2 Presentasjon av Steinvikholm slott - Nina - Niku

steinbygningene igjen ble satt i stand på begynnelsen av 1600tallet
(Lysaker 1990)). De kongelige underhandlerne hadde
forhandlet om erkebispens troskap overfor kongen. Det endte
med at erkebispen måtte love kongen troskap, hvorpå han ble
tilgitt.
Brevet om dette skrev Vincent Lunge i Trondheim, og i brevet
skrev han at
"Ethers skyff ere her i elffwn indelagde och vel forwarde…"
"Elven" kan i dette tilfelle kun være Nidelven, der hvor brevet
ble skrevet. Dvs at erkebispen hadde gjestene innlosjert i noen
dager på Steinvikholmen (enda 4 - 5 dager til fra den dag brevet
ble skrevet), men de er skysset ut og inn mellom Trondheim og
Steinvikholmen med erkebiskopens skip, mens deres eget skip lå
for anker i Trondheim.
Det ble skrevet mange brev i 1533(-34). Mange av disse angikk
økonomiske ressursoverføringer som muligens skyldtes både
byggearbeid på Steinvikholmen og det faktum at Domkirken og
Erkebispegården i Trondheim brente i hhv. 1531 og 1532. Disse
brevene ble skrevet til alle tider av året, og det tyder på at det
ikke fantes noen deling mellom en "sommerresidens" og en
"vinterresidens" på ulikt sted. Bl a er to av brevene fulgt av en
stadfestelse fra Fru Ingerd Ottesdatter (Rømer, til Austråt)
skrevet på Steinvikholmen, som tyder på at det var her
forhandlingene foregikk. 60 Dette tyder også på at det ikke var
noen sesongmessig fordeling mellom administrasjonoppgavene
på ulike steder. 61
I 1534 ble erkebiskopen tillitsfullt betrodd en kiste i forvaring fra
Hr. Nils Lykke. Denne handlingen kan tolkes som en bekreftelse
på deres allianse. Kisten var kledd med svart lær og forseglet.
Den inneholdt ulike gull- og sølvklenodier, sammen med Nils
Lykkes egen signet, som også var forseglet. 62 Slottet var regnet
som sterkt, og Lykke hadde på denne tid tillit til erkebiskopen.
Igjen var det Steinvikholm som ble brukt til oppbevaring av
dette, ikke Erkebispegården. Steinvikholm var nok regnet for
den sikreste “bankboks” i Trøndelag på denne tid.
Nils Lykke mistet imidlertid snart sitt gode forhold, både til egne
slektninger og til kirken. Gjennom korrespondansen rundt den
dramatiske saken som førte til Nils Lykkes død, får vi også en del
indirekte informasjon. Saken til Nils Lykke var, kort fortalt,
denne: Nils Lykke var gift med Fru Ingerds datter. Denne første
konen døde, Hr. Nils ble forelsket i sin avdøde kones søster,
Lucie, og ønsket å gifte seg med henne. Dette var blodskam
ifølge den tids regler og lover. Lucie og Nils fikk barn sammen,
noe som ikke lettet situasjonen. Det ble stor oppstandelse, og
folk krevde at de måtte straffes. Da barnet døde, klarte Nils ved
løgner å skaffe det en kristen begravelse ved å utgi barnet for
ektefødt. Dette skjerpet forholdet ytterligere. De ulike parter
skulle ta hensyn til lover, folkeskikk, arveregler, egen status, og
ikke minst til de gjenværende barn som allerede hadde mistet
mor og halvsøsken. Nils Lykkes familie i Danmark ble etterhvert
engasjert, svigermoren (Fru Ingerd til Austråt), kirken ved
erkebiskopen, riksrådet og allmuen, hadde alle interesser å
pleie. Saken vakte stort følelsesmessig engasjement den gang,
som nå. Det ble krav om at Hr. Nils skulle bøte med livet som
kjetter. Han hadde syndet både mot lover om blodskam og for å
ha begravet et uekte barn som ekte. Dessuten hadde han hånet
32
niku temahefte 23
Guds helgener, holdt messer på dansk, og på den måten vist
forakt for de hellige sakramenter. Dette skulle straffes, og ifølge
Olav Engelbrektsson selv:
"han skal straffis met eld och tiere som eyn ketter bør at
straffis" 63
Fra slutten av juni gikk etter hvert Fru Ingerd også i forbønn for
Nils Lykke, og bad om at han måtte bli spart av hensyn til
ungene som allerede hadde mistet sin mor. Men saken utviklet
seg etter hvert til en rikspolitisk sak, med viktige islett av
maktkamp mellom lutheranerne og kirken. Saken havnet derfor
til slutt i riksrådet (ledet av erkebiskop Olav), som skulle dømme
i saken med hensyn til hans liv. Nils Lykke ble holdt i varetekt på
Steinvikholmen fra han ble tatt til fange sommeren 1535 til
saken endte ved juletider samme år:
"och dødhe her Niels Lycke juleaffthen, thet siiges ath
Erchebiscopen lodt røge hannom tiill døde" 64
Det var altså Riksrådet som til slutt avgjorde hvorvidt Nils Lykke
skulle henrettes eller ikke.
Denne historiens viktigste aspektet for denne sammenheng er
imidlertid at Nils Lykke ifølge de skriftlige kildene har vært holdt
i fangenskap på Steinvikholmen i et halvår, og at han ble røykt i
hjel. Dette har ført til flere spekulasjoner om "Nils Lykkes
fangehull", noe vi kommer tilbake til i kap.6.3.
Fru Ingerd av Austråt følte seg i perioder truet av Nils Lykke, før
han ble tatt til fange. I den forbindelse ble hun tilbudt vern av
erkebiskopen, med bud om at hun kunne søke tilflukt på
Steinvikholmen. 65 I samme forbindelse opplyste Fru Ingerd at
hun sendte smør til erkebiskopen, og hun etterlyste samtidig to
levende gjedder som han hadde lovet henne lenge. Rent
bortsett fra at dette vidner om "smøring" i bokstavelig forstand
i forhold til de interessene som skulle pleies, så vidner "de
levende gjeddene" også trolig om fiskeoppdrett. Det later til at
både Olav Engelbrektsson og Fru Ingerd drev med fiskeoppdrett
på denne tiden. "Karusseåkeren" ved Steinvikholmen og en
karussedam på Austråt som nevnes i stridighetene mellom
erkebiskopen og Fru Ingerd, vitner om dette. Som oftest skulle
de imidlertid ha både karusser og gjedder, liksom menyen fra
Steinvikholmen vidner om (se Figur 16). Dette var oppdrettsfisk
som aristokratiet la stor vekt på å kunne servere. Det var mat
som var regnet som statussymbol, og det var trolig uakseptabelt
for et visst sosialt sjikt å ikke kunne servere karusser og gjedder
på denne tid (Nordeide in prep.).
Den mest utfyllende, skriftlige kilden vi har om Steinvikholmen,
er den uvurderlige "Olav Engelbriktssons rekneskapsbøker 1532
- 1538". 66 Men det er som nevnt et problem å skille mellom
hva som skjedde i Erkebispegården Trondheim, Erkebispegården
i Bergen og hva som skjedde på Steinvikholm slott. Regnskapsbøkene
er dessverre heller ikke systematisert i nevneverdig grad.
Det kan her derfor kun bli en summarisk behandling av hvilket
potensiale kilden har, snarere enn hva den faktisk kan gi oss av
informasjon. 67
Regnskapslistene til Olav startet med en meny som trolig ble
servert på slottet. Det var én meny for "fiskedager", og én for
"kjøttdager" (Figur 16). Menyen viser at det er brukt importerte
ingredienser, så som vin, og de fleste typer "krydder" var trolig