikk over en hundreårsperiode. Flere av ødegårdene
kom siden til å bli liggende som underbruk til andre gårder eller bli en
del aven ny gård. Frellumstad og Nåla var således underbruk til prestegården i
en lengre periode etter svartedauen, mens Kettustad og Gullikstad for alltid ble
slettet ut som egne bruk og lagt under prestegården. Det gjaldt også Rørås som
ble lagt under Revetal, Berg som ble delt mellom Kjølsrud og Ormestad, Luke
som ble lagt under Kjær og Joelberg som ble delt mellom Huseby og Robakk.
Guttulsrud som også var en egen gård før svartedauen, ble underbruk til Lærum,
men siden skilt ut igjen som egen gård under navnet Lærumteigen.
I Undrumsdal ble gården Møkkanes gjenryddet og lagt under Flår, mens gården
Bergan ble delt mellom de to Solerødgårdene. Stuerud som også var egen gård
før svartedauen, ble ryddet og tatt i bruk av Kårjord i Botne, men siden lagt under
Borge i Våle, der den naturlig hørte hjemme.
Jorda i Våle ble ryddet av bønder som fant sin livberging og sitt utkomme
i det som jorda ga. Jorda var arbeidsplass og levevei, og den ble etterhvert noe av
det gjeveste en mann kunne eie i landet. Derfor ble det slik at mange av dem som
18
søkte etter rikdom, ble jordeiere uten å leve som bønder. De forlangte sitt av
brukeren eller leilendingen, og ofte ble jordeieren rikere enn den som brukte
jorda.
I gårds- og slektshistorien er det gitt en oversikt over hvem som til enhver tid
eide jorda i Våle. Her skal vi minne om noen markante trekk i forbindelse med
eiendomsforholdene. I tiden mellom svartedauen og reformasjonen var det mer
enn nok jord til dem som levde i bygda, det var liten etterspørsel, og jordprisene
var forholdsvis lave. Derfor ble det i løpet av denne tiden flere som kom til å eie
sin egen gård - flere selveiere. Ved reformasjonen skjedde også den forandring at
kronen eller kongen overtok klostergodset, og i Våle førte dette til at det samlede
kirkegods ble redusert med 4 % ned til 17 %. Bøndene eide nå 40 % av jordegodset
i bygda, mens adels gods et utgjorde 14 %. Det var dog 22 % som tilhørte
ukjente eiere, og en del av dette var nok også i bøndenes egne hender. Når vi først
får en selvstendig oversikt i 1625, ser vi at bøndene eier 59 % av jorda i Våle.
Men nå skjedde en forandring, idet borgere og embetsmenn som drev handel
og skipsfart, fikk mere kapital enn det de hadde behov for til sin forretningsdrift.
De rike herrene Iver Nilsen, Anders Madsen og Carl Olsen fra Tønsberg kjøpte
jordeiendommer i Våle i likhet med flere tønsbergborgere. Det gjorde også bygdas
sogneprest hr. Augustinius og overbirkedommeren på Reggestad hr. Mandal.
I perioden 1625-1675 økte byborgerne og embetsmennene sitt jordegods i Våle
fra 4 % til 29 %. Bondegodset gikk i samme periode ned fra 59 til 44 % mens
adels- og grevegodset holdt seg noenlunde konstant på omkring 13 %.
Begrepet bondegods blir i denne sammenheng brukt om jordeiendom som var
i bøndenes eie, og her kommer da også inn de eiendommer som utenbygds bønder
eide i Våle. Men samtidig eide flere vålebønder jord i andre bygder. Vi ser for
eksempel at Vemund Sørby blant mye annet jordegods eide 18 lis pund tunge i
Ramberg i Botne og 1 1/2 bismerpund smør i Kåpe i Ramnes. Det vil si at
brukeren av Kåpe hvert år måtte betale Vemund 1 1/2 bismerpund smør eller
verdien av dette, mens brukeren på Ramberg måtte betale i forhold til 18 lispund
tunge som stod for kornvarer - tunge varer.
19

å komme fram til en antatt totalavling legger·vi til 20 %. Da får vi en bruttoavling
på 3564 tønner korn.
Dette tallet samsvarer ganske godt med de totale avlinger vi kommer frem til
ut fra oppgitt kvantum utsæd i forbindelse med matrikkelutkastet fra 1667. Dette
er heller ikke helt pålitelig, men utS'æden blir ialt oppgitt til 1658 tønner, og med
en oppgitt foldighet på 2,1 blir bruttoavlingene for hele prestegjeldet 3481 tønner.
Den oppgitte foldighet synes noe lav, og avlingene var antagelig noe større. Det
er da også grunn til å tro at det ble avlet noe mere korn i Våle i 1667 enn omkring
1620.
Husdyrholdet ble basert på maksimal utnyttelse av sommerbeitene og sulteforing
gjennom vinteren. Det meste vinterforet ble høstet på naturlig eng og slåtteland,
men dyra fikk også noe lauv eller bar og også noe skavet bark.
Vi får en peiling på dyreantallet i Våle ved å gjennomgå listene for en såkalt
kvegskatt som ble utskrevet i 1657. Det ble da foretatt en dyretelling på samtlige
bruk, men det er grunn til å tro at ikke alle dyr kom med, fordi antallet skulle
danne grunnlag for skatteberegningen. Tellingen viste imidlertid at det i hele
prestegjeldet var 316 hester, 1138 storfe, 547 ungdyr, 1376 sauer, 364 svin og 7
geiter.
I hovedsognet var det prestegården, Fossan og Huseby som hadde flest dyr -
alle hadde 16 voksne kuer. Prestegården hadde i tillegg 6 hester, 40 sauer, 24 ungfe
og 12 svin. Her var mat til mange mennesker, og ingen andre bruk hadde så mange
ungdyr, sauer og svin. Men på Helgeland hadde de i tillegg til forholdsvis mange
ungdyr også 5 geiter. De to andre geitene som fantes i bygda, var å finne på
Snekkestad, og alle bygdas geiter holdt således til ute ved kysten.
Allerede da var det forholdsvis mange hester i Våle med 1,7 hest i gjennomsnitt
pr. bruk. Etter prestegården kom gårdene Vestre Bakke, Kleiva, Nedre Borge og
Nordre Solerød som hver hadde 4 hester. 19 bruk hadde 3 hester hver, mens bare
5 bruk var uten hest, nemlig Syrstad, Jonstang, østre Hals, østre Rustaden og
Kleppan.
Vi har nevnt at det i vår periode skjedde lite som førte til forandringer innenfor
næringslivet i Våle. - Lite fordi det var forholdsvis lite skog i bygda, slik at man
ikke kunne utnytte den nye oppfinnelsen «vannsaga» og selge trelast i større
mengder. Over en kortere periode ble det likevel satset en del på omsetning av
trelast fra Våle. Det er mulig at det omkring 1600 foregikk en del tømmerhogst
på ødegårder som skulle ryddes, og at det da var mere tømmer i Våle enn noen
gang senere. Listene over sagskatt i 1612 viser nemlig at det da var 12 sager i Våle
prestegjeld. De fleste var riktignok såkalte flomsager som kunne benyttes bare
under flomtiden, men ingen av dem hadde beregnet å skjære mindre enn 300 bord
26
i året. Og det ble satt opp sager på gårder som senere ikke hadde skog nok til eget
behov.
I 1612 var to av sagene nyoppsatt og ikke kommet i drift, nemlig Grydemark
sag og en sag på Lofstad. Forøvrig var det sager på følgende bruk: Helgeland,
Klavenes, Haugtuft, Åmot, Fossan, Kalsrød, Prestegården, Langklepp, Flår og
Solerød. Flere av disse sagene ble satt opp av optimistiske eiere som fikk liten
glede av tiltaket. I senere skattelister heter det nemlig at det var vannmangel, og
vi vet da også at det siden var lite skog til sagskur. I 1640 var bare tre av de nevnte
sagene i drift, nemlig Fossan, Åmot og Haugtuft.
Vi vet ikke når den første saga ble satt opp i Våle, men det skjedde neppe før
1550. Blant de første som lot bygge sagbruk i Vestfold, var nemlig prosten i
Tønsberg, hr. Laurits Mathiassøn, som i 1545 fikk bygget tre såkalte sagmøller
ved Førumelva i Ramnes. Her har antagelig vålebøndene sett hvorledes en sag kan
bygges. De kunne uten stor vanskelighet gjøre det selv om de bare fikk en smed
til å lage sagbladet, som skulle settes vertikalt inn i en treramme og drives opp og
ned av va,sshjulet. Alt det andre i denne innretningen besto av tømmer som de selv
kunne hugge til. Det hele var ordnet slik at sagstokken ble drevet sakte fremover
mot sagbladet som skar bare på nedtur, og det hjemmesmidde sagbladet kunne
skjære gjennom de største stokkene. Men det gikk ikke fort ved vannsaga som
også ble kalt oppgangssag, og kunne betjenes aven mann.
Alt i 1587 kom et påbud som gikk ut på at ingen hadde lov til å reise sag uten
på eierens egen grunn, men dette påbudet ble ikke overholdt. I 1617 kom et nytt
påbud som utrykkelig slo fast at en sag måtte stå fullt ut på egen grunn, og
dessuten skulle hver enkelt søke kronen om tillatelse til å reise en sag. Dette hadde
blant annet sammenheng med minkende tømmerkvantum i skogene. Man begynte
snart å snakke om «forhugne skoger».
I Våle var det en del verdifull løvskog, og mye fint eiektømmer var drevet ut
før Fredrik 2. nedla forbud mot eksport av eiketømmer til andre land enn Danmark.
I 1616 forbød Christian 4. både hogst og utførsel av bøketømmer. Det var
i alle fall eiketømmer i Våle, for i 1622 fikk Even Nilsen Hotvet en stor bot på
112 rd. for å ha hugget 12 store eiketrær i prestegårdens skog. I 1620 ble selveste
lensmannen, Tore Reggestad, ilagt en bot på 6 1I2rd. fordi han hadde solgt en
eikebjelke til en hollender som en tid hadde oppholdt seg på Reggestad. Dette gir
grunn til å tro at hollenderen hadde fått kjøpt mere eiketømmer. Det var nemlig
flere som var interessert i å selge, og det var lensmannen som skulle påse at det
ikke forekom slikt salg. Året før hadde imidlertid Hans Jørgen Ofegstad fått en
bot på 6 1/2 rd. for ulovlig salg av eiketømmer.
Det er ikke mulig å komme frem til eksakte tall når det gjelder næringsutbytte
27

,
I
GREVSKAPSTIDEN
(ca 1660 - ca 1814)

ting tre ganger i året inntil Gjelstad ble valgt som tingsted i 1686. Her ble det også
holdt ting for almuen i Botne. De to prestegjeld hadde fortsatt felles tingsted etter
at Hundsal ble valgt som «anordnet tingstue» fra 1699. 1 1719 flyttet tinget for
Våle til Bjerke hvor det ble holdt inntil 1723. Fra den tid fikk Våle felles tingsted
med Ramnes på Fossan.
1 perioden 1731-1757 ble tinget igjen holdt på Bjerke, men så ble Hundsal igjen
fast tingsted inntil høsten 1796. Da ble gården Rostad tingsted for Våle.
1 den tiden amtsforvalteren bodde på Reggestad, ble ofte ekstraretter eller
forhør foretatt på forvalterens kontor, og her ble flere ungdommer fra Våle og
bygdene omkring dømt til tukthusstraff. Fra 1770-åra ble det enkelte ganger holdt
ekstra doms ting eller såkalte utsettelsesting på Hvitstein i Botne for hele det
nordre distrikt. Men fra 1797 ble det i tillegg til de tre faste tingsamiingene holdt
månedsting i de 9 øvrige måneder. Månedstinget ble også holdt på Hvitstein, og
det omfattet foruten Våle, Lardal, Hof og Botne. De øvrige prestegjeld i Nordre
Jarlsberg holdt måneds ting på Revå i Sande.
De vanlige tingsamiingene ble holdt tre ganger i året: Vårtinget først i mars
måned, sommertinget i midten av juli og høsttinget i slutten av oktober. Amtsforvalteren
og hans betjenter for da fra prestegjeld til prestegjeld i hele Jarlsberg.
Normalt ble tinget avviklet på en dag, og det kunne ofte bli sene kvelder. Den
andre dagen hendte det at retten hadde en åsetessak eller en ekstrasak, men for
øvrig ble det da å reise til neste sted, slik at retten holdt ting annen hver dag. 1
1761 ser vi for eksempel at vårtinget begynte i Lardal den 3 mars, fortsatte i Hof
den 5, i Botne den 7, i Sande den 9, i Skoger den 10 og i Våle den 12 mars. Dette
ble den vanlige runden ved alle ting.
Foruten skatteinnkreving, forhør og domsavsigelser ble forskjellige kunngjøringer
lest opp på tinget, skjøter, kontrakter og panteheftelser ble tinglest, og
almuen ble forespurt om nye skatteobjekter var kommet til eller falt fra siden
forrige skatteting. Alt som foregikk, ble ført inn i tingboka hvor vi også finner
detaljerte vitneavhør om vidt forskjellige saker.
Tinget var en verdslig forestilling, men Guds navn ble ofte nevnt. Eder, forsikringer
og kvitteringer ble gitt med formuleringer hvor navnet Gud var med.
Således måtte for eksempel sageieren Lars Olsen Hotvet skrive under en erklæring
på at han i året 1735 ikke hadde skåret mer enn det tillatte kvantum bord - «Så
sandt hjelpe meg-Gud og hans Hellige Ord.» Under Vårtinget på Lærum i 1684
ble tingbok nr. 2 tatt i bruk, og over bokas første blad ble det skrevet: «Gud med
sin Naade och Hellig Aand Regiere vor villie, och giffue forstand at ald vor
Gierning i Jesu Nafn kommer Hannem til ære och os til gafn. Amen.»
40
Folketallet
1 sin Vestfoldhistorie er Øystein Rian kommet frem til at folketallet på J arlsbergbygdene
ble omtrent fordoblet i løpet av grevskapstiden. Denne formelen styrker
det resultat vi tidligere er kommet frem til når vi antydet at det ved midten av
1600-tallet bodde omkring 1000 mennesker i Våle. (Se side 16). Ved slutten av
grevskapstiden 1821 var folketallet i Våle temmelig nær 2000. (I 1815: 1960.)
Økningen foregikk vesentlig i den siste del av perioden. Vi har få sikre tall å holde
oss til, men en folketelling i 1769 må ansees som brukelig peilestav. Denne tellingen
viser at det i hele prestejgeldet var 1482 personer, herav var 809 kvinner. Av
de samlede antall bodde 392 i Undrumsdal. Det ble også foretatt en yrkesfordeling
som viser følgende:
Bønder og jordbrugere, så og møllere
skovfogder, skovløbere, husmend,
inderster og desslige . ... . ... . . . ... .. . . .. ... . 288 mend
Geistlige samt kirke- og skolebetjente,
så og studenter med deres hustruer
og barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 mend
Tjenestefolk og daglønnere .. ..... . ... . .... .. 88 mend
Hospitalslemmer, vanføre, gebrekkelige
og avsindige personer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 mend
Rangspersoner, proprietærer som ingen
rang have, justits og alle kongelige
betjente, forpagtere, forvaltere,
ridefogder med hustruer og barn . . .. ... ...... 10 mend
319 kvinder
9 kvinder
171 kvinder
8 kvinder
6 kvinder
Den nest siste posten som omfatter 16 personer, synes ialle fall å være for lavt
ansatt. Under sogneprestens manntall i 1664 da folketallet var betydelig lavere,
finner vi 12 krøplinger, 2 blinde, en døv og en vanfør blant voksne menn over 12
år, og hvis vi tar med både jenter og gutter under 12 år, samt voksne kvinner, må
tallet i alle fall fordobles slik at vi kommer opp i 32 personer.
Men selv om tallene fra 1769 ikke er helt pålitelige, kan vi støtte oss til sikre
tall fra tellingen i 1801 da det ialt var blitt 1684 personer i Våle prestegjeld. Nå
er hver enkelt person ført opp med fullt navn, alder og yrke. 1 hovedsognet bodde
det 1269 personer og i Undrumsdal 415. Også nå var kvinnene i flertall: 882 mot
802. Alle som bodde i bygda, hadde tilknytning til en gård, enten som hus bon-
41

dens familiemedlem, som husmann, som tjener, som håndverker eller som innerst;
det vil si leieboer. Flest mennesker finner vi under Prestegården der sogneprest
Thurmann bodde med sin kone, sine 3 barn, sin kones søster samt 4
tjenestegjenter og 2 tjenestegutter. Her bodde også den døve og stumme Hans
Pedersen som presten hadde tatt seg av. Og i stuene omkring Prestegården bodde
videre 12 familier med tilsammen 69 personer. Blant disse hadde sognepresten
sine 12 husmenn, hvorav 3 uten jord. Folketallet økte, de ble stadig flere
mennesker som trengte mere mat, og vi skal videre se hva de levde av og hvorledes
de levde.
Næringene
«Her er rydningsland nok endnu»
«Dette sogns beboere består alene av dem som omgåes med at dyrke jorden»,
skrev sogneprest Thurmann da han i 1742 skulle begrunne et forslag om at skolen
ikke skulle holdes i onnetidene. Slik hadde det vært i flere hundre år, og slik skulle
det bli så langt inn i fremtiden som de da kunne se. Så å si alle som bodde i bygda,
hadde sitt utkomme av det jorda kunne gi direkte, eller gjennom husdyra. Få
steder i landet var det så mange dekar dyrket jord pr. individ som i Våle.
Vi har tidligere kommet til at all den jord som ble liggende øde etter svartedauen,
var gjenryddet og tatt i bruk omkring midten av 1600-tallet. Etter denne
tiden begynte en oppdeling av gårdene, og ofte ble gården delt mellom to sønner
eller mellom andre familiemedlemmer. I perioden 1660-1700, ble 20 bruk i Våle
delt i to, og 13 av disse delingene ble foretatt mellom familiemedlemmer. I hundreårsperioden
som fulgte til året 1800, ble 53 bruk delt, og 24 av disse gjaldt
delinger innen familien.
Selv om jorda var tatt i bruk igjen etter ødegårdstiden, hendte det fortsatt at
jord ble liggende øde over kortere perioder. Greven måtte da frafalle krav om
skatt etter at almuen på tinget hadde bekreftet at det verken var pløyd eller sådd,
og heller ikke høstet noe på vedkommende jordeiendom. I 1694 gjaldt det halvparten
av Haugestad og halvparten av Krokeborg. I 1697 gjaldt det hele Haugestad,
Nordre Haraldstad og Nordre Haugan. Fra 1696 lå Kurstad øde, og i 1968
ble det ikke betalt skatt av Nordre og Søndre Haslestad, Nordre Haraldstad og
Nordre Haugan fordi .«disse gårde haver vært ødeliggende i flere år.» Nordre
Haugan var rett og slett blitt fraflyttet, og på de øvrige gårdene var det ingen til
42
å overta etter at eierne var falt bort. Det var således ennå ikke blitt noen kamp om
jordflekkene i bygda.
Sogneprest Thurmann skrev i 1743 at ingen jord ligger øde eller udyrket, «uden
den mark som hver gård har til beite om sommeren. Han sier videre at jorden er

mange anskaffet harver med jerntinner allerede på 1600-tallet. I 1646 ble det
registrert en jernharv på Søndre Haslestad, den ble til og med omtalt som gammel.
I skiftene fra 1690-åra finner vi mange treharver med jerntinner i Våle. De kostet
fra 3 ort til 1 rd., mens plog med jern og ristel ofte var verdsatt til 2 ort. Det var
da en treplog med jernbeslag. I tillegg til plog og harv var det hos de fleste et
ploglenke, en jernhake og et par sigder. Noen hadde også en jernstaur og enkelte
en slipestein med jernbom. Navere var også et vanlig redskap av jern, men for
øvrig var det sparsomt med redskap som var verd registrering.
Etterhvert finner vi flere slipesteiner, og jernstaur blir mer alminnelig, men noe
nytt jordbruksredskap av betydning kom ikke før i siste halvdel av 1700-tallet. Da
kom en plogtype etter modell av den såkalte Falkenstensplogen fra Borre. Denne
plogen ble tildelt første premie ved en pløyetevling i Danmark i 1771. Mens
bøndene gjennom mange hundre år hadde brukt en plog med rett veltefjøl som
nærmest brøytet jorda, hadde Falkenstensplogen vridd veltefjøl slik at jorda ble
vendt. Det hadde størst betydning når nytt land skulle pløyes, og i skiftene fra
Våle finner vi denne plogtypen nevnt som «Ny Land Plov». På Snekkestad ble
en sJik plog verdsatt til 2 rd., mens en «Aaben-Jords-Plov» ble satt til 1 rd.
Andre nye jordbruksredskaper på 1700-tallet var arbeidskjerrene og hjulganger
til høysledene. Jernhakker og jernriver blir også etterhvert alminnelige, men ennå
i 1790-åra mangler de på flere bruk. I tillegg til sigdene kommer flere ljåer og
slipestein med jernås blir vanlig.
Regjeringen som visste at jordbruket var ryggraden i landets næringsliv, brukte
forskjellige metoder for å stimulere og fremme produksjonen. Gjennom Det kgl
landhusholdningsselskap som ble stiftet i 1769, ble det drevet opplysningsvirksomhet,
og det ble delt ut premier til bønder som viste interesse for nye metoder
og gjorde en innsats på sin gård. En slik premie havnet i Våle i 1778 da Jørgen
Ingebretsen Hundsal fikk en belønning på 6 rd. fordi han blant annet hadde tatt
opp 500 favner grøft gjennom en myr og kjørt bort 100 lass med stein.
Det heter i flere beretninger at prestegjeldet Våle i normale år var selvforsynt
med korn, men det foreligger ingen nøyaktige oppgaver over avlingene til de
forskjellige tider. Det foreligger derimot oppgaver over utsæd på de enkelte bruk,
og med en antatt folldighet kan vi komme fram til avlinger som kanskje er noenlunde
riktige. Vi må imidlertid være oppmerksom på at oppgaven over utsæd
skulle danne grunnlaget for skatteanslag, og de angir antagelig noe mindre enn det
som virkelig ble sådd. Den antatte folldighet i Vestfold ble også satt urimelig lavt
med 2,1 foll både i 1667 og i 1723, som er det laveste gjennomsnitt for samtlige
amt i landet. Flere har antydet at folltallet for Vestfold er for lavt, selv om man
er oppmerksom på at det her var som i store deler av Våle: Forholdsvis mye
46
,
flatlendt mark med noe stiv, ugrøftet leire. I vår utredning for Våle setter vi likevel
folldigheten litt høyere enn det som ble oppgitt som middel for Vestfold.
Antatt kornavling ifølge oppgaver over utsed 1667, 1723 og 1803
Utsæd i Foldig- Total avling Antall Avling
tørner het i tønner bruk pr. bruk
1667 1658 2,3 3813 174 21,9
1723 1641 2,6 4266 192 22,2
1803 1562 4, 6248 251 24,8
Ut fra de forhold vi tidligere har redegjort for, må vi gå ut fra at det i vanlige
gode år ble avlet noe mer korn enn det tabellen viser. Om vi legger folketallet fra
1801 til grunn, finner vi at det da ble avlet 3,7 tønner korn pr. individ. Det vil si
518 liter korn, eller omtrent 270 kg. Vi ser at den totale avling har øket betydelig,
og selv om det er blitt mange flere bruk på grunn av oppdeling, har likevel avling
pr. bruk øket noe.
Det ble nesten ikke sådd annet korn enn havre som stilte de minste krav både
med hensyn til jordkvalitet og gjødsel. Selv på prestegården hvor det var forholdsvis
store arealer, ble det sådd lite annet korn. Det heter i 1667 at jorda her er noe
flatlendt og våtlendt, og at det derfor blir sådd lite eller intet bygg.
Man høstet imidlertid ikke bare korn av åkeren. Halmen var også verdifull, og
spesielt havrehalmen som ble nyttet til dyrefor. I oppholdskontraktene hvor kårfolket
blant mye annet sikret seg for til sine dyr, ser vi at omtrent halvparten av
foret var havrehalm.
De største korngårdene i Våle var Huseby og Vestre Bakke, og på hver av disse
gårdene ble det sådd omtrent 20 tønner korn - tilsammen 41 tønner, og av dette
var 5 % blandkorn og hvete, resten havre.
Det hendte at kornhøsten sviktet, og da ble det ofte foretatt en organisert
opptelling over beholdning og behov, og det ble foretatt fellesinnkjøp av korn.
Da lensmannen i 1771 foresto en slik opptelling, viste det seg at bøndene tilsammen
hadde en beholdning på 1636 tønner etterat såkornet var trukket fra. Men
dette var ikke nok. Det samlede behov for innkjøp av korn ble oppgitt til 350
tønner. Dette gir oss da også en peiling på kornbehovet i forhold til avlingene i
normale år. I 1771 var altså behovet: Beholdning + innkjøp - 1986 tønner. Men
såkornet var trukket fra, og når vi legger til utsæden fra 1723, kommer vi opp i
et totalt behov på 3627 tønner. Og i normale år omkring 1723 var årsavlingene
47

4266 tønner. Regnestykket blir enda gunstigere med hensyn til avling pr. individ
hvis vi benytter tallene fra 1803.
Av den opptellingen som lensmannen foretok i 1771, ser vi at 27 bruk ikke
hadde behov for å kjøpe noe korn, mens mange av dem som ikke hadde nok, ville
klare seg med en kvart eller en halv tønne. Noen få hadde korn tilovers, og det
utgjorde tilsammen 22 tønner. Hans Hermansen Kjølsrud kunne selge 12 tønner
havre og 1 tønne hvete. Jørgen Hansen Sunneklepp hadde 6 tønner havre tilovers,
og dessuten var det et par tønner til salg på Gorte og Langås.
På 1700-tallet var det ennå ikke tale om å så gras- eller engfrø i Våle. Høyet ble
høstet av de samme arealer år etter år, mens spesielle åkerteiger ble holdt åpne til
åker. Hvert år lot man en åkerteig hvile eller ligge brakk i det de kalte trede, slik
at alt åkerland med jevne mellomrom ble brakket. Størrelsen av tredet som ble
angitt i tønner såkorn, utgjorde normalt vel en tredel av det som ble tilsådd. I 1667
lå således 8 tønner i trede både på Ryk og Huseby, mens utsæden på Ryk var 22
tønner og på Huseby 20 tønner.
Apen åker ble også benyttet til lin som ble sådd og høstet på de fleste bruk. Det
foreligger ingen oversikt over avlingene, men flere kilder forteller om linåkere, og
vi ser blant annet at kårfolkene ofte sikret seg rett til en linåker.
Humle ble dyrket i Våle fra middelalderen, men i stigende utstrekning etter at
myndighetene påla alle gårder å dyrke denne veksten som først og fremst ble
nyttet til ølbrygging.
I 1667 var det 26 bruk av 107 registrerte som ikke dyrket humle i Våle hovedsogn.
De ble alle pålagt å anlegge humlehage. I Undrumsdal var det 8 bruk av 35
som fikk slikt påbud. Det kan se ut som at tradisjon eller skikk og bruk spilte en
viss rolle når det gjaldt humlehager. I Våle lå nemlig 14 av de 26 gårdene som ikke
hadde humlehage i et område mellom Holm, Kornto og Ryk - et område på
grensen mot Botne - hvor bare halvparten av samtlige gårder dyrket humle.
Vålelensmannen forteller i en rapport fra 1775 at poteter da var kommet til
Våle, men bare noen få bønder hadde forsøkt å dyrke den. Vi har for øvrig ikke
funnet kilder som forteller noe spesielt om potetens første år i bygda. Den har
neppe vakt noen begeistring i første omgang, og vi må gå ut fra at det var her som
andre steder på Østlandet: Først under nødsåra 1808-1812 ble det for alvor
aktuelt å dyrke poteter. Og siden kunne man vanskelig unnvære den.
Det er nesten ingen kilder å støtte seg til når det gjelder hagebruk i Våle på
1700-tallet. Så vidt vi vet, ble det da heller ikke drevet hagebruk i vanlig forstand
på gårdene omkring i bygda. Det var i første rekke de såkalte kondisjonerte som
anla hage til pryd og nytte. En slik hage var det på Reggestad i 1719. Under en
besiktigelse dette året så man at det fra dagligstua var en utgang på den søndre
48
siden til hagen «som var indhegnet med plankeverk og hadde adskillige frukttrær».
På den østre side av bygningen var det også en hage med frukttrær, og den
var indhegnet med granstaker.
På Reggestad var det også bygget et lite hus «til at oppbevare kål udi», og under
stua var det en kjeller til oppbevaring av hageurter om vinteren. Vi vet at urter
var i bruk som medisiner og helsekost blant folk flest på den tiden, og vi vet også
at de dyrket kål, men svært sjelden finner vi noe om det i de lokale kilder. Vi ser
for eksempel at Maren Mikkelsdatter på Haslestad dyrket kål, for hun hadde en
kålhage som blir nevnt i forbindelse med en delekontrakt i 1761. Petter Clausens
beskrivelse over Jarlsberg grevskap fra 1743 vitner også om at kål var vanlig i
distriktet når han under avsnittet om insekter skriver: «Kålorme befindes og i
hver mands kålhage. »
Reggestad var en av få gårder i Våle hvor det fantes frukttrær, men heller ikke
her ble frukthagen vedlikeholdt. - Ikke i følge sogneprest Thurmann som i 1743
skrev følgende: «Her findes ingen slags trefrukter i dette kald, thi her findes ikke
uden på nogle gårder i kald et nogle forældede og forrådnede æble og kirsebærtrær.
»
Dyra på gården
Christen Pram som besøkte Holmestrand og distriktet i 1805, forteller at distriktene
omkring byen fikk sitt kveg fra Hallingdal. I Hallingdalsbygdenes historie
nevnes det også at driftekarer fra dalen dro helt ned til Vestfold med sine kveg.
Det var et slags blandingskveg som ble kalt «den gamle norske rase.» I skiftene
fra Våle blir kuene nevnt både ved navn og farge, og de var i de fleste tilfelle
flekkete med innslag av hvitt, sort, brunt eller rødt. Ofte var de hvitsidet, rødsidet
eller sortsidet, og ikke sjelden sort eller rød med hvitt hode. Hestene blir i skiftene
omtalt som sorte, brune, blakke eller musete.
På nesten annenhver gård i Våle hadde de ei ku som het Plomme. Et annet navn
som ofte går igjen, er Velkommen, og blant andre mye brukte navn finner vi
Springros, Morgenfrua, Dagros, Gullros, Sale, Sutta, Skaute, Rølin, Molik og
Stjerne.
Selv om det foreligger forskjellige beretninger og oppgaver angående husdyra,
kan vi ikke komme frem til sikre tall hverken når det gjelder antallet eller det
utbytte som husdyra ga. Det foreligger imidlertid matrikkeloppgaver som viser
det antall husdyr kommisjonene mente var passende på de enkelte bruk, og stort
sett regner man med at det samlede antall stemmer noenlunde med de faktiske
4. Våle bygdebok bnd. III 49

forhold. Vi har dessuten en oppgave fra 1808 som ble gitt i forbindelse med den
knapppe forsituasjonen på den tiden, og ut fra disse oppgavene kan vi sette opp
en tabell.
Hester, storfe og sauer i V åle ifølge matriklene 1667 og 1723, samt fra oppgavene
i 1808:
Gjennom-
1667 snitt pr. 1723 pr. bruk 1808 pr. bruk
bruk
Antall bruk 174 192 251
Hester 300 1,72 305 1,58 304 1,21
Storfe 1144 6,57 1454 7,5 1090 4,3
Sauer 1141 6,55 1073 5,6 666 2,7
Husdyrantallet omkring 1723 kan studeres nærmere i skifteprotokollene. For
Våles vedkommende finner vi imidlertid ingen bondeskifter i 1723 og bare 2 i
1724. Fra denne tid fram til 1745 finnes ingen skifteprotokoller. I de to skiftene
fra 1724 som gjelder Hundsal og østre Sørby, er tallene både for stofe og hest
nøyaktig de samme som i matrikkeloppgavene, mens antall sauer er litt lavere. I
perioden 1719 til og med 1722 er det registrert 29 bondeskifter i Våle, men bare
10 av dem er sammenlignbare med matrikkelen fra 1723 fordi det her ble oppgitt
samlet dyreantall for gården selv om denne bestod av to eller flere bruk. I de
skifter som kan sammenlignes finner vi tilsammen 19 hester, 90 storfe og 62 sauer,
mens matrikkelen for de samme bruk stiller opp 22 hester, 111 storfe og 79 sauer.
De få sammenlignbare skiftene gir ikke grunnlag for å trekke noen sikre konklusjoner,
men de antyder det man kan anta: at det i virkeligheten ikke var
fullt så mange dyr som matrikkelen stiller opp.
Tallene på husdyrbestanden i Våle viser forøvrig den samme tendens som i
landet forøvrig: Storfebestanden ble etter hvert mindre, mens hestebestanden
holdt seg noenlunde konstant. Bøndene var da også hele tiden avhengig av hestene
både i jordbruket og til frakting av trelast og andre forskjellige varer. Storfebestanden
i Våle gikk imidlertid bemerkelsesverdig ned fra 1723 til 1808 over en
periode da gjennomsnittstallet for husdyrbestanden i Vestfold var noenlunde
konstant. Gjennomsnittstallet for storfe pr. bruk var likevel det samme i Våle som
for hele fylket i 1808, nemlig 4,3.
l tillegg til de husdyra som er nevnt, hadde vålebøndene forholdsvis mange
50
,
På Søby finnes ennå en gammel melkesil. Melken ble silet gjennom et klede som ble lagt
opp i silen. Foto: Per Gilding.
svin. Det foreligger ingen tellinger som omfatter svin i denne perioden, men Jens
Kraft skriver i 1822 at gårdbrukerne i Våle og Ramnes solgte en del svin som slakt
i Tønsberg. Husdyrtellingen fra 1657 viste da også at det da var 364 svin i Våle,
og det er grunn til å tro at denne bestanden økte. Dessuten var det en del høns
i bygda, og noen hadde gjess. Vi ser blant annet at det var en spesiell «gåsestall»
på Reggestad i 1719, og i enkelte skifter finner vi noen gjess som på Serkland og
Gunnestad. Kraft nevner også at det kom en del fetede gjess til Tønsberg fra Våle.
Aven husmannskontrakt fra 1812 som gjelder plassen Bibo under Prestegården,
ser vi at noen også drev med bier. Avgiften for plassen Bibo bestod nemlig i at
husmannen hvert år skulle skaffe presten «en god forsverm av et veloverfødt og
folkerikt biestade. »
Ifølge opplysninger som Christen Pram innhentet i 1805, skulle kuene i Holmestrandsdistriktet
i gjennomsnitt gi ca. 1400 liter melk i året. Det er mulig at ei
eller annen ku i Våle kunne nå opp mot dette, men det er helt sikkert at den
gjennomsnittlige melkemengde pr. ku lå betydelig lavere på den tiden. Tallet
passer bedre for en gjennomsnittlig årsproduksjon hundre år senere, da vi også
hadde fått sikrere opplysninger om melkeproduksjonen.
.1 sommerhalvåret levde husdyra på naturlig beite uten tilskudd av noe slag.
Vmterforet bestod av høy, halm og noe lauv, og av litt bar. I skiftene fra
1700-tallet ser vi at det på enkelte bruk ble registrert «sørpebøtter», og det forteller
oss da at dyra også fikk sørpe - en slags blanding av opphakket halm,
høyres ter eller agner som ble kokt og kanskje tilsatt en liten mjøldust.
51

Kristiania,» skriver Muller. Han forteller videre at det for en del år siden «om
efterhøsten» var mye kramsfugl å få kjøpt av bøndene i distriktet, men i de siste
år har det heller ikke vært slikt å oppdrive. Dette stemmer med Petter Clausens
beskrivelse, idet han sier at det i 1743 forekom en del kramsfugl av trost og
skriker, og i Våle ble disse kalt «Donep>.
Dette viser at bestanden varierte da som nå, uten at man kunne si noe sikkert
om årsakene. Merkelig er det at det ikke var kramsfugl å oppdrive omkring 1750.
Det ble sagt at det skyldtes mangel på rognebær som ikke hadde vært å se gjennom
noen år, «men siste høst var det mye rognebær og ingen kramsfugj,>, sier
Muller som mente at det måtte komme av andre ting. «Til hvilken at undersøge
jeg ikke vil indlade meg i vidløftighed, men allene sige at jeg tror, at mangelen på
disse fugle kommer fra Guds hånd, som giver og tager når han behager,» sier
prosten Jens Muller.
I flere bekker og elver i Våle var det fisk, men ikke i slike mengder at det fikk
noen særlig økonomisk betydning. At det likevel kunne ha stor betydning for den
enkelte viser en kontrakt fra 1795 mellom eieren og mølleren ved Fossan mølle.
Det var forøvrig to eiere, og mølleren skulle ikke ha anledning til å fiske på
brukets 'grunn uten at begge eierene eller deres folk var tilstede. Men hvis mølleren
oppdaget «fiskens gang», skulle han straks melde fra, og hvis ikke eieren
hadde anledning til møte, skulle mølleren ta opp den fisk han kunne og dele med
begge eierene. Mølleren hadde også plikt til å påse at ikke den ene eier fisket uten
den andres samtykke.
Av større betydning var nok laksefiske i Mulvika hvor både Reggestad og
Gunnestad hadde visse rettigheter. Det blir enkelte ganger omtalt som en «herlighet»
og «blant de beste i fjorden», mens det andre ganger blir registrert som
verdiløst, alt etter hvor godt fisket har vært.
Det var i alle fall ikke vanlig at vålefolk dro ut på fjorden for å fiske. Under
krigstilstanden i 1808 ble samtlige båter og prammer registrert, og i hele Våle
prestegjeld var det kun 11 prammer. Sorenskriveren på Reggestad eide to av dem,
de øvrige tilhørte gårdene nede ved sjøen.
56
Kongens krav
Skattene
Det er ikke mulig å komme fram til pålitelige tall som viser verdien av det samlede
næringsutbytte i Våle i denne perioden. Vi har bedre oversikt når det gjelder de
skatter og avgifter de måtte betale og hva de fikk igjen for dette. Landskylden som
ble fastsatt i 1667, ble stående ved makt helt frem til 1838, og bøndene betalte
skatt i henhold til matrikkelen fra 1667. I løpet av denne tiden skjedde det imidlertid
en bemerkelsesverdig forandring når det gjaldt eiendomsforholdet. Mens
bondegodset i 1675 utgjorde 44 %, var det i 1800 kommet opp i 83 %. Både adelsog
grevegodset samt korngodset var kommet over på bøndenes egne hender.
Kirkegodset var fortsatt 12 %, og byborgere og embetsmenn eide kun 2 %. Nesten
hele denne forandringen foregikk i tiden 1700-1750.
Det var fortsatt gårdenes størrelse som dannet grunnlaget for skatteberegningen.
Omkring 1680 måtte bøndene betale kontribusjon og leilendingsskatt som
utgjorde 6-7 rd. pr. fullgård, 4-5 rd. pr. tredingsgård, 3 rd. for hver halvgård og
1 1 /2 rd. i gjennomsnitt for hver ødegård. Den samlede sum for denne skatten fra
Våle var i 1680667 rd. Folk som ikke drev gårdsbruk, måtte svare konsumpsjonsskatt
eller familieskatt. Alle geistlige og sivile embetsmenn måtte i tillegg til dette
betale en prosentskatt. Således betalte sognepresten i Våle i 1680-åra 7 % av sin
årslønn.
Den vanlige leidangskatten var i normale år ingen stor byrde for bøndene i
Våle. Men i perioden 1661-1814 ble det utskrevet en rekke ekstraskatter på vidt
forskjellig grunnlag. Kopskatt, kvegskatt og ildstedskatt ble utskrevet flere ganger
på 1600- og 1700-tallet. Under Den store nordiske krig (1700-1720) ble det lagt
en ekstraskatt på enkelte luksusvarer som håroppsettinger, parykker og stasvogner
ved siden av flere andre ekstraskatter. Disse særskattene ble i 1712 byttet om
med en samlet krigsskatt som ble kalt dagskatten eller krigsstyren. For Våle
utgjorde denne skatten som kom i tillegg til vanlig skatt, nesten 600 rd. i året, og
det vil si at skattepresset øket med nesten 40 % .
Også mot slutten av 1700-tallet måtte bøndene betale en rekke forskjellige
skatter og avgifter, men skattene ble etter hvert lettere å bære på grunn av inflasjon
og produksjonsvekst. På Kalsrud i Våle ligger ennå en kvitteringsbok som
ble tatt med til tinget tre tanger i året i perioden 1782-1827, og den viser hva
eieren av gården måtte betale i skatter. Kalsrud var en tredingsgård og skylden
utgjorde 1 skp. 5 lpd. tunge og 18 merker smør.
57

For det første måtte Paul Larsen på Kalsrud fra 1782 betale en sum under
posten «Ordinaria». Det gjaldt de vanlige faste skattene, og over kvitteringsbokas
første side er de listet opp slik:
Leilendingsskatt . .. .. .. .. .. .. .. .... ..... . . .. . 6
Proviantskatt . ..... . ...... ... .. .. . . ... . . .. .. .
Munderingspenge . ... ... .... . .... . .... .. . . .. .
Udredningspenge .. . . ... . .. . ... . .. . .. ... . . .. .
Standqvarterpenge . . . . . ... . .. . . . .... . .... . . . .
Rosstjeneste ... . ..... . . . ........... .. ... . . . . .
18 skilling påbud . ... . . ... ... . . ... . . . . . ... . . .
Leeding . .. . .... . .... .. .. . .... . ...... .. .... .
Foringspenge . .. . ... . ... .. .. . .. .. .. . . . .... . . .
Arbeidspenge ..... . ... .. ... .... .. . . .. . . . . . . .
Tienden . . ....... .. .. ... ..... . ... . .... . .. . . .
Småtienden .. ... . . . .. . ...... .. .. . ... ... . ... .
Tingholdspenge .. .... . ....... . . . . . .. . .. ... . .
Skriverpenge . .. .... . ... . ..... . .. ... . . .... . . .
Skyssferdspenge . ... . ...... .. ....... . . . .... . .
Veimesterpenge .. . . ... .. . ...... .. . .... .. .... .
Degnepenge . .. . .. .... . . .... .. . ... . . . . .. .. .. .
Fergetold ........ .. . .... ... . .. . . . ... .. . . ... .
- O
3
O
3
2
3
2
3
2
- 19 1 fs
- 2 1 / 5
153 /5
2%
2 1 /20
4
3
17 1 /5
16
23
16
181
6
3
6
14 rd. 3 ort 11 1 /4 skill.
Derav skulle Paul Larsen som hadde 213 parter av den opprinnelige gården,
betale 9 rd. 3 ort og 16 sko
I tillegg til disse postene som utgjorde fellesposten «Odinaria», kom hvert år
forskjellige andre skatter og avgifter. Over hele perioden frem til 1814 måtte
bonden på Kalsrud i likhet med andre vålebønder betale vei- og bropenger til
Kongsberg med 12 sko i året. Han måtte også hvert år betale 10 sko som sin del
av lønn til en landsfysikus som var bosatt i Tønsberg, og hvert år fram til 1803
betalte han en varierende avgift til skuddpremie på ulv og bjørn. I noen år fra 1789
ble denne avgiften slått sammen med en ny avgift: «Sygehus og opfostringspenge».
Disse avgiftene utgjorde dette året tilsammen 2 ort og 1 sko I 1799 ble
det krevd 20 sko fra Kalsrud til grunnerstatninger i forbindelse med «Den nye vei
under Angers kIev», og året etter 1 ort og 4 sko til dekning av forskudd som var
58
utbetalt til arbeidskommando på den samme veien i 1794. Da var veien under
fjellet frem til Holmestrand ferdigbygget.
Paul Larsen på Kalsrud hadde nok bidratt med mere til denne veien enn det
som kommer fram i kvitteringsboka. Samtlige bønder i distriktet ble nemlig utkommandert
til veibygging. Sommeren 1792 krevde veimesteren Lars Ingier at det
hver arbeidsdag skulle møte 250 mann av grevskapets almue, og de skulle være
forsynt med åtte forspente kjerrer til jord- og sandkjøring, samt åtte sleder som
også var forspent, til steinkjøring. Hver mann skulle være utstyrt med spade, øks
og hakke, og fra hver rode skulle det bæres 6 jernstaur. Dessuten skulle hver
rodemester ha med seg et snøre som var 40 alen langt. Veimesteren regnet med
at det samme mannskap skulle stå i arbeid minst en uke.
En annen avgift som kom på den ekstra skattelista til Paul Larsen hvert år, var
«delikventpenge», en skatt som skulle dekke utgiftene til fengsling og omkostninger
i forbindelse med straffanger. Lønn til bygdevekter ble ført opp med 12
sko
I 1802 kom en forordning om nye skatteregler og flere tidligere skatter ble da
slått sammen til en årlig avgift som skulle betales av faste eiendommer. Det skulle
holdes offentlig takst som grunnlag for skatteberegningen, og gårder som var
mindre verd enn 150 rd., skulle slippe denne skatten som ble kalt jordavgift. I
kvitteringsboka for Kalsrud ser vi at det nå ble satt opp ei ny liste over de skattene
som heretter skulle gå under posten Ordinaria. I forhold til den listen vi tidligere
har referert, er nå disse skattene tatt bort: proviantskatt, munderingspenger, utredningspenger,
standkvarterpenger, tingholdspenger og veimesterpenger. Likevel
blir de samlede poster under Ordinaria 3 rd. høyere enn tidligere. Den nye
jordavgiften som for Kalsrud utgjør 4 rd. 18 sk., blir ført opp sammen med andre
ekstraskatter, og Paul Larsen må etter 1803 betale omkring 19 rd. i skatt hvert år.
Men nå har pengeverdien sunket siden 1782, da han betalte omkring 11
rd. i skatt hvert år. Fra 1806 deler Paul gården med en av sine sønner, og skatten
i de følgende år blir omtrent det halve.
I tillegg til de årlige skattene ble også bøndene pålagt andre byrder. Vi har sett
at de måtte være med på å bygge veien under fjellet inn til Holmestrand. Det
normale var at bøndene skulle yte minst 6 dager i året til bygging og vedlikehold,
mens husmennene skulle slippe med 2 dager. Under større veiprosjekter måtte det
ytes flere dager slik det ble gjort under bygging av Holmestrandsveien.
Bøndene måtte også utruste legdssoldater, men til gjengjeld slapp bøndene
etterhvert å stille som soldater fordi folketallet steg slik at soldatstyrken ble stor
nok ved å verve gårdskarer og yngre bondesønner. Andre avgifter som ble krevd,
var den vanlige kirketiende, samt små beløp til skolen og de fattige. Dessuten
59

lederne fikk hver 1 rd. i bot, mens en del tilhengere i andre bygder ble dømt til
å betale 1/2 rd. i bot.
Først etter dette kunne grevens betjenter for alvor begynne å kreve inn småtienden
med de store restanser som da hadde hopet seg opp. Fra flere andre bygder
kom det forsatt klager, men småtienden ble krevd inn med hard hånd.
Det er lett å forstå at skattepresset førte til klager og protestaksjoner, særlig når
vi tenker på at nesten intet av det som ble betalt i skatter kom bygdefolket til
gode. Og i tillegg til dette kom kravene fra militæret og veivesenet.
Militærstellet
Fra 1718 til 1789 tilhørte Våle det Holmestrandske kompani, som også ble kalt
Nordre Jarlsbergske kompani. Her var også soldater fra alle de andre bygdene i
Nordre Jarlsberg, mens bygdene i sør utgjorde Søndre Jarlsbergske kompani.
Sammen med Larvikske kompani dannet disse kompaniene 2 bataljon av Det
smålendske nasjonale regiment. Bygdene på østsiden av fjorden utgjorde 1 batal­
Jon.
Hvert prestegjeld var delt opp i legder som hver skulle stille en soldat og 1 1/2
reservesoldat. En legd tilsvarte to fullgårder. Enkelte gårder ble lagt ut til såkalte
dragonkvarterer, og de slapp å være med i soldatlegden, men de skulle isteden
utrede en rytter med hest og fikk dermed større byrder. Fra 1717 ble det 28
dragonkvarterer i Våle, mer enn i noen annen bygd i grevskapet. I Larvik grevskap
var det ialt 54 dragonkvarterer, og i hele Sem prestegjeld var det kun 10.
Dette var under den siste periode av Den store nordiske krig, og nettopp i
denne tiden ble bygdefolket pålagt ekstra store byrder. Over halvparten av bygdas
menn mellom 20 og 50 år var blitt utkommandert til svenskegrensen i åra mellom
1709 og 1712. I disse åra måtte bøndene i tillegg levere høy og kjøtt til hærens
magasiner i betydelige mengder, og dessuten sørge for frakt over til Østfold.
Disse leveransene fortsatte med jevne mellomrom til krigen sluttet. Flere ganger
ble bøndene pålagt store proviantleveranser til soldatene, en byrde som alene
tilsvarte 2/ 3 av de kongelige skattene.
Folket i Våle fikk også føle de mange ulemper som fulgte av store troppetransporter
gjennom bygda. Fra 1711 og til krigens slutt kom stadig tropper som hadde
krav på innkvartering. Fra 1716 var dessuten Vestfold et oppmarsjområde for
troppestyrker fra Danmark, og mange av disse soldatene kom gjennom Våle og
søkte innkvartering der. Soldatene tok seg til rette på flere måter, og amtsforvalter
Mandal på Reggestad skriver at de istedenfor å betale for det de tok med seg, «bød
62
hugg og slag». Mandal skriver også om bøndene som klaget sterkt over tyngsler
og plager: «De setter til det de haver, største del til yderste ruin. » Nå tenkte
Mandal på hele grevskapet. I Våle var det tross alt få som ble virkelig ruinert, men
det er ingen tvil om at bygda ble tappet for store verdier under den langvarige
krigen.
Ved midten av 1700-tallet besto kavaleriet av 4 dragonregimenter sønnenfjells
og 1 nordenfjells. Dragonene i Våle hørte inn under Nordre Jarlsbergske kompani
som igjen tilhørte 4 sønneflfjelske regiment. Det Jarlsbergske landevernskompani
var derimot en selvstendig enhet.
Ved kongelige reskripter i 1791 fikk kompanisjefene sine egne militære sjefsgårder.
Valle i Sande, Solum i Botne og Kleppan i Undrumsdal ble utlagt til slike
gårder. Kleppan var imidlertid ikke bygselsledig, og på tross av protester fra det
militære ble Kleppan aldri militær sjefsgård. Noe senere finner vi kompanisjefen
for Våleske kompani boende på Valle i Sande, og kompaniet omfatter da foruten
Våle, også Sande og Botne.
Fra gammelt av måtte hver enkelt soldat ta hånd om sine egne personlige
militæreffekter og lagre disse, mens det øvrige militære depoet var på kirkeloftet.
Det var blitt slik fordi soldatene hadde søndagseksersis ved kirken.
Ved midten av 1700-tallet fikk de militære kompanier egne hus, - såkalte telthus
- til oppbevaring av militære effekter. Det Nordre J arlsbergske kompani fikk
sitt telthus oppsatt nord for Våle kirke i 1748. Det var et laftet hus i to etasjer,
7,2 m. langt og 6 m. bredt. I gårds- og slektshistorien for Våle står det side 823
,at dette telthuset ble stående i Våle til etter 1814. Det er ikke rett. Våle telthus ble
flyttet til en plass ved Botne kirke i 1773, Det ble gjort som følge aven forordning
om at de nasjonale bataljoner skulle ha faste ekserserplasser. Det holmestrandske
kompani som da også omfattet Våle, fikk sin ekseserplass på prestegårdens grunn
nær Botne kirke. Det foreligger regninger fra de to botnebøndene Anders og
Kristoffer Gunnerud for nedriving av telthuset i Våle og oppsetting av det samme
hus ved Botne kirke. En vesentlig del av denne regningen ble for øvrig betalt med
20 rd. som kom inn ved auksjon tidligere på året, da et mindre telthus ved Botne
kirke ble solgt til nedriving.
Etter den store nordiske krig var det som kjent fred i landet fram til 1809. Men
soldatene måtte likevel finne seg i utkommanderinger, og de mest alvorlige var
utkommanderingene til Holstein. I 1758 måtte 34 soldater fra Våle marsjere dit
ned. De ble tatt ut ved «Ioddkasting», men hvis loddet falt på en gårdbruker, ble
det trukket ut en stedfortreder. Enkelte andre som ble trukket ut, måtte også få
stedfortredere. Det gjaldt blant andre Henrik Olsen Gjelstad som slapp fordi han
hadde vanføre foreldre, Paul Jonsen Langaas fordi han «vitterlig led av fang»,
63

den østre vei gikk over 2 1/2 mil. Vestre vei kom inn i Våle ved Revetal grin, og
veien herfra til Bjerke gårdsgrind ble kalt Lofstadroden. De følgende roder var
Sunneklepproden som gikk til en grind på Bjerkeåsen, Dahlroden som gikk videre
til milestolpen på Haugtuft-eie, Haugtuftroden gikk til Skaugs bro som skulle
vedlikeholdes av Skaugsroden, og herfra gikk Sanderoden til Brekkeveiskillet.
Serklandsroden gikk videre til Våle kirkegårds vestre port, og strekningen herfra
til Gullikstad grind på Gjeldstad-eie ble kalt Hotvedtraden. Så gikkjonsrudsroden
til Olumstads veiskille, Olums tad roden til Basskje grind, og Basskjeroden til
Røds grind ved delet mot Botne.
I 1718 var kongeveiene gjennom Våle farbare for hest med vogn, men det kom
stadig klager over vedlikeholdet. Og det kommer klart fram at bøndene var lite
begeistret for grevens veimester som bodde på gården Horten. I mai 1732 kom
han ridende på en inspeksjonsrunde gjennom Våle. Da han hadde kommet sydfra
forbi Våle kirke til Gjelstad, fant han et gjerde som etter veimesterens oppfatning
stod for nær veien, og han begynte å rive det ned. Under dette arbeide ble han
overfalt av tjenestedrengen på Gjelstad, Jørgen Christoffersen, som slo ham med
en staur. Veimesteren trakk sin kårde for -å forsvare seg, men han fikk flere slag
av stauren og måtte til slutt forsvinne. Han red videre til lensmannen i Botne som
fikk Mads Gunnerød og Christoffer Grytemark til å se på de skadene veimester
Witting var påført. De vitnet i retten at han var ille forslått.
En rekke andre vitner som ble forhørt under rettssaken mot Jørgen Christoffersen,
deriblant husbondsfolket på Gjelstad, gir oss det bestemte inntrykk at
sympatien var på gårdsdrengens side. Veimester Witting var i alle fall ikke særlig
populær i Våle.
En oversikt over veinettet fra 1748 viser at det da var blitt en del veier i Våle.
Foruten de to kongeveiene var det fire såkalte kirke- og tingveier. En tingvei til
Lardal gikk fra Lærumsplassen over Bagstevold og videre vest over Fon. En såkalt
kirkevei gikk fra kongeveien ved Syrstad til Våle kirke, mens en tredje vei som
kom forbi gjestgivergården Olumstad, gikk videre over Jonsrud og fram til den
gamle kongeveien. En fjerde vei gikk fra Våle kirke til Grytnes og videre til
Undrumsdal kirke.
Forøvrig var det en rekke slepeveier, rideveier og stier hvor folk tok seg fram
både sommer og vinter.
«Landeveiene i Jarlsberg er så ypperlige at de ikke kan være bedre i noe land»,
skrev prosten Muller i sin «beskrivelse over Jarlsbergs Provstie» fra 1772. Han
mente kongeveiene var så brede at tre vogner kunne kjøre jevnsides, og på begge
sider av veien var det grøfter der det ikke var fjellgrunn. Men mange steder stengte
66
fjellet for grøftene slik at vannet i regnværsperioder rant inn i veien og forårsaket
store ødeleggelser. Myndighetene stilte imidlertid strenge krav til bøndene når det
gjaldt vedlikeholdet. I en instruks fra 1774 het det at hver gårdbrukende oppsitter
skulle arbeide på veiene minst 12 hele dager i året - av hvilken stand han enn er
_ mens husmannen skulle slippe med 4 dager i året. Rodemesteren som ble valgt
ut blant bøndene, hadde ansvaret for vedlikeholdet, og han kunne forlange arbeidet
igangsatt når han selv fant det nødvendig. Hvis rodemesteren forsømte
seg, ble han bøtlagt. Hans forsømmelse kunne blant annet bestå i at han ikke
anmeldte bønder som unnlot å møte til pålagt arbeid. En bonde som ikke møtte
etter tilsigelse, skulle bøtlegges med 32 skilling pr. dag.
Det ble etter hvert mange mil med veier som bøndene i Våle skulle vedlikeholde.
De måtte også holde skikkelige grinder over veiene, og bare på kongeveiene
gjennom Våle var det i 1783 51 grinder. I hele grevskapet var det ialt 142
grinder på disse veiene, og alle de øvrige prestegjeld i grevskapet hadde mindre
enn halvparten så mange grinder som Våle. I tillegg kom det som var av grinder
på kirke- og tingveiene.
Selv om det etter hvert ble flere veier i Våle, gikk det lang tid før veinettet ble
utbygget slik at det ble alminnelig vogntrafikk mellom gårdene som lå spredt
utover bygda. Og selv om det var vei til vogn eller karjol, var det mange som
foretrakk hesteryggen slik veimesteren gjorde da han var ute på inspeksjon langs
kj øreveien.
Noen anskaffet kanskje karjoler i Våle allerede i siste halvdel av 1600-tallet da
, det ble anlagt en slags vei gjennom Jarlsberg. Den ble som tidligere nevnt, ikke
vedlikeholdt. Vi finner i alle fall et par karjoler i Våle i 1711. Da måtte både
kanseliråd Clausen på Valtersborg og overinspektør Mandal på Reggestad betale
skatt på hver sin karjol. Og i skiftet etter sogneprest Clausen ble det i 1732
registrert 4 forskjellige karjoler på prestegården. Han var temmelig sikkert den
første sogneprest i Våle som brukte vogn på sine reiser omkring i bygda.
Clausens forgjenger, sogneprest Bagge, satt i alle fall på hesteryggen da han dro
til messe i Undrumsdal kirke sommeren 1695. Det fremgår klart aven rettssak der
Reier Sperre og hans kone sto tiltalt fordi de etter messen hadde kommet med
ukvemsord mot presten og «med henders pågribelse» hindret ham slik at han
måtte rope om hjelp for å komme fram til sin hest og opp på hesteryggen. Reier
ble forøvrig dømt til å betale 4 rd. i bot, og både han og kona måtte be presten
om forlatelse.
Den første hjulredskapen som ble vanlig på gårdene i Våle, var møkk-kjerrene.
I skiftene finner vi dem fra 1713 da det ble registrert to slike på Kjølsrud. På
Huseby finner vi møkk-kjerrer i 1721, og etter denne tiden er de å finne på de
67

Hos Marie og Jakob Solerød finnes et ferdaskrin fra 1730. Skrinet som har tilhørt hennes
familie, stammer oppl'innelig fra Lur. Foto: Per Gilding.
fleste bruk. I 1740-åra kom de første kvernkjerrene som siden ble et vanlig kjøretøy
på nesten alle bruk. På en gård som Hundsal hvor det var forholdsvis rikt
utstyr, var det ingen vogner i 1752. Men i 1752 ble det registrert en reisevogn både
på Berg og på Skinnene.
Et eksempel på at vognene ble brukt, har vi fra 1767 da Ole Bettum kjørte fra
Bettum til Holmestrand for å hente et kvarter fisk. Det var tidlig på våren, og på
vei ned til byen kjørte han «sledeveien» over jordet på Skogsrud i Botne - gården
som siden fikk navnet Marienborg. Hjulene satte dype spor i marken, og eieren
krevde erstatning. Derfor kjenner vi saken fra tingboka, hvor det forøvrig framgår
at Ole på tilbakeveien kjørte «sommerveien» som var bygget for vogntrafikk.
På kongeveiene gjennom Våle var det stadig trafikk av gjennomreisende, men
først etter 1800 ble det vanlig vogntrafikk innen bygda. Dette kommer fram i
skiftene hvor vi etterhvert finner flere reisevogner, men vi ser det også i oppholdskontraktene
hvor den eller de som skulle ha opphold, forbeholdt seg fri skyss. I
kontrakter fra Grytnes, Klevjer, Nordre Haugan, Grøtterud og Ulsrud i tiden
68
1798-1803 het det at det skulle gis fri skyss til kirken og til andre reiser «med den
dertil behøvede sadel eller slede efter årets beskaffenhet. » På alle disse fem gårdene
var det kun tale om sadel eller slede. Den første i Våle som i en tinglest
kontrakt forbeholdt seg adgang til skyss med vogn, var Anders Reiersen på Hotvedt.
Han fikk opphold i 1799, og da het det «Sadel, slede eller kjerre, alt efter
årets beskaffenhed». Siden kom det ofte til å hete: «Efter årets udfordrende rideeller
kjøretøy.»
Den fineste kjøreredskapen på gårdene i Våle i denne tiden var uten tvil spisssledene,
eller «kirkesleden» som var å finne på nesten hver eneste gård. Og nå var
det blitt alminnelig å male sledene. Vi finner dem i skiftene, malt grønne, blå eller
også hvite. Flere bønder kjørte med spiss-sleder som kostet mer enn hesten som
dro det hele. Jørgen Olsen på Ollerød hadde en blåmalt spiss-slede med skrin,
hynne og dekken som var verd 16 rd., mens hesten ble taksert til 14 rd. I skiftene
finner vi flere spiss-sleder taksert til 10-12 rd.
Langs de sentrale ferdselsårene ble det naturlig å opprette hvilesteder der de
reisende kunne få kjøpt mat og drikke og kanskje få overnatting. I 1648 ble det
utstedt en kongelig forordning om opprettelse av gjestgiverier for hver tredje mil
langs alfarveien, og gjestgiveriet skulle samtidig virke som skyss-stasjon. Enhver
gård, unntatt gårdene som tilhørte embetsmenn, var pliktig til å yte skyss i påkommende
tilfelle. I 1663 ble det gitt påbud om å betale en skyssferdskatt til
avløsning av den generelle skyssplikten, men forøvrig kom skyss-ordningen fra
1648 til å stå ved makt helt frem til 1816.
Alt i 1664 blir Olumstad nevnt som gjestgivergård, og flere ganger utover
1700-tallet omtales gjestgiveriet på Olumstad. På Solerød var det gjestgiveri og
skyss-stasjon fra 1670-åra, og her var lenge det eneste skyss-skifte mellom Tønsberg
og Holmestrand. Senere ble det skyss-stasjon på Fyllpå i Sem og på Klavenes
i Våle, men den siste var helst beregnet på trafikk til Horten.
Fra 1723 finner vi tre priviligerte gjestgiverier i Våle, nemlig: Solerød, Klavenes
og Gjelstad. Fra 1812 ble både Solerød og Klavenes nedlagt som skyss-stasjoner
og gjestgiverier, og en ny skyss-stasjon med gjestgiveri ble opprettet på Flår.
Denne forandringen kom istand etter at flere vålebønder hadde klaget over tiltagende
trafikk ved Klavenes hvor de måtte stille hester for reisende som kom
mellom Holmestrand og Horten. Klagen førte til at Bruserud i Nykirke ble ny
skyss-stasjon, og skyssplikten her ble lagt til Borre. Men heretter måtte Våle stille
flere hester ved Flår; 8 hester pr. dag, tilsammen 56 hester i løpet av uka.
Et par år etter at skyss-stasjonen ble lagt til Flår, fikk myndighetene klage over
skyss-skafferen her fordi han «formedelst fuldskab forsømmer sine plikter.» Av
klagene fremgår det at han da hadde plikt til å kjøre de reisende sørover til Fyllpå
69

på egen plass. Vi får en klarere oversikt i 1723 i forbindelse med matrikkelfremlegget
som da ble utarbeidet. Her ser vi at det i Våle hovedsogn er 23 husmannsplasser
og i Undrumsdal 6. To av husmannsplassene i Våle har kun jord til å så
litt korn, alle de andre har i tillegg til kornåkeren så mye jord at de kan fø ei ku.
Et par av dem har to kuer, og på fire plasser hadde de også et par sauer. Under
Haugtuft, Bjerke, Snekkestad. Nordre Haslestad og Rød var det to husmannsplasser.
De øvrige var fordelt med en plass på hvert bruk. l tillegg til husmannsplassen
som ble ført opp i matrikkelfremlegget, hadde prestegården på dette
tidspunkt 3 husmannsplasser.
Vi kan uten videre fremme den påstand at husmennene i Våle jevnt over levde
dårligere enn bøndene, selv om det kanskje var slik at den mest velstående husmann
levde bedre enn den fattigste bonden. Men forholdet mellom bønder og
husmenn i Våle var antagelig bedre enn det var enkelte andre steder i landet der
vi kan finne mange rettssaker som gjelder forholdet mellom de to parter. l Våle
har vi ikke funnet slike saker før 1814.
Det var for øvrig først etter 1752 at husmannen kunne kreve kontrakt som ga
ham visse rettigheter. Før denne tid kunne bonden jage husmannen fra plassen når
han må"tte ønske det, men i 1752 kom en forordning som gikk ut på at husmenn
som ryddet plass i utmarka, skulle få tinglest feste for livstid. l 1792 ble denne
forordningen utvidet til også å gjelde plasser i innmarka. Etter 1800 finner vi de
første husmannskontraktene fra Våle, men bare noen få før 1814. De er gjengitt
i sin helhet i gårds- og slektshistorien under Reggestad (Mulvika) og prestegården.
Selv om husmannsfolket fikk feste for livstid, satt de ikke helt trygt på plassen.
Dette kommer blant annet til uttrykk i kontrakten fra Mulvika hvor det heter at
husmannen skal vise «ubrødelig troskap, da den minste utroskap skal føre til
øyeblikkelig utkastelse av plassen, uten hensyn til årstid og den påstående grøde».
l husmannskontraktene var det fortsatt anledning til å pålegge husmannens kone
pliktarbeide på gården.
l folketellingen fra 1801 ser vi at det da var blitt 68 husmenn i prestegjeldet,
derav 9 i Undrumsdal. Av samtlige husmenn var det 45 som fikk betegnelsen
«husmenn med jord», de øvrige var såkalte jordløse husmenn. Men selv om 45 er
ført opp som husmenn med jord, betyr ikke det at de satt på det vi vil kalle
husmannsplasser. Det fremgår blant annet aven oversikt som sognepresten ga i
forbindelse med mulighetene til å finansiere skolestellet i 1808. Her sier han at
prestegjeldet har 28 husmannsplasser og adskillige jordløse husmenn. Og blant
det han kaller husmannsplasser, er det kun 6 som er «av den beskaffenhed at de
kan tage forholdsmessig del i skoleholdet».
Dette ble riktignok skrevet med henblikk på biskopen som skulle forstå hvilke
72
vanskeligheter sognepresten hadde som ansvarlig for skolen i Våle, og kanskje
presten overdrev noe slik det ofte ble gjort i lignende tilfelle. Men det er likevel
godt nok bevis for at det ikke var så mye som 45 husmannsplasser i prestegjeldet,
selv om den samme sogneprest i 1801 førte opp 45 husrnenner med jord.
De såkalte jordløse husmenn var spredt omkring i bygda. Av de 45 husmenn
med jord bodde 10 under Prestegården. Under Vestre Bakke bodde det tre husmenn
på hver sin plass, og den ene av disse virket som møller ved bruket. På
følgende bruk var det to husmenn med jord: Ryk, Olumstad, Jonsrud, Fossan,
Bjerke, Reggestad og Snekkestad. For øvrig var det en husmann med jord under
hvert av følgende bruk: Huseby, Robakk, Ormestad, Hundsal. Ofegstad, Kalsrud,
Bagstevold, Bjerkeskaug, Rosstad, Kjær, Syrstad, Sande, Grøtås, Haugan,
Loftstad, Gjerpe, Hasle og Holt.
Husmannsvesenet fikk ikke den samme betydning i vårt distrikt som det gjorde
flere andre steder i landet. Da Rentekammeret i 1784 sendte ut et sirkulære med
forslag om at enhver gårdmann eller odelsbonde skulle være forpliktet til å anskaffe
seg i det minste en dugelig husmann under sin gård dersom gården kunne
unnvære så mye rydningsland, svarte overinspektøren i Jarlsberg grevskap:
«Grevskapet har 7 mil lengde og 3 1/2 mil i bredde, og in den denne grendse er
omtrent 1500 skyldsatte gårde, samt over 200 pladse, her sees altså at forslaget ei
finder sted i denne egn, men var at ønske at det ganske rike var under lige
bekymring ... »
l Våle var det i 1801 en husmann pr. 3,7 bønder når vi tar med alle husmenn
med og uten jord. l landet som helhet var det på den tiden gjennomsnittlig en
husmann for hver bonde.
l tillegg til husmennene hadde bøndene hjelp av tjenestedrenger og tjenestejenter.
l 1801 hadde bøndene i Våle tilsammen 60 drenger og 142 tjenestejenter. l
tillegg var det naturligvis en del hjemmeværende ungdom som jobbet på gårdene.
Tjenestefolkene var også i sterk grad avhengig av husbondens og husmoras
hjertelag, og flere av dem levde nok mindre godt. Men vi har også eksempler på
at flere av dem levde bra, og noen av dem som ikke giftet seg og påtok seg
forsørgelsesbyrde, kunne til og med legge seg opp en liten formue. Det gjaldt
blant andre tjenestepikene Maren Andersdatter fra Mulvika som hadde tjent på
Reggestad, og Anne Catrine lngebretsdatter som hadde vært tjenestepike på Bagstevold.
Maren fra Mulvika døde i 1790, ugift, 52 år, og hun etterlot seg en
nettoformue på 66 rd. Hun hadde en ganske fin garderobe og rikelig med sengeklær
og annet utstyr. Få tjenestepiker hadde som henne en rød damaskus kåpe
med sølv haker til en verdi av 6 rd., og sort skjørt og rød trøye til 3 rd.
Anne Catrine som tjente på Bagstevold, døde der 36 år gammel. Hun hadde
73

også forholdsvis bra med utstyr. Hennes løsøre ble solgt på auksjon for 58 rd.
Dessuten hadde hun tilgode tjenestelønn for tre kvart år, og det ble 5 rd. slik at
den samlede formue kom opp i 63 rd. Men utgiftene til auksjon og begravelse
utgjorde så mye at nettoformuen kom ned i 31 rd. Anne Catrine var nemlig blant
dem som ble gravlagt på en anstendig måte, i motsetning til enkelte fattige hvor
det i skiftene kun er utgiftsført 16 sko som betaling for «klokkenes lyd ved
begravelsen». Ved Anne Catrines begravelse ble utgiftene:
Kirkeværgene tilkommer for klokkenes lyd ved
den salige piges begravelse .................. . .. .
Ligprediken og jordpåkastelse ............ . ..... .
Klokkeren for tjeneste ved ligfærden .. . . . . . ..... .
16 sko
2 - 2 - 16 sko
0-2 - O sko
Tilsammen 3 rd. 32 sko
Et annet eksempel på at tjenestefolk kunne legge seg opp formue, ser vi i skiftet
etter lensmann Peder Jensen på Fossan i 1721, der tjenestedrengen Olaf Jensen
hadde tilgode 6 års tjenestelønn og fikk tildelt løsøre for 24 rd. I det samme skifte
fikk tjenestepikene Aase Hansdatter og Ambjør Madsdatter restlønn for et år. De
fikk hver sin ku som var verdsatt til 4 rd. Mange hadde ikke så mye som ei ku.
De virkelig fattige finner vi blant de jordløse husmenn og dagarbeidere som
hadde forsørgelsesbyrde, og blant syke og uføre.
« Fattigvesenets forbedrede indretning»
Ifølge Kristian V.'s norske lov av 1687 skulle prestene ha omsorg for de fattige,
og ikke bare formane almuen til å gi almisser. De skrøpeligste blant dem skulle
få forpleining på gårdene, og de bøndene som nektet å gi slik forpleining, skulle
ilegges bot. Dette ansvaret hvilte på sognepresten inntil 1741 da vi fikk en omfattende
«Forordning om Tugthusets Oprettelse i Christiania og de Fattiges Forpleinig
i Akershus Stift». Under andre avsnitt vil vi møte flere fra Våle som ifølge
denne forordningen ble dømt og sendt til tukthuset. Her hadde sognepresten
fortsatt et ansvar idet han utferdiget attester som grunnlag for tukthusdommer.
Men når det gjaldt ansvaret for de fattige, skulle det ifølge forordningen, hvile på
en kommisjon - riktignok med presten som selvskreven formann. Og i praksis ble
det sognepresten som ordnet det hele.
Sogneprest Brede Thurmann i Våle sørget for å få utlagt en «Gavebog for de
74
fattige» fra 1742. Det første året ga 6 personer tilsammen 23 rd. Det gjaldt sognepresten
som ga 10 rd., sorenskriver Mandal på Reggestad 8 rd. og det resterende
ble gitt av klokkeren og grevens betjenter under tingsarnlingen. Slik fortsatte det
i åra fremover. De samme personer ga omtrent det samme beløp, men en og annen
gang kom det en pengegave fra en eller annen formuende person. I året 1783
skriver sogneprest Hopstoch: «Året 1783 er og vil fremdeles bli meget trykkende
for de fattige, hvis tal daglig forøges, jeg har derfor fundet det forrådent at
forhøye almuens kontingent, men ser det endnu ikke mulig at bestride de fattiges
forpleining således som ønskes.» Sognepresten skriver videre en inntrengende
oppfordring til større frivillige gaver, og skriver så: «Jeg betaler for dette år 6 Rd.
_ Mine Brødre, lader os elske ikke med tungen allene, men med
gjerning og sandhed.»
Prestens oppfordring hadde liten virkning. De samme ga omtrent det samme,
og de samlede frivillige gaver varierte fra 25 til 35 rd. i åra frem til 1800. Men dette
året ga 31 bønder tilsammen 15 rd. i tillegg til det de var pålagt å gi ved utligning.
Året etter ga 134 bønder tilsammen 40 rd. i tillegg til utlignet fattigskatt. Siden
ser vi ikke flere gaver fra bøndene i gaveboken.
I 1808 utarbeidet sogneprest Vincent Thurmann en utførlig plan «Til Fattigvesenets
forbedrede Indretning». I kommentarene til planen beklager sognepresten
det forhold at fremmede uten pass, ofte gamle og skrøpelige mennesker, får
midlertidig opphold på gårdene mot arbeid. Ofte blir de så lenge at de må ansees
som hjemmehørende og siden som fattiglemmer til byrde for bygda. Sognepresten
omtaler dette som en uskikk og forteller at han «med all mulig flid har forsøkt
at få den utryddet, men forgjeves».
Det finnes forøvrig eksempler på at sognepresten i så måte var nidkjær i sin
tjeneste. I 1801 forlangte han at en Hans Johnsen, som hadde slått seg ned på
husmannsplassen Bjerketeigen tilhørende Mathias Olsen Bjerke, skulle forlate
bygda. Hans hadde riktignok da bodd i Våle i to år, som var minstekravet for å
få hjemstavnsrett, men presten minnet om at dette ikke var nok «fordi han ikke
her hadde hatt sin altergang», slik det sto i forordningen.
Mathias Olsen på Bjerke hadde imidlertid fremdeles nytte av sin husmann, og
han forlangte at Hans skulle få bo på plassen.
En av grunnene til at presten ville ha Hans ut av bygda, var dette at han ikke
betalte noe «til sitt barns oppfostring». Han hadde nemlig et barn med piken
Maren Hansdatter. Dessuten var Hans litt aven krøpling «som ved minste anstendighed
kan blive til byrde», skrev presten.
Da Hans etter en lengre tid ikke ville betale noe til barnet, ble det tatt pant i
noe høy og havre som han hadde på plassen, og lensmann Kjølsrød tillyste auk-
75

sjon. Men på auksjonsdagen møtte Mathias Bjerke opp med en protest hvor han
hevdet at han i første rekke hadde krav på de pantsatte varene som avgift for
plassen. Flere folk var møtt fram, men ingen ga noe bud, og auksjonen ble avlyst.
Dette skjedde den 7. desember.
Den 19. desember skrev sognepresten et nytt brev til overinspektøren i grevskapet
og beklaget at man ikke kunne få Hans Johnsen ut av bygda. Han irriterte
seg over at bonden på Bjerke forsvarte sin husmann, og han klaget også over
lensmann Kjølsrød som ikke hadde gjort det sognepresten mente man burde vente
av ham.
Samtidig skriver sognepresten om piken Olene Andersdatter fra Ramnes som
i lengre tid har bodd hos sin svoger Augustinius Berg, «så at Ramnes prestegjeld
er blitt meget lettet på hendes svogers godhed.» Presten lover overinspektøren at
han vil forsøke alt mulig for å få henne ut av prestegjeldet, «da jeg ikke andet kan
få i mit hoved end at dersom dette prestegjeld skal pådyttes hende, skjer det en
stor ubillighed.»
Fra Ramnes kom også skredderen Johan Lundsted, som opprinnelig var svensk.
11813 slo han seg ned hos Halvor Christoffersen Bjerkeskaug og påtok seg vanlig
skredderarbeide. En del bønder i sognet fryktet imidlertid for at han skulle bli til
byrde for sognet på grunn av sin tilbøyelighet til «svir og vellevnet», og de ba
fattigkommisjonen sørge for garanti eller kausjon fra Halvor Bjerkeskaug, som
huset skredderen. Bjerkeskaug påtok seg dette ansvaret og ga en skriftlig garanti
for at Johan Lundsted ikke skulle «falde Våle prestegjelds fattigkasse til byrde».
Skredderen forlot Våle etter kort tid. Men etter ett års fravær kom han tilbake
til bygda som nygift mann, og da hadde han også med seg sin kone. De bosatte
seg i Våle, men ikke på Bjerkeskaug. Noen år senere, i 1819, ble kona syk og hun
trengte hjelp av fattigkassen som ga henne 8 spd. Sognepresten som formann i
fattigkommisjonen, søkte så refusjon hos Mathias Bjerkeskaug som nektet å betale.
En strid om dette ble avgjort av Stiftsdireksjonen som sa at Halvor Bjerkeskaug
bør være fri for å betale beløpet.
Ifølge den plan for fattigstellet som sogneprest Thurmann utarbeidet i 1808,
skulle det oppnevnes en rodemester i hver rode som foruten å kreve inn bidrag
til fattigkassen, også skulle ha plikt til å melde innflyttere uten pass for presten.
Hvis det ikke ble gjort innen 14 dager etter ankomsten, kunne rodemesteren
ilegges en mulkt på 16 sko
Sognepresten foreslo videre at de fattige ble inndelt i 3 grupper: «L Barn som
må utsettes til oppfostring for betaling. 2. Gamle udlevede sengeliggende og andre
uskikkede til at fortjene noget. 3. Fattige husmend og andre som i sygdoms- eller
andre tilfelde behøver underholdning».
76
Thurmann ville ikke godta et forslag fra Stiftet om en utvidet legdsordning som
omfatttet de såkalte «Tredjeklasses fattige». Han skriver: «Disse fattige er her i
almindelighed enten gamle fattige piger eller enker uden børn, de fortjene om
sommeren ved markarbeide det deres krefter tillader, og om vinteren ved spinding
det de kan. Når de efter omstendighedene får en liden understøttelse av fattigkassen,
lever de i deres ringe forfatning fornøyede og vel tilfredse, og derimod
ville de med ulyst gå i legd, ... Jeg våger derfor at foreslå at indretningen med
disse bliver herefter som hidindtiJ."
Sogneprestens forslag og plan inneholder også detaljerte regler og påbud både
for legdslemmer og for dem som blir pålagt å gi legd. Fattigkommisjonens medlemmer
og prestens medhjelpere skal påse at reglene blir overholdt. Hvis ikke blir
det mulkt eller annen straff.
Bygdevekterene som først og fremst hadde den oppgave å jage betlere ut av
bygda, fikk også sine instrukser i denne planen. Han skulle jage både innen- og
utenbygds betlere ut av bygda så fort de ble påtruffet. Ble de gjensett for annen
gang, skulle de straks føres til lensmannen og bygdevekteren kunne pålegge hvem
som helst å hjelpe til hvis han møtte «sterke eller flere» betlere. Den som nektet
slik hjelp, skulle ilegges mulkt. Her var strengere regler enn noen gang tidligere
idet også innenbygds betlere skulle jages ut av bygda. Men så skrev da også
sognepresten: «Betleriet bør aldeles avskaffes. »
Alt i 1741 hadde man tatt sikte påå avskaffe betleriet da det i forordningen som
ble gitt det året het at det skulle være helt avskaffet innen påsken 1743. Det var
et optimistisk mål som visstnok ikke ble innfridd noe sted i landet.
I flere kilder fra 1700-tallet møter vi bygdevektere som var i virksomhet i Våle.
En av dem var Peder Jakobsen som i 1776 ble innstevnet for overfall mot Ole
Olsen Lindeflåtten. Som motiv for overfallet hevdet bygdevekteren at Ole Olsen
hadde latt sin mor gå omkring i bygda og betle. Han sa også at Ole hadde forsøkt
å ta fra ham den stokken som han alltid gikk med i hånden for å berge seg mot
overfall av omløpende betlere. Denne stokken hadde en jernpigg i den ene enden,
og det var denne bygdevekteren hadde brukt mot Ole under slagsmålet. Peder
Jakobsen ble dømt til å betale en bot på 9 rd., samt 6 rd. i saksomkostninger, men
«formedelst sin fattigdom» kunne han ikke betale boten, og isteden måtte han
sitte åtte dager på vann og brød i arrest hos lensmannen. Men det verste var nok
at den fattige Peder også ble fradømt jobben som bygdevekter. Han hadde tross
alt hatt litt for jobben. Hvor mye vet vi ikke, men det fremgår av tingboka fra
1723 at almuen da sa seg villig til å yde 4 sk. pr. oppsitter til å lønne en bygdevekter
i hvert sogn.
Bare ett år etter at bygdevekterne hadde fått sin instruks i planen fra 1808, ble
77

ordningen med bygdevekter opphevet i Våle. Det skjedde under bispevisitasen i
1809 da det ble vedtatt: «I stedenfor bygdevegter vedtages at enhver gård eller
husmand som møter en fremmed betler skal føre denne til sin nabo som så skal
føre ham til neste nabo og så videre inntil betleren er ute av sognet på samme kant
hvorfra han kom.» Den som ikke rettet seg etter dette, skulle betale en bot på 24
sko til fattigkassen. Den samme bot skulle betales av den eller de som uten forutgående
varsel til fattigkommisjonen lot en fremmed eller en passløs få husly
natten over.
Vi har ingen oversikt over hvor mange betlere som kunne finnes i Våle til
forskjellige tider, men det var neppe mange. Nøden var sjelden så stor at det var
tvingende nødvendig å tigge mat. De som trengte det mest, fikk tildelt midler slik
at de ikke skulle sulte. Og fattigkassa hadde penger til utdeling. 1 1799 opplyste
sognepresten under sommertinget at det hos ham var 100 rd. av fattigkassens
midler som kunne lånes ut mot rente, men ingen meldte seg som interessert. Alt
året etter skrev imidlertid sognepresten til Stiftsdireksjonen og søkte om å få
benytte en del av den kapital som var satt ut mot rente, til utdeling blant de fattige.
Han skrev da at de trengende «er blevet flere og fIer og de behøver understøttelse
om de nogenledes skal oppholde livet». Og i november 1800 skrev han at det var
nødvendig med utdeling for å redde bygdas fattige fra «den mest trykkende
hungersnød anstundende vinter».
Noen betlere var det nok også i Våle, men forholdene her var sikkert mye bedre
enn tilfellet var mange andre steder i landet. 1 Nes i Hallingdal hvor folketallet
var omtrent like stort som i Våle (1684 i Nes og 1720 i Våle) ble det under
folketellingen i 1801 registrert 255 betlere. I folketellingen for Våle samme år ble
ingen betlere nevnt. Vi må imidlertid være oppmerksom på at mange av dem som
drev betleri ikke var nødt til det på grunn av sult. For noen ble det en sport.
1 perioden 1808-1814 ble det både krig og uår, og fattigkommisjonen i Våle
brukte mer enn noen gang tidligere til de fattige. 1 1809 skrev sogneprest Thurmann
i den før omtalte gaveboken for de fattige at det var elendige forhold. Han
hadde tidligere på året gitt 10 rd. Nå ga han ytterligere 4 rd., idet han sendte ut
en oppfordring til andre om å gjøre det samme. Men bare noen få etterkom
anmodningen. 1 åra 1809-1814 ga 7-8 personer tilsammen gjennomsnittlig 50 rd.
i året.
Det verste året i denne perioden kom i 1812, og da ble det utbetalt 613 rd. til
de fattige i tillegg tillegdsytelser og noe mat. 1 regnskapet for 1811 er de enkelte
utgiftsposter mere spesifisert, og her finnes navnene på hver enkelt som har
mottatt støtte, blant andre på 8 «oppfostringsbarn» som er betalt med fra 5 til 30
rd., alt etter hvor mye barnet kunne være til hjelp på gården eller i huset.
78
Av såkalte «Udlevede, sengeliggende» var det ialt 6 personer i 1811, blant dem
«Den yderst usle Aase Marie Christoffersdatter og «Den yderst skrøbelige Marie
Christensdatter». For Martes underhold ble det betalt 83 rd. som var det meste
noen fikk dette året. Til vanlig understøttelse for de fattige ble det betalt fra 3 til
26 rd. til ialt 35 personer.
1 regnskapet for 1812 finner vi navnene på alle som betalte kontingent til
fattigkassen. Det gjaldt alle gårder som ikke hadde legdslemmer eller var fritatt
for skatt, 50 i Våle og 12 i Undrumsdal. Kontingenten som ble skjønsmessig
ansatt, varierte fra 1 til 9 rd.
Gjennom en rekke år fra 1801 fikk familien Stranger utbetalt 26 rd. årlig i
fattigunderstøttelse. Fattigkommisjonen og almuen i Våle forsøkte flere ganger å
fri seg fra denne støtten blant annet fordi familien som hadde hjemstavnsrett i
Våle, ville bo i Holmestrand. - «Den Strangerske familie må være de fattige som
dette prestegjelds almue har minst lyst til å forsørge, » skrev sognepresten i et av
flere brev som foreligger i denne saken. Mogens Stranger tilhørte den kjente
Strangerfamilien, og han var bror av amtsforvalter Gregers Jensen Plade Stranger,
som ikke ville ha noe med sin bror å gjøre. Mogens Stranger var prokurator, og
da Marthe Dorthea Holst ble enke på Snekkestad i 1791, fikk han den oppgave
å være hennes lagverge. Han ble hennes ektemann, og de fikk to barn. 1 1799
måtte de forlate Snekkestad på grunn av økonomiske vanskeligheter til tross for
at enken 8 år tidligere satt igjen med en nettoformue på 486 rd. Mogens var ikke
frisk, han begynte å miste synet, og to år senere var han ifølge sognepresten
«ganske blind». På denne tiden skrev han likevel flere brev med sin egen hånd,
og han la ikke skjul på sin bitterhet mot sin bror og flere andre.
Fattigkommisjonen i Våle tilbød familien Stranger et hus i Klokkerbakken samt
30 rd. i året. (Lærerne i Våle hadde 24 rd. i året). Men Stranger ville bo i Holmestrand,
og han nektet å flytte til Våle. Det hele ble en omfattende sak som endte
med at familien fikk 26 rd. fra Våle hvert år. Stranger døde i 1811, men familien
fikk fortsatt det samme beløp i flere år.
79

Fattigkommisjonens regnskap for V åle prestegjeld 1810:
Den sædvanlige kontingent til Tugthuset .......... . ........ .
Stiftsrevisors lønn av denne kasse ......... .. ....... .. ..... .
Begravelsesomkostning for en fattig der ei
havde legd ........... . ................ . ... .. .... . . . ... . .
Prestegjeldets samtlige fattige i dette år
understøttede :
a. Børn som ere til opfostring ............ .. ... .... . ... .
b. Til gamle udlevede, sengeliggende og til at fortjene
noget aldeles uskikkede fattiges underholdning . . ... .... .
c. Fattige husmend og inderster som haver større eller
mindre familier at forsøge .............. ... ..... ... . . .
Hr. apoteker Conradis regning .......... . ........ . . . . .. . . .
Kontånter i kassen . .. . . ........ . . . ... . ... .. . . . .. ........ .
Inntegt:
Beholdning fra forrige år . .. ... . . . . .. .... .. .... . . . ..... . .. .
Kassens på rente stående kapitaler ... .. . .... .. . .... . ... . ... .
Husmender og tjenestefolks kontingent ....... ... .. . . ..... . .
Bønder og mulkter:
Efter forligelseskommisjonens attest .. . ... .. . . .. .. .. ... .
Efter fattigkommisjonens do .................. .. ..... .
Frivillige gaver:
Efter gavebogen ...... .. . ... ... . . . . .. .......... . . . . . .
Det halve ved gjestebud .. .... . .... . .. . .. ... .. .... . . . .
Fattiges efterladenskaber:
Ragnhild Olsdatter .... . . ... . .... .. ... .. . .. . .. ... . ... .
1/4 %av det ved auksjoner og underhånden
solgte, det halve til fattigkassen ............. . ... ... ..... . . .
Almuens kontingent .. ... . .. . ...... . ... . .. .. . . .. .. .. ..... .
Bidrag ved ligning .. . .. ... .. .. ... . ......... . ..... ... .... .
80
1 rd. 48 sko
1 rd. O sko
2 rd. 72 sko
105 rd. O sko
43 rd. O sko
275 rd. 92 sko
6 rd. 64 sko
108 rd. 89 sk.
544 rd. 77 sk.
43 rd. 48 1/2
O rd. O sk.
21 rd. 36 sko
2 rd. O sko
9 rd. O sk.
50 rd. O sk.
16 rd. 39 1/2
7 rd. 88 sko
81 rd. 69 sko
185 rd. 12 sko
127 rd. 72 sko
544rd. 77 sk.
Tryggere alderdom
I Våle var det likevel forholdsvis få familier som trengte full støtte av fattigkommisjonen.
De fleste familieforsørgere var bønder, og selv om mange av dem
gjennom enkelte perioder måtte slite hardt for å berge gården og skaffe det nødvendige
utkomme, hadde nesten alle som fikk leve lenge nok til det, sikret seg en
trygg alderdom når den tiden kom. - De fikk opphold på gården når de overlot
den til en ny eier.
Kontrakter om opphold eller kår ble ofte tinglest som et hefte på gården, også
når det gjaldt kontrakter mellom foreldre og barn. Det ble gjort ikke minst fordi
gården kunne få en ny eier, men også fordi det ikke alltid var det beste forhold
mellom foreldre og barn eller svigerbarn. I Våle har vi funnet 40 tingleste oppholdskontrakter
fra hovedsognet i perioden 1790-1814.
I denne perioden var de vanlige ytelser til en person foruten fritt hus med
innbåret tørr ved til ovnen, 4 tønner havre, 1/2 tønne malt, 1/2 tønne hvete, 1/2
tønne bygg, et par merker humle, 3 bismerpund kjøtt, 2 bismerpund flesk, litt tørr
fisk og litt fersk fisk. I tillegg til dette skulle den nye eieren røkte og fore ei ku
og en sau slik at den som fikk opphold, hadde melk og ull. Hvis oppholdet gjaldt
et ektepar, skulle ytelsene være omtrent det dobbelte. Noen få ville også ha en
linåker ferdig pløyd og harvet.
Kornet skulle besørges malt når det ble forlangt, og nesten alle forbeholdt seg
fri hest til kirke og andre påkommende reiser. Noen skulle også ha et par sko og
nødvendige klær, mens andre i stedet ville ha et par riksdaler i kontanter. Noen
forlangte tobakk, og noen ville ha en fast kvote med brennevin, andre begge dele.
En del av de gamle sikret seg også «en anstendig og hederlig begravelse» i den
tingleste kontrakten.
Alle som fikk en slik kontrakt, var sikret en trygg alderdom så langt det gjaldt
hus og mat og litt mere. Men stort sett vidner oppholdskontraktene om et nøkternt
levesett sammenlignet med forholdene i vår tid. Bare noen få forbeholdt seg
varer og tjenester ut over det som er nevnt. Blant dem var kårfolkene på Olumstad
som er omtalt tidligere.
Enken Maren Christensdatter som fikk opphold på østre Grytnes i 1806,
skulle i tillegg til vanlige gode kår ha 4 ruller tobakk og 2 par sko. Hun hadde for
øvrig forholdsvis rikt utstyr. Ved skifte etter hennes mann i 1803 var nettoformuen
1426 rd. hvorav halvparten gikk til henne. I de få skiftene hvor tobakk er
nevnt, gjelder det engelsk tobakk unntatt i ett skifte. Det var Nils Hansen på
Søndre Berg som ville ha 4 ruller hollandsk tobakk og dertil 3 potter brennevin
i året.
6. Våle bygdebok bnd . III 81

gjennomsnittlige høyde 162 cm., og det er grunn til å tro at vi da kommer fram
til et temmelig nøyaktig tall eller mål på den vanlige mann i Våle på den tiden.
Kvinnene var helt sikkert noe mindre. Men også da var det kjemper som skilte
seg ut, og en av dem var tjenestegutten på Sørby, den 24 år gamle musketer
Johannes Tobiassen, som målte 181 cm.
De spredte opplysninger vi har funnet om helsetilstanden i Våle før 1814, viser
oss blant annet at mangel på opplysning ved siden av underernæring og feilnæring
var en vesentlig årsak til lav levealder. De må likevel ha hatt visse kunnskaper som
vi ikke kjenner til. Hvorledes skulle de ellers ha klart seg gjennom livet slik de
gjorde det uten lege, sykehus og alle de medisiner vi kan velge mellom?
Samvær og fest
I tiden fø'r 1814 var det ingen frivillige foreninger eller organisasjoner som arrangerte
samvær mellom bygdefolket i Våle, men likevel møtte de hverandre forholdsvis
ofte. En større del av bygdas folk møttes hver prekensøndag, og for
mange av dem var kanskje dette å oppleve det sosiale samvær en vesentlig årsak
til at de møtte ved kirken. Hit kom de i god tid før gudstjenesten begynte slik at
de fikk tid til å hilse og prate, og mange kom også for å se soldatene som holdt
søndags eksersis ved kirken. Etter gudstjenesten lyttet de til lysninger fra kirkebakken,
og de tok seg god tid før de begynte på hjemveien hvor det også kunne
være et slags samvær mellom folk som for sammen.
Tingdagene var også viktige samværsdager. De fleste som møtte på tinget,
brukte nok det meste av dagen i tinggården hvor det foregikk forskjellige ting som
blir omtalt under andre avsnitt i denne boka.
På prekensøndagene og på tingdagene var det normalt bare bygdas egne folk
som møtte hverandre. Annerledes var det ved auksjonene som ofte samlet mange
mennesker, selv om det ikke var så mye som skulle selges. I perioden 1775-1780
ble det gjennomsnittlig holdt 6,5 auksjoner i året i Våle prestegjeld. Men Vålefolk
dro også på auksjoner til nabobygdene, på samme måte som folk fra nabobygdene
kom til auksjoner i Våle.
Vi vet ikke hvor mange som møtte til den enkelte auksjon, men auksjonsprotokollene
forteller oss hvem som kjøpte de forskjellige gjenstander, og så kan vi
gå ut fra at det var flere i kjøpernes følge. Vi ser for eksempel at det under en
auksjon på Lærum i 1779 var mange kjøpere både fra Våle og Undrumsdal, og
naturligvis også en del fra Botne hvor det ikke var langt til Lærum. Men hit kom
også de tre hillestadbøndene Anders Nes, Per Olsen og Nils Hillestad, og fra Hof
88
kom Halvor Lørdahl og John Rønningen. Det er grunn til å tro at det i deres følge
var flere folk som ikke fikk noe tilslag under auksjonen. Under en auksjon på
Solerød samme år var det kjøpere både fra Slagen, Borre, Ramnes og Sem, og her
var også Anders Berg fra Tønsberg.
Det var lensmannen som foresto auksjonen, men embetsmennene som bodde
i Våle, var ofte tilstede som kjøpere, Da jomfru Else Catarina Heegaards etterladenskaper
som vesentlig besto av sengklær og gangklær, skulle selges ved auksjon
på Sørby i 1778, var både sogneprest Hopstoch, sorenskriver Muller, amtsforvalter
Flor og kaptein De Seue blant kjøperne. De kjøpte alle et eller annet plagg.
Kj øpmann Hagemann fra Holmestrand hadde også reist opp til Sørby hvor han
kjøpte et bomullsskjørt for 2 rd.
Men var ikke kvinnene med på auksjonene? Jo, vi finner noen få av dem som
kjøpere, men hvis mannen var med var det nok han som ga bud, og det var i alle
fall han som skulle betale og derfor fikk sitt navn i auksjonsprotokollen. Men det
hendte også at kvinnene handlet. Under en stor auksjon på Fossan i 1780 hvor det
ialt var 250 tilslag, kjøpte Madame Winge et gorojern og en langhøvel, Karen Fon
kjøpte 6 stentallerkener og Olea Lur kjøpte ei ku. Disse kvinnene var sikkert ikke
de eneste som var møtt frem på den store auksjonen. Men på flere auksjoner var
det kun menn som fikk tilslag ifølge protokollene.
Folk holdt det ofte gående i auksjonsgården etter at auksjonen var slutt. I 1776
var det en auksjon på Lefsaker, og her var det da folk som turet sammen langt ut
over natten. Det ble slagsmål også, og derfor får vi under vitneavhør vite hvorledes
det gikk til, og at det ble sent. Det var nemlig slik at Paul Sollerød og Anders
Nyerød sloss på gulvet slik at

Loftsad kom på sin hest og red ham under hesteføttene». Paul kom også i klammeri
med Kristoffer Fossås som var gjest, og det ble videre et kraftig slagsmål
mellom Svend Hjerpe og Paul Lofstad med hårdragning og slag fra gjerdestaur.
Svend mistet en del av sitt hår, og det endte med at han måtte flykte over til
Langklepp.
Utover 1700-tallet kom det flere påbud og forordninger som gjaldt festlig
samvær og tiltagende overdådighet. Således ble det i 1736 gitt forbud «For at
demme den i svang gående overdådighed». Forbudet gjaldt i første rekke innkjøp
og bruk av smykker og fine klær, og det fikk liten praktisk betydning for bygdefolket
i Våle. En annen forordning samme år gjaldt «Bønderne på Landet», og
den gikk ut på innskrenkninger ved gjestebud i forbindelse med brylluper, trolovelser
og barnedåp. Når slike seremonier ble foretatt på en søndag, skulle de det
gjaldt, sammen med de aktuelle vitner fare hjem fra kirken i stillhet og sømmelighet
og ikke holde gjestebud for andre enn vitnene. Lek og spill skulle helt
forbys. Hvis noen endelig ville holde et gilde i forbindelse med de nevnte begivenheter,
skulle det skje på en vanlig hverdag, og heller ikke da måtte det forekomme

I denne planen som ble utarbeidet av sogneprest Wincent Thurmann, fremgår
det at skolestellet hittil har vært ganske elendig. Ved siden av klokkeren var det
da to lærere, og disse tre hadde ansvaret for 259 skolepliktige barn. Mange av dem
hadde nesten ikke fått noen undervisning i det hele tatt. Nå ble det foreslått å
inndele prestegjeldet i 4 distrikter med en lærer i hvert distrikt. Distriktene ble
videre delt opp i roder som lærerne skulle holde omgangsskole i etter en fast plan.
Det ble også satt opp en liste over de gårder som etter tur skulle holde hus for
skolen. Og det het blant annet: «Hvor der er tvende stuer med kakkelovne bør
skolen holdes i en anden stue end den hvor husets folk oppholder seg, da vevning,
spinding og andet håndverk alt for meget adspreder børnene.
Skolebarna ble inndelt i to klasser: De som ikke kan lese rent og tydelig i bok,
utgjør første klasse, og de øvrige den annen klasse. Klassene skulle søke skolen
annenhver dag. Om vinteren skulle skoletiden vare fra kl. 9 til 16 med en times
fri mel.1om kl. 12 og 13. Om sommeren skulle skolebarna møte kl. 7 om morgenen
og, skoledagen skulle vare til kl. 18, men barna skulle ha fri til lek mellom kl. 11
og 14. Det skulle ikke holdes skole i «de for landmanden travle tider» og det vil
si at skolen tilsammen skulle holdes over 9 måneder i året.
Kristendomsundervisningen skulle fortsatt være det viktigste i skolen. Det var
ennå ikke kommet noen forordninger om obligatoriske fag, men i planen som
sogneprest Thurmann utarbeidet i 1808, het det blant annet: «For at blive en
fornuftig og lykkelig landmand, som formodentlig skal og bør være hensigten
med undervisningen i almueskolene, synes også noen kundskab i historie og
geografi at være nødvendig, hvorfor enhver skoleholder bør forsynes med et
globuskart, et Europakart, et kart over Norge og et over Danmark. Det nevnes
videre en rekke bøker og blant dem «Midler til overtroens udryddelse», samt
andre bøker som kunne gi opplysning i naturkunnskap.
Sogneprest Vincent B. Thurmann som utarbeidet denne planen, tilhørte gruppen
av de såkalte rasjonalistiske prester som ivret for mere opplysning. - «Det
skal være meg en behagelig pligt såvidt mulig at meddele de tilkomne og nærværende
skoleholdere de nødvendige kundskaber,» skriver han, men han tar et
forbehold når det gjelder utvelgelse av lærere. De 30 rd. som nå utbetales i
årslønn, frister bare krøplinger og gamle utlevede til å påta seg hvervet, skriver
han, og sier videre at det «vil være vanskelig om ei gandske umulig at meddele
disse på sjel og legeme svekkede de nødvendige kundskaber og ferdigheder».
Derfor vil presten ha fri adgang til å velge «sådanne subjekter der med særdeles
lyst forener evner og anlegg uden hensigt til deres skabning og alden>. Hittil
hadde det jo vært slik at presten i første rekke skulle velge lærere blant dem som
ikke var skikket til militærtjeneste.
98
Thurmann forlanger også at lærerne skal leve et skikkelig liv og foregå andre
med et godt eksempel. De skal sky drukkenskap, løsagtighet og alle andre laster.
. Det hadde ikke alltid vært tilfelle, og nå ville presten at slike forseelser skulle føre
til oppsigelse. I tillegg til en årslønn på 30 rd. skulle lærerne ifølge forslaget ha fri
kost, hus, lys og varme på gårdene der skolen ble holdt, og de skulle dessuten
slippe alle skatter. På skolens budsjett ville årslønn til 4 lærere utgjøre 120 rd.
Thurmann satte dessuten opp 20 rd. til skolemateriell slik at hele skolebudsjettet
kom opp i 140 rd., og han satte også opp en detaljert utligning i tillegg til skolens
faste inntekter, slik at utgifter kunne dekkes fullt ut. Ifølge planen lå alt tilrette
for et bedre skolestell, men presten alene kunne ikke gjennomføre planen. Bøndene
var fortsatt lite villige til å yte det nødvendige, og Thurmann gir uttrykk for
at «uvilje mot skolen» var en større årsak enn dårlig økonomi.
Thurmann hadde dog god støtte og hjelp i sin kapellan Jacob Andreas Wille,
som kom til Våle i 1802. Etter bispevisitasen i 1809 skriver biskopen om ham at
han er «en fortrinlig skolemand som har gjort seg hederlig bekjendt». Wille virket
som kapellan i Våle til 1811 da han ofret seg helt for skolen idet han opprettet en
privat skole i bygda. Dette ble da først og fremst en skole for formuende folk som
kunne gi sine barn ekstra undervisning. Denne skolen opphørte etter 5-6 år da
Wille ble kapellan på Nøtterøy.
Våle hadde også tidligere hatt en prest som viste stor interesse for skolen,
nemlig Frantz F. Hopstock som var sogneprest her fra 1772 til 1798. Det finnes
likevel ingen spor etter hans virksomhet som skolemann i Våle i denne perioden,
men Hopstock ble siden sogneprest i Tønsberg og prost i Jarlsberg prosti, og som
sådan fikk han da en viss innflytelse over skolestellet i prostiet. Hans interesse for
skolen kom blant annet til uttrykk gjennom hans støtte til opprettelse av et
seminar til utdannelse av lærere på landsbygden i Akershus stift. Dette seminaret
ble lagt til Tønsberg og under åpningen i 1799 var det prost Hopstock som holdt
innvielsestalen og talte høystemt om seminarets betydning for «Fornuftens, religionens,
vindskibelighedens og patriotismens grundfestelse og varige fremgang».
Han avsluttet talen med en appell til elevene og sa blant annet: «Med eder skal
da oplysningens morgenrøde begynde at stråle også for den hederlige
landsmand og agerdyrker.» Da Hopstock sa dette, hadde han vært sogneprest i
Våle i 25 år.
I den skolefundasen som ble utarbeidet for Våle i 1741, het det blant annet at
lærerne skal ha plikt til å ta imot voskne mennesker som vil lære «bedre at læse
skrift eller prent». Ennå var det mange som ikke hadde lært å lese. Det var da også
svært få bøker å finne omkring i de enkelte hjem. Blant 60 skifter i perioden
99

de unge ble stående utenfor kirken. Det var ellers et mindre galleri i kirkens vestre
ende.
Kirken i Undrumsdal var også elendig i 1666, og større reparasjoner var nødvendig.
Dessuten ønsket sognepresten at kirken med tiden kunne få et nytt tårn
«til kirkens beprydelse istedenfor den gamle spids på våpenhuset».
Vi kan ikke se at det i de følgende år ble foretatt noen reparasjoner ved kirkene
i Våle. Straks før grevskapet ble opprettet i 1673 og Peder Griffenfeid fikk ansvaret
for kirkene, ble det holdt nye besiktigelser, og nå var kirkebyggene skrøpeligere
enn noen gang tidligere. Ved hovedkirken var det særlig bly taket som
trengte reparasjon fordi vannet rant ned i kirken flere steder. Vestmuren var nå
revnet «fra øverst til nederst og bør forsterkes med 8 skippund jern.» Stolene i
kirken var ubrukelige, og «bjelkene i kirken befindes at være forrådnet.» Her var
mye elendighet, og kirken hadde ingen beholdning. Det hadde heller ikke blitt
oppnevqt krikeverger de siste tre år.
I Undrumsdal var det 5 år siden det hadde blitt oppnevnt kirkeverger, og også
her var taket utett og flere andre reparasjoner var høyst nødvendig.
I Griffenfelds tid ble det heller ikke foretatt vesentlige utbedringer ved kirkene
i Våle. Det ble den nye greven, Gustav Wilhelm Wedel, som reddet hovedkirken
i Våle fra fullstendig forfall. I 1690 ble kirken reparert for 482 rd. og i 1707 ble
det utbetalt 667 rd. til lønninger i forbindelse med reparasjoner av Våle hovedkirke.
Vi vet ikke hva som egentlig ble gjort under disse reparasjonene. Vi vet
imidlertid at det i 1701 ble utbetalt arbeidslønn med 13 rd. 2 mark og 21 skilling
for å omstøpe «Våle kirkes søndersprukne og ganske ubrukelige klokker til en
døgtig klokke.» Man kunne ifølge dette bli fristet til å tro at dette gjelder den store
klokken som nå står i våpenhuset ved inngangen til kirken. En oversikt fra 1673
over Våle kirkes «Brøstfældighetep> viser imidlertid at det da var nødvendig å
skifte klokkestrenger til kirkens 3 klokker, og vi kan da gå ut fra at den ene av
disse var brukelig i 1701, og at det gjelder den som nå står nede i kirken
og som antas å være 800 år gammel.
Grev Wedel hadde også store påkostninger ved Undrumsdal kirke. I 1685 ble
det utgiftsført 85 rd. til reparasjoner, og i 1713 er det ført opp nesten 100 rd. til
reparasjoner av kirken i Undrumsdal. Man kan imidlertid tvile på om disse pengene
virkelig ble anvendt til arbeider ved denne kirken, for året etter, altså i 1714,
ble det foretatt en besiktigelse som viser store mangler og konkluderer med at
«Undrumsdal kirkes tilstand findes alle vegne skrøbelig ... kirken er i seg selv så
brøstfeldig at der idelig når der ringes med klokkerne eller når nogen storm er,
da den raver og vrier seg så man måtte befrygte at den snart kunde nedfalde. »
I 1730 ble det da også bygget en ny kirke i annekset på en tomt under Rød. Det
102
er reist tvil om hvorvidt den gamle kirken også hadde sin plass i dette område. Se
.bind Il s. 287.
Få kirketak i Vestfold ble nevnt så ofte i regnskaper og rapporter som bly taket
i Våle kirke. Det må i tilfelle ha vært Nøtterøy kirke som også hadde bly tak. De
øvrige 25 kirkene i Jarlsberg grevskap hadde alle takstein - «de have stedse været
belagt med tagsten», skrev prosten i 173l.
Prosten skrev i denne forbindelse til biskopen og beklaget seg over bly taket i
de to Jarlsbergkirkene. Han hevdet at greven som hadde hatt store påkostninger
ved flere kirker i Jarlsberg, og bygget to nye, nemlig Hillestad og Undrumsdal,
neppe kunne makte å legge om bly takene på de nevnte kirker. Prosten antydet at
det kanskje kunne legges stentak på kirkene i Våle og Nøtterøy.
To år senere het det at alle kirkene var i forsvarlig stand, når man så bort fra
de to bly takene, og i 1734 ble det gitt «Aller nådigst kongelig tilladelse til i den
anstundne sommer at legge sten på Våle kirkes tab.
Det ønske som ble fremmet i 1666 om å få et galleri på kirkens nordre side, ble
først innfridd i 1719, og det kostet 63 rd. 11747 ble det igjen foretatt omfattende
reparasjoner ved Våle kirke. Før kirken ble tatt i bruk igjen etter denne reparasjonen,
ble det foretatt en loddtrekning om plassene. Tidligere satt de rikeste
bøndene fremst i kirken. Nå ville sogneprest Thurmann ha en annen ordning, og
han skriver i kallsboka at loddtrekningen ble foretatt «på det at ingen skulle have
at sige at en elle anden for vilje, vennskab eller gave til presten fikk stolested oppe
i kirken.» Det het også at husmenn og husmannskoner skulle ha stolseter sammen
med husbondfolket på de gårdene de hørte under. Dette ble da en demokratisk
ordning i forhold til det som var praksis mange steder på den tiden. Første benk
på begge sider av midtgangen ble imidlertid forbeholdt offiserer og deres fruer.
Kvinnene skulle ha plass på venstre side og mennene på høyre side av midtgangen.
Det gjaldt alle.
Prostens beretning om at grev Wedel hadde bygget to nye kirker, er ikke helt
korrekt. I Undrumsdal var det i alle fall slik at bygdefolket bidro med halvparten
av utgiftene til den nye kirken som ble innviet 22. september 1730 under nærvær
av den kjente biskopen Bartolomeus Deichman. Kirken som var åttekantet, var
lagt opp av tømmer, og stolradene var bygget i amfi på begge sider aven midtgang.
Ved enden av midtgangen var et alter, og over dette en glugge i veggen som
utgjorde prekestolen. Gluggen var en snau meter bred og så høy at man så
prestens hode og bryst. Kraft skriver om denne kirken at «den er indretted som
et amfiteater med tilspidset tag og et lidet tårn, hvortil ideen skal være taget fra
de i Tyrkien brugelige moskeep>.
Kirken ble imidlertid dårlig vedlikeholdt. Flere ganger nevnte prosten i sine
103

apporter til biskopen at kirken «behøver kledning om den skal være til bestandig
brug». Men det skulle den nok ikke, og i 1755 skrev prosten om kirken i Undrumsdal
at «den er verre end sees kand på grund av adskillige drypp i taget».
Kirkene i Våle led av dårlig vedlikehold over lengre perioder, og derfor kom
to trekirker i annekset til å bli revet. Den gamle middelalderkirken i hovedsognet
ble stående. Det solide murbygget falt ikke sammen selv om både tak og gulv
måtte bygges om flere ganger fordi det var «forrådnet».
Det ble sjelden brukt penger til kirken hvis det ikke var helt nødvendig. Fortegnelser
over kirkens inventar og ornamenter vitner også om dette. En fortegnelse
fra 1733 viser at det ikke er kjøpt inn noe nytt av betydning siden 1666.
Derimot har kirken fått noen gaver. Det gjaldt en kalk og disk av sølv gitt av
fogden Claus Røyem og frue i 1676, og en sølveske til oblater gitt av overinspektør
Jørgen Olufsen Mandal og frue i 1702. De var da bosatt på Reggestad. Hans
Snekkt;stad hadde gitt kirken en lysestake med 3 piper i 1715, og dessuten hadde
kirken fått to alterduker, den ene fra overinspektør Mandal og den andre Christen
Klokker.
Da grev Wedel på grunn av økonomiske vanskeligheter begynte salg av grevskapets
kirker omkring 1760, ble både Våle og Undrumsdals kirker utbudt til salg
og taksert for tilsammen 3.500 rd., men ikke solgt. I 1764 forlangte han 1.800 rd.
for hovedkirken, men ingen var interessert. Da Våle kirke ble ropt opp som nr.
13 under den store kirkeauksjonen på Jarlsberg i 1769, het det at det faste årlige
overskudd ved kirken var 117 rd. Foruten den faste landskyld hadde kirken nå
24 leiekuer som hver ga 32 sko i årlig leie. Tienden som var hovedinntekten,
utgjorde 74 tønner havre og 5 tønner blandkorn slik at de samlede inntekter ble
163 rd. De faste utgiftsposter var omtrent de samme som hundre år tidligere. Den
største posten gjaldt vin og oblater og utgjorde 30 rd. pr. år. Nye avgifter var 4
rd. til skolen, 2 rd. til Universitetet (I København) 1 rd. til misjonen i Finnmark
og 1 mark og 8 sk. til London kirke. En del av overskuddet måtte naturligvis
benyttes til vedlikehold, men det sto da opp til kirkeeieren å forvalte kirken som
forretning innenfor visse grenser.
Våle kirke ble ikke solgt auksjonsdagen, men i januar 1770 ble det utstedt skjøte
på kirken til kjøpmann Ole Heegaard i Holmestrand. Han betalte 1200 rd., og
tidligere hadde han kjøpt halvparten i Botne kirke, for 150 rd.
Heegaard oppfylte imidlertid ikke sine forpliktelser slik greven hadde forutsett,
og ved en dom i 1781 ble han dømt til å avstå kirken til greven for 1210 rd. Kirken
kom likevel til å bli Heegaards eie etter at han hadde betalt greven et beløp slik
at han i realiteten kjøpte kirken tilbake for en høyere sum. Men Holmestrandskjøpmannen
kom etterhvert opp i økonomiske vanskeligheter, og i 1790 pantsatte
104
han kirken mot et lån på 2500 rd. som han fikk av sin svigersønn generalauditør
. Jens Flor på Haugboe i Asker. I 1793 ble Heegaard slått konkurs, og dermed ble
det Flor som overtok Våle kirke.
Det oppsto misnøye med hans forvaltning av kirken og dens inntekter, blant
annet fordi han anbragte kirkekuene på sin egen gård i Asker. Det er tydelig at
Flor drev forretning og så bort fra det sosiale aspekt som lå i dette at en mindre
formuende familie kunne få leiet ei ku for en rimelig pris. Han sier det selv slik
i et brev til Stiftsdireksjonen som svar på klage fra prosten: «Mere fordel er det
at have sin eiendomsko selv, end deraf at modtage 32 skilling årlig leie, som langt
fra ikke kan svare regning nå da en ko betales med 16 til 20 riksdalep>.
Jens Flor beholdt kirkekuene og kirken til 1804 da han solgte kirken og dens
rettigheter til Rasmus Alsing som var skipsreder og kjøpmann i Holmestrand.
Han døde i 1808 og sønnen, Rasmus Alsing, d.y. arvet da det hele.
Den åttekantede, lille kirken i Undrumsdal, ble først solgt i 1775 til bonden og
gjestgiveren Christoffer Nilsen Sollerød.
Gudsdyrkelse blant folket
Hver eneste søn- og helligdag ble det holdt gudstjenester i Våle prestegjeld. Inntil
1770 også på de 10 helligdagene som da ble avskaffet og i lang tid senere kalt
«misshæljedaer». I hovedkirken ble det holdt gudstjeneste to påfølgende messedager
slik at hver tredje messedag tilfalt annekskirken. På de store høytidsdagene
var det gudstjenester i begge kirkene. Gudstjenesten begynte om sommeren kl.
9 og om vinteren kl. 10.
Kirkeritualet fra 1685 inneholdt klare regler for gudstjenesten og forvaltningen
av sakramentene. I tillegg til de kjente ritualer fra vår tid var det også ritualer for
«Kvinners kirkegang efter deres barnefødsel». Alle kvinner som hadde født, måtte
gjennomgå dette ritualet før de kunne fortsette sin kirkegang. Det var også ritualer
for «trolovelse» og for skrifte og avløsning.
I kirkeboka fra 1732 har sogneprest Gerner fortalt hvorledes «skrifte» ble
praktisert i Våle på den tiden. Ved hovedkirken foregikk det alltid om lørdagen
før gudstjenesten da de skriftende møtte prest og klokker ved kirken kl. 10 på
formiddagen. Først ble det sunget en «pønitensesalme» det vil si en salme med
tekst om bot og anger. Deretter måtte alle unge og alle ugifte gå frem på kirkegulvet
hvor de ble katekisert i sin kristendomskunnskap «fornemmelig i de stykker
som hører til en sand omvendelse». Presten holdt så en preken med forklaringer
og formaninger om hva det ville si å være verdige gjester «ved Herrens
105

idet han mente å få «Ovenfra - visdom, nåde og Den hellig Ånds opplysning og
salvelse. »
«Det skjedde en stor oppvekkelse i Sande, i Våle og også i Tønsberg og Larvik
og de omkringliggende bygder,» skriver Gerner. Men etter en tid falt mange
tilbake til det vanlige liv, «og forresten kom der ikke meget derudav». - Det er
en noe skuffet Gerner som skriver dette mange år senere. Vi skal likevel se at hans
virksomhet i Våle fikk betydning for den utvikling som fulgte.
Gerner tok avskjed med Våle i 1738, da han av kongen ble utnevnt til stiftsprost
og sogneprest ved Vor Frue kirke i København. Her ble han anklaget for herrnhutisme,
ikke uten grunn, og i 1747 ble han med kongens tillatelse inspektør over
de luthersk-evangeliske brødremenigheter i kongen av Prøysens land. I 1753 fikk
hans kone en arv i Norge, og for at ikke denne arven skulle gå tapt, måtte
ekteparet ifølge norsk lov bosette seg i Norge. Familien Gerner tok da opphold
i Tønsberg, og her levde den tidligere sogneprest til sin død i 1786. I denne tiden
hadde han forbud mot å preke og holde forsamlinger, og det var da han skrev sin
bok «Nogle Merkverdigheder som angaaer Henric Gerner hans Vita og Fakta».
Det er i det vesentligste en andaktsbok.
Gerners interesse for Herrnhutismen førte til at flere i vårt distrikt sluttet seg
til den. Herrnhutismen eller Brødremenigheten, hadde sitt utspring fra Herrnhut
i Sachsen, omkring 1720 og dens første leder, Zinzendorf, sendte predikanter ut
i verden, også til Norge. Til Kristiania kom pastorene Johannes Green og Gert
Hansen. Derfra gjorde de flere turer til Holmestrand hvor familien Backer ble
sterkt engasjert. Ola Backer ble en av menighetens fremste forkynnere, og han
kom til å holde flere møter i Våle. Til Våle kom også pastor Gert Hansen og flere
andre forkynnere. I Holmestrand ble det dannet et «Collegia pietatis», og i noen
Vestfoldbygder tegnet menigheten medlemmer. Flest ble det i Våle der medlemstallet
var oppe i 20.
En av de mest ivrige i Våle var Berte Brettum. Hun drev iherdig oppbyggelsesvirksomhet
i Holmestrandsdistriktet. Sognepresten i Våle hadde intet imot
hennes virksomhet, men det hadde prosten i Nord-Jarlsberg som helst ikke ville
ha andre predikanter ved siden av sogneprestene. Han klaget til biskopen og
skrev: «På søgnedage går mannen fra hustruen, men mest kvinner fra mennene,
mødre fra diende barn, barn fra foreldre, tjenere av tjeneste ud en at melde seg an
og ladende stå tilbage brygg halvt brygget, brød halvt bagt, smør halvt tjernet, alt
til fordervelse mod al orden, så de fattige bønder som ellers holde gudfrygtig hus
hjemme, klager seg erbarmelig.»
Så ille var det neppe. I alle fall ikke i Våle der sognepresten tross alt forlangte
en viss orden. Men det er ellers klart at det etterhvert under herrnhuternes samvær
108
.ble pisket opp følelsesladede stemninger. Flere sogneprester forsøkte å dempe
bevegelsen, og den fikk intet fotfeste i vårt land. Det er derimot ingen tvil om at
Gerner med sin «herrnhutisme» fikk folk i Våle til å engasjere seg sterkere i
kristendommen. Og etter Gerner kom en ny sogneprest som med stort alvor gikk
inn for å være sjelesørger for bygdefolket, nemlig Brede Thurmann. Også fra hans
hånd foreligger det en preken, holdt i Oslo Hospitalkirke 22. september 1737.
Denne prekenen ved siden av flere anmerkninger i kallsboka og kirkebøkene,
vidner om at Thurmann var en begavet person som viet seg helt for prestegjerningen.
Da han i 1743 skulle svare på 43 verdslige spørsmål som myndighetene sendte
ut til samtlige sogneprester i landet, skrev Thurmann innledningsvis at han ikke
var habil til å svare på alle disse spørsmålene, «efterdi jeg, medens jeg var studiosus,
ikke havde legning efter de studeringer som til dette refereres, .. . og siden
jeg her blev prest, har jeg agtet det at være mit lære- og sjeleembede uvedkommende.
» Han skriver videre at han først og fremst vil være sjelesørger, og etter
å ha svart ganske fyldestgjørende på spørsmålene skriver han: «Nu har jeg da så
godt jeg har kundet besvart disse 43 forelagte poster. Jeg ved nok at jeg dermed
ingen recomendation meriterer, ikke heller begjærer jeg nogen, uden jeg måtte
nyde den at blive recomanderet for en der ikke er duelig til noget andet end til
at prædike Kristi Korsfestede evangelium for bønderne i Våle kald».
Brede Thurmann døde i 1757, og etter ham kom prester som selv ga uttrykk
for at de hadde flere andre interesser ved siden av dette å være sjelesørgere. Da
Hans Nielsen Hauge reiste gjennom Jarlsberg sommeren 1797, møtte han «en del
gudfryktige mennesker der var levninger efter prestene Gerner og Leths arbeide. »
Hauge forteller selv om dette og sier videre at de fleste av dem «forenedes med
meg». Hauge var riktignok ikke særlig begeistret for herrnhuterne, som etter hans
oppfatning levde på «søde følelser», og han sier forøvrig om folket i kystbygdene
omkring Holmestrand og Tønsberg at de hadde trang til yppighet og overdådighet.
- «Dog var der ei så få der fattede lyst til åndelig beskjeftigelse», sier Hauge,
som kom tilbake til Vestfold høsten 1802.
En av dem som ble grepet av Hauge denne høsten, var Sibille Christoffersdatter
på Langved i Vivestad. Hun kom samme året til Våle og giftet seg med Ole Andersen
på Sørum. Sibille ble en av Hauges fremste predikanter i midtre Vestfold. H. G .
Heggtveit som har skrevet et verk om den norske kirke i det nittende århundre,
omtaler henne som en «Profetinde, en predikant og en visdomsfull kvinne. »
«11812 syntes ilden at oppflammes, især i Jarlsberg grevskab», skrev Hauge noe
senere. Og den ild han tenkte på, kom siden til å slå ut i heftige flammer i
Jarlsberg, ikke minst i Våle.
109

om nåde, og hennes «Husbondsfolb møtte også opp i retten og hevdet at barnet
virkelig var dødfødt.
Dødsdommen over brannstifteren Anne Marie Evensdatter ble anket av Arne
Nyerøds enke, Oline, straks etter at mannen døde i 1773. Hun ga uttrykk for stor
medlidenhet og ba om at Anne Marie måtte slippe straff. Det førte til at tjenestejenta
ble fritatt straff for tyveri av klær og erstatning for dette, men birkeretten
dømte henne likevel for mordbrand «til at miste sitt hoved med øks, og kroppen
med hovedet derefter kastes på et bål og brendes.»
Ingeborg Christensdatter fikk også sin sak opp i overbirkeretten. Her ble hun
lastet som et «særdeles løsagtig kvinnemenneske» med dårlig oppdragelse. Dårlig
oppdragelse og «enfoldighet» ble imidlertid tatt med under formidlende om stendigheter,
og hennes straff ble nedsatt til 4 års tugthusstraff.
Det hendte ikke så sjelden at ugifte kvinner ble gravid, og hvis de da ikke ble
gift med barnets far (eller en annen) som påtok seg farskapet uten at presten kjente
til det, før barnet ble født, måtte de betale leiermålsbøter. De som ikke kunne
betale, måtte etter 1741 arbeide i tukthuset i så lang tid som bestyreren der fant
tilrådelig. Ofte var barnefaren en soldat, og han slapp da å betale noen bot. Det
gjaldt også i leiermålssaker som krevde strengere straffer, for eksempel når partene
var beslektet. Det falt dom i en slik sak i Våle i 1707 da «det besvangrede
kvindfolk Marthe Trondsdattep> ble stilt for retten. Hennes fetter, soldat Jakob
Bendtsen Bagstevold innrømmet at han hadde hatt samleie med den tiltalte, og
samleie mellom søskenbarn var strengt forbudt.
Marthe ble dømt til å bøte «av yderste formue» . Registreringen av hennes
løsøre viste imidlertid at alt hennes gods beløp seg til 4 rd. 1 Ort og 4 sko Dette
ble inndratt til grevens kasse, og Marthe ble videre dømt til to års straffarbeid ved
Eidsfoss Jernverk. Dette skulle først skje etterat hun hadde født sitt barn og
«formedelst hendes begangne onde og syndige levnet udstået kirkens disiplin».
Det var imidlertid et lyspunkt i denne tragedien: Hun skulle få bo hos sin onkel
på Bagstevold inntil barnet ble født og døpt. Der bodde også barnets far.
11781 møter vi en annen kvinne på tinget i Våle: Else Thorsdatter, 33 år, ugift
og tjenestejente på Dal. På spørsmål fra retten som har innhentet opplysninger om
hennes vandel, innrømmer Else at hun som 19-åring fikk et barn med Anders
Larsen i Vivestad. Barnet ble døpt, men døde som spedbarn. Et annet barn tilsto
hun «at have avlet med den gifte mand Paul Rasmussen Gjessing i Ramnes.» Dette
barnet var nå til oppfostring i Ramnes.
Det tredje barnet som var født for omtrent et halvt år siden, hadde hun fått
mens hun var i tjeneste på Dal, og faren var også denne gangen en gift mann,
112
nemlig Anders Guldmundsen på Gorthe. Flere vitner som ble innkalt, kunne ikke
nekte for at de kjente til hennes barnefødsler, men ingen hadde noe ufordelaktig
å si om kvinnen. Hun ble dømt til tukthusarbeid i 8 år. Flere kvinner fra Våle fikk
opphold på tukthuset etter forordningen av 1741.
Mannen slapp lettere
Men hva med barnefedrene som ofte var gifte menn? Vi kan ikke se at noen av
dem ble straffet på tross av lovens strenge bestemmelser. Paul Rasmussen Gjessing
som selv bodde på sin egen gård Gunhildstad i Ramnes, tilhørte den rike
familien på Valle i det samme sogn. Det ligger nær å tro at han ved bestikkelser
kan ha kjøpt seg fri fra straff. Vi vet i alle fall at det skjedde med andre i den
samme periode. Og Øystein Rian som har skrevet grevskapets historie og gransket
grevens betjenter, legger ikke skjul på at de lot seg bestikke når de selv kunne
tjene på det. Vi har da også eksempler fra Våle hvor det går klart fram at enkelte
straffskyldige menn gikk fri. Det gjaldt blant andre Anders Madsen på Kringlås
under Nedre Borge. I 1740 ble han stevnet for leiermål, og som gift mann kunne
han vente streng straff, men han møtte ikke på tinget etter vanlig stevning. Det
alene var straffbart, og han ble stevnet til neste ting. Men da kunngjorde amtsforvalterens
fullmektig at saken var ute av verden idet den var oppgjort med amtsforvalteren.
I 1775 ble Ellen Eriksdatter Borge dømt for leiermål med Jacob Olsen Borge
som også var en gift mann. Hun ble dømt til å betale 12 lodd sølv eller hensettes
i fengsel på vann og brød i 4 dager. I rettsprotokollen heter det videre: «Forseelsen
er fra barnefaderens side i minnelighed avgjort. »
Når vi vet at enkelte menn slapp fri på denne måten, må vi ha grunn til å tro
at andre som vi ikke får høre noe om, ved bestikkelser også kunne hjelpe sine
kvinner slik at de ikke kom inn i tingbøkene med sine navn.
I andre tilfelle rømte barnefaren fra sine plikter, eller han flakket omkring og
avlet flere barn. Den mistanken kan rettes mot ektemannen Christen Bjørnsen,
en kullbrenner som en tid hadde opphold på Revetal. Siri Bendtsdatter som i 1702
ble stevnet for leiermål, fortalte i retten at denne mannen «av og til i et års tid
hadde besvangret hende». Men da saken havnet i retten, var Christen Bjørnsen
rømt fra grevskapet, og ingen visste hvor han oppholdt seg.
Det finnes også en del eksempler på at ektemannen ble straffet for leiermål, og
vi skal trekke frem et par av dem fordi de også illustrerer andre forhold. I 1692
ble den 65 år gamle ektemannen Dyrre Bagstevold stevnet for retten fordi han
8. Våle bygdebok bnd. III 113

som gift mann hadde hatt omgang med sin tjenestepike Eli Hansdatter. Her var
det ikke tale om barnefødsel, men de vanket sammen til bygdefolkets forargelse.
For å få fred til å leve sammen dro de ut av bygda, først til Bragernes hvor de
solgte noe løsøre for å få penger til mat og tobakk. Deretter dro de oppover
Hallingdal til Nes prestegjeld, og her ble de overfalt og frastjålet en hest og
forskjellige andre ting. Dyrre forklarte i retten at han til slutt «måtte tigge sitt liv
av dennem.» De dro så nedover til Hokksund hvor de skiltes, og han kom hjem
til Våle hvor han ble tatt i forvaring av lensmannen mens hans gods ble registrert.
Litt senere kom også Eli tilbake til Våle og tok inn på Holm. Også hun ble stevnet
for retten, og hun nektet ikke at hun hadde hatt legemlig omgang med Dyrre.
Hun fikk en vanlig leiermålsbot, og Dyrre Bagstevold som tidligere hadde vært
kirkeverge og lagrettemann, ble «for hans grove og meget skammelige begangne
lastferdighed» dømt til å ha sitt boeslodd forbrutt. Det vil si at alt han eide, ble
tatt fra ham, men kona fikk beholde halvparten av boet. Dyrre måtte også utstå
kirkens disiplin, og etter dette levde han hos sin kone hjemme på Bagstevold. I
1695 var hun blitt 83 år. Han var bare 67 år, og han hadde ikke glemt sin Eli. Han
oppsøkte henne, og sammen dro de påny ut av bygda og nordover i landet. Men
så døde Eli, og Dyrre kom hjem til Våle hvor han påny ble stilt for retten. Nå ble
han dømt til å rømme fra landet, og i dommen het det også at han skulle miste
sin hals hvis han igjen ble pågrepet.
Et par år senere ble en annen Vålebonde dømt for et lignende forhold. Det var
ektemannen Søren Pedersen på Bakke som heller ikke kunne nekte for at han
hadde hatt legemlig omgjengelse med sin tjenestepike, Anne Mortensdatter. Men
det hadde skjedd kun to ganger: «Første gang nestforleden vår ved kyndelsmessetider
og annen gang 14 dager efter påske.» Hun forklarte det samme i retten.
Hun fortalte også at hun ved påsketider"hadde gått fra Våle til Sande for å kjøpe
linfrø. Da hun på hjemveien var kommet nesten opp den bratte Angers kiev, var
hun sliten og utmattet. Nettopp da hendte det ifølge hennes forklaring, at hun ble
antastet aven mannsperson da hun «var så udmattet at hun omsider ligesom med
magt og vold blev hosligget og besvangret».
Det er neppe tvil om at denne historien var oppdiktet av Søren, og retten hadde
her en mulighet til å frikjenne ham. Saken ble imidlertid utsatt til den gravide
hadde født sitt barn som kom ved juletider. Og da saken ble tatt opp til doms,
het det at «hendes bekjendelse kommer overens med fødselens tid». Men «eftersom
Søren Bakke ikke kan fragå sin bekjendelse, bør han have sitt boeslodd
forbrudt». I lignende tilfelle hendte det at mannen gikk fri.
Hun ble også dømt til å miste alt hun eide (unntatt et nakent barn), og hun
skulle dessuten «forføre seg ud av grevskabet på 2 års tid». De skulle begge stå
114
åpenbar skrifte i Våle kirke, «som er det sogn hvor de denne forargelse har
. bedrevet.»
Mange - ikke bare kvinnene selv, må ha følt at de strenge straffene var urimelige.
Særlig for dem som fødte barn utenfor ekteskap. Myndighetene gikk da også
etter hvert inn for en humanisering, men på 17DD-tallet kom pietismen til å få grep
på større grupper som også hadde en viss innflytelse, og disse gruppene gjorde sitt
til for å sinke humaniseringen.
I 1767 ble det imidlertid bestemt at kvinnene som fødte barn utenfor ekteskap,
skulle slippe å stå åpenbar skrifte i kirken. De skulle istedet sone 8 dager i fengsel
på vann og brød. Dette gikk naturligvis også ut over barna, og i 1793 ble det
bestemt at slik fengsling ikke måtte finne sted uten spesiell tillatelse fra kanseliet.
11812 ble leiermålsbøtene avskaffet, men såkalte horsaker kunne likevel anlegges
etterat saken var blitt innberettet til kanslliet.
I grevskapstiden var det greven personlig som tilkom alle bøteinntektene i
grevskapet. Selv om han sikkert nok ønsket fredelige forhold i sitt grevskap, var
han naturlig nok interessert i å få mest mulig inn av de mulkter og bøter som ble
ilagt. Men greven som også hadde domsmyndigheten, overførte denne til sine
embetsmenn og betjenter. Flere av dem var bosatt i Våle, enten på Reggestad eller
på Valtersborg. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at noen av dem var
iherdige nok når det gjaldt å få lovbrytere dømt og bøtene innbetalt, men dette
at de ved siden av å være embetsmenn også var gårdbrukere i Våle, har kanskje
ført til at det i enkelte tilfelle har opptrådt noe mer forsiktig enn de ellers ville ha
gjort om de hadde vært embetsmenn uten noen spesiell tilknytning til bygda.
Blant de mest humane var amtsforvalteren Niels Andersen Brandt som eide
Valtersborg fra 1745 til 1763. I hele denne tiden bodde han på gården og virket
som amtsforvalter. Det finnes flere eksempler på at han unnlot å stevne vålefolk
for retten, eller han begjærte saken «suspanderet». Dette gjaldt da ingen alvorlige
forbrytelser.
Alvorlige forbrytelser forekom forøvrig svært sjelden i Våle, og vi kan trygt si
at det over hele 17DD-tallet var forholdsvis fredelige og rolige forhold i bygda på
tross av at flere kvinner ble dømt til døden. Her forekom ikke mord og heller ikke
grovt tyveri, som ellers ble hardt straffet. Våle var blant de få prestegjeld i landet
hvor det ikke forekom mord på 1700-tallet. Enkelte steder i landet var det et mord
nesten annenhvert år slik som i Al prestegjeld. Der ble det i perioden 1714-1724
registrert 11 mord, i perioden 1730-1737 6 mord, og i perioden 1662-1771 var det
12 mord i Al. I de andre fjellbygdene i Buskerud ble det også forholdsvis ofte
begått mord. Grovt tyveri forekom også mye oftere i disse bygdene.
Greven i Jarlsberg fikk forholdsvis små inntekter av bøter og mulkter fra Våle,
115

idet den fortjenesten som familien en gang hadde fått i Våle, hadde gått til kjøpmennene
i Holmestrand «for i skillingvis at bringe tilveie familiens vesentligste
om ikke eneste fornødenhed: Lidt kaffe og sukker samt lidt brød og brennevin».
Byggeskikk og innredning
Husene
Stua var i eldre tid betegnelsen på framhuset som ofte bestod av ett rom. Her var
en skorstein hvor maten ble tillaget, her var bordet de spiste ved, her var sengene
de sov i, og her var arbeidsplass for alt håndarbeide. - Det var stua. Selv om de
etter hvert fikk noen flere rom, ble framhuset på gården ofte kalt stuehuset. I siste
« Vålehuset» på Vestfold fylkesmuseum el' flyttet fra Søndre Hem. Her ble det reist omkring
1780, og det var da en rekke bgnende hus på gårdsbrukene i Våle .
120
halvdel av 1700-tallet ble det bygget flere hus i Våle med to stuer, men de fleste
hadde nok bare ei stue som ble nyttet til spiserom, oppholdsrom og arbeidsrom.
. Det framgår blant annet aven instruks som sognepresten i Våle utarbeidet for
omgangsskolen i 1808. Her heter det at skolen ikke skal holdes i det rom som
husets folk oppholder seg i hvis det er to stuer med kakkelovner i huset, «da
vevning, spinning og annet håndverk alt for meget adsprede børnene og forstyrrer
læreren».
Det hadde likevel skjedd store forandringer siden tiden før reformasjonen som
er omtalt i bind Il. På slutten av lS00-tallet kom peisen til Vestfold. Røykhullet
i mønetaket ble overflødig, man kunne legge tak over stuerommet og innrede et
rom i annen etasje. Omtrent samtidig ble det vanlig med vinduer i husene som
således ble både lysere og varmere. Det var store forandringer.
Fra slutten av 1600-tallet og videre fremover foreligger en rekke såkalte besiktigelser
eller beskrivelser over bygninger i Våle. Flere av husene var gamle da de
ble registrert, og vi kan derfor danne oss et relativt klart bilde av utviklingen når
det gjelder byggeskikk og innredning. Før 1720 har nesten alle framhus den
samme inndeling. En forsval som inngang til ei stue med skorstein, og ved siden
av stua et mindre rom som kalles kove eller kammers. Noe senere blir dette
rommet omtalt som kove eller kjøkken. Enkelte steder er rommet delt i to, og de
nevnes da som kove og kammers. Betegnelsen kammers ble som regel brukt om
et soverom som var noe bedre innredet enn koven. Noen framhus hadde et
kammers i annen etasje, men ofte ble overetasjen nyttet som loft.
Økonomien har ganske sikkert vært avgjørende for de fleste når det gjelder
utbygging og valg av hustyper. Det er først mot midten av 1700-tallet at vi finner
framhus med flere rom og større plass på vanlige gårdsbruk i Våle. Mange har da
beholdt det gamle framhuset og satt opp tilbygg inntil dette. Ofte ble det tilbygg
på flere av husets sider, og det ble sjelden pene og harmoniske hus, men man
sparte altså en vegg. Slike tilbygg finner vi blant andre steder på Nyerød i 1735
der det gamle framhuset med forsvale, stuerom og kove var blitt stående. Forsvalen
med inngangen stod på husets søndre side. På vestsiden var det bygd til en
såkalt «taskestue». På nordsiden var det satt opp et tømret vedskur, og på østsiden
en tømret bod. En rekke steder finner vi lignende tilbygg inntil det gamle huset,
ofte omtalt som kammers eller boder. Dette stemmer dårlig med påstander om at
bøndene i eldre tid hadde fin sans for arkitektur og harmoni. Som tidligere nevnt
har nok økonomien vært avgjørende for mange, men også på bruk hvor det
gjennom flere generasjoner hadde bodd meget velstående folk, kan man finne
uharmonisk og rotete bebyggelse. Det er for eksempel tilfelle på Huseby hvor det
1760 ble holdt en besiktigelse. Her lå også en gammel solid bygning - med
121

hylleskapet. Det første som ble nevnt, var da nesten alltid skapet ved bordenden.
Dernest kom i de fleste tilfele et roskap og kanskje et matskap. Enkelte steder blir
det også nevnt melkeskap, men få hadde mer enn tre skap. Skapene ved bordenden
ble i flere tilfelle nevnt som kanneskap.
Stoler forekom nesten ikke i skiftene fra 1690-åra. Den rike bonden på Haugtuft
hadde imidlertid flere stoler med lærtrekk da han døde i 1690, og på Nyerød
ble det riktignok registrert tre stoler i 1692, men de ble kun verdsatt til 18 sko pr.
stykk. Derimot var det nok annet å sitte på. Det nevnes benker av forskjellige slag
såsom kistebenker, slagbenker og langbenker. På benkene kunne det ligge puter
eller såkalte benkedyner som forekommer i mange skifter. Mange steder nevnes
også «skive med krakk».
Kistene .ble også benyttet som sitteplass, og de var å finne på hver eneste gård.
Enkelte steder kunne de ha et halvt snes med kister, og flere av dem var da plassert
på loftet. Ellers var det ofte kister å finne både i stua og koven.
Bare noen få av de mange kistene som er nevnt, blir omtalt som malte. I et skifte
på Ryk i 1690 ble det registrert «Et malet Roeskab», og i skifte på Sørby 1689 blir
det nevnt en malt sengekarm. Vi finner intet om svidekor som på den tiden ble
brukt.
Matskapene ble naturligvis først og fremst nyttet til oppbevaring av mat, og
melkeskapene til oppbevaring av melk, men hva hadde de i de andre skapene? Vi
vet at gangklær, sengeklær og duker ble oppbevart i kistene, og skiftene viser lite
av ting som kunne tenkes å få plass i et skap. Det måtte da være noen tretallerkener
som var å finne overalt. Bare noen få steder var det tale om tallerkener av
stein. Men noen flere steder hadde de tinntallerkener og enkelte fat i tinn, ja, det
forekom også flasker og små bøtter laget av tinn. Men de som hadde finere saker
av gull, sølv eller messing, satte det neppe inn i et skap. Det er imidlertid tvilsomt
om noen av bøndene i Våle hadde gull i huset før 1700. I skiftene fra 1690-åra har
vi ikke funnet gull, derimot var det sølv i 17 av de 60 skiftene vi har gjennomgått.
Få hadde sølv av stor verdi. Det mest vanlige var et sølvstøp eller et par sølvskjeer,
men i flere av de skiftene hvor det ble registrert sølv, gjaldt det kun en beltespenne,
en skospenne eller noen sølvmaljer. Den som etterlot seg mest sølv, var
Kristen Christoffersen på Haugtuft som døde i 1690. Blant flere ting av sølv var
det en sølvkanne som var verd 42 rd. For den kunne han få byttet til seg 6 gode
arbeidshester.
I de fleste skiftene fra 1690-åra var det i det minste en messing lysestake eller
et fat i messing og en kopperkjele. Noen hadde flere lysestaker i messing, og de
fleste hadde nok mer enn en kopperkjele. Kopperkjelen var for øvrig på flere
steder den dyreste gjenstand de hadde i huset, men den kunne variere i pris fra
128
Høgsetetavle fra Hundsal datert 1779. Tavla ble hengt opp på veggen bak husbonden som
satt ved enden av bordet. Foto: Per Gilding.
9. Vale bygdebok bod. III
129

2 til 8 rd. 19 av de 60 skiftene, som alle gjaldt gårdsbruk, fantes det hverken sølv,
tinn, messing eller kopper.
Av utstyr for øvrig hadde mange en flatbrød takke, og nesten alle hadde en eller
flere jerngryter. Utover 1700-tallet kommer i tillegg til jerngrytene såkalte
malmgryter, både hollandske og engelske samt enkelte franske. Blant jernsakene
kommer også strykejernene med i registreringene, og det blir flere stekepanner.
Mot slutten av 1700-tallet blir det større forandringer i mange hus. Det avspeiler
på en måte den velstandsutvikling som foregikk i vårt land under den lange
fredsperioden på 1700-tallet. Samtidig som kakkelovnene ble alminnelig, kom det
flere møbler inn i stua, og det kom mere maling på kister og skap. I 1790-åra
finner vi . også flere stoler, men det er ennå ikke vanlig i alle hjem. Og fremdeles
var det bare de mest velstående som hadde stoler med lærtrekk slik det var på
Haugtuft 100 år tidligere.
Det fineste og gjeveste som kom inn i stuene på slutten av 1700-tallet var nok
slaguret med malt kasse. - Golvklokka. De hadde den på Snekkestad i 1782 og
på Hotvedt i 1790. På begge steder ble den taksert il 16 rd. På Torp, Haraldstad,
Grette og Heum hadde de også fine slagur med malte kasser i 1790-åra. De ble
nevnt som grønne, blå eller brune og verdsatt fra 7 til 12 rd. Flere steder hadde
de slagur med malte kasser til 3 rd. De var også pene og godt brukelige. Men
. Stellef Olsen på Grytemark etterlot seg et slagur til 20 rd. da han døde i 1792.
Av andre nye ting i 1790-åra finner vi speil i enkelte stuer. En skikkelig vev og
en hjulrokk er blitt vanlig inventar i de fleste hjem. Det er blitt flere gryter, boller,
tønner og kar. I stedet for stampekjerner som tidligere ble registrert for noen få
skilling finner vi såkalte vindekjerner opp mot 1 rd. Blant andre ting som ikke var
vanlig 100 år tidligere finner vi nå i nesten alle hjem bakstefjøl og kjevle, og
kjøkkenet er for øvrig blitt bedre utstyrt med mere tinn og noe steintøy. Flere har
også fått edelt metall i huset. Men den største forandringen til det bedre for folk
flest er kanskje dette at hjemmene har fått mere og bedre sengeutstyr, og den
enkelte har fått rikere garderobe.
Garderoben
I flere av skiftene fra 1690-åra er det ikke registrert gangklær. Andre steder var
det slik som på Hotvedt der det i 1687 ble holdt skifte etter Maren Guttormsdatter:
«Den salige kvindes ringe gangklæder deles mellom hendes tvende døtre.»
I 60 skifter som gjelder bondekoner eller bønder er det ingen spor etter overdådighet
når det gjelder gangklær. Kvinnene gikk kledd i trøye, skjørt og snøreliv.
130
Nesten alle hadde en kåpe selv om den kunne være gammel og avfeldig. Undertøy
nevnes aldri, og det var da heller ikke vanlig på bygdene i den tiden. Bondekoner
som tilhørte det vi kan kalle middelklassen, hadde en garderobe omtrent som
Anne Mogensdatter på Rustan, der det var 89 rd. å dele mellom arvingene. Listen
over hennes garderobe ser slik ut: «En sort kåbe med to sølvspender 1 rd. 3 ort.
Et grønt snøreliv med 5 par sølvforgylte maljer 2 rd. En sort blommed trøye 3
ort. En gammel sort ditto lort. En rød ditto lort. Et rødt skjørt 1 rd. lort. Et
grønt ditto 3 ort.» - Altså klær for tilsammen 7 rd. Litt mere hadde Eli Povelsdatter
på Huseby i 1695. Her finner vi også en sort, foret kvinnelue til 1 rd. og
noen flere plagg, deriblant et brunt skjørt. Dermed er også
alle fargene vi finner i skiftene fra den tiden, representert. I tillegg til de forskjellige
plagg som er nevnt, kan vi i enkelte skifter blant kvinneklær finne «En kiol»
og noen steder et par hoser.
Mennenes garderober var i de fleste tilfelle noe rimeligere enn kvinnenes, selv
om de ofte hadde det dyreste plagget: En kledeskjole som kunne koste opp mot
4 rd. Mennenes kjoler var nærmest å betrakte som en frakk med skjøter. Som
ytterplagg brukte mennene til vanlig en slags trøye, og den var langt rimeligere
enn kvinnenes kåper. Blant de herrer som hadde mest klær, var Paul Tordsen på
Solerød. Han hadde en sort kledes kjole til en verdi av 3 rd. og et par sorte kledes
bukser til 3 ort. Videre hadde han en gammel grå kledes kjole og en grå kledes
trøye, samt 2 røde kledes underskjorter - tilsammen klær for 6 1/2 rd. Noe
beintøy er ikke registrert og heller ingen hodeplagg.
Selv om bonden på Solerød satt i forholdsvis gode kår, etterlot han seg ingen
hodeplagg av verdi. Slike ting ble ellers alltid registrert som en gammel hatt eller
en gammel lue, selv om verdien kun var noen få skilling. Tollef Olsen på Langklepp
hadde således to gamle reveskinnsluer a 8 skilling, mens Hans Christoffersen
på Ryk hadde en oter-skinnlue som var verd en halv daler. Mannen med de to
gamle reveskinnsluene hadde for øvrig en grå kledes kjole, et par grå bukser, samt
en brun trøye og en gammel sort kledes kjole. Det var alt av klær, og mange hadde
ikke mere i 1690-åra.
Det ble som nevnt, rikere utstyr utover 1700-tallet, men klokkeren Christen
Christensen som døde i 1743, må likevel ha vært en staskar langt ut over det
vanlige med en garderobe til en verdi av 30 rd. Deriblant var da et par sølv
skospenner med klokkerens navn, 24 sølvknapper i en gammel ulltrøye og 14
sølvknapper i klokkerens brystduk. Garderoben utgjorde 1/4 av alt han eide idet
nettoformuen til arvingene ble 127 rd.
Blant skiftene i 1790-åra finner vi garderoben etter enken Olene Nilsdatter på
Klevjer hvor nettoformuen utgjorde 95 rd. Hennes garderobe ble verdsatt til
131

23 1/2 rd., og den kom således langt opp mot klokkerens i pris, men vi skal huske
på at prisene steg ganske kraftig utover 1700-tallet. Olines garderobe besto aven
blå kåpe med sølvhaker, verdsatt til 5 rd., et damaskus skjørt og et bomulls-skjørt
som tilsammen kom opp i 6 rd., videre tre forskjellige skjørt a 1 rd., 5 forskjellige
trøyer; blå, rødrutete, blommet, grønnrutete og et sort og hvitt. Foruten skjørt
og trøyer hadde hun et snøreliv, en sort fløyels kyse med kniplinger, en sort
fløyels lue med kniplinger, samt to andre luer, et sort og et rødt silketørkle, en
halmhatt med blå bånd, et par blå hoser, 2 par sko og en sort fløyels lomme med
lås. Det siste var en slags veske som nå var blitt alminnelig, og vi finner flere
forskjellige lommer med eller uten lås. Undertøy var ennå ikke i bruk på bygda.
Få kvinner i Våle hadde rikere garderobe enn Oline, selv om det i mange skifter
var langt større nettoformue enn tilfellet var på Klevjer. Hvis man legger nettoformuen
til grunn hadde de fleste kvinner i Våle anledning til å kle seg like bra
som Oline, og mange gjorde det, men vi finner også langt sparsommeligere garderober
blant vanlige bondekoner i Våle i 1790-åra. De dårligste garderobene
finner vi på husmannsplassene. Her er alt som husmanns kona Maren Svensdatter
på plassen under Gjerpen i Undrumsdal etterlot seg i 1793: Et gammel sort skjørt
16 sk., et verkens ditto lort, en kartuns trøye lort og en sort trøye til 12 skilling.
Løsøret på plassen ble i det hele taksert til 8 rd., deriblant ei hvit ku til 5 rd. Vi
har grunn til å tro at skifteregistreringene stort sett er til å stole på, men vi må ta
det forbehold at den som falt bort kan ha ligget til sengs i flere år og enkelte plagg
kan da ha kommet bort eller blitt tatt i bruk av andre.
I flere av skiftene fra 1790-åra finner vi «serker med lær overdel» som vel var
et arbeidsplagg. Vi finner også enkelte steder skinnbukser i herregarderobene,
men for øvrig er det svært sjelden at arbeidsklær blir nevnt.
Også herregarderobene var rikere utstyrt i 1790-åra enn de var 100 år tidligere,
men vi har ikke funnet noen herregarderober som var rikere enn den klokkeren
etterlot seg i 1743. Han hadde blant annet 4 forskjellige kledes kjoler, hvorav en
grå med ulveskinnsfor og en grå med engelsk fasong.
En av grunnene til at enkelte ble rikere enn andre var sparsommelighet og
nøysomhet, og derfor finner vi ikke alltid den fineste garderober: der hvor nettoformuen
var størst. Søren Andersen på Grytnes, som i sin tid var blant de
rikeste i bygda og etterlot seg en nettoformue på nesten tusen daler da han døde
i 1791, hadde kun en vanlig kledes kjole til 2 rd. og noen få andre klesplagg.
Sengeutstyret ble også etter hvert rikere og mere variert. I 1690-åra forekom det
enkelte skinnfeller som inntil da hadde vært det vanlige i sengene. Men utover
1700-tallet ble skinnfellene byttet ut med dyner. VI finner dem i skiftene nevnt
som blårannede og rødrannede dyner. I et skifte på Grytnes i 1791 var det seks
132
slike dyner, verdsatt fra 2 til 5 1/2 rd. Det var således ingen billige saker. Vi finner
også benkedyner og andre dyner, men det dyreste blant sengeutstyret var ofte
sengekledet eller en rye som ble lagt over sengetøyet. Til sengeutstyret hørte også
laken - strie eller lerretslaken, samt puter og putevar. De fleste steder var det en
lang liste over slikt sengeutstyr.
I nesten alle hjem hadde de i 1790-åra i det minste en duk, men mere alminnelig
var det med flere duker. De var da nevnt som dreiels,- ringvevs,- lerrets- eller
strieduker. Blant det vanlige utstyret var også håndklær av lerret eller strie. Gardiner
finnes derimot ikke nevnt i de skiftene vi har gjennomgått, men vi vet at
gardiner var i bruk enkelte steder på den tiden.
På Søby finnes ennå sengeutstyr, løpere og klesplagg fra 1700-tallet. Her er
blant annet en brodert bunadskjorte som kom til å danne mønster for Vestfoldbunaden.
133

TIDEN 1814-1905

De første åra
«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummer/ulde»
I 1814 bodde det nesten to tusen mennesker i Våle prestegjeld. De levde fortsatt
under administrasjon av l arlsberg-greven og hans betjenter. I løpet av de siste åra
hadde soldater fra bygda blitt utkommandert, og de måtte marsjere mot svenskegrensen,
men ingen soldater fra Våle hadde deltatt i direkte krigshandlinger. Det
er vanskelig å finne ut hva folk i bygda visste om det som foregikk. Napoleons
navn hadde nok festet seg i folkets ører og fått en viss glorie omkring seg, samtidig
som svensker og engelskmenn ble omtalt med hån. Men de visste neppe at deres
konge, Frederik VI, hadde foretatt et dårlig valg da han under napoleonskrigene
stilte seg på Frankrikes side. Og det tok lang tid før folk i Våle fikk vite hva som
skjedde i Kiel den 14. januar 1814, da kongeriket Norge ble avstått til den svenske
kongen.
Etter hvert som dette ble kjent, fikk folk i bygda anledning til å delta i begivenheter
hvor de kunne opptre som medlemmer av et selvstendig kongerike, og
det hadde ikke skjedd på flere hundre år. Ut over bygdene var det nok få som
forstod hva som egentlig foregikk, men to lokale begivenheter må likevel ha gjort
et visst inntrykk på folket i Våle: Den «befalede Bededag» i Våle kirke den 25.
februar, og distriktsforsamlingen på Rostad den 14. mars.
På den «befalede Bededag», fredag den 25. februar, fikk folket referert prins
Christian Frederiks åpne brev av 19. februar til det norske folk, der folket ble
pålagt å sverge troskapsed til fedrelandet, og til «at vove liv og blod for det elskede
Fædreland.» Samtidig ble det valgt to såkalte valgmenn, som skulle møte på
Rostad den 14. mars. Her møtte da valgmenn fra 13 forskjellige prestegjeld eller
sogn ilarIsberg fogderi, for å velge tre menn som skulle representere grevskapet
på Eidsvoll.
På Rostad ble det ganske sikkert talt om landets framtid. Her møtte nemlig
mannen som kom til å spille en av hovedrollene på Eidsvoll: grev lohan Caspar
Herman Wedel l arlsberg. Han ble valgt som første utsending, mens sorenskrive-
137

en på Reggestad ble nr. 2 og bonden Ole Rasmussen Apenes fra Borre, nr. 3. Og
den fullmakt disse tre fikk med seg, viser at grev Wedel ikke uten videre ville være
prinsen underdanig. Det var forøvrig kjent at han tidligere på våren hadde vært
en tur i Sverige, og at han kunne tenke seg en form for union. De fleste fullmakter
som ble utstedt, munnet ut i varme følelser for «Prinsen og Fedrelandet», og
endog med bundet mandat, mens representantene som ble valgt på Rostad, fikk
fullmakt til «med Norges Riges øvrige Deputerede, paa Nationens Vegne i Eet og
Alt at bestemme Norges Skjæbne og fastsætte dets Regjeringsform».
Våle ble altså direkte representert på Eidsvoll ved sorenskriver Blom, som
forøvrig ikke gjorde seg spesielt bemerket under samlingen. Han ble siden valgt
som varamann til Stortinget 1814-1815 og 1816-1818. Valgene til Stortinget foregikk
også på den måten at det først ble valgt valgmenn i hvert prestegjeld, som
siden kom sammen for å velge representanter. Valgmannsvalgene i Våle prestegjeld
ble holdt i kirken helt fram til 1897. Før 1905 ble det ikke valgt stortingsrepresentanter
fra Våle, men følgende ble valgt som varamenn foruten Blom:
Simon Elias Crøger Fossan, 1833 og 1842, Kirkesanger Ole Skaaden, 1901-1903.
Av disse var det bare Skaaden som kom til å møte på Stortinget i lengre tid.
Vanlige Vålefolk var neppe så sterkt engasjert som man lett kan tro, under de
begivenhetsrike dagene i 1814. De fleste var nok mest opptatt med jord og husdyr
for å skaffe det nødvendige til livets opphold i en krisetid. Men soldater fra Våle
ble igjen utkalt for å møte ved svenskegrensen. Lars Kalsrud var en av dem, og
han skriver hjem til sin kjære kone, Inger Olea:
Intet videre nyt haver jig at melde dem nu for nærværende tid men rygterne ere
mange og tiderne ere vanskelige og dagene ere lange og kummerfulde, men vi vil
haabe med Guds fuldkomne bistan at han ser i naade til os ... (Lars tenker videre
på gårdsdriften og han lurer på om kona har fått noen til å slå høyet.) ... «fig
haver en stor ank paa mig for det at det ingen skulle være at faae til at slaa, men
skriv mig til om det og alt andet, . . . og du maa endelig helse til min broder
dersom det gaar naget bud til ham jig ønsker mig gjerne at vide hvorledes han
lever og hels moder og hels til Tørklep og til Arne og alle gode venner hels dem
alle saa flitti fra mig lev alltid vel i Gud.
Brevet er datert «Helleroen den 4de august 1814.» Den samme dagen som
Fredrikstad ble erobret av svenskene.
I 1821 kunne folk i Våle registrere at de ikke lenger var grevens undersåtter. Da
ble grevskapene oppløst, og Jarlsberg og Larvik amt ble opprettet med en amtmann
i spissen for administrasjonen. Amtet ble delt i to fogderier, og Våle ble et
av de tretten herreder i Jarlsberg fogderi, mens Larvik fogderi kom til å bestå av
138
6 herreder. Bygdefolket fikk således fortsatt møte fogden, inntil fogderiembetene
ble nedlagt i 1910. Amtet fikk fra først av fire sorenskriverier, nemlig Nordre,
Mellom og Søndre Jarlsberg, samt Larvik sorenskriveri. Våle kom da til å ligge
under Nordre Jarlsberg.
Vi har tidligere sett at folket i Våle klarte seg forholdsvis bra gjennom kriseåra
før 1814. Etter 1814 økte tilgangen på matvarer, men vårt land kom opp i en
økonomisk krise som også rammet Våle. Pengesedlene sank voldsomt i verdi.
Riksbanken som var blitt opprettet med sete i Kristiania i 1813, fikk enerett til å
trykke sedler - de såkalte riksbanksedlene. Dette skapte ingen bedring, og i 1816
måtte Stortinget gå fra den garantien som Eidsvollforsamlingen hadde gitt for
disse sedlene i 1814. Samtidig ble det fattet vedtak om opprettelse av Norges
Bank, og det ble besluttet å innføre en ny myntenhet under den gamle betegnelsen,
spesiedaler. Hver daler skulle være på 5 ort og hver ort på 24 skilling, slik
at det ble 120 skilling i 1 spesiedaler. Disse pengene hadde vi inntil vi fikk kroner
og ører i 1877, og da ble spesiedaleren vekslet inn med 4 kroner.
I 1816 måtte da de gamle riksbankdalerne løses inn, men de ble bare verd en
tiendedel av sitt pålydende. Dette var en devaluering som rammet den enkeltes
økonomi, og i tillegg til dette ble det krevd inn ekstra skatter for å skaffe penger
til innløsningen. For å sikre kursen på de nye pengesedlene, ble folk innbudt til
å tegne aksjer, slik at banken kunne få et grunnfond. Det viste seg imidlertid at
nordmennene på den tiden var lite interessert i bankaksjer. Bare ubetydelige beløp
kom inn, og myndighetene måtte derfor skrive ut en skatt på 2 millioner sølvspesies
- den såkalte sølvskatten. Den kunne betales med sølv eller gullmynt, eller
edelt metall. Den kunne ifølge kgl. res. av 3. feb. 1817 også betales i sedler, men
da måtte man punge ut med 25 gamle riksdaler for hver spesiedaler i sølv.
I hvert amt ble det oppnevnt en kommisjon som fordelte skatten på de enkeIkte
prestegjeld, og Våle ble pålagt å utrede 4730 spd. En ligningsnemnd på 6 personer
- tre fra hvert sogn - foretok utligningen. I Våle prestegjeld var det ialt 293
personer som ble ilignet sølvskatt. I gjennomsnitt betalte hver skattyter i hovedsognet
16,8 spd., mens gjennomsnittet for hver skattyter i annekset var 14,2 spd.
Den gjennomsnittlige sum pr. skattyter i Botne var 13 spd.
Den største skattyter i Våle var uten sammenligning skipsreder Hans J. Gjersøe
på Rustan, som ble ilignet 120 spd. Sorenskriver Blom på Reggestad var den nest
største med 68 spd. Lensmann Bjerke, Chr. Jørgensen Hundsal og Lars Halvorsen
Torp betalte også mer enn 60 spd., og i hovedsognet var det ialt 20 personer
som betalte mer enn 40 spd. I Undrumsdal var det kun 4 personer som betalte mer
enn 40 spd., men bare en av dem betalte mer enn 50, og det var Anders Jørgensen
Hem, som fikk 62 spd. i sølvskatt.
139

I tillegg til sølvskatten ble det fra 1816 utlignet en skatt på formue og næring.
Våle prestegjeld ble det første året pålagt å utligne 5120 riksbankdaler n.v. Dette
var likevel et beskjedent beløp i forhold til sølvskatten, idet riksbankdaleren nå
var verd bare 1/10 av spesiedaleren. Bøndene syntes likevel at skattebyrdene nå
ble urimelige store. Det var nok grunnen til at de i enkelte bygder ble enige om
ikke å møte opp for å velge ligningsmenn, slik loven krevde. Blant de bygder hvor
valgmøter ikke kunne holdes fordi bøndene ikke møtte opp, var Undrumsdal,
mens bøndene i hovedsognet var lojale. H øyesterett krevde nye møter under
trusel om strenge straffer og ligningen for Våle prestegjeld er da også underskrevet
av tre bønder fra Undrumsdal, ved siden av tre fra hovedsognet.
Mens sølvskatten ble fordelt på 293 personer, var det ialt 667 personer som ble
ilignet skatt etter loven om skatt på formue og næring. Blant de største skattyterne
finner vi de samme personer som betalte mest i sølvskatt, men denne gangen måtte
også tjenestefolk og husmenn være med på å betale. Således ble 12 husmenn under
prestegården ilignet skatt fra 2 til 12 rbd., mens 5 tjenestejenter fikk fra 1 til 2 rbd.
i skatt. Flere av dem som ble ilignet skatt, hadde neppe noe å betale med, og dette
er nok en av grunnene til at mange personer etter hvert falt bort fra disse skattelistene.
I 1825 var det bare 290 personer i Våle prestegjeld som ble ilagt skatt
på formue og næring, altså under halvparten av antallet som stod på disse listene
i 1816. Blant de største skattyterne finner vi fortsatt en del av de samme navn, men
forholdene har nå endret seg noe. Sorenskriver Blom står høyest med 17 spd.,
mens skipsreder Gjersøe på Rustan, som tidligere toppet skattelistene, nå fikk
bare 9 spd. Etter Blom kommer nå bonden på Vestre Holm, Gullik Hansen, med
14 spd. Han var på denne tiden Våles rikeste bonde. Ingen andre bønder betalte
mer enn 8 spd. i skatt av samtlige skattytere, og bare 45 av samtlige betalte mer
enn 3 spd. De må alle betegnes som forholdsvis godt situerte. Husmann under
prestegården, Anders Olsen på Nedre Frellumstad, var blant de 60 største skattyterne
i 1825 med 2,8 spd. i skatt. Han hadde sikkert ingen grunn til å klage over
sine kår.
I tillegg til disse skattene måtte bøndene fortsatt betale en rekke andre skatter,
slik de hadde gjort gjennom mange år. Det gjaldt tiende til kirken og presten, og
mindre beløp i skole og fattigskatt. Og så var det de vanlige gamle skattene, som
ble betalt på skattetinget tre ganger i året. Kvitteringsboka til Lars Paulsen på
Kalsrud, som ifølge matrikkellen satt på en mellomstor gård i Våle, viser at han
betalte landskatt og brennevinsavgift med 5 spd. 4 ort, leidang og foringspenger '
med 1 spd. lort, delikventpenger med 1 spd. 2 ort og 13 skilling, og dessuten
betalte han noen skilling på hver av postene: tingholdspenger, skrivertold, veitold
og fergetold, slik at den årlige sum tilsammen ble vel 8,5 spd. I tiden 1816-1836
140
måtte kommunene betale en ekstra landskatt til statskassen, og på landet ble den
lignet ut på matrikkelskylda.
Det var i det hele store skattebyrder som ble pålagt bøndene i disse åra, og i
enkelte bygder i landet førte dette til en rekke tvangsauksjoner. Bøndene i Våle
klarte seg likevel forholdsvis bra. I tiårsperioden 1821-1830 ble det i Våle prestegjeld
omsatt ialt 88 gårdsbruk. Bare 5 av disse ble solgt på tvangsauksjon, og i
to av disse tilfellene går det tydelig fram at eierne hadde vært dårlige forvaltere
og nærmest ødet sitt gods. I de tre øvrige tilfellene kan vi ikke med sikkerhet si
noe om grunnen til at eierne ikke klarte sine forpliktelser. Ytterligere to salg synes
å ha foregått på grunn av økonomiske vanskeligheter. Forøvrig ble 33 av de solgte
gårdsbruk overdratt til barn eller annen nær familie, og i mange av disse tilfellene
var det meget god økonomi. Videre ble 8 gårdsbruk solgt på grunn av dødsfall,
og 8 andre av forskjellige grunner som ikke hadde noe med dårlig økonomi å
gjøre, mens 10 salg synes å ha vært ren spekulasjonshandel. Det kan således ikke
sies at skattebyrdene i åra etter 1814 førte til noen virkelig krise for bøndene i
Våle. I den historisk topografiske beskrivelse som Jens Kraft ga ut i 1820, heter
det tvert i mot at «Folket i Våle udmerker seg ved vindskibelighed, og formuesforfatningen
er god. » Det var i det hele tatt få bygder i Norge som fikk såvidt
positiv omtale når det gjaldt økonomien.
I forliksprotokollene kan vi likevel se at en del bønder fra Våle ble stevnet for
gjeld til kjøpmenn i Holmestrand i disse åra, men i de fleste tilfelle var det nok
mangel på kontante penger som førte til utsettelser.
Noen skogeiere i Våle hadde overskudd av tømmer, og det ble solgt til utførsel
over Holmestrand havn. Enkelte bønder i Våle hadde også andel i skip eller
forretninger i byen, og Holmestrands økonomiske stilling var ikke uten betydning
for bygda. Byens flåte som i 1803 bestod av 14 skip, var i 1838 steget til 42
skip. Her var hele tiden betydelig skipsfart og utførsel aven mengde trelast. I åra
etter 1814 var eksportkvantumet av trelast årlig mellom 5000 og 7000 lester, mens
det årlige kvantumet for eksport av trelast fra Tønsberg lå under 2000 lester.
Innførselen over Holmestrand havn var også stor, og den bestod av vin og brennevin,
kaffe og sukker, tobakk og salt, ull og bomullsvarer, smør, kjøtt og ost. I
1830-åra var Holmestrand den byen i amtet hvor «velstanden stod høyest», skrev
amtmannen i en femårsberetning.
I Våle var det i 1815 146 matrikulerte gårder som tilsammen hadde 306 oppsittere.
Av disse var 278 selveiere, 28 leilendinger og 48 var husmenn. Den samlede
matrikkelskyld utgjorde 199 skpd. 12 7/30 lpd., og av dette falt 96,S % på selveiergods.
Det øvrige 3,5 %, gjaldt benefisert gods, og det var her vi fant leilendingene.
På denne tiden var det således ingen enkeltpersoner eller institusjoner
141

foruten kirken, som eide jord i bygda og lot den bruke av andre.
Ifølge ny matrikkel fra 1838 hadde Våle en samlet skyld på 946 skyldaler., 3 ort
og 22 skilling. Prestegården var den desidert største gården i bygda med en samlet
skyld på 42 skd. 2 ort og 9 sko Den nest største gården var Fossan med samlet
skyld som utgjorde 13 skd. 2 ort, 13 sko
Hva levde de av?
Jorda og husdyra ga det meste
Kriseåra før 1814 og de vanskelige tidene som fulgte, dempet nok noe av den
optimisme vi kunne spore blant Vålebøndene på slutten av 1700-tallet. I generelle
beretninger kan vi registrere en viss økning i kornproduksjonen og enkelte setninger
om framgang i jordbruket, men optimistiske uttalelser fra Vålebøndene
kommer først mot midten av hundreåret. I 1843 uttalte Våle kommunestyre at
jordbruket «her i de sidste år har gjort betydelige fremskritt.» Og i 1855 heter det
i en annen uttalelse fra den samme forsamling, som nesten utelukkende besto av
bønder: «Våle prestegjelds indvånere udmerker seg med flid, dristighed og vindskibelighed,
og deres nesten eneste erhvervskilde er jordbruget, der i den senere
tid har hevet seg ikke ganske ubetydeligt i forhold til hvad det var». Begge disse
uttalelsene ble gitt i forbindelse med svar på initiativ som kom fra sentralt
hold. Det første gjaldt en forespørsel fra fogderiet om hvorvidt Våle kommunestyre
ville gå inn for opprettelse av et «agerdyrkningsseminar», og man svarte da
positivt og føyde til at en av grunnene til den framgang man kunne spore, var den
undervisning og veiledning som «avdøde Sverdrup og hans sønn hadde gitt. »
Optimismen som kom til uttrykk gjennom kommunestyret i 1855, var en del
av et svar til amtet som tilbød bøndene i Våle besøk av omreisende agronomer.
I svaret het det blant annet at det neppe var en bonde i prestegjeldet «uten at han
jo ønsker agronomens nærværelse på sin eiendom.» Hvis dette er riktig, var
Vålebøndene svært positivt innstilt i forhold til bønder i andre bygder, der de
fleste helst ikke ville ha noe med de omreisende agronomer å gjøre. Man besluttet
imidlertid at agronomen skulle møte på prestegården, presten var villig til å gi
husrom, og her kunne da bøndene møte og inngå nærmere avtale om besøk.
Forøvrig satte kommunestyret opp en liste over gårder som i første rekke burde
besøkes. Det gjaldt Syrstad der det var 40 mål «myrland» under arbeide, Klave-
142
Gammel plog på Hundsal som synes å være laget etter Jakob Sverdrups modell fra 1830.
Foto: Per Gilding.
nes, «hvor en større myr tenkes oppdyrket.» Snekkestad, der eieren ville
vite hva han først skulle foretrekke til oppdyrking, Bjerke, hvor det også gjaldt
nydyrking, og Vestre Bakke, der eieren ønsket veiledning i «staldfodring» og en
mere regelmessig driftsplan. I tillegg til disse ønsket også eierene av gårdene
Kjølsrud, Nordre og Søndre Torp og Lefsaker å få besøk av agronomen.
Før denne tid hadde bøndene i Våle hatt anledning til å besøke landbruksskolen
som Jacob Sverdrup hadde opprettet på Nordre Sem i Borre i 1825. Han hadde
tidligere vært bestyrer på Jarlsberg Hovedgård, og i vid omkrets var han blitt
kjent som en dyktig jordbruker. I tilknytning til skolen på Sem, opprettet Sverdrup
et verksted til fremstilling og salg av jordbruksredskaper. Her ble det også
laget modeller til redskaper som dyktige bønder selv kunne forarbeide i sine smier
og verksteder. I 1830 fikk Hans Solerød i Undrumsdal tildelt modeller til en plog
og en potetopptaker.
Landbruksskolen på Sem var i virksomhet fram til 1837, men da ble den nedlagt
fordi Stortinget nektet statsbidrag som hittil var blitt gitt. Den driftige Sverdrup
som nå var 62 år, hadde imidlertid en sønn - Peter Jacob - som fulgte i farens
spor. Han startet straks en privat landbruksskole på Rise i Sem. Fra 1842 bevilget
Stortinget igjen bidrag til drift av landbruksskoler. Dette kom ikke Sverdrup til
gode før i 1848, da Jarlsberg og Larvik amt tok et initiativ slik at skolen fikk et
bidrag på 50 spd. pr. elev. Dette skulle da dekke opphold og fri undervisning ved
skolen. Denne ordningen varte til 1860, da kontrakten med amtet ble oppsagt av
Sverdrup. Han drev siden skolen på Rise som privat inntil 1866.
På tross av sterke oppfordringer om å grøfte jorda, ble mye jord i Våle liggende
143

Et typisk bilde fra 1895 da fotografen A. P. Bye fra Christiania reiste omkring på bygdene.
Bildet er fra Nordre Ryk der gårdens folk har stilt opp med hester og redskap. Gårdens eier
Anton Rygg sitter på hesteriva, mens slåttekaren Per Kongstein holder ljåen. Han benyttet
nok ljåen bare til hakkeslått, for vi ser at slåmaskinen er med på bildet.
lige ploger og flere eksemplarer av de harvetypene vi tidligere har nevnt. Her var
foruten hakkelsmaskin og slåmaskin med meieapprat, en såmaskin, en hesterive
og en fjerdepart i en damptreskemaskin, som var den eneste i Våle. Som drivkraft
til hakkelsmaskinen leide han en

Hester Storfe Sau Geit Svin Høns Bikuber
1835 342 1289 1065 O 213
1845 428 1932 1367 O 101
1855 464 2133 671 1 134
1875 483 2330 647 O 74
1890 521 2768 273 O 119 2580 142
1900 594 2653 107 O 361 4863 300
Disse oppgavene over husdyrbestanden i Våle må leses med et visst forbehold. Det
gjelder særlig oppgavene fra 1835, da bøndene fryktet for at tellingene som ble
utført, skulle danne grunnlaget for ekstra utligninger av skatt. Etter 1838 var ikke
denne frykt tilstede på samme måte, og stort sett blir oppgavene for de følgende
år ansett for pålitelige. Den sterke økningen i storfebestanden fra midten av
hundreåret og fram til 1890, stemmer godt med den økende interesse for husdyrhold
og ysteridrift som vi har omtalt. Det er derimot ikke sannsynlig at bestanden
ble mer enn fordoblet fra 1835 til 1890. Den sterke nedgangen i saueholdet har
også sammenheng med større interesse for storfe.
Bland-
Hvete Rug Bygg korn Havre Erter Potet Gras
1835 20 43 199 2 1762 13 1298
1845 44 47 294 O 1879 15 2154
1855 98 95 337 2 1773 12 1761
1875 146 198 397 1 1739 8 1775 5709
1890 281 324 451 6 2247 28 2290 5588
1900 381 276 366 7 2159 3 2390 8769
Oppgaver over total utsæd i Våle prestegjeld er angitt i tønner for alt unntatt
grasfrø, hvor tallene står for antall kg. Disse oppgavene kan heller ikke ansees for
helt pålitelige, men de viser klart en riktig tendens.
Før midten av hundreåret skjedde det ikke noe som førte til vesentlige forandringer
innenfor hagebruket i Våle. På de fleste bruk dyrket de noe kål, slik de hadde
gjort tidligere, og på noen gårder var det en frukthage og noen bærbusker, men
det var dårlig stell og vedlikehold i hagen. Det var først etter 1860 at vanlige
152
bønder i Våle fikk litt interesse for hagebruk, og ennå tok det lang tid før denne
næringen ble av noen betydning for bygda.
I amtmannens beretninger heter det at det først og fremst var embetsmenn og
«Formuede mend» som fattet interesse for hagebruk, og det stemmer i alle fall for
Våles vedkommende. Alt på 1700-tallet så vi at det var frukthager på Reggestad.
Da amtet fra 1865 stilte en amtsgartner til rådighet, kunne bøndene i de enkelte
bygder gjøre henvendelser og få råd og veiledning. Under gartnerens besøk i Våle
det første året, var det kun to som benyttet seg av tilbudet, nemlig lensmann
Ringdal på Hem og Bærøe på Flår. I de følgende år kom han igjen til de samme,
samtidig som noen få andre «formuede» ba om veiledning. Interessen for amtsgartneren
var ikke så stor at amtet ville opprettholde stillingen, og i 1870 ble den
nedlagt. En del interesserte fikk likevel amtet til å gå inn for nye bevilgninger, og
fra 1875 var det igjen en amtsgartner i virksomhet. Fra 1890 bevilget amtet lønn
til to amtsgartnere.
I amtsgartnerens rapporter ser vi at han hvert år besøkte Våle, men det var svært
få vanlige bønder som benyttet seg av den veiledning de kunne få. Blant de
dyktigste hagebrukere i Våle i siste halvdel av hundreåret, var nok Hans Jørgen
Knutsen i Hverven i Mulvika. Han plantet en større hage med en rekke forskjellige
frukttrær, og etter at hans sønn overtok gården i 1897, ble fruktdyrking en
betydelig næring i Hverven. .
Men også andre plantet frukttrær og ved tellingen i året 1900 var det tilsammen
11.347 fruktrær i Våle prestegjeld. Det var dessuten 20 dekar kjøkkenhage, og
utenom kjøkkenhagen var det 23 dekar med kålrot og enda mere gulrot, nemlig
32 dekar.
Men skogen var viktig nok
I 1902 fikk Våle kommunestyre en anmodning fra Landbruksdepartementet om
å gi svar på 7 spørsmål vedrørende skogbruk, skogråd og skogfond. Kommunestyret
svarte: «Da herredet ikke egentlig kan kalles skogbygd, anser man det ikke
påkrevet å avgi no gen uttalelse til disse spørsmåL> Lignende uttalelser hadde flere
ganger tidligere kommet fra Våle, og kommunestyret var forsåvidt ved sin fulle
rett: Våle var ingen skogbygd, selv om noen bønder i bygda hadde betydelig
nettoutbytte av skogen. Litt tømmer og trelast ble utført etter at bygda sjøl hadde
forsynt seg fra skogen med alt det som var nødvendig til eget behov. Og det var
egentlig ikke så lite: Betydelige mengder av ved gikk med til oppvarming av dårlig
isolerte hus, til oppvarming av vann og til matlaging og tørking aven rekke
forskjellige ting. Til bygging og vedlikehold av hus og gjerder ble det
153

Bilde fra Mellom Sørby hvor Johan Jørgen Johannessen startet Våles første landhandel i
1882. I 1886 ble gården og landhandlelen solgt til A. C. Backe som vi ser stående bak
krakken. Foran ham sitter hans kone Annette. Oppslaget på treet bak hesten forteller at
sekretæren l Høyres landsstyre, Hr. Benjamin Vogt, skal holde foredrag søndag den 3. mai.
Og bildet er fra 1895.
Den første landhandel i Undrumsdal ble åpnet på Døvik i 1882 av G. O.
Knudsen. I 1896 flyttet han sin handel til Knudstad, der det ble handel gjennom
flere generasjoner på samme måte som Backes handel på Sørby.
Blant de første som søkte handelsbrev i Våle var Anders Eliassen Kleven som
fikk sitt brev i 1877. Han kom likevel ikke til å åpne noen handel. Det gjald: flere
som søkte handelsbrev i de følgende år. Andre drev handel i kortere tid slik som
Simon A. Jahre med sin landhandel på Nordre Solerød omkring hundreirsskiftet.
I 1899 fikk kjøpmennene Herman Olsen Hengsrud og Anton A. Siltvedt etter
søknad til kommunestyret, nedsatt sin handelsskatt til det halve fordi handelen
gikk så dårlig. Året etter finner vi dem ikke blant dem som betalte handelsskatt
til kommunen.
Landhandleriene ble samlingssteder der bygdefolket møtte hverandre og fortalte
nyhet.er. Og det var ingen faste åpningstider. I 1894 fikk Våle kommunestyre
et rundsknv med en rekke forskjellige spørsmål. Et av dem gjaldt arbeidstiden ved
landhandleriene, og kommunestyret svarte: «Antagelig 12 timer».
156
Kommunen
Kommunestyret
Loven av 14. januar 1837 om folkevalgte formannskaper - Formannskapslovenåpnet
adgang til det kommunale selvstyre. Før denne tiden hadde bygdefolket
hatt liten anledning til å øve innflytelse på utviklingen i bygda. Noen av bøndene
i Våle hadde riktignok vært medlemmer av skolekommisjonen, fattigkommisjonen
eller forlikskommisjonen, og i den forbindelse hatt litt innflytelse i visse
saker. I praksis var det likevel embetsmennene som rådde og gjennomførte reformer,
mens bøndene ofte kjempet mot av frykt for høyere skatter og avgifter.
Det var også embetsmennene som utarbeidet de første forslag til lover for et
kommunalt selvstyre. I første omgang var bøndene mindre interessert, men tilslutt
kom bondegruppen på Stortinget til å kjempe i første rekke for gjennomføring
av formannskapslovene. Ifølge disse lovene skulle hvert prestegjeld utgjøre
et formannskapsdistrikt, og amtmannen hadde innenfor visse grenser, fullmakt til
å avgjøre antallet i det nye styret, som skulle bestå av formenn og representanter.
De utgjorde det som da ble kalt kommunalbestyrelsen, og som siden fikk betegnelsen
by- eller herredsstyre. Vi vil heretter bruke betegnelsen kommunestyre,
som er det aktuelle navn for styret i en kommune i vår tid.
Amtmannen bestemte at kommunestyret i Våle skulle bestå av 4 formenn og
12 representanter - tilsammen 16, og herav skulle en formann og 3 representanter
velges fra annekset.
De første valg på kommunestyre i Våle ble holdt under høsttinget på Rostad
den 4. november 1837. I Våle bodde det da omtrent 2420 mennesker. Vi vet ikke
sikkert hvor mange av disse som stemte ved kommunevalget, men interessen for
dette valget var neppe særlig større enn det var ved stortingsvalget året etter, da
.det ble avgitt 47 stemmer. En annen ting som også vitner om liten interesse, er
det forhold at bare 155 personer hadde avlagt den nødvendige ed til konstitusjonen
slik at de ble betraktet som stemmeberettigede, mens det ialt var 336 personer
som ifølge loven hadde adgang til dette. Det vil si 14 % av kommunens samlede
befolkning, og det var likevel forholdsvis mye, idet den gjennomsnittlige andel av
stemmeberettigede for hele landet lå på 7,5 %. Stemmeretten var begrenset til
embetsmenn, borgere og bønder som hadde eiendom eller matrikulert grunn, og
i Våle var det da mange selveiende bønder i forhold til andre folkegrupper.
Alle som ble valgt til det første kommunestyret i Våle var bønder, unntatt en,
og den ene var cand. jur. Christian Bøckmann Brodahl, som ble valgt til ordfører.
157

ved brylluper, barnedåper og begravelser. Det fremgår av protokollen at formannskapet
måtte henvende seg til sognepresten før de kunne gi den opplysning
at «det her i prestegjeldet ikke eksisterer nogen sådan indtægt. Da intet videre var
at forhandle blev mødet hevet. »
Lover, påbud og krav fra sentrale myndigheter førte etter hvert til større aktivitet
i kommunestyret. Det gjaldt i første rekke fattigstellet og skoleutbyggingen.
Videre gjaldt det vedlikehold og utbygging av veinettet, men mange veisaker
ble også reist etter krav fra bygdas egne folk. I periodene fra 1860 fram til 1905
var det knapt et kommunestyremøte uten at det ble snakket om veier. Foruten
linjevalg, oppstikking og bygging, gjaldt det grunnavståelser og erstatninger.
Blant de veisakene som skapte størst debatt og tok lengst tid, var en erstatningssak
i forbindelse med grunnavståelse til hovedveien fra Horten til Fossan. Denne
veien delte gården Knapstad i to, og under en takst i 1895 ble Paul Knapstad tildelt
900 kroner i grunnerstatninger. Kommunen nektet å betale, idet et flertall i kommunestyret
hevdet at samtlige grunneiere som ble berørt hadde gitt tilsagn om fri
grunn til veien. Kanpstad anket dette vedtaket for retten,og både i under- og
overretten ble kommunen dømt til å betale. I 1901 besluttet kommunestyrets
flertall å anke avgjørelsen til høyesterett, men der ble den avvist, og kommunen
måtte betale. Etter at vedtak om utbetaling var fattet på et møte i 1902, begynte
den skarpeste strid i denne saken. I domspremissene het det nemlig at to av
kommunestyrerepresentantene, Anders Kristian Nyerød og Lars Hansen Sørby,
overfor Knapstad hadde gitt uttrykk for at han kunne regne med erstatning for
grunn, og nå ble det i kommunestyret stilt forslag om at disse to skulle betale
kommunen 900 kroner + renter fra 1896. I kommunestyreprotokollen, hvor det
sjelden står noe om debattens gang, heter det nå at «diskusjonen førtes nokså livlig
som vidtgående. »
Et forslag om å stille de to herrene til ansvar, ble til slutt vedtatt med 19 mot
12 stemmer, og en komite ble valgt «til at fremme det fornødne» . Komiteen
forsøkte med forlik uten å oppnå noe, og saken ble påny behandlet i kommunestyret
flere ganger, før et flertall på 19 mot 13 besluttet at saken skulle føres for
retten. 9 av dem som stemte mot, forlangte regjeringens approbasjon. Kommunen
tapte likevel saken som mange var opptatt av gjennom flere år.
Kommunestyret begynte sine møter kl. 9 om morgenen i sommerhalvåret og
kl. 10 om vinteren, og møtene varte ofte til langt ut over kvelden. I 1901 fant man
det nødvendig å fatte vedtak om «en mere normal dag for herredstyrets møter»,'
og det ble da bestemt at møtene skulle slutte senest kl. 8 om kvelden, «såfremt
ikke presserende saker foreligger til behandling.»
Selv om kommunestyreprotokollene inneholder svært lite i tillegg til saksfrem-
160
stilling og endelig vedtak, forstår vi lett at møtene kunne vare lenge. Der satt for
eksempel hele kommunestyret og gjennomgikk kommunekassererens lister over
dem som stod til rest med skatt. Hvert enkelt navn ble nevnt og vurdert. Noen
ble straks erklært som «uerholdelige», andre ble funnet gode nok til at det skulle
foretas utpantning, og i enkelte tilfelle fant man andre løsninger. Slik heter det for
eksempel i forbindelse med kommunekassererens krav om utpanting hos skibsfører
A. Andersen Hem i 1892: «Broderen Torvald Hem, der var nærværende,
erklærede at beløpet med det første ville blive indbetalt.»
Mange saker ble tatt opp som benkeforslag, og vi får det bestemte inntrykk at
det var mange diskusjoner uten at det ble nevnt noe i protokollen. Men vi kan
også finne referater som dette fra 1904: «Representanten Anton Sjuve Sildtvedt
androg om å få flyttet en grind på rodeveien ved Sildtvedt fra den nordre til den
søndre del av hans eiendom. Under diskusjonen av denne sag tok andragsstilleren
sitt andragende tilbage.»
På et møte i 1902 opplyste ordføreren at kommunen kunne få kjøpt ved til
lokalet av Johan Hutuft, som skulle ha 15 kroner pr. favn for bokeved. Nå var
det flere av representantene som gjerne ville selge ved, og tilbudet ble ikke godtatt.
A. C. Ryg tilbød bokeved for 14 kroner pr. favn, mens representanten Christoffer
Fossås ville selge bjerkeved for kr. 12,- pr. favn. Hans Torp tilbød deretter ved
for kr. 8,- pr. favn, men det var granved. Det står intet om hvor lenge man pratet
vedhandel, men kommunestyret besluttet i alle fall å kjøpe bokeved til kr. 14,pr.
favn og granved til kr. 8,- pr. favn.
Fra gammelt av var sparing en dyd som førte til at bygdefolket i Våle klarte seg
forholdsvis bra gjennom alle kriser, og denne sparesansen slo også ut i kommunestyret.
Representantene brukte i det hele mye tid for å finne de rimeligste og
beste løsninger. I et vedtak som gjaldt reparasjon av kirken i 1870, heter det blant
annet: «Denne reparasjon bliver at udføre på en tarvelig, men anstendig maade.»
Et annet referat fra 1896 forteller også noe både om tid og saksbehandling. Det
forelå da et skriv fra lensmannen som opplyste at det var kommet flere klager over
at H. Gjersøe hadde hentet grus i kommunens grustak. Gjersøe satt selv i kommunestyret
som enstemmig vedtok følgende: «Herredstyrelsen vil have udtalt at
Hr. Gjersøe ikke har herredstyrelsens samtykke til å benytte grus til eget behov,
men man anser saken av så liden verdi at den kan passere.» I protokollen står det
videre: «det opplystes under mødet at flere har gjort lignende. Hr. Gjersøe bad
da tilføyet protokollen: «På grund av at flere inden herredet har fremkjørt grus
fra kommunens grustak til eget privat bruk uten kommunens tillatelse, antager jeg
at jeg kunne benytte samme.»
Kommunestyret var også opptatt med å skrive ut attester. Det gjaldt både
11 . Våle bygdebok bnd. 1II 161

lensmann og prest, og l aret 1900 fikk Birgitte Bjørnsdatter etter et halvt års
vikariat som jordmor, kommunestyrets attest for at hun «hadde skjøttet sitt hverv
med megen troskap og dygtighed.» Og da Amalie Sørby sluttet som jordmor i
1902 etter 42 års virksomhet, uttalte de 32 herrene i herredstyret: «Hele denne
lange tid har hun udført sin besværlige gjerning med sjelden dygtighed og en
prisverdig samvittighetsfuldhed og oppofrelse, og hun har under sin gjerning
forstået at berolige og skabe trygghed. »
Bygdepolitikk
Det er ikke mulig å spore noen opposisjon fra bestemte grupper innenfor Våle
kommunestyre i de første periodene. Det skjedde først for alvor etter at de
politiske partiene ble dannet i 1880-åra. Men lenge før den tid kunne man registrere
politiske brytninger ute i bygda. Vi vet at Markus Thrane besøkte Holmestrand
på sin foredragsturne i 1849, og hans besøk ble nok også omtalt i Våle.
Thrane ville reformere handelsnæringen, rettspleien og skolevesenet, og han
krevde alminnelig stemmerett og alminnelig verneplikt. Han ville videre knekke
det han kalte brennevinsondet. I alt dette lå først og fremst et ønske om å bedre
de fattiges kår, og for å makte dette anbefalte han dannelse av arbeiderforeninger,
og han antydet også revolusjon. I Nordre Vestfold fikk Thrane en del tilhengere,
og det ble stiftet foreninger både i Sande, Botne, Hof og Holmestrand.
Foreningen i Hof ble den største i Vestfold med 120 medlemmer. I Sande var tallet
nær hundre, mens foreningen i Botne ikke fikk mer enn 16 medlemmer. Det ble
også dannet foreninger i Horten og Holmestrand, og de hadde Våle mellom seg.
Da Thranebevegelsen holdt sine store samlinger i Kristiania sommeren 1850 og
sommeren 1851, var nordre Vestfold godt representert. I 1851 møtte en hjulmaker,
J. c. Jakobsen, som representant for foreningene i Horten og Holmestrand,
og han uttalte at foreningene der var villig til «å virke kraftig», og han var blant
dem som kunne tenke seg revolusjon. Da Thrane og enkelte av hans medarbeidere
ble arrestert etter det såkalte «Lilletinget» i 1851, forlangte justisministeren oppgaver
fra lensmennene over eventuelle arbeiderforeninger og medlemmer av disse.
Lensmann Rostad i Våle opplyste at det ikke fantes noen arbeiderforeninger i
Våle, men enkelte agitatorer hadde virket her, og lensmannen var «kommet til
underretning om» at det var to i hans distrikt som holdt Arbeiderforeningens ·
Blad, nemlig gård mann Nils Gulliksen Grette og husmann Hans Hansen Lien
under prestegården. Fogden var ikke fornøyd med disse opplysningene og i et
nytt brev til lensmannen spurte han om det i lensmannens distrikt kunne være
162
personer som var tilknyttet foreninger utenfor Våle. Fogden tenkte kanskje på
den ivrige hjulmakeren, Jakobsen, som var arrestert og siden ble dømt til 4 års
fengsel. Han kunne muligens ha vervet medlemmer i Våle? Men lensmann Rostad
svarte: «Det er ikke mulig at oppdage no gen sådanne. »
Den første politiske bevegelse som fikk innskrevne medlemmer i Våle, var gått
ut fra stortingsrepresentanten Søren Jaabæk. Hans program gikk først og fremst
ut på sparsommelighet i statshusholdningen og nedskjæring av embetsmennenes
inntekter. Det gjaldt å gjøre de offentlige utlegg og skatter så små som mulig.
Bevegelsen gikk dessuten inn for at bankene skulle holde lav utlånsrente.
Fra 1865 ga Jaabæk ut sitt blad «Folketidende», og gjennom dette oppfordret
han til dannelse av «Bondevenneforeninger» som skulle gjøre seg kjent med aktuell
politikk og ivareta bevegelsens interesser. De to første Bondevenneforeningene
i Jarlsberg og Larvik Amt ble stiftet i 1869, den første i Botne, den andre i
Våle. Siden ble det ialt 14 slike foreninger i vårt amt. I Folketidende ser vi at den
første formann i Bondevenneforeningen i Våle het E. Lie. I 1871 hadde denne
foreningen 79 medlemmer og formann het da H . Syvertsen. Vi finner ingen av
disse navnene igjen blant de aktive kommunestyrerepresentanter på den tiden. Vi
må likevel gå ut fra at det blant de 79 medlemmene var flere kommunestyrerepresentanter,
og at deres deltagelse i foreningen ikke har dempet den interesse for
sparepolitikk som var så fremtredende i Våle kommunestyre.
De partipolitiske skillelinjene kom sjelden tilsyne i Våle kommunestyre før
1905, selv om vi vet at det ble dannet to partier som stod steilt mot hverandre i
valgkamp og møtevirksomhet. Venstremennene samlet seg først i en forening med
navnet Våle liberale Samtalelag. Det skjedde den første juli 1881. Fire år senere
ser vi at A. C. Revetal blir avløst som formann av lærer Bjørgum. Andre aktive
styremedlemmer var da gårdbrukerne A. Kjær, Christen Olumstad, A. K. Nyerød
og Hans Jakobsen Skaug. I 1886 hadde foreningen 77 medlemmer, og formann
var da E. Vissestad med A. K. Nyerød som viseformann. Vissestad var
fortsatt formann i 1889, da han etter søknad fikk kommunestyrets tillatelse til å
referere fra møtene for «et offentlig blad.»
Høyremennene i Våle kom sammen for å danne sin forening den 29. mai 1883.
Det ble da inntegnet 15 medlemmer, men først den 29. september samme år ble
foreningen konstituert med kirkesanger Ole Skaaden som formann, og navnet ble
Våle Grunnlovsforening. Året før hadde det vært et møte i Holmestrand, hvor det
ble dannet en grunnlovsforening for Nordre Vestfold, og det het da at foreningens
viktigste formål var å verne om grunnloven og foreningen med Sverige. I 1884
hadde Våle Grunnlovsforening 100 medlemmer. Blant de mest aktive var Hans
Rostad, Johan J. Hundsal, Søren Kaldager, Hans L. Raanerud, Mathias Berg,
163

mens Venstre ville· føre den for retten. Både Stiftsdireksjonen og fogden kom
imidlertid til at saken burde henlegges, mens Venstre fortsatt ville ha saken meldt
«til den rette øvrighet». Men dette var i 1887, og da hadde Høyre igjen fått flertall
i kommuenstyret.
Da kommunestyret i følge den nye skoleloven av 1889 skulle velge skolestyre,
var det ikke lenger noen selvfølge at sognepresten skulle være formann. Prost
Schiørn ble imidlertid valgt som medlem, og da skolestyret skulle konstituere seg,
ble han likevel valgt som formann. Det skjedde ved hvert valg fram til 1898. Da
ble lærer Larsen valgt til formann med 5 stemmer, mens Schiørn fikk 4 stemmer,
idet et av skolestyrets medlemmer, J. J. Hundsal, ikke var til stede. Han ledet et
kommunestyremøte i det samme hus, og etter at utfallet av valget var kjent og
protokollert, ble ordføreren hentet, og han og prost Schiørn fikk ordnet et nytt
valg slik at prosten ble formann.
En skarp artikkel om disse valgene i Nationalbladet førte til at Kirkedepartementet
forlangte en redegjørelse som ikke falt heldig ut for prosten. Han måtte
trekke seg, og i de følgende år ble Jørgen Gunnestad formann i skolestyret med
kirkesanger Skaaden som nestformann.
Da kommuenstyret i 1898 skulle velge tomt til et nytt kommunelokale, ble det
heftig strid mellom Høyre og Venstre. Høyre som var i flertall, gikk inn for at
kommunen skulle kjøpe en tomt av kirkesanger Skaaden på Vestre Sørby, mens
Venstres 7 representanter ville at man skulle benytte tomten på Mellom Sørby,
der det gamle kommunelokalet stod. I en protokolltilførsel etter en meget langvarig
diskusjon, hevdet mindretallet blant annet at kjøp av ny tomt var sløsing
med penger. Flertallet hevdet i en «motprotokolltilførsel» at det for fremtiden
ville være en fordel at lokalet kom til å ligge ved den nye veien fra Horten til
Svinevoll. Saken kom opp flere ganger med flere protokolltilførsler, hvor det
blant annet fremgår at eierne av tomten der det gamle lokalet lå, tilbød kommunen
en større utvidelse av tomten uten at det skulle koste noe.
Avstemningene viste stadig 9 mot 7, og etter det endelige vedtak forlangte
mindretallet «Regjeringens approbasjon». Dette fikk flertallet, og det nye lokalet
ble bygget på Vestre Sørbyetter tegninger som var godkjent av hele kommunestyret.
- Et vakkert hus på 70 fots lengde og 32 fots bredde, tegnet av byggmester
Holt Lensberg, som også skulle være ansvarlig for byggearbeidet.
Den 10. februar 1901, ble lokalet innviet under en større fest med bifall fra
begge partier. Men man manglet ennå et flagg og en flaggstang, og på et kommunestyremøte
i juni samme år, ble det en diskusjon om hvor flaggstangen
skulle stå. Nå var det 32 representanter i kommuenstyret, og med 25 mot 6
stemmer ble det tilslutt bestemt at stangen skulle reises på sydsiden av bygget. Da
166
K.ommune/oka/et på Sørby sett fra syd i 1905.
dette var vedtatt, ba representanten Dalland om ordet. Han var også formann i
det nystiftede ungdomslaget, og på lagets vegne overrakte han kommunen et rent
norsk flagg. Ordføreren takket med anerkjennende ord, og i referatet fra møtet
står det at «hele forsamlingen reiste seg i håp om en lykkelig fremtid for flagget,
for ungdomslaget, for fedrelandet og for kommunen.» - Det var snart 1905!
Kommunens økonomi
I forskjellige beretninger over hele 1800-tallet ble det slått fast at Våle hadde en
forholdsvis god økonomi. Selv i kriseåra omkring 1820 fant Jens Kraft ut at
«Formuesforfatningen i Våle er god.» - «Et jevnt økonomisk velvære, bedre enn
de fleste bygder i amtet», heter det i femårsberetningen 1861-65. Men like ofte
ble det nevnt at denne velstand i stor utstrekning var et resultat av nøysomhet og
sparsomhet.
Kommunen var i alle fall såpass godt situert at her var grunnlag for utligning
av skatter som kunne gitt kommuenstyret anledning til betydelige investeringer.
Men de samme egenskapene som ifølge beretningene hadde ført til god økonmi,
var også tilstede i kommunestyret: Nøysomhet og sparsomhet. Og derfor ble det
foretatt få investeringer ut over det som var nødvendig for å etterkomme lover og
167

påbud fra sentrale myndigheter. Det gjaldt da i første rekke utbygging av skolevesenet.
Et av de viktigste vedtak som ble fattet i kommunestyret før 1905 - kanskje det
viktigste - hadde sitt utspring i de nevnte egenskaper. Det gjaldt vedtaket i 1853
om opprettelse aven sparebank. Så å si alle kommunale investeringer ut over
vanlig drift ble dekket av sparebankens overskudd. Det gjaldt blant annet bygging
av samtlige skoler, samtlige investeringer til nyanlegg av veier, oppføring og drift
av kommunelokalet, lønn til bygdevekter, orgel til kirkene og en rekke andre ting.
I 1853 var det alt opprettet en rekke sparebanker i landet, og initiativtagerne i
Våle kunne høste av andres erfaringer. Flere av bankene hadde fått sin første
kapital fra kornmagasiner som ble avviklet til fordel for en bank. Det var også
tilfelle i Våle hvor kornmagasinet gikk under betegnelsen «Bygdemagasinet». Men
fordi Våle var en velstandsbygd hadde det vært lite behov for å låne korn, og
fondet var derfor ikke særlig stort.
«Udkast til Plan for Bøygdemagasiners Oprettelse i Norge» ble sendt ut fra
Regjeringen alt i 1789. Det gikk i korthet ut på å lagre korn i gode år og gi kornlån
til dem som trengte det. I Våle var forholdene slik at nesten alle bønder hadde
lager nok av korn til å klare seg over dårlige år, og det ble ikke reagert på
Regjeringens initiativ i 1789. Men da kommunestyret var samlet til sitt første møte
i 1838, kom det forslag om opprettelse av et bygdernagasin. Det kom også igang,
og i 1853 hadde magasinet et pengefond på 373 spd. Kommunestyret vedtok da
at dette skulle gå inn som grunnfond i en sparebank, «da dette ikke tiltrenges til
indkjøb av såkorn». Magasinet kom likevel til å fortsette etter at banken ble
opprettet i 1853, men i 1859 ble virksomheten innstilt fordi bare noen få lånte
korn av og til, og fordi det nå var enklere å låne penger i banken til innkjøp av
korn.
De første femten åra etter at banken kom igang, var imidlertid en økonomisk
vekstperiode med forholdsvis gode tider over hele landet, og ingen av dem som
lånte penger i Sparebanken hadde noen vanskeligheter i denne perioden. Men så
kom flere tilbakeslag med kriser og krakk. Hardest var tilbakeslaget i åra 1875-79,
men også 1880-åra var en vanskelig tid, og i begynnelsen av 1890-åra gikk det
nedover inntil en brå overgang satte inn fram mot hundreårsskiftet og ble fulgt
av et brått krakk. Dette var tilstanden for landet som helhet, og intet sted i landet
ble helt uberørt av disse konjunktursvingningene. I vårt amt ble jordbruket sterkt
rammet i perioden 1866-69, men amtmannen sier i 1870 at krisen er overstått, og
at sunne økonomiske forhold er inntrådt. Fra 1875 kom det igjen en vanskelig
periode, men i vårt amt klarte vi oss bedre enn flere andre steder. Amtmannen
SIer l sin beretning at «Distriktet har forrnået å holde prøvetiden ut, hvortil
168
noenlunde heldige år for landmanden og et par gode fangstår i Ishavet har bidraget
sitt.» I 1880-åra kom det også kriseår, og i en tale som amtmannen holdt under
en valgmannsforsamling i Tønsberg i 1886, sa han at våre to hovednæringer,
jordbruk og skipsfart, er som siamesiske tvillinger, og «intet uheld av nogen
betydning kan ramme den ene uden at det også føles for den anden. Og for tiden
er begge disse trykkende.»
Våle hadde så mange ganger tidligere klart seg forholdsvis godt gjennom økonomiske
kriser. Det var forsåvidt tilfelle også nå, men kommunen hadde etter
hvert som pengehusholdningen avløste naturalhusholdningen, kommet i større
avhengighetsforhold til omverdenen. I 1880-åra fikk Våle Sparebank føle virkningene
av de økonomiske krisene. Inntil da hadde det vært vekst og gode år for
banken. I 1880 var innskuddene kommet opp i 305.157 kroner og banken hadde
en forvaltningskapital på 350.433 kroner. En del av kapitalen var lånt ut til forretningsdrivende
i Holmestrand, som ble slått konkurs i lS80-åra, og banken
tapte mange penger på grunn av krakket i byen. Noen vekselobligasjoner som var
utstedt på folk i bygda, måtte også avskrives fordi både låntager og kausjonist var
insolvente. Men alt i alt ble det ingen katastrofe verken for banken eller kommunen
som helhet. Krisene lar seg da heller ikke registrere i kommunens budsjetter
og regnskaper. Her var det hele tiden en svak, jevn stigning etter hvert som
kommunen ble tvunget til å påta seg flere oppgaver. Over hele perioden fram til
1905 ble det satt opp egne budsjetter for skolekassen, fattigkassen og herredskassen
- fra 1880-åra også for veivesenet.
Fra 1838 omfattet herredskassen eller kommunekassen alle kommunens utgifter
utenom skole- og fattigstellet. Kommunebudsjettet var omtrent klart når man
hadde fastsatt lønnen til jordmor og regnskapsfører. Man plusset bare på noen få
daler til leie av møtelokale og eventuelle andre regninger. Etter at kommunen fikk
sitt eget møtelokale i 1847, ble renhold av huset og skatt av eiendommen faste
utgiftsposter. Fra 1850 ble det også enkelte år satt opp en sum til utbedring eller
vedlikehold av veier. Både skole- og fattigkommisjonen satte opp sine egne budsjett
som ble ført inn i deres møtereferater. Men først i 1863 finner vi et detaljert
budsjett for kommunekassens utgifter:
1. Jordernoderlønn ...... .. .. .. .. ...... . .. . ... ... .... 30 spd.
2. Skatter av kommunens eiendommer . . . .. . .. .... . .. .. 4 spd.
3. Renhold av kommunegården .. .. . . .... . . . ..... .. ... 4 spd.
4. Aamot bro ....... ... ... ...... . . .... . . .. . . ... . ... 130 spd.
5. Bagstevold bro . . . ... .. ... . . ... . .. . . . .. .. .. . ... ... 20 spd.
6. Dahls bro ..... .. .. ... ........ . ... . .. .. . .. ..... .. 112 spd.
169

7. Fyldtag . . . .... . .. ... . .. . .. . .. ... . .... . .... . .... . .
8. Regnskabsfører ....................... . .......... .
9. Sagsomkostninger i anledning Sanden . . .. ... .. . .. . . .
10. Forskjellige udgifter .. ... ......... . ... .. .... . .... .
20 spd.
4 spd.
30 spd. 44 skilling
15 spd. 46 skilling
370 spd.
Et budsjett for 1870 viser omtrent de samme utgifter, men dette året måtte
kommunen i tillegg være med på restaurering av prestegården, og til dette formålet
ble det ført opp 200 spd. Det totale utgiftsbudsjett for kommunekassen ble
da 483 spd., men utgiftene til skolestellet var satt opp med 489 spd., og fattigstellet
med 2.659 spd. I tillegg til disse utgiftene måtte hvert sogn sørge for vedlikehold
av sine respektive kirker. Utgiftene til fattigstellet utgjorde i 1870 mer enn det
dobbelte av alle de andre utgiftene i kommunen.
I 1870-åra fikk kommunen store utgifter til skoleutbygging, men dette kom
ikke inn i kommunebudsjettene, selv om det i høy grad var en kommunestyresak.
Referatet fra et kommunestyremøte i 1878 forteller for eksempel: «Man besluttet
å oppta et lån på kr. 6.000,- til utbygging av skolehus, i Horten Sparebank. Lånet
bliver å forrente og avdrage av Våle Sparebank.» Herrene i herredstyret var nemlig
også herrer i banken.
Utgiftene til fattigstellet ble noe mindre i slutten av 1870-åra, men fra denne tid
holdt det seg noenlunde konstant inntil 1905 med gjennomsnittlig kr. 9.500,- pr.
år. Skolebudsjettet holdt seg noenlunde konstant inntil hundreårsskiftet med
gjennomsnittlig kr. 4.000,- pr. år, men så begynte det å stige.
Kommunens øvrige budsjett viste heller ingen særlig stigning før 1900. Det
varierte noe fra år til år, men oversteg ikke 1.400 kroner. Fra hundreårskiftet øket
det raskt til kr. 6.913,- i 1905. Kommunens inntekter bestod av handelsskatt og
hundeskatt som i 1890 utgjorde tilsammen 236 kroner og i 1903, 700 kroner. I året
1898 fikk kommunen store ekstrainntekter, idet man dette året tillot salg av øl fra
vogn. Tre bryggerier var interessert i å delta i denne konkurransen: Tønsberg
Bryggeri, Ytterborgs Bryggeri og Frydenlunds Bryggeri. I følge lov av 18. juni
1884 kunne disse ilegges skatt, og kommunen forlangte kr. 400,- av hver. Det ble
tilsammen kr. 1.200,-, og dette tilsvarte kommunens utgiftsbudsjett det samme år.
Senere søkte ikke disse bryggeriene om bevilling til å selge øl fra vogn i Våle.
Den sterke stigning i kommunens budsjett etter 1900 bestod vesentlig i at
amtsskatten kom inn på utgiftsbudsjettet. De øvrige utgiftsposter viser at det ennå
ikke var noen stor aktivitet i kommunen:
170
Utgiftsbudsjett for 1903:
]ordemoders lønn ..... . ... . .... . ... . ........ . ......... . .. .
Pensjon til avgått jordmor . .. ... . ..... . .. ... . . ....... . .. .. . .
Herredskasserers lønn ... . . .... . ...... . ....... .. ..... .. ... .
Utgifter til veivesenet . . ... . .... . .................... .. .... .
Tilfeldige utgifter . . ... . .... . . . . . ......... .. . . ... . . ... ... . . .
Amtskatten .. .. ............... .. ... . . .. . ... . .. ... .. ... .. . .
Uerholdelige skatter . ... .. . ............ . . . . .. ....... . .. .. . .
kr. 200,kr.50,kr.300,kr.500,kr.600,kr.
4 400,kr.
200,-
Kr. 6260,-
Utgiftene til skolen var for det samme år beregnet til kr. 4.490,- og til fattigve­
senet kr. 11 .000,-.
Den eneste lønnede funksjonær i Våle kommune før 1905 var en regnskapsfører
på deltid som hadde ansvaret både for skolekassen, fattigkassen og kommunekassen.
Klokkeren Lars Christophersen Hauge var den første som hadde dette ansvaret,
og han virket til kommunestyrets fulle tilfredshet. Det gjorde også hans
etterfølger klokker Christen Hansen, som var regnskapsfører i noen år før han
overlot ansvaret til en som undertegnet G. Pedersen. Formannskapets anmerkninger
til hans regnskaper for året '1874 dekker hele 7 sider i kommunestyrets
møteprotokoll, og det blir klaget over mindre god forretningsorden.
11876 overtok lensmannsfullmektig Karl Sanderud som regnskapsfører, og han
virket til 1879 da Hans Larsen Torp ble regnskapsfører for Våle kommune. Da
han sluttet etter 20 år, fikk han kommunestyrets attest for «ualmindelig dygtighed,
nidkjærhed og akkuratesse. » Fra 1. april 1900 ble A. C. Backe ansatt som
kommunekasserer. Han drev landhandel og poståpneri på Sørby, og fra denne tid
hadde kommunekassen et slags kontor på en sentral plass i bygda. Men først i
1928 ble det tale om et kommunekontor i kommunelokalet.
171

Samfærdsel
Veiene i Våle
Sommeren 1873 besluttet kommunestyret i Våle at det for kommunens regning
skulle kjøpes inn 3 trillebårer og 3 dobbelthakker til bruk ved veiarbeider. Dette
var noe av det viktigste utstyr som var i bruk under veianlegg på den tiden, og
det var begynnelsen til det som siden ble kommunens ingeniørvesen. Ifølge en
veilov fra 1852 var kommunestyret blitt pålagt et visst ansvar for bygdeveiene i
kommunen, men lite var ennå blitt gjort, i forhold til de klager og krav som stadig
ble fremmet. I 1865 var det ialt 54 km. offentlig vei i Våle prestegjeld, og herav
var bare 10,5 km hovedvei. Det gjaldt den gamle kongeveien fra Fyllpå som gikk
over Hem, Solerød og inn i Nykirke, og videre over Grette og Reggestad ned til
Holmestrand og det gjaldt den vestre hovedvei som kom fra Tønsberg forbi
Revetal og Fossan, før den gikk videre gjennom Fon til Hillestad. Den gamle,
vestre kongevei som gikk fra Revetal over Haugtuft, Gjelstad og Olumstad inn
i Botne mot Angers kIev, ble ikke lenger regnet som hovedvei.
Mange i Våle kunne nok ønsket seg flere og bedre veier, men få var villig til å
Den Sørlandske hovedvei gikk over tunet på Søndre Solerød hvor det gjennom mange år
var skyss-stasjon og gjestgiveri. Et typisk A. P. Bye-bilde fra 1895.
172
betale mere skatt. Dette kom klart fram i 1852 da kommunestyret diskuterte
veiutbyggingen i kommunen «uden at komme til nogen enighed». Bare 3 av
kommunestyrets 16 representanter kunne tenke seg å bevilge penger til anlegg av
nye veier. Det var derimot stort flertall for å gå til utbedring og omlegging av
veien fra Bruserud til Rostadtangen. I de følgende år ble det foretatt noen mindre
utbedringer på enkelte veier. Sprengstoff var nå blitt alminnelig, og derfor var det
særlig aktuelt å foreta «bortminering» av store steiner som var til hinder for
trafikken. De hadde man tidligere kjørt utenom der det lot seg gjøre.
Den første langvarige og opphetede diskusjon om veiutbyggingen i Våle, begynte
i 1858, da det ble vedtatt å bygge en vei fra Lærum over Jonsrud. Mange
oppsittere protesterte mot dette vedtaket, og året etter vedtok kommunestyret at
det isteden skulle bygges en vei fra «Sørumskogen over Holmseiet til Lærumteigen,
der den gamle postvei hadde gått.» Det ble hevdet at Botnesokningene også
ville få stor nytte aven slik vei til møllebrukene i Våle. Dette vedtaket ble approbert
av amtet, men før byggingen kom igang, ble det igjen heftige diskusjoner,
og en del bønder tilbød seg nå å bygge en vei over Lærum og Jonsrud langt
billigere enn den prosjekterte vei, på tross av at en slik vei i virkeligheten måtte
falle dyrere. Da formannskapet fikk dette tilbudet våren 1860, så man øyeblikkelig
en mulighet til å spare noen penger, men i et vedtak om å anbefale tilbudet
overfor kommunestyret, het det innledningsvis: «Ved at mottage det nevnte andragende
vet formandskabet nesten ikke hvad det skal beslutte for tilnærmelsesvis
at handle i kommunens interesse.» Kommunestyret vedtok likevel enstemmig
dette tilbudet, og amtet aproberte vedtaket om at veien skulle bygges fra Lærum
over Jonsruddalen til Jonsrud.
Men også denne gang kom det protester og tilbud som førte til at kommunen
enda en gang forandret sine planer. Nå var det en del oppsittere som krevde at
det skulle bygges en vei fra Ryk over Hjelmtvedt og Huseby til Bettum, istedenfor
den før nevnte vei. Ole Olsen Huseby tilbød seg å anlegge denne veien for 200
spd., og kommunestyret bøyde seg for kravet og godtok tilbudet. Også denne
gang enstemmig, merkelig nok, men med sterkt unnskyldende momenter overfor
amtamannen: «Man kunne vel være i tvil om Hr. Amtmanden ville meddele
aprobasjon til en beslutning der atter går ud på endring av det forhen flere ganger
besluttede, men på grund av Amtmandens kjendskab til forholdene når talen er
om veivesenet i Våle, håbede man at han ville lempe seg efter omstendigheterne.»
Flere veisaker ble diskutert og behandlet omtrent på samme måte i de følgende
år, men enstemmige vedtak forekom ikke ofte. Det het således i et formannskapsvedtak
i 1860-åra at «når noget i veivesenet skal forandres synes det som om hver
enkelt blot tenker på seg selv, og ikke på flere.»
173

De viktigste veiarbeider i Våle i 1880-åra bestod i såkalt «slakning" av bakker,
slik at stigningsforholdet ikke skulle overstige 1 til 10. I Nålabakkene måtte det
utføres omfattende arbeider for å få dette til. I en femårsperiode fra 1873 bevilget
kommunestyret et like stort beløp som interesserte kunne skaffe tilveie til utbedring
av «hvilkensomhelst bakke i herredet."
I 1866 bevilget Våle kommunestyre 400 spd. til en vei fra Skjærpe i Våle til
Hegg i Hillestad, men da oppsittere i 1870 søkte om tilskudd til en vei fra Snekkestad
til Holmestrand, svarte kommunestyret at man på grunn av økonomiske
omstendigheter ikke kunne bidra til «sådanne spesielle foretagender." Flere nye
veier ble ikke bygget i 1870-åra, og da veiinspektøren i 1880 foreslo en ny vei fra
Nykirke jernbanestasjon gjennom Våle til Fon kirke, fikk han ingen støtte fra
Våle kommunestyre. Året etter foreslo veiinspektøren isteden en vei fra Holmestrand
gjennom Våle til Fon, og både Fon og Holmestrand sa seg interessert, mens
Våle avviste forslaget.
Våle kommunestyre avviste også et forslag fra Botne som gikk ut på å bygge
en vei gjennom Løvaidalen fram til Åsen, hvis Våle ville bygge veien videre fram
til Ryk. Avslaget ble gitt i 1884 med den begrunnelse at en slik vei ikke hadde
noen interesse for Våle. Ti år senere gikk imidlertid Våle med på å bygge en vei
fra Ryk til Åsen, så snart Botne fikk anlagt veien gjennom Løvaidalen. Botne
skulle dessuten sørge for anlegg aven skikkelig vei over Helgestad og Svinsland
fram til Våledelet. Men alt dette tok tid. Veien over Svinsland fram til Våle ble
ikke ferdig før i 1905, og veien gjennom Løvaidalen til Ryk var ferdig i 1910.
De to hovedveiene gjennom Våle lå i retning nord, syd, og de ga god veiforbindelse
både til Holmestrand og Tønsberg, og videre til andre byer både i nord
og i syd. Derimot var det ingen hovedvei fra Våle inn til Horten, og det var
forøvrig dårlige veier på tvers av bygda fra øst til vest. Et stort flertall i kommunestyret
stilte seg derfor positivt til en plan om å bygge to hovedveier fra Horten,
den ene over Skoppum stasjon gjennom Våle til Fossan, og den andre fra Horten
over Nykirke stasjon til Svinevoll. Planen ble kjent for kommuenstyret i april
1891, og alt i mai samme år besluttet kommunen å gå inn for begge veiene,
samtidig som det ble bevilget 20.000 kroner til formålet. Det ble imidlertid gjort
mot 4 stemmer. Endelig vedtak om bygging av hovedveiene «Horten innlandet»,
ble gjort i amtstinget i 1892, og byggingen kom snart igang.
Under anleggstiden ble det en rekke ganger stilt krav fra grunneierne om forandring
av den planlagte linje. Dette førte til større debatter i kommunestyret, og .
flere ganger ble det vedtatt å foreta ny oppstikking, ofte med knepent flertall. I
1902 var begge veiene ferdig. De nye veiene ble omtalt som «chouseer», og det
ble ansett som fordelaktig å bo i nærheten av disse. Tomten til det nye kommu-
174
nelokalet på Sørby ble valgt fremfor kommunens egen tomt på Mellom Sørby
fordi veien Horten-Svinevoll var stukket ut her.
Tidligere hadde veiene i større utstrekning blitt lagt slik at de bandt gårdsbrukenke
og boplassene sammen. Ofte ble veien lagt over gårdstunet mellom husene
på gården. Etter hvert tok man større hensyn til korteste avstand mellom to
punkter, og dette ble for en del bestemmende for ny bosetting i bygda. I noen
tilfelle ble også bebyggelsen på gårdsbrukene flyttet nærmere hovedvei.
De nye hovedveiene førte også til krav om nye forbindelseslinjer, og det var
langt igjen før Våle kunne si seg fornøyd med utbyggingen av veinettet. En
komite som ble oppnevnt i 1903, la samme år fram en plan for videre utbygging
av veiene i kommunen. Ifølge denne planen som ble enstemmig vedtatt i kommunestyret,
skulle det ennå bygges 39 kilometer ny vei. Det gjaldt en vei på 7 km
fra Knapstad til Hundsalhovet, ny vei fra Fossan over Haugtuft til Våle kirke,
4,8 km, en vei fra Våle til Bagstevold på 4,5 km, en vei fra Bagstevold til Kleiva
på 4 km, en vei fra Snekkestad til Holmestrand på 4,2 km og en vei fra Grøum
til Hemsengen på 4,2 km. Det gjaldt videre en del mindre veistumper, og blant
disse var strekningen Åsen-Ryk som ennå ikke var bygget. Kommunestyret vedtok
samtidig at noen gamle veier med sterke stigninger skulle ombygges. Det kom
likevel til å bli lange diskusjoner om veier gjennom Våle i de følgende år.
Jernbanene
Men i Våle kommunestyre diskuterte man også valg av jernbanelinjer. Diskusjonene
begynte først i 1874 da det forelå to alternativer til gjennomføring av Vestfoldbanen:
Kystlinjen som tilslutt ble valgt, og innlandslinjen som var planlagt i
tunnel gjennom Hanekleiva og videre over Hillestad gjennom Våle og Ramnes til
Tønsberg. Det forelå forøvrig et tredje alternativ, som hadde mindre interesse for
Våle, nemlig en linje gjennom Hillestad og ut over Botne ned til Grette.
Da saken ble behandlet i Våle kommunestyre i 1874 het det at halvdelen av
befolkningen i Våle var interessert i kystlinjen, mens den andre halvparten ville
ha den indre linje. Man kunne derfor ikke bli enig om noen aksjetegning, men
kommunestyret gikk ut med en oppfordring til den enkelte om å tegne så mange
aksjer som mulig. Da jernbanesaken ble behandlet påny i 1876 vedtok kommunestyret
med 10 mot 6 stemmer at kommunen på tross av sterke oppfordringer,
ikke skulle tegne aksjer i Vestfoldbanen. Mindretallet tok en protokolltilførsel der
det ble gitt uttrykk for stor skuffelse over at kommunen viste så liten interesse for
en jernbane gjennom fylket. De seks var: Ole Bærøe, Gullik Hundsal, Albert
175

Engø, Lars Torp, Peder Malmøe og Hans Olsen Solerød. Den nye jernbanen som
var ferdig gjennom Vestfold i 1881, fikk ingen stoppesteder i Våle, men jernbanen
kom likevel til å få stor betydning for bygda, med trafikk til stasjonene både i
Holmestrand, Nykirke og Skoppum, Barkåker og Adal.
Den andre delen av bygda fikk tilknytning til jernbanenettet da Tønsberg­
Eidsfossbanen var ferdigbygget i 1901. Kommunestyret var heller ikke villig til
å tegne aksjer i dette prosjektet da saken ble forelagt i 1895: «Dog mener man at
interessen som er meget stor, fortjener den offentlige oppmerksomhet.» Denne
konklusjon kunne kommunestyret trekke etter at 113 privatpersoner i bygda
'hadde tegnet aksjer og anbefalt kommunen å gjøre det samme. De hevdet blant
annet at kommunen i alle fall indirekte ville ha fordel av banen, idet deres eiendommer
ville stige betydelig i verdi. Eidsfossbanen fikk 5 stoppesteder i kommunen:
Barkost, Bagstevold, Svinevold, Fossan og Revetal. Det er ingen tvil om
at Våle i de følgende år hadde store økonomiske fordeler av jernbanene.
Over hele 1800-tallet var det fortsatt skyss-stasjon på Solerød, der det også var
gjestgiveri og forholdsvis stor trafikk. Et gjestgiveri på Gjelstad ble nedlagt i 1816,
og Solerød var etter dette i lange tider det eneste gjestgiveri i Våle kommune, og
den eneste skyss-stasjon mellom Holmestrand og Fyllpå. Mellom 15 og 18 hester
fra gårdene omkring var pliktig til å stå til disposisjon for stasjonen til bestemte
dager. Gårdene Torp og Klavenes var pliktig til å stille to hester to dager i uka
ved skyss-stasjonen på Bruserud, som lå der veien til Horten tok av.
Svinevoll stasjon få år etter at Eidsfossbanen ble åpnet. Bruket til høyre er Mellom Nygård
som smedmester Christian Hansen overtok i 1913.
176
Post og telefon
Etter 1814 fortsatte den gamle ordningen med faste postbønder som fraktet posten
til bygda. En vesentlig del av posten kom til Solerød, der det fra 1875 ble
opprettet et slags poståpneri. Men det første offisielle poståpneri i kommunen ble
Våle poståpneri, som ble opprettet på Sørby i 1886. Fra samme tid ble det en fast
kjørende postrute to ganger i uka fra Holmestrand over Sørby og Fossan til Tufte
i Ramnes. Etter en tid ble denne ruta kjørt 3 ganger i uka, og denne ordningen
varte helt til Tønsberg-Eidsfossbanen ble åpnet i 1901. Da ble det poståpnerier
ved stasjonene i bygda. Samtidig ble postruten fra Holmestrand til Sørby utvidet
tillandpostrute med retur over Holm, Huseby og Ryk, annenhver dag.
Det var kjøpmann' Anders Christian Backe som hadde ansvaret for Våle poståpneri,
og han ble også en av initiativtagerne og den første formann i Våle telefonselskap,
som ble konstitutert i 1897. Den 1. oktober 1898 ble telefonsentralen som
var installert hos . Guttorm Sørby, satt i drift med 33 abonnenter. Våle fikk da
forbindelse med Holmestrand, men selskapet fikk ikke nødvendige konsesjoner
slik at linjene kunne tilkoples rikstelefonnettet. Først i 1903 ble det en ordning
mellom Våle og Ramnes, og nettet i de to kommuner ble koplet sammen ved Berg.
Fra 1904 ble det opprettet rikstelefonstasjon, og da fikk Våle forbindelse med
Horten og Tønsberg.
Skole og opplysning
Almueskolene
Da skoleloven av 1827 kom med påbud om at det skulle være en fast skole ved
prestegjeldets hovedkirke, hadde Våle forlengst fått sitt faste skolehus nær Våle
kirke. Dette ble imidlertid ikke benyttet som skolelokale, men da læreren Lars
Christophersen, ble ansatt som klokker ved Våle kirke i 1822, ble hovedbygningen
på Haga restaurert og ombygget slik at det ble plass til et skolelokale. I praksis
ble dette den første faste skole i Våle. Foruten klokkeren ved hovedkirken var det
5 andre lærere i prestegjeldet, og de holdt da omgangsskole.
I 1840-åra vedtok skolekommisjonen flere ganger at det skulle opprettes fastskoler,
men dette ble ikke gjort, og det ble heller ikke gjort noe annet som førte
til vesentlige bedringer i skolestellet før det kom en ny skolelov i 1860. Dette året
12. Våle bygdebok bnd. III 177

ergs Blad sa han blant annet: «En mørk, ensidig, religiøs åndsretning i de Jarlsbergske
bygder har bragt den borgerlige opplysning i miskredit . ... Det er stort
og gledelig at ret mange vekkes opp av åndelig død og kommer til liv i Gud, og
det er gledelig at folket selv har et våkent øye med hvad der meddeles
i skolen, men så bør de samme vogtere have et klart syn slik at man for eksempel
ikke anser det å henge verdenskartet opp på veggen for ensbetydende med å
bringe verden inn i skolen. Som følge av denne religiøse ensidighet har prester og
lærere neppe med tilbørlig kraft og iver kunnet arbeide på skolens oppkomst.»
Det kan skaffes flere bevis for at Skaaden til en viss grad hadde rett, men det
er like riktig å si at flere tiltak til «skolens oppkomst» ble stanset av et flertall i
kommunestyret som ikke ville bevilge de nødvendige midler fordi det førte til
høyere skatter. Det var blant annet tilfelle da skoleloven av 1889 skulle gjennomføres.
Skolestyret i Våle foreslo at sløyd, tegning, håndarbeid og gymnastikk
skulle innføres i henhold til loven, men kommunestyret ville ikke gå med på dette,
Elever ved Solerød skole i Undrumsdal sommeren 1888. Midt i bildet ser vi de to lærerne,
fra venstre vikarierende lærer M. Hovland og lærer Hans Olsen Solerød, som også var
kirkesanger i Undrumsdal.
180
og i 1892 måtte man derfor søke om utsettelse med gjennomføringen. Skolestyret
gjorde et nytt forsøk i 1897, men kommunestyret nektet bevilgning med 9 mot
7 stemmer. Mot slutten av året 1897 ble det likevel besluttet at tegning og gymnastikk
skulle innføres i Våleskoiene.
Et annet bevis for at kommunestyret, som hadde den endelige avgjørelse i alle
viktige saker, ikke tok mye hensyn til dem som av religiøse grunner protesterte
mot nye tiltak, har vi fra 1894, da et flertall i skolestyret foreslo

stemte mot, at de nødvendige midler til aftenskoler bevilges under den forutsetning
at skolen holdes særskilt for gutter og jenter.
I 1894 gikk et flertall i kommunestyret igjen mot bevilgning til aftenskoler, og
da det i 1898 forelå et tilbud fra amtet om et kjøkkenskolekurs, svarte kommunestyret
at man for tiden ikke var interessert.
Da den flyttbare amtskole kom i gang fra 1876, gikk et flertall.i-Våle kommunestyre
inn for at man skulle forsøke å få skolen til Våle, men man kunne ikke
skaffe egnede lokaler. I 1877 forelå det en plan om å legge skolen til Valtersborg,
men dette fant kommunestyret «uhensiktsmessig», fordi skolen kom til å ligge
helt i utkanten av kommunen. I de følgende år svarte Våle negativt på tilbud om
skole, under henvisning til at man ikke kunne skaffe lokale. I 1882 het det i tillegg:
«ligesom man også tror at det er få inden herredet som føler trang til opptagelse
i skolen, hvorfor man også denne gang ikke kan mottage tilbudet. »
Nei, bøndene i Våle kommunestyre var ikke blant dem som ivret for opplysning.
Det var sognepresten og lærerne som i første rekke gikk inn for utvidet
skoleundervisning. I 1886 var det lærer Strandnes som tok et initiativ og presset
på for å få amtskoIen til Våle. Tilslutt vedtok kommunestyret med 9 mot 5
stemmer at man skulle ta imot amtskoIen, og den ble da lagt til Siltvedt. Her ble
det da over to år holdt to kurs for gutter og to kurs for jenter, men siden kom
ikke amtskoIen til Våle før 1905.
Betingelsene for å bli opptatt ved amtskoIene, var at eleven var konfirmert og
kune lese med «nogenlunde ferdighet», regne de fire regningsartene med benevnte
og ubenevnte tall og skrive en leselig håndskrift. Alle som var konfirmert kunne
ikke dette på denne tiden, og derfor ble det holdt en opptaksprøve. Ved amtsko­
Ien fikk elevene undervisning i geografi, historie og naturkunnskap ved siden av
tradisjonelle fag som kristendomskunnskap og regning.
Da amtskoIen kom til Våle var det ennå mange personer i bygda som ikke
kunne tegne sitt navn, særlig blant kvinnene. For mennene hadde det etterhvert
blitt en æressak å kunne undertegne med egen hånd. Det var ikke slik ved begynnelsen
av hundreåret da man ofte undertegnet kontrakter og lignende bare ved å
sette sin signet i et segl. Da kommunestyret i Våle begynte sin virksomhet i 1838,
het det at samtlige representanter skulle undertegne protokollen. Dette ble ofte
gjort på den måten at de som kunne tegne sitt navn underskrev med egen hånd,
og så skreven av disse navnene på de øvrige representantene, uten at de ble
anmerket noe om «ført» eller «påholden penn». Navnene ble da ofte skrevet på
forskjellige måter. Således fikk Peder Gjerpe i 1840-åra sitt navn skrevet på tre
forskjellige måter: Gjerpe, Hjerpe og Jerpe.
Etter 1850 blir det i de fleste tilfelle anmerket hvis det ikke er egenhendig
182
underskrift, men nå ser vi at nesten alle som blir valgt inn i kommunestyret lærer
seg så mye håndskrift at de kan underskrive en protokoll. Etterat Guttorm Lefsker
ble valgt inn i kommunestyret i 1864, ble hans navn de to første åra tegnet
av andre, men så begynner han selv å undertegne i godt leselig håndskrift: Guttorm
Lebsager.
Almueboksamlingen
Ved midten av 1800-tallet var det altså mange i Våle som ikke kunne skrive, og
sikkert også en del som ikke kunne lese håndskrift. Vi kan derimot gå ut fra at
så å si alle hadde lært å lese trykte bokstaver. Men hvilke muligheter hadde de til
å få lesestoff?
I skiftene ser vi at mange hadde en salmebok og en huspostil eller en bibel i
huset, men det var nesten ingen som hadde noe lesestoff ut over dette. Det var
imidlertid et leseselskap igang i Våle før 1850. Det fremgår blant annet aven
katalog «Over bøgerne i Vaale Leseselskab». Katalogen som ligger i Kalsrudarkivet,
er ikke datert, men blant de bøker som er nevnt finner vi boka «Patriotiske
Handlinger», og det står at den er en gave fra sogneprest Dop, som forlot bygda
i 1849. I 1855 finner vi for første gal)g en «Almueboksamling» omtalt i kommunestyret,
og det fremgår da at denne er en fortsettelse av et tidligere leseselskap
i bygda. Det het da at det var en underbalanse i Almueboksamlingen, og det ble
besluttet å bevilge et beløp på 30 spd. som skulle utbetales fra «Kornmagasinets
Fond.»
Katalogen over bøkene i det gamle leseselskapet viser ialt 65 bøker, vesentlig
andaktslitteratur, men også en del andre bøker. Boka «Advarsel mod Drikfældighed»,
var en gave fra Lars Bettum. Her var også «Vinterblommer» av Wergeland,
«Staals Visdomsbog, Nationale Fortællinger, Syv Aar i Nord Grønland», et par
billedbøker for barn ved siden av kjente andagtsbøker. Katalogen inneholdt også
en årgang av Skillingmagasinet, og det var en gave fra klokkeren Lars Christophersen
Hauge.
Interessen for lesning synes imidlertid ikke å ha vært særlig stor. Etterat kommunestyret
i 1855 dekket et underskudd ved boksamlingen, gikk det mange år før
kommunestyret viste boksamlingen noen oppmerksomhet. Men bøkene kom
man likevel ikke helt utenom. I 1861 sendte amtamannen fem bøker opp til
kommunestyret i Våle, og disse skulle utdeles etter «beste skjønn». Det gjaldt
først to eksemplarer av «Lambrechts Veileder i Husdyrstell» som skulle deles ut
til

skrev Christophersen en ny søknad med
de samme opplysninger og argumenter, og
også denne gangen fikk han sogneprestens
beste anbefalinger. Nå var det ikke greven,
men biskopen som skulle ansette klokkere,
og læreren fra Våle gikk til fots inn
til Kristiania og overleverte personlig sin
søknad til biskop Bech. Han ble da også
ansatt som klokker, men den andre læreren,
Syvert Sjuisen, skulle forrette sangen
mot å få en del av klokkerens inntekter.
Lars Kristoffersen kom til å virke som
klokker i Våle i 37 år, og da han sluttet,
satt han i meget gode økonomiske kår.
Han ble forøvrig en høyt respektert personlighet
i bygda.
Den tidligere nevnte læreren Hans
Olsen, som forøvrig ble Lars Cristophersens
svigersønn, brukte også dårlig økonomi
som et argument da han søkte stillingen
som kirkesanger i Undrumsdal i
1859: « ... Da min lønn som omgangs­
Lærer og klokker Lars Christophersen
Hauge var også kommunens fønte herredskasserer
fra 1838.
skolelærer meget knapt angiver det fornødne for en families underhold, vilde
indtægterne av den omsøkte post, om den måtte forundes meg, bidrage meget til
at hindre meg fra trykkende næringssorger», skrev han. Hans Olsen som overtok
gården og navnet Solerød, kom til å virke som kirkesanger i 29 år. Sogneprest
Elstrand skrev om ham i 1875 at han ikke hadde noen seminaristutdannelse, «men
han er en sedelig mand der gjør seg flid med sin skole og arbeider trofast med det
pund han har.» I 1889 feiret Hans Olsen Solerød 50-årsjubileum som lærer, og
han ble da sterkt hyllet for sin virksomhet både som lærer og kirkesanger. Det ble
holdt en rekke taler, og jubilanten ble overrakt gaver fra lærerkollegaer, fra skolebarna,
og fra menigheten, som ifølge Holmestrandsposten gav ham en «tobakspipe».
Forøvrig fikk han flere vakre gjenstander i sølv.
Den første seminarist i Våle var Christen Hansen, som ble født på Råen i
Undrumsdal i 1814. I 1831 begynte han som omgangsskolelærer i hjembygda,
men i 1836 reiste han til Asker Seminar hvor han ble uteksaminert i 1838. Han
fortsatte som lærer i Våle, og han ble en av dem som hjalp Lars Cristophersen med
sangen, inntil han selv overtok kirkesangerembete i 1860. Christen Hansen ble
186
ordfører og en av de mest fremtredende personer i Våle i sin tid. (se Våle I side
254) .
Flere av de lærerne som ble ansatt i Våle på 1800-tallet, kom til å virke i kort
tid før de søkte lærerposter andre steder. Blant dem som ble bofast og virket i
lengre tid var Østfoldingen Peder Laurits Wang. Han var opprinnelig salmaker,
og han hadde ingen spesiell utdannelse som lærer da han fikk en lærerjobb i Idd
i 1849. I 1852 ble han ansatt som lærer i Våle, og her virket han til han gikk av
som pensjonist i 1883. De attestene han fikk som lærer forteller litt om utviklingen
og om kravene som etter hvert ble større. Vi har tidligere sett at Wang få år
etter at han ble ansatt, fikk attest som «vel skikket og meget duelig». Siden fikk
han flere ganger attest som en «duelig lærer», men da biskopen visiterte Våle i
1875, fikk Wang følgende attest: «Ikke ubrukbar».
Sosiale forhold
Husmenn og tjenere
Vi har tidligere sett at Våle over hele 1800-tallet var en av de mest velstående
landkommuner i Vestfold. Nå skal vi se litt nærmere på hvorledes denne velstand
var fordelt, og hvorledes de delte mellom seg det de hadde å leve av.
I 1875 skrev sogneprest Elstrand blant annet om menighetstilstanden i Våle:
«Folket er i høy grad vindskibeligt, tarveligt og flittigt, og derfor i regelen velstående
uden at der findes no gen kaxer iblandt dem, hverken i rikdom eller dannelse».
- Altså: De holdt god orden, de var flinke, nøysomme og flittige, og derfor
velstående. -«I regelen», sier presten, og dermed åpner han også for unntagelser.
På den annen side gir han ikke plass til kaxer eller meget rike folk. Det ville
antagelig de fattigste i bygda ha gjort om de skulle ha gitt uttrykk for sin oppfatning,
for de som hadde mest, var meget rike i forhold til dem.
Om vi undersøker forholdet nærmere, kommer vi likevel til at sognepresten gir
et interessant og noenlunde riktig bilde av de sosiale forhold i Våle på den tiden.
Lensmann Ringdal gir uttrykk for noe av det samme i sin beretning for fem-året
1861-65 når han skriver: «Våle har et jevnt økonomisk velvære og står over de
fleste andre bygder i amtet».
Nesten alle de som levde her, hadde sitt utkomme fra jorda og skogen innenfor
prestegjeldets grenser. I dette lå det som var av velstand. Det skulle dekke skatter
187

ige. Mange av de øvrige innflytterne kom for «at ærnære seg ved arbeide». Det
var da helst anleggsarbeidere, men noen av dem tok arbeid på gårdene som «daglønnere».
Fra Sverige kom det ialt 49 som søkte arbeid i Våle den nevnte periode.
Først på 1800-tallet var tjenerlønnen høyst forskjellig, og den var i sterk grad
avhengig av husbondens hjertelag. Etter hvert kom man fram til noenlunde faste
årslønner for tjenere, og i 1880-åra var den gjennomsnittlige årslønn for en tjenestegutt
i Våle 180 kroner, mens tjenestejentene fikk 85 kroner i året. Dette var
da kontant lønn i tillegg til kost og losji. For sin årslønn kunne tjenestegutten
kjøpe to kuer, men det ble ikke nok til en hest som i 1880-åra kostet omkring 300
kroner.
Vi vet ikke hvor mange fridager tjenerne fikk i løpet av året, men vi vet hvorledes
bøndene i Våle kommunestyre så på dette forholdet så seint som i 1901. Da
fikk kommunestyret anledning til å uttale seg om et forslag til ny «Tyendelovgivning»,
og dette angikk i høy grad tjenestefolkenes fritid. I Våle kommunestyre
var det full enighet om at man ville gå imot lovbefalt fritid. Når det gjaldt arbeidsdagens
lengde, heter det i vedtaket fra Våle: «Man vil anbefale at arbeidet som
regel bør slutte klokken 9 aften, dog bør tjeneren ikke efter denne tid forlate huset
uten husbondens tilladelse». Og når det gjaldt ferier, ble det fattet følgende vedtak:
«Ferien bør ikke settes lenger enn til 7 dager årlig.» Dette ble vedtatt mot to
stemmer. De to gikk inn for følgende tekst: «Lenger sammenhengende ferie kan
man ikke anbefale, dog bør tjenere ha minst 14 dagers fritid til forskjellige
tider i året, herunder medregnet søndager, helligdager og halvhelligdager. »
I kommunestyret ble det ganske sikkert fremholdt det som ble sagt så ofte på
den tiden; lediggang er roten til alt ondt, men bøndene var naturligvis også sterkt
interessert i å få mest mulig nytte av sin arbeidskraft. Nesten alle de 32 representantene
i kommunestyret var bønder, og tilsammen var det 227 tjenere i kommunen,
hvorav 163 var direkte tilknyttet jordbruket. Omtrent like mange hjemmeværende
barn arbeidet i samme næring. I tillegg var det 63 daglønnede jordbruksarbeidere.
Fattiglemmene
Etter 1814 var det fortsatt en oppnevnt kommisjon som hadde ansvaret for de
fattige. Presten var formann i kommisjonen, han var også sekretær, kasserer og
regnskapsfører, og i praksis ble det ofte han som ordnet med «bortakkordering»
og legd. Når et fattigbarn skulle settes ut til oppfostring, ble dette gjort kjent på
kirkebakken etter gudstjenesten, og siden foregikk bortakkorderingen som gikk
ut på at den som kom med det rimeligste budet, fikk barnet. Noen av disse barna
190
kunne få det godt, og ingen behøvde å få det direkte vondt hvis presten, eller
andre ansvarlige, sørget for at barna fikk det de hadde krav på ifølge loven. Noen
syke og sengeliggende ble også satt bort for betaling, mens andre vandret omkring
i legd. Forøvrig fikk alle som ikke klarte å forsørge seg selv, litt hjelp. Regnskapet
for 1816 viser at det i tillegg til naturalytelser ble utbetalt 616 riksbankdaler til de
fattige i Våle.
Fra 1838 ble ansvaret for de fattige fordelt på flere personer, idet den tidligere
fattigkommisjon da ble slått sammen med det nyvalgte formannskapet under
betegnelsen «Det kombinerede formannskab ». Ordføreren som fra nå av skulle
være bygdas fremste personlighet, ble medlem av dette, mens presten skulle være
selvskreven formann.
I 1845 fikk vi den første virkelige lov for fattigomsorg som gjaldt hele landet.
«Det kombinerede formandskab» skulle nå avløses aven fattigkommisjon, og
denne skulle bestå av så mange medlemmer som kommunestyret bestemte. Denne
kommisjon skulle ifølge loven «bestemme den forsørgelsesbyrde der på ethvert
sted bliver at anvende efter de fattiges trang og stilling, samt andre forhåndeværende
omstendigheder». De fattige skulle inndeles i tre klasser. Til første klasse
hørte de som på grunn av sykdom, alder eller legemsfeil ikke kunne erverve noe
ved egen hjelp. I annen klasse kom fattige og foreldreløse barn, og i tredje klasse
de som kunne erverve noe, men ikke det nødvendige til livets opphold. I Våle
besluttet kommunestyret å velge 8 personer til kommisjonen, og to av disse skulle
velges fra annekset. Presten var fortsatt selvskreven formann.
Fra 1838 ble det nok noe bedre orden på fattigstellet i Våle enn det hadde vært
tidligere. Man begynte blant annet å føre en ny protokoll med fyldige referater
fra møtene, og man besluttet at det skulle holdes faste møter hvert «fjerdingår».
Det ble også gjort, men de fattige fikk det neppe noe bedre enn tidligere. Ifølge
formannskapslovene var nå flere av bygdas bønder kommet med i styret, og de
synes å ha vært vel så flinke til å spare som presten hadde vært tidligere. Hvert
enkelt tilfelle ble grundigere vurdert, og under en av de første sakene i 1838 står
det for eksempel: «Birte Madsdatter Bagstevold indtræder i fast lægd med mindre
hun for billig betaling kan blive borttinget». Og flere ganger ble det understreket
at betalingen for barn som var satt bort, skulle opphøre øyeblikkelig i tilfelle
vedkommende slapp fram til konfirmasjon. Da kunne vedkommende tjene sitt
eget brød. I 1848 gjaldt dette for eksempel Thorvald Christensen, som var hos
Christen Klevjer for 13 spd. i året. For yngre barn måtte det betales mer, fordi
de ikke kunne utføre så mye arbeid, og Peder Fossan fikk således 15 spd. for
niårige Peder Olsen, mens Christen Bagstevold fikk 16 spd. for Hans Lefsaker,
som kun var 6 år.
191

Foruten legdslemmer og barn som ble satt bort, var det i 1848 45 personer som
fikk hjelp av fattigkassen. Noen få fikk kontante penger, andre fikk naturalier som
bestod av mjøl, klær eller sko, mens enkelte kunne bli tildelt helt spesielle ting
som de trengte. Fattigkommisjonen hadde et større lager av strie og vadmel, og
ofte ble det delt ut tre alen strie til ei skjorte eller fire alen vadmel til ei trøye. Det
siste var da et ytterplagg. Av og til betalte fattigkommisjonen en apotekerregning,
eller man besluttet å garantere honorar til amtsfysikusen for personer som skulle
«helbredes på fattigkassens regning».
De humanitære strømninger ved midten av hundreåret, førte til en ny fattiglov
alt i 1863. Sognepresten skulle ikke lenger være selvskreven formann, men han
skulle fortsatt være medlem av kommisjonen. I mange prestegjeld ble presten
likevel valgt til formann, men i Våle var sognepresten antagelig ikke interessert,
idet kommisjonen enstemmig valgte proprietær Nicolay Møller på Fossan til
formann i fattigkommisjonen. Sognepresten ble likevel en sentral person i fattigstellet,
fordi han fikk fullmakt til å rekvirere lege og ordne med medisiner til
trengende. Han skulle også bevilge og anvise midler til dem av kallets trengende
som hadde behov for ekstraordinær hjelp før ordinært møte skulle holdes. Alt
dette skulle dog skje i samråd med et av medlemmene i fattigkommisjonen.
Loven av 1863 krevde i det hele en mere human og hensynsfull behandling
av de fattige. De ansvarlige i Våle kunne likevel ikke helt glemme den gamle
forordningen fra 1741, der tukt og fattigomsorg hang nøye sammen. Vi har et
typisk eksempel på dette fra 1881, da fattigkommisjonen i Våle foreslo for kommunestyret
at jenter som fikk barn utenfor ekteskap, og som selv ikke kunne
forsørge barnet, skulle sendes på omgangslegd, istedenfor å få direkte hjelp. Det
vil si at jenta måtte vandre fra gård til gård, og få opphold for seg og barnet mot
å utføre noe arbeid. - «Ved denne fremgangsmåte kan utugten muligens forebygges
», het det i kommisjonens forslag. I kommunestyrereferatet heter det at man
i lengre tid «har dvelet ved det indsendte andragende fra fattigkommisjonen », men
mot tre stemmer vedtok kommunestyret at «omgangs-legd for sådanne piger
iverksettes».
De tre som stemte mot var Hans J. Rye, Lars Hansen Fossås og Anders Kristian
Nyerød. Den siste forlangte også en protokolltilførsel hvor det blant annet
het: «Jeg kunne ikke give min stemme til den tagne beslutning om at lade ugifte
mødre forsørges ved omgangslegd, dels fordi jeg nærer sterk tvil om denne foranstaltning
vil virke til sedelighedens fremme, og dels fordi jeg selv mener at det
ikke er overenstemmende med loven at sende de små børn, der jo måtte følge
mødrene, i sådan omgjengelse.»
I 1902 vedtok Våle kommunestyre en ny plan for «Fattigforsørgelsen i Våle ».
192
Forslaget til planen var utarbeidet av fattigkommisjonen under ledelse av Hans
Torp. Under en paragraf som gjaldt «bortsatte fattige », foreslo kommisjonen
følgende: «Den fattige må behandles forsvarlig, legemlig straff må ikke anvendes. »
Kommunestyret vedtok enstemmig at de fattige måtte behandles forsvarlig, men
man ville ha anledning til å kunne benytte legemlig straff, og derfor ble den siste
setningen i kommisjonens forslag sløyfet. Det het videre at «De trengende har at
vise samme lydighed mot sine forsørgere som en tjener mot sin husbond og
udføre det arbeid som de formår».
I en annen paragraf som ble vedtatt i 1902, het det: «Ved børns bortsettelse
tages hensyn til foreldrenes religiøse bekjendelse. » Dette ble nødvendig i Våle av
helt spesielle grunner. Etter at Den jarlsbergske frimenighet ble stiftet i 1872,
hendte det nemlig flere ganger at foreldre som tilhørte frimenigheten, tok imot
fosterbarn fra andre nettopp i den hensikt å få oppdratt dem i menighetens skoler.
Og dette førte flere ganger til tragiske omstendigheter. I 1879 måtte således politiet
gripe inn for å flytte barn fra fosterforeldre. Det skjedde på Ofigstad, som
senere ble kalt Fegstad, der Carl Ofigstad i 1873 var blitt gift med enken Bredine
Marie Christensdatter. Hun hadde to barn og fikk sitt tredje med Carl. I 1877
døde Bredine, og hennes to første barn ble i kjødelig forstand foreldreløse. De
hadde likevel en stefar, og han tok seg av barna og opptrådte som barnas far. Han
tilhørte frimenigheten og sendte barna i frimenighetens skole.
Sognepresten i Våle var kjent med at barnas rette foreldre hadde tilhørt statskirken.
Han gikk derfor til stefaren og forlangte at han skulle sende barna i den
offentlige skole, men stefaren nektet. Sognepresten henvendte seg først til fogden
og ba om hjelp til å få barna utlevert, men fogden erklærte at han ikke så seg
berettiget til å gripe inn. Sognepresten skrev så til biskopen som heller ikke følte
seg sikker i denne saken. Det ble Kirkedepartementet og Justisdepartementet som
måtte ta seg av det hele, og begge departementene uttalte tilslutt at det var anledning
til å kreve politiets hjelp for å få barna utlevert. I Kirkedepartementet la man
forøvrig til: «Fogden bør ikke vegre seg for at gribe ind i denne sak. » Så ble barna
hentet av politiet og bortsatt til fosterforeldre som tilhørte statskirken. Siden
hendte det et par ganger at medlemmer av frimenigheten tok imot fosterbarn uten
betaling for å få anledning til å oppdra dem etter sine egne ønsker. Planen fra 1902
satte en stopper for dette, men samtidig viste den også toleranse mot frimenighetens
medlemmer idet deres barn heller ikke kunne settes bort til fosterforeldre
som var medlemmer av statskirken. Dette ble imidlertid aldri aktuelt fordi frimenighetens
medlemmer sørget for sine egne barn slik at fattigkommisjonen aldri
fikk noe med disse barna å gjøre.
Både fattigkommisjonens medlemmer og andre var stadig på vakt mot frem-
13. Våle bygdebok bnd. III 193

mede personer som kanskje ikke kunne klare seg selv, slik at de ble til byrde for
kommisjonen. I 1854 forlangte bøndene i annekset at Undrumsdal ble skilt ut som
eget fattigdistrikt, idet man mente at ytelsene til fattigomsorgen herfra var langt
større enn det man fikk igjen. Dessuten ble det hevdet at man i Undrumsdal hadde
bedre anledning til å føre kontroll med fremmede personer som slo seg ned, enn
man hadde i hovedsognet. Dette skapte stor diskusjon i kommunestyret, hvor
hovedsognets representanter med sitt flertall hindret en deling.
Problemet med innflyttere og omstreifende tiggere var ikke så stort i Våle på
1800-tallet som det hadde vært i det foregående hundreåret, da bygdevekteren
hadde mye å gjøre. En lang periode etter 1840-åra var det ingen bygdevekter i
Våle, men i 1883 besluttet kommunestyret at det igjen skulle ansettes en bygdevekter.
Det het da at «følger av omstreifere idelig tiltager». Johan S. Kjær ble
ansatt som bygdevekter med en fast årslønn på 200 kroner, og foruten å jage
uønskede personer ut av bygda, skulle han også fra 1884 anmelde alle som hadde
hund, slik at man kunne føre bedre kontroll med hundeskatten.
Det var stadig tiggere omkring på bygda, og kommunestyret var ikke fornøyd
med bygdevekterens jobb. I 1888 ble saken diskutert og bygdevekteren fikk
pålegg om å gå «mere stadig og jevnt omkring». Dessuten skulle han heretter
bringe med seg ei bok hvor han fikk oppsitternes underskrifter for sine passeringer.
Kommunestyret fulgte stadig med, og i 1892 ble bygdevekteren avskjediget
fordi han

kontrakt fordi hun overlot ham en pantobligasjon på kr. 4400,- som hun hadde
tilgode av sakfører Sørensen. Dette var i 1891, og moren, Maren Ols datter, var
enke etter Mathias Christoffersen på østre Hjelmtvedt. Han var en velstående
mann, og han var blant de fremste tillitsvalgte personer i bygda. I oppholdskontrakten
som fruen sikret seg for panteobligasjonen het det at hun skulle ha opphold
«således som hun efter sine livsvaner bør have det».
Prest og almue
Det var knapt et menneske i bygda som ikke kom i personlig kontakt med
sognepresten. De fleste møtte ham som prest og sjelesørger i en tid da det nærmest
var en plikt å søke kirken. Mange møtte ham som formann i skolekommisjonen,
idet han ofte måtte snakke ut med skolebarn eller deres foresatte. Andre møtte
ham som formann i fattigkommisjonen, der han en tid også virket både som
sekretær og kasserer samtidig som han ordnet med bortsatte barn, legdslemmer
og andre fattige. Presten var også selvskreven formann i det første almuebiblioteket,
og han møtte som mekler i hjem hvor det oppstod stridigheter innen
familien. Han fikk i det hele stor makt og myndighet, og han var ofte både fryktet
og respektert aven underdanig almue.
Men det hendte også at almuen ikke viste den underdanighet som presten
kunne ønske. Det kunne skyldes religiøse brytninger som førte til brudd med den
lære presten forkynte, eller almuen kunne sette seg opp mot sin prest fordi de
følte at han tiltok seg for stor myndighet. - Det finnes flere eksempler fra Våle.
Sogneprest Elstrand fikk i sterk grad føle almuens opposisjon da en større del av
hans menighet brøt ut og dannet Den jarlsbergske frimenighet. (Se side 227).
Elstrand synes forøvrig å ha vært en prest som stort sett hadde bygdefolkets
tillit, men heller ikke dem som ble stående i statskirken, viste sognepresten den
imøtekommenhet han forlangte. Det gjaldt blant andre samtlige medlemmer av
kommunestyret som i 1884 avslo å betale en regning han presenterte for kommunen.
Kommunen hadde nemlig plikt til å vedlikeholde stallen i prestegården,
men presten hadde likevel flere ganger foretatt mindre reparasjoner og betalt av
egen pung. Dette gjorde han kommunestyret oppmerksom på, da han nå forlangte
å få refundert en regning på 65 kroner for nye vannledningsrør inn til stallen, «da
de gamle trerør ikke lenger var tjenlige». Kommunestyret svarte ganske frekt at
regningen ikke kunne bli refundert, fordi presten ikke hadde innhentet kommunens
samtykke før han gikk igang med arbeidet. Det ser ut til at sognepresten har
godtatt dette uten videre forføyninger.
196
Så medgjørlig var ikke Elstrands etterfølger, prost Frederik Schiørn. Han kom
hit i en tid da mange folk i bygda stod i sterk opposisjon til embetsmennene og
den autoritære styreform de representerte, og han hadde selv vokst opp i et
embetsmannsmiljø. Han var kunnskapsrik og meget dyktig på flere måter, men
han forlangte uten videre almuens respekt, høflighet og underdanighet. Han fikk
det likevel ikke slik han ville, og så kom han til å beskylde fremtredende personer
i bygda for uhøflighet, vrangvillighet og i det hele liten respekt for presten. Flere
av de episodene som utspant seg, er typiske for sin tid, og de forteller noe både
om presten og om almuen.
Etterat Schiørn kom til Våle i 1883 gikk han straks i gang med å foreslå enkelte
forandringer og forbedringer, og så lenge det ikke kostet ekstra bevilgninger fikk
han gjennomført noe. Men i 1887 foreslo han for sognestyret i Våle at det skulle
bygges en hestestall ved Våle kirke. Sognestyret svarte presten at det fikk bli en
privatsak for de kirkes økende, som hadde behov for stallplass til sin hest. Schiørn
gjorde et nytt forsøk samme år ved å foreslå at det skulle oppnevnes en komite
som skulle vurdere hvorvidt det ville være hensiktsmessig med en slik stall, men
sognestyret ville ikke oppnevne noen komite. I 1888 fikk presten bankens forstanderskap
til å innhente Departementets tillatelse til å benytte penger av bankens
fond til stall ved kirken. - Og så skulle saken være grei! Men et flertall i sognestyret
mente at penger fra bankens fond kunne brukes til bedre formål, og de gikk
ikke med på dette. I enda en henstilling i 1891 skrev Schiørn at en stall ved
kirken «ville være gavnlig både for hestene og menneskene, ligesom den ville tjene
til å øke kirkesøkningen». Men enda en gang ble saken utsatt.
I 1896 skrev Schiørn til kommunestyret og ba om en attest for sin virksomhet
som sogneprest i Våle. Det ble en debatt i kommunestyret om hvorvidt man
skulle utstede noen attest eller ikke, men med 10 mot 6 stemmer vedtok man å
etterkomme anmodningen. Det ble da utformet et forslag til en attest som man
håpet at alle ville skrive under, og den fikk følgende utforming: «I disse 13 år har
han vist seg som en tro og flittig ordets forkynner både i og utenfor kirken, samt
derhos besøgt syge og døende i stor utstrekning uten persons anseelse. » Dette ble
vedtatt mot en stemme, som tilhørte A. K. Nyerød. Han forlangte protokolltilførsel
hvor han gjorde det klart at han ikke ville være med på å «ud tale no gen tillid
til sognepresten».
Tre år senere - i 1899 - skrev sogneprest Schiørn: «Jeg vil nødig have mere end
høyst fornødent at bestille med folk der viser sådan vrangvillighed og uhøflighed
mot meg som Våle sognestyre har vist i denne sak.» Det var sterke ord fra en
sogneprest mot en ordfører og 11 kommunestyrerepresentanter, som tross alt
hadde fått bygdefolkets tillit, og etter dette ville han neppe ha fått den attest han
197

ligasjon til Erik. Det dreiet seg ikke om småtterier. Pantobligasjonen lød på 800
spd.
Enkelte ganger ble det holdt ekstra møter i forlikelseskommisjonen utenom de
vanlige månedsmøter, og formannen kunne da innkalle partene til å møte i sitt
hjem. Skipsreder Ihlen ordnet det slik i 1817 da han innkalte ektefolkene Knud
Gulbrandsen og Giertrud Pedersatter på Haugen til å møte på Snekkestad i anledning
«den imellom dem i flere år værende uenighet». De hadde tidligere møtt
i kommisjonen og gjort forsøk på å leve sammen, men nå gikk det ikke lenger,
og Ihlen anbefalte en søknad om «allernådigste tillatelse til at blive adskilte fra
bord og seng».
Det hendte flere ganger at forlikskommisjonen ordnet opp i forbindelse med
en skilsmisse, men slikt forekom ikke ofte. Kommisjonen ordnet også forlik når
det gjaldt oppfostringsbidrag til såkalte uekte barn. I 1824 ble således pottemakersvennen
Christopher Antoni Røgeberg på Snekkestad stevnet, og han møtte
piken Else Christensdatter som han hadde et barn med. Hun møtte med vergemed
sin stefar Sven Hansen, og disse tre ble forlikte om at pottemakersvennen
skulle betale henne 7 spd. årlig i de første 10 år som barnet lever, og hvis barnet
kom til å leve lenger skulle han betale 5 spd. årlig inntil barnet ble 15 år.
Kriminelle saker gikk direkte til tinget og ble avgjort der. Under sommertinget
på Rostad i 1814 stod Michel Gulbrandsen tiltalt for fjerde gangs tyveri, og han
ble dømt til livsvarig straffarbeid på Akershus, samtidig som han skulle brennemerkes.
Han var den siste fra Våle som fikk dom om brennemerke i sin panne.
Ved lov av 25. okt. 1815 ble alle lemlestelsesstraffer avskaffet, deriblant brennemerke
- «uden at nogen anden straff settes istedenfor samme». Den samme loven
stadfestet en kongelig forordning fra 1791 som gikk ut på at henrettelse med sverd
heretter skulle avskaffes. Nå skulle det kun skje med øks. Dermed opphevet man
den indoktrinerte forskjell som lå i dette at det var mindre ærefullt å bli halshugget
med øks som med sverd.
Også etter 1814 ble det avsagt dødsdommer i Våle, men ingen av dem ble
fullbyrdet. I 1849 ble Andreas Christophersen fra Nordre KIev i Holmestrand
dømt til 3 års tukthusstraff for simpelt tyveri. Mot slutten av sin soning - 1. april
1852 - innrømmet han flere forbrytelser som han ennå ikke var blitt straffet for,
og han antydet blant annet at han hadde vært tilstede på Nordby i Våle sommeren
1848 da Erik Halvorsen Nordby døde under noe merkelige omstendigheter. Erik
var da 53 år. Han var kjent som en «drukkenbolt», og han hadde blitt idømt straff
fordi han hadde mishandlet sin kone.
Etter at Erik var borte hadde flere gitt uttrykk for at enken, Berthe Hansdatter,
ikke hadde noen grunn til å sørge over mannens død. Hun satt da i alminnelige
200
gode kår på Nedre Nordby som hun eide, og hun var 43 år da hun året etter
mannens død giftet seg igjen med den 21-årige tjenestegutten Mathias Andersen
på Svinsland. Hun hadde vært gift med ham i 2 1/2 år da Andreas Christophersen
fortalte om Eriks død. Etter dette ble Berthe og to av hennes venninner satt i
arrest hos lensmannen på Syrstad.
Forhørene som fulgte ut over sommeren, avslørte en grusom tragedie. Det
hadde ofte vært fest og dans på Nordby, og blant dem som vanket der var Anne
Christine Olsdatter og Martine Christophersdatter fra Nordre KIev i Holmestrand.
(På den tiden nevnt som «Kleiva», mens skolekretsen i Våle av samme
navn, het «Kleven».) Berthe oppsøkte kvinnene i Kleiva og fortalte dem at hun
hadde tenkt å ta livet av sin mann, men hun ville ikke gjøre det alene, og så bød
hun Anne Christine og Martine betaling hvis de ville hjelpe henne med jobben.
De tre ble enige om å ta livet av mannen ved å gi ham brennevin og kvikksølv,
men ingen mat. Kvikksølvet ble innkjøpt på apoteket i Holmestrand, og søndag
den 30. juni, da det var dans på Nordby, begynte de kuren med brennevin og -
kvikksølv. Fra den dagen ble Erik liggende syk. De ga ham mere brennevin og
kvikksølv. Han fikk ikke noe mat, men litt vann

Johan Jørgensen Hundsal forteller i sine «opptegnelser» at lensmann Harboe
benyttet Berthe i arbeid på gården under arrestoppholdet på Syrstad, og en gang
rømte hun sin veg. Johan Jørgensen, som da var en ung gutt, var med på letingen
og fant henne i skogen. Berthe ble forøvrig i arresten på Syrstad mer enn ett år
før hun ble overført til Kristiania. I sogneprestens dagbokregister ser vi at han i
løpet av denne tiden besøkte henne ialt 32 ganger.
Da mordet på Nordby ble utført var Andreas Christophersen, som også gikk
under navnet Korpen, 25 år, og hans søster Martine var 19 år. I forbindelse med
forhørene het det om dem at «de var født i armod og oppdraget med den høyeste
grad av likegyldighet, hvorav følgen har været en fuldkommen uvidenhed om
Christendommen» .
Erik på Nordby var en av tre menn som ble myrdet i Våle i løpet av 1800-tallet.
Men i de to andre tilfellene ble det langt mildere reaksjoner, selv om dødsstraff
for mord i Norge ikke ble opphevet før 1905. De siste dødsdommer over mordere
ble fullbyrdet ved halshugging i Oslo i 1876.
Blant de myrdede i Våle var skomakeren Johan Søbyholmen, som i 1846 ble
funnet død med beviselige merker etter kvelning og struping. Han hadde vært i
slagsmål med Kristen Jensen Sørby, som ikke nektet for å være den dreptes
banemann, men han hevdet at han hadde handlet i selvforsvar mot en mann som
var både større og sterkere enn ham. Begge hadde vært beruset. Kristen ble frikjent
for mord både i underretten og i høyesterett - han fikk i det hele tatt ingen straff.
Flere rettskyndige har siden kommentert denne dommen som noe merkelig.
Det tredje mordet i Våle skjedde i 1879 på Fegstad, der det ble slagsmål mellom
gårdens eier Ole Nilsen, og Hans Christensen Søndre Håkastad. De hadde turet
sammen på hjemvei fra et dyreskue i Botne, og da de kom til Fegstad gjorde Hans
Christensen tilnærmelser til Ole Nilsens døtre, som ikke ville ha noe med ham
å gjøre. Dette utløste slagsmålet, som endte med at bonden på Fegstad slo den
andre i hodet med et trestykke slik at han døde. Ole Nilsen hadde tidligere blitt
straffet for overfall, og nå ble han dømt til straffarbeid på Akershus i 6 år og en
måned.
Ved lov av 17. mai 1848 ble flere gamle straffearter avskaffet, og dommene ble
etter hvert både mildere og mere humane. De fire kvinnene fra Våle som på
1700-tallet ble dømt til døden, ville nå fått langt mildere dommer, og de fleste av
de kvinnene som ble dømt til tukthusarbeid, ville nå ha sluppet straff. I løpet av
1800-tallet finner vi bare få kvinner fra Våle som kom i konflikt med loven, og
det var heller ikke mange menn som ble dømt for alvorlige forbrytelser. Nå kunne
en tyv som før fikk flere års tukthus arbeid, slippe med fengsel på vann og brød
over kortere tid. Vi ser for eksempel at Mathias Kristensen Sørby som stjal noen
202
materialer da han var med på å bygge ut kanalen i Horten, slapp med 5 dager på
vann og brød. Dette var i 1854. Men da den samme Mathias i 1858 ble dømt for
falske opplysninger og «bedragerisk handel» etter at han hadde solgt ei ku til
kjøpmann Jensen på Horten, fikk han 20 dager på vann og brød.
I 1862 ble den 20-årige Thomas Thorsteinsen Bibo dømt til 8 dager på vann og
brød etter at han hadde begått noen «småtyverier». Det het i dommen at vedkommende
var født utenfor ekteskap og «oppdraget under uheldige omstendigheder,
og røbede tidlig stor vanart, men er ikke tidligere straffet». Den slags humane
hensyn fant man ikke som formildende omstendigheter tidligere, i de saker vi har
sett fra Våle.
Det humane syn som førte til endringer i lovverket, rettet ikke søkelyset bare
mot mennesket. Vi fikk også lover som truet med straff for mishandling av dyr.
Men dyra måtte nok ofte tåle ganske mye før det ble tale om straff til menneske.
Vi har et eksempel fra 1862, der Anders Lorentzen Bjerke og hans sønn Anton
på Bjerke i Våle ble tiltalt for dyreplageri mot gårdens hest. Anton hadde brukt
hesten som «Møllehest» og kjørt mjøl fra Fossan mølle til Tønsberg, og korn
tilbake til Fossan. Lasset hadde i regelen bestått av 5 tønner mjøl og like mye korn
- en enkelt gang 6 tønner, innrømmet tiltalte. Han innrømmet også å ha kjørt to
påfølgende dager, forøvrig gjorde han turen 3 til 4 ganger i uken. Turen til
Tønsberg og tilbake tok 12 timer med4 timers hvile i byen, og han hadde da kjørt
hesten over tre mil. Dyrlegen som ble budsendt, konstaterte at hesten hadde flere
gnagsår og han anså kjøringen som «åpenbart dyrplageri» og nektet videre kjøring.
Anton satte etter dette hesten inn på stallen hos faren på Bjerke, og han fikk
isteden en yngre hest til møllekjøringen. Men da tok faren den første hesten, som
var mellom 18 og 20 år, i bruk foran plogen på gården. Dette ble også anmeldt,
men på tross av at hesten var gammel og brøten av sår, fant retten at de tiltalte
burde frifinnes, fordi ingen kunne si annet enn at hesten var i godt hold. Den var
ikke utmagret, og derfor var det ifølge retten ikke bevis nok for dyreplageri. Men
de tiltalte gikk ikke helt fri - de måtte betale saksomkostninger.
Det var lensmennene som hadde ansvaret for arrestantene og for eventuell
transport til Akershus eller andre steder, og den som lot en arrestant unnslippe
ble strengt bøtelagt. I 1816 ble lensmannen i Våle, Herman Hansen Rostad, dømt
til å betale 50 riksbankdaler i sølv til sognets fattigkasse, fordi han hadde vist
skjødesløshet under transport av «slaven Nils Halvorsen». Denne skjødesløshet
bestod i at lensmannen hadde sendt med «en løs person» som vakt, og begge rømte.
Rostad fortsatte likevel som lensmann i Våle til sin død i 1849. Sønnen Hans
Hermansen virket deretter som lensmann inntil cand. jur. Henrik E. W. Harboe
ble ansatt i 1851. Han kjøpte gården Syrstad og bodde der inntil 1862, da han
203

sluttet i Våle for å overta en lensmanns stilling i Levanger. I 1858 fikk han formannskapets
attest for fremragende virke i bygda, og spesielt fordi han hadde
virket som juridisk konsulent for almuen uten betaling.
Da Harboe sluttet som lensmann i Våle, gjorde bygdas kirkesanger, Christen
Hansen, det klart at han var interessert i å bli lensmann. Formannskapet anbefalte
ham, men gjorde det samtidig klart at det var andre søkere som nok hadde større
«forretningsdyktighet» enn ham. Etter dette trakk Hansen sin søknad tilbake, og
formannskapet foretok nye innstillinger to ganger uten at noen av de innstilte tok
stillingen. Da skrev kirkesanger Hansen til formannskapet og sa at han fortsatt var
interessert i å bli lensmann. Etter dette ble han innstilt som nr. 1 både av formannskap
og kommunestyre, men høyere myndigheter foretrakk en av de andre søkerne,
nemlig Jacob Ringdal, som da var lensmann i Svelvik og Strørnm. Han var
cand. jur. og hadde gode papirer, og formannskapet hadde uttalt at han nok var
den best kvalifiserte, men at han «var en sygelig mand og måtte benytte assistent».
Dette stemte nok ikke helt, for Ringdal kom til å utføre mye arbeid
i Våle. Fra 1880 var Anders Christian Backe betjent hos Ringdal, og han var en
tid konstituert som lensmann inntil det ble ansatt en ny mann i stillingen etter
Ringdals død i 1885.
Den nye lensmannen ble Kristen Svends ø fra Lunde i Telemark. Han hadde
tidligere virket som lærer og fogedfullmektig. Før han sluttet som lensmann i Våle
i 1920, ble han tildelt borgerdådsmedaljen.
Helsestellet
Større velstand - bedre helse?
Da Våle formannskap møttes for å velge ordfører og viseordfører i 1866, gjorde
formannen, Hans Langås, oppmerksom på at han var 59 år «samt en sygelig og
tunghørt mann», og at han derfor ville gå ut av formannskapet så snart han hadde
fylt 60 år. På det samme møte gjorde tre av de øvrige formenn oppmerksom på
at de også var nær 60 år, og at de ville benytte seg av den adgang som loven
hjemlet, til å gå ut av formannskapet. Dermed måtte ordførervalget utsettes inntil
nytt valg på formenn var foretatt. Det var ikke uvanlig at mennene på den tiden
var utslitt og preget av alderdom når de nådde 60 år. Hans Langås som var sykelig
og tunghørt, levde likevel til han ble 68 år, mens de tre andre sekstiåringene som
204
trakk seg ut, levde ennå i mange år. Det gjaldt Christen Torp som ble 74 år, Tor
Fegstad som ble 80 år og Hans H. Rostad som ble 95 år. Den gjennomsnittlige
levealder i Våle var på denne tid 46,7 år. Dette tallet kommer fram når vi
undersøker alderen til 409 personer som døde i perioden 1861-1870. 39 av disse
døde før de ble ett år, og ytterligere 53 døde før de ble 12 år. Men 125 ble likevel
over 70 år og 5 av disse over 90. De døde alle før de ble hundre år.
Vi ser da at det hadde skjedd store forandringer siden vår første undersøkelse
på 1700-tallet da den gjennomsnittlige levealder var 37,5 år, og 42 % av de døde
var under ett år. (Se side 83) . Nå var bare 9,5 % av de døde under ett år, men i
tillegg til dette ble det i samme periode registrert 29 dødfødte barn. Verre er det
å se at 53 barn mellom 1 og 12 år falt bort i samme periode, uten at det forekom
noen smittsomme epidemier i bygda. Den gjennomsnittlige levealder for dem som
levde etter at de hadde fylt 12 år, var således ikke blitt vesentlige høyere enn den
var sist på 1700-tallet, men helsetilstanden i det hele var uten tvil blitt betydelig
bedre. Landsfysikus Lorentsen i Tønsberg, som også hadde Våle innenfor sitt
distrikt, konstaterte flere ganger i 1850-åra at det hadde skjedd store forbedringer
på helsesektoren. Og i sin beretning for året 1853 skriver han: «Det må være
udenfor all tvil at den i de siste 20 år tiltagende velstand og med denne bedre og
overflødigere næringsmidler og bedre bekledning, har unegtelig hatt en gavnlig
indflydelse, ligesom den med velstanden følgende bedre opplysning og mere sans
for velanstendighed formildne sederne så at drukkenskab og slagsmål er langt
sjeldnere. » Året etter er han også vel tilfreds med helsetilstanden, og i tillegg til
godt vær, nevner han «gode økonomiske forhold etter en rik høst, høye trelastpriser
og ualmindelig gode hyrer for sjøfolkene.»
I legens vurderinger blir det således satt et likhetstegn mellom bedre økonomi
og bedre helsetilstand. Men Lorentsen ser også at ikke alt blir bedre med økende
velstand. I 1854 skriver han blant annet: «På den annen side vinner visstnok den
indtrængende luksus mere og mere terreng, forbruget av kaffe har strekt seg til
de fattiges hytter, ja den utgjør endog meget almindelig en hovedbestanddel av
deres måltider».
Bedre økonomi var naturligvis en forutsetning for bedre ernæringsforhold og
enkelte endringer i levesettet som kunne føre til bedre helse, men flere andre
faktorer kan nevnes som vesentlige årsaker til den høyere levealder: bedre spedbarnstell,
vaksinering mot kopper, poteten som daglig kost og større kamp mot
smittsomme sykdommer. Fagfolk nevner også svekket virulens hos de hyppigste
smittsomme sykdommene. Det er umulig å finne ut hvilke av disse faktorer som
hadde størst innflytelse på helsetilstanden i Våle, men vi kan følge forskjellige
tiltak som ble satt i verk for å forebygge og begrense sykdom.
205

Kamp mot sykdommer
Vaksinasjon mot kopper kom for alvor i gang i vårt land etter en forordning i
1810. Det var i første rekke jordmødrene som utførte koppingen, men andre
kunne også bli «ordinert» til dette. I medis in al beretningene fra 1830-åra ser vi at
barn i Våle er blitt vaksinert av de tre lærerne Syvert Sjuisen, Lars Christoffersen
og Peder Olsen. Vaksinering hindret dødelig utgang ved angrep, men folk kunne
fortsatt bli syke etter å ha blitt smittet av kopper. Man var derfor på vakt mot
utbredelse av smitte når epidemier truet, og landsfysikus i Tønsberg ga detaljerte
beretninger når sykdommen hadde vist seg. Således skriver han i beretningen fra
1851 at det hadde kommet kopper til Snekkestad i Våle. Her arbeidet en 30 år
gammel mann som bodde på en plass under Berg, og han fikk sykdommen i sitt
hus, der også hans kone på 25 år og deres 4 måneder gamle sønn ble smittet.
Ekteparet som var vaksinert ble angrepet av såkalte «modifiserede kopper» og de
ble friske igjen, mens barnet som ikke var vaksinert, døde. En omvandrende
person dro smitten med seg fra Berg til Grytemark der 4 vaksinerte barn ble
angrepet av «modifiserede koppe!'». Og hermed forsvant det siste spor av denne
sykdom for denne gang, skriver landsfysikus. I 1813 brøt det ut en koppeepidemi
på Horten, her døde 15 barn som ikke var vaksinert. Epidemien spredte seg, blant
annet til 4 gårder i Våle, men her ble det ingen dødsfall.
Blant de mest fryktede sykdommer var tyfus, eller tyfoidfeber, og det hendte
ikke så sjelden at sykdommen ble observert i Våle. Men bygdefolket var alltid på
vakt, og en sterk frykt for angrep bidro nok til å hindre utbredelse. I Våle var man
forøvrig gunstig stilt på den måten at folk bodde spredt omkring i bygda, og de
hadde ikke den daglige omgang som forekom i tettbebygde strøk, der epidemier
kunne herje stygt. Likevel kunne man ikke holde kontroll med alle smittekilder.
I februar 1844 ble det konstatert tyfus på Tverdal i Botne, og i mars var sykdommen
kommet til Bakstvål i Våle der 7 personer ble syke. Samme måned ble 4
personer på Sørby angrepet, og i mai ble det konstatert tyfus på Brekke ved grensen
mot Nykirke, der 5 var syke. A v de som ble angrepet i Våle, døde en person. I 1854
ble flere personer på Gjerpe, Langklepp og Solerød angrepet av tyfus, og her døde
3 personer mellom 17 og 28 år. Men denne gangen kom ikke sykdommen til andre
gårder i Våle. Flere ganger senere, blant annet i 1863 og 1866, ble det konstatert tyfus
i bygda, men det ble aldri noen utbredt epidemi innenfor bygdas grenser. De syke
og deres nærmeste ble nok isolert og fryktet over lang tid.
Under koleraepidemier i distriktet i 1833 og i 1853 ble ingen i Våle angrepet,
men i Holmestrand døde 46 personer under den siste epidemien. 11 av dem bodde
tett sammen i Nordre kIev, som da tilhørte Botne.
206
Andre smittsomme sykdommer som meslinger, lot seg ikke stanse. I medisinalberetningen
for 1847 skriver landsfysikus i Jarlsberg fogderi at meslingene ble
observert i Tønsberg i januar måned, og innen en måned var sykdommen utbredt
i samtlige prestegjeld i fogderiet, «og den hurtighed med hvilke den udbredte seg
var ligeså merkværdig som antallet av dem der angre bes, såsom syge fandtes i
hvert hus på få undtagelser nær». Landsfysikus noterer også «den merkværdighed
at sykdommen ikke har vært observert siden 1837». Man gikk ellers ut fra at den
skulle komme igjen hvert syvende år.
Andre smittsomme sykdommer som skapte frykt, var difteri og skarlagensfeber,
og mot slutten av hundreåret ble tuberkulosen ansett som den farligste
folkesykdom. I mange tilfelle ble nok smittefaren overdrevet, og personer som var
angrepet av sykdommen, ble isolert på merkelige måter. Det kunne skje med
personer som ble mistenkt for å være smittebærere. I 1897 fattet kommunestyret
i Våle et vedtak om at tilsynsutvalget ved en av skolene skulle sørge for at skolestua
ble malt innvendig før skolen begynte om høsten, fordi lærerens kone «på
foråret var død av lunge tæring. »
I 1899 ble Våle prestegjeld inndelt i 32 distrikter - ett for hver kommunestyrerepresentant
- og den enkelte representant ble pålagt å føre nøye tilsyn med
smittsomme sykdommer i sitt distrikt. Man tenkte nok først og fremst på tuberkulosen.
Men året etter ble det konstatert difteri i ordførerens hus, og ordføreren
møtte selvfølgelig ikke i kommunestyret. Viseordføreren gjorde dette kjent for
representantene som var samlet til møte, og flere hevdet at møtet burde avlyses.
Man fikk imidlertid innhentet uttalelser fra begge legene i Holmestrand som sa
at det ikke var noen betenkeligheter ved å fortsette møtet. Etter dette ble saken
tatt opp til votering og med 22 mot 7 stemmer ble det vedtatt at møtet kunne
holdes.
Veneriske sykdommer som i enkelte perioder før 1814 forekom ganske hyppig
i Våle, viste seg sjeldnere her på 1800-tallet, men av og til hendte det at Vålesokninger
ble innlagt på sykehuset i Tønsberg og kurert for slike saker.
Blant de hyppigste dødsårsakene var lungebetennelse. Aven oversikt fra 1890
som gjelder hele fylket, ser vi at 259 døde av denne sykdommen dette året. Det
er langt ned til neste tall, som forteller at 66 døde av kreft. Deretter kommer
alderdomssvakhet, hjertesykdom, bronkit, hjerneslag, morbus brightil, og så
kommer tuberkulose med 37 og difteri med 36 dødsfall. Ialt døde det 1561 personer,
og de fleste av disse dødsfallene har sin årsak i en lang rekke andre forskjellige
sykdommer eller ulykker.
Det blir ofte nevnt at mange kvinner døde i barselseng. Forholdet bedret seg
nok noe utover 1800-tallet etter hvert som vi fikk uteksaminerte jordmødre og
207

edre helsestell i det hele. Men om vi sammenligner med tallene ovenfor, ser vi
at 21 kvinner i fylket døde i barselseng i 1885. 9 av disse dødsfallene skyldtes
barselfeber, 3 besværlig fødsel og de øvrige barselkrampe eller blødninger. Ingen
av disse var fra Våle. Men om vi går litt tilbake i tiden og følger kirkeboka fra 1840
til 1860, ser vi at 9 kvinner fra Våle døde i barselseng. De er ført opp blant andre
som omkom ved forskjellige «ulykkelige hendelser». Her ser vi for eksempel at
det var 8 personer i Våle som omkom ved drukningsulykker i den samme perioden.
4 av dem druknet i gårds brønner. Det var videre to som tok sitt eget liv ved
hengning, og så var det den 60-årige, fattige legdslem, Anders Andreassen Skaug,
som frøs ihjel. Det skjedde julaften 1854.
Jordmødre og leger
Fra 1838 fikk kommunestyrene, som da begynte sin virksomhet, ansvaret for
ansettelse og lønning av jordmødre. I enkelte kommuner forsøkte kommunestyret
å utsette ansettelse av jordmødre, fordi man mente at bygdas egne kvinner
kunne ordne dette slik de alltid hadde gjort, kanskje mest fordi man derved sparte
kommunen og seg selv for utgifter.
I Våle var imidlertid en jordmor i virksomhet, og kommunestyret erklærte på
et av sine første møter at jordmoren Anne Andersdatter Kolstad var «fortrinlig
til at erholde forbemeldte stilling med samme lønn som forhen ». Da hun sluttet
som jordmor i 1845 ble Maren Sørine Torgersdatter ansatt, men etter et par
måneder var herrene i herredstyret kommet til at hun ikke skal «have den fornødne
indsigt i fødselsvidenskaberne», og så ansatte de Anne Hansdatter fra
Botne som jordmor. Det ble likevel slik at Maren Sørine fortsatte. I 1851 heter
det at «hun har pådraget seg almindelig misnøye», og fra 1853 finner vi Hella
Andrea Holm fra Våle som jordmor i egen bygd. Hun har da nylig avlagt jordmoreksamen.
I 1859 blir hun avløst av den 23-årige Karoline Amalie fra Bø i
Ramnes. I 1902 får hun en glimrende attest fra kommunestyret for å ha virket som
jordmor i Våle i 42 år. Hun het da Amalie Guttormsen Sørby.
Inntil 1872 var det landsfysiskus i Tønsberg som hadde overoppsynet med
helsestellet i Våle. Fra denne tid ble det ansatt distriktslege, og Våle lå fortsatt
under distriktslegen i Tønsberg. Men det var legene i Holmestrand som tok seg
av de syke i Våle hovedsogn, og for en stor del også i Undrumsdal. Reisen fra
Holmestrand til Undrumsdal ble forholdsvis lang, og dette bemerket da også
kompanikirurg Lars Thalian Backer, da han i 1844 diskuterte forslag til kontrakt
med fattigkommisjonen i Våle, som ville ha ham til å påta seg ansvaret for de syke
208
fattiglemmene i kommunen. I en endelig kontrakt påtok Backer seg å «behandle
og tilse prestegjeldets fattige syge, såvel ved at meddele råd på mitt kontor, som
og at reise efter mottagen rekvisisjon til de sengeliggende som ikke kan komme
til kontoret, alt for en årlig godtgjørelse av 25 spd. I 1848 ble han avløst av doktor
Frederik Severin Schander, som da begynte praksis i Holmestrand. Etter å ha
virket ett år skriver han i en rapport at han i løpet av året har behandlet 39 fattige,
syke fra Våle prestegjeld. I Botne hadde han kun behandlet 18, men dette var
første året de fattige fikk hjelp der, og Schander skriver at et langt større antall
i Våle ikke skyldtes større sykelighet, men den omstendighet at Våle gjennom
flere år hadde hatt en slik ordning, og flere hadde da etter hvert forstått betydningen
av å søke lege.
Men hva kunne legen gjøre for å hjelpe de syke i Våle? Av fattigkassens regnskaper
ser vi at det enkelte ganger ble betalt for medisiner til de fattige, uten at
vi vet hva slags medisiner det gjaldt. Da klokkeren Lars Christophersen Hauge
ble syk i 1846, dro hans kone til doktor Backer i Holmestrand og fortalte ham
om mannens tilstand, og hun fikk da med seg medisiner til den syke. To dager
senere var tilstanden forverret, og doktoren ble budsendt. - «Han erklærte da at
sygdommen var aven annen beskaffenhed end den han efter min forklaring hadde
formodet, men at det var rosfeber,» skriver hans kone, som forteller videre om
sykdommens forløp og legens hjelp. Klokkeren fikk hevelse og sår i ansiktet, og
tilstanden forverret seg daglig de første to ukene. I løpet av denne tiden ble den
syke årelatet en gang, to ganger fikk han påsatt igler, og to ganger fikk han
sennepskopper på armer og bein og en spansk flue i nakken. Over ansiktet la
legen urteposer, og dessuten ble det benyttet salver, pulver og mikstur. Den
trettende dagen ble det hengt opp en blære med is over den sykes hode, og legen
«erklærede ham da gandske uden håb». Men etter 16 dager begynte en svak
bedring, og mannen ble omsider frisk igjen. Han forteller siden i sine egne dagbokopptegnelser
at doktor Backer var rimelig, idet han ikke tok mer enn 12 spd.
for sine 10 besøk med egen hest.
I 1849 ble Lars Christophersen syk igjen, og nå fikk han besøk av dr. Schander
som satte 4 kopper i nakken og 3 under hver tinning, fordi klokkeren klaget over
hodepine. Han fikk også litt mikstur. Men sykdommen tiltok, og så kom legen
igjen og konstaterte lungebetennelse. Som botemiddel mot denne satte han 8
kopper på ryggen, to ganger, deretter spansk flue i ryggen, og så fikk den syke
noen dråper som skulle svelges sammen med vann. Lars Christophersen ble frisk
etter noen dager.
I 1840 klaget doktor Weidemann i Holmestrand over kvaksalveri og «et eget
slags drift som går i svang i disse egne». Han hadde oppdaget at personer som
14. Våle bygdebok bnd. !li 209

engang hadde fått resept av doktoren, kjøpte inn større mengder medisiner og
opptrådte som kvaksalvere, idet han til andre, «til venner og venners venner
anbefaler dem sin helligdom». Etter denne tid ble det sjelden klaget over kvaksalveri
i Våle. Vi vet at det likevel var folk som benyttet seg av gamle råd og søkte
hjelp hos kvaksalvere eller såkalte bygdedoktorer, istedenfor å søke lege. Flere av
de gamle som ble intervjuet av Gudve Gjelstad i 1940, fortalte om to bygdedoktorer
som var i aktivitet i deres ungdom. Den ene var «Anne Marja te Per». Hun
var gift med Per Klevjerstuen, som var både smed og slakter, og ofte hadde han
kona med seg når han var ute for å slakte. Anne Marjæ var særlig kjent for å hjelpe
etter ormebitt, men hun kunne også andre ting som folk benyttet seg av. Forøvrig
var hun kjent for å være lunete og meget original.
Den andre bygdedoktoren som ble nevnt, var Andreas Sanderud som også ble
kalt «Pjutrekongen». Folk mente at han kunne helbrede sykdommer både på
mennesker og dyr, og han ble mistenkt for å ha ei «Svartebok» i sitt eie. Han leste
i alle fall eder eller formler under sine såkalte helbredelser. Som honorar var det
vanlig å gi ham 1 ort eller ei halv flaske brennevin. I Våle var det flere som trakk
ut tenner på folk, men den mest benyttede på 1800-tallet var visstnok smeden Nils
Våletangen som døde i 1880.
Flere av de gamle som var født omkring 1865, fortalte også at det i deres
ungdom ble brukt en rekke forskjellige urter mot sykdommer. Blant urter som
var mye brukt, var saivie, malurt og amur. Groblad ble ofte brukt på sår. Årsgrøe
som også ble kalt takløk, ble brukt til å helbrede sår etterat urten var finhakket
og kokt i fløte eller usaltet smør. Over verk eller byller var det meget vanlig å
legge en deig av fløte og hvetemel. Den ble kalt

Våle kirke slik den ble etter en omfattende restaurering i 1872. Foto: Per Gi/ding.
På den søndre vegg gjøres et vindu til, og de øvrige tre senkes lengre ned. De
private stolseter på pulpituret sløyfes, og det gjøres nye faste benker over hele
pulpituret. Hele innredningen tilligemed predikkestolen gjøres ny, idet man dog
beholder den gamle altertavle. Alle gulvene gjøres av tre. På kirkens vestside
oppføres et tårn av mursten, 15 fot X 11 3/4 fot utvendig. På pulpituret forbeholdes
plass til et orgel.» Man beregnet etter denne ombyggingen å få 200 sitteplasser
i tillegg til de daværende 300.
Denne planen var utarbeidet av byggmester Thorrød, mens G. Johnsen Finholdt
fra Nes på Romerike påtok seg restaureringen. Den ble stort sett utført etter
den nevnte plan, selv om man en tid vurderte en rimeligere løsning med tårnet
midt over kirkebygget. Man vurderte også å bygge en sval på kirkens sydside og
en forstue på kirkens vestkant, men dette ble sløyfet da den endelige plassering
av tårnet ble som først planlagt. Arbeidet med taket ble mere omfattende enn man
fra først av hadde tenkt. Et nytt vedtak i 1871 gikk ut på at hele røstet skulle rives
ned og at det skulle oppføres et flatere tak enn det gamle. Dette forutsatte en
tilleggsbevilgning på 600 spd. - langt bortimot det hele kirken hadde kostet.
212
Restaureringen av hele kirken, som ble avsluttet i 1872, kostet til sammen 16.500
spd.
Den gamle middelalderkirken i Våle var etter denne omfattende restaureringen
blitt et av de vakreste kirkebygg i Vestfold. Det er imidlertid ufattelig og sørgelig
at den gamle, vakre prekestolen ble ombyttet med en ny av langt mindre verdi,
mens altertavlen som var fra samme periode og i samme stil, ble stående. En
tradisjon forteller at den gamle prekestolen som sikkert hadde stor antikvarisk
verdi, ble solgt til en oppkjøper fra Tyskland.
Alle vedtak i forbindelse med kirkens restaurering var stort sett enstemmige,
men da det også ble fremmet forslag om å installere orgel i den nyrestaurerte
kirken, var det stor uenighet. Første gang spørsmålet ble behandlet i 1871, ble
forslaget avvist av et flertall som trengte ordførerens dobbeltstemme. På et senere
møte samme år da et par av de som hadde stemt mot ikke møtte, ble saken tatt
opp påny som et benkeforslag, og nå ble det bestemt å gå til innkjøp av orgel med
en stemme overvekt. Året etter bevilget kommunestyret et beløp på inntil 10 spd.
til organist Lindemann som skulle reise inn tilorgelbygger Eriksen i Oslo og ta
ut et orgel til Våle kirke.
Det nye kirketårnet svarte imidlertid ikke til forventningene. Det svaiet betenkelig
under ringingen, og derfor vedtok sognestyret i 1885 at tårnet skulle utbedres.
Det ble samtidig bestemt at kirken skulle males utvendig. En større reparasjon
av tårnet som kostet nesten 1700 kroner, var heller ikke helt tilfredsstillende, og
i 1903 ble det foretatt en ytterligere reparasjon, slik at klokkene kunne flyttes opp
i tårnets «åttekant».
I 1899 ble altertavlen tatt ned og kj ørt til «dekorasjonsmaler H åkon Lunde»
som fikk utbetalt 640 kroner for å restaurere den. Alle må etter dette ha vært vel
fornøyde og kanskje også stolte over den vakre kirken, men prost Schiørn hadde
helt siden 1891 fremmet stadige krav om at kirken måtte bli utstyrt med lynav­
Ieder. Sognestyret fikk seg forelagt et anbud på 350 kroner, men man fant at saken
fikk utstå. I 1896 fikk man et nytt tilbud, og sognestyret svarte da at «man for
tiden ikke har tanke om at bekoste lynavIeder». Regnskapet for året 1900 viser
likevel at det da ble utbetalt 224 kroner for materialer og oppsetting av lynavIeder
ved Våle kirke.
Kirken i Undrumsdal var også i en elendig forfatning da sognet kjøpte den av
enken Anne Andersdatter for 150 spd. i 1876. Hennes mann, Lars Nyerød, hadde
kjøpt den av Nils Ihlen på Snekkestad i 1861 for den samme sum. Omkring 1850
hadde Ihlen foretatt en del reparasjoner ved kirken, og i den forbindelse ba han
almuen om å bidra med en del materialer, uten at han hadde krav på det. Da
almuen nektet, la Ihlen fram en regning på 12 spd., som han heller ikke fikk betalt.
213

Undrumsdal kirke, sett fra den gamle kirketomten hvor det ennå er bevart noen gravsteder.
Foto: Dag Inge Danielsen.
214
En prektig kiste som tilhørte Undrumsdal kirke da Lars Andersen Nyerød kjøpte kirken
i 1861. Kisten står nå hos Kristian Nyerød. Foto: Pel' Gilding.
Saken ble tatt opp i sognestyret som fant at man likevel ville betale en del av
reparasjonene, fordi «kirkeeieren har gjort mer til kirkens forskjønnelse end han
efter streng rett var pliktig til at gjøre. » Det ble i samme forbindelse understreket
at almuen for fremtiden ikke så seg forpliktet til å bidra til kirkens vedlikehold,
noe de heller ikke hadde gjort tidligere.
Det kom ikke på tale å foreta noen reparasjoner ved den ny-innkjøpte kirken.
Alt i 1879 fattet sognestyret i Undrumsdal enstemmig vedtak om å bygge en ny
kirke på det samme sted. Tegninger til ny kirke ble utlånt av departementet, og
et sett av disse ble godkjent med den forandring at man skulle sløyfe «verandaen»
og flytte himlingen ned under bjelkene. Den samme tegningen lå til grunn for ny
kirke da sognestyret i april 1881 besluttet at kirken skulle oppføres på Kleppan,
noen hundre meter lenger nord enn der hvor den gamle kirken lå. Årsaken til
215

I politivedtektene for Våle fra 1896 ble det også tatt inn forbud mot skyting for
«forbidragende brudefølge på offentlig vei». Dette ga imidlertid anledning til
mere skyting enn tidligere, idet kommunestyret i 1885 hadde vedtatt lignende
forbud, og i tillegg til dette het det da: «ligeledes forbydes å løse skudd, skyde i
eller ved bryllupshuset av tilskuere». Gjestene eller husets egne folk kunne altså
gjøre det.
Flere av dem som var unge i Våle omkring 1880, forteller om bryllupsskikker,
og de sier at det var vanlig med skyting - også ved hver gård der bryllupsfølget
dro forbi. Bryllupet ble ofte feiret over to eller tre dager. Spillemennene - ofte tre
- møtte i bryllupsgården når gjestene skulle fare til kirken. Bredine Bakke fra
Ramnes forteller at spillemennene som kjørte foran brudefølget, også hadde
tromme, og den ble brukt hver gang følget passerte en gård. Først den andre
dagen ble det spilt til dans, og mot slutten av bryllupsfeiringen samlet man seg ute
i tunet, «der guttene spente over armene på jentene så det var fælt », sier Bredine
Bakke.
De som har fortalt om bryllupsskikker i eldre tid, hører til dem som fikk
anledning til å delta i bryllupsfestligheter som brudgom, brud eller som gjest. Men
alle fikk ikke det. En del av dem som giftet seg hadde rett og slett ikke råd til noen
bryllupsfeiring, og det skal vi ikke glemme.
Det ble etter hvert slutt på samvær og turing over flere dager i forbindelse med
begravelser. Men etter midten av 1800-tallet var det ennå vanlig i Våle at gjestene
fikk en dram før følget dro til kirkegården. I Kalsrudarkivet ligger flere innbydelser
til begravelser, og vi ser av dem at det var vanlig å møte opp i begravelsesgården
tidlig på morgenen, senest kl. 9, og dagen kunne da bli lang.
Skriftlig innbydelse ble imidlertid bare sendt til gjester som bodde langt borte.
Omkring i nabolaget gikk "båmannen» - en kar som var valgt ut blant de mest
aktede folk i grenda. Han gikk fra hus til hus og sa: «Jeg har så mange flittige
helsningær til kjærring og mann i huset fra (avdødes navn ble nevnt) om de vil
gjøre han den ære å komme og følge til hans siste hvilested, og så følge med telbars
igjen fra kjærka.»
Forøvrig ble budstikka benyttet til forskjellige bekjentgjørelser. Den hadde sin
faste runde fra gård til gård gjennom bygda, og så snart den var mottatt og
gjennomlest pliktet mottageren å bringe den videre til neste gård. Vi vet ikke med
sikkerhet hvor lenge den var i bruk i Våle, men den var i alle fall aktuell i 1888,
for da bevilget kommunestyret penger til innkjøp av 4 budstikker.
Det var ikke uvanlig at båmannen fikk en dram når han gikk omkring i nabolaget,
men mot slutten av 1800-tallet hadde mange fått et annet syn på alkoholforbruket
enn tilfellet var hundre år tidligere. Den avholdsbevegelse som Asbjørn
220
En liten tønne som denne f ra Hundsal, ble ofte brukt til frakting og oppbevaring av
brennevin. Foto: Per Gilding.
Kloster fikk inn i organiserte former fra 1859, hadde fått folk flest til å se på
edrueligh"et som en dyd. Både politiske og religiøse grupper tok avholdssaken
alvorlig, og for prestene ble det en selvfølge å omtale edruelighetsforholdene i sine
rapporter om «Menighetstilstanden». Slik skrev sogneprest Schiørn til biskopen
om menighetstilstanden i Våle i 1895: «Edrueligheden må også sies å være nokså
bra, der er jo enkelte forfaldne drankere, men ikke mange. Derimot er der mange
flere som drikker seg drukken ved byreiser, og når de bruger efter gammel uskikk
brendevin ved brylluper og begravelser, kan der også treffes drukne folk. »
221

Spillemennene
I flere kilder som gjelder forholdene i Våle på 1800-tallet er «musikken» eller
«spillemannen» nevnt uten at vi får vite navnene på dem eller den som spilte. Det
var først mot slutten av hundreåret at Våle fikk spillemenn som ble kjent i vide
kretser. Og de kom egentlig fra et kjent musikkmiljø i Lardal. I Våle ble noen av
dem omtalt som «Robakmusikken» etter at Sølver Olsen Kalleberg kjøpte gården
Robak i Våle og bosatte seg der. Fire av hans sønner, som også ble bofaste i Våle,
var aktive musikere, og fra omkring 1880 spilte de sammen både til dans og
underholdning. Leder for gruppen var Paul, født 1861. Han spilte fiolin, mens
brødrene Ole, født 1850, spilte 2-fiolin, Syvert, født 1864, fløyte og klarinett og
Thorvald, født 1867, tuba.
Den mest kjente av brødrene var Paul som tok navnet Huseby etter at han
kjøpte østre Huseby i 1885. Noen år senere kjøpte han nabogården Søndre
Hjelmtvedt hvor han ble boende resten av sitt liv. Paul Huseby var både komponist
og spillemann. Flere av hans komposisjoner, som også finnes i originalmanus
nedtegnet av ham selv, står fortsatt på repertoaret til enkelte musikere.
Han holdt god orden i alle sine saker og førte nøyaktig regnskap over inntekter
og utgifter. En del av disse regnskapene finnes ennå, og her kan vi blant annet se
hvor han spilte og hva han fikk inn som spillemann. Festdeltakerne la ofte penger
til spillemannen i en skål, og Paul Huseby ble enkelte ganger meget godt honorert.
Da han i 1882 spilte på en nytt-årsfest hos Johan Ryk, fikk han 22 kroner.
Av hans øvrige regnskaper ser vi at dette rakk langt da han få år senere ansatte
Kristen Halvorsen som gårdsgutt. Han skulle ha en kontant årslønn på kr. 45,foruten
kost og losji, en verkens dress, et par knestøvel, et par springstøvel og to
skjorter.
Men gårdbrukeren og spillemannen Paul, var også skomaker, og vi ser at Lars
Bettum betalte ham kr. 3,80 for et par knestøvel og kr. 1,80 for et par springstøvel.
Originalnoter til «Letvinten» skrevet med Paul Husebys egen hånd.
222
Selv om spillemannen ikke alltid fikk så mange kroner som han gjorde under
nyttårsfesten på Ryk, hadde han nok alltid langt større timebetaling enn skomakeren.
Her er et utdrag av regnskapet for 1882:
Musikkfortjeneste :
Johan Ryg, 2-dag Nyttår ..... .. . ... . . .... . . . .......... .. ... . .
Rødningballet, fastlandsøndag . ... . . . .. . .. . .. . . .... . .... . . ... .
Bergsballet, 2-dag påske ... . .... . . . . . . .. .. . .. . . . ..... . .... .. . .
Skaugs bryllupet, 18. mars ...... . ... . .. . ...... . . .. .. ... .... . . .
Brårsbryllupet . .. . ..... ....... ........ . . . .. . ... .. . . .. . . .... .
Skotvedtbasaren, 27. april . . ...... ... ....... . .. . .. .. ... . .... . .
Skovturen, Skotvedt 3. juli . . . .. . ... . . .... ... . .. . . . .. . .... .. . .
Aasdugningen . .... ... ... .. .... .. . . ...... . . ........... . ... . .
Hotvedtbasaren . ... ... . . . ... . ..... . . ... . . ... . . . . .... . ..... . .
M. Hjelmtvedt . . . ... . .. . . . .. .. . ... . . . .. . . . . . .. .. . .. . . ... .. . .
Kvan ... .. . . . . . ... . . . .. . . ..... . . . . .. .. . ... . ... . . . ... .. .. .. .
De første foreningene
kr. 22,kr.6,kr.8,kr.8,kr.10,kr.6,kr.8,kr.4,kr.
2,63
kr. 13,kr,
8,33
Som nevnt fikk bygda etterhvert foreninger som kom til å spille en stor rolle når
det gjaldt samvær mellom bygdefolk, selv om foreningenes primære formål gjaldt
andre ting. Våle Landboforening som ble stiftet i 1866, skulle i første rekke ta seg
av faglige spørsmål, men det førte også til samvær mellom bøndene. Skytterlaget
som ble stiftet omkring 1860, samlet ikke bare menn til skyteøvelser, laget arrangerte
også fester der kvinnene var med.
I 1887 ble Våle Ynglingeforening dannet. Det heter at tanken om en slik forening
kom fra unge menn som hadde gått på amtskolen, og i protokollen heter
det videre: «De unge følte en levende trang til å beskytte seg selv mot de mange
fristelser som man navnlig i de ledige søndagseftermiddager på landet er utsatt for,
ligesom ungdommen også hadde lyst til å komme sammen og nyde hinandens
selskab på et kristelig grunnlag. » Her er det neppe de unge selv som forteller om
sine følelser og lyster. Det er mere et fromt ønske fra flertallet i styret, som bestod
av sognepresten og lærerne i bygda. Ynglingene selv valgte to representanter til
styret. Kvinner kunne ikke være medlemmer i foreningen. Det ble lagt opp til
aktiv virksomhet fra første stund, men guttene mistet snart interessen, og lærer
Bjørgum var blant dem som forstod situasjonen: Han foreslo at ynglingefor-
223

eningen skulle organiseres som et ungdomslag, der også jentene kunne være med.
De ledende blant lærerne satte seg sterkt imot dette, men det ble likevel slik at
kvinnene skulle få bli medlemmer i Våle Ynglingeforening. Etter dette kom det
klager over at de unge kom for sent hjem etter møtene, «og man tenkte at grunden
hertil er den at kvinder var med i foreningen. » På tross av slike klager ble det på
et møte besluttet at virksomheten skulle fortsette, men det synes som om tiden
ennå ikke var moden for vanlig ungdomslagsvirksomhet. Etter 1890 hører vi intet
om Våle Ynglingeforening, og det gikk 7 år før Våle Ungdomslag ble dannet.
Dette laget ble likevel blant de første frilynte ungdomslag i Vestfold.
Det var lærerlaget i Våle som tok initiativet til å stifte ungdomslaget: Læreren
Olai Dalland ble formann, og kirkesanger Skaaden, som tidligere hadde satt seg
imot at jentene skulle få bli med i ynglingeforeningen, ble styremedlem, men det
var de unge selv som hadde ledelsen i laget med fire kvinner i det første styret.
Et medlemstall på 152 ved første årsmøte vitner om stor interesse for laget, og
det faktum at laget fikk holde sine møter i kommunens lokaler, vitner om at det
fra første stund hadde kommunestyrets og bygdefolkets tillit. Fra 1901 fikk ungdomslaget
benytte det nye kommunelokalet på Sørby, og her ble det regelmessig
møter med foredrag, diskusjoner, sang, skuespill og annen underholdning.
Et kommunestyrereferat fra 1902 viser at ikke alle uten videre fikk benytte
lokalet: «Under møtet kom til stede Torstein Odden og forespurte hvorvidt
lokalet kunne bortleies til en avholdende consert. I sagens anledning fattedes
sådan beslutning: Grundet på at man ingen kjendskab har til mandens opptreden
nægtedes enstemmig bortleie av lokalet. » - Ungdomslaget var foreløpig alene om
å arrangere offentlige samvær med verdslig underholdning, på Sørby.
Men før ungdomslaget fikk ta det nye lokalet i bruk, holdt kommunen selv en
innvielsesfest, som fikk en fyldig og detaljert omtale i Tønsbergs Blad. Det var
egentlig banken som hadde bygd lokalet, men det ble likevel betraktet som kommunens
hus. Innvielsesfesten ble holdt den 10. februar 1901, og 200 mennesker
var til stede. Festen varte fra kl. 6 på ettermiddagen til kl. 3-4 om natten. Etter
velkomsthilsen og bevertning, ble det holdt en rekke taler i forbindelse med
overrekkelsen av huset, og det ble også overrakt gaver. Siden ble ordet fritt, og
i referatet heter det at «da det nu ble servert et glass punsj til herrene og vin til
damene, avløste den ene tale den annen ustanselig». Det ble blant annet talt for
fedrelandet, for damene, for lærerne, for lensmannen og for festkomiteen. Mellom
talene var det sang og musikk, ved midnatt ble det servert varm aften, og det
var videre musikk og lek inntil gjestene fikk kaffe. - Siden skulle det bli holdt
mange taler i lokalet på Sørby.
Over hele 1800-tallet ble det arrangert religiøse møter og tilstelninger av for-
224
skjellig slag omkring i bygda. Disse møtene kunne samle mange folk, og selv om
hensikten i første rekke var å samle mennesker om Bibelens budskap, kan man
ikke se bort fra at det sosiale samvær også hadde sin store betydning. Oppbyggelser
og misjonsmøter samlet alt i alt mange flere mennesker enn noe annet
forum på 1800-tallet, men dette behandler vi i en annen sammenheng.
Etter Hans Nielsen Hauge
Vi har tidligere konstatert at sogneprestene Henrik Gerner og Brede Thurmann,
som virket i Våle fra 1731 til 1757, var sterkt personlig engasjert i den kristne lære
de forkynte, og at deres forkynnelse holdt seg levende blant legfolk i bygda helt
inntil Hauge besøkte Jarlsbergbygdene omkring hundreårsskiftet. Hauge vakte
nytt liv i en bevegelse som kom til å virke ved siden av statskirken, inntil en del
som tilhørte denne bevegelsen brøt ut og dannet sin egen menighet. I Våle var det
flere som i denne sammenheng spilte en aktiv rolle.
Blant de mest kjente var Sibille på Sørum, Hun er omtalt i Heggtveits kirkehistorie
som en «profetinde, en Predikant og en visdomsfuld kvinde». Hun holdt
ofte oppbyggelser, og hun holdt Hauges lære levende inntil hun døde i 1837. (Se
Våle I s. 616.)
Flere bevis for at legfolk var i virksomhet og holdt oppbyggelser i Våle i første
halvdel av 1800-tallet, har vi i fire brev som aldri tidligere er offentliggjort. Brevene
er skrevet av omgangsskolelæreren Ole Olsen Våletangen til bonden på
Kalsrud, hvor brevene ennå er oppbevart. Det første brevet er fra 1814, da Ole
Olsen var omkring 20 år. Han takker for «igåraftes» da det antagelig hadde vært
oppbyggelse på Kalsrud, og han skriver blant annet: «Jeg kom ubeskadiget til
Kornto. Gud være takk at jeg intet uheld vederfares. Det vanskeligste var veien
opp over Eders skov. Jeg gikk inn i Kleverudrønningen efter en bog og fikk følge
derfra til Helgeroen. På begge steder fandt jeg ved mitt komme andagtsøvelser.
Ordet leses og synges dog i mange hus . . . »
I et brev fra 1839 skriver Olsen til Kalsrud og takker for «hvor venskabeligt og
fortroligt I alltid har begagnet meg». Brevet inneholder også noen salmevers og
en del botsbetraktninger som tydelig viser hans samhørighet med Haugebevegelsen.
Det samme kan sies om et brev fra 1840, der det forøvrig fremgår at ikke alle
i Våle er like begeistret for Olsens virksomhet. Han takker Lars Kalsrud fordi han
har gjort ham oppmerksom på at han av enkelte «miskjendes for disse aften besøg
. .. bliv ved at advare meg så jeg måtte lære at vandre mere varsom og forsigtig
mellom de mange forskjellige mennesker», skriver Olsen.
1-5. Våle bygdebok bod. III
225

som var medlem av frimenigheten. Dette skjedde straks etter menighetsdannelsen
i 1872.
I tiden som fulgte oppstod det flere følelsesladede stridigheter mellom disse to
kirkesamfunn og mellom personer og grupper i bygda. Flere familier ble også
splittet. Men etter hvert ble det vist moderasjon fra begge sider, og frimenighetens
medlemmer som forøvrig alltid ble omtalt som «dissenterne», vant snart respekt
og tillit i bygda. Det viser blant annet et vedtak i Våle kommunestyre fra 1888 da
spørsmålet om bruk av kirkeklokkene ble tatt opp til ny behandling «på. foranledning
av udtalelser fra flere representanter.» Nå heter det i et enstemmig vedtak
at man «med glede vil give sitt samtykke til sådan benyttelse, og forventer at
vedkommende autoriteter vil give sitt bifald hertil».
Sogneprest Schiørn i Våle kom imidlertid aldri til å vise noen forsonlighet
overfor frimenigheten. Han ville heller ikke godkjenne den som noen luthersk
frimenighet, og i sin rapport om menighetstilstanden i 1898 skrev han om «Jarlsbergerne»
: «De danner et temmelig uvirksomt og åndløst parti, som især henger
seg fast i udvortes former og skikker. Deres vesentlige virksomhet overfor kirken
er å beskylde prester og legfolk for å forvanske læren ved nye bibeloversettelser
og lærebøker samt å tilskynde syge og døende at komme over til dem, for å blive
frelste.»
Frimenigheten var da fast etablert i bygda med egen skole og eget kirkebygg
som ble reist på Døvik i 1874. Det var et stort løft for menighetens medlemmer
som fortsatt måtte betale skole- og kirkeskatt til kommunen. Ved folketellingen
i 1900 hadde menigheten 355 medlemmer i Våle prestegjeld.
I Våle var det ikke bare frimenighetens medlemmer som reagerte mot utskifting
av Pontoppidans forklaring og forandringene i skolen. Reaksjonene var vel så
sterke og krasse fra Elias Olsen Kleven, som også kom til å danne sin egen
menighet med sentrum utenfor Våle. (Se Våle I s. 1084.) I 1860-åra skrev Elias
Olsen fire små bøker som han fikk trykt i Holmestrand. De inneholder mange
uklare formuleringer, men i enkelte av sine angrep kan han være klar nok. Om
Wexels som var residerende kapellan ved Vår frues kirke i Oslo, og forøvrig en
kjent personlighet innen den norske kirke, skrev han blant annet: «Den største
løgner og bedrager som i hellighets skind har betrådt jordens overflate.» Han kom
også med sterke angrep mot Grundtvig, og et sted skrev han: «Større redskaber
end Wexels og Grundtvig har Djevelen aldri hatt tillatelse til å benytte siden han
betjente seg av Slangen i paradis .... Falske profeter som Helvede har udrustet
og som er udkomne ved det syndens menneske Grundtvig og fordervelsens barn
Wexels.»
Mange vålesokninger som mente å føre Hauges lære videre, ble stående i stats-
228
kirken, men holdt sine egne oppbyggelsesmøter. Til disse kom omreisende predikanter
som hadde sogneprestens tillatelse til å preke. Blant de kjente omreisende
legpredikanter var Ole Langeland fra Skien, som kjøpte gården Jonstang i Våle
og bosatte seg der i 1881. (Se Våle I s. 93.)
Sogneprest Elstrand forteller i sin rapport om menighetstilstanden i Våle for
året 1881 at det da var en misjonsforening i virksomhet under ledelse av Jørgen
Johannessen Sørby. Det er antagelig denne foreningen som blir nevnt av prost
Schiørn i 1895, og flere ganger senere. Han omtaler den som en «Indremisjonsforening»,
og sier at «den holder seg på avstand fra prest og kirke».
I 1881 var det også en «Kvindeforening» i Våle under ledelse av kirkesanger
Skaaden. I 1895 heter det at det er to kvinneforeninger i virksomhet i Våle prestegjeld,
og i 1903 skriver Schiørn at det er tre kvinneforeninger som virker for
Hedningemisjonen, mens en indremisjonsforening «virker lidet». Derimot er det
to andre misjonsforeninger som tilhører Hedningemisjonen.
I Undrumsdal ble det stiftet en misjonsforening i 1883. Den kom siden til å
virke i mange år under navnet Undrumsdal Misjonsforening.
Hus og utstyr
I løpet av 1800-tallet ble det neppe oppført mere stilrene og harmoniske våningshus
i Våle enn de typiske to-etasjes bygningene som ble reist på flere gårder i
bygda i siste halvdel av det forrige hundreåret. Noen få slike bygninger ble også
reist på 1800-tallet, men nå ble det bygget flere våningshus i halvannen etasje. En
rekke eldre hus ble bygget om eller restaurert på forskjellige måter, men ofte fikk
de en veranda eller et bislag. Forøvrig ble husene stort sett holdt i gammel,
tradisjonell stil. I siste halvdel av hundreåret ble det oppført noen våningshus med
valmet tak, slik som på Søndre Lefsaker, Nordre Hem og på Huseby. Enkelte
andre ble restaurert med valmet tak.
Det største bruddet med gammel byggeskikk kom omkring hundreårsskiftet,
da den såkalte sveitserstilen vant innpass også i Våle. Flere gamle hus ble da
restaurert, slik at de fikk påklistrede verandaer i sveitserstil. Nye hus i typisk
sveitserstil ble oppført på Øvre Helland i 1901, på Grøum i 1904, på Fossan i 1905
og på Bjerke i 1908 . Siden ble det flere.
Før hundreårsskiftet hadde nesten alle våningshus i bygda fått utvendig maling,
og panel og maling var blitt vanlig innendørs. De fleste steder skjedde dette i siste
229

Folket på Nordre Rostad samlet foran våningshuset som ble bygget i 1790, og revet i 1948.
Fra venstre ser vi Herman Rostad, Hans Torp, Amalie Rostad, Klara Rostad, to by jenter
på besøk og lengst til venstre tjenestejenta og gårdsgutten.
halvdel av 1800-tallet. Da ble det også lagt inn vann på de fleste gårdsbruk - ofte
med pumpeanlegg, som ble drevet for hånd.
Forøvrig kom det ikke så mye nytt inn i husene i løpet av hundreåret, men
enkelte ting som tidligere var å finne hos noen få, ble alminnelig utbredt, og
selvfølgelig ble en del nye ting tatt i bruk. Før 1814 fant v'i for eksempel ikke
gardiner på vanlige gårdsbruk i Våle. Ved å gjennomgå skiftene og auksjonsprotokollene
fra 1870 og fremover, finner vi både gardiner og rullegardiner, og flere
andre ting som er av ny dato. Under en auksjon på Holm i 1870 ble det blant
annet solgt gardiner og golvklær. Golvklær ble også solgt under en auksjon på
Rustan samme år, og i åra fremover finner vi et golvklede i de fleste skiftene fra
Våle. Det var nok helst et slags stasplagg som ikke ble brukt hver dag, men i et
skifte på Bjerke i 1881 ble det registrert 8 golvklær, ett av dem var laget av ull,
og det ble verdsatt til to kroner. Fra 1880 og fremover finner vi gardiner i de fleste
skiftene, men ofte bare et sett. Sengeutstyret er blitt rikere enn det var tidligere,
men ikke mere variert. Vi finner også flere håndklær og duker, og vi finner
230
Interiør fra stua på Hundsal i 1895 viser hvorledes flere velstående hjem i Våle var utstyrt
på den tiden. Spyttebakken på gulvet foran ovnen hørte også med.
servietter. På Bjerke og Huseby var de verdsatt til en krone pr. stykk, og de var
sikkert ikke i bruk hver dag.
Blant nye ting som er kommet inn i huset, er blikkspann, blikkringer, blikklykter
og flere andre ting av blikk. Kaffedrikking er blitt alminnelig, og derfor
finner vi nå kaffekopper, kaffekjeler, fløtekopper og sukkerkopper. Og vi finner
kaffebrennere og kaffekværner. Alle hadde ennå ikke anskaffet alt dette, og blant
dem var kanskje Lars Kalsrud som under en auksjon på Holm i 1870 kjøpte en
kaffebrenenr for en ort - altså for 80 øre.
Inne i stuene finner vi ofte speil i ramme, og de fleste steder et eller flere
skilderier. På Bjerke hadde de i 1881 9 forskjellige skilderier i rammer, men ingen
av dem ble verdsatt til mer enn 50 øre. Alle slags bilder ble ikke nevnt som
skilderier, for under en auksjon på Ryk i 1881 kjøpte Johan Ormestad ;

Blant dem som utvandret fra V åle til Amerika omkring 1890, var de fire brødrene Bakken.
Etter få år kunne de sende hjem ovenstående bilde som gir inntrykk av at de har det godt.
Sittende fra venstre: Karl, Petter og Olav. Stående bak: Ludvik, som kom hjem etter noen
år og bosatte seg på Solberg i Ramnes.
Her var det en forholdsvis jevn økning i folketallet helt fra 1801 til 1835. I de
første 15 åra, da folketallet enkelte steder gikk tilbake, steg det i Våle med gjennomsnittlig
18,4 personer pr. år. I de neste 10 år var stigningen 23,5 pr. år, og i
perioden 1825-1835 steg folketallet med gjennomsnittlig 22,3 personer i året. I
disse åra var det således en sterk folketilvekst, men ikke på langt nær så sterk og
markert som gjennomsnittet for landet. Fra 1835 var det i Våle en meget svak
vekst fram til 1855. I 1890 var tallet noe høyere, men ved hundreårsskiftet var det
likevel en person mindre enn det var i 1855.
I perioden 1815-1835 ble det født ialt 1252 barn, mens det døde 794 personer.
238
Det 'vil si et overskudd på 458, og hvis vi går ut fra at innflytting og utflytting
oppveier hverandre, stemmer dette godt med den veksten som folketellingen
viser. I tiden videre framover mot hundreårsskiftet var det fortsatt fødselsoverskudd.
Kirkebøkene viser imidlertid flere innflyttede enn utflyttede, og når folketallet
ikke har steget må vi gå ut fra at listene over utflyttede er ufullstendige.
Vi kan likevel gå ut fra at de som flyttet utenlands ble registrert, idet de måtte ha
attest fra sognepresten. I perioden 1850-1900 utvandret ialt 73 personer til Amerika.
Videre utvandret i samme periode 4 til Danmark, og 1 til England. For øvrig
flyttet en rekke personer til byene Tønsberg, Horten, Holmestrand og Oslo.
Utvandringen fra Våle til Amerika var svært liten sammenlignet med andre bygder
hvor det var trangere levekår. Fra Nes i Hallingdal hvor folketallet var omtrent
det samme som i Våle, utvandret omtrent 2000 mennesker til Amerika før
hundreårsskiftet.
Naturlig nok var det slik at kvinnene som giftet seg i ung alder, fødte flest barn.
Men mange kvinner i Våle giftet seg ikke før etter de hadde fylt 30 år. Av
kirkebøkene ser vi at det ble viet 155 par i perioden 1861-1870. Av disse var det
23 par hvorav den ene eller begge hadde vært gift tidligere. Bare i ett tilfelle gjaldt
det skilsmisse, de øvrige var enker eller enkemenn. Vi holder disse parene utenfor,
og vi får da 132 kvinner og like mange menn som gikk inn i sitt første ekteskap.
Den gjennomsnittlige giftermålsalder for disse kvinnene var 26,6 år. Bare 3 kvinner
var under 20 år, og de hadde alle fylt 19. Gjennomsnittsalderen for mennene
var 30,3 år. Ingen av dem var under 20 år. Her var nok flere ungkarer som hadde
ventet på å få overta farsgården før de giftet seg og fikk kone til gårds. Men den
eldste ungkaren var sogneprest Nicolay Friis fra Fredrikshald, som giftet seg med
Bally Elise Elstrand, idet han hentet sin kone hos sognepresten i Våle. Han var
55 - hun var 24 år.
Vi har også eksempler på det motsatte, og når vi studerer alder og yrke nærmere,
får vi det inntrykk at sosiale og økonomiske hensyn kan ha spilt en viss rolle
ved beslutningen om å inngå ekteskap. Flere enker som satt på gårdsbruk, kom
til å gifte seg med yngre menn. Det gjorde også den 50 år gamle enken, Kristine
Nilsdatter, på en plass under Robakkrønningen, som giftet seg med den 25 år
gamle tjenestegutten på Fossan, Nils Johansen. Det var i 1846.
Slike forhold falt sjelden heldig ut - det gjorde det i hvert fall ikke denne gang.
Etter vel et år fikk Kristine skilsmisse fordi Nils hadde gitt seg ut i «drikkfeldighed
og ufornuftige handlinger». Her står det intet om hvorvidt de ufornuftige
handlinger også omfattet selve giftermålet. Det var i alle fall Nils som til slutt
tjente på ekteskapet: Kristine måtte i forbindelse med skilsmissen overlate ham
et jordstykke, og dette solgte han noe senere for 100 spd.
239

Skilsmisser forekom forholdsvis sjelden, men i forliksprotokollene ser vi at det
blir inngått forlik om å skilles etter at presten hadde gitt attest for at han forgjeves
hadde forsøkt å få vedkommende til å leve sammen «i troskap og kj ærlighet». O g
i tingbøkene finner vi eksempler på at det blir innvilget separasjon fordi ektefellen
har vært umulig å leve i lag med. Det hendte også at en av ektefellene uten videre
brøt ekteskapet og reiste bort uten å komme tilbake.
Og så hendte det at kvinne og mann levde sammen og fikk barn uten å være
gift. Loven inneholdt strenge straffer for slikt, men utover 1800-tallet ble ikke
disse lovene håndhevd så strengt som de gjorde under den rådende pietisme på
1700-tallet. Hvis det gikk alt for langt måtte myndighetene likevel slå til, og da
kunne straffene bli strenge nok. Det fikk Maren Nilsdatter og Ole Pedersen
Robak føle i 1815. De hadde da fått 7 barn sammen uten å være gift, og de ble
arrestert og dømt, han til 8 års slavearbeid på Akershus, og hun til 6 års arbeid
i Kristiania Tugthus. I dommen blir hans barn - som også er hennes - omtalt som
«1 horebarn», mens hennes barn - som også er hans - blir omtalt som «7 uegte
barn». Når Ole fikk såvidt streng straff, var det nok blant annet fordi han nå ville
forlate Kristine og gifte seg med «Arne Smeds kone, Anne Eriksdatter Bekkestuen».
Tallet over uekte barn i Våle, var lite sammenlignet med enkelte andre bygder
i Norge. Ved midten av hundreåret var det fra 2 til 4 barn pr. år, men i sin
beretning om menighetstilstanden i Våle for året 1895 skrev prost Schiørn:
«Utugtig samliv av ugifte findes ikke.» Dette mente han å vite, men samtidig var
han sterkt irritert over at forlovede ofte bodde sammen før de hadde inngått
ekteskap. Han bemerket dette i flere meldinger, og i 1895 skrev han: «Forlovede
har hyppig samleie før de er gifte, og dette betragtes ikke som no gen synd eller
skam. »
Slik hadde det vært i lengre tid. Lars Christophersen Hauge, som var klokker
i Våle fra 1822, forteller i sine dagboknotater at han så sin Helene på Solerød for
første gang Trefoldighetssøndagen 1823, «og da blev jeg så underlig i hjertet,
hvilket jeg ikke kan beskrive, men dette var selvfølgelig Guds indskydelse.» Siden
så han henne ikke før

til sine svigerforeldre og forteller at «min kone er nedkommet med en datter
torsdag morgen den 17de, klokken 2 1/2 formiddag efter 24 timers sygdom og
smerte.» Men forøvrig er alt vel. Brevet er datert den 18. mars 1857, og undertegnet
«Deres hengivne o. A. Sollie».
Mot slutten av hundreåret stod det en myrteplante i de fleste hjem i Våle. Det
var da blitt en skikk at bruden skulle ha en myrtekrans eller en liten kvist av
myrten på sitt hode. Myrten ble også ribbet når den døde skulle legges i kiste. I
kisten over den døde ble det lagt et åklede, og ut over dette strødde man deler av
myrten. I dette lå et farvel og en slags fred og fortrolighet, som det er vanskelig
å fremkalle i vårt moderne samfunn. Det er sikkert at folk på den tiden, på tross
av langt mindre hjelp og større usikkerhet når det gjaldt sykdom og død, hadde
et tryggere forhold til det hele. De fleste fikk dø hjemme i stua med sine nærmeste
omkring seg, og den døde ble liggende hjemme inntil begravelsesdagen. Familien
eller naboer tok opp graven på kirkegården, og så ble det begravelse - begravelse
i ordets egentlige forstand, idet de som bar kisten, kastet graven igjen mens hele
likfølget ventet. - De fulgte sine inn i døden, og de fulgte den døde så langt de
kunne i en underlig fortrolighet.
I et gammelt kommuneregnskap fra Våle for året 1857 ser vi at det da ble kjøpt
inn 6 tauer med kroker og seks jernspader til Våle kirkegård - en til hver av dem
som bar kisten. Den gamle begravelsesskikken var ennå i bruk, men i 1871 ble det
ansatt kirketjener ved Våle kirke. Han skulle holde orden ved kirken, utføre
alminnelige forretninger under gudstjenesten, passe ovnene og «forøvrig om gravningen
på kirkegården kunde overdrages den samme». Vi vet ikke når dette først
ble aktuelt, men da det skulle ansettes ny kirketjener i 1880, ville kommunestyret
at stillingen skulle lyses ut på anbud, «så kirketjeneren får en fast pris for hver
enkelt gravning.» I en instruks for kirketjeneren som ble ansatt ved Undrumsdal
kirke i 1892, het det at han skulle ta opp gravene, fylle dem igjen, foreta ringing
og sette opp «buske og udføre fornøden barstrøing».
For mange av dem som var vant til å følge sine døde så langt de kunne, må det
ha vært en forandring de satte mindre pris på når de skulle forlate den døde i åpen
grav. Det må ha vært grunnen til at Våle kommunestyre i 1893 fattet et vedtak om
at «det skal stå enhver fritt om han vil benytte graveren eller ikke.» Noen ville
fortsatt begrave sine døde selv. '
Det gikk likevel ikke mange år før graveren overtok alle «begravelser». Men
andre skikker ble fortsatt holdt i hevd. Jakob Solerød forteller at han kan huske
sin bestefar som døde i 1905. Han ble lagt i svartmalt kiste, og han fikk med seg
en salmebok på sitt bryst.
242
Et fint høvre til hestesele, skåret i tre. Det tilhører samlingen på Hundsa/. Foto: Per
Gilding.
243

TIDEN 1905-1940

Mange steder i landet hadde 17. mai blitt feiret før 1900, men i Våle var det
ingen offisiell 17.-maifeiring før i 1905. Det er ikke klart hvem som tok initiativet
til feiringen dette året, men festlighetene ble åpnet med gudstjeneste i kirken kl.
12, hvoretter barn og voksne gikk i tog til Sørby. Her var det tale for dagen, tale
for Stortinget, tale for flagget og tale for barna. Det var videre sang og musikk,
og utpå kvelden ble dagen avsluttet med tale av presten.
Da kommunestyret i Våle året etter fikk forespørsel fra Departementet om man
ville gå inn for at 17. mai skulle bli lovfestet fridag, svarte kommunestyret nei.
Men man gikk inn for at bestemmelsene om salg og utskjenking «av berusende
drikke på søn- og helligdage» også skulle gjelde 17. mai. Og selv om kommunestyret
ikke ville ha nasjonaldagen som lovfestet fridag, ble dagen fortsatt feiret i
Våle. I 1912 var det ungdomslaget som forestod feiringen, men programmet måtte
godkjennes av kommunestyret som med 16 mot 13 stemmer vedtok at posten
«svingom» skulle gå ut av programmet. Året etter fikk Landboforeningen, Skytterlaget
og Ungdomslaget tillatelse til å benytte kommunelokalet til «en festlig
tilstelning» den 17. mai. Og siden ble det vanlig med dans på syttendemaidagen
i Våle.
Året 1914 kunne man feire et hundreårsjubileum, og da ble det lagt et stort
dansegulv i tunet på Sørby, der over 900 mennesker feiret nasjonaldagen med
folkefest og fyrverkeri. Men feiringen begynte på formiddagen med hornmusikk
fra kirketårnet, og etter en gudstjeneste gikk et stort borgertog med hornmusikk
i spissen fra kirken til Sørby.
Etter 1905 kunne man forøvrig registrere en iver og en stemning som slo ut på
flere felter. Det gjaldt også i praktisk arbeid for å bygge landet, og det ble gjort
med større optimisme enn noen gang tidligere. I Våle var det i første rekke
bøndene som fikk anledning til å vise sin innsats i praksis. Gilde okser og hingster
ble kjøpt inn for å bedre husdyrbestanden, og de fikk ofte gjeve navn fra saga og
historie. Hit kom for eksempel oksene Balder og Sverre og hingstene Fram og
Norge.
Husdyrbestanden økte, og den kom etter hvert til å bestå av bedre dyr som ga
større utbytte. Bøndene ble i det hele flinkere, og dette ble også fremhevet av
stortingsmann Kaldager i et intervju med Verdens Gang i 1912: «Jordbruket i
Våle står høyt, og det går stadig framover», sa han. Det ble etter Kaldagers
oppfatning brukt noe mindre kunstgjødsel enn tidligere fordi det ble mer naturgjødsel
etter større besetninger. Han uttalte forøvrig at det var stor interesse for
svineavl i bygda. Han nevnte spesielt gårdene Gunnestad, Hundsal, Skinnene og
Fossan.
Forholdene for bøndene lå forøvrig godt tilrette. I 1907 svarte kommunestyret
248
Fra Åmot ved Fossan omkring 1905.
i Våle at her var nær 1000 dekar utmark som med fordel kunne oppdyrkes. Og
man regnet med at det i gjennomsnitt ville koste ca. 50 kroner å dyrke opp et
dekar, mens verdien av et dekar dyrket jord ble satt til kr. 80,-. Dette kunne skje
fordi det ennå var svært billig arbeidshjelp.
Det var først etter 1905 at samvirke mellom bøndene for alvor kom igang. I
Våle begynte det imidlertid i siste halvdel av 1800-tallet da de mange ysteriene
kom i drift. Og landboforeningen, som ble stiftet i 1884, virket delvis som et
innkjøpslag. Høsten 1905 vedtok denne foreningen på en ekstraordinær generalforsamling
å kjøpe inn høy og halm fra Danmark til en samlet sum av kr. 32.189,-.
Det var en stor handel. Året før hadde et av medlemmene i foreningen, Martin
Westby, kjøpt gården Nordre Torp med 200 dekar jord og 120 dekar skog for kr.
18.000,-.
I 1905 ble det forøvrig dannet spesielle innkjøpslag for felles innkjøp av kraftfor
og kunstgjødsel både i Våle og Undrumsdal. Etter få år foregikk nesten alt kjøp
av slike varer gjennom innkjøpslag. I Våle landboforenings beretning fra 1911
heter det at det er 10 slike lag bare i hovedsognet.
Men bøndene i Våle delte også ansvar på flere måter. I 1907 ble det dannet en
lokal kvegavlsforening og i 1909 var 1500 dyr forsikret i denne foreningen. Da var
det også dannet en hesteavlsforening som hadde hingsten Fram stående hos Skaug
på Frellumstad. Og da foreningen i 1913 kjøpte hingsten Norge for 14.000
kroner, stilte 45 bønder seg som kausjonister.
249

Etterhvert ble det også dannet redskapslag og treskelag. Et av de første ble
dannet på et møte i Undrumsdal bondelag i 1911 da en del av medlemmene i laget
gikk sammen om å kjøpe et treskeverk og en motor til verkets drift. I lagets
beretning for dette året heter det at «Det går visst ikke mange år før motortresking
er almindelig på hver gård.»
Hagebruket ble også omfattet med større interesse etter 1905, og fra 1909 ble
det fast ansatt herreds gartner i bygda. I mange hager ble det satt opp bikuber, og
våren 1911 ble Våle biavisforening stiftet. En tid virket den under navnet Våle og
omegns biavisforening, og i 1920 var det 70 medlemmer i denne foreningen.
Flere tiltak ble satt i verk etter oppfordring fra sentrale myndigheter. Det gjaldt
blant annet skogplanting og skolebarnas deltagelse i dette. I Våle ble det hver vår
fra 1901 plantet eller sådd skog av skolebarn under lærernes oppsyn. I åra fram
til 1914 ble det gjennomsnittlig satt ut omkring 6000 gran- og 1000 furuplanter
hvert år av skolebarna.
I skolen ble det snakket mer om fedrelandet enn før, og nasjonalsangene ble
sunget med større begeistring enn tidligere. Men forøvrig ble det ikke fra kommunens
side gjort noe særlig for å bedre skoleforholdene i Våle i det første
kvartsekel etter hundreårsskiftet.
Kommunestyret drev i det hele en forsiktig sparepolitikk, og det var ingen
vesentlig økning i budsjettet fra 1905 til 1914. Omfattende diskusjoner var likevel
igang om nye prosjekter, og i første rekke gjaldt det elektrisk kraft. Utbygging
av Fossanvassdraget stod på programmet, og i 1912 ble det innledet forhandlinger
med grunneierne. Man regnet da med at en utbygging av dette vassdraget ville gi
nok strøm til både lys og kraft i hele Våle.
Fra 1909 var det stadig diskusjon om bilens fremtid i bygda, men her var det
liten begeistring å spore. På et kommunestyremøte i 1912 gikk samtlige representanter
imot amtmannens forslag om å åpne enkelte bygdeveier i Våle for biltrafikk.
Bøndene ville helst ha veiene for seg selv og sine hester.
Selv om ingen store vedtak med vidtrekkende betydning ble fattet i denne
perioden, hadde kommunestyret mange og lange møter som begynte kl. 9 på
formiddagen. I toårsperioden 1908-1910 ble det holdt ialt 8 formannskapsmøter
og 19 møter i kommunestyret. Det ble ialt behandlet 260 saker, og 37 av disse var
referatsaker, mens 34 saker gjaldt valg av styrer og råd.
En vesentlig del av tiden i kommunestyret gikk med til å behandle skattesaker
- ialt 47. Det kunne gjelde en enkelt person eller en liste over en rekke personer
som stod til rest med skatt. Og så vurderte kommunestyret hvorvidt det i det
enkelte tilfelle var aktuelt å foreta utpanting. De 32 representantene hadde tilsammen
mye kunnskap om de enkelte skattytere i bygda. Det kom også g'odt med når
250
det gjaldt hundeskatten. I 1909 leverte lensmannen en liste over 54 personer som
hadde betalt hundeskatt. Men representantene pratet sammen og kom til at det
var ytterligere 30 hundeeiere som ikke stod på listen. Fristen for innbetaling ble
utsatt en tid, og dette ble kunngjort på kirkebakken og ved oppslag. Ved fristens
utløp kom kommunestyret til at det ennå var 7 som ikke hadde betalt, og disse
fikk sine navn i kommunestyrereferatet med henstilling til lensmannen om at de
ble ilagt mulkt.
Ingen store veisaker ble avgjort i løpet av de nevnte to år, men det var likevel
12 saker som hadde med veier å gjøre, og i tillegg 14 saker som gjaldt grustak til
veiene. Videre behandlet kommunestyret 8 mindre skolesaker, 13 saker som gjaldt
lånegarantier og en rekke vidt forskjellige saker som kunne ta tid når praten kom
igang.
Bøndenes økonomiske stilling bedret seg betydelig i åra før første verdenskrig.
Arbeidslønnene ble også etter hvert noe høyere. Mens årslønnen for en gårdsgutt
før hundreårsskiftet lå på omkring 200 kroner, var den i 1910 nådd opp til kr. 300,
samt kost og losji, tømmerhuggere fikk kr. 4 pr. dag på egen kost, arbeidere ved
Byggåkeren på Hjelmtvedt blir skåret med ljå, og kvinnene binder kornband. Stående fra
venstre: Hans Huseby, Johanne Huseby, Julie Robak, Sigrid Huseby, Thorvald Robak.
Bildet er fra 1922.
251

melkefabrikken i Holmestrand kr. 3,50, mens de kvinnelige arbeiderne måtte
nøye seg med 2 kroner pr. dag.
Selv om lønningene var blitt noe høyere, hadde det ikke skjedd noen vesentlig
forandring når det gjaldt «husbondens» syn på tjenerstabens plass i bygdesamfunnet.
Blant dem som ga sitt syn tilkjenne var gullbrudeparet Allette og Jacob
Kurstad da de i 1917 ble intervjuet av avisen Jarlsberg. De bodde da i Holmestrand,
og de fortalte om sin tid på Kurstad og Frellumstad i Våle. Hun sa blant
annet: «Hjemme på Frellumstad hadde vi bestandig snille og letvinte folk, de
arbeidet, de drev seg selv, og ikke sjelden vekket de oss om morgenen. Nu lever
vi nok i en omvendt verden, for våkner ikke herskapet, så våkner visst ikke
folkene på gården. I middagshvilen lå de gjerne på låven, men de snorksov ikke
da som nu for tiden, de fleste sov ikke fordi de var redd for å forsove seg».
Det var i denne perioden at arbeiderbevegelsen i Våle for alvor begynte å
markere seg. Ved utgangen av året 1904 var det ialt 9 arbeiderforeninger i Jarlsberg
og Larvik amt, og blant disse var Våle og Botne som ble stiftet dette året.
Stiftelsesmøtet i våle ble holdt i huset til skomaker, senere veivokter, Johan Andreassen
Langåsholmen den 8. august. Blant de 8 frammøtte var skredder A.
Tollefsen, som ble valgt til formann. Han hadde flyttet til Våle fra Eidsfoss, der
den første arbeiderforening i amtet ble stiftet noen år tidligere.
Foreningen i Våle var svært aktiv den første tiden. I april 1905 ble det besluttet
at foreningen skulle kjøpe inn varer «til fordeling», og den fungerte en tid som
et innkjøpslag med varelager i det gamle ysteriet på Hengsrud. Flere var
interessert i å være med på dette, og i 1906 var foreningen dominert aven venstregruppe
med lærer Bjørgum som formann. Etter heftige diskusjoner måtte
Bjørgum trekke seg, og Tollefsen ble påny valgt til formann, samtidig som
arbeiderforeningen i Våle fra 1. januar 1907 ble meldt inn i Det norske arbeiderparti
under Skoger krets.
Medlemsstokken ble mindre, men styret bestod av slitere som kjempet for en
bedre framtid. Det er betegnende at tre navngitte medlemmer året etter ble utelukket
fra møtene på grunn av «dårlig oppførsel». I 1907 ble det valgt en komite
som skulle skaffe laget eget hus. Komiteen fikk kontrakt på kjøp aven tomt under
Nordre Kolsås, og her hadde man planer om å bygge forsamlingslokalet

idrag, og inntil kr. 15,- pr. innbygger mot at kommunen selv ydet det halve
beløp. I Våle valgte man å ta imot kr. 10,- pr. innbygger, og det forutsatte at
kommunen selv ydet kr. 2,50 pr. innbygger - tilsammen kr. 6.600,-. Det lokale
provianteringsråd som forestod utdelingen, tok hensyn til den enkeltes forsørgelsesbyrde,
og ingen som hadde inntekt over kr. 2.500,- eller formue over kr.
10.000,- fikk dyrtidsbidrag i Våle. I 1918 bevilget kommunestyret i Våle kr.
5.000,- til «dyrtidsforanstaltning», og det het da at beløpet skulle anvendes til
nedsettelse av priser på nødvendighetsartikler.
Prisøkningen og gode tider for jordbruket førte til en sterk omsetning av jordbrukseiendommer,
og en rekke gårder i Våle ble omsatt. Mens gjennomsnittsprisen
pr. skyldmark i Vestfold i 1913-14 var kr. 3.257,-, var den i 1920 kommet opp
i nesten kr. 9.000,-. Det ble drevet spekulasjonshandel i stor stil, og i 1917 fikk
vi derfor de såkalte konsesjonslovene for omsetning av jord, skog og andre naturherligheter.
Kommunestyret i Våle behandlet flere konsesjonssøknader på
hvert møte i disse åra. En del av søknadene ble avslått, mens andre fikk konsesjon
på den betingelse at de bosatte seg på gården og drev forsvarlig jordbruk med full
besetning. Sommeren 1918 vedtok kommunestyret at arealgrensen for konsesjon
skulle senkes til 50 dekar for jord og 10 dekar for skog, «fordi jobbing i eiendommer
tiltager i en foruroligende grad. » Og høsten samme år fikk lensmannen i Våle
en liste fra kommunestyret med anmeldelse av 17 personer som hadde kjøpt
gårder i kommunen uten å søke om konsesjon.
Høsten 1920 kulminerte prisnivået, og siden fikk vi tre markerte kriseperioder,
den første i året 1921, den andre i 1926-1927 og den tredje i perioden 1931-34.
Dette gjaldt i første rekke industrien og arbeiderne, og vi kan derfor ikke skille
ut slike markerte perioder for Våle hvor nesten alle levde av jorda. I gjennomsnitt
sank prisene på jordbruksprodukter med vel en tredel fra 1921 til 1922-23. Men
prisene på kraftfor, kunstgjødsel, redskaper og maskiner sank enda sterkere, og
derfor klarte bøndene seg godt i den første perioden. Men etter en kort prisstigning
i 1923-24 falt jordbruksprisene på nytt, og fallet fortsatte fram til 1933-34,
samtidig som jordbrukets produksjonsmidler og vanlige forbruksvarer ble relativt
dyrere.
I 1933-34 var landbruksprisene bare litt over fjerdeparten av det de hadde vært
i 1920, mens produksjonsmidlene kostet tredjeparten og vanlige forbruksvarer ca.
halvparten. Under slike omstendigheter ble det håpløst for alle dem som hadde
kjøpt eiendommer til høye priser like før 1920. .
Krisen i jordbruket førte til tvangsauksjoner og salg av eiendommer til forholdsvis
rimelige priser. Likevel fant man det ikke nødvendig å opprettholde de
strenge konsesjonsbestemmelsene. I 1927 vedtok kommunestyret i Våle å opp-
254
Slåttonn hos Lima på Øvre Borge omkring 1910.
heve konsesjonsbestemmelsene slik at innenbygdsboene ikke behøvde konsesjon,
mens utenbygds kjøpere måtte søke konsesjon på eiendommer som hadde mer
enn 500 dekar innmark eller 1000 dekar skog. Bare noen få eiendommer i bygda
var så store. Vedtaket ble begrunnet med at «jordeiendommer nu ikke lenger eller
i nær fremtid vil bli gjenstand for spekulasjonshandel med oppskruing av priser.»
Departementet syntes imidlertid at Våle gikk for langt, og etter henstilling
derfra vedtok kommunestyret senere at arealgrensen for utenbygdsboende skulle
være 200 dekar for jord og 500 dekar for skog.
Krisene førte til stor arbeidsledighet i landet, og i nesten alle kommuner ble det
satt igang såkalt nødsarbeide. Det ble først nødvendig i Våle i 1927 da noen
arbeidsledige fikk vedhogst som ble administrert av kommunen. Året etter bevilget
kommunen kr. 1000,- til nødsarbeide som bestod i å pukke stein til en vei som
skulle bygges nordover fra Siltvedt. Den enkelte arbeider fikk 4 kroner for hver
kubikkmeter stein som ble pukket, og et tillegg på 30 øre pr. barn inntil det femte
barnet. Samme år ble det også satt igang nødsarbeide for omlegging av Grettebakken
i Undrumsdal. Her var det 4 grunneiere som sammen med Undrusmdal
ungdomslag stilte penger til disposisjon - ialt kr. 500,-. I åra 1932-35 ble det også
255

satt igang noe nødsarbeide i Våle, men arbeidsledigheten var ikke så omfattende
her som i mange andre kommuner i landet. Først på året 1935 var 13 familieforsørgere
uten arbeid, men alle disse fikk arbeid på veiprosjekter som ble satt igang.
Da kommunestyret sommeren 1935 besluttet å gi bidrag til opprensking av Storelva,
tok man det forbehold at bidragene kun skulle nyttes til lønning av arbeidere
fra Våle, men ikke til bøndene selv.
Krisene avspeiler seg også i «fattigkassens ,) regnskaper som gir noe annerledes
bilde enn budsjettene fordi man opererte med høyst forskjellig «underbalanse» fra
år til år, og fordi refusjoner og bidrag også var noe forskjellig. I budsjettåret
1918/19 var fattigkassens totale utgifter kr. 26.127,-. To år senere var de kommet
opp i kr. 36.180,-, og så var det en forholdsvis jevn stigning til de nådde en topp
i 1930/ 31 med kr. 45.463,-. Året etter var tallet nesten like høyt, mens utgiftene
i budsjettåret 1932/ 33 var kr. 40.315,- og neste år bare 35.127 kroner.
Innkomne refusjoner var samme år kr. 4205,96, dessuten var det kr. 3369,- i
stats- og fylkes bidrag, og ved siden av renter, tilfeldige utgifter og en underbalanse
på kr. 8767,- balanserte regnskapet med utlignet skatt til fattigkassen på
kr. 30.000,-.
Fattigkassens regnskap for regnskapsåret 1930/31:
Kvartalsunderstøttelse ... ....... . ... . . . ... . . . . . .... . . .... . .
Bortsatte barn og voksne . .. . ... . ... .. . . . . .... . .... .. .. .. . .
Sykes kur og pleie ... ... ... .. .. . ...... .. . . . .... .. .. . . . . .. .
Begravelsesomkostninger . .... . .. .. .. .. ......... . .. . .. . ... .
H us og grunnleier .... ... ............. .. . . ..... . .. . ..... . .
Sindssykes forpleining ... ... .. . .. . . ... ....... . .... ........ .
Utbetalt for skotøy . .. ... .... . .. .. . ... . .. ... .. .. . ... .. . . . .
Utbetalt refusjon . . . . .... . .... . ... .. .. . ... . ..... .. ....... .
Tilfeldige utgifter ...... .... . . .... ... . . . . . . ..... . ......... .
Kassens utestående kapital .. . .. . . . . .. .... . .......... . ..... .
kr. 4.600,00
kr. 17.063,67
kr. 2.401,76
kr. 242,00
kr. 1.574,01
kr. 6.316,34
kr. 60,00
kr. 8.792,37
kr. 4.197,85
kr. 215,00
kr. 45.463,00
Kvartalsstøtten ble delt ut hvert kvartal til trengende personer, og tallet på de
trengende varierte dette året fra kvartal til kvartal med fra 8 til 11 personer.
Beløpene som ble delt ut til den enkelte familie, varierte fra kr. 50,- til kr. 325,i
kvartalet. De som klarte seg selv ved å få disse pengene hadde det kanskje bedre
enn enkelte av dem som finnes under posten «Bortsatte barn og voksne». Det var
256
ialt 48 av dem. Vi ser hvor hver enkelt oppholdt seg og hvor mye vertskapet fikk
i betaling for den enkelte. Dette varierte naturligvis etter hvor mye nytte man
ku ne ha av den bortsatte, og vi finner beløp fra 120 til 990 kroner pr. år.
Under «tilfeldige utgifter» finner vi ved siden av reisegodtgjørelser og forskjellige
administrasjonsutgifter en rekke poster som omfatter utgifter til klær, melk,
ved og andre varer som ble delt ut til trengende. Dette ble også omtalt som
«midlertidig understøttelse.»
Flere kommuner i Vestfold innførte ordninger med kommunal alderstrygd fra
1920. Våle var derimot blant de kommuner som ventet med innføring av alderstrygd
inntil loven om dette trådte i kraft i 1937. Den kommunale alderstrygd ble
i de fleste tilfelle utbetalt etter en skjønnsmessig vurdering av den enkeltes behov,
og den fikk således et preg av fattigunderstøttrelse, som fortsatt ble gitt i Våle.
Men da utbetalingen av alderstrygd begynte, var det 63 enkeltpersoner og 17
familier i Våle som hadde krav på trygd, og dette førte til en betydelig økning av
kommunens sosialbudsjett. Etter mottatte refusjoner var kommunens nettoutgift
i denne sektor for regnskapsåret 1935/36 kr. 27.500,-, mens nettoutgiften i 1938/39
utgjorde kr. 40.595,-. I tillegg til alderstrygd ble det fortsatt betalt for «utsatte
barn og voksne». For regnskapsåret 1938/39 utgjorde denne posten 16.000 kroner.
Dessuten betalte kommunen kr. 2700,- til «Fattigpleiens hus og husleier».
Ved lov av 8. april 1927 fikk kommunen adgang til å ligne ut en tilleggsskatt
på større inntekter. Mot Arbeiderpartiets 4 stemmer vedtok kommunestyret at
man ikke skulle benytte seg av dette. Det store flertallet gikk isteden inn for
sparing på flere hold. I 1928 vedtok kommunestyret at undervisningen i skolene
skulle reduseres. Ved Grøtås og Langøen skoler ble lesetiden satt ned til 20 uker,
men siden forhøyet til 24 da dette var et minimum for å få statsbidrag. Etter dette
gjorde skoledirektøren oppmerksom på at lærerne hadde krav på lovens minstelønn
som tilsvarete 30 ukers kole, og så ble lesetiden igjen hevet tilsvarende. Men
kommunestyret vedtok at undervisning i håndarbeid skulle sløyfes ved alle
skolene på grunn av vanskelige økonomiske forhold, og fordi man mente «at
denne kommunens hjemlige forhold er så gode.» Undervisning i håndarbeid kom
likevel straks igang igjen.
I realiteten var Våle bedre stilt enn de fleste kommuner i landet. På tross av
tiltagende krisesituasjoner henimot 1935, kunne Våle kommune i 1933 øke sitt
netto utgiftsbudsjett fra 177.600 kroner til kr. 183.300. Dette førte til påtale fra
Departementet med henstilling om å redusere budsjettet, spesielt skole- og fattigbudsjettet.
Kommunestyret fremla sitt budsjettopplegg, blant annet med den forklaring
at hvalfangsten som hadde ligget nede i 1932,

Søyland hevdet i retten, som ble omfattet med stor interesse i bygda, at hans
artikkel gjaldt banker generelt, og at han benyttet Våle Sparebank som eksempel.
- Kunne De ikke da ha skrevet N.N. Sparebank? spurte rettens administrator.
- Jo, jeg kunne ha skrevet Dogger Bank, svarte Søyland, som ble enstemmig
frifunnet.
Paul Reggestad ble valgt til formann i krisehjelpens bygdestyre for Våle, og
sammen med Søyland organiserte han en av de første aksjoner i krisehjelpens
historie. En aktet bonde fra Botne som bodde på grensen mot Våle, hadde ikke
klart alle de forpliktelser han hadde påtatt seg, og banken forlangte auksjon over
en del løsøre på gården. Søyland og Reggestad møtte opp og hvisket de frammøtte
i øret at de ikke skulle komme med noe bud. Det førte til at bondens sønn ga det
eneste bud, og han fikk kjøpt alt for en rimelig pris. Det hører med til historien
at de to krisehjelpslederne sammen med lensmannen, ble servert kaffe og bløtkake
på gården etter at auksjonen var avsluttet.
Ved oppslag av plakater truet krisehjelpen med «boykot» mot personer som
kunne tenkes å kjøpe en gård på tvangsauksjon og dermed «spekulere i andres
nød». I 1935 var Reggestad fortsatt formann i det som da ble kalt Våle Krisehjelp.
I et intervju med avisen sa han at foreningen arbeidet for minnelige kriseoppgjør
mellom bøndene og långiverne, og at det ikke var blitt aktuelt med boykot i Våle,
slik tilfelle var i enkelte andre bygder.
Nye vekster og nye driftsformer
På tross av kriser og økonomiske vanskeligheter kunne bøndene i Våle snakke om
framgang innenfor landbruket. I 1907 regnet man med at Våle hadde omkring
1000 dekar utmark som kunne opp dyrkes, men i løpet av tiden fram til 1939 var
900 dekar av dette oppdyrket. Og da var det neppe noen som kunne tenke seg hva
som siden skulle skje når det gjaldt nydyrking i bygda.
I åra etter 1905 ble arealet med eng til høyslått etter hvert mindre, mens, arealet
med kulturbeiter ble betydelig utvidet. Den største forandringen skjedde i
perioden 1930-39, da engarealet minket med 6000 dekar. Storfebestanden var i
den samme periode gått opp med nesten 100 dyr. Dyra fikk mindre høy enn
tidligere, men de gikk på kulturbeite, og i vinterhalvåret fikk de mere rotvekster
og kraftfor.
Akerarealet ble etter hvert noe større, men hele tiden var havren 'det domine-
260
Våronn på Hundsal, i 193 O-åra. De tre hestene som styres av jørgen H undsal, trekker en
moderne kultivator.
rende kornslaget, selv om arealet av hvete økte betydelig på bekostning av bygg
og rug. Arealet til poteter ble nesten fordoblet i perioden 1907-1939, og avlingene
ble mer enn fordoblet, fordi det kom nye potetsorter som ga rikere fold. A v
tabellen på side 262 ser vi videre at kålrot avløste turnips samtidig som forbete og
formargkål ble aktuelle vekster.
261

Anvendelse av jordarealet
Kunstig eng til grasfrø
Kunstig eng til høyslått
Kunstig eng til beite
Havre
Hvete
Bygg
Rug
Blandkorn
Erter
Grønnfor
Poteter
Kålrot
Turnips
Fornepe
Formargkål
Naturlig eng på innmark, slått
Naturlig eng på innmark, beite
Kål i kjøkkenhage
Gulrot
Antall frukttrær
1907
765
29890
349
5945
1209
1701
1639
60
32
665
903
30
936
-
-
170
-
-
-
11173
Oppdyrket nytt areal 1901-1907, 389 dekar
Oppdyrket nytt areal 1908-1917, 289 dekar
Oppdyrket nytt areal 1918-1929, 503 dekar
Oppdyrket nytt areal 1930-1939, 111 dekar
1917 1929 1939
808
29588 26507 20604
48 1124 2533
6635 6845 5793
1226 2210 4694
2254 1885 871
774 557 185
183 196 87
20 32 10
319 460 427
1105 1290 1654
25 216 1105
526 - -
- 1110 298
- - 58
360 420 33
69 70 162
19 23 18
10 10 14
10413 11936 11406
Tabellen viser en forholdsvis jevn stigning av åkerarealet med ca. 1000 dekar
over hele perioden. Mot slutten av første verdenskrig var åkerarealet imidlertid
langt større enn det som kom med i de vanlige jordbrukstellingene. Bøndene ble
nemlig pålagt tvangsdyrking av korn, og formannen i Våle næringsnemnd, Anders
Opsahl, fortalte høsten 1918 til avisen at Våle dette året var blitt pålagt å dyrke
5800 dekar korn mere enn året før, og han kunne opplyste at målet nesten var
nådd. Etter hvert ble litt mer av jorda anvendt til grønnsaker, men i 1939 var det
ennå ingen i Våle som hadde satset på dette som næring. Ifølge jordbrukstellingene
var det da ialt i hele kommunen 18 dekar som ble brukt til kål og 14 dekar
262
Den første selvbinderen i V åle kom til Vestre Bakke før 1814, og det er denne binderen vi
ser på bildet som ble tatt i 1930. Dette er således en av flere redskaper som ikke kom med
i tellingen fra 1918.
til gulrøtter. Interessen for fruktdyrking var større, og ialt var det i 1939 11.406
frukttrær i bygda. I 1929 var tallet 11.963, mens det under tellingen i 1907 ble
registrert 11.173 trær. Denne stigningen kommer nok som et resultat av at det i
1909 ble ansatt en herredsgartner i Våle som ivret for planting av frukttrær. I åra
framover til 1917 melder herredsgartner S. Sundblost at han har plantet et visst
antall trær hvert år, mellom 3 og 400, men i 1914 plantet han 461 frukttrær i Våle.
I 1917 ble J. A. Skrigestad ansatt som herreds gartner, og året etter melder han
at han har plantet 240 kjernefrukttrær og 145 steinfrukttrær. I nabobygda Botne
hvor det ikke var noen herredsgartner i virksomhet, sank antall frukttrær fra
18.384 i 1907 til 12.307 i 1939.
Herredsgartnerne drev også med beskjæring av frukttrær og de plantet bærbusker
og prydbusker samtidig som de ga råd når det gjaldt hagestell og grønnsakdyrking.
I 1920 tok herredsgartneren initiativ til å få stiftet et fruktsalgslag i
Våle, og i styret satt noen av de mest interesserte fruktdyrkerne: Hans Chr.
Grette, Herman Aasenden, Hans Thorsen og Ole Martinsen. Flere fruktdyrkere
fra Våle benyttet båten «Svan» fra Holmestrand og omsatte sin frukt i Oslo.
Større kvanta ble på den måten solgt fra gårdene Hverven, Gunnestad og
Reggestad. Paul Reggestad forteller således at hans far en høst under den første
verdenskrigen solgte frukt i Oslo for vel 5000 kroner.
263

I tabellen under ser vi en oversikt over redskaper og maskiner i jordbruket. Det
mest oppsiktsvekkende innenfor perioden var nok jernhesten eller traktoren, som
kom til Våle i 1917. Den ble sett på med undring, men også med stor skepsis, og det
var få som den gang ville ha trodd at traktoren skulle komme til å gjøre hesten helt
overflødig i jordbruket.
Den elektriske motoren ble også tatt i bruk i langt større utstrekning enn noen
kunne tenkt seg da man regnet med at 300 h.k. ville gi nok strøm og kraft til hele
Våle. I 1939 var det 137 motorer i drift på gårdsbruk i bygda, og 100 treskeverk
ble drevet med motor. 47 av disse var såkalte selvrensende verk. Det var også 6
melkemaskinanlegg som ble drevet med strøm, mens 264 separatorer ble sveivet
for hånd.
Det kom også annen ny redskap som vakte begeistring, men mye av det ble etter
hvert satt bort, fordi det stadig kom noe som var nyere og bedre, eller fordi nyere
driftsformer krevde noe annet. Det gjaldt blant annet høyvenderen og sleperiva
som i sin tid ble ansett som enestående redskap. Tabellen over maskiner og
redskaper er satt opp etter jordbrukstellingene, men man bør være oppmerksom
på at enkelte redskaper eller maskiner kan ha kommet til bygda uten å bli tatt med
i tellingene.
Maskiner og redskaper i jordbruket:
1918 1929 1939
Slå- og meiemaskiner 442 375 357
Selvbindere O 60 69
Radsåmaskiner 149 193 211
Potetopptagere 24 90 120
Hesteriver 297 298
Sleperiver O O 149
Høyvendere O O 109
Traktorer O 4 16
Hester Storfe sau Svin Høns Bikuber
1907 644 3583 122 817 5375 254
1918 930 3421 200 568 7779
1929 709 3610 62 667
1939 812 4573 221 1872 16928 327
264
Kuene til Stangeby på Vestre Bakke går rolig inn fra beite for å bli melket. Nesten alle
gårdsbruk i Våle hadde melkekyr da dette bilde ble tatt i 1937.
Fram til 1930 var det ingen vesentlig økning i storfebestanden i Våle, men så
skjedde det plutselig en forandring. l den neste lO-årsperioden økte bestanden
med nesten 1000 dyr, og dette skjedde nok vesentlig i siste del av perioden - altså
i åra like før den annen verdenskrig. Samtidig som bestanden økte kom de enkelte
dyr til å gi mere melk. Og det skjedde fordi man foretok et bedre utvalg av avlsdyr
blant kyr som gjennom kontroll hadde vist gode melkeegenskaper. Straks etter
hundreårsskiftet ble det stiftet kontrollforeninger både i Undrumsdal og Våle. En
beretning fra Våle kontrollforening forteller at foreningen i 1906 omfattet 328
melkekyr. Av disse melket 5 kyr over 4000 kg i året, 65 kyr melket mellom 3 og
4000 kg. Resten under 3000 kg. «hvorav adskillige under 2000 kg. og ikke så få under
1500 kg» heter det i beretningen som også slår fast at det er «alt for mange
tarvelige melkere som bør fjernes ved første anledning. »
Flere besetninger kom etter hvert med i melkekontrollen, og bedre foring og
stell førte til større produksjon, men i en beretning fra 1939 heter det likevel at den
gjennomsnittlige melkemengde pr. ku i Våle ennå ikke hadde oversteget 2000 liter
pr. år.
I tillegg til de dyr som er nevnt i tabellen, var det i 1907 10 geiter i Våle, mens
det i 1939 kun var en enslig geit i bygda. Over hele perioden var det noen kaniner,
noen gjess og noen ender spredt ut over bygda. I 1939 ble det registrert 300
kaniner. 89 ender og 35 gjess.
265

Omkring 1930 ble det plutselig stor interesse for pelsdyravl i Norge, og sølvreven
kom også til Våle. Våren 1929 ble Vestfold Pelsdyroppdretteri stiftet hos
Adolf Gran på Revetal. 30 bønder tegnet aksjer, og flere av disse var fra Våle. Det
ble straks kjøpt inn 8 par sølvrev som fikk plass i en ny revegård på Revetal.
Samme året ble Våle pelsdyroppdrett stiftet med Eivind Westby som formann.
Her ble det tegnet aksjer for 24.000 kroner, og det ble bygget revegård på Søby.
I 1932 var det her 16 sølvrev-hunner og 1 hann etter at det var pelset 49 dyr.
Det ble likevel ingen stor revebestand i Våle. I 1936 var det ialt 4 pelsdyrgårder
i bygda, og her var tilsammen 101 sølvrev, derav 37 voksne. Tellingen omfattet
også 3 «andre rever». I 1946 var det kun 3 revegårder i Våle, mens Botne hadde
24 revegårder.
Det var mennene som ble reverøktere. Mennene hadde også stort sett ansvaret
for stellet i stallen, men i fjøset var det kvinnene som dominerte. Da det i 1908
ble arrangert et kurs i melking på Svinevoll i Våle deltok 16 kvinner og bare 4
menn. Før 1920 var det bare noen få bønder i Våle som kunne melke. Der hvor
man ikke hadde budeie eller sveiser ble melkingen de fleste steder utført av kona
på gården. Hestene derimot var mannens husdyr, og ofte gikk han til stallen
samtidig som hun gikk til fjøset. Mange steder var det også lenge slik at det beste
høyet som ble høstet gikk til stallen.
Hestene fikk likevel ikke den omsorg som man kunne ha ventet. Ved Våle kirke
stod hestene under åpen himmel både sommer og vinter, mens folket var inne i
kirken til gudstjeneste. I 1890-åra hadde prost Schiørn flere ganger kommet med
sterke oppfordringer til å bygge en hestestall ved kirken, men saken ble utsatt. I
1905 forelå tegninger til en stall, og endelig i 1916 bevilget banken 3.000 kroner
til formålet. Et flertall i sognestyret ville likevel ikke bygge «i disse dyre tider».
Det var ennå tett skog omkring kirken, og ifølge et avisreferat fra møtet ble det
sagt at man i snøvintre fikk skuffet bort så mye snø at man fikk kjørt hestene inn
i skogen. Først i 1923 da de første bilene hadde fraktet folk til kirken, ble det
bygget stall for hestene ved Våle kirke.
Fordi Våle var en jordbruksbygd der nesten alle levde av jorda, var kommunestyret
naturligvis dominert av bønder som på sitt vis kjente folkets kår og levesett.
Og kommunestyret la vekt på at flest mulig av dem som hadde ansvar i bygda
skulle kjenne bygdefolkets kår. Det kom blant annet til uttrykk da lærerne
Solerød og Tolstad i 1926 fikk kommunestyrets tillatelse til å leie ut jorda ved
Ormestad og Grøtås skoler for et år. I vedtaket het det at de i fremtiden måtte
bruke jord selv, «fordi de derved får litt føling med de levekår hvorunder kretsens
innvånere lever».
Også prestene som kom til bygda skulle vite at de virket i en jor"dbruksbygd.
266
Det ga kommunestyret klart tilkjenne i 1938 da det kom på tale å selge Prestegården.
Man ville ikke anbefale salg fordi presten skulle drive en gård, «da han
derved kommer i nærere kontakt med bygdefolket og bygdefolkets næring.» Men
presten behøvde ikke så mye av jorda i bygda, og derfor vedtok kommunestyret
å foreslå at den del av Prestegården som lå på østsiden av bygdeveien - ca. 75
dekar - kunne fraselges Prestegården.
Lærerne var forøvrig forpliktet til å foredle jordas høyavlinger gjennom husdyra
som igjen ga gjødsel til jorda. Derfor måtte lærer Tolstad søke kommunestyret
om tillatelse da han i 1924 ville selge 350 kg. høy fra Grøtås skole. Han fikk
søknaden innvilget på den betingelse at han i stedet anskaffet 2 sekker med kunstgjødsel
til skolejorda.
Vi finner ofte beretninger som forteller om framgang i jordbruket, uten at vi
Ved Bakke Bruk var det stor virksomhet omkring hundreårsskiftet. Et aksjeselskap gikk
igang med bygging av et stort teglverk ved siden av sagbruk og mølle, men selskapet gikk
konkurs etter at mølla brant ned høsten 1900. Teglverket kom aldri i drift" Hans j. Gjersøe
overtok det hele. Han bygde ny mølle i 1904, og ved siden av møllebruket drev han
sagbruk og trelasthandel. Store mengder tømmer ble fløtet over Storelva ned til bruket. På
bildet står Hans j. Gjersøe ved siden av et tårn som var tenkt nyttet til en vannpumpe i
forbindelse med teglverket.
267

De etablerte partiene kunne likevel ikke
tilfredsstille alle velgerne i hovedsognet,
og ved valget i 1934 stilte en gruppe opp
med «Frie velgeres liste», samtidig som
Venstre unnlot å delta i valget. Denne
listen fikk 4 representanter i kommunestyret,
med Abraham Hegg som medlem
av formannskapet. Ved neste valg stilte
Frie velgere liste sammen med Venstre og
fikk da 3 representanter, men ingen i formannskapet.
I 1930-åra stilte ikke Venstre liste i
hovedsognet, der man samlet seg om
«Borgerlig samlingsliste» etter at Høyre,
Frisinnede og Venstre hadde fellesliste i
1925. Venstre stilte derimot liste i Jørgen Hundsal var Bondepartiets frem­
Undrumsdal hvor Arbeiderpartiet ikke ste representant i Våle i 1930-åra.
hadde noen liste før 1940. Og i 1930-åra
stemte Venstre sammen med Arbeiderpartiet under forholdstallsvalg på forliksråd.
Venstres fremste representant i Undrumsdal var gjennom mange år Einar
Nyerød, mens broren Karl Nyerød representerte Bondepartiet.
Selv om kommunalpolitikerne i Våle delte seg i flere partier, finner vi få saker
der det ble markerte skillelinjer mellom partiene. Arbeiderpartiet markerte seg
noen få ganger med forslag om sosiale tiltak som de andre partiene ikke ville være
med på. Og i 1930-åra fikk ikke dette partiet den støtte det ønsket til bevilgninger
som kunne lette krisen for arbeidsfolk. Arbeiderpartiet var også lenge alene om
å foreslå flagging på Sørby den 1. mai, men i 1926 støttet Venstre et forslag om
flagging ved kommunehuset. I 1938 stemte også Bondepartiet for å heise flagget
slik at det med 17 mot 12 stemmer ble vedtatt å flagge på Sørby den 1. mai.
Vedtaket ble fattet den 24. april, men det kom snart beskjed fra fylkesmannen at
han ikke kunne godkjenne vedtaket fordi det ikke var fattet med «tilstrekkelig
flertall» .
I mange av de saker som skapte størst debatt finner vi tverpolitiske avstemninger,
ofte med navneopprop. Avisreferater fra debattene gir forøvrig det inntrykk
at enkelte tok sine standpunkt med sikte på å vinne flest mulig personlige stemmer
ved neste valg. Det forelå da også sjelden klare, detaljerte partiprogrammer, og
ofte kom distriktsmessige hensyn inn når det gjaldt utbygging av skoler og veier.
274
I
Ved valget i 1937 ble kvinnene for første gang representert i kommunestyret med
Laura Malmø og Martha Olsen Badski.
A. C. Backe fortsatte som kommunekasserer inntil 1916, da han ble avløst av
fanejunker Ole Martinsen. Noen andre ansatte var det ennå ikke i kommuneadministrasjonen.
I åra omkring 1910 fikk ordføreren en årlig godtgjørelse på 20
kroner til skrivematerialer, mens fattigst yrets formann fikk 40 kroner i året.
I 1919 ble det kjøpt inn en skrivemaskin «til herred st yrets disposisjon», men
noe fast kontor hadde man ennå ikke fått. Det skjedde først i 1927 da det ble
besluttet å opprette et kommunalt kontor på Sørby. Her skulle det være plass til
herredskassen, regnskapet for el-verket, kretssykekassen og riksforsikringen,
ligningsvesenet, sekretærstillingen for formannskapet, fattigstyret og skolestyret,
«samt at kontoret får utpantningsrett for indfordring av skattene.» Ansvaret og
arbeidet med alt dette ble lagt på en «bestyrer» som skulle lønnes med 3600
kroner i året, og en assistent med noe mindre lønn. Ole Martinsen ble den selvskrevne
leder for kontoret, og som kontorassistent fikk han Johan H. Malmø.
Arbeidsmengden ved kontoret øket etter hvert, og i 1936 ble Sofie Knapstad
ansatt som kontordame. En annen søker til denne stillingen var Kåre Holt som
ble sterkt anbefalt av flere, men flertallet valgte frøken Knapstad. Fra
1937 ble Martinsen forretningsfører for ligningsnemnda, mens Malmøe fra samme
tid ble bestyrer ved kommunekontoret.
Den elektriske kraft
Det største som skjedde i Våle i mellomkrigstiden i kommunal regi, var uten tvil
utbyggingen av det elektriske ledningsnettet og formidling av strøm til abonnenter
over hele kommunen. Det var dette som tilslutt ble samlet under begrepet:
Våle El-verk.
Da man for alvor begynte å undersøke mulighetene for å få elektrisk kraft til
Våle, var det strøm og lys flere andre steder i fylket. I Larvik hadde noen få
abonnenter hatt strøm siden 1892 da Larvik Bryggeri installerte et dampdrevet
el-verk, og i 1899 fikk både Tønsberg og Holmestrand hvert sitt likestrømsanlegg.
På sistnevnte sted var det Holmestrand Dampsag og Høvleri som satte verket
Igang.
Den første utnyttelse av vassdrag til elektrisk kraft i Vestfold foregikk i
Farriselva ved Larvik der Treschow Fritzøe begynte anlegget i 1901. Men alt i
275

1911 var det en kraftstasjon i drift ved et vassdrag i Hillestad. Det var Bakke
Trevarefabrikk som utnyttet vannet i Tømmeråstjern. Noen gårder omkring bedriften
fikk strøm fra dette anlegget, som sikkert virket imponerende på folk i
distriktet.
Våren 1912 uttalte stortingsmann Hans Kristian Kaldager fra Våle i et intervju
med Verdens Gang at man også der hadde muligheter til å få elektrisk kraft. En
komite som var oppnevnt året før, arbeidet med saken. Det gjaldt utbygging av
Fossanvassdraget, og man regnet med at en regulering av dette ville gi tilstrekkelig
kraft til hele kommunen. Kaldager kunne blant annet støtte seg til prognoser som
amtmannen hadde innhentet fra andre kommuner i amtet. I Sem kommune mente
man at 300 hk. ville være nok til både lys og kraft for hele kommunen. Nøtterøy
var for sitt vedkommende kommet til det samme resultat, mens Hof kommune
mente at man ville klare seg med 110 hk.
I september 1913 la komiteen i Våle fram en plan for utbygging av Fossanvassdraget.
Det forelå også et tilbud om kjøp av Fossan Mølle, og beregninger som
var foretatt viste at prosjektet ville gi 225 hk. Kommunestyret var imidlertid
kommet til at Våle ville trenge 300 hk., men det var likevel stor interesse for
utbygging. Ingeniører fra Kristiania ble engasjert til å utarberide detaljerte planer
som blant annet omfattet regulering av Holmsvannet, og det ble holdt mange
møter og konferanser. Prosjektet ble likevel oppgitt sommeren 1914 fordi enkelte
av de berørte grunneiere ikke ville godta kommunens tilbud.
Sommeren 1915 ble Våle representert i en felles komite for kommunene Botne,
Andebu, Ramnes og Våle, og denne komiteen foreslo at de fire kommunene
«indtræder i Vestfold Kraftselskap» med levering av kraft fra Hvittingfoss. Noe
slikt selskap var ennå ikke dannet, men Våle kommunestyre vedtok i november
1915 at man skulle gå inn for en slik løsning. Det forelå da et detaljert utkast til
fordelingsnett av strøm i kommunen, og ifølge den lokale «elektrisitetskomite»
fantes det ingen «billigere måte å skaffe herredet elektrisk energi på. » Likevel ble
det ikke noe av disse planene. Bare noen dager etter at vedtaket var fattet fikk Våle
tilbud om elektrisk kraft fra Treschow Fritzøe, og alt i desember samme år ga
kommunestyret ordføreren fullmakt til å undertegne kontrakt med Treschow.
Den gikk ut på at kraften skulle leveres til Revetal for 55 kroner pr. hk. i en
spenning av 16 000 volt, og kommunen måtte forplikte seg til å bruke minst
75 hk., mens det totale forbruk ikke måtte overstige 500 hk. Anlegget skulle være
ferdig slik at Våle kunne få strøm og lys fra 1. september 1917.
Det var imidlertid krig i Europa, og den fikk også følger for vårt land. I Våle
formannskaps protokoll finner vi siden følgende vedtak: «Formannskapet er enig
med Treschow Fritzøe i at den elektriske kraftleveranse bør utsettes inntil videre,
276
og vil anbefale at forhandlingene om fremme av kraftledningsbyggingen blir at
optage senere når den nuværende høykonjunktur forandres.»
Først i 1920 begynte utbyggingen av el-verket i Våle, samtidig som flere av de
omkringliggende kommuner satte igang. Dette året ble nemlig Vestfold Kraftselskap
dannet som en sammenslutning av fylkets kommuner. Selskapet gikk straks
til innkjøp av Skollenborgs anlegg og Treschow Fritzøes vannfall og delvis utbygde
anlegg i Slemdalselva, Daleeleva og Lågen. Det kostet selskapet vel 16 mill.
kroner. I september 1920 vedtok kommunestyret de endelige planer for utbygging
som gikk ut på at kraften skulle kjøpes fra Vestfold Kraftselskap, og linjenettet
i Våle skulle være slik at det meste av bygda kunne få strøm innen utgangen
av 1921. Man vedtok samtidig å oppta et lån kr. 600.000,- til dette formålet.
Utbyggingen gikk etter planen og høsten 1921 kunne 3/4 av hele ledningsnettet
settes under spenning. Det skjedde om kvelden den 28. november, og det ble en
kveld som mange kom til å huske. Kommunestyret var samlet til møte på Sørby,
og her ble begivenheten markert samtidig som lyset vakte både undring og glede
omkring i mange hjem i bygda. Men først i 1923 ble anlegget betraktet som
avsluttet, og det var da ialt bygget 56 km. høyspentlinje fordelt på 45 transformatorer
og 95 km. linje med lavspent strøm. Anleggsregnskapet viste en total
utgift på kr. 665.565,-, og formannen i komiteen, Lars Bringager, ble sterkt hyllet
for sin innsats i arbeidet med å skaffe bygda elektrisk kraft. Han hadde da virket
i 12 år.
Når anlegget ble forholdsvis rimelig skyldes det også bøndene i Våle som viste
stor interesse for tiltaket. Komiteen fikk nemlig ordnet det slik at det ble oppnevnt
et lag av de nærmeste grunneiere ved hver transformator - et såkalt «transforrnatorlag»
- og dette fikk pålegg om å skaffe gratis stolper og nødvendig
kultstein framkjørt til linjene. Man regnet med at det var gjennomsnittlig 1 km
linje til hver transformator, og i tillegg kom hele nettet med lavspentlinjer. De
fleste bøndene godtok uten videre dette pålegget samtidig som mange av dem også
ga gratis grunn til stolpefestene. Bare i ett tilfelle måtte man gå til ekspropriasjon
etter at grunneieren i et skarpt brev hadde nektet «elektrisitetsverket folk at
betrede» sin eiendom.
Den elektriske kraften ble til større nytte enn mange hadde tenkt, og forbruket
ble også langt større enn planlagt. I mange år måtte man rasjonere strøm til
motorkraft, og den som skulle benytte elektrisk motor måtte melde fra til verket
før motoren ble satt igang. I 1928 vedtok kommunestyret at denne meldeplikten
skulle opphøre, men om vinteren måtte ingen benytte elektriske motorer etter
mørkets frembrudd. Om sommeren kunne en gårdsmotor etter dette kjøres når
som helst på den betingelse at man forvisset seg om at ingen andre motorer brukte
277

strøm fra samme transformator. Under jordbrukstellingen i 1929 ble det registrert
79 elektriske motorer i Våle, og i 1939 var tallet kommet opp i 137 motorer.
Selv om man regnet utbyggingen av el-verket i Våle som avsluttet i 1923, var
det ennå en del som ikke hadde fått elektrisk lys i sine stuer. For noen var det et
økonomisk spørsmål gjennom vanskelige tider, og strømmen var ennå en slags
luksus som man ikke uten videre kunne få hjelp til gjennom fattigkassa. Først i
november 1940 vedtok kommunestyret i Våle at det skulle installeres lys i
kommunens stuer «Bettumholmen» og «Skjærpestua». Da var den andre verdenskrigen
i gang, og de som fikk lys i sine stuer denne mørke høsten, var kanskje
blant dem som gledet seg mest over at det var kommet strøm til bygda.
Bilene lot seg ikke stanse
I Våle bodde det mange som ennå ikke hadde sett en bil da kommunestyret i
desember 1909 fattet et enstemmig vedtak om at bilkjøring ikke måtte tillates på
noen veier i distriktet. Ifølge kommunestyret var de fleste veier så smale at bil og
hest vanskelig kunne møtes, det var skarpe, farlige kurver, og man fryktet for at
det kunne oppstå ulykker.
På dette tidspunkt var det allerede biltrafikk på hovedveien mellom Oslo og
Tønsberg, og et par måneder før kommunestyret i Våle fattet sitt vedtak diskuterte
amtstinget biltrafikken på denne veien. Her gikk et flertall inn for at biltrafikken
gjennom amtet skulle innskrenkes til tre dager i uken. De øvrige dagene
skulle man kunne kjøre trygt på hovedveien med hest og vogn. Amtsingeniøren
og en del andre ønsket helst at det ikke skulle vedtas noen innskrenkninger, mens
andre ikke ville ha noen bilkjøring i det hele tatt. Amtmannen antydet at man
kanskje kunne la hele saken ligge inntil Stortinget om kort tid hadde behandlet
en ny lov om bruk av motorvogner. I tilknytning til dette uttalte ordfører Sand
fra Skoger: «Kunne vi i mellomtiden være så heldig å få kjørt ihjel en amtsingeniør,
en amtmand eller en annen autoritet, så kanskje man ikke ble fullt så begeistret
for automobilene.»
Denne loven kom i 1912, og den åpnet alle landets hovedveier for biltrafikk.
Når det gjaldt bygdeveiene, kunne amtmannen gi tillatelse til biltrafikk etter å ha
innhentet kommunestyrets tillatelse. Og i desember 1912 henvendte amtmannen
seg til Våle med anbefaling om at veien Revetal-Fossan-Hotvedt ble åpnet for
biltrafikk, slik at man fikk forbindelse mellom de to hovedveiene i bygda. Men
278
I 1927 dro bønder fra Våle med bil til Bondelagets landsmøte i Molde. På bildet ser vi
medlemmer av familiene Gjersøe, Skarpaas, Stangeby og HeIstad.
kommunestyret ga et enstemmig nei .. Et forslag om at all biltrafikk i amtet skulle
stanses, fikk 11 stemmer i Våle kommunestyre. .
Det var ennå ingen i Våle som hadde anskaffet bil, og først i 1913 ble det
innkjøpt en bil til Holmestrand. I de følgende år gjorde amtmannen flere forsøk
på å få åpnet bygdeveier i Våle for biltrafikk uten å lykkes. Kommunestyret kunne
imidlertid gi enkeltpersoner tillatelse til å trafikkere spesielle bygdeveier med bil,
og den første som søkte om dette i Våle var amtsdyrlege Kraglund. Hans søknad
ble behandlet i mars 1915, og den ble enstemmig avslått med den begrunnelse at
«bygdeveiene i Våle er alt for smale til at kunne benyttes til automobilkjøring.»
Året etter klaget oppsittere langs veien mellom Nykirke og Holmestrand til
Våle kon:munestyre over «den hensynsløse automobilkjørsel som foregår langs
denne vel, og den dermed forbundne livsfare for hester og mennesker.» Den
høyeste tillatte kjørehastighet var da 35 km. i timen. Kommunestyret sendte
klagen videre og ba myndighetene om bedre kontroll og den strengeste reaksjon
i tilfelle lovovertredelse.
Sommeren 1917 fikk C. Hansen Svinevoll kommunestyrets tillatelse til å kjøre
motorsykkel på bygdeveiene i Våle. Mange må ha sett på hans nye farkost med
undring, men noen med gru, for eldre folk i Våle kan ennå huske at · enkelte
omtalte motorsyklene som Satans verk.
279

Den første som fikk anledning til å kjøre bil på en bygdevei i Våle var Ludvik
Larsen fra Tønsberg. Han eide og drev Våle Ysteri, og for å lette det daglige
tilsynet med ysteriet fikk han i april 1919 innvilget en søknad om å kjøre bil på
veien fra Hengsrud til Sørby. Samme år fikk en annen mann fra Tønsberg, kontorsjef
Killingstad, tilatelse til å kjøre sin bil på veien fra Fossan til Hotvedt, mens
en søknad fra Håkon Gran på Grette om tillatelse til å kjøre bil på samtlige
bygdeveier i Våle ble avslått. Han fikk imidlertid lov til å kjøre på de veiene som
tidligere var åpnet for de to bileierne fra Tønsberg.
Høsten 1919 fikk også Adolf Gran på Revetal tillatelse til å kjøre bil på de
veiene som er nevnt tidligere, og dermed kunne man risikere å møte 4 forskjellige
biler på bygdeveier i Våle. Det var mer enn nok mente enkelte, og derfor ble en
søknad fra Even Norheim om tillatelse til å kjøre drosje på enkelte veier i Våle
avslått med 21 mot 6 stemmer. Et forslag om å gi NOt·heim tillatelse til drosjekjøring
mot at han ikke kjørte fortere enn 20 km. i timen og viste spesiell oppmerksomhet
mot veifarende med hester, ble også avslått med samme stemmetall.
Men i løpet av året 1919 fikk flere tillatelse til å kjøre motorsykkel på bygdeveiene
i Våle. Blant dem var lensmannsbetjent Sigurd Haugen, kjøpmann A. C. Backe,
Nils Gveven og Johan Gunnestad.
Etter hvert kunne en del av kommunestyrerepresentantene i Våle tenke seg å
åpne veiene for alminnelig biltrafikk, og fra 1919 gikk et mindretall på 4 inn for
dette. Det kom flere henstillinger fra fylket om å åpne veiene i bygda, og debat-
Mange misunte Sverre Bjunes denne «Forden» som han kunne vise fram i 1928.
280
tene i kommunestyret fortsatte. I 1920 var mindretallet øket til 14, men flertallet
talte sterkt imot, og de forlangte navneopprop under avstemningene. A visen J arlsberg
skrev i den forbindelse noe hånlig om kommunestyret i Våle som i «det
Herrens år 1920 var redd den stygge bilen, og fortsatte en gammel, men merkelig
nok ikke for gammel debatt.»
Det er likevel ikke vanskelig å forstå bøndene i Våle som bodde langs de mange
smale bygdeveiene og var avhengig av transport med hest og vogn. Mange av dem
hadde opplevd pinlige situasjoner under møte med bil, og få av dem trodde at
hestene noen gang kunne bli fortrolig med slike bråkete kjøretøyer.
Den første som fikk kjøre bil på samtlige veier i Våle, var legen F. G. Hansen.
Han fikk sin søknad innvilget i mai 1920, mens lignende søknader fra flere
innenbygdsboende ble avslått. Derimot fikk Mathias Huseby, som den første i
Våle, tillatelse til å kjøre motorsykkel med sidevogn på samtlige veier i bygda.
I 1921 besluttet kommunestyret at samtlige bileiere i kommunen skulle få
anledning til å kjøre bil over alle veier i Våle. Fylkesmannen kunne imidlertid ikke
gå med på dette, fordi vedtaket utelukket en vålesokning som leide en bil. Han
anbefalte derfor påny at alle veier ble åpnet for alminnelig biltrafikk. Men da trakk
kommunestyret sitt tidligere vedtak tilbake, slik at hver enkelt fortsatt måtte søke
om kjøretillatelse. Og noen flere fikk etter hvert anledning til å kjøre bil i Våle.
Blant dem var dyrlege Rustad og lensmann Haugen som fikk sine søknader
innvilget i 1922.
Endelig, i juni 1923, besluttet Våle kommunestyre at veiene i kommunen skulle
ligge åpne for alminnelig biltrafikk. Mindretallet, som lenge hadde kjempet mot
all bilkjøring, var nå skrumpet inn til en, og den ene var Kristian Knapstad. Han
foreslo at alle veier i bygda skulle stenges for bilkjøring.
Men så kom nye farkoster som var mere skremmende enn motorsykler og biler:
Lastebilene og bussene. Alt i 1921 hadde Karl Berg fått tillatelse til å kjøre med
en liten lastebil på veien fra Sørby til Hengsrud, men da Horten Bryggeri året
etter søkte om å få benytte sin lastebil til utkjøring av varer i Våle, ble søknaden
avslått av kommunestyret. Bryggeriet søkte påny med amtsingeniørens beste
anbefalinger, men kommunestyret ga seg ikke. Derimot fikk melkefabrikken i
Holmestrand tillatelse til å kjøre lastebil på en del veier i Våle fra 1923.
Alf Kristiansen fra Botne ble nektet rutebilkjøring i Våle i 1924, men samme
år fikk et Hortensfirma rett til å kjøre rutebil fra Horten over Nykirke til Våle
kirke og videre til Svinevoll. Prisen pr. passasjer skulle ikke overstige 20 øre pr.
km. Og det var ikke billig. Gjennomsnittsinntekten for gårdsgutter i Våle på
denne tiden var kr. 30,- pr. måned i tillegg til kost og losji. For noen av dem gikk
veien tur-retur Horten over 40 km., og det vil si at de måtte arbeide i 8 dager for
281

å få penger til skyss fram og tilbake til Horten. For de som bodde omkring
Svinevoll ble det noe billigere å ta jernbanen til Tønsberg. Tur-returbilletten
kostet da kr. 5,40.
I forhold til bilprisene på den tiden var det meget dyrt å benytte seg av kollektive
transportmiodler. Våren 1923 kostet den «luksuriøse» Ford The universial car
kr. 3.000,-. Og hvis man betalte 200 kroner ekstra kunne man også få den med
selvstarter - fra Chr. Helland i Holmestrand.
Det kom etter hvert flere biler av alle slag, og trafikken økte. I 1928 foreslo
amtsingeniøren for fylkets veivesen at fartsgrensen skulle heves fra 35 til 45 km.
pr. time på oversiktlige veier. Men da protesterte Våle kommunestyre som hevdet
at ingen måtte noe sted kjøre fortere enn 35 km. I 1939 var det innen Våle
kommune registrert 32 person- og 17 lastebiler.
Nei, bilene lot seg ikke stanse, men det var lenge slik at alle biler måtte gjøre
en stans der det stod en grind over veien. Og i Våle var det uendelig mange grinder
over veiene. I 1928 oppnevnte kommunestyret en komite som fikk i oppdrag å
Hesteskyss var aktuelt lenge etter at bilene kom til bygda, og ofte var gårdsgutten skysskar
slik som her, hvor vi ser Johan Hornet på kuskesetet. Hesten og trilla tilhører A. C. Backe,
som har tatt oppstilling ved siden av det hele.
282
forhandle med grunneierene for om mulig å få fjernet noen grinder. Komiteen
opplyste noe senere at 6 grinder var fjernet, men det monnet lite.
Jakob Solerød forteller: «I en del år kjørte bønder fra Heum og Grøum melk til
Adal st., og det kunne være ganske brysomt i sommermånedene. På Grøumskogen
var det to grinder, ved Liverød en, så en ved Grettestua (Granli), en ut for
ysteriet (Lauvheim) og en ca. hundre meter lenger ned der jordet begynner. Så
kunne en sitte på til Solerødgården der veien til Adal tar av. Der var det en grind
ved potetkjelleren. Når en kom over bakkene, var det igjen en grind, og en til der
en kom opp til jordet til Rønningen i Borre. Når en så kom til bygdedelet igjen
forbi 0gården i Borre og Råen i Undrumsdal, måtte en av ved Tørjestugrinda. Et
par hundre meter lenger framme var Vabekkgrinda. En var da inne i Adalskogen.
Et par grinder til så var en kommet til jernbanegrindene, og var de åpne, kom en
så endelig fram til bukken ved jernbanen der en kunne lempe av spannene. På en
slik tur kunne det være godt å ha med seg en grindgutt.»
På enkelte bygdeveier i Våle ble grindene stående framover til den andre
verdenskrigen. Og på Sørlandske hovedvei stod en grind på Hemskogen til
omkring 1920. Den ble kalt Kjeppestugrinda fordi den stod ved Kjeppestua der
Søren Kjeppen en gang hadde bodd. Og det ble sagt at dette til slutt var den eneste
grinda på denne veien mellom Oslo og Sørlandet.
Veinettet utvides, Eidsfossbanen nedlegges
I 1905 var det ialt 30,8 km. hovedvei og 44,4 km. med bygdeveier i Våle. Blant
kommunene i Vestfold var det bare Hedrum, Sandar og Andebu som hadde flere
km. vei å vedlikeholde. Hovedveiene ble vedlikeholdt med bidrag fra stat og
fylke, mens kommunene hadde ansvaret for vedlikeholdet av bygdeveiene. Inntil
1915 ble bygdeveiene i Våle vedlikeholdt ved pliktarbeid av bøndene som fikk en
godtgjørelse for arbeidet, men fra 1. juli dette året overtok kommunen alt ansvar
og ansatte veivoktere.
Da amtstinget i 1917 skulle utarbeide en «veiplakat», ble det sendt forespørsel
til samtlige kommuner i amtet som blant annet skulle svare på om det var noen
spesiell tung trafikk som forårsaket stor skade på veiene. Mange kommuner svarte
ja, og det ble nevnt transport av forskjellige varer fra trelast til bruddstein. Våle
svarte også ja, og det gjaldt melketransport til ysteriene. Vi kan tenke oss at det
kunne gå hardt ut over bløte grusveier når tunge vogner med smale hjulfelger
283

På Solerød var det fast gjestgiveri fram til 1880-åra. Siden tok man av og til imot sluttede
selskaper, og på fine vintersøndager var huset åpent for skiløpere som kom hit både fra
Tønsberg og Horten. På dette bilde som er fra 1902, ser vi skiløpere fra Tønsberg. De
benyttet toget til og fra Ada!.
rullet over veiene. Derfor ble det også utarbeidet en veiplakat med krav om
minstemål på hjulfelger i forhold til lassets tyngde.
En stor hest kunne naturligvis dra svært tunge lass over slette veier, men hvor
mye kunne man lesse på et lass som en hest skulle dra over bakkete veier fra
Holmestrand til Våle?
Det blir gitt litt forskjellige svar, men vi vet i alle fall at Julius Lund som i 1906
påtok seg å frakte varer fra Holmestrand til Arbeiderforeningens innkjøpslager på
Hengsrud i Våle, hadde minst 600 kg, på hvert lass. Da fikk hest og mann to
kroner for denne jobben.
Den største trafikken gjennom bygda foregikk på det som ble kalt Den vestlandske
hovedvei - siden den sørlandske. Dessuten var det mye trafikk på de to
hovedveiene tvers over bygda til Fossan og Svinevoll, og det var betydelig trafikk
på bygdeveien fra Klevbrottet til Våle kirke. På denne veien ble det foretatt en
telling den 6. september 1913. Denne dagen var det 72 vogner med 83 personer
som kjørte til byen og 40 vogner med til sammen 53 personer som kjørte fra byen
mot Våle. I løpet av dagen kom 16 personer gående mot Holmestrand, mens 13
var på vei mot Våle.
Kommunestyret måtte stadig avvise søknader fra oppsittere som krevde nye
284
veier. Men i 1906 fikk oppsittere langs en planlagt vei mellom Grøum og
Hemsengen sin søknad innvilget. De hadde selv tegnet seg for kontante pengebidrag
på tilsammen kr. 2.200,-, og i tillegg skulle de gi fri grunn og noe
«naturalarbeide» . Veien skulle i det hele koste kr. 13 .100,-, og amtet bevilget
kr. 2.000,-. Dette var det første «fylkesbidrag» til en bygdevei i Våle. Men da
anlegget var nær avsluttet i 1919, gikk de endelige beregninger ut på at det hele
ville koste 14.600 kroner, og så bevilget amtet ytterligere 920 kroner. Andre
finansieringskilder på den tiden var Brennevinssamlaget i Tønsberg som bevilget
kr. 500,- til veien Grøum-Hemsengen.
I 1922 kunne utbyggingen av hovedveien Nykirke-Holmestrand over Snekkestad,
begynne etter flere års planlegging og diskusjon. Men Våle var mere interessert
i en vei mellom Søndre KIev i Holmestrand og Bagstevold st. i Våle. Alt
i 1911 vedtok Våle kommunestyre å delta med utgifter til oppstikking aven slik
vei. Og i 1915 sendte kommunestyret en sterk henstilling til amtet om å begynne
byggingen av det «prosjekterte veianlegg Holmestrand-Holtung.»
Også Botne, Holmestrand og Ramnes var interessert i anlegget, og gjennom
mange år var det diskusjoner og mye snakk og skriving om den planlagte veien.
Bøndene klaget spesielt over «de seks tunge bakkene mellom Klevbrottet og
Holm i Våle». Først i 1929 fattet fylkestinget endelig vedtak om å sette arbeidet
igang, og en vesentlig del av dette ble utført som

Alt i 1909 fikk Våle den første forespørsel om eventuell garanti for underskudd
på Eidsfossbanen. I referatet fra kommunestyremøtet heter det at det ble «betydelig»
debatt om saken, og i januar det følgende år vedtok kommunestyret endelig
at Våle skulle stille garanti for mulig underskudd på driften med et årlig beløp
inntil kr. 500,- de første fem år. Seks måneder senere fikk Våle krav om innbetaling,
og i de følgende år betalte kommunen hele garantibeløpet. Det skjedde
hvert år inntil 1927. I trettiåra betalte Våle kommune enkelte år kr. 1.000,- i
tilskudd til Eidsfossbanen.
I 1924 var det samlede underskudd siden banens åpning kommet opp i ca.
850.000 kroner, og herav hadde Tønsberg alene dekket tilsammen kr. 407.254,-.
Bilene hadde nå etter hvert overtatt noe av trafikken, og det ble tale om nedleggelse.
Fra bygdene kom det mange protester, og på tross av årlige underskudd ble
banen holdt i drift inntil 1938. I Våle var det fortsatt stor stemning for å holde
banen gående, men kommunen så seg ikke i stand til å yte nødvendig økonomisk
støtte. Da det ble kjent at banen skulle innstille ble det sammenkalt til et møte på
Bakke bruk der en mengde vålesokninger møtte fram. Overrettssakfører Laurantzon,
som var formann i banedireksjonen, var til stede, og etter sterke henstillinger
fra møtedeltagerne lovet han å gjøre hva han kunne for fortsatt drift. Men alle
måtte tilslutt innse at det ikke nyttet. Bilen fraktet nå både folk og varer fra dør
til dør, og kjøpmann Gran på Revetal var blant dem som uttalte at han var glad
over at han nå skulle slippe å hente tunge mjølsekker og annet gods på stasjonen.
Den 31. mai 1938 gikk det siste toget i rute mellom Eidsfoss og Tønsberg.
Dermed mistet store deler av Våle en grei forbindelse til Tønsberg. De største
vanskeligheter oppstod for dem som bodde i den nordvestre del av bygda. De ble
Bildet er tatt ved Revetal stasjon i 1905. Huset til venstre i bildet er Borgestad under Søndre
Revetal, der Adolf Gran begynte landhandel i 1910.
286
nå avhengig av den gamle riksveien over Holtung og Myre i Fon. Her ble det
straks opprettet en gods- og bussrute, men det var en smal og noe kronglete vei.
Selv om det straks ble bevilget kr. 15.000,- til utbygging av møteplasser på denne
veien, var det mange som krevde en bedre veiforbindelse mellom Tønsberg og de
bygdene som hadde hatt nytte av Eidsfossbanen.
Alt våren 1939 kunne fylkestinget behandle et nytt veiprosjekt mellom
Tønsberg og Eidsfoss. For strekningen Fossan-Kronlia forelå 3 alternativer. Det
første gikk ut på å bygge veien langs jern banelegemet til den nedlagte banen,
under alternativ 2 var det planlagt en vei mellom jernbanelinjen og den gamle
riksveien gjennom Fon, mens det tredje alternativet gikk ut på å følge den nevnte
riksvei. Fra kommunestyrene i Hof, Botne og Våle forelå det klare enstemmige
vedtak om å gå inn for alternativ 1. Ramnes derimot anbefalte sterkt alternativ 3,
mens Sem kommune stilte seg noe tvilende. Da fylkestinget møttes våren 1939 var
det overveiende stemning for å bygge veien der Eidsfossbanen hadde gått, det vil
si alternativ 1. Da saken kom opp til behandling den 22. mars ble det etter en
diskusjon besluttet å foreta en befaring. Overingeniør Larsen i fylkets veivesen,
som hele tiden hadde anbefalt alternativ 1, ga da uttrykk for at saken ikke lenger
var så opplagt idet Ramnes kommune nå kunne tenke seg å gå inn for alternativ
2, og dessuten påta seg vesentlig større utgifter enn forutsatt.
Etter befaringen fredag den 24. mars reiste ordførerene hjem for å fortsette
forhandlingene etter helgen. I mellomtiden ble det kjent at flere var blitt påvirket
til å velge veien gjennom Fon, og at veikomiteen i fylket ville gå inn for det. Det
ble også kjent at Ramnes hadde tatt initiativet til en sterk protest mot alternativ
1 fra samtlige oppsittere langs veien fra Kronlia til Barkost i Hillestad. De var altså
tilknyttet den gamle riksveien gjennom Fon, men tilhørte Botne kommune som
enstemmig hadde anbefalt det alternativet de nå protesterte mot.
I Våle hadde kommunestyret oppnevnt en egen veikomite med ordfører
Martinsen, Leif Anfinnsen og Adolf Gran som medlemmer. Denne komiteen
reagerte raskt, og søndag formiddag reiste de tre inn til Sjømannshjemmet i Tønsberg
der ordførerne pleide å holde til under fylkestinget. Ingen ordførere var å
treffe, men Anfinnsen tok telefonkontakt med overingeniør Larsen og ordføreren
i Tønsberg, redaktør Leif HeIberg. De var begge meget innflytelsesrike personer,
og på Anfinnsens anmodning møtte de straks på Sjømannshjemmet. Dette møtet
søndag formiddag førte til at ordførerne og formannskapsmedlemmene fra Hof,
Botne og Våle kom sammen på Sjømannshjemmet den samme søndag på ettermiddagen.
Dette møtet ble ledet av ordfører Seljeseth fra Botne, og her ble det
utformet en henvendelse til fylkestinget som skulle møtes dagen etter. I henvendelsen
het det blant annet at møtet var sammenkaldt «i anledning av at ovennevnte
287

veiprosjekt etter foretatte veibefaring den 24. mars formentlig er kommet inn i en
ny stilling». Det vises til de enstemmige vedtak i de nevnte kommunestyrer, og det
blir nedlagt en bestemt protest mot andre løsninger av dette veiprosjekt enn
alternativ 1.
Denne søndagen ble sentrale personer overbevist om at Eidsfossbanens trase
likevel egnet seg best til løsning av det omstridte veiprosjektet, og da fylkestinget
møttes neste dag var saken egentlig avgjort. På møte den 31. mars forelå en
enstemmig innstilling fra veikomiteen til fordel for alternativ 1. Veikomiteens
formann, Vagn Knutsen sa dog at det var den vanskeligste veisak han noen gang
hadde vært med på å avgjøre. Blant dem som talte varmt for alternativ 1 var Våles
ordfører Ole Martinsen. Han la vekt på at jernbanen i det hele ikke hadde gått
over Fons grunn, og når man skulle ha en erstatning for banen var det en selvfølge
at dette alternativet ble valgt. «- Om vi ser bort fra en liten del av Den sørlandske
hovedvei som nå er under ombygging, har Våle ingen hovedveier i nord-syd
retningen, vi har bare mer eller mindre krokete og bakkete og smale bygdeveier»,
sa ordføreren.
Ordfører Gran fra Ramnes talte sterkt for veien gjennom Fon, og han foreslo
en utsettelse når det gjaldt valg av linje mellom Fossan og Kronlia. Dette forslaget
falt med 13 mot 6 stemmer, og deretter vedtok fylkestinget enstemmig å legge
veien «Tønsberg-Linnestad-Revetal-Hillestd-Eidsfoss» der Eidsfossbanen hadde
gått.
Større krav til skolene
Ved hundreårsskiftet hadde Våle gjennomført de minimumskrav som ble stilt i
skoleloven av 1889. Siden gikk det mange år før det ble noen vesentlige endringer
i skolestellet i bygda. Utstyret i skolestua bestod av et kateter hvor læreren satt
noe høyere enn levene med god utsikt over pultene. Bak kateteret eller ved siden
av dette, hang tavla på veggen, og den ble ofte brukt i en tid da det ennå var dårlig
med lærebøker. Det ble sagt aven lærer fra Våle at krittet og tavla var lærernes
beste «våpen». Skolene hadde forøvrig noe enkelt utstyr til fysikk- og kjemiundervisning,
litt utstyr til areal- og kubikkregning, liter- og desilitermål, noen
vektlodd og noen enkle plansjer og kart på veggene. Noe utstyr ut over dette var
ikke å finne i Våle-skolene før 1940.
Lesetiden ved skolene ble litt utvidet da det i 1912 ble ansatt 3 nye lærerinner
288
ved siden av fru Tylden som ble ansatt i 1909. Dette førte til at annen avdeling
i hver krets kunne deles i to klasser med 19 uker i hver klasse, slik at læreren fikk
38 skoleuker pr. år med «storskolen». Lærerinnene skulle holde seg i «småskolen»,
hvor de skulle ha 36 uker pr. år, fordelt på to kretser med 18 uker i hver
krets.
Tegning ble innført som fag ved skolene i Våle i 1918 under motstand fra et
mindretall som. ikke ville være med på dette fordi antall timer med kristendomskunnskap
ble tilsvarende redusert. I «storskolen» ble det etter dette en time med
tegning i uken og 6 timer med kristendomskunnskap, mens et fag som norsk fikk
10 timer pr. uke.
På et kommunestyremøte i Våle i 1919 ble det stor diskusjon om skolestellet
i bygda. Lærer Dalland sa under debatten at han sjelden hadde vært med på å
behandle en sak hvor motsetningene hadde vært så skarpe. Ifølge avisreferat fra
møtet hevdet læreren forøvrig at skoleforholdene i Våle ikke var dårlig, slik
enkelte hadde sagt. Han ble imøtegått av ordfører Kaldager som talte for en
omfattende kretsregulering, flere skolelokaler og innføring av flere valgfrie fag. -
«Man kan ikke komme bort fra at vi her i Våle står tilbake med hensyn til skoler,»
sa Kaldager, som ble støttet av flere representanter.
Et flertall i kommunestyret mente nok at noe burde gjøres, og vi kan også spore
optimisme og vilje til å gjøre noe. Men så kom de økonomiske krisene som førte
til at flere prosjekter ble lagt på is.
Kleven skole omkring 1920. Til høyre: Skolehus og lærerbolig som ble bygget i 1877. Til
venstre: Skolehuset som ble bygget i 1913. De tre kvinnene i veien er fra venstre: Marthine
Solerød, pedellen Marie Kleven og lærerinnen Ragna Eliassen.
19. Våle bygdebok bod. III 289

Etter at det ble bygget nytt skolehus i Kleven krets i 1913 , ble det gjentakne
ganger reist krav om nye skolehus i flere kretser. I Grette krets ble det bygget ny
skole i 1922 etter at det gamle skolehuset ble ødelagt ved brann. Og i 1933 ble det
samme sted bygget et nytt lokale for småskolen.
De mest omfattende diskusjoner om skoleutbygging i denne perioden ble
endelig avsluttet høsten 1932 da det ble et flertall for å foreta en kretsregulering
og bygge ny skole på Berg.
Det ble da bestemt at den gamle Ormestad skole skulle ominnredes til leiligheter
for lærere, men skolen ble siden solgt. Berg skole ble bygget ferdig i 1933,
og med nødvendig utstyr kostet det hele kr. 44.000,-. I 1936 ble et nytt skolehus
på Solerød tatt i bruk, og det hadde kostet 12.600 kroner. I mellomkrigstiden
hadde ungdom fra Våle anledning til å søke tre forskjellige ungdomsskoler i
fylket: Skiringsshal i Sandar, Sverresal i Sande som ble nedlagt i 1926, og Vestfold
flyttbare fylkesskole som ble opprettet i 1907. Sverresal i Sande var en fortsettelse
av den flyttbare amtskole som ble opprettet i 1876, og som også hadde kurs i Våle
før hundreårsskiftet. Ungdom fra Våle søkte også ungdomsskoler eller folkehøyskoler
utenfor fylket. Og dessuten søkte mange gutter til Landbruksskolen på
Fossnes eller til andre landbruksskoler.
I 1937 ble det drevet en privat middelskole i Våle, og en elev fra bygda som
hadde begynt ved denne skolen, søkte kommunestyret om 200 kroner i stipend.
Her stod kommunestyret over for noe helt nytt. Det hadde aldri hendt før at en
ungdom fra bygda hadde fått støtte til å gå på realskole, og derfor ble det debatt
i kommunestyret. Ifølge avisreferat ble det sagt at middelskolen «ikke passet for
de barn som ble boende i bygden,» og at middelskolen «kun var for dem som
skulle bli funksjonærer.» Derimot ble ungdomsskolen og landbruksskolen anbefalt
på det beste. Gustav Bakkeland var blant de få som talte sterkt for å gi den
omsøkte støtte, idet han sa at middelskolen var «nøkkelen til all videre utdannelse.»
Bare 8 representanter gikk inn for å bevilge 200 kroner, mens et forslag
om å gi det halve beløp ble vedtatt mot 5 stemmer. De fem ville i det heletatt ikke
bevilge noe til et slikt formål.
U tsmykking av kirkene
Etter den omfattende restaureringen av Våle kirke i 1870-åra gikk det mange år
før man fant det nødvendig å bevilge ekstra penger til kirkebygget. Det ble
derimot tvingende nødvendig å gjøre noe ved kirkegården for å få skikkelig
290
gravplass. Flere ganger tidligere var steinmasser blitt byttet ut med fylljord, særlig
på kirkegårdens nordvestre del. Nå måtte det gjøres noe ved det nordøstre kvartal
og i 1914 bevilget sognestyret 4.500 kroner til sprengning og utkjøring av stein
og kr. 1.500,- til påfyll av 1200 m 3 jord.
I 1916 skrev sogneprest Sverdrup en artikkel i avisen Jarlsberg om kirkekunstens
betydning samtidig som han oppfordret folk til å støtte en basar på Sørby
der oveskuddet skulle gå til innvendig utsmykking av Våle kirke. Man hadde
tidligere samlet inn nesten tre tusen kroner til dette formålet. Blant dem som
fulgte sogneprestens oppfordring var Maren Hansen Ramberg. Hun ga penger til
et glasmaleri i kirkens korvindu, som ble komponert av Frøydis Håvardsholm og
malt i 1917 av kunstglasmaler G. A. Larsen i Kristiania. Hovedmotivet forestiller
«den gode hyrde», og i halvovaler på sidene ser vi «den forlorne sønns hjemkomst»
og «Jesus i Getsemane». Det nederste feltet skal vise «den gode hyrdes
kamp for fårene», og over det hele «triumferende engler». Denne gaven fra Maren
Hansen bidro nok til at hun fikk oppfylt et ønske om å bli gravlagt i sogneprest
Dops grav etter at hun døde i 1921. Hennes far hadde vært husmann hos Dop i 15
år før han kjøpte gården Bakstvål der Maren ble født i 1832. (Se Våle I s. 1054).
4 266 "
254 243 "
686 " 705
605 ,
Interiør fra Undrumsdal kirke etter at kirken fikk nytt alterbilde i 1921. Foto: Per Gi/ding.
291

Siden ble det glas malerier i flere vinduer i kirken, og over korbuen malte Stinius
Fredriksen sin «korsfestelsesgruppe». Alle var ikke like fornøyd med glas maleriene,
og i 1920 skreven innsender i avisen Jarlsberg at «vårt lyse, vennlige
gudshus er blitt forvandlet til et dunkelt rom så øynene nu blir for svake til å følge
med i salmeboken.»
I 1923 ble det endelig oppført en hestestall ved kirken, og sommeren 1928 ble
det foretatt større reparasjoner samtidig som kirkebygget ble kalket og delvis
malt. I forbindelse med denne reparasjonen skrev B. Balsmo en avisartikkel der
han sier at det ikke var blitt gjort noe vesentlig ved kirken siden 1870. Han
forteller samtidig at den gamle, vakre prekestolen da ble kastet ut på tunet, og at
det kom en tilfeldig oppkjøper forbi. Han fikk kjøpt den «for en slikk og ingenting,
og den havnet i Frankrike», sier Balsmo, som også forteller at en gammel
skammel fra kirken havnet hos ei kone i bygda, og den ble siden kjøpt tilbake til
kirken.
I 1909 fikk Våle kirke et nytt orgel, mens det gamle ble solgt til Fon kirke. I
Undrumsdal ble det første orgel installert i 1911. I 1921 fikk kirken her et alterbilde,
malt av sogneprest Bærøe. Det var en gave fra Hanna og Ole Pedersen
Grette til minne om deres sønn som døde brått under spanskesyken i 1918.
Helsestellet
Mot slutten av første verdenskrig brøt det ut en kraftig influensaepidemi som
spredte seg over hele Europa, og legene regner med at den alene krevde flere
menneskeliv enn hele krigen. Epidemien som gikk under navn av spanskesyken,
kom til vårt distrikt først i juli 1918. I løpet av et par måneder ble mange angrepet
av sykdommen, men verst ble det i oktober måned da sykdommen slo ut i de
fleste hjem. Legene kunne ikke gjøre stort annet enn å skrive ut resepter på
acetyltabletter, kamferdråper og konjakk. Dr. Graarud i Holmestrand beretter at
han i løpet av oktober behandlet 221 tilfelle, flest barn og ungdom. En del av disse
var sikkert fra Våle, som tilhørte Ramnes legedistrikt med distriktslege på Fossan.
I dette distriktet ble det i 1918 meldt 65 dødsfall, hvorav 18 døde av spanskesyken.
Distriktslege Stjernholm på Fossan vant imidlertid ikke bygdefolkets tillit. I
1921 klaget Våle fattigst yre over at han ikke tok ut når han ble rekvirert til
fattigfolk som ble syke. På den annen side klaget distriktslegen over at folk i Våle
ikke benyttet ham. I 1923 skrev han til Departementet og besværet seg over at det
292
ikke var levelige vilkår for en distriktslege på Fossan. Han skrev at 3/4 av Vål es
befolkning søkte lege i Holmestrand eller Horten, mens den vesentlige del av
folket i Ramnes søkte lege i Tønsberg. Kommunestyret i Våle som ble bedt om
å uttale seg, svarte blant annet: «Man er enig med distriktslegen i at som stillingen
nu er, så er det dårlige levevilkår for ham i Ramnes legedistrikt, men man finder
av den grunn ikke å kunne anbefale at distriktslegeembedet blir nedlagt. »
Blant de mest fryktede sykdommer var fortsatt tuberkulosen. Først i 1920-åra
var det tre tuberkulosehjem i Vestfold, nemlig i Horten, Larvik og Sem. Vestfold
fylke hadde også avsatt et beløp til en «tuberkuloseansalt» for nordre Vestfold,
men man hadde ikke kapital til å gå igang med bygging. Da ble det tatt et privat
initiativ som førte til at det ble innsamlet omkring 1 00.000 kroner i nordre Vestfold.
H østen 1925 kunne fylket begynne driften av Rove tuberkulosehjem ved
Holmestrand, som tilsammen hadde kostet kr. 234.000,-. En vesentlig del av
midlene var blitt samlet inn gjennom sanitetsforeningene. Våle sanitetsforening
hadde da i lengre tid vært svært aktiv i kampen mot tuberkulosen. Alt i 1913
sørget foreningen for at det ble ansatt en sykepleier i bygda, og pleieren skulle i
størst mulig utstrekning drive opplysningsvirksomhet om hygiene og forebyggende
tiltak mot tuberkulose. Det var mange aktive kvinner i Våle sanitetsforening
og derfor ble foreningen delt, først i to - østre og Vestre - og siden fikk hver
skolekrets sin avdeling med eget styre. Representanter fra hvert av disse styrene
dannet så et hovedstyre. I 1933 fikk Undrumsdal sin egen sanitetsforening.
Sanitetsforeningene var meget opptatt med hygiene og tiltak som kunne hindre
smittefare. Derfor anskaffet foreningen drikkefontener til alle skolene i bygda.
Det skjedde i 1926, og inntil da hadde elevene drukket vann i samme kopp eller
øse fra ei vannbøtte som ofte var plassert i skolestua. Under nattverden i kirken
drakk også nattverdsgjestene av den samme kalken inntil 1935, da sanitetsforeningen
ga 40 særkalker til kirken.
Fra 1928 ble det satt igang regelmessige undersøkelser av skolebarna, og fra
1939 ble det også stasjoner for spedbarnskontroll. Det var tiltak som kom igang
etter press fra sanitetsforeningene både i Undumsdal og Våle.
Sanitetsforeningene var imidlertid noe tilbakeholdne da Vestfold Mødrehygienekontor
begynte sin virksomhet i Tønsberg i 1937. Det var også kommunestyret
i Våle som fikk en søknad om bidrag. Våle Arbeiderpartis kvinnegruppe
foreslo at kommunen skulle bevilge 100 kroner. Da saken kom opp ble det noe
forvirring i kommunestyret, idet representantene ikke fikk skikkelig begrep om hva
mødrehygienekontoret egentlig stod for, og saken ble utsatt.
På neste møte forelå klar beskjed: «Mødrehygienekontoret skulle drive svangerskapskontroll,
gi opplysninger om hygiene og om bruk av preventive midler
293

og forestå gratis utdeling av preventiver til
ubemidlede.» Da sa en av kommunestyrets
representanter, ifølge avisreferat: «Det var
det jeg tenkte, folk skal læres opp til barnebegrensning,
selv preventive midler skal
de få gratis. Hvis ungdommen skal følge
sine lyster og bruke disse midlene, går vårt
samfunn sin undergang imøte.»
Blant de få som talte for bevilgning var
Martha Olsen Badski, men søknaden ble
avslått med 25 mot 7 stemmer.
Sanitetsforeningene var også med på å
støtte innsamlingen til et aldershjem i
bygda. Men det var lærer og kirkesanger
Stordal som tok initiativet til dette. Våren
1920 sammenkalte han interesserte til et
møte på Sørby. Interessen var ikke så stor
som ønskelig, sa han til avisen etter møtet,
men det ble valgt en komite med Stordal
som formann. I de følgende år arrangerte
denne komiteen en rekke basarer til inntekt
for et aldershjem, eller gamlehjem
Luftetur med Arne Christian i sluffen
utenfor butikken på Sørby vinteren
1924/ 25.
som det da ble kalt, og fra enkelte kom det inn større, frivillige bidrag.
Det ble imidlertid stor diskusjon om hvor hjemmet skulle reises. På Sørby stilte
Lars Backe en tomt til gratis disposisjon, og flere hevdet gjennom avisinnlegg at
man burde benytte denne tomten. - «Gamle folk er som regel snakkesalige og
nysjerrige, og derfor bør man velge Sørby hvor det vanker mange folk», het det i
et innlegg. Andre hevdet at hjemmet burde reises på prestegårdens grunn hvor de
gamle ville få kort vei til kirken.
I februar 1931 kunne Stordal melde at komiteen da disponerte vel 52.000
kroner. Beløpet ble overlevert kommunen som vedtok å bygge aldershjemmet på
prestegårdens grunn. Ingen tenkte vel på at dette var begynnelsen til en sentrumsdannelse
ved Kirkvoll. Året etter fikk byggmester Wilhelm Haugestad og murmester
Olaf Solberg godtatt et anbud på kr. 44.450,-, og i 1934 var hjemmet ferdig
til bruk. Det kommunale styret for hjemmet opplyste imidlertid at ingen hadde
meldt seg som pensjonistel':': «foruten 6 personer som fattigstyret ville ha plassert.»
Kommunestyret vedtok da enstemmig; «man er av den oppfatning at man i tider
som disse ikke tør ta ansvaret for å sette hjemmet i drift.»
294
Våle hvilehjem ble det offisielle navn, da hjemmet ble tatt i bruk fra 1. mai 1935.
Her var plass til 22 pensjonister, men fortsatt var det bare 8 eldre fra Våle som
var interessert i å bo på hjemmet, og de første åra fikk rekonvalesenter fra andre
kommuner anledning til å bo på Våle hvilehjem.
Foreningsvirksomhet, samvær og fest
Alle lag og foreninger som ble dannet i bygda, hadde et formål eller en bestemt
sak å arbeide for. Men for mange av medlemmene var nok det sosiale samvær like
viktig eller viktigere enn følelsen av å få utrettet noe for saker som de ønsket
gjennomført. Det gjaldt alle foreninger, de kristelige så vel som de politiske, og
det gjaldt hesteavlsforeningen der hesteeiere i Våle kom sammen og drakk en skål
for hingsten «Norge». Dessuten hadde foreningene sin store betydning idet
mange av medlemmene fikk øvelse i diskusjon og møteledelse. Det gjaldt ikke
minst ungdomslaga og losjen. .
I Våle ungdomslag, som ble stiftet i 1897, var det stor aktivitet i åra etter 1905,
og laget er tidligere omtalt i forbindelse med forskjellige tiltak og arrangementer.
Blant de mest aktive var nok den første formannen, Olai Dalland, som døde i
1929. I sin tid holdt han 120 forskjellige foredrag i laget. Forøvrig ble en rekke
foredragsholdere fra forskjellige kanter engasjert, og disse foredragene utgjorde
en vesentlig del av lagets opplysningsvirksomhet.
I en senere periode var læreren Leif Anfinnsen meget aktiv både som foredragsholder
og oppleser. Han var en tid formann i Fon Ungdomslag, og ble siden
formann i Vestfold Ungdomsfylking. Forøvrig fostret Våle ungdomslag flere
dyktige ledere som gjorde seg bemerket i andre organisasjoner i fylket.
Gjennom mange år arbeidet laget for å få sitt eget hus, og i 1928 ble byggearbeidene
satt igang med en kapital på 16.700 kroner. Da Fjellborg ble innviet 10.
januar 1929 hadde huset kostet 30.000 kroner. Det ble ansett som Vestfolds
fineste ungdomslokale, og Fjellborg ble gjennom mange år bygdas «storstue».
Her fikk også folk i bygda oppleve det nye og spennende som lå i «kino». Enkelte
selskaper hadde ved få anledninger fått tillatelse til å vise film i bygda, men da
Vestfold Ungdomsfylking søkte om å få besøke bygda med sin kino i 1939, ble
det stor diskusjon i kommunestyret. Allerede den gang var det snakk om «forferdelige»
filmer som ungdommen ikke burde få se, og 9 av representantene
stemte mot. Fjellborg ble likevel kinolokale.
295

For mange var butikken like mye et møtested som et handelssted. Ikke minst på Sørby, der
Lars Backe drev landhandel fra 1908. Hans søster Laura, gift Malmø, virket i butikken
nesten hele sitt liv. Bildet er fm 1912, da Laura var 19 år.
296
I Undrumsdal ble det i 1911 stiftet et sanglag som samlet interesserte tilhørere
på sine øvelser. Tilhørerne ble også medlemmer av laget, fordi en del av virksomheten
bestod i hyggelig samvær. I 1914 kjøpte dette laget det gamle ysteriet på
Grette, og omtrent samtidig ble Undrumsdal ungdomslag dannet. Ungdomslaget
gikk igang med ominnredning av den gamle bygningen som ble kalt Lauvheim.
Det ble etter datidens kravet tilfredsstillende forsamlingshus, og det ble det
sentrale samlingssted for flere foreninger i bygda.
Undrumsdal ungdomslag hadde imidlertid ikke økonomi til å drive og vedlikeholde
huset, og i 1923 overtok kommunen det hele. Men laget fikk fortsatt disponere
lokalet, og Våle kommune ble således ansvarlig for et fritidshus til ungdommen
på et forholdsvis tidlig tidspunkt. I åra fram til 1940 var det bra aktivitet
i Undrumsdal ungdomslag.
I begge ungdomslaga ble det med jevne mellomrom oppført skuespill med
lagets egne medlemmer som aktører. Ofte til stor glede for bygdefolket, men
enkelte ganger til forargelse for noen. Det gjaldt kanskje også de to håndskrevne
avisene som ble lest opp på lagsmøtene: «DaIlyden» i Undrumsal og «Prøven» i
Våle.
Våle sanglag deltok ofte ved ungdomslagas arrangementer. Fra 1922 ble lærer
Brekke dirigent og en drivende kraft i sanglaget helt fram til 1958. Lærerinnen
Astrid Tylden var gjennom mange år· en av de mest aktive i sanglaget.
Ungdomslaga arrangerte dansefester, og noen ganger ble det klaget over at
enkelte ungdommer brukte alkohol på disse festene. Det var forøvrig ikke bare
blant de unge i Våle at man fant misbruk av alkohol. Blant bøndene som hentet
sitt melkeoppgjør i Holmestrand en bestemt dag hver måned, var det også noen
som brukte alkohol slik at det vakte forargelse. Derfor vedtok Våle kommunestyre
på et møte i 1912 at «det sendes en henstilling til Holmestrand Samlags
direksjon om å holde samlaget stengt på de dager som melkefabrikken utbetaler
melkepengene.» Vedtaket ble fattet med 18 mot 13 stemmer.
Flere rapporter fra Våle går likevel ut på at det var forholdsvis lite misbruk av
alkohol i bygda, og at det sjelden oppsto alvorlige episoder på grunn av fyll. Gang
etter gang kunne lensmannen melde om fredelige forhold. Han hadde da heller
ikke noe mot å anbefale bevilling til skjenking av bayer og pils da oppsitteren ved
badeplassen på Sand søkte om dette i 1936. Søknaden ble innvilget med 16 mot
14 stemmer. Dermed fikk Våle sin første «ølrett», men det kom en storm av
protester hvor det blant annet het at «denne fredens idyll vil bli forvandlet til en
røverbule.» Og da saken kom opp til fornyet behandling i kommunestyret, ble
søknaden endelig avslått med 17 mot 13 stemmer. Ingen vet om en slik bevilling
hadde endret forholdene i særlig grad, men lensmannen kunne i alle fall fortsatt
297

Han konstaterte ofte at ikke alt var slik som det etter hans oppfatning burde
være, og da skrev Bentsen at

Men i Våle bodde også Martinius Gunnerød, som inntil 1922 var tilsynsmann og
øverste leder for frimenigheten. Siden kom han i oposisjon til sin menighet fordi
den etter hans oppfatning ikke holdt fast ved «den gamle lære». Han hevdet blant
annet at «fornuften» hadde kommet inn istedenfor «troen», og at det hadde
foregått utglidninger på flere felter. Det gjaldt særlig barneoppdragelsen. Han
viste blant annet til et vedtak i menighetsstyret hvor det het at «foreldrene har rett
og plikt til å bryte et ekteskapsløfte som barna har inngått uten foreldrenes
samtykke.» Med dette vedtaket tok man i første rekke sikte på å hindre at ungdom
i menigheten giftet seg med utenforstående. Nå hendte dette ikke så sjelden, og
Gunnerød reagerte på dette og flere andre forhold.
Men den gamle lederen hadde utvilsomt rett: «Fornuften» var kommet sterkere
inn i menighetens vurderinger av enkelte forhold. Derfor ble det strid i Den
jarlsbergske frimenighet, og den endte med at Martinius Gunnerød dannet sin
egen menighet og sin egen skole for barna. Dermed var det to frimenigheter i
Våle, men den siste fikk liten betydning i forhold til den første.
Ifølge folketellingen fra 1920 var det 402 personer i Våle som tilhørte «Lutherske
frimenighetef». Noen få av disse var medlemmer av Den evangelisk lutherske
frikirke, ellers gjaldt det medlemmene av Den jarlsbergske frimenighet. Forøvrig
var det 11 baptister og 1 metoodist, mens 6 personer tilhørte forskjellige andre
kirkesamfunn. I 1920 var det 12 personer i Våle som ikke tilhørte noen trossamfunn.
Håndverk og handel
På mange gårder i Våle var det smier, hvor bøndene sjøl smidde forskjellige
gjenstander og utførte nødvendige reparasjoner. Enkelte av dem var dyktige
smeder. På flere gårder var det snekkerverksteder, og de fleste bønder hadde
nødvendig redskap til reparasjon av vogner, kjøredoninger, seletøy, skotøy og
forskjellig annet. Men mange overlot slikt arbeid til profesjonelle håndverkere.
Under folketellingen i 1910 ble det registrert 195 håndverkere i Våle. Her var
også medtatt læregutter og hjelpere, og det gjaldt skreddere, smeder, snekkere,
skomakere, hjulmakere, bøtkere og garvere. De fleste av dem drev sitt håndverk
som en enmannsbedrift, men ofte med en læregutt som medhjelper. Det kom
imidlertid i gang et par bedrifter som ga arbeid til flere håndverkere.
På Svinevoll hadde det gjennom mange år vært ei smie da Christian Hansen fra
306
Smia på Svinevoll der Christen Hansen drev smie og verksted fra 1913. Hansen til venstre.
Mannen til høyre i bildet er Kristian Dahl som var montør for telefonselskapet.
Jonsrud overtok den i 1913 . Han utvidet virksomheten til produksjon av vogner
og arbeidsredskaper. I åra 1914-1920 hadde han større annonser i lokalpressen
hvor han særlig reklamerte for oljekokte hjul fra sitt «moderne oljekokeri». C.
Hansen Svinevolllaget en rekke forskjellige produkter, og under Vestfold fylkes
jubileumsutstilling i 1925 fikk han diplom for sin produksjon av kultivatorer til
harving og av sparkstøttinger som var merket «Lynet».
I 1914 startet Georg Gran ei smie på Revetal, og i løpet av få år ble denne smia
utvidet med snekerverksted og større plass til produksjon av vogner og forskjellig
jordbruksredskap. Gran konstruerte blant annet en tohjuls-doning som kunne
nyttes samtidig, til arding og såing av rotvekster. Det ble et meget populært
redskap i noen få år før «troll» kom ut på markedet og overtok alt når det gjaldt
arding, hypp ing, såing og radrensking.
Til håndverkerne hørte også garver Hans Kristian Nilsen som drev Åmot
garveri ved Fossan fra 1910 til 1947. Her fikk folk både fra Våle og omkringliggende
bygder garvet sine huder.
Forøvrig fortsatte de to gamle møllene ved Bakke og Fossan sin virksomhet.
Mølla ved Fossan ble drevet av et andelslag som gikk konkurs i 1925. Etter dette
307

Ved Bettums Bilverksted 1933. Fra venstre: Olaf Andersen, Anders Langås, Johan O.
Bettum, Arne Hvidsten, Toralf Opstad og Kristoffer Bettum.
ble det stiftet et nytt andelslag som drev mølla fram til 1945. Den kom da på
private hender. Bakke Bruk ble i hele perioden drevet av familien Gjersøe på
Vestre Bakke.
Den gamle mølla ved Bettum var i drift inntil 1918 da en flom ødela demningen
som raste ut. En ny dam ble bygget opp, og både mølle og sag kom i drift, men
i 1921 kom en ny storflom og ødela det hele. Og siden ble det ikke aktuelt å
utnytte kraften i det lille vassdraget. Det var da kommet motorer som kunne
drives med olje, og dessuten var man i full gang med å utbygge det elektriske
ledningsnettet i Våle.
Den første dampsag i Våle kom i drift på Søndre Revetal like før hundreårsskiftet,
men i 1914 ble saga modernisert og det ble installert en oljemotor. Det var
da brødrene Gran begynte sag og trelasthandel på Revetal. I 1918 ble det også reist
ei sag og installert parafinmotor på Hundsal. Her ble det skåret mye tømmer før
saga ble nedlagt i 1938.
I den gamle ysteribygningen på Sørby begynte Johan O. Bettum et bilverksted
i 1928. Aret etter kjøpte han bygningene, og i 1933 kom broren Kristoffer Bettum
inn som medeier. Samme år blir Brødrene Bettums Bilverksted omtalt i lokalpressen
som et moderne bilverksted med nylig installerte maskiner for lakkering
av biler og vulkanisering av dekk. I de vanskelige «trettiåra» kune Våle kommune
glede seg over at det her var arbeid til 6-7 mann.
308
Men den største industribedriften i Våle var fortsatt Christiania Portlands kalkstens
brudd på Langøya. I 1937 ga denne bedriften arbeid til vel 40 mann, og den
var kommunens desiderte største skattyter.
Ved folketellingen i 1910 ble 44 personer i Våle registrert under «Handel,
omsetning og samferdsel». Noen av de tidligere nevnte landhandleriene ble nedlagt
mens nye ble opprettet. landhandleriet på Hjelmtvedt ble nedlagt i 1922, men
i 1939 begynte Ole Grotli handel på en parsell under nabogarden Ryk.
På Nordre Solerød ble en landhandel nedlagt før hundreårsskiftet, men her ble
det igjen forretningsdrift fra 1923. En landhandel på Grette i Udrumsdal ble
nedlagt i 1916.
I 1928 ble det en landhandel i Grettebygd, og i 1932 begynte Sten Samvirkelag
handel på Barkost. Det største handelssenter i Våle kom til å utvikle seg på
Revetal der Adolf Gran begynte handel i 1910. Gran overtok en liten forretning
som var startet på Søndre Revetal i 1904. Gran ble også poståpner, og i 1914
flyttet han både poståpneriet og forretningen til en parsell under Nordre Revetal
- kallet 0stgård. I 1920 startet familien «Revetal Lær & Sko AlS.»
Bettum sag og mølle før den siste demningen ble tatt av vårflommen i 1921.
309

Åpningstidene ved forretningene kunne variere fra sted til sted, men de fleste
holdt oppe langt ut over kvelden. I 1935 vedtok kommunestyret lukningsvedtekter
som gikk ut på at forretningene skulle stenge kl. 19.30 i sommerhalvåret
og kl. 19.00 om vinteren. Men på lørdager og dager før helligdager kunne man
holde oppe til kl. 20.00. I 1937 ble det vedtatt at forretningene skulle åpne kl. 7.30
og stenge kl. 18.00 alle ukedager unntatt søn - og helligdager, da det skulle være
helt lukket. Det skulle også være lukket St. Hansdagen, mens det på den 1. og 17.
mai skulle lukkes kl. 12.00. .
Innflyttere ble vålesokninger
Folketallet i Våle steg med omtrent 100 hvert ti-år fra 2533 i 1900 til 2739 i 1920.
I det neste ti-året fram til 1930, var økningen bare 14 personer.
Det kom etter hvert mange innflyttere til bygda, og få bygder i landet har så
få gamle slektsgårder som Våle. Når vi følger utviklingen fram til 1960 finner vi
kun to gårder som har vært i samme slekt i mer enn 300 år, nemlig Kjølsrud fra
1644 og Vestre Helland fra 1645. Men i alt 9 gårder i Våle har vært i slektens eie
fra tiden før 1800. Til de to nevnte kommer da Kalsrud fra 1709, østre Rustaden
fra 1737, Grøtås fra 1747, Verp fra 1751, østre Sørby fra 1754, Bettum fra 1787
og Ryk fra 1793.
Følgende gårder hadde vært i samme slekt mer enn 200 år før de ble solgt til
fremmede: Søndre Torp i 284 år da den ble solgt i 1929, Nordre Torp i 238 år da
den ble solgt i 1902, Smørdal i 276 år, solgt 1893, Baskje i 269 år, solgt 1873,
Sørum gnr. 2 i 249 år, solgt 1906, Søndre Revetal i 238 år, solgt 1895, Tørklepp
bm. 1 i 227 år, solgt 1817, Søndre Holm 233 år, solgt 1849, Mellom Berg i 222
år, solgt 1892, Nordre Grette i 220 år, solgt 1869, Lur bm. 1 i 233 år, solgt 1890
og Nordre Håkestad i 202 år da den ble solgt i 1865.
I Undrumsdal har kun to gårder vært i samme slekt fra tiden før 1800, nemlig
Søndre Heum fra 1817 og Grøum fra 1750.
Det er naturlig å spørre hvorfor så mange bruk i Våle ble solgt ut av slekten når
vi vet at det finnes en rekke bygder hvor de fleste bruk har vært i slektens eie
gjennom mange generasjoner? Vi ser at noen bruk i Våle ble solgt til fremmede
fordi eierne ikke hadde barn eller nære slektninger. Videre ble noen gårder solgt
som konkursbo, men i de aller fleste tilfelle var det ikke dårlig økonomi som førte
til salg. Noen forlot gårdsbruket og begynte som forretningsfolk i byene, men
310
forøvrig er det vanskelig å peke på noen hovedårsaker uten å foreta omfattende
undersøkelser. Her ligger en oppgave for en «hovedfagstudent».
En vesentlig del av gårdene ble solgt til andre innen bygda, men de fleste
kjøpere kom fra andre bygder. Når vi registrerer siste salg før 1960 ser vi at 51
gårder ble solgt til innenbygdsboende, 64 kjøpere kom fra andre bygder i Vestfold,
15 fra Sogn, 11 fra Rogaland, 11 fra Telemark, 8 fra Hallingdal, 8 fra Østfold,
5 fra Sandsvær, 5 fra Nordfjord, 4 fra Numedal og 3 fra Oslo. Forøvrig en enkelt
fra forskjellige andre steder.
311

KRIGSÅRA
1940-45

Skrekk og frykt, men ingen sultet i Våle
Den 1. september 1939 sendte Hitler sine tropper inn i Polen, og dermed var den
annen verdenskrig igang. Det skjedde en fin høstdag da folk i Våle var opptatt
med å høste kornet. Under den uro som oppstod, kunne de si til hverandre: Vi
har mat nok til vinteren. - Krig og sult var begreper som hørte sammen i bygdefolkets
minne. Etter få uker ble det valgt en kommunal forsyningsnemnd som
skulle sørge for nødvendige forsyninger og forestå utdeling av rasjoneringskort.
Vårt land erklærte seg straks nøytralt, og alle håpet at vi også denne gang skulle
slippe direkte krigshandlinger i Norge. Uroen ble imidlertid forsterket da russerne
den 30. november gikk til angrep på Finland. En utbredt sympati med
finnene førte til hjelpeaksjoner, og i Våle gikk sanitetsforeningene igang med
innsamling av ulltepper, samtidig som kvinnene i bygda strikket votter og strømper
til de finske soldatene.
Finland kapitulerte i mars 1940, men det var fortsatt krig i Europa. Likevel kom
krigen som en forferdelig overraskelse til Norge natten til den 9. april. Enkelte
av dem som fulgte med i nyhetssendingene om kvelden den 8. april, følte nok uro,
og over store deler av Våle kunne man høre at krigen var igang da den norske
mineleggeren «Olav Trygvason» tok opp kampen mot den tyske krigsmarine på
Horten havn. Det skjedde ved halv-femtiden om morgenen. To tyske minesveipere
ble skutt i senk, og to torpedobåter måtte forlate havna. Den ene minesveiperen
med tyske landgangsstyrker ombord var kommet helt inn til brygga ved
Apenes før den kom i brann. Etter at tyskerne hadde gått i land, nådde ilden
fartøyets beholdning av miner, og minesveiperen gikk i lufta med et forferdelig
drønn som tordnet langt inn over Våle. 60 tyske soldater og offiserer kom i land
i Horten. De møtte ingen videre motstand, og kl. 7.35 om morgenen undertegnet
sjøfartssjefen ved marinens hovedstasjon en ferdigskrevet tysk erklæring på
norsk, og ordre ble gitt om å heise hvitt flagg på alle norske fartøy og på Fortet.
Men før denne tid hadde de første flyktningene fra Horten kommet til Våle,
og ut over formiddagen fikk nesten hver eneste gård i bygda besøk av folk som
315

evakuerte byene. Våle hvilehjem ble tatt i bruk av sykehuset på Horten, som
flyttet noen av sine pasienter og en del av sitt utstyr hit opp.
Okkupasjonen førte til rådvillhet på flere områder. Den 9. mai holdt formannskapet
sitt første offisielle møte etter invasjonen, og vi kan tenke oss at alvorlige
problemer ble drøftet. Men protokollen viser kun en sak, nemlig oppnevning av
et kriseutvalg som skulle ha fullmakt til å handle på kommunens vegne hvis det
ikke ble tid eller anledning til å sammenkalle de ordinære myndigheter. Utvalget
kom til å bestå av ordf. Martinsen, Leif Anfinnsen og Karl Nyerrød. Forholdene
ble likevel ikke slik at det ble nødvendig å sammenkalle dette utvalget.
Kommunestyret fortsatte sin virksomhet og utarbeidet blant annet budsjett for
det neste år uten særlige avvikelser fra det forrige budsjett. Alle planer om videre
utbygging ble imidlertid stilt i bero.
På kommunestyrets møte den 11. nov. 1941 ble Reichkommissærs forordning
av 25. sept. og rundskriv av 24. okt. fra Innenriksdepartementet referert, og nå
måtte alle forstå at det kommunale demokratiske selvstyre ble betydelig innskrenket.
Det første skrivet inneholdt påbud om oppløsning av politiske partier og
organisasjoner med trusel om dødsstraff for dem som drev politisk virksomhet,
mens det andre gjaldt en forordning om oppnevnelser av såkalte «rådsmenn» og
oppsigelse av kommunale tjenestemenn.
Den 18. desember 1940 holdt det gamle kommunestyre sitt siste møte, og den
21. feb . 1941 ble det holdt møte i det som nå ble kalt «Våle kommuneråd». Det
bestod av ordfører, varaordfører og 11 rådmenn, som alle var oppnevnt av fylkesmannen.
Ordføreren hadde nå myndighet til å fatte vedtak i alle saker etter at
rådmennene hadde hatt anledning til å uttale seg. Men ordføreren behøvde ikke
å ta hensyn til de råd han fikk. I januar 1943 ble formannsrådet avløst av et
«herredsting», der ordføreren hadde den samme myndighet, og vi benytter heretter
betegnelsen «herredsting» for hele perioden.
På det første møte i herredstinget den 21. februar ble det referert et skriv fra
fylkesmannen hvor det het at Anton Grøtås, som først hadde blitt utnevnt til
ordfører, var fritatt for vervet, og som ny ordfører i Våle hadde fylkesmannen
oppnevnt Trygve Aanestad.
I Våle herredsting var det under hele okkupasjonstiden en større gruppe som
ikke sympatiserte med N S. og okkupasjonsmakten, men bare ved tre anledninger
ba denne gruppen om protokolltilførsel for å gjøre det kjent at de ikke var enig
i ordførerens beslutninger. Det gjaldt både de vedtak som ble fattet i herredstinget
og samtlige beslutninger som ble referert fra ordførerens vedtaksprotokoll. Ordføreren
hadde nemlig anledning til å fatte vedtak uten at rådsmennene var tilstede
hvis saken krevde hurtig avgjørelse, eller hvis saken var av mindre betydning.
316
Ordføreren i Våle førte en rekke vedtak inn i denne protokollen, men det gjaldt
bare mindre saker, og samtlige vedtak ble referert for tinget.
De tre protokolltilførslene gjaldt bevilgninger til frontkjemperne i 1941, 1943
og 1944.
Forøvrig forlangte ingen av dem som møtte i herreds tinget i Våle under
okkupasjonstiden protokolltilførsel mot de beslutninger som ordføreren fattet. Vi
ser da bort fra et par tilfelle der enkeltpersoner av spesielle, upolitiske grunner
markerte sitt syn.
Nå var det heller ingen stor aktivitet innenfor kommunens virkeområde under
okkupasjonen. Investeringer og utbygging var ikke aktuelt på grunn av rasjonering
og varemangel, og dessuten var kommunens selvstyre begrenset ved forordninger
fra høyere hold. Samtlige budsjetter ble vedtatt uten protester, og ligningsnemnda
hadde ingen særlige problemer med å ligne ut den nødvendige kommuneskatt.
Både bøndenes inntekter og arbeidernes lønninger steg betydelig
samtidig som det var liten eller ingen tilgang på varer man kunne tenke seg å
kjøpe.
Kommunens samlede utgifter på budsjettet steg fra kr. 139.309,- i 1941 til kr.
255.580,- i 1944/45.
Og denne økningen i budsjettet tilsvarer omtrent nedsatt pengeverdi. Men i
løpet av denne perioden ble kommunens lånegjeld nedbetalt med nesten 200.000
kroner. De bevilgningene som ble gitt, gjaldt vanlige utgifter til sosial- og helsestellet,
drift av skolene, vegvedlikehold m.v. Den eneste posten som ikke steg, var
utgiftene til «Politi og rettspleie» som hele tiden ble ført opp med kr. 320,-. Her
var fortsatt rolige forhold i Våle. Likevel foregikk det politi- og rassiavirksomhet,
men utgiftene til dette ble ikke belastet kommunekassen.
Utgiftsposten til kommunens sentraladministrasjon viser den største økning fra
kr. 13.850,- i 1941 /42 til kr. 29.500,- i 1944/45.
Det skyldes for en stor del utgiftene til forsyningsnemnda som etter hvert fikk
mere å gjøre både med utdeling av varer og kontroll med avlinger og beholdninger.
Forsyningsnemnda hadde sine problemer, og et av dem kom klart fram under
en sak som herredstinget behandlet like før ju11941 . Her forelå en søknad fra Våle
forsyningsnemnd om bevilgning til innkjøp av et par briller, «da det ofte inntreffer
at det kommer folk med dårlig syn som skal kvittere for forskjellige ting, og
de må da ofte skrive under på ting de ikke har kjennskap til.» - Ordføreren
besluttet å bevilge det nødvendige til innkjøp av briller.
Aktiviteten i herredstinget minket etter hvert fra 1941 til 1945 med henholdsvis
8, 7, 6, og 5 møter i året.
Etter råd som ble fremmet i herredstinget, oppnevnte ordføreren alle kommu-
317

Kornet skal tørkes på hesje. Vi ser at kornbanda blir samlet på en båre og fraktet inn til
hesjen. Bildet er tatt på Vestre Bakke i 1942 da byfolk gjerne var med på det som ble kalt
matauk.
1942 ble også potetene rasjonert, og ingen matvarer var lenger i fri handel.
Bøndene fikk oppgaveplikt og leveringsplikt med trusel om strenge straffer for
dem som brøt bestemmelsene. Folk flest regnet det likevel ikke for umoralsk å
holde en del varer utenom oppgavene som ble gitt til forsyningsnemnda. Det var
da heller ikke mulig å føre kontroll med melkeproduksjonen, og smør og ost ble
laget på gammeldags vis. Alle poteter som ble høstet fra åkeren kom heller ikke
inn i oppgavene, og selv om det fulgte en offisiell oppnevnt kontrollør med
treskeverket på hver gård, ble det tresket korn som ikke ble veid eller målt. Også
på fjøsene klarte man å holde dyr utenfor kontrollen. De oppnevnte kontroll­
Iørene var tross alt folk fra bygda som fortsatt skulle leve der.
Blant de mest dristige var nok bonden på Nordre Oppsal som fanget en elgokse
i snare. Under et basketak med elgen var han så uheldig å bli såret slik at man
måtte tilkalle lege, og han måtte også søke hjelp til å ta seg av dyret. Det er
forøvrig ikke lenger noen hemmelighet at det ble tatt flere elger i Våle under
krigen, og rådyrkjøtt kom også inn i en del hus.
Bensin ble mangelvare, og en del biler ble satt ut av drift mens mange fikk
montert generatorer som ble drevet med ved eller trekull. Det beste drivstoffet til
generatoren var opphugget, tørket oreved, og noen skaffet seg dette fra egen skog.
Men i Våle ble det bygget to anlegg for opphugging og kunstig tørking av gene-
320
ratorknott. Et anlegg på Svinevoll er omtalt under Hegg Bruk A/S. På Tørklepp
begynte Leif Anfinnsen «fabrikasjon» av generatorknott i 1941. Han ansatte faste
vedhuggere på skogen, og på Tørklepp var 3-4 mann i arbeid. Høsten 1944 brant
alle «knottfabrikkene» i distriktet etter at de ble antent aven sabotasjegruppe. (Se
side 344). Anfinnsen reiste et nytt bygg og leverte generatorknott inntil det igjen
ble tilgang på bensin sommeren 1945.
Jorda ble bedre utnyttet enn tidligere, og tilgrodde teiger ble opparbeidet til
grønnsakhager. - «Det er rett en nydelse å se alle de velstelte grønnsakfeltene»,
skrev «B fra Våle» sommeren 1943. Til disse feltene hørte også tobakkplantene,
og «B» skrev videre at han daglig hørte spørsmålet: «Hvor mange tobakkplanter
har du?»
' Bøndene i Våle hadde mat nok til seg og sine under hele krigen. Her var slett
ikke tale om sult, men her var kort veg til tre byer, og fra byene dro tusenvis av
mennesker ut på landet for å kjøpe eller bytte til seg mat i tillegg til en knapp
rasjon. Og fra Oslo kom sultne mennesker på besøk til slektninger og kjente.
Det ble en utstrakt byttehandel. Enkelte velstående byfolk hadde attraktive
varer som de gjerne ville bytte i mat, og alle dem som ikke selv nyttet sin rasjon
av tobakk og brennevin, hadde populære byttemidler.
Mange av dem som kom til Våle for å kjøpe eller bytte til seg mat, kan fortelle
om hjelpsomme og snille bønder. Det var mange av dem, men det finnes nok også
eksempler på at enkelte produsenter utnyttet situasjonen. Svartebørshandel ble et
begrep, og det forekom i Våle som i de fleste bygder i landet. Men de som drev
slik handel fikk dårlig rykte i bygda. Dette forholdet ble også vurdert da det gamle
kommunestyret som kom sammen etter krigen, foretok en «opprenskning». Ved
siden av å ekskludere de av det gamle kommunestyret som hadde blitt medlemmer
av N.S., besluttet man også å ekskludere «svartebørshandlere» fra kommunestyret.
Et par av medlemmene som ble mer enn mistenkt, måtte tåle sterk kritikk,
men kommunestyret fant tilslutt at man ikke skulle foreta seg noe i sakens anledning
«på grunn av bevisets stilling».
I Våle var det ingen aktiv hjemmefrontbevegelse før Milorg ble organisert
omkring årsskiftet 1943/44. Det var da klart for de fleste at Tyskland ville tape
krigen, og man tenkte da mest på avviklingen og oppgjøret som måtte komme.
I Undrumsdal og de østre deler av Våle ble en del personer med i en Milorggruppe
som hadde sin basis i Borre. Folk fra vestre Våle ble med i en Milorggruppe
som også omfattet Ramnes. Gruppen bestod av 106 mann med Kåre Holt som
øverste leder. Denne gruppa tok imot «slipp» fra engelske fly - våpen og
ammunisjon som ble fordelt og lagret forskjellige steder. I Våle var det en tid et
våpenlager hos Wergeland på Robak.
21.. Våle bygdebok bnd. li!
321

Ut over ettervinteren 1945 forstod alle at krigen snart var slutt, men ingen visste
om tyskerne i vårt land ville overgi seg uten kamp. Hitler tok selv sitt liv den 30.
april, og den 5. mai kapitulerte Tyskland. Men først den 7. mai kom kapitulasjonen
på alle fronter, og den 8. mai ble selve frigjøringsdagen i Norge.
Milorg hadde fått ordre om å overta, og lederen for Milorg i Våle, forfatteren
Kåre Holt forteller selv i sin erindringsbok «Sannferdig beretning om mitt liv som
løgner»: «Leif Anfinnsen og jeg møttes ved Bettum i Våle. Vi hadde vindjakker
på, men hadde foreløpig gjemt armbind ene i lomma. Et lite våpen hver hadde vi
også. Vi var i tvil. Ikke om handlingen, Gud bedre, men om tidspunktet. Ennå
var ikke freden offisiell. Våle var vår bygd. Det var her vi hørte hjemme. Vi ville
ikke la Quislings folk sitte et minutt lenger enn nødvendig.
Men vi ville heller ikke gjøre dumheter på krigens siste dag.
- Skitt, sa Anfinnsen. - Vi starter.
Så satte vi armbindene på oss, kjente etter at våpnene lå på plass, satte oss på
syklene og trillet opp til kommunekontoret i Våle for å gi beskjed om at hjemmestyrkene
hadde overtatt makten der.
Krigen var slutt».
Ja, krigen var slutt, men også i Våle hadde den krevd sine offer. Mange sjømenn
fra bygda var ute da krigen brøt ut. De fleste av dem fortsatte sin tjeneste, enten
i handelsflåten eller i de norske styrker som ble bygget opp forskjellige steder i
verden. Noen var også ute på hvalfangst, og blant dem var Erik Rustan fra
Revetal. Han var med kokeriet «Skytteren» som ble senket av den tyske marine.
Rustan kom siden til England hvor han ble med i «Kompani Linge», og som aktiv
«Lingekar» deltok han i flere dris'tige operasjoner i Norge under krigen. Han
berget livet, men noen av dem som var ute kom aldri igjen. Etter krigen ble det
reist en minnestein ved Våle kirke over «FALNE FRA VALE I KRIGSARENE
1940-45.» Her er følgende navn risset inn: Arne Brekke, Sivert Dale, Arthur
Kristiansen, Ivar Harehaugen, Jens Hegg, Bjørn Kleven, Leif Krogseter, Kristen
Larsen, Kristen Solberg, Harald Rygh.
Kristoffer Solerød og Kristen Døvik fra Undrumsdal var også blant nordmenn
som mistet livet utenfor landets grenser under krigen.
322
VÅR EGEN TID

Kommunal utbygging
Vål es lange historie fram til den andre verdenskrigen, viser oss et noenlunde
stabilt bygdesamfunn med et sterkt tradisjonsbundet folk. Dette til tross for at de
fleste som ble bofaste her de siste hundre år, kom fra andre bygder og fra andre
kanter av landet. De ble Vålesokninger som førte bygdas tradisjoner videre. Her
var ikke lett å trenge inn og få opprettet eller grunnfestet nye ideer og holdninger.
Det gjaldt også politiske grupperinger og partier. Verken Kommunistpartiet,
Samfundspartiet eller Nasjonal Samling, som stilte lister i flere norske bygder,
fikk fotfeste i Våle.
I etterkrigstiden kom det heller ikke noe radikalt nytt inn i det politiske liv i
bygda. Riktignok måtte Venstre gi opp ved valget i 1947, og fra 1955 ble Kristelig
Folkeparti representert i kommunestyret, men de politiske konstellasjoner ble
stort sett de samme i en mannsalder etter krigen.
I 1951 da det ble valgt 32 representanter til kommunestyret, fikk Bondepartiet
44 % av representantene, Arbeiderpartiet fikk 31 og Høyre fikk 25 %. Da det ved
neste valg ble valgt 21 representanter, ble forholdet omtrent det samme for samtlige
partier, og det ble ingen vesentlige forandringer før 1979. Inntil da fikk
Bondepartiet som i 1959 skiftet navn til Senterpartiet, hele tiden mer enn 40 %
av representantene i kommunestyret. Kristelig Folkeparti var imidlertid kommet
inn med 1 representant fra 1955, og 2 representanter fra 1975.
Ved valget i 1979 ble antall representanter i kommunestyret forhøyet til 25, og
samtidig ga valget et bemerkelsesverdig resultat når det gjelder den politiske
sammensetning. Høyre som tidligere i etterkrigstiden ikke hadde hatt mer enn
25 % av representantene, ble nå det desidert største partiet med 36 %, mens
Senterpartiet fikk 22 % av representantene. Det vil si at Høyre hadde 9 representanter
og Senterpartiet 6, mens Arbeiderpartiet fikk 7 og Kristelig Folkeparti 3
representanter. Det var et stort fall for Senterpartiet som hadde vært kommunens
største parti i mer enn 50 år. Arbeiderpartiet hadde gjennom hele etterkrigstiden
en noenlunde jevn oppslutning med litt tilbakegang i 1979. Det var således Høyre
325

Thorvald Hillestad Isak Bjerknes
og Kristelig Folkeparti som styrket sin stilling, og de «borgerlige» partier hadde
fortsatt et dominerende flertall i Våle.
Resultatet av det siste kommunevalget i Våle viser den samme" tendens som
gjorde seg gjeldende over hele landet, men man kan ikke se bort fra at velgerne
valgte ut fra den politikk som det enkelte parti hadde ført på det lokale plan. I den
foregående periode kan man nemlig finne eksempler på flere partipolitiske avgjørelser
enn tidligere. Før denne tid er det vanskelig å finne saker der Høyre og
Senterpartiet i Våle har stått samlet mot hverandre. Det hendte heller ikke ofte at
Arbeiderpartiet stilte en samlet opposisjon mot de borgerlige. I flere større tiltak
som ble gjennomført etter den andre verdenskrig var det nok noe uenighet, men
den gikk nesten alltid på tvers av partigrensene.
Da Senterpartiet fikk ordførerplassen etter frigjøringen, var Thv. Hillestad den
selvskrevne kandidat. Han hadde virket som viseordfører før krigen og hadde
ellers lang kommunalpolitisk erfaring. Etter tre perioder som ordfører fram til
1956, trakk han seg tilbake, og han ble da sterkt hyldet for «nesten 50 års medvirkning
i Vål es styre og stelL>.
I de neste tre periodene var Isak Bjerknes ordfører i Våle. Han hadde tidligere
representert Senterpartiet i kommunestyret en periode, men han hadde ikke vært
medlem av formannskapet. Bjerknes hadde derimot god erfaring som fremtredende
tillitsmann i landbrukets organisasjoner. Da Bjerknes sluttet" som ordfører
i 1967 hadde Senterpartiet en solid ordførerkandidat i Ludvig Bettum som da
326
Gustav Bakkeland Leif Anfinnsen
hadde vært medlem av kommunestyret siden 1952, og derav en periode i formannskapet.
Han ble ordfører i to perioder før Odd Jonstang overtok etter valget
i 1975. Foruten de som er nevnt, hadde Senterpartiet aktive kommunesdtyrerepresentanter
i Sverre Huseby, Fredrik Backe og Alfred Danielsen.
Gustav Bakkeland som markerte seg sterkt i mellomkrigstiden, fortsatte som
medlem av formannskapet i 10 år etter frigj øringen. Leif Anfinnsen ble likevel
Arbeiderpartiets fremste representant i Våle over en lang periode. Da han ba seg
fritatt i 1967, hadde han vært medlem av formannskapet over 8 perioder, og han
var meget aktiv både som kommunalpolitiker og kulturpersonlighet.
Arbeiderpartiet i Våle hadde tre personer som skilte seg klart ut i denne perioden.
Foruten de to som er nevnt, gjelder det Oskar Frydenberg. Han var kommunestyremedlem
i 6 perioder fra 1945, derav to perioder i formannskapet.
I Høyre var det også tre personer som markerte seg i fremste rekke blant
kommunalpolitikerne etter krigen, nemlig Harald Sørby, Jakob Solerød og Erling
Søby. Det gjelder særlig Harald Sørby som var viseordfører i 3 perioder fra 1952,
etter at han hadde vært med i kommunestyret 2 perioder tidligere. Solerød som
var medlem av kommunestyret i 4 perioder fra 1952, var viseordfører i perioden
1964-67. Han var i en lang periode formann i Våle Høyre, og i 1948 møtte han
på Stortinget i 3 måneder som varamann for Høyre fra Vestfold. Erling Søby var
medlem av kommunestyret i 5 perioder fra 1956, og også han hadde en periode
som viseordfører.
327

Fra 1937 ble kvinnene representert i Våle kommunestyre, men 40 år senere
hadde ennå ingen kvinne kommet med i formannskapet. Kvinnene ble i det hele
dårlig representert i denne perioden. Ved valget i 1947 og i 1971 kom 3 kvinner
inn i kommunestyret, men i 4 perioder var det kun 1 kvinne med, og i perioden
1968-71 var mennene alene i kommunestyresalen. Valget i 1979 markerte på flere
måter et skifte. Da kom det 7 kvinner inn i Våle kommunestyre.
Den sterke bondebevegelsen som så lenge gjorde seg gjeldende i Våle, kom også
til uttrykk under folkeavstemningen og tilslutningen til E.F. i 1972. Da stemte 948
mot medlemskap, mens 630 stemte for. Bare noen få kommuner i landet hadde
så stor overvekt av nei-stemmer.
Da det nye kommunestyret tok fatt etter krigen, var kommunens økonomi
forholdsvis god. Lånegjelden som i 1940 utgjorde kr. 171 ,- pr. innbygger, var i
1945 kommet ned i kr. 96,- pr. innbygger. Men under krigen ble det ikke foretatt
større investeringer på grunn av rasjoneringen, og kommunen stod nå foran en
rekke store oppgaver som krevde kapital. Flere tiltak som ble besluttet utført før
krigen, var blitt utsatt, og det gjaldt blant annet bygging av nye veier. I mange år
hadde folk i Våle ventet på en ny vei mellom Snekkestad og Grette, og man ventet
på veien Fossan Kronlia som etter en vedtatt plan skulle vært ferdig utbygget i
1943.
I de første åra etter krigen var det ennå rasjonering på en del viktige varer og
visse vanskeligheter med å komme igang. Men i 1947 mente kommunestyret i Våle
at det var på tide å komme igang med veibyggingen, og det ble sendt en sterk
328
Harald Sørby Jakob Solerød
henstilling til fylket om igangsettelse av arbeidet med veien Fossan-Kronlia, der
Eidsfossbanen hadde gått. Våle hadde tidligere gitt tilsagn om å betale sin del av
anlegget. Det ble imidlertid nødvendig med større tilleggsbevilgninger, og da
veien var ferdig, uten fast dekke, i 1954, hadde Våle og Botne kommuner tilsammen
forskuttert kr. 720.000,- til prosjektet. Først i 1956 fikk denne veien fast
dekke, og den gikk da under navn av «Bispeveien», etter at Vestfold i noen år
hadde kjempet for å få bispesetet lagt til Tønsberg.
Samtidig som Bispeveien ble bygget, fikk Våle endelig en ny vei mellom
Snekkestad og Grette. Den ble åpnet som offentlig bygdevei høsten 1955. I forbindelse
med åpningen av veien møtte fylkesveisjefen og overingeniøren de kommunale
myndigheter, og naturligvis ble det snakket om andre veiproblemer i Våle.
Et av de mest aktuelle gjaldt to grinder som stengte over fylkesveien ved Holm.
Det ble forhandlet, og i desember samme år ble det undertegnet en avtale som
gikk ut på at fylket og kommunen skulle betale en halvpart hver av 1.000 kroner
som grunneieren Ivar Kopperud skulle ha for å fjerne grindene.
Skolebudsjettet viste også sterk stigning etter krigen, og Våle innfridde etter
hvert de krav som sentrale myndigheter stilte til skolevesenet. I 1947 vedtok
kommunestyret å sette igang skolekjøkkenundervisning for jenter i folkeskolens
6 og 7 klasse, og det ble samtidig besluttet å sette i gang framhaldskole fra
kommende skoleår. Året før hadde ungdom i bygda hatt anledning til å gå på
Vestfold fylkes flyttbare ungdomsskole som da var lagt til Våle.
Etter krigen ble spørsmålet om ny kretsregulering tatt opp igjen, og etter en
lengre og tildels heftig diskusjon ble det besluttet å bygge en ny sentralskole på
Kirkevoll. Det ble en omfattende kretsregulering som førte til at skolene i
Kleven, Grette, Haga og Våle krets ble nedlagt, og Kirkevoll sentralskole ble
innviet 28 . desember 1955.
Våle hadde nå fått en moderne skole, men nå begynte diskusjonen om en
fremtidig 9-årig grunnskole. Ma'lge mente at Våle burde ha sin egen ungdomsskole,
men i 1959 valgte skolestyrene i Ramnes og Våle en felles komite til å utrede
spørsmålet. I 1960 la denne komiteen fram et flertallsforslag som gikk ut på at de
to kommuner skulle bygge en felles ungdomsskole, og året etter gikk begge
kommunestyrene inn for dette. Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, som
hadde forholdsvis mange medlemmer i bygda, avviste en henstilling om å sende
sine barn til den offentlige ungdomsskolen, og dette svekket også grunnlaget for
en egen ungdomsskole i Våle.
Arbeidet med felles ungdomsskole på Revetal kom igang høsten 1967, og
skolen ble tatt i bruk 6. januar 1969. Samme år kom loven som krevde at alle
kommuner i landet skulle ha 9-årig skole fra skoleårets begynnelse 1971.
329

I 1965 ble Berg og Solerød skolekretser slått sammen til en krets med skolested
på Solerød, og her ble en ny, moderne skole tatt i bruk fra 1969.
Da Våle kommune besluttet å bygge sentralskole ved Kirkevoll i 1953, forelå
det ingen bevisste planer om å gjøre stedet til et sentrum i kommunen. To år
senere flyttet Våle sparebank inn i nye lokaler på Sørby, og i samme hus fikk
lensmannen sitt kontor. I 1954 ble det foretatt en større restaurering av kommunelokalet
med utgraving av kjeller som blant annet ga plass til nytt sanitæranlegg.
Lokalet fikk også innlagt et sentralfyringsanlegg. Og i 1959 innviet kommunen
et nytt administrasjonsbygg i tillegg til det gamle kommunelokalet. Året etter
kunne El-verket flytte inn i et moderne lager- og kontorbygg på Sørby, som ennå
var et selvfølgelig sentrum i kommunen med landhandel og postkontor. Revetal
var imidlertid kommunens største handelssenter, slik det hadde utviklet seg etter
at det ble jernbanestasjon og postkontor på stedet.
Da kommunen i 1962 valgte Bibomyra ved Kirkevoll til utbygging av idrettsanlegg,
var det heller ikke på tale å se dette i sammenheng med en større sentrumsdannelse.
Den første offisielle uttalelse om et sentrum her finner vi i en utredning
fra 1968, der kommunen vurderer en plan om flytting av Knut Bu's driftsbygninger
til fordel for en videre utbygging i firmaet AlS Huseby og Sønn. Her heter
Krikevoll skole ble tatt i bruk i 1955. Foto: Per Gilding.
330
det blant annet: «Det har derfor vært lansert den tanke at Våle kommune også
burde inn i dette bildet. Vi kjenner til at området Kirkevoll-Gjelstad og om
liggende områder fra naturens side peker seg ut som et sentrum i kommunen.»
Her var det altså tale om at området «fra naturens side» peker seg ut som et
sentrum. Og det var nettopp dette som skjedde for mange hundre år siden da
kirken ble reist på dette karakteristiske høgdedraget inne i bygda. Og først nå ble
det for alvor aktuelt å utnytte området.
Da kommunen skulle velge tomt til hvilehjem i 1930-åra, var det enighet om
at Sørby var et senter der de eldre hadde de største muligheter til å få kontakt med
omverdenen. Det ble likevel flertall for å bygge hjemmet ved Kirkevoll fordi de
gamle da fikk kort vei til kirken. Og dette ble kommunens første anlegg i området.
Så kom både sentralskolen og idrettsanlegget før man begynte å snakke
alvorlig om denne sentrumsdannelsen.
En voksende interesse for jordvern var sikkert en av årsakene til at det ikke ble
ytterligere utbygging på Sørby. I 1958 tilbød Asbjørn Bakke kommunen et areal
til boligfelt i Sørbyområdet, men både jordstyret og fylkeslandbruksstyret gikk
imot. Derimot gikk kommunen inn for kjøp av tomtearealer til bogligbygging i
området ved Våle kirke, og i 1959 forelå en ferdig plan for området nordvest for
kirken.
Våle kommune hadde imidlertid engasjert seg i boligbygging tidligere. Det
første kommunale boligfelt ble lagt ut i Almedalen, der de første hus ble reist i
1957. Her tenkte man i først rekke på familiene som måtte flytte fra Langøya fordi
kalkstensbruddet skulle utvides.
I 1960 kjøpte kommunen 56 dekar ved Hasle i Undrumsdal, beregnet på
industri og boligtomter. Dette feltet ble utvidet til ca. 170 dekar da kommunen
i 1968 kjøpte et større areal fra Krokeborg.
Fra 1967 arbeiet kommunen med planlegging av et boligfelt ved Solerød. De
fylkeskommunale myndigheter hadde imidlertid mange innvendinger mot boligbygging
i dette området, men i 1971 forelå en stadfestet rguleringsplan for feltet
Nordby/Solerød, og i 1972 kom byggingen igang.
Ved Svinevoll ble det lagt ut et kommunalt boligfelt etter at kommunen i 1960
kjøpte et areal av gården Borge. I 1964 kjøpte kommunen gården Nordre Revetal
med henblikk på boligfelt, og her ble de første 19 tomtene klargjort til bygging
i 1968. Ved Våle kirke ble boligområdet ytterligere utvidet etter at kommunen i
1965 fikk festekontrakt på 42 dekar nord for kirken. Siden ble det boligfelter i
Rånerudåsen ved Søby og i Brekkeåsen. Våle kommune hadde en plankomite i
virksomhet, og i 1973 foreslo denne komiteen for kommunen at man skulle kjøpe
ytterligere 250 dekar ved Kirkevoll. Nå forelå det endelig bevisste planer om en
331

større sentrumsdannelse i Kirkevollområdet.
Og i 1976 ble det fattet vedtak om
bygging av samfunnshus. Da dette ble
innviet i 1981 var det politisk strid om
visse prioriteringer, men det var neppe
noen som ikke så at samfunnshuset lå vakkert
til i det området som kom til å bli
kommunens fremtidige senter.
De store kapitalkrevende oppgaver som
Våle kommune har løst i de senere år, er
delvis finansiert ved lån. Men sammenlignet
med andre kommuner i fylket har
kommunen en forholdsvis god økonomi.
Ved utgangen av 1982 var den samlede
lånegjeld kr. 10.744.665,-. Det vil si kr.
2.956,- pr. innbygger.
I desember 1964 sluttet Johan Malmø Johan Malmø
som kontorsjef ved kommunekontoret i
Våle. Han hadde da vært i kommunens tjeneste i 36 år. Ved siden av sin virksomhet
som kontorsjef hadde han en rekke tillitsverv og andre oppgaver i bygda.
Malmø ble da også hedret med Kongens fortjenstmedalje.
Malmø ble avløst som kontorsjef av Arvid Dammen som virket til våren 1969,
da Svein Erik Rønning overtok stillingen. Han sluttet våren 1973 og Svein Holter
ble kontorsjef fram til februar 1981. Nå ble Ole Watne ansatt som rådmann i
kommunen.
Inntil 1964 hadde kontorsjefen ansvaret for trygdekassen, som da ble skilt ut
fra kommuenadministrasjonen med eget kontor i Sparebankens bygg.
I 1966 ansatte Våle kommune egen kommunetekniker etter at man gjennom
noen år hadde hatt en slik felles stilling med Ramnes og Hof. Knut Skredegård
ble ansatt, og han fortsetter i denne stillingen ved siden av Anders Sandberg som
fikk stilling som kommuneingeniør fra 1. januar 1970.
Kommunens administrasjon ble stadig mer omfattende, arbeidsmengden ble
større, og dermed ble det også behov for flere ansatte ved kontorene. Dette førte
igjen til en videre fordeling av ansvaret innenfor administrasjonen, og fra 1.1.1971
fikk kommunekassen og sosialomsorgen egne kontorer med egne etatsjefer. Marit
Bakken som hadde virket ved kontoret siden 1956, ble ansatt som kommunekasserer,
og Liv Ester Larsen ble sosialsjef. Høsten 1978 ble hun avløst av Bjørn
Bredesen som virket til 1.10.1979. Da ble Tormod Leverås ansatt som sosialsjef
332
Ludvik Bettum Odd Jonstang
i Våle. Fra våren 1981 har Roar Johannessen vært sekretær ved rådmannskontoret.
Ved Våle Elverk, som idag har 14 ansatte, er Øivind Bertelsen sjef. Han ble
tilsatt i 1962 da han avløste Alfred Hoff. Han hadde da ledet verket siden han ble
ansatt som overmontør i 1925.
Den økonomiske utvikling i bygda avspeiler seg også i Sparebankens regnskaper.
Ved krigens slutt hadde Våle sparebank en forvaltningskapital på 3,2 mill.
kroner. Da banken feiret sitt hundreårsjubileum i 1953 hadde tallet steget til 4,3
milL, og i løpet av de neste 25 år steg forvaltningskapitalen til 64,4 mill. kroner.
En stor del av dette skyldes naturligvis inflasjon, men tallene forteller likevel om
en overraskende utvikling som kom til å fortsette. For i den siste femårsperioden
fram til 1982 ble forvaltningskapitalen nesten fordoblet. Den utgjorde da 82,1
mill. kroner, og bankens samlede fonds var 7,1 mill. kroner.
Sparebanken ble etter hvert bygdefolkets tjener i større grad enn tidligere. Det
ble et større spekter av forskjellige innskudsformer, og banken påtok seg en
utstrakt betalingsformidling for sine kunder. I 1982 opprettet Våle sparebank en
filial i leiede lokaler hos Arve Gran AlS på Revetal, hvor man kan få utført alle
vanlige banktjenester.
Den utvidede virksomhet krevde etter hvert flere ansatte. Så sent som i 1968
hadde banksjefen 2 personer i sin tjeneste. Idag har banken 10 ansatte i full stilling
333

og 2 som hver har halv stilling. I 1965 sluttet Henry Sandum som banksjef i Våle
sparebank etter å ha vært i bankens tjeneste i vel 30 år. Deretter virket Roar Steen
som banksjef i 4 år inntil Erling Gran ble ansatt fra 1. januar 1968.
Bedre helsestell og nye sosiale tiltak
Alle rapporter fra vårt distrikt går ut på at helsetilstanden stort sett var bedre
under krigen enn den hadde vært tidligere, og dette skyldes nok det forhold at det
var færre som ble syke på grunn av for mye «god» mat. Det ble tross alt et sunnere
kosthold. Etter krigen var tuberkulosen fortsatt en av de sykdommer folk fryktet
mest, og helsemyndighetene sendte stadig ut oppfordringer om renslighet og
bedre hygiene. Det kom også oppfordringer om å bygge badstuer ut over landet.
I Våle ble det da også bygget badstuer i flere kretser i åra 1948/52.
11951 fikk Våle ungdomslag 2.500 kroner i kommunalt tilskudd til fullførelse
av badstue på Fjellborg, og kommunen bevilget samtidig kr. 1.000,- til samme
formål i «hver av de øvrige fire kretser». Badstuene ble forøvrig bygget på privat
initiativ av penger som var samlet inn ved basarer og andre tilstelninger. Sanitetsforeningene
i bygda bidro i sterk grad, og i 1952 var det Våle sanitetsforening som
undertegnet kontrakt med kommunen om disposisjon av kjellerlokalene ved
Grette skole hvor det også ble bygget badstue. I 1945 var det kun 40 hjem i Våle
som hadde innlagt bad.
Badstuene ble likevel ikke det «folkebad» man hadde tenkt. Propagandaen om
finnene som «badstubadet» seg til helse, slo ikke gjennom hos oss, og etter forholdsvis
få år var badstuene i Våle ute av drift. I 1955 dekket kommunen et større
underskudd ved ungdomslagets badstue på Fjellborg, og siden ble den satt ut av
drift inntil huset ble flyttet og reist som klubbhus på Bibomyra.
Et aktuelt helsespørsmål for Våle var vannforsyningen. Her var ingeri store
vann eller tjern som egnet seg til utbygging, og ut over bygda lå åpne brønner
hvor det ble samlet overvann. I 1945 var det alt 541 bosteder i kommunen, og av
disse var det 185 som ikke hadde innlagt vann. 381 av de nevnte bosteder gjaldt
gårdsbruk med fjøs, og 112 av disse brukene, hvor det enkelte steder bodde flere
familier, hadde ikke innlagt vann til kjøkkenet. Derimot var det bare 37 gårdsbruk
som ikke hadde vannledning inn til fjøset. Det krevde mere vann enn et kjøkken.
Under tørkeperioder ble mange brønner tomme, og vannforsyningen i bygda
var i det hele lite tilfredsstillende. Men nå hadde enkelte begynt å bore etter vann
334
Gårdsbrønnen i tunet på østre Bakke var en av de mange brønnene i Våle. Foto: Svein
Ånestad. .
og oppnådd gode resultater. I 1949 sendte derfor Våle arbeiderkvinnegruppe en
henstilling til kommunen og ba om at vannforsyningen ble tatt opp til drøftelse.
Dette førte til at det ble oppnevnt en kommunal vannforsyningsnemnd, og i de
følgende år ser vi at formannskapet stadig støtter og anbefaler bidrag til boring
og innlegg av vann. Over hele bygda ble det boret, og mange åpne brønner ble
etter hvert fylt igjen.
Først når vannforsyningen var løst, kunne man tenke på moderne sanitæranlegg
i huset, og det kom da også i rask rekkefølge. Men i 1979 var det ennå 85 hus i
Våle som ikke hadde innlagt WC, og 151 hus hadde ikke innlagt bad.
Bademulighetene ved sjøen hadde alltid vært til stede i Våle, men etter krigen
tok kommunen et initiativ for å gjøre badestrendene lettere tilgjengelig for almenheten.
Et samarbeide med Botne kommune førte til at de to kommunene i 1957
fikk en leieavtale om disponerng av et friareale med badeplass ved Sandsletta. I
1960 fikk de samme kommunene kjøpt et større areal av gården Sand, og her ble
det siden både campingplass, friareal, hytter og badeplass - et meget populært sted
i Våle kommune.
335

I den samme perioden som gårdsbrukene i Våle fikk innlagt vann fra borebrønner,
fikk mange kjøkken moderne utstyr som gjorde arbeidet lettere. O g samtidig
kom maskinene som gjorde at bonden kunne klare seg med mindre arbeidshjelp.
Det ble langt færre folk på gårdene, og dette førte blant annet til at bryggerhus ene
ble satt ut av drift. Bryggerhuset - det var der maten ble laget, og det var der
gårdens folk inntok alle sine måltider i sommerhalvåret. Bryggerhuset lå som et
eget mindre hus, eller som et tilbygg til våningshuset, og helst litt skjermet for sol
og sommervarme. Her var gjerne noe gammelt utstyr som ga rommet en egen,
hyggelig atmosfære. De hygieniske forhold var ikke alltid de beste, og det hendte
ikke sjelden at mus hadde adgang til bryggerhuset, men likevel var det hele som
regel lagt opp slik at det ble et trivelig samlingssted for folkene på gården. En
rundspørring blant eldre folk i Våle gir oss et noenlunde samstemmig svar som
kan sammenfattes i følgende tekst:
«Det var herlig å ta bryggerhuset i bruk om våren etter en grundig rengjøring,
det var godt å være der gjennom hele sommeren, men det var også godt å komme
inn i varmere hus når høstkulda satte inn.»
Det daglige sommerlivet i bryggerhusene som fantes på nesten hver eneste gård
i Våle, tok slutt i 1950-åra.
Sanitære anlegg og moderne kjøkkenutstyr ga muligheter til bedre hygiene og
lettere stell på flere måter. Men samtidig ble hjemmene avslastet for funksjoner
som tidligere var en del av det daglige liv i huset. Før den andre verdenskrig fødte
de fleste kvinner i Våle sine barn hjemme, og mange syke og gamle fikk pleie i
hjemmene. I 1955 kunne distriktsjordmora i Våle distrikt melde at det kun hadde
vært en hjemmefødsel siden 1952.
I åra etter krigen fikk sanitetsforeningene i Våle og Undrumsdal i stand en
ordning med en sykepleier som bistod med hjemmesykepleie. Men selv med litt
støtte fra kommunen maktet man ikke å lønne en fullt utdannet sykepleier, og ·
ordningen opphørte. I 1955 vedtok kommunen likevel å ansette en helsesøster i
halv stilling, og i 1958 ble det ifølge en ny lov ansatt kommunal helsesøster i full
stilling.
I 1973 kunne Våle kommune ta i bruk et nytt, moderne sykehjem med 28
senger. Det ble reist nær det gamle hvilehjemmet, som siden ble nyttet til menighetshus.
I dette området ligger også

Oslo på den vanlige «flyttedagen» den 14. oktober, men det var umulig å få tak
i folk. Nå var Dahle og kona alene på gården, og de klarte ikke lenger fjøsstellet
alene. - «De plundrer mann og kone alene på gårdene fort vekk bortover i
bygda,» sa Ole Dahle til avisen. Forholdene hadde forandret seg. De unge behøvde
ikke lenger ta jobb som gårdsgutter og budeier for en liten pengesum i
tillegg til kost og losji.
Under den nevnte jubileumsutstillingen fikk Jakob Rustan en stor sølvpokal
som premie for den beste samling med kyr. I 1958 solgte han hele sin besetning
på auksjon. - «Melkeprisen er for lav, og arbeidshjelpen er for dyr», sa Rustan
til avisen som møtte opp på auksjonen. Noen mindre bruk hadde solgt sine
besetninger tidligere, og noen dager etter auksjonen på Rustan solgte Roar
Hillestad på Bjerke sin besetning på 30 dyr. Dermed hadde to av de største
gårdene i bygda sluttet med melkeproduksjon, og avisen spurte herredsagronomen
i bygda, Henrik Beitnes, om dette var «en forsterket tendens i retning av å
slutte med kuholdet?»
«Nei, jeg tror ikke det, » svarte herredsagronomen. Det var kanskje heller ingen
andre som trodde det, kuene ble tross alt solgt til bønder som fortsatte med
melkeproduksjon. Men siden fikk vi vite at kuantallet i Våle gikk ned fra 2100 i
1949 til 542 i 1979. Dette gjaldt melkekyr. Det samlede antall storfe var i 1949
I 1950-åra kunne man ennå se hesten trekke høylasset fra jordet og inn på låv·en. Men dette
bildet fra Syrstad er tatt i 1930-åra.
338
3521 og i 1979 1398. En del av storfebestanden i 1979 bestod av slakteokser. I 1979
var melkekyra i Våle fordelt på noen få bønder som drev melkeproduksjon med
forholdsvis store besetninger. De hadde rasjonalisert, og de hadde innrettet seg
slik at de ved egen arbeidsinnsats fant driften lønnsom.
Svinebestanden viste en sterk økning fra 1725 dyr i 1949 til 4997 dyr i 1969.
Men i 1979 var bestanden gått ned til 3838 svin. Av disse var 444 avlspurker.
Interessen for sauehold vokste naturligvis under krigen da ull var mangelvare, og
i 1949 var det 322 sauer i Våle. Men så ble det etter hvert færre sauer inntil 1969,
da det ble registrert bare 61 dyr. I 1970-åra ble det igjen større interesse for
sauehold, og i 1979 var det 842 sauer i bygda. Ifølge jordbrukstellingene hadde
ikke tallet vært så høyt siden 1845.
Bestanden av voksne høner sank fra 19.568 i 1949 til 15.465 i 1979, mens antall
bikuber holdt seg noenlunde konstant mellom 200 og 300. Interessen for pelsdyravl
ble mindre etter krigen, men den kom igjen til å stige slik at det i 1979 var
794 rev og 1580 mink i Våle.
I 1949 hadde bøndene i Våle til sammen 624 hester. Det var da 63 traktorer i
bygda, og siden 1939 hadde hestebesanden minket med ca. 200. Man antok at den
ville gå ytterligere ned, men mange hevdet da at man aldri ville klare seg uten hest
i jordbruket, og slett ikke i skogbruket. I 1979 var det likevel bare 29 hester i Våle,
og bare noen få av dem var i bruk som arbeidshester enkelte ganger. De fleste
Det var ennå høns på de fleste gårdsbruk i Våle da dette bildet ble tatt på gården Sande
i 1950.
339

mente nå at man meget godt kunne klare seg uten hest både i skogen og på jorda,
men en del hevdet fortsatt at hesten med fordel kunne nyttes til enkelte oppdrag,
og noen benyttet seg av det. De fant trivsel og glede i dette å samarbeide med
hesten.
Men nå var det 419 traktorer i bygda, og de var utstyrt med en rekke forskjellige
redskaper og maskiner som gjorde bonden til en enslig arbeider på sin gård.
Etter den andre verdenskrigen snakket man ofte om "flukten fra landsbygda»,
og mange så i dette en ulykke for jordbruket. Det var likevel en nødvendig
utvikling. I 1930 hadde 719 yrkesaktive personer over 16 år sitt arbeid i jord- og
skogbruk i Våle. I 1960 var bare 383 personer opptatt med det samme, og i 1980
var tallet kommet ned i 292. I tillegg til dem som er nevnt, var det i 1930 en rekke
personer som tok ekstra jobb i onnene. Ikke minst i høstonna da mye av kornåkrene
ennå ble meiet og bundet for hånd, siden hesjet eller rauket, tørket og kjørt
i hus for å treskes på låven. I 1980, da kornarealene var langt større, ble alt kornet
i løpet av noen dager høstet med 123 skurtreskere.
Kornarealene ble større etter hvert som melkeproduksjonen minket, samtidig
som betydelige arealer ble nydyrket. Det var de nye, moderne maskinene og
redskapene som gjorde denne nydyrkingen mulig. Mens man før den andre
verdenskrigen regnet med at det ikke var mulig å vinne særlig mere jord ved
nydyrking i Våle, ble det i løpet av tre ti-årsperioder fram til 1979 nydyrket ialt
5871 dekar. I perioden 1949-59 ble 2714 dekar ny jord lagt under plogen i Våle,
i den neste periode ble det nydyrket 1300 dekar, og i den siste ti-årsperioden 1857
dekar. En stor del av dette var bakkete skogområder som ble slettet ut med
buldosere. En rekke bruk fikk også mere lettdrevet jord ved at bakkete jordbruksområder
ble jevnet ut til slettere terreng. Og i 1959 fikk 36 bruk i Våle og Ramnes
forbedret sin jordvei da Storelva med de mange brå svinger ble rettet, regulert og
senket mellom Barkost og Svinevoll. Det var et tiltak som den gang kostet 230.000
kroner.
Enkelte bruk fikk altså utvidet sine jordbruksarealer ved nydyrking, men flere
bruk ble utvidet ved kjøp av tilleggsjord. I formålsparagrafen for den nye jordloven
som ble vedtatt i 1955, het det nemlig at brukene helst skulle være så store
at de kunne gi eieren og hans huslyd trygge, økonomiske kår. Staten fikk derfor
forkjøpsrett til all jord som skiftet eier, og jorda kunne så fordeles og selges videre
til nabobruk som trengte tilleggsjord for å bli bærekraftige enheter. Denne loven
ble i mange tilfelle anvendt i Våle, og dette førte da til at det ble større og færre
bruk i bygda. Fra 1949 til 1979 sank antall bruk over 5 dekar fra 371 til 328. Det
vil si at det var 43 færre gårdsbruk i bygda, men i bruksstørrelsen 200 til500 dekar
var antallet steget fra 35 til 52.
340
Den store reduksjon i husdyrbestanden måtte naturligvis føre til omlegging
når det gjaldt anvendelsen av jordbruksarealet. Mange satset på ensidig korndyrking,
og i 1979 ble omtrent 80 % av det totale jordbruksareal nyttet til
korn, erter og oljevekster. I 1949 ble bare 30 % av jordbruksarealet nyttet til
slike vekster.
Det skjedde også store forandringer når det gjaldt valg av kornsorter. I 1949 var
det ennå forholdsvis store arealer med hvete, etter at denne kornsorten ble viet
ekstra oppmerksomhet under krigen. Men ti år senere var det nesten ingen i Våle
som dyrket hvete. Det samlede areal med hvete utgjorde da 240 dekar, mens det
i 1949 ble sådd hvete over 3774 dekar. En vesentlig grunn til at hveten falt ut var
det forhold at den egnet seg mindre godt til høsting med skurtresker. Men det
kom nye hvetesorter som fanget større interesse, og i 1979 var det hvete over 5385
dekar i Våle.
Bygg var likevel det dominerende kornslaget i 1979 med ialt 16.088 dekar mot
1544 dekar i 1949. Arealet med havre økte bare fra 5573 dekar til 8115 dekar i den
samme periode. Men i 1979 var det også 895 dekar med oljevekster.
I 1949 ble det dyrket poteter på 2137 dekar. Største delen av dette var beregnet
på husdyra. I 1979 ble bare 267 dekar anvendt til poteter, og da ble det lite eller
intet av dette til dyrefor. Forøvrig var det storhamgang i produksjon av grønnsaker.
Mens det i 1949 ble dyrket grønnsaker i mindre kjøkkenhager som tilsammen
utgjorde 56 dekar, ble det i 1979 dyrket grønnsaker på friland over 547 dekar.
Alfred Danielsen på Kjær var blant de første som for alvor satset på grønnsakproduksjon
i Våle. Han begynte under den andre verdenskrigen, og Kjær gartneri
hadde gjennom mange år distriktets største utvalg ivårplanter.
Vi har tidligere nevnt at det ble dyrket og omsatt en del frukt i Våle før den
andre verdenskrigen. Mons Husabø på Lunde var blant dem som viste at det var
gode muligheter for fruktdyrking i Våle. Han plantet frukttrær over en betydelig
del av eiendommen. Siden har sønnen, Nils Husabø, fortsatt med fruktdyrking
og i dag står det frukttrær over 30 dekar på Lunde.
Veiledningstjenesten i jordbruket ble betydelig utvidet etter krigen. Fylkeslandsbrukskontorene
ble styrket med flere fylkesagronomer, og i de enkelte kommuner
ble det etter hvert ansatt herredsagronomer. Kjell Bjørnland ble i 1951
ansatt som den første herredsagronom i Våle.
Bøndenes organisasjoner drev også en mere aktiv opplysningsvirksomhet. I
Våle fortsatte småbrukerlaget Samhold sin aktivitet etter krigen. Våle Landbrukslag,
som i 1956 skiftet navn til Våle Bondelag, samlet etter hvert nesten alle
bøndene i bygda, og gjennom bondelaget fikk de en rekke informasjoner både om
faglige og økonomiske problemer. Laget arrangerte også forskjellige kulturkvel-
341

der og festlige tilstelninger. Bøndene i annekset stod samlet i Undrumsdal
Bondelag som også var et aktivt lag i etterkrigstiden.
På skogteigene som ble brutt opp til dyrkbar jord, stod det mange steder tett,
grov tømmerskog, og nydyrkningen førte til at det enkelte år ble hugget forholdsvis
mye tømmer i Våle. Og selv om bygda stadig ble omtalt som en jordbruksbygd,
var det samlede utbytte av skogen av vesentlig betydning. I tiårs- perioden
1969-79 ble det i gjennomsnitt solgt 11.706 m 3 tømmer hvert år. Herav var 1806m l
lauvtretømmer og 69 m 3 furu, mens grantømmeret utgjorde hovedmassen.
I tillegg til tømmeret som ble solgt, høstet skogeierene betydelig virke til ved
og vedlikeholdsmaterialer. Ifølge en oppgave for 1978 ble det avvirket 1943 ml til
gjerde- og vedlikeholdsmaterialer og 1209 ml til brensel.
Etter den andre verdenskrigen kom jakten i Våle til å gi større utbytte enn noen
gang tidligere i historisk tid, og interessen for jakt ble også større enn den hadde
vært på lang tid. I 1951 gikk derfor grunneierene i kommunen sammen og dannet
Våle og Undrumsdal Jakt og Fiskeforening med Jacob Haslestad som første formann.
For å få en ordnet jakt ble jaktområdene delt opp i passende felter, og etter
søknad fikk jegere fra bygda tildelt jaktkort i et bestemt felt.
De første rådyra kom til Våle i mellomkrigstiden, og under den andre verdenskrigen
ble det skutt og fanget rådyr i bygda. Men først i 1947 ga Våle kommunestyre
tillatelse til rådyrjakt. Etter et par års jakt ble rådyra igjen fredet, men fra
1955 ga viltnemnda hvert år en rekke felletillatelser på rådyr.
Elgen var fredet i Våle fra 1948 til 1958, men dette året ble det gitt felletillatelse
på 3 dyr, som ble felt. Det viste seg at elgbestanden stadig økte, og nesten hvert
år kunne man forhøye kvoten inntil 1982 da det ble gitt felletillatelse på 24 dyr.
Samtlige ble felt, hvorav 7 kalver. Samme år ble det gitt felletillatelse på 83 rådyr,
men bare 39 av disse ble felt.
Den voldsomme økningen i elgbestanden etter krigen har nok flere åraker, men
det er neppe noen tvil om at elgen fant seg bedre til rette i skogen etter at husdyra
ble borte, samtidig som større flatehugster ga bedre beite for elgen. Rettet avskytning,
som går ut på å spare de beste produksjonsdyra, har sikkert også hatt sin
virkning. Det er vanskeligere å få svar når man spør hvorfor skogsfuglen er nesten
helt forsvunnet i det samme tidsrom. Det synes imidlertid klart at den ikke er blitt
utryddet ved jakt.
342
Fra håndverk til industri
Som tidligere nevnt var det ingen større industrivirksomhet i Våle før den andre
verdenskrigen. Vi ser da bort fra kalkstensbruddet på Langøya som gjennom en
lang periode var kommunens største bedrift. Her fortsatte virksomheten etter
krigen. I 1950-åra måtte de fastboende forlate øya hvor det ennå var en del skog
og uberørte arealer, og bruddet ble stadig utvidet.
Etter krigen vokste det imidlertid fram industri som fikk stor betydning for
bygda. Det skjedde i en tid da den tekniske utvikling førte til rasjonalisering på
så mange områder. Nye maskiner og nytt utstyr åpnet stadig nye muligheter til
forskjellig produksjon. Mange forsøkte å utnytte disse mulighetene, og en rekke
tiltak kom igang. Noen av dem utviklet seg under dyktige ledere til større bedrifter,
som hevdet seg i en stadig sterkere konkurranse. I Våle kan vi i denne
sammenheng trekke fram to bedrifter: Hegg Bruk AlS og AlS Huseby og Sønn.
Tilsammen gir disse bedriftene idag vel 300 arbeidsplasser, og de ble bygget opp
i en periode da arbeidsstokken innen jordbruket minket med vel 400 personer.
Det var en omstilling av stor betydning for en jordbrukskommune, og vi skal se
nærmere på oppbyggingen av disse to bedriftene.
Siltvedtsmeden, smedmester Hans Siltvedt i arbeid ved essen i sin smie som han drev fram
tzl1956: Szltvedt drev også som hjulmaker og snekker.
343

Reidar Hegg hadde i noen år drevet en sag i Hillestad sammen med sin far før
han kom til Svinevoll i Våle i 1939. Her bygde han da et høvleri hvor en del av
skurlasten fra Hillestad ble videreforedlet. I 1941 bygde Hegg ei sag på Svinevoll,
og dermed var det et sagbruk på stedet, som ga arbeid til noen få menn. I tillegg
til sagbruket begynte Hegg, som den første i Vestfold, med produksjon av
«knott» til generatordrift av biler. Det krevde egne bygninger og eget utstyr, og
6 til 8 mann var opptatt med denne produksjonen. Men høsten 1944 ble knottfabrikken
antent aven sabotasjegruppe som mente å ramme okkupasjonsmakten
ved å brenne samtlige knottfabrikker. Aksjonen ble imidlertid betegnet som
meningsløs, idet nesten all generatorknott ble nyttet til sivil trafikk, mens de
militære stort sett benyttet bensin og olje.
Antennelsen av knottfabikken på Svinevoll førte til at samtlige bygninger på
bruket brant ned. Knottproduksjonen kom snart igang i provisoriske bygninger,
og i 1945 ble det bygd ny sag og nytt høvleri, og noe senere et større lagerbygg.
Reidar Hegg foretok stadig forbedringer ved bruket, og hans tekniske innsikt
og oppfinnerevne førte til flere patenter. Det gjaldt i første rekke et sorteringsanlegg
ved sagbruket som foretok automatisk tykkelsessortering av last. Hegg
fikk patent på dette anlegget i 1949, og han bygde så et verksted for produksjon
av sorteringsanlegg som ble solgt over hele landet.
Da det i 1950-åra ble aktuelt å levere hon i pakkede bunter, savnet Hegg en
frontlaster med tilstrekkelig løfteevne. Han løste selv problemet ved en ny patent,
verkstedet ble utvidet, og så ble det full produksjon av gaffeltrucks og frontlastere
fra 1956. Det ble stadig spørsmål om lastere med større løfteevne, og i 1978 solgte
Hegg denne bedriften til Kaldnes Mek. Verksted. Gjennom vel 20 år hadde da 20
mann vært opptatt med denne produksjonen på Svinevoll, og ialt hadde Hegg da
levert 650 lastere herfra.
I mellomtiden hadde det foregått store forandringer på bruket. Etter en brann
i 1966 ble det bygget nytt høvleri, lager og kontorer, og i 1975 ble det oppført en
ny ,moderne sag. I de følgende år ble det innkjøpt og skåret mellom 25 og 30 tusen
kubikkmeter tømmer:
I 1980 ble det tatt i bruk et nytt fyringsanlegg som utnytter bark og annet avfall
og gir varme til alle bygninger og til et større tørkeanlegg. På tross av at dette
anlegget kostet 6 mill. kroner, regner man med besparelser samtidig som ressursene
blir bedre utnyttet.
I 1968 begynte Hegg Bruk med salg av ferdighus, og i enkelte år er det blitt
levert opp til 130 hus. Bruket bygger også garasjer, og i de senere år er det
gjennomsnittlig levert 500 garasjer i året over et større område 'fra Skien til
Hønefoss. Fra 1974 ble det i tilknytning til høvleriet satt igang en trevarefabrikk
344
Hegg bruk AlS, Svinevoll.
hvor det vesentlig blir laget trapper. Lageret av forskjellige bygningsartikler er
stadig blitt utvidet, og omsetningen har øket betraktelig. I 1981 var ialt 160
personer ansatt ved Hegg Bruk, og netto omsetning utgjorde vel 63 mill. kroner.
Svinevoll Sag og Hølveri ble i 1968 omdannet til et familieselskap under navnet
Hegg Bruk A l S, men Reidar Hegg var fortsatt daglig leder ved bedriften. I 1975
kom sønnene sterkere inn i bildet, og Per Mikal Hegg ble da disponent, mens
Terje Hegg ble driftsleder. Men han som startet det hele var fortsatt formann i
selskapets styre og i daglig aktivitet på bruket, inntil han plutselig døde i januar
1985.
A lS Huseby og Sønn på Veierud i Våle er etter hvert blitt Østlandets største
møbelfabrikk med 150 ansatte og en netto årsomsetning på vel 60 mill. kroner.
Bedriften kan føre sine tradisjoner tilbake til gammelt håndverksmiljø i bygda. Da
Arthur Huseby bygde det første snekkerverksted på Veierud i 1929, hadde han
arbeidet både som smed og snekker hos C. Hansen Svinevoll. Det var først i 1945
at dette verkstedet for alvor ble tatt i bruk. Da hadde sønnen Kåre Huseby tatt
svenneprøve i møbelsnekkerfaget, og sammen med sin far gikk han igang med
produksjon av møbler. I 1947 fikk Huseby og Sønn kontrakt på levering av
møbler til kontormøbelfirmaet Stål og Stil. Dette førte til utvidelse av bedriften
slik at det i 1952 var 7 mann i arbeid.
Høsten 1953 fikk bedriften en «prøveordre» fra Tandbergs Radiofabrikk AlS.
345

Her gjaldt strenge kvalitetskrav, og nå fikk Kåre Huseby virkelig anledning til å
omsette sine evner og kunnskaper. I løpet av et par år ble hele innsatsen ved
bedriften konsentrert om levering til Tandberg. Det gjaldt i første rekke radiokabinetter
og trilleskap for båndopptakere. Det hele ble etter hvert mere industribetonet,
og i 1956 fikk man et tillbygg på vel 400 m 2 Det ble innkjøpt nye
maskiner, og snart var det ialt 16 ansatte som jobbet med produksjon og levering
til Tandberg. I 1958 kunne man notere en omsetning på 1 mill. kroner.
Men dette var likevel bare en begynnelse. Økende produksjon krevde ytterligere
utvidelser: I 1961 1000 m 2 0g i 1964 1200 m 2 Etter nye utvidelser i 1970 og
i 1974 disponerte bedriften ialt til produksjonslokaler, lager og kontorer ca.
17.000 m 2 • Og fremdeles gikk all produksjon til Tandberg. Men i 1976 begynte
Huseby produksjon av møbler og veggreoler etter en plan som gikk ut på at disse
produktene i løpet av et par år skulle utgjøre 50 % av den totale produksjon. Så
langt var man også kommet da Tandberg Radiofabrikk AlS gikk konkurs i 1978.
For Huseby kom konkursen tross alt noe overraskende. All produksjon til Tandberg
ble plutselig stoppet, og bedriften kom ikke ut av dette uten betydelige tap.
Likevel klarte man under hard konkurranse en omstilling til full møbelproduksjon,
slik at alle de ansatte fikk fortsette.
Den store møbelfabrikken i Våle begynte i 1978 et samarbeid med]. Ekornes
Fabrikker AlS. Det ble opprettet et felles salgsapparat med store utstillingslokaler
og forretninger. De to bedriftene har også et nært samarbeid om produktutvikling.
Arthur Huseby var aktiv ved bedriften helt inntil 1976 da han fylte 77 år, men
lederfunksjonen har hele tiden ligget hos sønnen Kåre Huseby. Hans to sønner
er nå aktive i ledersjiktet: Karl Arthur som markedssjef og Jan Ivar som reklamesjef.
Huseby og Sønn var en privat bedrift helt inntil 1965. Da ble det opprettet
et familieaksjeselskap under navnet AlS Huseby og Sønn.
Det er likevel ikke bare de to nevnte bedrifter som har skaffet nye arbeidsplasser
i Våle. Flere andre tiltak har ført til virksomhet av stor betydning for bygda,
både fordi det er blitt arbeidsplasser og fordi det har skapt et mere variert næringsliv
i en jordbrukskommune som ble tvunget til omstillinger.
AlS Indland Industri ble et resultat av kommunens tilbud på industritomter i
Undrumsdal. Bedriften etablerte seg først under firmanavnet Innland Limited
AlS i 1968, og produksjonen bestod da i elementer til husbygging. I 1976 ble
firmaet omorganisert slik at noen av de ansatte også fikk aksjer, og produksjonen
kom nå til å bestå av isolasjonsmaterialet stivt polyuretanskum, som har blitt en
meget populær vare. AlS Inland er alene om produksjonen i Norge, og større
kvanta blir eksportert til Danmark, Sverige og Finland. I 1982 utgjorde netto
346
AlS Huseby og Sønn's bedrift på Veierud.
omsetning 5,5 mill. kroner. Firmaes daglige leder har hele tiden vært Arve Klasbu,
og til sammen er det 11 ansatte.
AlS Lakka ble startet i 1965 da brødrene Helge og Jan Erik Grytnes begynte
med billakkering i et verksted ved Knudstad. I 1968 overtok Arne Kr. Grytnes
ledelsen av verkstedet, og det gikk da over til en industribedrift. Det ble foretatt
betydelige utvidelser og investert vel 2 mill. kroner. Og nå kom virksomheten til
å bestå i kjemisk forbehandling og lakkering, vesentlig av aluminiumsprodukter,
fasadeplater og innvendige takplater. I 1970-åra var 20 mann i arbeid ved bedriften.
Av forskjellige grunner oppstod det vanskeligheter med produksjon og omsetning,
og virksomheten er for tiden innstilt.
Brødrene Bettums Bilverksted, som startet opp før krigen, ble i 1971 overtatt
av Bjarne Brekke, som leide lokalene. I 1979 ble bygningene overtatt av Våle
Motor AlS som er et datterselskap av Norsk Auto i Vestby. Verkstedet på østre
side av veien ble sogt til Bjarne Brekke, mens Våle Motor etablerte seg på den
andre siden av veien. Dette firmaet driver med salg og omsetning av nye og brukte
biler, og det har dessuten et moderne bilverksted. Da Våle Motor startet i 1972
var to mann i virksomhet, mens det idag er 10 ansatte. Omsetningen i 1982
utgjorde ca. 8 mill. kroner.
Bjarne Brekke fortsatte virksomheten under firmanavnet Bettums Bilverksted
347

AlS. 5 mann er her i arbeid med bilreparasjoner samtidig som verkstedet har salg
av bildeler, rekvisita, bensin og olje. I 1982 ble verkstedet utvidet med 150 m 2 •
Det gamle sagbruket på Revetal som er omtalt tidligere, fortsatte sin virksomhet
etter krigen, og det var fortsatt i familien Grans eie. I 1968 ble sagbruket
nedlagt, og virksomheten ble da konsentrert om palleproduksjon og impregnering
av paller. Firmaet ' overtok halmlutingsanlegget som Østlandske Melkesentral
hadde drevet, og her foregår impregnering av paller som blir eksportert til Australia.
Det gjelder forøvrig alle paller som flere norske bedrifter eksporterer til
samme land. Revetal Sag AlS eies idag av familiene Arve Gran og Petter Jahre,
mens Sverre Klausen er daglig leder. Arbeidsstyrken varierer mellom 7 og 10
mann, og den årlige netto omsetning ligger på omkring 2,5 mill. kroner.
Kyllingslakteriet A lS på Revetal har utviklet seg til en bedrift som beskjeftiger
22 personer, derav flest kvinner i deltidsstilling. Virksomheten begynte i 1971 da
Harald Aas startet med slakting for sin forretning Kyllinghuset i Tønsberg. I 1975
overtok broren Trygve Aas slakteriet, og han utvidet virksomheten med moderne
maskiner og utstyr. Kyllingslakteriet kjøper inn levende fjærfe fra et stort område
som også omfatter bygder utenfor Vestfold. Fjærfeet blir slaktet, kontrollert og
pakket for salg, og i 1982 hadde bedriften en omsetning på 12 mill. kroner.
Tørrmelkfabrikken på Revetal ble i 1950 overtatt av SIL Østlandets Melkesentral
som etter hvert utvidet produksjonen av tørrmelk. I 1960-åra tørket fabrikken
3500 liter melk i timen. Denne produksjonen ble imidlertid innstilt, og i 1972 ble
det innenfor landbrukssamvirket dannet et nytt selskap som overtok fabrikken og
begynte med eggprodukter. Fra 1. januar 1975 overtok Norske Eggsentraler det
hele, og under firmanavnet Norske Eggsentraler SI L avd. eggprodukter, Revetal
er det siden blitt stor produksjon av forskjellige varer med egg som råstoff. De
viktigste produktene er: Konservert plomme, heleggpulver, plommepulver, hvitepulver,
flytende heleggmasse, hvittemasse, vafler og pannekaker.
Anlegget på Revetal har 20 fast ansatte, men i lengre perioder arbeider i tillegg
vel 20 deltidsansatte, og den årlige netto omsetning utgjør ca. 30 mill. kroner.
Kjell Frøystad har vært daglig leder ved bedriften siden 1972.
De gamle bygdesmiene i Våle ble etter hvert nedlagt eller ominnredet til annet
bruk. Men ennå finnes et par smier i bygda hvor man kan få utført gammeldags
smedarbeid av dyktige smeder. Det gjelder Døviksmia der Gunnar Simonsen
driver verksted og Olav M. Grans smie og sveiseverksted på Revetal.
Hengsrødsmia var også lenge i drift som en tradisjonell bygdesmie. I 1949
overlot Lars Johan Bøe smia til sin sønn Thor Bøe. Han begynte med sveising og
forskjellige monteringer, og i 1963-64 bygde han et større verksted. 'Dette er etter
hvert blitt utvidet slik at det idag dekker 600 m l . Her arbeider 5 personer, og
348
Langøya i Holmestrandsfjorden er en del av V åle kommune. Her var en gang to gårdsbruk
og flere bolighus. Foto: Widerøe Flyselskap al s.
349

arbeidet består vesentlig i montering og påbygging av utstyr til lastebiler så som
tipper, kraner og lastekasser. Den årlige netto omsetning utgjør omkring 2,5 mill.
kroner, og bedriften ledes nå av Ragnar Bøe som overtok etter sin far i 1981.
På Sørum ble det satt igang et sveiseverksted etter at Martin Sørum i 1939 fikk
patent på en kantplog til snøbrøyting. Han konstruerte siden snøfresere som ble
meget populære, og her ble det etter hvert en bedrift med flere ansatte. I 1967 ble
bedriften overtatt av sønnen Lars Sørum, som fortsatte med produksjon av snøfresere
og en spesiell slådd for traktordrift. Ved siden av denne produksjonen
utfører verkstedet reparasjoner av landbruksmaskiner og redskaper. I 1979 ble det
bygget et nytt verksted på 300 m 2 , og ved Sørumverkstedet arbeider idag 6 personer.
I Våle ligger også Skandinavias største drivhusanlegg for potteplanter. Det
gjelder Buketten AlS som etablerte seg i bygda i 1969 da firmaet fikk en leiekontrakt
på Fegstad Gartneri. I 1980 kjøpte Buketten AlS gartneriet og Fegstad gård,
hvor man straks gikk igang med utvidelser og ombygging. I løpet aven
to-årsperiode ble det investert 8 mill. kroner i drivhusanlegget som nå produserer
potteplanter. Buketten AlS som har 21 butikker forskjellige steder i landet, har
nå sitt hovedkontor på Fegstad, og ved kontoret og anlegget her arbeider tilsammen
35 personer.
Foreningsliv og kulturell aktivitet
All foreningsvirksomhet som ble stanset under krigen, kom snart igang igjen, og
flere nye foreninger ble stiftet. Det ble flere tilbud både for barn og voksne.
Johannes Bentsen som fortsatt fulgte med i det som rørte seg i bygda, sendte
stadig sine notiser til avisene. På forsommeren 1946 skrev han om en vellykket
våronn og fint sommervær, og han fortsatte: «Livet ellers i bygda er omtrent som
det almindelige. Kun flere stevner og samles til av forskjellig slag.»
Kvinnene ble mere aktive enn de hadde vært tidligere. I sanitetsforeningene
fortsatte de arbeidet med stor iver, og de to bondekvinnelaga begynte arbeidet for
alvor etter krigen. Våren 1948 sendte Våle bondekvinnelag en henstilling til kommunestyret
og ba om at det ble ansatt en husmorvikar i bygda. Det var et nytt
behov som meldte seg fordi de unge jentene nå kunne få bedre jobber enn å stille
som tjenestejenter for en rimelig månedslønn. Innen årets utgang var· to husmorvikarer
fast ansatt i Våle kommune.
350
I de følgende år viste bondekvinnelaga både i Våle og Undrumsdal spesiell
interesse for den lokale kulturhistorie, og de bidro i sterk grad til å vekke forståelse
og ansvar for verdier som ellers ville gått tapt. Blant flere andre oppgaver som
bondekvinnelaga påtok seg, var anskaffelse av konfirmantkapper til begge kirkerne.
Våle ungdomslag viste stor aktivitet i etterkrigstiden og konsentrerte seg blant
annet om vedlikehold av lokalet Fjellborg, som fortsatt var bygdas storstue. Møtevirksomheten
var nok noe varierende, men inntil idag har Våle ungdomslag vært
et av de mest aktive i den frilynte bevegelsen: Vestfold Ungdomsfylking. Ungdomslaget
i Undrumsdal hadde ikke de samme muligheter til rekruttering, og her
ble virksomheten innstilt i 1960-åra.
Losjene Bjørn Farmann i Undrumsdal og Hjerterum i Våle fortsatte sin virksomhet
etter krigen. I losje Hjerterum var det forholdsvis god aktivitet omkring
1956 da losjen feiret sitt 40-årsjubileum med et stort festmøte. Forøvrig har det
i begge disse losjene vært perioder med svært liten aktivitet, men en kjerne av
trofaste losjemedlemmer har hele tiden hold det gående. Blant de mest aktive og
trofaste losjemedlemmer i disse losjene var uten tvil Lars Langklep i Losje Bjørn
Farmann.
En ny klubbvirksomhet som kom til å få stor betydning, var 4-H. De fire
H-ene står for Hode, Hjerte, Hender og Helse i 4H-løftet: «Jeg lover å arbeide
mot det mål å bli en ungdom med klart hode, varmt hjerte, flinke hender og god
helse.» De første 4-H-klubbene i Våle ble startet i 1955. Det gjaldt klubben Djerv
i Undrumsdal og Frigg i Kleven Krets i Våle. Den siste ble oppløst etter kort tid,
og en del av medlemmene her sluttet seg da til klubben Ivrig i Fon. I 1960 ble det
dannet en ny 4-H-klubb i Våle under navnet Rapp. I 1970 hadde denne klubben
70 medlemmer, og den har siden vært i god aktivitet under dyktige ledere.
Klubben i Undrumsdal har vært i jevn aktivitet siden starten. Her har Sverre
Huseby vært en drivende kraft gjennom mange år. Han har også vist interesse for
4-H-arbeidet utenfor Våle.
Sverre Huseby var også en drivende kraft da Våle Hornmusikk ble stiftet i
1948. Alt året etter kunne korpset stille i spissen for 17.-maitoget, og de neste 20
år fikk mange glede av bgygdas eget musikkorps som møtte opp ved en rekke
forskjellige arrangementer. Korpset fikk noe kommunal støtte, men Våle Sparebank,
en rekke privatpersoner og musikerne selv sørget for økonomi til å holde
det hele igang. Etter hvert ble det likevel vanskelig å skaffe medlemmer nok til et
fungerende korps, og i 1969 ble virksomheten innstilt.
Ved siden av Sverre Huseby har brødrene Ragnvald og Sigmund Kj ølstad gjort
mye for å skape et aktivt musikkmiljø i Våle. Ragnvald Kjølstad var blant initia-
351

Våle Hornmusikk 1952. Første rekke fra venstre, sittende: Per Berg, Ragnar Kristensen,
Sigmind Kjølstad, Sverre Huseby dirigent, Tore Hansen, Ragnvald Kjølstad, Ragnar HViodsten.
Andre rekke fra venstre: Jan Solerød, Erling Hvidsten, Tore Sørby, Alf Solerød, Kare
Krokeborg, Svein Dalen, Kjell Kristensen, Hans Chr. Kaldager, Nils Husabø. Tredje rekke:
Lars Hvidsten, Herman Wold H ansen, Kåre Haugen. Arthur Kirkevold og Ole KIrkevold
var ikke tilstede da bildet ble tatt.
tivtagerne da Våle skolekorps ble stiftet i 1953, og han ble korpsets dirigent i
tilsammen 12 år. Sigmund Kjølstad har også virket som dirigent i skolekorpset,
og han har gjennom mange år vært en aktiv medarbeider og instruktør. .
Våle skolekorps består idag av et hovedkorps med 36 medlemmer, et aspIrantkorps
med 17 medlemmer og et drillkorps med 11 medlemmer.. . .
Familien Kjølstad har i det hele en sentral plass innenfor muslkkhvet I bygda.
Det gjelder ikke minst Randi Kjølstad som underholder med pianomusikk og
akkompagnerer både sangere og musikere. . ., .
Våle sanglag som hadde vært i aktivitet siden 1897, innstilte sm Virksomhet I
1958. Men sangere fra dette koret ble siden med i det mer kjente Vå-Ra-koret og
i Våle menighetskor. Det siste ble stiftet i 1970 etter initiativ av Helene Kavlie­
Borge, som også er korets leder.
Idrettslaget Ivrig som hadde en slags fotballbane ved Fossan, begynte i 1950-åra
å arbeide alvorlig for å få et skikkelig idrettsanlegg i kommunen. I 1957 foreslo
352
laget at kommunen skulle medvirke til bygging av et nytt anlegg ved Kirkevoll,
men formannskapet svarte at dette ikke kunne bli aktuelt, «på grunn av de mange
og store oppgaver kommunen for tiden arbeider med. » En ny henvendelse to år
senere ble avslått med den samme begrunnelse, men i 1961 kunne Alfred Danielsen
som da var blitt formann i et kommunalt idrettsutvalg, meddele kommunen
at Departementet på visse vilkår var villig til å overlate Bibomyra under prestegården
til idrettsplass. Utvalget fikk i oppdrag å arbeide videre med saken, og året
etter gikk kommunestyret med knepent flertall inn for erhvervelse av området
som etter planen skulle utbygges til idrettsplass over en tre-årsperiode.
Men først i 1972 kunne anlegget innvies. Det kostet da atskillig mer enn planlagt,
men kommunen hadde fått en del tippemidler som støtte, og det var utført
betydelig dugnadsarbeide. Blant dem som organiserte det hele og arbeidet mest
var Alfred Danielsen og Nils Husabø.
De to idrettslaga Ivrig i Våle og Hauk i Undrumsdal har i første rekke interessert
seg for fotball og friidrett. Emil Solerød, som er utnevnt til æresmedlem i
Hauk, var gjennom mange år en av klubbens mest aktivie ledere. Omkring 1960
hadde Ivrig noen aktive skiløpere som gjorde seg bemerket utenfor bygda. Da ble
også Rambergkollen bygget opp igjen etter at alt treverk var råtnet ned, og i 1981
ble denne bakken ombygd til en plastbakke.
I 1885 ble Kristian Svendsø ansatt som lensmann i Våle. I 1915 fikk han Sigurd Haugen
som lensmannsbetjent. Han overtok lensmannsstillingen i 1920, og i 1924 ble han gift med
lensmannens datter, Hjørdis. I 1945 ble Tor Gran lensmannsbetjent hos Haugen. I 1950
giftet han seg med lensmannens datter, Ingebjørg, og i 1958 overtok han lensmannsstillingen
etter sin svigerfar. 11985 har de tre lensmennene virket i Våle i tilsammen 100 år. De
ble alle bygdelensmenn i ordets beste forstand. Fra venstre: Svendsbø, Haugen og Gran.
23. Våle bygdebok bnd. III
353

I de første åra etter krigen viste en gruppe i Grettebygd spesiell interesse for
skiidrett, og dette førte til at Nordre Våle idrettslag ble dannet i 1948. Laget
innstilte imidlertid sin virksomhet etter kort tid.
Da Våle skytterlag tok arbeidet opp igjen etter krigen, var det stor interesse for
skyttersaken. Ikke først og fremst fordi man tenkte på krig og forsvar av landet,
slik det var da laget ble stiftet i 1860-åra, men fordi skyting var blitt en populær
sport. I Våle var interessen så stor at det ble dannet et nytt lag under navnet:
Barkost skytterlag. I 1947 fikk dette laget kommunalt bidrag til opparbeidelse av
bane, samtidig som Våle skytterlag fikk bidrag til utbedring av sin bane ved
Bettum. Barkost skytterlag ble imidlertid oppløst alt i 1949, og skytterne samlet
seg da i Våle skytterlag som i 1953 arrangerte et stort jubileumsstevne på Bettumbanen.
Det var da 50 år siden denne banen ble anlagt, og nå var den blitt betydelig
utvidet og forbedret. I de senere år har laget hatt vel 200 medlemmer.
Flere av de kristelige foreningene fikk øket tilslutning i en periode etter krigen,
og i 1950-åra feiret de to største misjonsforeningene sine 50-årsjubileer. Det gjaldt
Våle Misjonssamband som markerte dette ved et stevne hos Harald Hansen på
Olumstad i 1957 og Våle Indremisjon som feiret sitt jubileum i 1959. I en beretning
for Misjonssambandet heter det at «Foreningen har vokst jevnt fra 15 medlemmer
i 1907 til 30 medlemmer i 1957.»
Medlemstallet i Indremisjonen varierte mellom 20 og 30 medlemmer. Våle
kristelige Ungdomsforening hadde også aktive perioder etter krigen, og i 1971
feiret foreningen sitt 40-årsjubileum. Meldemstallet har holdt seg noenlunde konstant
med omkring 30 medlemmer, og blant foreningens faste arrangementer er
konfirmantfesten som blir avviklet hvert år.
Trofaste kvinner holder fortsatt liv i de mindre misjonsgruppene som ble stiftet
før krigen. Det gjelder østre misjonsforening som omfatter Haga krets, Vestre
misjonsforening, Fossan kvinnemisjon og Kleven misjonsforening. Disse foreningene
samler inn penger til Misjonssambandet og Sjømannsmisjonen. I Grettebygd
arbeider Grette santalmisjon.
I 1950-åra ble det stiftet blindesaksforeninger både i Våle og Undrumsdal.
Foreningen i Undrumsdal har innstilt sin virksomhet, etter å ha samlet inn et
betydelig beløp til Østlandske blindeforbund. Våle blindesaksforening har også
samlet inn betydelige beløp, og er fortsatt i virksomhet.
Flere av de foreningene ·som er nevnt, har mottatt større gaver fra anonyme
personer i bygda. Noen fant også anledning til å gi direkte støtte til spesielle tiltak.
I den forbindelse nevner vi Dina Kalsrud som i 1953 ga 60.000 kroner til et
gravkapell ved Våle kirke. Kapellet ble innviet i 1958, og etter giverens ønske er
det reist til minne om Olav og Lars Kalsrud.
354
Samfunnshuset Dalheim i Undrumsdal ble innviet i 1962. Foto: Per Gilding.
I flere av de lag og foreninger som er nevnt, var lærerne aktivt med i ledelsen.
Det gjaldt særlig i tiden før den annen verdenskrig, men også i etterkrigstiden stod
flere lærere fram som sentrale personer i bygda. Lærerne hadde imidlertid også
sin egen forening: Våle Lærerlag, som ble stiftet i 1880. Gjennom mange år møttes
lærerne i sitt lag til hyggelig samvær samtidig som aktuelle skolesaker ble diskutert.
Ofte var sognepresten til stede på møtene. Etter at den nye ungdomsskolen
ble bygget sammen med Ramnes, ble også lærerlaga i de to kommunene slått
sammen til ett lag.
Sentraliseringen har ført til at flere lærere samles på lærerværelsene. Behovet for
å treffe kolleger på lagets møter er ikke det samme som tidligere, og virksomheten
i lærerlaget innskrenker seg nå vesentlig til faglige og økonomiske spørsmål.
Det var lærerne som fikk i stand det første almuebiblioteket i bygda, og flere
av dem kom siden til å organisere biblioteket og forestå utlån. I 1947 var folkeboksamlingen
i Våle i en dårlig forfatning, og lærerlaget sendte da en henstilling
til kommunen og ba om større bevilgninger. Fra det følgende år fikk biblioteket
årlige bevilgninger som øket fra kr. 700,- i 1948 til kr. 2.300,- i 1958. Siden ble
355

enkelte av hans bøker som er oversatt til flere fremmede språk, står det at Kåre
Holt er fra Norge.
Operasanger Jostein Eriksen er født i Våle i 1926. I åra 1943-45 fikk han
undervisning i klaverspill hos Hanna Marie Salvesen, som da bodde i nabobygda.
I 1948 tok han examen artium, og han hadde da i lengre tid vært kjent som en god
sanger. I de følgende år fikk han musikk og sangundervisning hos sangeren Sigurd
Hoff, operasanger Theodor Andersen og Haldis lngebjart Isene.
Jostein Eriksen debuterte som sanger i Oslo Domkirke i 1956 og i Aulaen i
1957. Da Den Norske Opera åpnet i 1958 ble han fast ansatt som sangsolist ved
operaen. Ved siden av sin virksomhet her var han i 2 år elev som hospitant ved
Statens teaterskole. Siden hadde han flere studieopphold i utlandet. I operaen
hadde han som tenor roller over et vidt spekter. Blant hans største roller kan vi
nevne: Vasjek i «Brudekjøpet», Alfredro i «Flaggermusen», Jacob Skomaker i
«Jeppe», Fyrst Vassilij i «Boris Godunov» og Fiorillo i «Barbereen iSevilla».
Etter at Eriksen ved vanlig aldersgrense sluttet ved Operaen, studerte han
videre slik at han fikk kompetanse som lektor til undervisning i musikkfag, og han
er nå ansatt som lærer ved Ruud videregående skole.
I 1975 ble Jostein Eriksen valgt til formann i Norske Operasangerforbund, og
han stod i spissen for arrangementet da forbundet feiret sitt 50-årsjubileum i 1976.
Malerinnen Ingrid Nordby Søyland fra Botne kom også til å virke i Våle noen
år etter at hun kjøpte Bergsrønningen ved Hengsrud og bosatte seg der. Her
innredet hun et kunstnerverksted, men i 1976 flyttet hun tilbake til Botne og
overlot det hele til sin sønn Arthur Søyland.
Arthur Søyland som er født i 1954, fikk sin utdannelse som keramiker ved
Århus kunstakademi i Danmark og ved Manager fylkeskule i Hordaland. Han
gjorde seg straks bemerket som brukskunstner, men han er nå best kjent for sin
særegne billedkunst uttrykt i porselen og steintøy. Søyland har hatt flere store
utstillinger, og forøvrig deltatt i en rekke utstillinger forskjellige steder i landet.
Blant flere institusjoner som har kjøpt hans anerkjente kunst, er Norsk kulturråd
og Varmlandske Museet i Sverige. Etter oppdrag fra Sem Sparebank har han
utsmykket bankens kantine. Søyland er medlem av Vestfold bildende kunstnere
og av Norske kunsthåndverkere.
Den 6. mars 1985 var fotografen Per Gilding og bygdebokforfatteren ute på en rundtur i
Våle for å ta noen spesielle bilder til illustrasjoner i denne boka. Til vår stm·e overraskelse
får vi se en mann foran oss i veien. Han bærer to spann med vann i et gammelt vassåk over
skuldrene, og vi spør ham: Bærer du daglig vann på denne måten? Nei, sier han, vannled-
360
ningen har frosset, og så må jeg bære vann fra ei olle. Og idag ville jeg prøve denne gamle
«greia» som jeg har liggende. Bildet er således ikke arrangert. Det forteller at vassåket
virkelig var i bruk i Våle i 1985.
361

Formenn og representanter i Våle
kommunestyre 1837-1905
De fire først nevnte i hver periode utgjør formannskapet hvorav nr. 1 er ordfører
og nr. 2 viseordfører.
1837-39:
C. B. Brodahl, Christen Torp, Ole Lærum, Lars Olsen, Sørby, Ole Hansen
Hutuft, Gullich Andersen Grette, Hans Christian Kjølsrød, Lars Pedersen Sørby,
Ole Sørensen Vissestad, Lars AndeI:sen Luur, Guttorm Christensen Sande, Jakob
Hansen Brekke, Christen Andersen Bjerkesti, Anders Olsen Lebsager, Christoffer
Grøum, Lars Christoffersen.
1839-41 :
Simen Elias Crøger, Hans Sollerød, Ole Lærum, Lars Sørby, Christoffer Jansen
Kurstad, Christen R. Berg, Cornelius Grøum, Peder C. Grette, Peder Lofstad,
Ole Hansen Hutuft, Hans Christian Kjølsrød, Ole Sørensen Vissestad, Lars Andersen
Luur, Guttorm Christensen Sande, Lars Christoffersen, Christen Rasmussen
Berg.
1841-43:
Simen Elias Crøger, Christen Torp, Hans Hermansen Rostad, Hans Sollerød,
Lars Luur, Hans Christian Kjølsrød, Ole Hansen Hutuft, Peder Berg, Jacob
Brekke, Guttorm Christensen Sande, Ole Vissestad, Christen Rasmussen Berg,
Cornelius Grøum, Peder Grette, Peder G . Lofstad, Christoffer Kurstad.
1843-45:
C. B. Bro dah l, Christen Torp, Hans Hermansen Rostad, Lars Luur, Ole Vissestad,
Hans Christian Kjølsrød, Ole Hansen Hutuft, Jacob Brekke, Christen Berg,
Guttorm Christensen Sande, Lars Sørby, Christen Andersen Hem, Thor Fegstad,
Peder Jerpe, Anders Olsen Lebsager, Hans Langaas.
363

1869-71 :
Rasmus P. Hals, Mathias HJelmtvdt, Hans C. Hansen Heum, Abraham C. Revetal,
Hans E. Berg, Thomas Hansen Sande, Peder J. Luur, Hans Kjølsrud, Johan
J. Tørklepp, Hans O. Sollerød, Hans K. Sollerød, Gullik Amundsen Hundsal,
Hans L. Raanerud, Hans J. Rye, Anders L. Bakke, Christian J. Tangen.
1871-73:
Abraham C. Revetal, R. P. Hals, Ole Bærøe, Peder J. Luur, Hans L. Raanerud,
Gullik Amundsen Hundsal, Hans E. Berg, Mathias Malmøe, Christian Olsen
Olumstad, Hans J. Rye, Christian J. Tangen, Hans Kjølsrud, Lars H. Torp, Hans
Christian Bakke, Ole Mikaelsen Lebsager, Paul H. Rye.
1873-75:
Ole Bærøe, Abraham C. Revetal, Gullik Amundsen Hundsal, Peder J. Luur, Paul
H. Rye, Lars Torp, Christian J. Tangen, Paul Olsen, Hans Christian Bakke,
Anders Kleven, Ole M. Lebsager, Mathias Malmøe, Christian O. Olumstad,
Hans Olsen Bagsjul, Peder Malmøe, A. Engø, Gullik Amundsen Hundsal ble
først valgt til ordfører for denne perioden, men han ba seg fritatt på grunn av
sykelighet.
1875-77:
Mathias Hjelmtvedt, Ole Bærøe, Gullik A. Hundsal, Abraham C. Revetal, A.
Engø, Peder Malmøe, Hans Ollerød, Hans Olsen Bagsjul, Brede A. Skinnene,
Johan C. Ormestad, Anders Kleven, Paul Olsen Bettum, Christian J. Tangen,
Paul H. Rye, Lars Torp, Peder Lærum.
1877-79:
Ole Bærøe, Mathias Hjelmtvedt, Christian J. Tangen, Johan Jørgensen Hundsal,
Lars Torp, Paul Hansen Rye, Rasmus P. Hals, Peder Lærum, Anders Eliassen
Kleven, O. Gjerulfsen Snekkestad, Hans Sollerød, Brede A. Skinnene, Johan C.
Ormestad, Anthon L. Lærum, Mathias Pedersen Berg, Hans J. Rye.
1879-81 :
Johan Jørgensen Hundsal, Hans J. Rye, Johan Tørklepp, Christian J. Tangen,
Anders Kleven, O. Gjerulfsen Snekkestad, Anton L. Lærum, Lars Fossaas,
Anders Kristian Nyerød, Mathias Pedersen Berg, Brede A. Skinnene, Rasmus P.
Hals, Anders J. Badski, Nils J. Nordby, Ellef Hansen Sperre, Hans Syversen
Kleven.
366
1881-83:
Johan Jørgensen Hundsal, Hans J. Rye, Abraham C. Revetal, Christian O. Olumstad,
Rasmus P. Hals, Anders J. Badski, Hans Syversen Kleven, Lars Fossaas,
Nils J. Nordby, Peder Reiersen Helgeland, Anders Kristian Nyerød, Ellef Hansen
Sperre, Brede A. Skinnene, Gullik Amundsen Hundsal, Johan C. Ormestad,
Olaus Olsen Vissestad.
1883-85:
Abraham C. Revetal, Johan Jørgensen Hundsal, Mathias Hjelmtvedt, Anders
Kristian Nyerød, Rasmus P. Hals, Ellef Hansen Sperre, Anders Kleven, Jørgen
Johannessen, A. O. Kjær, Hans J. Grøum, Christian O. Olumstad, Johan C.
Ormestad, Peder Reiersen Helgeland, Johan Kjølsrød, Ole Andersen Lebsager,
Gullik Amundsen Hundsa!.
1885-87:
Johan Jørgensen Hundsal, Anton Larsen Lærum, Mathias Hjelmtvedt, Anders
Kristian Nyerød, Anders Kleven, Rasmus P. Hals, Gullik Amundsen Hundsal,
Ole Andersen Lebsager, Christen A. Døvig, Ole Skaaden, Lars Hansen Sørby,
Brede A. Skinnene, A. O. Kjær, Christen O. Olumstad, Hans J. Grøum, Jørgen
Johannessen.
1887-89:
Johan Jørgensen Hundsal, Anton Larsen Lærum, Abraham Hillestad, Anders
Kristian Nyerød, Ellef Hansen Sperre, Klaus Holt, Christen Døvig, Ole Skaaden,
Hans J. Rye, Lars Hansen Sørby, Anders Olsen Tørklepp, Mathias Hjlemtvedt,
Brede A. Skinnene, Gullik Amundsen Hundsal, Rasmus P. Hals, Hans Knudsen
Hverven.
1889-91 :
Abraham Hillestad, Klaus Holt, Anders Kristian Nyerød, H. Syvertsen, Anders
Olsen Tørklepp, Johan Jørgensen Hundsal, Abraham Christensen Revetal, Anders
Johansen Badski, Hans J. Rye, Anders Christian Backe, Brede A. Skinnene,
Hans Knudsen Hverven, Ole Andersen Lebsager, Ellef Hansen Sperre, Lars
Hansen Sørby, Tøger Knudsen Torp.
1892-93:
Johan Jørgensen Hundsal, Abraham Hillestad, Anders Kristian Nyerød, Klaus
Holt, Ole Andersen Lebsager, Abraham Christensen Revetal, Tøger Knudsen
367

1935-1937:
jørgen Hundsal, Johan Berg, A. G. Andersen, Emil Hverven, Gustav Bakkeland,
Leif Anfinnsen, Kristian Knapstad, Einar Nyerrød.
1935-1937:
jørgen Hundsal, Leif Anfinnsen, Hans Sørby, A. G. Andersen, Gustav
Bakkeland, Abraham Hegg, Johannes Knudsen, Peder Joberg.
1938-140:
Ole Martinsen, Thv. Hillestad, Anton Grøtås, Olav Hauan, Adolf Gran, Leif
Anfinnsen, Karl Nyerrød, Hans Myhre.
Våle kommuneråd 1941-1942
Trygve Anestad, Abraham Hegg, Paul Reggestad, Alfred Hoff, Jørgen Langås,
Lovise Lima, Sigurd Haugen, Ole Martinsen, Søren Søyland, Adolf Gran, Fredrik
Backe, Hans Dyrdal.
Våle herredsting 1943-144
Trygve Anestad, Abraham Hegg, Adolf Gran, Hans Dyrdal, Emil Solerød, Sverre
Brekke, Peder Rygg, Alf Johannessen, Jørgen Langås, Fredrik Backe, Johan Bettum,
Isak Bjerknes, Emil Hverven.
Våle herredsting 1/1-1945-8/5-1945
Trygve Anestad, Sverre Brekke, Johan Bettum, Jørgen Langås, Konrad Berg, Alf
Johannessen, Alf Røed, Peder Rygg, Adolf Gran, Fredrik Backe, Halvdan Hagbartsen,
Emil Solerød. (Abraham Hegg var utnevnt som varaordfører, men ba seg
fritatt 15. februar 1945).
370
Våle formannskap 1945-47
Thorvald Hillestad, Ole Kopstad, Anton Grøtås, Leif Anfinnsen, Gustav Bakkeland,
Harald Hansen. (Fra august 1946 overtok Grøtås som varaordfører idet Ole
Kopstad ble fritatt på grunn av sykdom).
1948-51:
Thorvald Hillestad, Peder joberg, Ole Bakke, Ragnvald Grotli, Leif Anfinnsen,
Gustav Bakkeland, Haavald Kaldaker.
1952-55:
Thorvald Hillestad, Harald Sørby, Gustav Bakkeland, Leif Anfinnsen, Haavald
Kaldaker, Peder Joberg, Mons Husabø, Lars Brekke.
1956-59:
Isak Bjerknes, Harald Sørby, Mons Husabø, Oskar Frydenberg, Sverre Kirkbakk.
1960-63:
Isak Bjerknes, Harald Sørby, Leif Anfinnsen, Ludvik Bettum, Alfred Danielsen.
1964-67:
Isak Bjerknes, jakob Solerød, Leif Anfinnsen, Fredrik Backe, Lars Røysgård.
1968-1971:
Ludvik Bettum, Erling Søby, Oskar Frydenberg, Kristian Karlsen, Anders
Reggestad.
1971-75:
Ludvik Bettum, Halvard Hansen, Bjarne Moss, Hans Gulli Gran, Bjarne Hisdal.
1976-79:
Oddjonstang, Anders F. Andersen, Bjarne Moss, Ragnar Gjerpe, Magne Moland.
1980-83:
Odd jonstang, Ragnar Heierstad, Ragnar Gjerpe, Anders F. Andersen, Hans
Askjer, Bjarne Moss, Kåre Vangen. Fra 1982 ble Ragnar Gjerpe ordfører.
371

Botne Il.
Botne Ill.
J. G.
NHD.
NOS.
NRR.
Pb.
RA.
Rian.
SA.
Tb.
Våle I.
Forkortinger
Botne Bygdebok, bind Il, bygdehistorien for Botne, Våle,
Ramnes og Hof inntil 1540. Redigert av Egil Kristoffer
Sanner, utgitt av de nevnte kommuner i 1960.
Botne Bygdebok bind Ill, bygdehistorie for Botne fra ca.
1540 fram til våre dager. Ved Egil Kristoffer Sanner. Utgitt
av Botne Historielag 1967.
Jarlsberg grevskap
Norsk Herredags dombøker.
Norges offisielle statistikk.
Norske Rigsregistranter.
Pantebok.
Riksarkivet.
Vestfolds Historie, Grevskapstiden 1671-1821. Av Øystein
Rian. Utgitt av Vestfold fylkeskommune 1980.
Statsarkivet i Oslo.
Tingbok.
Våle Bygdebok, første bind, gårds- og slektshistorie. Utgitt
av Våle kommune ved Sigurd H. Unneberg 1971.
373

Kilder
Blant de trykte kilder jeg har hatt stor nytte av er Våle I. Jeg har også benyttet
en del notater og henvisninger som Unneberg hadde lagt tilside med henblikk på
en kulturhistorie. Det meste stoffet til denne boka er imidlertid hentet i SA. og
Ra. og i kommunearkivet på Sørby i Våle, som inneholder omtrent alt det man
kan vente å finne i et kommunearkiv. Jeg har også hatt god nytte av 40 intervjuer
som Gudve Gjeldstad tok med eldre folk i Våle i 1940 og 1944. Nedenfor følger
henvisninger til en del viktige kilder. En del kilder vil forøvrig være å finne i
teksten.
Lensherretiden ca. 1530-1660
Administrasjon
Opplysninger om fogdenes mandat og virkeområde er hentet fra NHD. og NRR.
De fleste lensmenn i Våle er omtalt i Våle I. under bruk de eide eller var bosatt
på. Opplysninger om lensherrene er hentet fra Botne Ill. s. 60.
Folketallet
Skattelistene som er nevnt i teksten er hentet fra lensregnskapene for Akershus
i RA. Her ligger også prestenes manntall for Tønsberg prosti 1664-66.
Jorda og eiendomsforholdene
En rekke forskjellige skattelister i lensregnskapene viser når ødegårdene igjen
kom i drift. Avsnittet om jordeiendomsforholdene bygger i det vesentligste på
Unnebergs oversikt i Våle I. Forøvrig er stoff til dette avsnittet hentet fra Poul
Huitfeldts stiftsbok 1574-77, med oppgaver over geistlig gods (trykt i Oslo 1952)
s. 75 flg. og fra Stiftsjordebøkene 1624-44 i Kristiania Bispeark. i SA.
375

i bygda: Se SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Fattigvesen, Pakkesaker. Rekke I nr. 15.
I samme pakke ligger saken om familien Stranger. Bygdevekteren Peder Jakobsen:
Se SA. Tb. nr. 30 s. 152. Om Våle fattigkasse: Se også SA. Tb. nr. 32 s. 60 og SA.
J. G. Kirke, skole og - Pakkesaker nr. 2.
Tryggere alderdom
Oppholdskontraktene som er benyttet finnes i pantebøkene nr. 10: s. 75 b, 123,
155, 180,211,260,328,329,340,354,379,393,399,415,461, 461 b og nr. 11 s.
16,34, 34 b, 35, 88, 103, 132 b.
Kriser og sykdom
En vesentlig del av stoffet er som man vil se, hentet fra kirkebøkene. Andre kilder
er: SA. Kristiania Stiftsdireksjon Fattigvesen, Pakkesaker. Rekke I nr. 15, SA.
Kristiania Bispeark. Visitaspakker. Rekke I nr. 1 og Tb. nr. 32 s. 360. Noe stoff
er også hentet fra Rian s. 124, 364 og 374 og fra Botne III s. 81. .
Samvær og fest
Auksjonsprotokollene ligger i SA. «Erklæringer om trolovelsens opphevelse» ligger
i SA. Kristiania bispeark. Div. Pakkesaker, Pakke nr. l. Avsnittet bygger
forøvrig på forhør og dommer i tingbøkene. SA. Tb. nr. 23 s. 432 b, nr. 28 s. 90,
nr. 32 s. 475 og nr. 33 s. 61.
Skole og opplysning
De nevnte skolefundasene ligger i SA. Kristiania Stiftsfireksjon, Pakke nr. 42 og
nr. 43. Andre kilder er: SA. Kristiania Bispeark. Kopibok nr. 19, s. 216, Kirkebok
for Våle nr. 8 s. 244 og s. 255 og Rian s. 386. Stoff om lærerne er hentet fra SA.
Kristiania Bispeark. C. nr. 6, legg Våle, samme arkiv, Brev, Rekke Ill, Innkomne
brev 1742, RA. Fogderegnskaper 1676, Familie Landehjelp, Våle, Prester og klokkere,
Kirkebok for Våle nr. 8, s. 255 og fra klokker Lars Christophersens opptegnelser
i privat arkiv hos Jakob Solerød.
Kirkene blir auksjonsvare
Opplysninger om kirkenes tilstand, vedlikehold og reparasjoner finnes i RA.
Rentekammeret, Kirkeregnskaper, Akershus Stift, pk. nr. 14, 15 og 16. Videre i
SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Kirken, Synsprtkl. nr. I, SA. Prosteark. Diverse. A.
Protokoller, Embedsbok 1733, SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Kirker, Vedlikehold,
Pakkes aker nr. 12, SA. Kristiania Bispekontor, Brev, Rekke "Il nr. 6, Kirkebok
for Våle 1747 s. 245. og i Vestfoldminne 1956 s. 16. Striden om kirkekuene:
378
Se SA. Kristiania Stiftsdireksjon. Kirker. Regnskap. Rekke Il. Brev, bilag nr. 5.
Opplysninger om salg av kirkene er hentet fra pantebøkene.
Gudsdyrkelse blant folket
En rekke opplysninger til dette avsnittet er hentet fra en forholdsvis fyldig kalsbok
fra Våle i SA. Kristiania Bispeark. Presteark. Våle, Kalsbok 1731-1750. Gerners
og Thurmanns prekener ligger i SA. Kristiania Bispeark. Prekensamling
1730-1738. En del stoff er hentet fra John Rønningen: De bedrøvede menn
(Gyldendal 1972). Presten Hans Clausen er omtalt av Rian s. 89. Forøvrig er
stoffet om prestene hentet fra den nevnte kalsbok, fra SA. Kristiania Bispeark,
Kirkens tjenere, Embedsmenn, eske 8 og 9, og fra samme arkiv, Kontor, Brev,
Rekke Il nr. 6.
UNDER LOVENS STRENGE STRAFF
Jøran Olsdatter: Se Tb. nr. 11 s. 80, s. 85, dom s. 87. Tørbær Olsdatter: Tb. nr.
15 s. 52, s. 121, dom s. 124. Anne Marie Evensdatter: Tb. nr. 28, s. 259, s. 263,
dom s. 302. Ingeborg Christensdatter: Tb. 33, s. 84 b. Videre i S.A. Jarlsberg
Overbirkerett, Rettergang, Tb. nr. 2, s. 22. Tb. nr. 3, s. 349, Tb. nr. 8 s. 36 og Tb.
nr. 9 s. 76. Se også Rian s. 67. Andre straffesaker finnes i Tb. nr. 6 s. 164, nr. 9
s. 108, nr. 11 s. 16, nr. 20 s. 102, nr. 22 s. 269, nr. 27 s. 362, nr. 28 s. 522, nr. 30
s. 367 og nr. 32 s. 527.
BYGGESKIKK OG INNREDNING
Husene
Avsnittet bygger i alt vesentlig på «Besigtigelser» fra tingbøkene for de år som er
nevnt. Flere av disse besiktigelsene er forøvrig tatt inn i Våle I under de aktuelle
bruk. Olufsen om norske hus: Se Rian s. 379.
Tiden 1814-1905
DE FØRSTE ÅRA
«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummerfulde»
Opplysninger om valgmøter og fullmakter i Riksforsamlingens forhandlinger Il
s. 202 flg. Videre i Botne III s. 166 og i RA. Jarlsberg fogdeark. Valg, Diverse nr.
1-3. Lister over sølvskatten ligger i Norges Bank. Lister over skatt på formue og
næring 1825 ligger il RA. Revisjonsdeptet, Ekspedisjonskontoret, Jarlsberg. Brev
fra soldaten i det private arkivet på Kalsrud.
379

HVA DE LEVDE AV?
Jorda og husdyr ga det meste
Avsnittet bygger for en stor del på kommunestyrets protokoller, Amtformandskabets
trykte forhandlinger, Jarlsberg og Larvik Amt og på statistikk i NOS.
samt på skifteprotokollene. Opplysninger om ysteriene er hentet fra «Meieribruket
i Vestfold 1860-1960» ved Eivind Wekre (Oslo 1960).
Men skogen var viktig nok
Stoffet er hentet fra kommunestyreprotokollene, Amtformandsk. tr. forh. og
Botne III s. 177. Oppgave over skuddpremier er hentet fra fogderegnskapoene i
amtsarkivet, der det ligger lister fra lensmannen i våle for hvert enkelt år.
Handelen begynte
Omtaler av landhandlerier og handelsdrivende i Våle finnes i Våle I under de bruk
som er nevnt i teksten. Forøvrig viser lister i kommuneregnskapene navnene på
dem som til en hver tid betalte handelsskatt.
KOMMUNEN
Kommunestyret
Avsnittet bygger utelukkende på kommunestyreprotokollene som finnes fra hele
perioden i kommunearkivet.
Bygdepolitikk
Foruten i kommunestyreprotokollene er stoff hentet fra artikler i Tønsbergs Blad
5/71882,17/7 1882,24/31883,22/61883,25/61883,21/31884,12/10 1885. Stoff
om Bondevenneforeningene er hentet fra «Folketidende» 6/10 1869 og 5/7 1871.
Opplysninger om Thranebevegelsen er hentet i RA. pakke Marcus Thrane, journal.
nr. 821/18523. Her ligger Vålelensmannens svar til fogden.
Kommunens økonomi
Avsnittet bygger på kommunestyrets protokoller og kommunens regnskapsbøker
samt

Person- og sakregister
Registeret dekker ikke listene over kommunestyremedlemmene og kildehenvisningene.
Stikkord for en rekke saker som man kan finne fram til i innholdsfortegnelsen
er heller ikke tatt med.
Almedalen 331
Almuebibliotek 184
Alsing, Rasmus, kirkeeier 105
Alsing, Rasmus, d.y., kirkeeier 105,211
Ambrosiussen, Augustinius, sogneprest 19
Andersen, Lars, husmann 188
Andersen, Svend, lensmann 127
Anfinnsen, Leif, skolestyrer 268, 273, 287, 295,
316, 319, 321, 322, 327
Angers, Kiev 23,24,58,65, 114, 172
Apenes, Ole Rasmussen, bonde 138
Auksjoner 88
Backe, Anders Christian, kjøpmann 155, 171,
177, 204, 272, 275, 280
Backe, Fredrik, bonde 327
Backe, Lars, kjøpmann 296
Backer, Lars Thalian, kompanikirurg 208
Backer, Ola, predikant 108
Badski, Martha Olsen, kommunestyrerepresentant
275, 294
Bagge, Lars, sogneprest 67, 107
Bagstevold 66, 73, 82, 175, 176
Bagstevold, Anders, bonde 217
Bagstevold, Dyrre, bonde 113, 114
Bakke, Anders Larsen, bonde 144, 146
Bakke, Bredine, husmor 220
Bakke Bruk i67, 308
Bakke Vestre 24, 26, 39, 47, 73, 119, 125, 143,
146, 178, 232, 263, 320
Bakke østre 122, 144, 335
Bakkeland, Gustav, småbruker 273, 290, 303,
327
384
Bakken, Asbjørn, fylkeskonservator 356
Bakken, brødrene Karl, Ludvik, Olav og
Petter 238
Bakken, Marit, kommunekasserer 332
Baksjul 18, 53
Barkost 176
Barkost skytterlag 354
Basskje 23, 24, 310
Begravelser 241, 242
Behn, Henrich, amtsforvalter 39
Beitnes, Henrik, herredsagronom 338
Bentsen, Johannes, skribent 303, 350
Berg 18, 68
Berg, Andreas Sørensen, bonde 217
Berg, Karl, bonde 281
Berg, Karoline Hansen, husmor 232
Berg, Kolbjørn, bonde 270
Berg, Kristian, bonde 232
Berg, Kristoffer, bonde 61
Berg, Lille 178
Berg, Mathias, bonde 163
Berg, Mellom 310
Berg, Nordre 217
Berg, Ole Hansen, spillemann 93
Berg skole 290, 330
Berg, Søndre 81
Bergan 18
Bergsli, Karl Johansen, bygdevekter 194, 253
Bergstangen, Hans Larsen, skomaker 195
Bertelsen, Øivind, elverksbestyrer 333
Bettum 54, 173,310
Bettum, Anton Andersen, snekker 234
Bettums Bilverksted 308, 347
Bettum, Lars, bonde 183
Bettum, Ludvik, bonde 326, 333
Bettum, Mølle 308
Bettum, Ole, bonde 68
Bibliotek 138, 184, 355, 356
Bibomyra 330, 334, 353
Bispeveien 329
Bjerke 40, 44, 53, 72, 73, 123, 127, 143, 147,
203, 229, 232
Bjerke, Mathias Olsen, bonde 75, 139
Bjerkeli skole 305
Bjerkeskaug 73
Bjerkeskaug, Halvor Christoffersen, bonde 76
Bjerketeigen 75
Bjerknes, Isak, bonde 318, 326
Bjørgum, lærer 163,223,252
Bjørnsdatter Birgitte, jordmor 162
Blom, Hans Jørgen, kjøpmann 199
Blom Gustav Peter, birkeskriver 38, 138, 139,
140
Borge 331
Borge, Anders Vemundsen, bonde 61
Borge, Hans Larsen 234
Borge, Johan Eriksen, smed 233, 234
Borge, Magnus Engelbretsen, kjøpmann 155
Borge, Nedre 26
Borge, Øvre, Lima 255
Brandt, Nils Andersen, amtsforvalter 39, 115
Bredesen, Bjørn, sosialsjef 332
Brekke 38, 39
Brekke, Arne 322
Brekke, Sverre, lærer 297
Brekkeåsen 331
Brettum, Berte, predikant 108
Bringaker, Lars, bonde 272, 277
Brockenhuus, Johan, lensherre 37
Brodahl, Christian Bøckmann, cand. jur.
ordfører 157
Brudeberg, Christen Christensen, klokker 100,
131
Bruserud 69, 176
Bryllupsfeiring 89,90,92, 118,219
Buketten A l S 350
Bull, Mathias, sogneprest 91
Bygdefolkets Krisehjelp 259, 260
Bygdemagasinet 168
Bygdevektere 77, 194, 253
Bærøe, Ole, amtsagronom 144, 146, 147, 148,
153, 175
Bøe, Lars Johan, smed 348
Bøe, Ragnar, verkstedeier 350
Bøe, Thor, smed 348
Christensdatter, Bredine Marie, tjenestejente
193
Christian Frederik, prins 137
Christiania Pordands kalkstensbrudd 309, 349
Clausen, Hans, sogneprest 67, 100, 106, 107,
118
Clausen, Petter, overinspektør 39,49, 56, 106
Crøger, Simon Elias, bonde Fossan 138, 158
Dahle, Ola, bonde Haslestad 337
Dale, Sivert 322
Dalheim samfunnshus 355, 358
Dalland, Olai, lærer 167, 224, 289, 295, 303
Dammen, Arvid, kontorsjef 332
Danielsen, Alfred, gartner 270, 300, 327, 341,
353
Deichman, Bartolomeus, biskop 103
Den J arlsbergske Frimenighet (Senere Det evangelisk
Lutherske kirkesamfunn) 193, 196,
216,227,272,301,304,329,356
Det Norske Misjonsselskap 226
Dop, Friderich A., sogneprest 210
Djerv 4-H 351
Døvik 156
Døvik Hans Arnesøn, spillemann 93
Døvik kirke 228
Døvik, Kristen 322
Døvik, Lars, lærer 179
Døviksmia 348
Eidsfossbanen 176, 285, 286, 329
Eidsfoss Jernverk 112, 127
Eliassen, Ragna, lærer 289
Elstrand, Henrik J ., sogneprest 179, 184, 196,
218,227, 229,301
Elstrand, Bally Elise 239
Engøe, Albert, bonde Syrstad 147, 148, 149,
151, 176
Erickssøn, Claus, sorenskriver 16
Eriksen, Jostein, operasanger 360
Evensdatter, Anne Marie, tjenestejente 111,
112
Fegstad 54, 73, 123, 193, 202, 350
Fegstad, Ole Nilsen, bonde 202
Fegstad, Tor, bonde 205
Finholdt, G. Johnsen, byggmester 212
385

Firing 39
Firing, Hans Torkildsen, lensmann 14, 39
Firing, Torkil Hansen, lensmann 14, 39
Fjelborg 295, 334, 351, 358
Flor, Frants Kristian, amtsforvalter 89
Flor, Jens, generalauditør 105
Flår 18,27,54,65,69,70, 146, 147,217
Folketallet 16,41,237,337
Forlikskommisjonen 199
Fossan 14,24,27,40,53,73,89,123,142,146,
172, 174, 176, 229, 249
Fossan kvinnemisjon 302, 354
Fossan, mølle 307
Fossan, Peder Jensen, lensmann 74
Fossås 18, 39
Fossås, Josefine, husmor 232
Fossås, Lars Hansen, bonde 192
Fredriksen, Stinius, kunstmaler 292
Frellumstad 18, 252
Frellumstad, Arne Olsen, husmann 140
Frellumstad, Maren, husmor 232
Fremad, skiklubben 300
Friis, Nicolay, sogneprest 239
Frost, Johan K. sogneprest 302
Frydenberg, Olga, bondekone 356
Frydenberg, Oskar, bonde 327
Gerner, Henrik, sogneprest 93, 96, 105, 106,
225
Gjelstad 40, 66, 146, 172, 176
Gjelstad, Gudve, forfatter 210,219,234
Gjerpe 73
Gjærsøe, Hans J. brukseier 139, 140, 267
Gjersøe, Lorentz, brukseier 232
Glenne 53
Gorte 48
Gran, Adolf, kjøpmann 266, 280, 286, 287, 309
Gran, Arve 348
Gran, Arve AlS 333
Gran, Erling, banksjef 334
Gran, Georg, smed 307
Gran, Olav M. smed 348
Gran, Tor, lensmann 353
Green, Johannes, pastor 108
Gregersen, Mads, toller 39, 96
Grette 130, 172, 175, 178
Grette, Frederik Hansen, tømmermann 178
Grette, Hanna og Ole Pedersen 292
Grette, Hans Chr, bonde 263, 269
Grette, Nils Gulliksen, bonde 162
386
Grette Nordre 310
Grette santalmisjon 302, 354
Grette skole 178, 329, 334, 358
Griffenfeld, Peder Schumaker 37, 38
Grotli, Ole, kjøpmann 309
Grytemark 27,93, 178
Grytemark, Jørgen Pedersen bonde 64, 93
Grytemark, Mathias Olsen, lærer 97
Grytemark, Nils Christensen, bonde 97
Grytemark, Stellef Olsen, bonde 130
Grytnes 66, 68, 132
Grytnes, Hanna, husmor 149
Grytnes Nordre 18
Grytnes, Søren Andersen, bonde 132
Grytnes østre 81
Grøstad 54
Grøterud 68
Grøtås 73, 178,310
Grøtås, Anton, bonde 316
Grøtås skole 178
Grøum 175,229,310
Gullikstad 18
Gunnerød, Martinius, prest 306
Gunnestad 51,56, 127,248,263
Gunnestad, Johan, bonde 280
Gunnestad, Jørgen, bonde 166, 272, 273
Gunnestad, Hans, skihopper 300
Guttulsrud 18
Gveven, Nils, bonde 280
Gyldenløve, Ulrik Frederik 38
Haga 96,123
Haga skole 178, 329
Hagebruk 48, 153,249,263,341
Hals, Rasmus Berntsen, bonde 82
Hals østre 26
Hammer, Olaus Kristoffer, overinspektør 44,
119
Hansen, Christen, kirkesanger 158, 171, 186,
204
Hansen, Gert, pastor 108
Hansen, Harald 301, 354
Hanssøn, Jens, sorenskriver 38
Haraldstad 130
Haraldstad Nordre 42
Harboe, Henrik E.W. cand, jur. 203
Harehaugen, Ivar 322
Hasle 73, 331
Hasle Søndre 158
Haslestad, Jakob, bonde 342
Haslestad Nordre 72
Haslestad Søndre 42
Haugan 42, 68, 73
Hauge, Hans Nielsen, predikant 106, 109,225,
227
Hauge, Lars Christophersen, klokker 171, 177,
183, 185,209,218,240
Haugen, Sigurd, lensmann 280,281,303,319,
353
Haugestad 42,219
Haugestad, Wilhelm, byggmester 294
Haugtuft 27,53,70,72,100,127,128,172,175
Haugtuft, Kristen Christoffersen, bonde 71,
128
Hauk, idrettslag 300, 353
Heegaard, Ole, kjøpmann, kirkeeier 104, 105
Hedningemisjonen 229
Hegg, Abraham, bonde 274
Hegg, Bruk AlS 321,348
Hegg, Jens, sjømann 322
Hegg, Per Mikal, disponent 345
Hegg, Reidar, bedriftsleder 344, 345
Hegg, Terje, disponent 345
Heierstad, Nils Christoffersen, bonde 226
Helbye, P.H. premierløytnant 93
Helgeland 26,27,229,310
Heistad, Hans, oppsynsmann 318
Hem 54, 65, 172
Hem, Anders Jørgensen, bonde 139
Hem, Olluf Kristoffersen, rytter 23
Hem, Søndre 70, 120, 123
Hem, Sørensen, Peder, jeger 154
Hemsengen 175
Hengsrud 18,252,284
Hengsrud, Herman Olsen, kjøpmann 156
Heum 130
Heum, Lars Evensen, bonde 82
Heum Søndre 310
Hillestad, Abraham, bonde 165
Hillestad, Olava og Thorvald 301
Hillestad, Roar, bonde 338
Hillestad, Thorvald, bonde 326
Hjelmtvedt 127, 173, 178, 250
Hjelmtvedt, Erik Andersen, bonde 127
Hjelmtvedt, Hans, bonde 23
Hjelmtvedt, Maren Olsdatter, husmor 196
Hjelmtvedt, Mathias Christoffersen, bonde 196
Hjelmtvedt, Nils Martinius Eriksen, kjøpmann
155
Hjelmtvedt, Ole Hansen, soldat 117
Hoff, Alfred, elverksbestyrer 333
Holm 48,146
Holm, Anders Larsen, bonde 218, 301
Holm, Gullik Hansen, bonde 140
Holm, Hella Andrea, jordmor 208
Holm, Olluf Halvorsen, bonde 23
Holm Søndre 310
Holst, Hanna Christensdatter 241
Holt 73
Holt, Anton, byggmester 166, 216
Holt, Kiøstel Sørensen, lærer 97
Holt, Kåre, forfatter 275,321,322,359
Holter, Svein, kontorsjef 332
Hopstoch, Frantz, sogneprest 75,85,89,91,99
Horn, Hans Iver, lege 85
Hotvedt 53, 130
Hotvedt, Anders Reiersen, bonde 69
Hotvedt, Even Nilsen, bonde 27
Hotvedt, Nils Endresen, lensmann 14, 22
Humlehager 48
Hundsal 40,50,68,73, 118, 123, 129, 143, 146,
221, 231, 235, 243, 248, 261
Hundsal, Chr. Jørgensen, bonde 139
Hundsal, Gullik, bonde 175
Hundsal, Johan Jørgensen, bonde 158, 163,
165, 166, 202, 272
Hundsal, Jørgen Ingebretsen, bonde 46
Hundsal, Jørgen, bonde 261,273,274
Hundsaisletta 219
Husabø, Mons, bonde 341
Husabø, Nils, bonde 341, 353
Husdyr 26, 49,f. 146,f. 337,f.
Huseby 18,47,48,67,73,92, 121, 173,231
Huseby, Andreas Mathisen, bonde 195
Huseby, Arthur, snekker 345
Huseby, Eli Povelsdatter, husmor 131
Huseby, Gullik, bonde 216
Huseby, Hans Olsen, bonde 92, 100
Huseby, Hans, bonde 251,299
Huseby, Jan Ivar, reklamesjef 346
Huseby, Johanne, bondekone 251
Huseby, Karl Arthur, markedssjef 346
Huseby, Kåre, bedriftsleder 345, 346
Huseby, Mathias 281
Huseby, Olaus A., blikkenslager 233
Huseby, Ole Olsen, bonde 173
Huseby, Olluff, bonde 22
Huseby og Sønn AlS 330, 345
Huseby, Paul, spillemann og bonde 222, 299
Huseby, Sigrid 251
387

Huseby, Sverre, lærer 299, 300, 327, 351
Husmenn, 17,71, 75, 188,211
Hverven 153, 263
Hverven, Hans Jørgen Knutsen, fruktdyrker
153
Hvitstein 40, 70, 199
Håkastad 23, 310
Håkastad, Hans Christensen 202
Håverdsholm, Frøydis 291
Ihlen, Niels Nielsen, skipsreder 199, 213
Indland Industri AlS 346
Ivrig, .idrenslaget 300, 352
Ivrig 4-H 351
Jahre, Simon, kjøpmann 156
Jahre, Petter, sageier 348
Jarlsberg Pastoralforening 219
Jensens Lesebok 226
Johannessen, Johan Jørgen, kjøpmann 155
Jonsrud 73, 173
Jonstang 18, 26, 178, 229
Jonstang, Odd, bonde 327
Jordmødre 162, 208, 336
Jørgensen, Jørgen, sogneprest 302
Jaabæk, Søren, politiker 163
Kaldaker, Hans Kr. bonde, stortingsmann 248,
270, 272, 276, 289
Kaldaker, Søren, bonde 163
Kaldåker 21
Kalleberg, Sølver Olsen, spillemann 222
Kalsrud 53,73,82,122,124,146,225,235,310
Kalsrud, Axel, bonde 22, 27
Kalsrud, Dina, lærer 354
Kalsrud, Lars, bonde 272
Kalsrud, Lars Larsen, bonde 218
Kalsrud, Lars Paulsen, bonde 64, 92, 138, 140,
218, 225, 241
Kalsrud, Olaf, bonde 122, 148
Kalsrud, Paul Larsen 58
Kalsrud, Paul Nilsen, bonde 55
Kalsrud, Sofie, Larsdatter, bondekone 240
Kalsrudstuen, Nils Nilsen, husmann 188
Kavli-Borge, Helene, husmor 352, 359
Kavlie-Borge, Reidar, sogneprest 359
Kettustad 18
Kirkekuer 29, 105, 216
Kirkevoll 294, 330
Kirkevoll skole 329, 330
388
Kjølsrud, 18,67, 143, 144
Kjølsrød, Herman Iversen, bonde 96
Kjølsrød, Hans Hermansen, lensmann 75, 76
Kjølsrød, Johan, bonde 272
Kjølstad, Ragnvald 351
Kjølstad, Randi 352
Kjølstad, Sigmund 351
Kjær, Johan S. bygdevekter 194
Klavenes 27,69, 142, 176
Kleiven, Jakob, lærer 319
Kleven, Andreas Eliassen, kjøpmann 156
Kleven, Bent Ellefsen, soldat 64
Kleven, Bjørn 322
Kleven, Elias Olsen, predikant 228
Kleven, Hans H. småbruker 269
Kleven, H . Syversen, lærer 164
Kleven, Marie, pedell 289
Kleven Misjonsforening 302, 354
Kleven skole 178, 289, 329, 254
Klevene, Ingeborg Christensdatter 111, 112
Kleppan 26,63, 122,215
Klevjer 68
Klevjersmen, Per, smed og slakter 210
Kloster, Asbjørn 221
Knapstad 160, 175
Knapstad, Christian, prest 227
Knapstad, Kristian, bonde 268, 281
Knapstad, Paul, bonde 160
Knapstad, Sofie, kontordame 275
Knutsen, Gullik Olaus, kjøpmann 155
Kolstad, Anne Andersdatter, jordmor 208
Kornstad 82
Kornto 48
Kraft, Jens, forfatter 51, 141, 167
Kristian 3. 13
Kristian 4. 27
Kristian 5. 65, 109, 116
Kristiansen, Arthur 322
Krogseter, Leif 322
Krokeborg 42
Kurstad, Allette og Jacob 252
Kværnsmen 119
Kyllingslakteriet AlS Revetal 348
Kaare, Antoni, klokker 100, 185
Kaare, Svend, klokker 97, 100
Kårjord 18, 23
Lakko AlS 347
Lange Fredrik, lensherre 15
Lange Gunde, lensherre 15
Langeland, Ole, predikant 229
Langklepp 27, 54
Langklepp, Lars 351
Langklepp, Tollef Olsen, bonde 131
Langøya 181, 309, 331, 343, 349
Langås 48
Langås, Olav, slakter 147, 234
Langås, Paul Jonsen, soldat 63
Larsen, Kristen 322
Larsen, Liv Ester, sosialsjef 332
Larsen, Severin, lærer 163, 218
Lauheim lokale 297
Lebsager, Mogens Halvorsen, bonde 23
Lefsaker 89, 143
Leth, Christian Langemach, sogneprest 107
Leverås, Tormod, sosialsjef 332
Lien, Hans Hansen, husmann 162
Lofstad 27, 54, 73, 124
Lorentsen, landsfysikus 205
Losje Bjørn Farmann 298, 351
Losje Hjerterum 299,351
Luke 18
Lund, Johan G. J. sogneprest 216
Lunde, Håkon, dekorasjonsmaler 213
Lur 310
Lærum 18,23,39,40, 123, 173
Lærumteigen 18
Madsen, Anders, kjøpmann 19
Malmø, Laura, ekspeditrise 275, 296
Malmø, Johan H. kontorsjef 275, 332
Malmø, Peder, bonde 176
Mandal, Gustav Wilhelm, sorenskriver 75, 107
Mandal, Jørgen Olavsen, overinspektør 38, 67,
83, 104, 107
Martinsen, Ole 263, 272, 273, 275, 287, 316
Monrad, Jørgen M. sogneprest 54
Mortensen, Peder, bonde 54
Muller, Jens, prost 44, 55, 66
Muller Johan Collet, birkeskriver 38, 199
Muller, Morten, overinspektør 38, 45, 89
Mulvika 56, 72
Mulåsen 64
Møkkanes 18
Møller, Ole Sønnichen, lensmann 39
Møller, Nicolay, proprietær 192
Nelausen, Peder, sorenskriver 16
Nielsen, Bothel, sorenskriver 217
Nilsen, Hans Kristian, garver 307
Nilssøn, Jens, biskop 24
Nordby 200
Nordby, Berte Hansdatter, bondekone 200
Nordby, Christoffer Paulsen, bonde 101
Nordby, Erik Halvorsen, bonde 200
Nordendal, Torsten, lærer 181, 184
Nordre Jarlsberg sorenskriveri 38, 139
Nordre Våle Idrettslag 354
Norheim, Even, drosjeeier 280
Norsk Landmandsforbund 268
Norske Eggsentraler SIL Revetal 348
Nyerød 54,111,121,128
Nyerød, Anders Kr. 154, 160, 163, 192, 197,
272
Nyerød, Einar 274
Nyerrød, Karl 274,316
Nåla 18
Ofigstad, Karl, bonde 193
Ollerød, Jørgen Olsen, bonde 69
Olsdatter, Jøran, tjenestejente 110
Olsdatter, Torbær, tjenestejente 111
Olsen, Anders, lærer 97
Olsen, Peder, lærer 206
Olufsen, Oluf Kr. forfatter 125
Olumstad 66,69,73, 146, 172,354
Olumstad, Christen, bonde 163
Oppholdskontrakter 52, 81, 195
Opsahl, Anders, bonde 262
Opmn, Jens, bonde 318
Ormestad 18,73, 178,290
Ormestad Kinaforening 301
Ormestad skole 178, 290
Oskar l. 218
Oskar, Frants Gustav, arveprins 218
Osnes, Ingvald Georg, sogneprest 359
Pedersen, Guttorm, lærer 185
Plathe, Hans, overinspektør 39
Post 70, 177
Pram, Christen, forfatter 51
Prestegården 24,26,27,51,72, 123, 124
Ramberg, Maren Hansen 291
Rambergkollen 352
Rapp 4-H 351
Reggestad 40,48,51,56,73,123,125,127,172
Reggestad, Paul, bonde 260, 263
Reggestad, Tore, lensmann 14, 27
Reiersen, Anders, kunstmaler 359
389

Våle Bondeparti (Se Våle Senterparti)
Våle Bondevenneforening 163
Våle Forbrugsforening 155
Våle Grunnlovsforening 163
Våle Historielag 356
Våle Hornmusikk 351,352
Våle hvilehjem 294,316,331
Våle Høyre 163, 164, 165, 272
Våle Indremisjonsforening 229, 302, 354
Våle Indremisjons ungdomsforening 302, 354
Våle kirke 29 f, 101 f, 211 f, 219, 266, 292, 354
Våle Kristelig Folkeparti 325
Våle Liberale Samtalelag 163
Våle Lærerlag 355
Våle Læseselskab 183
Våle Menighetskor 352
Våle Misjonssamband 301, 354
Våle Motor A l S 347
Våle og Undrumsdal Jakt og Fiskeforening 342
Våle Pelsdyroppdrett 266
Våle Salgsforening 270
Våle samfunnshus 332, 357
Våle sanglag 297, 301
Våle sanitetsforening 292, 302, 334, 336, 350
Våle Senterparti 268, 273, 325
Våle Skogeierlag 270
Våle Skytterlag 223, 336, 350
Våle Sparebank 168, 169, 170,258, 330, 333
Våle sykehjem 336
Våle telefonselskap 177
392
Våletun 337
Våle Ungdomslag 224, 247, 297, 334, 351
Våle Ysteri 146, 280
VåRa-koret 352
Wang, Laurits, lærer 181, 185, 187
Watne, Ole, rådmann 332
Wedel, Frederik Kristian Otto 55
Wedel, Gustav Wilhelm von 38, 102
Wedel, Johan Caspar Herman 86, 137
Wergeland 321
Westby, Eivind, bonde 266
Westby, Erling, tømmermåler 269
Westby, Martin, tømmermåler 269
Wille, Jacob Andreas, kapellan 99
Wilson, G. A., amtsagronom 144
Witting, Henrich, veimester 65, 66
Wogn, Hans Nilsen, bonde 116
Ødegården, Georg, bygdevekter 253
Østlandets Melkesentral SIL Revetal 348
østre Misjonsforening 302, 354
Åmot 27,249
Åmot garveri 307
Ånestad, Trygve, bonde 316
Aas, Harald 348
Aas, Trygve 348
Aasenden, Hans, bonde 361
Aasenden, Herman 263, 269