2 Presentasjon av Steinvikholm slott - Nina - Niku

a) lokaliseringen til en holme ( dette gikk imot hans
argumentasjon foran mot Mathiesen, men han begrunnet ikke
sitt syn i denne sammenheng).
b) nær, men ikke ved, hovedveien til byen (fra Sverige). Dvs. de
kunne ikke stenge veien, men hadde muligheter for å operere
bak ryggen til fienden.
c) kunne ikke tvinges til overgivelse fra sjøen, for skipene hadde
ikke så store skyts at de hadde virkning mot murene. Fienden
måtte landsette tropper. Skipene kunne og måtte deretter danne
en blokade mot borgen.
Ulemper ved lokaliseringen:
Den var dominert av middelalderens tankegang. Plassen burde
vært slik at egne stridsmidler kunne nyttes fullt ut, og fiendens
ikke oppnådde naturlige fordeler, f.eks. på høyder. Dette ble ikke
innfridd, mente Skaar. Med artilleri var det mulig i sikkerhet å
skyte mur og tårn i grus og gjøre borgen moden til storm. Det
var vanskelig å gjøre offensive tiltak overfor angriperne; og en
mistet alt initiativ.
Wilhelm Swensen pekte på den strategiske beliggenheten: det
var lett å angripe fra slottet, og muligheter for flukt var åpen
både ut fjorden og gjennom landet til Sverige (Swensen 1962).
Ifølge Jon Leirfall var Erkebispegården ikke sterk nok mot
ildvåpen, noe han begrunnet med at murene måtte være
tykkere, og borgen måtte ligge slik at en ikke kunne skyte fra
kort hold (Leirfall 1969). I motsetning til Skaar mente han at den
tids kanoner ikke kunne gjøre så stor skade på murene - de rakk
ifølge Leirfall bare 4-500 meter (!), og det var ikke makt i kulene
når de nådde fram. Borgen hadde sterkere skyts enn angriperne
kunne ha med seg med båt eller over land.
Siden kruttet var kommet i bruk da de bygde borgen, måtte
murene gjøres tykkere. Ildvåpnene gjorde at borgene måtte ha
en slik beliggenhet at det ikke kunne skytes mot dem fra kort
hold. Steinvikholmen ga gode vilkår for forsvar mot denne typen
våpen. Den lå så pass langt fra land at den tids kanoner ikke
kunne gjøre vesentlig skade på murene. Siden borgen var helt
omflytt av vann måtte fienden bruke båt som var lett å angripe
fra borgen. Alternativt måtte fienden forsere broen som kunne
tas under ild fra kanonene i hovedtårnet.
Borgen var ifølge Leirfall bygd som forsvar mot danskene. Det
primære mål for angrep fra danskene ville være byen. Dermed
ville erkebiskopen få tid på seg inne på Steinvikholmen. To
angrepsmål forvansket også fiendens arbeid. Det var også
nødvendig med sikker adkomst fra sjøen. Erkebiskopen måtte
kunne ta seg raskt fram mellom byen og borgen, foran en fiende
som kom sørfra. Bak holmen kunne båter legge til og fra uten at
kanoner fra landsiden nådde dem.
Sannsynligvis var det også bevisst å legge borgen på veien mot
Sverige: med drakampen mellom Sverige og Danmark, kunne
erkebiskopen regne med hjelp fra Sverige.
Guthorm Kavli har skrevet et betydelig verk om norske
befestninger. Der hevdet han at så lenge adelen i Skandinavia var
interessert i Norge, befestet de sine herreseter på samme måte
som de gjorde i Sverige og Danmark. Behovet for befestede
tilholdssteder gikk ut først etter 1660 (Kavli 1987 s.33).
28
niku temahefte 23
Borgen på Steinvikholmen ble ifølge Kavli ikke bygget som
forsvar, men som retrettsted. Murene på Erkebispegården var
ikke sterke nok, selv om de var tykke. Det var derimot murene på
Steinvikholmen, hvis fienden ikke hadde beleiringsskyts. P g a
mangel på vann kunne den imidlertid ikke tåle en lang beleiring.
Den ble forlatt og revet i 1575 p g a avsides beliggenhet og
mangel på vann.
Pia Gravbrøt har utført den mest utførlige av de seneste
undersøkelsene om Steinvikholmen. Hun hevdet at Erkebispegården
ikke gav muligheter for modernisering for ildvåpen. Når
en ny borg ble bygget så langt fra byen, var det ikke for å
forsvare byen og Domkirken, men som et forsvar mot danskene
sørfra (Gravbrøt 1993). Borgen dannet et annet angrepsmål og
gav tid for områing, og hadde altså en strategisk plassering. Den
hadde sikker adkomst fra sjøen med isfri havn, og var også
bevisst plassert nær veien fra sjøen.
I det motsetningsfylte forholdet til Danmark, kunne en håpe på
kontakter mot allierte i Sverige. Borgen ble derfor bevisst
plassert nær veien til Sverige. Selve borgen gav effektiv
flankebestrykning fra tårnene. Det var også god oversikt over
omkringliggende terreng p g a flere fløyer, og dette gav også en
bedre sluttethet og bedre muligheter for forsvar. Det var hurtig
adkomst til Steinvikholmen fra Trondheim, foran fienden sørfra.
Sjøen gav fri flukt fra baksiden, uten at kanoner fra landsiden
kunne nå dem. Holmen var omflytt, slik at angriperne ikke fikk
plass til å bite seg fast under murene. Slottet hadde altså også
en taktisk plassering. Dette var imidlertid ikke avgjørende for
anleggets forsvar, for dette var viktigere i middelalderen, før
ildvåpnene kom i bruk.
Bodvar Schjelderup har hatt en ganske annerledes
argumentasjon rundt slottets plassering enn alle andre forskere
(Schjelderup 1997). Schjelderup oppfatter Steinvikholmen som et
"utvalgt sted", på linje med Novgorod og Jerusalem. Men de
"utvalgte stedene" skal ikke oppfattes som hierofanier, et
fenomen han heller ikke har tenkt på i denne forbindelse 41 .
Schjelderups argumentasjon er sterkt preget av en religiøs
overbevisning, og står og faller med denne. Ettersom dette ikke
er tema her, vil hans argumenter derfor ikke drøftes nærmere
her.
5.2 Diskusjon
Utfra de ovennevnte sitater går det klart fram at debattantene
ikke er enige, ikke alltid heller med seg selv. For å komme videre
i denne diskusjonen er det nødvendig å slå fast en del fakta, dvs
slik det er belagt i arkeologiske og /eller skriftlige kilder:
a) Våpen
Utfra utgravningene i Erkebispegården ser det ut til at Olav
Engelbrektsson satset for fullt på kruttvåpen, for første gang i
Trondheim. Bruken av armbrøst ble fortrengt, og kruttvåpen
dominerte fullstendig (Booth 1998 s.44ff, Wallem 1917 s.62ff).
Det er ikke påvist sikre kuler eller støpeformer for kuler ved
utgravningene i Erkebispegården før periode 6, som starter i
1500. Det er kun to usikre kanonkuler i stein i periode 4 fase 3
og periode 5 fase 2 (ca 1350 -1500).