Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

Lokalhistorisk 

magasin 

4/2006 

Tema: Utvandring

Nr. 4, 2006, Årgang 17 

Lokalhistorisk magasin 

Meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie og 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør) 

Jostein Molde (red.ass.) 

Ola Alsvik 

Marianne Wiig (layout) 

Adresse 


Institutt for historie og klassiske fag, NTNU 

7491 Trondheim. Tlf: 73 59 64 33 

E-post: redaktorlm@historielag.org 

Internett: www.historielag.org/html/ 

lokalhistoriskmagasin.html 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk magasin fritt tilsendt, 

med fem eksemplarer til hvert lag. Andre kan tegne 

abonnement. Prisen for 2006 er kr 150,- for enkeltpersoner 

og kr 180,- for lag og institusjoner. Enkeltnummer koster 

kr 50,-. Adresseendringer sendes til Jostein Molde, på e- 

post: jostein.molde@historielag.org eller tlf.: 73 59 64 33. 

(Husk å ta med hvilken adresse det skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2006/2007 for hefte 1: 15. jan., hefte 2: 

15. april, hefte 3: 15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, ta 

kontakt med Jostein Molde, på tlf.: 73 59 64 33 eller e- 

post: jostein.molde@historielag.org. 

Utgivelsestidspunkter 

Medio mars, juni, september og desember. 

Redaksjonen avsluttet 

1. desember. 

Trykk, repro og montasje 

Kristiansand trykkeri 

Opplag: 3000 

Forsidebilde: 

Bildene i «fotoalbumet» på forsiden er samlet inn 

av elever ved Berge ungdomsskole i forbindelse 

med formidlings- og dokumentasjonsprosjektet 

«Amerikakofferten». 

ISSN 0802-8931 

Kjærlighet, 

armod og eventyrlyst 

I min ungdoms vår, da jeg studerte historie, var det mye snakk om 

«push» og «pull»-faktorer når det gjaldt utvandringen til USA. Hva 

«puffet» folk til å reise og hva «trakk» i den andre enden? På dette 

finnes det helt sikkert en mengde svar, og mange fasetter. Men for å 

trekke det ned på et lokalt plan kan jeg komme med et par eksempler 

fra min egen slektshistorie. 

Oldefar Lars, en etter sigende flott, ung herremann forelsket seg 

i Berntine like før forrige århundreskifte. Men mens Lars var fra en 

vanlig småbrukerfamilie i utkanten av Trondheim, var Berntine datteren 

til en fengselsdirektør. Så selv om Berntine så god råd for Lars, 

ble ikke denne alliansen akseptert av hennes foreldre. Lars kjøpte dermed 

billett til Amerika i på midten av 1890-tallet. Ikke lenge etter fikk 

Berntine med seg en yngre søster og reiste etter. Alle tre endte opp i 

byen La Crosse i Wisconsin, hvor Lars og Berntine giftet seg i 1895. 

Her fikk de to sønner, Arthur og Leif, og da bestemor var på vei i 

1900, vendte de tilbake til Norge. I mellomtiden hadde gemyttene roet 

seg, og den lille familien ble ønsket velkommen hjem. Lars ble etter 

hvert overkonduktør på jernbanen og sammen fikk paret 11 barn. 

Oldeforeldrene mine på den andre siden bodde på husmannsplasser 

under Reins kloster. De fleste ungdommene på slike plasser gikk på 

«dagsing» (dagarbeid) på klosteret eller andre større gårder i nærheten. 

Mulighetene for å arbeide seg opp var få. I ditt eget nærmiljø var 

det nesten umulig å komme seg ut av husmanns-kategorien. Dette var 

nok hovedårsaken til at den eldste sønnen til Martha og Petter, Elias, 

reiste til Canada i 1917. Etter hvert kom også brødrene Martin, Einar 

og Kristian over. De bosatte seg i nærheten av hverandre, men hjemturene 

ble få, særlig på Elias. Også oldemor fikk en stor barneflokk, ti 

unger i alt, og alle var ikke født ennå da Elias reiste ut som tyveåring. 

Slik hadde det seg at da samtlige søsken var samlet i oldemors 90-års 

dag i 1964, ble Elias sittende sammen med sin yngste bror, Ole. «Ja, 

nå er det lenge siden vi har sittet sammen, du», sa Elias, vel vitende 

om at de faktisk aldri hadde sittet sammen… 

Elias døde like etter hjemkomsten til Canada. Martin og Einar bosatte 

seg der for godt, mens Kristian kom hjem etter noen år. Kanskje 

var det fordi Kristian og kona Oline ikke hadde noen barn, og at det 

derfor var mer naturlig for dem å bli gamle i Norge, i nærheten av 

slekt og venner. De andre brødrene har stor etterslekt i Canada, og 

båndene holdes ved like. 

Amerika. Mulighetenes land. Egnet seg både til å realisere forbudt 

kjærlighet, ønsket om å arbeide seg opp her i verden og som utløp for 

ungdommelig eventyrlyst. Noen klarte det, andre ikke. I dette nummeret 

forsøker vi å belyse ulike sider av utvandringen til Amerika, og 

å gi tips om hvordan du og ditt lag kan finne litteratur og hjelpemidler 

for å fortsette den spennende jakten på vår rike utvandringshistorie! 

Redaksjonen vil samtidig benytte anledningen til å ønske våre lesere 

ei god jul og et riktig godt nytt år! 

Audhild Brødreskift


er medlemsbladet til Landslaget for lokal- 

historie. Magasinet er også meldingsblad for 

Landslaget og for Norsk lokalhistorisk institutt, 

som gir økonomisk og redaksjonell støtte til 

magasinet. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani- 

sasjonen for historielagsbevegelsen i Norge. 

Organisasjonens formål er å vekke interessen 

for og øke kunnskapene om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kulturdepartementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere 

som nasjonalt dokumentasjonssentrum for 

lokalhistorie. 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: jostein.molde@historielag.org 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Jostein Molde 

Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag med 

1–199 medlemmer; 900 kr. for lag med 200– 

499 medl.; 1200 kr. for lag med 500–999 medl.; 

1500 kr. for lag med 1000 og flere medlemmer. 

For lag og fylkesledd uten personlige medlem- 

mer og lag med bare livsvarige medlemmer og 

æresmedlemmer: kr. 900. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30 

Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: http://www.lokalhistorie.no 

Innhold 

4 Formidlings- og dokumentasjonsprosjektet 

«Amerikakofferten» 

8 Norsk-amerikansk samling ved Nasjonalbiblioteket 

10 Den tidlege utvandringa og den politiske fridomen 

14 Norsk utvandrermuseum 

16 Utvandrerdagene 2005 

18 Lokalhistorisk utvandringslitteratur 1999—2006 

22 Med Hordaland Sogelag i vesterveg 

24 Ein aktiv 70-åring 

Herøy sogelag 70 år 

27 Jernvilje i 75 år 

Vang historielag 75 år 

29 Lokalhistorie i praksis 

Asker og Bærum historielag 

31 Hva en brann kan utløse... 

Lillestrøm historielag 40 år 

33 «Muséet» reddet av sponsorer 

Tjøme Historielag 

34 Byens sjel i sentrum 

Notodden Historielag 25 år 

37 Båttur med bacalao 

Årbok for Steigen 30 år 

40 Mot en ny lokalhistorie? 

NLIs jubileumsseminar 8.—9. september 

42 Bok og skrift 

44 Kuriøse hendelser 

Ein fuktig prest anno 1599

TEMA: UTVANDRING 

4 

Formidlings- og dokumentasjonsprosjektet 

«Amerikakofferten» 

AV SIV RINGDAL 

Fra slutten av 1800-tallet og langt inn 

på 1900-tallet var Vest-Agder det fylket 

i landet med størst utvandring i forhold 

til folketallet. Selv om arbeidsvandringene 

og den kulturelle påvirkningen fra 

Amerika fremdeles er sterkt til stede i 

mange sørlendingers bevissthet, er det et 

tidsspørsmål før store deler av kunnskapen 

og kildematerialet knyttet til denne 

delen av fylkets kulturhistorie vil gå 

tapt. I dag lever den siste generasjonen 

arbeidsvandrere, de som satte kursen 

over Atlanteren i årene etter 1945, for 

så å vende tilbake i 1960-årene. Det er 

viktig å dokumentere denne historien, 

samtidig som det er viktig å formidle 

den til dem som skal forvalte den videre. 

Nettopp det var intensjonen med formidlings- 

og dokumentasjonsprosjektet 

«Amerikakofferten». 

Pendlere over Atlanteren 

Fra 1890-årene og fram til nærmere 

1970 reiste tusenvis av kvinner og menn 

fra bygder og byer i Vest-Agder til USA. 

Lokalhistorisk magasin 4/06 

Spesielt i vestre del av fylket, i bygder 

som Lista, Kvinesdal og Lyngdal var det 

svært vanlig. I motsetning til den tidlige 

utvandringen fra innlandsbygdene og 

fjordstrøkene av landet er arbeidsvandringene 

og utvandringen fra Sørlandet 

en langt mindre kjent historie. Ofte har 

de blitt betraktet som et mer marginalt 

fenomen sammenlignet med den eldre 

utvandringen til Midtvestens prærier. 

Utvandringen fra kystbygdene i Vest- 

Agder skiller seg på mange måter fra 

den tidligere og mer kjente utvandringen 

her til lands. Selv om det foregikk noe 

utvandring fra Vest-Agder også i første 

halvdel av 1800-tallet, var det først på 

slutten av 1800-tallet at utvandringen 

virkelig ble omfattende. Tilsvarende 

holdt utvandringen på atskillig lengre 

enn den gjorde mange andre steder i 

landet. Dette henger sammen med at 

det var andre faktorer som satte i gang 

utvandringsprosessen fra dette området. 

Næringstilpasningen i disse kystbygdene 

var preget av mangesysleri, med et lite 

gårdsbruk i sentrum for virksomheten, 

og sjøfart og fi skeri som viktige tilleggsnæringer. 

I 1880-årene gikk imidlertid 

skipsfarten i Agder-fylkene inn i en 

langvarig krise, samtidig som fi skeriene 

i området var preget av fl ere år med 

«svart hav». Dette gjorde at de som tidligere 

hadde vært sysselsatt innenfor disse 

næringene, måtte se seg om etter andre 

inntektskilder. Mange unge, arbeidsledige 

menn reiste nå til den amerikanske 

østkysten hvor de tok hyre hos amerikanske 

rederier. 

De arbeidsledige sjøfolkenes utvandring 

satte i gang en etappevandring. Et- 

Bildet under til venstre: Lyngdalsfolk på vei hjem til Norge med amerikabåten. Fotografi 

et er tatt under ”captains dinner”, den siste og mer høytidelige middagen ombord. 

Innsamlere: Ramona Knutsen, Marita Ballestad Løland, Monica Løvdal, Silje Kvinlaug og 

Odd Arne Ravnås (Berge ungdomsskole). Bildet under til høyre: Gerd Byremo (t.v.) og 

Anne Foss fotografert på 5th avenue i Brooklyn i 1966. Anne skulle konfi rmeres denne 

dagen. Innsamlere: Elise Minde og Anne Solbjørg (Berge ungdomsskole).

ter hvert som brev og rapporter nådde 

hjembygdene, fristet det andre til å dra. 

Rundt forrige århundreskifte begynte 

unge, ugifte kvinner for alvor å ta samme 

vei. Den største kolonien av utvandrede 

vestegder fantes i Brooklyn, New York, 

men flere reiste også til Chicago, Seattle 

og San Francisco. I motsetning til den 

tidligere utvandringen til Midtvestens 

prærier arbeidet de fleste innen håndverks- 

og sørvisnæringer, som skipsfart, 

bygningsbransjen, fabrikkarbeid, i 

huspost og butikkyrker. 

Det mest særegne med utvandringen 

fra Vest-Agder var at mange vendte tilbake 

til sine hjembygder og -byer etter 

måneder, år eller tiår i USA. De fleste 

som emigrerte, hadde forlatt hjembygda 

uten nødvendigvis å tenke at det var et 

endelig oppbrudd. Også mange av dem 

som ble i USA for godt, hadde forlatt 

hjembygda med en slik tanke. En kan 

si at mange utvandrere fra Vest-Agder 

hadde sjøfolkenes mentalitet når de emigrerte; 

de skulle «ta seg en tur» for så å 

vende hjem igjen med oppsparte midler 

de kunne investere i hjembygda. 

Den stadige trafikken av hjemvendte 

emigranter førte til at mange bygdesamfunn 

i Vest-Agder ble utsatt for en sterk 

kulturell påvirkning fra vest. Norskamerikanerne 

kom tilbake med flyttelass på 

mangfoldige tonn, og en mental bagasje 

i form av erfaringer og nytt tankegods. 

De ga barna sine amerikanske navn, og 

hadde ofte en dialekt ispedd en rekke 

amerikanske ord og uttrykk. De påvirket 

den sørlandske matkulturen med 

sine «chiffonkaker», blåbærmuffins og 

«turkey». Flere hadde hustegningene i 

bagasjen og førte opp «ranch»-hus og 

«split-level»-hus med tilhørende møbler 

og annet utstyr. Noen hadde så mye 

elektrisk apparatur med seg tilbake at de 

installerte «amerikansk strøm», 110 volt, 

i huset. Mange hjemvendte emigranter 

fikk stor innflytelse i bygdene de vendte 

tilbake til. De ble massekulturens og 

forbrukssamfunnets ambassadører, og 

var mange ganger toneangivende for hva 

som ble betraktet som «den gode smak». 

Det førte blant annet til at amerikanske 

kjøkkenmøbler ble en farsott i mange 

bygder i Vest-Agder i 1950-årene, også 

blant folk som aldri hadde vært lenger 

enn til Lyngdal. 

Kulturkontakten over Atlanteren 

holdt på til nærmere 1970. Innvandringsrestriksjoner 

i USA kombinert med bedre 

muligheter for arbeid hjemme gjorde 

Bildet under til venstre: Inger og Ernst Nodelands amerikanske postkasse i Lyngdal. 

Fotografer: Sandra Anita Dyrstad, Anette Kristiansen, Anette Lillelid, Stine Litland, 

Jon Inge Røynås Breiland (Berge ungdomsskole). Bildet under til høyre: Inger og Ernst 

Nodelands amerikahus. Ekteparet bygde huset i 1973 etter å ha vendt tilbake etter 17 

år ”over there”. Fotografer: Joachim Ytterdal, Espen Berge, Loyd Kristiansen (Berge 

ungdomsskole). 

TEMA: UTSTILLINGER 

UTVANDRING 

at den livlige kontakten over Atlanteren 

gradvis avtok. Likevel lever sporene fra 

denne epoken videre i Vest-Agder i dag 

i form av materiell kultur, minner og 

historier. 

Lokalsamfunnet som klasserom 

Kontakten med Amerika har vært viktig 

for landsdelens særegenhet og identitet, 

og i 2003 bestemte artikkelforfatteren 

og Vest-Agder Fylkesmuseum seg for å 

samarbeide om et dokumentasjons- og 

formidlingsprosjekt hvor skoleelever 

kunne bli bedre kjent med denne historien. 

Hovedmålsetningen med prosjektet 

Amerikakofferten var å skape bevissthet 

blant 9. klassinger i Vest-Agder om 

arbeidsvandringene mellom fylket og 

USA, og den kulturelle påvirkningen 

disse medførte. 

Det nytenkende ved prosjektet lå først 

og fremst i elevenes tilnærming til historien; 

de skulle «forske» på arbeidsvandringen 

og den amerikanske påvirkningen 

i landsdelen. De skulle dokumentere 

hjembygdas historie gjennom innsamling 

av fotografier, intervjuer, egen fotografering 

av amerikanske gjenstander og 

bygninger, eller dokumentasjon av hva 

ungdom i Vest-Agder tenker om Amerika 

i dag. Intensjonen med dette var at 

elevene skulle lære mer om fenomenet 

og samtidig få et mer kritisk blikk på hva 

historie er og hvordan historie blir skapt. 

Som «forskere» som samlet inn kilde- 


5


6 

materiale og dokumenterte virkeligheten, 

ville elevene få innblikk i hvordan historien 

ikke var en objektiv størrelse, men 

en prosess som dreier seg om bevisste 

valg. Samtidig ville elevenes innsats 

være et viktig bidrag i dokumentasjonen 

av utvandring og tilbakevandring fra 

Vest-Agder gjennom å skape et kildemateriale 

i form av et digitalt fotomateriale 

(både eldre fotografier og samtidsbilder), 

video og intervjumateriale. 

Prosjektet Amerikakofferten hadde 

som målsetning at elevene skulle lære 

om utvandring, arbeidsvandringer og 

den kulturelle påvirkningen disse medførte 

gjennom selv å gå ut i lokalsamfunnet 

og dokumentere. De skulle bli 

bevisstgjort de kulturelle sporene som 


fremdeles finnes i de fysiske omgivelsene 

i Vest-Agder. I løpet av årene 2003 

og 2004 var 163 elever ved Kvinesdal 

ungdomsskole, Lista ungdomsskole, 

Berge ungdomsskole (Lyngdal) og Marnar 

ungdomsskole (Marnardal) involvert 

i prosjektet. I én skoleuke hadde elevene 

prosjektet på timeplanen og hjembygda 

som klasserom. Under prosjektuka ble 

elevene fristilt fra annen undervisning, 

og i stedet arbeidet de med en rekke forskjellige 

oppgaver knyttet til kulturkontakten 

mellom Vest-Agder og USA. 

I løpet av prosjektet ble det skapt et 

stort materiale. Over 600 gamle fotografier 

ble samlet inn og skannet. Dette 

var fotografier knyttet til arbeidsliv og 

hverdag, høytid og fest. Elevene utførte 

Bildet øverst: Jenter fra Kvinesdal og 

Berge ungdomsskole viste fram gamle 

amerikanske klær da utstillingen «Elvis 

hos oldemor» ble åpnet i Kvinesdal sommeren 

2005. Foto: Thorunn Lunde, Vest- 

Agder Fylkesmuseum. Bildet nederst: 

Tor Andre Lønning finner ut hvordan et 

stereoskop virker. Foto: Lars Harald Omdal 

(Lista ungdomsskole). 

også en stor og viktig dokumentasjon 

gjennom å ta over 1000 bilder som viser 

hvordan kontakten med Amerika ennå er 

synlig i de fysiske omgivelsene i Vest- 

Agder. De fotograferte amerikanske 

kjøleskap og kjøkkenmøbler som fremdeles 

står på sørlandske kjøkken, veggtil-vegg-tepper, 

postkasser, sengetepper, 

badekar, lamper, og mye annet de kom 

over ved besøk i besteforeldre og naboers 

hjem. Noen samlet inn oppskrifter 

som ble tatt med tilbake fra «Junaiten», 

mens andre skrev ned egne betraktninger 

om hvordan USA påvirker deres eget liv. 

Alle bidragene er med på å komplettere 

historien om Vest-Agder og Amerika i 

all sin mangfoldighet. 

Ungdom, lokalsamfunn, lokalhistorie 

Den nære kontakten med Amerika var 

noe mange niendeklassinger hadde i sin 

egen familie og hverdag. Flere av skoleelevene 

var barnebarn av den siste generasjonen 

norskamerikanere som reiste fram 

og tilbake mellom Vest-Agder og USA. 

Ved Kvinesdal ungdomsskole gjaldt det 

49 % av elevene som deltok i prosjektet, 

ved Lista ungdomsskole 36 %, ved Berge 

ungdomsskole 31 % og ved Marnar ungdomsskole 

15 % av elevene. Mange av 

elevene var derfor «innsidere» med stor 

tilgang på interessant informasjon, og 

prosjektet involverte følgelig langt flere 

enn elevene som deltok. 

I etterkant av prosjektet kom mange 

av elevene med positive tilbakemeldinger 

i forhold til prosjektet. På et 

evalueringsskjema som elevene måtte 

svare på, ble det blant annet spurt om 

elevene syntes det var mer spennende, 

likt eller mindre spennende å arbeide 

med lokalhistorien enn med annen historie 

(som for eksempel vikingtiden eller 

andre verdenskrig). På dette spørsmålet 

svarte 61 % i Kvinesdal, 64 % på Lista, 

63 % på Berge og 58 % på Marnar at de 

synes det var mer spennende. At såpass

mange likte bedre å arbeide med lokalhistorien, 

skyldes nok flere faktorer. Den 

nære historien er ofte lettere å engasjere 

seg i fordi det er en historie en selv har 

en tydelig plass i. Det er en historie det 

er lettere å se sammenhenger i fordi en 

kan bruke seg selv, foreldre, besteforeldre 

og naboer som referanser. I arbeidet 

med lokalhistorien har elevene selv vært 

kjentmenn, noe som nok har vært motiverende. 

Flere av lærerne kommenterte at 

elever som vanligvis ikke hang så godt 

med i fagene, hadde vært svært engasjert 

i prosjektet. En grunn til det kan 

være at det ikke nødvendigvis er de 

sterkeste elevene som har gjort de mest 

interessante funnene! Hvem som har 

besteforeldre eller andre kjente som har 

bodd i Amerika er jo ganske tilfeldig. En 

annen grunn kan også være prosjektets 

tilnærmingsmåte. I forhold til mange 

andre prosjekter er det mer håndfast 

og konkret, det er elevene som er «forskerne», 

de skal ut i lokalsamfunnet og 

«oppdage». Denne tilnærmingen kan 

ha motivert elever som kanskje ikke 

fungerer like godt i klasseromsundervisningen. 

Samtidig kan det være en motsatt 

utfordring med elever som ikke har utvandring 

i sin familiehistorie. Dette gjelder 

både flerkulturelle elever og elever 

som er innflyttere. Det ser imidlertid ut 

til at prosjektarbeidet stort sett fungerte 

greit også for disse elevene. Gruppene 

ble organisert slik at det minst var en elev 

i gruppa som visste om noen hjemvendte 

norskamerikanere. Likevel er det nok 

et faktum at prosjektet fungerer bedre i 

samfunn med forholdsvis liten mobilitet 

enn i samfunn med stor mobilitet. 

Nettside, vandreutstilling og utstillingshefte 

Underveis i prosjektet var vi opptatt 

av å få formidlet informasjon om prosjektet 

utover klasserommet og skolene 

vi besøkte. Dette ble blant annet 

gjort gjennom oppslag i lokalaviser og 

informasjonsbrev som elevene hadde 

med. Etter hvert ble også nettsiden 

www.amerikakofferten.no opprettet, 

hvor en del av materialet elevene hadde 

samlet inn, ble lagt ut. 

Etter at prosjektet ble avsluttet, oppstod 

ideen om å lage en vandreutstilling. 

Intensjonen var å bruke den i videre 

formidling om arbeidsvandringene mellom 

Vest-Agder og USA, samtidig som 

vi ønsket å synliggjøre skoleelevenes 

innsats. Dette var bakgrunnen for at 

vandreutstillingen «Elvis hos oldemor» 

ble produsert våren 2005. Det siste året 

har den besøkt flere skoler, museer og utstillingslokaler 

i Vest-Agder. Sommeren 

og høsten 2007 er planen at en engelskspråklig 

versjon av samme utstilling skal 

besøke Vesterheim Museum i Decorah 

(Iowa) og New York. 

Siv Ringdal er etnolog og arbeider for 

tiden som frilanser, blant annet med en 

fotobok om den norske kolonien i Brooklyn 

i perioden 1900 - 1980. 

Litteratur og referanser 

Ringdal, Siv 1999: Screendører og kjøkkenmøbler. 

En undersøkelse av det 

amerikanske Lista. Hovedfagsoppgave 


i etnologi, Universitetet i Oslo. 

Ringdal, Siv 2002: Det amerikanske 

Lista. Med 110 volt i huset. Pax Forlag, 

Oslo. 

Ringdal, Siv 2005: Elvis hos oldemor. 

Bilder og tekst fra prosjektet Amerikakofferten. 

Utgitt av Vest-Agder 

Fylkesmuseum. 

Nettsiden www.amerikakofferten.no. 

Norgesbrev ved NLI 

Amerikabrev, brev fra norske utvandrere 

til familie og venner i Norge, er velkjent. 

Det motsatte, brev fra privatpersoner i 

Norge til bekjente i utlandet, kan kalles 

norgesbrev, og i 1992 startet NLI et 

prosjekt med å etterspore og samle inn 

slike, avgrenset til perioden 1840-1960. 

De fleste brevene gikk til Amerika, men 

noen ble også sendt til Canada, Sør-Afrika, 

Skottland og Sverige. Brevene er en 

unik kilde til norsk lokal- og personalhistorie. 

Her møter vi folk fra fortiden som 

med egne ord forteller om hvordan de 

opplevde tiden de levde i, små og store 

hendelser lokalt og nasjonalt, familie og 

arbeid, livsoppfatninger og savn. 

NLIs samling består av 3327 brev, 

som oppbevares i kopi ved instituttet. 

Opplysninger om når brevene ble skrevet, 

navn og kjønn på avsender og mottaker 

og hvor de er sendt fra og til kan 

man søke på via www.lokalhistorie.no/ 

kilder_litteratur/baser/sok4.php (velg 

database Norgesbrev 1840-1960). Kopier 

av brevene kan bestilles fra instituttet. 

For informasjon om amerikabrev og 

emigrasjon, se artikkel på side 8–9. 


7


8 

Norsk-amerikansk samling 

ved Nasjonalbiblioteket 

AV DINA TOLFSBY 

Tanken om en Norsk-amerikansk samling 

oppstod lenge før samlingen ble opprettet. 

Professor Gisle Bothne skrev en artikkel 

18. januar 1923 i Nordisk Tidende i 

New York under tittelen «Norsk-amerikansk 

Bibliotheks-Avdeling i Kristiania». 

Da hadde han allerede flere år tidligere 

fremholdt at man i Norge burde ha en så 

rikholdig samling som mulig av bøker, 

aviser og tidsskrifter, utgitt av og om 

de norske innvandrere og deres slekt. 

Denne samlingen mente han burde være 

i forbindelse med Universitetsbiblioteket. 

At dette ikke ble gjort, fortsatte han, 

vitnet om «en manglende forståelse for 

betydningen av utvandringen fra Norge 

i oppbygningen av verdens mektigste 

republikk». Bothne mente en slik norskamerikansk 

avdeling burde opprettes i 

god tid før feiringen av 100-årsminnet i 

1925 for den moderne norske utvandring. 

Forordet til Litteratur om utvandringen 

fra Norge til Nord-Amerika redigert 

av Johanna Barstad og utgitt av Universitetsbiblioteket 

i forbindelse med 

150-årsjubileet for norsk utvandring, 

er signert av Asbjørn Wessel Nyhagen 

(fung. overbibliotekar) og Erling Grønland 

(førstebibliotekar). Det siteres fra 

Stortingets Universitets- og fagskolekomité 

i forbindelse med søknad om 

midler: «Med den betydning emigrasjonen 

har hatt, ikke bare for det hele land, 

men for hvert enkelt bygdelags og snart 

sagt for hver enkelt slekts historie (...) er 

det naturlig og nasjonalt nødvendig å få 

den fyldigst mulig representasjon av den 

norsk-amerikanske bok- og tidsskriftsavl 

ved vårt bibliotek(...)». Men til tross for 

vakre ord kom det ingen penger. I en artikkel 

i Nordmanns-Forbundet fra 1925, 

under feiringen av 100-årsjubileeet for 

utvandringen til Amerika, uttaler overbibliotekar 

Munthe at Universitetsbiblioteket 

hadde alt for lite når det gjaldt publi- 


kasjoner trykket på norsk utenfor landet. 

Munthe sier videre at ingen fremtidig 

historieskriver vil kunne gi et riktig bilde 

av den rolle Norge spiller i verdensutviklingen, 

uten å ofre det utflyttede Norge 

og våre landsmenns innsats utenfor 

Norge stor oppmerksomhet. 1 

I 1926 fikk Thor M. Andersen stipend 

fra Norge-Amerika-Fondet for å 

registrere norsk-amerikansk litteratur i 

Amerika. Dette var begynnelsen på Thor 

M. Andersens bibliografi, Nordmenn i 

Amerika. Thor M. Andersen samlet referanser 

til norsk-amerikanernes liv og 

virke hele sitt liv, og da han døde etterlot 

han seg en kortkatalog på 60 000 kort. 

I 1997 ble denne bibliografien lansert 

på Internett med ca. 50 000 poster. Her 

finner man referanser til dokumenter 

(bøker, pamfletter og artikler i aviser 

og tidsskrifter skrevet både på engelsk 

Dina Tolfsby har hatt ansvar for 

Norsk-amerikansk samling siden høsten 

1997. Brukere er velkommen til 

samlingen i 4. etasje i Nasjonalbiblioteket 

der de kan benytte materialet 

i samlingen. © Nasjonalbiblioteket 

og norsk) trykket mellom 1825 og 1930 

av eller om norske innvandrere i USA og 

Canada. Thor M. Andersen regnet selv 

med at han hadde dekket ca. 60 % av det 

som var skrevet på dette området i denne 

perioden. Denne bibliografiske databasen 

er fortsatt en av de viktigste kildene 

innenfor norsk-amerikana. 

I 1951 ble det offentliggjort et opprop 

i Amerika etter Torgeir Siqvelands initiativ. 

Siqveland var da generalkonsul i 

Minneapolis. En storstilt innsamling av 

bøker fulgte, og disse utgjør fortsatt hoveddelen 

av Norsk-amerikansk samling. 

Først i 1958 ble Norsk-amerikansk samling 

offisielt åpnet som en av Universi-

tetsbibliotekets spesialsamlinger. Siden 

1999 har samlingen vært blant Nasjonalbibliotekets 

spesialsamlinger. 

Norsk-amerikansk samling dokumenterer 

norsk utvandringshistorie og 

norsk-amerikanernes historie i Amerika. 

I samlingen finner vi litteratur om selve 

utvandringen fra Norge, beskrivelse av 

norsk-amerikanernes religiøse og sosiale 

liv, deres dagbøker og memoarer, 

biografier over prominente personer, 

slektshistorie og lokalhistorie samt 

skjønnlitteratur skrevet av norsk-amerikanere. 

Samlingens andel av aviser og 

tidsskrifter har også økt betydelig. Samlingspleie 

er en viktig del av arbeidet i 

Norsk-amerikansk samling. Det føres 

en aktiv innkjøpspolitikk, og de siste 

årene er det også blitt enklere å få tak 

i eldre materiale gjennom bokhandlere 

på Internett. 

Thor M. Andersens bibliografiske 

database inneholder et vell av personopplysninger 

som vil kunne være av 

interesse for lokalhistorikere. Hvis 

personer er omtalt eller har skrevet selv, 

kan referanser gjenfinnes i denne basen 

som har sin egen URL og i tillegg er 

tilgjengelig via nettstedet Det løfterike 

landet. Lokalhistorikere som er opptatt 

av utvandring fra et område i Norge, vil 

ha glede av bygdelagenes publikasjoner 

i samlingen. Mange norsk-amerikanere 

var med i sangkor, og deres årsskrifter 

inneholder mye personopplysninger. 

En annen rik kilde er kirkehistorien. 

Både årsberetningene for de forskjellige 

synodene og alle publikasjonene 

som omhandler spesielle kirkesamfunn i 

Amerika, er en rik kilde til informasjon 

om personer som har gjort seg gjeldende 

opp gjennom årene. Norsk-amerikansk 

samling har også kjøpt inn mange «local 

histories» de senere år. Her vil man finne 

små biografier over de som først slo seg 

ned i et område, også nordmenn. 

Det er anledning til å besøke Norskamerikansk 

samling i Nasjonalbiblioteket. 

Samlingen er åpen i vanlig kontortid 

og utover det kan bøker hentes frem og 

brukes på lesesalen når samlingsansvarlig 

ikke er tilstede. 

Dina Tolfsby er leder for Norsk-amerikansk 

samling ved Nasjonalbiblioteket. 

Noter 

Norsk-amerikansk samling: 

Innholdsfortegnelsen i Johanna Barstads bibliografi gir et godt inntrykk 

av innholdet i samlingen slik den fremstod i 1975. Siden da har samlingen 

vokst betydelig. 

Nasjonalbibliotekets Norsk-amerikanske samling: 

Innledning 

Vinlandsferdene 

Utvandringen fra Norge 

Utvandring fra de enkelte bygder 

Amerikareisen 

Landet de dro til 

«Amerika-bøker» 

Innvandring. Emigrantliv 

Norsk-amerikanernes deltagelse i amerikansk samfunnsliv 

Borgerkrigen 1861-1865 

Lokalhistorie 

Amerikabrev 

Memoarer. Dagbøker 

Biografi 

Slektshistorie. Stamtavler 

Norsk-amerikanske institusjoner 

Kirkehistorie 

Kirkesamfunnene 

Medisinske og sosiale institusjoner 

Skoler 

Bibliotek 

Museer 

Presse 

Historielag 

Foreningsliv 

Norsk språk i Amerika 

Emigrantlivet i diktningen 

Emigrantviser 

Kilde: Litteratur om utvandringen fra Norge til Nord-Amerika (1825- 

1975). Redigert av Johanna Barstad, Universitetsbiblioteket i Oslo, 1975. 

Denne bibliografien er basert på Norsk-amerikansk samlings kortkatalog. 

Universitetbiblioteket i Oslo, 1975 

Nettstedet Det løfterike landet: 

www.nb.no/emigrasjon 

Samlet gir siden «Bibliografier» tilgang på referanser til svært mye innen 

det norsk-amerikanske området, herunder Thor M. Andersens database 

og Johanna Barstads bibliografi. 

Norsk-amerikansk samlings hjemmeside: 

http://www.nb.no/fag/temaer/utvandring_og_norsk_amerikansk_historie 

En liste over norsk-amerikanske aviser som Nasjonalbiblioteket har i 

mikrofilmutgave, er tilgjengelig via hjemmesiden. 

1 Pedersen, Oscar. «Det utflyttede Norge og 

riksbiblioteket: En utstilling av norsk-ame- 


rikansk litteratur», Nordmanns-Forbundet, 

1925 (259-262). 


9


10 

Den tidlege utvandringa 

og den politiske fridomen 

AV NILS OLAV ØSTREM 

Amtmannen i Stavanger amt i tida 

1833–1853, Gunder Aas, meinte i 1837 

at det berre var kvekarar som hadde 

emigrert av fridomsgrunnar. 1 For andre 

utvandrarar enn dei heller få kvekarane, 

avviser amtmannen at den tidlege 

utvandringa skulle skuldast at håpet om 

å få eit lykkelegare liv i «politiske eller 

aandelige Henseender» hadde hatt «nogen 

Indflydelse paa deres Beslutning». 

Kvekarane som drog til Amerika 

i 1825, gjorde det for å søkja religiøs 

fridom. At utvandringa deira dermed 

også var av politisk karakter, har kome 

i bakgrunnen – endå om amtmann Aas 

rekna kvekarane som eit slag politiske 

flyktningar. Men har fylkesmannen i 

Rogaland på den tid rett i at den tidlege 

utvandringa elles generelt sett ikkje 

hadde noko politisk ved seg? Kva tid var 

eigentleg 1820- og 1830-åra? Kva prega 

samfunnet, miljøet og folks tankar den 


gongen utvandringa starta opp? 

Det er på det reine at dei nye og 

radikale styringsideane og politiske 

visjonane som Grunnlova sette opp, 

var ei utfordring for mange med makt 

og posisjonar. Utvandringsmotiva kan 

neppe haldast heilt klare av og borte frå 

politiske straumdrag og tilstandar tidleg 

på 1800-talet. 

Ytringsfridom i 1814? 

Rogalendingen Nils Trulsson Bru frå 

Rennesøy skreiv på slutten av grunnlovsåret 

1814 eit innlegg i ei avis i 

Kristiansand. 2 Nils Bru hadde møtt som 

utsending frå heimefylket sitt på november-stortinget 

det året, men meinte at det 

til tingsamlingane for framtida måtte veljast 

langt fleire bønder. Nils Bru hevda 

at bonde og borgar med sunn fornuft og 

praktisk erfaring best og rettast kunne 

vurdera dei politiske sakene. 

Biletet under: Torgslaget 17. mai 1829 

var eit utslag av den undertrykkjande 

staten den første tida etter 1814. Mange 

av dei tidlege utvandrarane til Amerika i 

1820/30-åra flykta frå manglande politisk 

fridom, likskap og brorskap i heimlandet. 

Teiknar: ukjent / Nasjonalbiblioteket, 

Biletsamlinga. 

Det går ei linje frå Nils Bru via Jon 

Neergaard til utvandraren Hans Barlien 

frå Trøndelag. Begge dei to siste var 

opptatte av det same som rogalendingen, 

ein mann som trass i at ytringsfridom 

var nedfelt i Grunnlova måtte tola tiltale 

– og dermed effektiv utestenging frå 

Stortinget – etter «presselova» frå 1799. 

Denne forordninga sette innskrenkingar 

for kva ein kunne ytra seg fritt om. Nordmøringen 

Jon Neergaard er kjent som 

forkjempar for formannskapslovane og 

det lokale sjølvstyret. Han skreiv «Olaboka», 

ei bok som med sin lange tittel 

naturleg nok måtte få eit slikt kort kallenamn. 

Boka, som første gong kom ut 

i 1830, heitte eigentleg: En Odelsmands 

Tanker om Norges nærværende Forfatning 

tilligemed en Samtale indeholdende 

Veiledning for Bønder til en rigtigere 

Fremgangsmaade ved Udkaarelse af 

Valgmænd og Repræsentanter.

Biletet til høgre: Biskop Jacob Neumann. 

Hyrdebrevet hans om utvandringa møtte 

motstand frå mange utvandrarar, også 

frå ein representant for det nye norskamerikanske 

presteskapet, Paul Andersen 

Nordland. Litografi frå 1848 utført av A. 

Giere etter maleri av J. Görbitz, 1837 / 

Nasjonalbiblioteket, Biletsamlinga. 

Hans Barlien var stortingsmann 

dei første åra etter 1814. Han ville ta 

røysteretten frå embetsmennene fordi 

dei skulle vera tenarar for folket. Om 

dette fekk han trykt ein artikkel i Det 

Norske Nationalblad i 1817. Rettsleg 

tiltale hindra også Barlien – nett som 

Bru eit par-tre år før – frå å få føra vidare 

stortingsarbeidet, eit verv Hans Barlien 

hadde som mål å bringa fram til politisk 

leiarskap for bondestanden. I staden blei 

han politisk passivisert. Like fullt nytta 

han seg av trykkefridomen. Så seint som 

året før han emigrerte, publiserte han 

eit skrift på 128 sider med merknader 

til Grunnlova. Her heldt han fram motstanden 

sin mot embetsmannsstyret og 

hevda at det ikkje var tatt tilstrekkelege 

konsekvensar av folkesuvereniteten og 

sjølvstyret som Grunnlova innebar. 3 

Faktum må ha vore at Barlien drog 

til Amerika i formannskapsåret 1837 

ganske desillusjonert og skuffa over at 

fridomsideala i Grunnlova i alle høve så 

langt ikkje hadde blitt etterlevde i praktisk 

politikk og styring. 

Hyrdebrevet og «motbrev» 

Kyrkja deltok også i argumentasjonen 

mot det utløpet folk bokstavleg tala 

kunne finna i å utvandra til USA. Biskop 

Jacob Neumann sitt hyrdebrev, også 

kunngjort i 1837, har ein argumentasjon 

som byggjer på ei tradisjonell oppfatning 

om at i eit standssamfunn burde 

folk halda seg til sin rette stilling og stad, 

altså innordna seg både i samfunnet og 

i geografien. Biskopen var motstandar 

av religionsfridom og like eins nye retningar 

i kyrkjelivet, også haugianarane 

gjekk han til angrep på. 4 

Mindre kjent enn hyrdebrevet til 

Neumann, er det «motbrevet» den norskamerikanske 

kyrkjeleiaren Paul Andersen 

Nordland skreiv. Nordland utvandra 

frå bygda Vats i Rogaland i 1843, etter å 

ha vore lensmannsdreng der ei tid. I det 

han skreiv, som også blei publisert her i 

landet, heldt han fram at utvandring i og 

for seg var både rettkome og naturleg. 5 

Han meinte både historia og fornufta tilsa 

det. For presten Nordland fall det naturleg 

å sjå dette i eit religiøst perspektiv: 

Guds gode gåver er strøydde ut over den 

ganske jord. I det kan ein ikkje unngå å 

sjå kor mykje godt og vist han ønskjer: 

Heile jorda skal fyllast av folk, alt skal 

koma menneska til gode. Og økonomisk 

vurdert var heller ikkje ønsket om å betra 

kåra sine i seg sjølv forkasteleg. Igjen ser 

han det heile i religiøst lys og seier at 

trongen til utvandring heller var å rekna 

som eit vitnemål om menneskets udøyelege 

del, som alltid trakta etter noko 

betre – noko større og edlare. 

Nordland er blitt karakterisert som ein 

«rosemålar» av «the American system». 6 

Han sette prinsippa om fridom, likskap 

og brorskap i den amerikanske konstitusjonen 

opp imot den norske grunnlova: 


«Mottoet er fridom, men likskap er utelate 

og difor kan ikkje verkeleg brorskap 

eksistera.» 

Lesande emigrantar 

Korkje verkeleg fridom, likskap eller 

brorskap? Var det slik det norske samfunnet 

etter 1814 arta seg for mange av 

utvandrarane? Kan utvandringa deira 

altså verkeleg sjåast som ein reaksjon 

på at spranget mellom ideala i Grunnlova 

og den politiske røyndomen var 

for stort? 

Paul Andersen Nordland var ein vanleg 

godt opplyst utvandrar. Det er fortalt 

om han at han hadde lært seg litt engelsk 

før han drog. I dag veit me at lese- og 

skrivekunna – «den låge danninga» 

– blant vanlege folk var langt meir utbreidd 

enn kva tidlegare oppfatningar 

har vore. 7 

Noko av det me kan rekna med at folk 


11


12 

las, er eit eksempel på tidleg skjønnlitteratur 

om utvandring til Amerika. I 1839 

kom det i Christiania ut eit skodespel, 

skrive av Hans Allum, ein mann som 

også hadde fått merka grensene for 

ytringsfridomen etter 1814. 8 Det sjølvsensurerte 

skodespelet hadde tittelen 

Broder Ebben i Fødelandet, eller Amerikareisen. 

Norsk-patriotisk, statsmoralsk 

Skuespil i fire Akter. Det handlar om 

skipsreiaren og fabrikkdirektøren Ebben 

Rindal, som er komen tilbake til gamlelandet 

og har etablert seg på Sørvestlandet 

ein stad etter stor suksess i Amerika. 

Der borte sit han med svære eigedomar 

og lever godt på inntekter frå desse. 

Ebben Rindal er trass i amerikarikdomen 

sin ingen nasegrus beundrar av det 

amerikanske. Når bonden Stian Utland 

vil fara over fordi «Jora e saa go aa feed 

der i Lanna, aa her ha Jorbruke udarma 

saa Mange», legg Rindal imot at han 

synes Stian heller skulle kjøpa eigedom 

i «en betre Egn her i Landet» enn å la 

pengane gå til «spilde paa Amerikareisen». 

Stian meiner han vil koma betre 

ut i Amerika uansett – «vil Gud signe 

Arbe» skal det gå bra, han forsikrar om 

at han er «vant te aa træle». Dessutan 

måtte Ebben Rindal gi Stian Utland rett 

når han viste til korleis det stadig var «en 

Storkar» som kravde drive inn pengegjeld 

hjå småkårsfolk med utpanting og 


«Ekskusjon i Kretur aa Sengklæer». Alt 

skjedde «midt for Øvrighedas Næse». 

Ebben trøysta Stian med at «Storthinget 

vil vel snart rette derpaa» – «saavidt det 

er mulig», la han til. 

Opinionsstyring og folkelighet 

Grunnlovs-ideane av 1814 sprang ikkje 

berre ut av franske og amerikanske 

konstitusjons- og revolusjonsidear, men 

også frå idear for styringa av den dansknorske 

heilstaten. 9 Det «opinionsstyrte 

enevelde» hadde sterke røter tilbake i 

«dansketida». Rettsstatlege og folkesuverenitetsbaserte 

prinsipp utgjorde meir 

og meir av grunnlaget for styresettet i 

Danmark/Noreg ved slutten av 1700talet. 

Ideane nådde ut til folket, i Danmark 

kanskje tydelegast gjennom bondefrigjeringa 

ved opphevinga av stamnsbandet i 

1788. Ytringsfridomen hadde gode kår 

fram til «presselova» av 1799, og hadde 

hatt det store delar av siste helvta av 

1700-talet. 

Omgrepet «folkelighed» er tatt opp, 

i tillegg til teorien om det opinionsstyrte 

einevelde, for å visa kva veg Danmark 

følgde til modernitet. 10 Den politiske 

mentaliteten der i landet har lenge vore 

å leggja stor vekt på konsensus. Styresmaktene 

la vinn på ei form for populisme 

som sikra at ein var einige med folket og 

at dei var samde seg imellom. Det blir 

hevda at denne folkeleg-ideologien er 

delt av dei aller fleste danske politiske 

parti. 

I Danmark allierte dei som kjempa for 

liberale idear seg medvite med bøndene. 

Partiet «Bondevennerne» blei danna i 

1846, i perioden for framveksten av mo- 

Biletet til venstre: Gravstøtte på North 

Cape Cemetery i Raymond Township, 

Racine County ved Muskego i Wisconsin 

over Jens Olson Hatlestad og kona Anna 

Olsdotter, begge utvandrarar frå Skjold i 

Rogaland. Eit anker pregar saman med ordet 

«HOPE» gravstøtta. Jens O. Hatlestad 

utvandra med familien i 1846 og skreiv 

innlegg i avisa «Nordlyset» som sonen Ole 

Jensson Hatlestad redigerte. Forfattaren 

av avisinnlegg hadde vore kommunestyremedlem 

før han emigrerte og hylla i 

USA «Liberty Partiet». Både skriveria i 

avisa og symbolet på gravsteinen kan vera 

uttrykk for at han hadde søkt til Amerika 

for å vinna større politisk fridom enn i 

gamlelandet. Foto: Nils Olav Østrem. 

derne politiske liberale idear i Danmark, 

tidfesta til åra 1830–1848. Truleg gjeld 

dette også i Noreg. Men desse fridomsideane 

hadde røter tilbake til 1780-åra og 

gjerne også endå lenger tilbake. 

Den som meir enn nokon annan 

omsette tidlegare straumar til strammare 

ideologi, var Nikolaj Frederik 

Grundtvig. Han knytte landskap, språk 

og historie saman til ein einskap av nasjon, 

Gud og folk. Grundtvigianismen 

er bonderøtene for dansk modernitet, 

hevdar Uffe Østergaard, som også seier 

at den grundtvigianske syntesen eigentleg 

har vist seg umogleg å eksportera. 

Han meiner endå til at denne særmerkte 

danske ideologien ikkje kom til å spela 

noka rolle mellom danske immigrantar 

på amerikansk jord i Midtvesten 

– grundtvigianismen let seg ikkje omsetja 

i amerikakulturen. Like fullt kom 

grundtvigianismen her i landet til å spela 

ei stor rolle for folkehøgskulerørsla og 

for folkeopplysninga. Slik fremja dei 

grundtvigianske ideane «den låge danninga» 

utover 1800-talet, også mellom 

utvandrarane. 

Den repressive staten 

Fridomsideane frå både 1700- og 1800talet 

spelte seg etter 1814 ut mot, og 

stod i motsetning til, det som i unionen 

Noreg/Sverige i eit forsvarshistorisk 

perspektiv er omtalt som den repressive 

staten, dvs. den undertrykkjande 

eller hemmande staten. 11 Tradisjonen 

med å senda militære ekspedisjonar mot 

folket skilde seg etter 1814 ikkje frå tidlegare 

etablert praksis i Danmark/Noreg 

– i 1801/02 sette øvstkommanderande i 

verk «den karmøyske ekspedisjon» ved 

å senda soldatstyrkar og eitt orlogsskip 

til Karmøy for å slå ned oppreisten Knut 

Syre frå Skudenes var hovudmannen 

bak. 12 Torgslaget 17. mai 1829 var ikkje 

det einaste av sitt slag som svenskekongen 

og styresmaktene hans brukte militær 

politimakt mot. 

Politisk fridom 

Same året som amtmannen i Rogaland i 

1837 hevda at den tidlege utvandringa til 

Amerika ikkje hadde motiv av åndeleg 

eller politisk karakter, skreiv biskopen 

i Bergen det politisk lada hyrdebrevet

sitt mot utvandring. Det er mykje som 

talar for at amtmannen tok feil i at folk 

ikkje søkte til Amerika også for å vinna 

politisk fridom. Det er difor all grunn til 

å spørja kva slag samfunn det norske var 

tidleg på 1800-talet. I alle høve fram til 

liberalismen vann sterkare gjennomslag 

i 1840-åra, forfekta embetsmennene ein 

politikk som viste liten respekt eller aksept 

for sosial integrasjon. 

For fleire av dei tidlege utvandrarane 

fortona utvandringa deira seg verkeleg 

som eit resultat av for stort sprik mellom 

Grunnlovs-ideane og den politiske 

praksisen. Embetsmennene var som 

standsgruppe også etter 1814 opptatte 

av sosial kontroll. Difor var den tidlege 

utvandringa også sterkt knytt til mangel 

på reell ytringsfridom i det norske samfunnet 

den første tida etter at prinsippet 

var nedfelt i Grunnlova. 

Gjennom heile utvandringshistoria 

og like fram til våre dagar har norske 

styresmakter bore vidare på sterkt delte 

kjensler i forhold til utvandringa. Kanskje 

er det på tide å la denne mentale 

kløyvinga fara og gi utvandringshistoria 

til liks med generell migrasjonshistorie 

den integrerte plassen i norsk samfunnshistorie 

som fenomenet fortener? 

Nils Olav Østrem er bygdebokforfattar 

for Karmøy kommune og migrasjonshistorikar 

ved Universitetet i Stavanger. 

Noter 

1 Riksarkivet: Indredepartementet, kommisjonsarkiv 

m.m. lp.nr. 33: Commissionen 

til at afgive Forslag til Lov 

om Udvandring, oppretta ved høieste 

Resolution 8.11.1843: legg mrk. «Stavanger 

Amt», brev frå Amtmannen i 

Stavanger amt til Finans-, handels- og 

tolldepartementet, dat. 20.4. 1837. Sjå 

Nils Olav Østrem, Utvandrarkultur. 

Ei migrasjonshistorisk undersøkjing 

av Skjold prestegjeld 1837–1914. 

Doktorgradsavhandling. Universitetet 

i Tromsø 2002 og Nils Olav Østrem, 

Norsk utvandringshistorie, Oslo 2006, 

side 9ff. 

2 Svein Ivar Langhelle, «Positiv motstandserfaring», 

side 66–77 i Birger 

Lindanger m.fl. Bondemotstand og 

sjølvkjensle på Vestlandet. Seminarrapport 

Utsteinseminaret 2002. 

3 Arne Apelseth, Den låge danninga. 

Skriftmeistring, diskursintegrering 

og tekstlege deltakingsformer 1760– 

1840. Doktorgradsavhandling. Universitetet 

i Bergen 2004, side 401ff. 

4 Anders Bjarne Fossen, «Jacob Neumann», 

side 477f i Arntzen, Jon Gunnar 

(red.), Norsk biografisk leksikon, 

bd. 6. Oslo 2003, side 477f. 

5 Wossingen nr. 11, 2. årg., februar 

1860, gjengav artikkelen frå Norsk 

Luthersk Kirketidende. 

6 Carlton C. Qualey, «One must learn 

anew; fragment of a letter from Racine, 

[Racine Co.], Wis. 25/11 1851 

to parents and friends in Valdres», 

omsett og redigert ved Carlton C. 

Qualey, side 149–52 i Norwegian 

American Studies (and Records) nr. 

22. Northfield 1965. 

7 Apelseth 2004. 

8 Henry Notaker, «Hans Allum – husmannssønn, 

rabulist og dikter. En 

outsider i 'Slegten fra 1814'», i Provindsiaden, 

eller Den lille Reiselabyrinth 

i Buskerud : et naivmuntert 

Lunedigt i firti og otte Aphorismer / 

af Hans Allum, Botne 1991. 

9 Jens Arup Seip, Teorien om det opinionsstyrte 

enevelde, Oslo 1958. 

10 Uffe Østergaard, The danish Path 

to Modernity, side 25–43 i Thesis 

Eleven, No. 77, 2004. 

11 Roald Berg, «Profesjon, union, nasjon 

: 1814–1905», bd. 2 i Norsk 

forsvarshistorie, Oslo 2001. 

12 Langhelle 2002. 

Norsk-amerikanske aviser 

Odd S. Lovoll, professor emeritus ved 

St. Olaf College, Northfield, Minnesota, 

arbeider for tida med et prosjekt om 

norskamerikanske aviser. Han ønsker å 

få kontakt med de av magasinets lesere 

som husker om foreldre eller besteforeldre 

abonnerte på slike aviser, som for 

eksempel Decorah-Posten, Skandinaven, 

Minneapolis Tidende, Washington-Posten, 

Nordisk Tidende, o.fl. Han 

er interessert i å vite hvilken virkning 

disse avisene hadde på leserne og deres 


familier. Lovoll kan nås pr. brev til 305 

Linden, Northfield, MN 55057-2709, 

USA, e-post til lovoll@stolaf.edu, eller 

pr. telefon til 0015076456058. 

Utvandringshistorien 

skal skrives på nytt 

Forlagsmann og tidligere journalist 

Sverre Mørkhagen har planer om å skrive 

utvandringshistorien på nytt. Han har 

fått dette oppdraget av Gyldendal, og det 

er tanken at det skal komme to bind. Det 

første skal handle om årsaker og motiver 

til utvandringen, om forberedelsene og 

selve reisen, det andre om utvandrerne 

i den nye verden. Forholdet mellom de 

norske nybyggerne og indianerne er et 

tema som blir tatt opp. Han ønsker å 

bruke kilder som før ikke er blitt brukt, 

særlig brev, og ber om hjelp fra lokalhistoriske 

kretser. (Kilde: Aftenposten, 

nettutgave 26.04.06) 

Digitalarkivet og 

utvandrerne 

Det nettstedet som har best oversikt 

over de norske utvandrerne idet 

de forlot landet, er Digitalarkivet, 

www.digitalarkivet.no. Her ligger utvandringsprotokollene 

utlagt, og selv om de 

ikke er komplette ennå, så representerer 

de et kraftig søkeverktøy for å bekrefte 

året utvandrerne reiste. Her er også en 

mulighet for å legge inn etterlysninger. 

I tillegg finnes det avskrifter av noen 

norsk-amerikanske kirkebøker, som 

også er veldig nyttige å ha om man vet at 

personer man leter etter, bodde på disse 

stedene. 

Vestfold fylkeskommunes 

kulturminnepris 

På kulturminnedagen 10. september fikk 

Kjell Andresen, Hof historielag, Vestfold 

fylkeskommunes kulturminnepris, for 

skjøtsel av fornminner, særlig ødegårdsanlegget 

på Vassås, hvor han har vært 

inspirator og pådriver. (Kilde: Vestfold 

fylkeskommunes nettside.) 


13

14 

Norsk utvandrermuseum 

AV KNUT DJUPEDAL 

Mellom 1825 og 2000 har ca. 1 million 

norske kvinner og menn utvandret 

til andre land. Bortsett fra Irland hadde 

ingen andre land i Europa en så stor utvandringsprosent 

i forhold til folketallet 

som Norge. Resultatet er at tallet på etterkommere 

av norske utvandrere i utlandet 

er minst like stort som folketallet i hjemlandet. 

Det kan også nevnes at omtrent 

25 % av alle som reiste etter 1890 kom 

tilbake til Norge for godt. 

Norsk Utvandrermuseum ble stiftet 

den 22. juni 1955 for å ta vare på denne 

historien. Til å begynne med var museet 

en avdeling av Norsk Folkemuseum på 

Bygdøy. Senere ble det flyttet til Hedmarksmuseet 

i Hamar, så til Ottestad 

i Stange. I dag er det en avdeling av 

museumsenheten Stiftelsen Domkirkeodden, 

sammen med Hedmarksmuseet 

og Kirsten Flagstadmuseet. 

Norsk Utvandrermuseum er landets 

nasjonalmuseum for historien om 

utvandringen og hjemvandringen og 

for historien om norskættede verden 

rundt. Sett fra utlandet fungerer det 

som innfallsport til det norske samfunn 


og norsk historie, med forgreninger til 

andre institusjoner og organisasjoner i 

landet. Sett fra Norge fungerer det som 

en port mot verden. Det er en møteplass 

og et bindeledd mellom hjemlandet og 

utlandet, og et sted der alle med tilknytning 

til Norge kan stadfeste sin fortid og 

sin identitet 

Museet består av to avdelinger: forskningssenteret 

med utstillingslokalene, og 

friluftsmuseet. 

Forskningssenteret 

I forskningssenteret har museet både 

bøker, tidsskrifter og aviser til bruk for 

besøkende. 

Ingrid Semmingsen-biblioteket inneholder 

ca.11 500 bøker. Samlingen omfatter 

både fag- og skjønnlitteratur vedrørende 

emigrasjon. Museet abonnerer 

på de viktigste internasjonale tidsskrifter 

som angår utvandring, hjemvandring og 

migrasjon. Museet har også ca. 7500 

årbøker, tidsskrifter og hefter fra norske 

lag og foreninger i utlandet. 

Amerikabrev 

Museet har ca. 8000 brev, hvorav ca. 6.500 

er brev som er sendt til/fra Nord-Amerika 

og mellom emigranter i Nord-Amerika, og 

ca. 600 er brev sendt til/fra andre land. 

Lydarkivet 

Museet har en middels stor samling 

av lydbandintervju med utvandrere, i 

tillegg til grammofonplater, CD’er og 

DVD’er, som inneholder både musikk 

fra og filmer om utvandring. 

Fotoarkivet 

Fotoarkivet består av ca. 7000 fotografier. 

Museet har også ca. 9000 fotoklisjeer 

fra trykking av Nordmanns-Forbundets 

tidsskrifter, og flere lysbildeserier. 

Privatarkiver 

Museets samlinger omfatter 30 privatarkiver, 

bl.a. fra norsk misjonsvirksomhet 

i utlandet, foreningsliv i USA og ikke 

minst, Nordmanns-Forbundets klipparkiv 

og deler av Ingrid Semmingsens 

private arkivalia.

Bildet til venstre: Norsk utvandrermuseum 

ligger i Ottestad i Stange kommune 

og er en avdeling av museumsenheten 

Stiftelsen Domkirkeodden. 

Mikrofilmer og mikrofilmkort 

Museet har 624 mikrofilmer med kirkebøker 

fra ca. 2000 norsk-amerikanske 

lutherske menigheter, 111 mikrofilmer 

med amerikanske folketellinger fra perioden 

1850–1900, 11 mikrofilmer med 

«Plat Maps» fra Minnesota, mikrofilmer 

av de norske emigrantprotokollene fra 

1867–1924, og en del andre norske emigrantlister. 

Andre arkiver og arkivalia 

I tillegg til de arkiver som er nevnt ovenfor, 

har museet plakater, kart, fotoalbum, 

bøker, hefter m.m., tidligere i privat 

eie, noen årganger av «Decorah-Posten», 

«Ved Arnen», «Almue-vennen», 

«Western Viking», en del enkeltutgaver 

av andre norsk-amerikanske aviser, 

forarbeidet/grunnmaterialet til en planlagt 

bok «Nordmenn jorden rundt» av 

Arne Kildal (1937), og flere lysbildeserier 

fra Nordmanns-Forbundet. 

Gjenstandssamlingen 

Gjenstandssamlingen inneholder ca. 

2000 gjenstander. Samlingen består av 

bl.a. faner, farmredskaper, malerier, 

møbler, tekstiler, små husgjenstander 

m.m. 

Utstillinger 

Museet har flere vandreutstillinger 

som kan lånes av organisasjoner og 

institusjoner som måtte ha interesse for 

utvandringen. 

Undervisningsopplegg m.m. 

Museet har flere undervisningsopplegg 

om utvandring beregnet for grunnskolen 

og den videregående skolen. 

Lesesal 

Museets lesesal er åpen for besøk og 

bruk i museets kontortid. 

Leilighet 

Museet har en fullt møblert leilighet med 

stue, kjøkken, bad og to soverom som 

kan leies ut til de som vil bruke museets 

samlinger over lengre tid. 

Friluftsmuseet 

Friluftsmuseet ble åpnet på Koigen i Hamar 

den 13. mai 1989 av Hans Majestet 

Kong Olav V. Senere ble det flyttet til 

Ottestad sammen med utstillingene og 

samlingene. Museets friluftsområde har 

følgende bygninger: 

Kindredhuset 

I 1871 kom et norsk emigrantfølge til 

Sheyenne-elva i det sørøstlige North 

Dakota. I 1874 bygde de dette huset til 

bruk som kirke, prestebolig, skole, poståpneri, 

kontaktkontor, og menighets- og 

kommunestyremøter. Senere ble huset 

overtatt av Perhus-familien fra Hallingdal 

til bruk som bolig. Så ble det pionermuseum 

og møtelokale for den lokale 

losjen av Sons of Norway. Huset ble 

demontert i USA i 1954, gjenreist ved 

Norsk Folkemuseum i Oslo våren etter 

og innviet under navnet «Norsk Utvandrermuseum» 

den 22. juni 1955. Senere 

ble det flyttet til Hedmarksmuseet før det 

fant sin endelige plass i Ottestad. 

Gundersenstua 

Knut Gunderson var en husmannsgutt 

fra Krødsherad som emigrerte til Amerika 

i 1882. I 1884 flyttet han til Otter Tail 

County, Minnesota, ervervet seg land og 

bygde dette huset, som ble brukt som 

bolig til 1894. Det ble donert til museet 

av Knuts barnebarn Wayne Gundersen i 

1964. 

Sacquitne-låven 

Låven kommer fra Highland, Iowa, og 

er bygd i 1860-årene av Snare Larsson 

Såkvitne, som utvandret fra Granvin i 

1856. Låven representerer den første 

generasjon hus på farmen. 

Lindahl-«kornkrybba» 

«Kornkrybbe» er den norsk-amerikanske 

betegnelsen på corn crib. «Kornkrybba» 

er et lite ett-roms laftehus som kommer 

fra Coon Valley i Wisconsin og ble brukt 

til oppbevaring av mais. 


Bildet øverst: «Oak Ridge Lutheran 

Church», bygd i 1896, ble hundre år etter 

flyttet fra Houston, Minnesota, til Ottestad 

i Stange. Kirken brukes idag både 

til gudstjenester og andre aktiviteter. 

Bildet nederst: Husmannsstua til Knut 

Gunderson fra Krødsherad er også flyttet 

fra Minnesota til Norge. 

Bjørgo-grøneriet 

Grøneriet («granery» på engelsk) ble 

bygget i 1870-årene av Sjur L. Bjørgo 

fra Voss, som reiste sammen med sin 

kone Ingeborg til Amerika i 1866. Grøneriet, 

som delvis kan sammenlignes 

med et stabbur, ble brukt til oppbevaring 

av korn. 

Oak Ridge-kirken 

«Oak Ridge Lutheran Church» ble bygd 

i 1896 av nordmannen Ole Haraldsen 

på et høydedrag utenfor byen Houston, 

Minnesota, omtrent 30 km vest for Mississippi-elven 

i det sørøstlige hjørnet av 

staten. Den var i bruk fra 1896 til 1967 

og hadde på det meste ca. 75 medlemmer. 

I 1967 ble menigheten nedlagt, men 

kirkegården blir holdt i hevd den dag i 

dag. 

Kirken er ca. 8 m bred og 20 m lang, 

med et tårn på ca. 20 m. Den har flere detaljer 

som gjør den litt uvanlig. Samtlige 

vinduer er rose-vinduer med blyglass, 

mens taket er av trespon fra delstaten 


15


16 

Washington. Vinduene i skipet, prekestolen 

og alteret er fra en eldre kirke, 

trolig en bygd i 1865. 

Kirken sto ubrukt fra 1967 til 1995, 

da den ble demontert og materialet pakket 

i to containere. Disse ankom Norge 

i mars 1996. Gjenreisingen begynte i 

1999 og var ferdig i juli 2002. 

Den 11. august 2002 ble Oak Ridgekirken 

vigslet på nytt som Den norske 

utvandringens minnekirke, av fungerende 

biskop i Hamar, Ole Elias Holck, 

i nærvær av den norske ambassadøren i 

USA og den amerikanske ambassadøren 

i Norge. Seremonien samlet både nordmenn 

og norsk-ættede fra andre land, 

alle kommet for å hedre sine utvandrede 

forfedre. 

Kirken brukes i dag til gudstjenester, 

konserter, foredrag og andre museale 

aktiviteter. 

Andre hus 

I tillegg til disse seks bygningene har 

museet to andre bygninger som venter 

på å bli satt opp: hovedhuset fra Bjørgofarmen 

i Iowa, og Leet-skolehuset fra 

Letcher, South Dakota.. 

Knut Djupedal er direktør ved Norsk 

Utvandrermuseum. 

Norsk Utvandrermuseum 

2312 Ottestad. 

Tlf. 62 57 48 50, faks: 62 57 48 51. 

E-post: museum@emigrant.museum.no. 

Internett: www.museumsnett.no/ 

emigrantmuseum. 

Utvandrernes skip 

På nettstedet www.norwayheritage.com 

finner du en oversikt over skip som 

utvandrerne reiste med. Du kan søke etter 

navnet på skipet, dersom du vet det, 

eller du kan gå inn på ett enkelt år og se 

hvilke skip som avløp fra hvilken norsk 

utvandringshavn. I noen tilfeller er det 

også lagt ut avskrifter av passasjerlister, 

men de er begrenset til tidsrommet før 

1875 og gjelder seilskipene. Du kan 

ellers legge inn en etterlysning etter 

enkeltpersoner du måtte være på jakt 

etter informasjon om. 


AV JON ØDEGÅRD 

Få område i Norge har hatt større utvandring 

til Amerika enn Midt-Gudbrandsdalen. 

Meir enn 30.000 reiste 

frå Gudbrandsdalen for å finne nytt 

livsgrunnlag «over there». I dag er det 

100.000-vis av amerikanere og canadiere 

som kan følge slekta si attende til 

Gudbrandsdalen. 

Kontakten med «dølane over there» 

gjekk lenge i familien, sjølsagt, men 

etter kvart som det vart tredje og fjerde 

generasjons utvandrarar og slektsbanda 

vart viska ut, har behovet for hjelp til 

å finne røtene vorte hyppigare år for år. 

Noen av medlemene i historielaget har 

fått stor erfaring i dette arbeidet og dei 

får mange oppdrag kvart år. 

Gudbrandsdalslaget i Amerika har 

også engasjert seg i slektsgransking med 

nær kontakt til historielaget her. Ministerialbøkene 

for Ringebu 1696–1898 er transkribert 

og trykt i 16 bind, som alle er å 

finne i biblioteket til Gudbrandsdalslaget. 

Dei siste åra har Gudbrandsdalslaget også 

arrangert slektsgranskingsseminar her i 

distriktet med base på Glomstad, og historielaget 

har stilt opp med sin kompetanse. 

Utvandringshistoria frå dalen både 

innalands og til Amerika er fascinerande, 

og på nær kvart år er det ein eller 

fleire artiklar om dette temaet i årboka til 

historielaget, Hemgrenda, som i år kan 

feire 30 år. 

Etter kvart vart det behov for å gjera 

noe meir ut av dette temaet, og ideen om 

å arrangere eit utvandrarstemne, Utvandrerdagene 

2005, tok form. Vi meinte 

å kunne garantere at alle med dølabakgrunn 

som kom til Utvandrerdagene, 

skulle bli hjelpne med å finne attende til 

røtene sine. 

Det var Ringebu Historielag som 

tok initiativet til Utvandrerdagene, og 

hovudkomiteen var oppnemnd av Ringebu 

Historielag. Men undervegs vart 

Fron Historielag kobla opp mot arrangementet, 

og dei hadde eitt medlem i 

hovudkomiteen. 

Slektsgransking var eit hovudtema i 

det programmet vi la opp til. Elles kopla 

vi oss opp til det breie kulturtilbodet som 

er i området ved St. Hans-tider: Ringebudagane, 

kyrkjekonsertar, høgmesse i 

stavkyrkja med kyrkjekaffe i prestegar-

Biletet til venstre: Frå festgudstenesta 

ved Ringebu Stavkyrkje. F.v.: Per Åsmundstad 

med det norske flagget, Liv Edny 

Holm med prosesjonskorset, Jon Ødegård 

med USAs flagg og Einar Høystad med det 

canadiske. 

den og turar lokalt til setrar og rundt i 

dalen. Ein dagstur til Vestlandet var og i 

programmet. Fyrste kvelden var set av til 

stor bankett på Gudbrandsgard Hotell. 

Fyrste gudbrandsdølen som drog til 

Amerika, var Jehans Nordbu frå Venabygd 

i Ringebu i 1832. Han og familien 

hadde ei dramatisk reise før dei til slutt 

slo seg ned i Texas. Med bakgrunn i 

Einar Hovdhaugens bok, Frå Venabygd 

til Texas (Det Norske Samlaget 1975), 

er det laga eit skodespel om Jehans som 

vart framførd av amatørteaterlaget her i 

tre kveldar. 

Markedsføringa av Utvandrerdagene 

var ei stor utfordring. Vi fekk laga ei internettside 

som vi la ut på nettet samtidig 

som vi sendte den som mail til dei fleste 

Sons of Norway-lodgar i Amerika. Og vi 

laga brosjyremateriell og programhefte i 

samarbeid med RingebuPosten. Omlag 

40 personar – dansarar, eit sangkor og 

musikarar – reiste over ei veke hausten 

2004 og heldt konsertar i dei norske miljøa 

i Midt-Vesten. Nærare 1000 personar 

møtte til saman opp på ni konsertar, der 

vi i tillegg reklamerte for stemnet vårt. 

Vi gjekk i samarbeid med Gudbrandsgard 

Hotell, som var ein av våre hovudsponsorar, 

og deltok med stand på Norsk 

Høstfest i Minot, North Dakota. 

Gjennom regionrådet for Midt-Gudbrandsdal 

fekk vi økonomisk støtte slik 

at vi lønna ein sekretær i 1/5 stilling i 

vel eitt år. I tillegg var vi sponsa av det 

lokale næringslivet. 

Utvandrerdagene 2005 vart avvikla 

i dagane 24. juni til 3. juli og vi rekna 

med at bortimot 150 gjester frå Amerika 

deltok. Erfaringa viste at få hadde høve 

til å delta under heile arrangementet. Det 

var særleg dei fire til fem fyrste dagane 

at det var folksamt. Noen drog da heim 

eller på andre kantar, og noen kom attende 

og var med på avslutninga. Omlag 

halvparten budde hos slekt og resten på 

Biletet til høgre: Folder brukt i markedsføringa 

av Utvandrerdagene. 

ymse overnattingsplassar. To reiseselskap 

hadde turar hit, Brekke Tours i 

Grand Forks i Nord-Dakota i samarbeid 

med Gudbrandsdalslaget i Amerika og 

Juven Tours i Fargo. 

Banketten var viktig for heile arrangementet, 

og her var det meir enn fullt. 

Likeeins var Ringebu Stavkyrkje overfylt 

under festgudstenesta på engelsk, 

der det var prosesjon med det amerikanske, 

canadiske og norske flagget i spissen. 

I det fine veret var det etterpå ei triveleg 

stund i prestegarden med kaffe og 

musikk. Jehans Nordbu-spelet hadde på 

nær tre fulle forestillingar. Stykket vart 

framførd på norsk, men her var det laga 

eit engelsk resymé av handlinga som var 

delt ut til utlendingane før forestillinga. 

Kyrkjekonsertane var godt besøkt, mens 

turane var noe blanda ettersom reiseselskapa 

hadde sine eigne bussar, men det 

var vi som la opp turane for dei også, og 

vi stilte opp med guidar. Til Vestlandet 

drog to fulle bussar, halvparten amerikanere 

og halvparten nordmenn. 

Einar Hovdhaugen skreiv i 1982 boka 

Utvandringa til Amerika frå Ringebu, 

som Ringebu Historielag ga ut. Hovudkjelda 

til boka var politiprotokollane frå 

ombordstigninga på Amerikabåtane i 

Oslo. Før 1868 var prestens noteringar 

i kyrkjeboka kjelde. Innleiingsartikkelen 

vart omsett til engelsk i 1990 av Jannell 

E. Sorensen og trykt som eit tilleggshefte. 

Med den tilgangen vi har til kjelder 


idag, har Per Åsmundstad og Jon Ødegård 

arbeidd med ei ny utgave av denne 

boka. Nå er vesentleg nye opplysningar 

komne med, og boka er utstyrt med eit 

omfattande biletmateriale. Omlag 3900 

namn på personar, store og små, er registrert 

utvandra frå Ringebu i tidsrommet 

1845–1930. Dette arbeidet vart ferdig 

til stemnet, og ei bok på 300 sider vart 

presentert under Utvandrerdagene. Alle 

gjestene under banketten fekk eit eksemplar 

som minnegave. 

Rekneskapen viser ei omsetning på 

omlag kr. 600 000,-, og i tillegg kjem ein 

stor dugnadsinnsats. Markedsforeninga 

som arrangerer Ringebudagane, melde 

om rekordomsetning og hotella fekk ein 

god del gjester i ei elles stille tid. 

Tilbakemeldingane var berre positive 

frå gjestene. Mange ville kome att til 

eit nytt stemne, og andre har hørt om 

Utvandrerdagene og vil gjerne legge 

Norgesreisa si til eit nytt arrangement. 

Det freistar derfor til gjentaking, men da 

med eit meir kompakt opplegg over fire 

til fem dagar. Det blir nå arbeidd med 

eit slikt arrangement i 2007 i samarbeid 

med Gudbrandsdalslaget i Amerika. 

Mye markedsføring er alt gjort, og fornøgde 

gjester er beste markedsføringa! 

Jon Ødegård er sekretær/dagleg leiar 

for Utvandrerdagene og redaktør for 

Hemgrenda. 


17


18 

1999–2006 1999–2006 1999–2006 1999–2006 1999–2006 1999–2006 1999–2006 1999–2006 

Lokalhistorisk utvandringslitteratur 1999—2006 

AV JOSTEIN MOLDE 

Utgangspunktet for denne artikkelen 

er min publikasjon En annotert bibliografi 

over litteratur om norsk utvandring 

1975–1998, utgitt 1999 av NAHA- 

Norge og Norsk utvandrermuseum. Jeg 

har forsøkt etter beste evne å følge med 

i litteraturen som er utgitt etter 1998, 

og nedenfor har jeg skilt ut det som er 

produsert lokalt eller har lokal tilknytning. 

Det ville ført for langt å presentere 

alt som er kommet siden nevnte 

bibliografi ble utgitt, men det tas sikte 

på å ajourføre nettutgaven, som ligger 

på http://www.nb.no/emigrasjon/biblio/ 

3rd_jmin.html. 

Den lokalhistoriske produksjonen 

omkring temaet utvandring kan grovt 

sett sorteres i årbøker, monografi 

er og kildeutgaver. I tillegg kommer 

hovedoppgaver/masteroppgaver med 

lokal tilknytning. For å få en oversiktlig 

presentasjon av denne litteraturen, har 

jeg valgt å ordne den topografi sk. Når 

det gjelder årbøkene som er nevnt, er enten 

hele, eller en betydelig del av innholdet 

om utvandringen. Det er angitt hvor 

mye av innholdet som er viet til dette 

temaet, men det fi nnes i tillegg utallige 

mindre artikler som her ikke er tatt med. 

Endelig skal det nevnes at noe av denne 

litteraturen ble utgitt i forbindelse med 

175-årsmarkeringen av utvandringen fra 

Norge i 2000. 

Hedmark 

Øystein Molstad Andresens bok Uredd 


ferd mot ukjent land. En dramatisk fortelling 

om den norske utvandringen til 

New Zealand ble utgitt høsten 1999 på 

Genesis forlag, Oslo. 333 sider. Framstillingen 

er en blanding av fi ksjon og fakta, 

der hvert kapittel innledes av fakta, men 

hvor forfatteren videre har spunnet en 

fortelling rundt enkelte av personene. 

Det er dessuten to større faktadeler, en 

i begynnelsen og en annen foran del 2. 

Det er i hovedsak utvandringen av noen 

familier fra Solør/Odal i 1873 han tar 

for seg. 

Årbok for Trysil 1999 er i sin helhet 

viet utvandringen (96 sider). Utgiver 

er Trysil kommunale kulturutvalg. Av 

innholdet kan nevnes artikler om prester 

og soldater fra Trysil, samt fl ere Amerika-brev. 

Emigrantprotokoller 1–7 Christiania 

1868–1881 er utgitt av Solør Slektshistorielag 

i 2000. Avskriften omfatter emigranter 

fra Åsnes, Hof, Grue, Brandval, 

Vinger, Kongsvinger og Eidskog. Laget 

av Rolf Amundsen, Finn Sollien og Ingrid 

Helstad. 

Nes og Helgøya. Utvandring til USA 

og Canada i tekst og bilder. Lokalhistorisk 

skrift. Utgitt 2002 av Nes historielag 

og redigert av Gunhild Kolstad. 272 

sider. 

Vidar Støens bok Utvandrerhistorie 

for Folldal. Håpet om ei bedre framtid, 

utgitt på eget forlag, kom i 2002. 

488 sider. Her tar Støen for seg litt om 

bakgrunnen og en del om bosettingen 

i Amerika, men mest består boka av 

biografi ske slektsopplysninger om utvandrerne 

og to–tre generasjoner etter 

disse. Utvandrerne er ordnet på gårds- 

og matrikkelnummer, og til slutt er det et 

fornavnsregister og et gårdsregister. 

Arnold Refseth Ødegård: Utvandringen 

til Amerika fra Grue 1850–1895. 

Hovedoppgave i historie, Universitetet i 

Oslo, 2002. 117 sider. I perioden utvandret 

2013 personer, og forfatteren legger 

vekt på å belyse forhold som påvirket 

utvandringen. Han fant bl.a. at utvandringen 

av skogfi nner fra Grue Finnskog 

skilte seg fra den øvrige utvandringen 

fra bygda, ved at den startet der i 1850, 

hadde større andel familieutvandring og 

større intensitet før 1870. 

Helge Aamodt: «Kjæm’n frå Tynset, 

trivs’n øver alt». En studie av norske 

immigrantkolonier i Amerika med vekt 

på immigrantene fra Østerdalen. Hovedoppgave 

i historie, Universitetet i 

Oslo, 2005. 146 s. Dette er en av de få 

hovedoppgavene som følger utvandrerne 

inn i Amerika for å se hvordan det gikk 

med dem. Aamodt har konsentrert seg 

om østerdalskolonien i Rush River, St. 

Croix County, Wisconsin. 

Oppland 

Dølaminne 1999 inneholder artikler om 

utvandringen, fra s. 5–58 (av 120 s). Utgitt 

av Hallingdal historielag. 

Årbok for Valdres 1999. På fl yttefot. 

Utgitt av Valdres Historielag. Halvparten

av de 272 sidene handler om sider ved 

utvandringen fra Valdres. En oversiktsartikkel 

er «Valdrisbygder i vesterled» 

av Terje Mikael Hasle Joranger. 

Boka Gåmålt og nytt frå Sel, Bind II, 

utgitt av Sel Historielag (2002), inneholder 

flere artikler om utvandringen derfra 

(s. 8–71), deriblant en fortegnelse over 

utvandrerne 1854–1930, samlet av Gunvor 

Tofte (s. 16–29). 

Ringebu Historielag har utgitt en 

revidert utgave av Einar Hovdhaugen: 

Utvandringa til Amerika frå Ringebu 

(1983), med undertittelen Revidert utgave 

2005 ved Per Åsmundstad og Jon 

Ødegård. 304 sider. Første utgave er på 

177 sider. 

Buskerud 

Eiker Historielag har utgitt Eikerminne, 

årbok 2000, årg. XVII. Her er det artikler 

om utvandringen fra s. 9 til 89, av et 

samlet sidetall på 155. 

Kåre Olav Solhjell, m.fl. (red.): Holingar 

i Amerika. Brev og bilde fortel. 

Utg. av Hol kommune 2001, 216 s. Brevene 

er fra 1864–1928. 

Telemark 

«Så nær hverandre». En samling Amerikabrev 

fra Midtvesten til Nissedal 1850– 

1875. Øyvind Gulliksen (red.). Utg. av 

Nissedal Historielag 1999. NAHA-Norges 

publikasjonsserie, vol. IX. 

Jubileumsskrift for utvandringa til 

Amerika 1825–2000 er tittelen på boka 

til Tokke Historielag (Dalen 2000). Den 

er på 112 s. og inneholder artikler om 

utvandringen fra området. En del brev 

er også gjengitt, samt en beretning fra 

Olav Knutsson Trovatten, som utvandret 

i 1840, kalt Øvre Telemarks Cleng 

Peerson. 

Sauherad Historielag utga i 2000 

et hefte skrevet av Arnt Edvin Håtveit 

med tittel Saude og Nes, utvandrarar 

1843–1914, pionertid 1843–1865. Kirkesokna 

Saude og Nes utgjør i dag Sauherad 

kommune. I heftet finnes en oversikt 

over alle som reiste ut til Amerika 

i dette tidsrommet (ca. 2.000–2.500), 

med utreiseår og fra hvilken gård/plass 

de kom. 

Telemark Historie 2000, utg. av Telemark 

Historielag, red. av Øyvind T. 

Gulliksen, m.fl., inneholder i sin helhet 

artikler om utvandring. 

Dag Rorgemoens hovedoppgave fra 

1998 ble utgitt 2000 av Vest-Telemark 

Museum med tittelen Dei mange val 

– Utvandringa til Amerika frå Lårdal og 

Rauland prestegjeld. Den er på 165 sider 

og er en lettere omarbeidet versjon. 

Anne Haugen Wagn: Eg vandrar ut, 

ver med meg, Du! Telemarkingar i USA. 

Utg. 2002. 248 sider. Engelske sammendrag 

etter hvert kapittel og bildetekster 

på engelsk. 

Aust-Agder 

Augund K. Brottveit, m.fl. (red.): Utvandringi 

til Amerika. Utg. av Valle 

kommune, 2000. 221 sider. Inneholder 

artikler, Amerikabrev og to oversikter 

over utvandrere. Den ene er ordnet etter 

gårdsnummer, og bygger på innførslene 

i gårds- og slektshistorien (6 bind). Den 

andre er kronologisk og er utarbeidet i 

Amerika og trykt i «Saga of Setesdals 

Laget» (inneholder underoversikter for 

Bykle, Valle, Hylestad og Bygland). 

Vest-Agder 

Glimt fra Lindesnes 1999, årbok utgitt 

av Lindesnes Historielag, inneholder 

artikler om utvandring s. 10–63. 

Lyngdalsboka 2000, som er årsskriftet 

til Lyngdal Historielag, er i sin helhet 

viet utvandringen. 96 s. Inneholder artikler 

og kronologiske lister over utvandrere 

fra 1840-tallet fram til 1895. 

Årsskrift 2000 for Hægebostad sogelag 

inneholder en artikkel om utvandringen 

derfra og en kronologisk oversikt 

over enkeltpersoner som utvandret 

1847–1900. Ellers annet stoff i denne 48 

sider store publikasjonen. 

Siv Ringdal: Screendører og kjøkkenmøbler. 

En undersøkelse av det 

amerikanske Lista. Magisteroppgave 

i etnologi, Universitetet i Oslo, 1999. 

139 sider. Videre har hun utgitt boka Det 

amerikanske Lista. Med 110 volt i huset. 

Pax Forlag, 2002. 285 sider. 

Rogaland 

Harald Skretting: I far sine fotefar – 75 

år etter. Eit bidrag til utvandrarsoga frå 

Varhaug til Canada 1905–1930. Utg. 

1994. 166 sider. Også oversatt til engelsk 


og utgitt 2000 av Sons of Norway. 

Lawrence W. Onsager, biblioteksdirektør 

og assistant professor ved 

Kirksville College of Osteopathic 

Medicine i Kirksville, Missouri, har 

samlet opplysninger om innvandring 

fra Norge til Juneau County, Wisconsin, 

i tidsrommet 1850–1950. Dit kom 

folk fra Suldal, Telemark og Lærdal. 

Materialet er publisert bl.a. i onlineformat 

på http://home.no.net/sulsog/ 

juneaubokhoved.htm, med tittelen 

Juneau County, Wisconsin Bygdebok. A 

Genealogy of the Norwegian Settlers, 

1850–1950. Den er på ca. 800 sider. 

Ætt og heim 1999. Lokalhistorisk 

årbok for Rogaland, red. av Jørg Eirik 

Waula og utgitt av Rogaland Historie- 

og Ættesogelag (Stavanger 2000). Hele 

årboka inneholder artikler om utvandringen. 

211 sider. 

Kjell Espedal står som forfatter av 

skriftet Dei som drog. Utvandringa 

frå Høgsfjord/Lysefjordområdet. Det 

har også betegnelsen «Forsandserien 

nr. 11», og er datert Forsand desember 

1999/januar 2000. Utgivelsen skjedde 

i forbindelse med 175-årsjubileet for 

norsk utvandring. 

Nils Olav Østrem: Utvandrarkultur. 

Ei migrasjonshistorisk undersøkjing av 

Skjold prestegjeld 1837–1914. Doktoravhandling, 

Institutt for historie, Universitetet 

i Tromsø 2002. 483 sider. Østrem 

har lagt vekt på den enkelte utvandrers 

situasjon ved valget om å utvandre, og 

toner ned økonomi som forklaring. 

Atle Skarsten er forfatter av boka Solabuen 

i Amerika. Utvandringen fra Sola 

til Amerika. Utgitt 2004 av Tanangers 

Minne. 395 sider. Inneholder en sammenhengende 

framstilling av utvandringen 

fra Sola, med enkeltutvandrere 

i sentrum under hvert hovedkapittel. 

Mangler navneregister. 

Ole Jone Eide: Et tidlig utvandringsmiljø. 

En studie av organisert pioneremigrasjon 

til Amerika 1821–1854, 

med særlig vekt på Finnøy prestegjeld. 

Hovedoppgave i historie, Universitet i 

Bergen, 2004. 107 sider. Utgitt 2005 som 

bok med tittelen De første utvandrerne 

fra Rogaland til Amerika. 

Olav Golf: Oppbrudd og utvandring 

blant religiøse minoriteter fra Rogaland. 


19


20 

Wigestrand Forlag. Stavanger 2006. 

143 s. Dette er en dybdestudie av utvandringen 

av kvekere og haugianere 

fra 1825 til 1845, da dissenterloven ble 

vedtatt. Boka er en forkortet versjon av 

Golfs Religiøse minoriteters utvandring. 

Kvekere og haugianere fra Rogaland i 

pionertida. Oslo 1999. 203 sider. 

Mette Tveit: Amerikafarten mellom 

Karmøy og New Bedford. Hovedoppgave 

i historie, Universitetet i Oslo, 2006. 

Den viser og analyserer trekk ved pendlinga 

og arbeidsvandringa fra Karmøy til 

USA langt fram i etterkrigstida. 

Hordaland 

Amerikabrev frå Moster. 30 brev frå 

Moster skrivne i tida 1909–1924 til 

«Visergutten» – eit blad som kom ut på 

norsk i USA / forfattar: Håkon Pedersen. 

På omslaget: Eit samarbeidsprosjekt 

mellom Moster sogelag og Martin Nag, 

2001. 74 sider. 

Sogn og Fjordane 

Vik Historielags årbok 1999. Har med 

Amerikabrev og Norgesbrev. 

Rasmus Sunde: Langt borte 

– men likevel nær. Utvandringa frå 

Stryn 1850–1962. Selja forlag 2004. 239 

sider. Inneholder kapitler om bakgrunn, 

årsaker, reisa, en statistisk analyse av 

utvandrermassen, hvor de kom i Amerika, 

samt en fortegnelse over de 2606 

utvandrerne ordnet alfabetisk på gårds- 

eller slektsnavn. Enkeltskjebner er også 

tatt med. 

Møre og Romsdal 

Gammelt fra Fræna, årbok 2000, utgitt 

av Hustad Sogelag. 392 sider. Av 

innholdet nevnes en alfabetisk oversikt 

over utvandrerne fra Bud, Fræna og 

Hustad i tidsrommet 1874–1930, ifølge 

utvandringsprotokoll for Bergen ca. 

1000 navn. 

Publikasjonen Pete’s Story ble utgitt 

2000 av Haram kultur-historiske lag, 

som er skrift nr. 50 i serien «Nærsamfunnet 

i kultur-historisk lys». Dette er 

en selvbiografi skrevet opprinnelig på 

engelsk (i 1951–52) av Peder Eliassen 

Rørvik, f. 1867 på Vigra, utvandret 1889. 

Bosatt i Montana, men bodde på slutten i 

Washington. Kalte seg Pete Rorvik. 


Utvandrarane frå Sula, utgitt 2002 

av Sula Sogelag. Boka er på 249 sider 

og består av fem kapitler. Det største er 

kalt «Utvandrarbiografiar» (s. 59–219) 

og er en kommentert biografi over de 

723 nummererte utvandrerne. Mange av 

disse utvandret etter 1930, ja helt fram 

til våre dager (2001). Bakerst er det en 

alfabetisk fortegnelse over utvandrerne 

ordnet på etternavn. 

Tor Ålbu: Utvandringen fra Rindal til 

Amerika (Rindal 2003). 224 sider. Boka 

inneholder statistikk, enkelthistorier, utvandringen 

fra de enkelte gårdene i Rindal, 

brevsamling og en fortegnelse over 

utvandrerne ordnet alfabetisk på fornavn, 

med tilleggsoppslysninger hentet i hovedsak 

fra utvandringsprotokollene. 

Sør-Trøndelag 

Utvandringa fra Orkdal til Amerika er 

redigert av Olav Sjømæling og utgitt 

1999 av Orkdal historielag. Inneholder 

artikler om enkeltutvandrere og en kronologisk 

navnefortegnelse over ca. 3500 

personer som utvandret i tidsrommet 

1859–1930. 280 sider. 

De som dro. Utvandringa til Amerika 

fra Flå, Horg, Hølonda og Melhus er 

tittelen på boka som ble utgitt 2000 av 

Melhus kommune. Åsmund Snøfugl har 

vært ansvarlig for innholdet. Et par tusen 

mennesker utvandret fra dette området 

i årene 1850–1950, og boka inneholder 

kronologiske lister over disse og artikler 

om enkeltpersoner. 288 sider. 

Inger Cathrine Selven Watts: Utvandringen 

fra Stadsbygd prestegjeld 

1865–1914. Hovedoppgave i historie, 

NTNU, 2001. 153 sider. Materialet 

omfatter 1703 utvandrere fra området, 

som består av Rissa, Stadsbygd og 

Lensvik kommuner. Flest av disse kom 

fra Stadsbygd. Lofotfisket brukes som 

en forklaringsfaktor på lav utvandring. 

Noen enkeltskjebner er tatt med for å 

belyse likheter og ulikheter i deres emigrasjonshistorie. 

Arnold Bakkens bok I emigrantens 

fotspor (utg. 2001) handler om utvandringen 

fra Soknedal, Sør-Trøndelag. Den 

inneholder historier om enkeltutvandrere, 

gjengivelse av 27 Amerika-brev, 

en kronologisk liste over de 900 utvandrerne, 

et navneregister over utvandrer- 

ne (gårdsnavn), fotografiske opptrykk av 

nekrologer fra arkivet ved NAHA, m.m. 

464 sider. 

Rita Granås: The Development of 

a Norwegian-American Community in 

Lake Hendricks, South Dakota, and the 

Assimilation Process of its Residents, 

1873–1929. Hovedoppgave i engelsk 

språk, NTNU, 2003. Tar for seg grunnleggelsen 

og utviklingen av en koloni 

av, i hovedsak, utvandrere fra Singsås. 

114 sider. 

Nord-Trøndelag 

Inger Marie Hanssen: Bli med på en tur 

over «dammen». Utvandringa til Amerika 

fra Namdalseid, Malm og Beitstad. 

Utgitt av Beitstaden historielag, 2000. 

183 sider. Inneholder artikler om enkeltpersoner, 

reisebeskrivelser, brev og ei 

kronologisk liste over 1756 utvandrere 

i tidsrommet 1837–1927. Lista rommer 

en av de første og mest kjente utvandrerne 

fra Nord-Trøndelag, Hans Barlien fra 

Namdalseid, som utvandret i 1837. 

Namdalseid Kulturminnelag står som 

utgiver [2000?] av Kæm for, koffer og 

kolles. Oversikt over emigrantene fra 

Statlandsida i Namdalseid kommune, 

utarbeidet av Helene Jonassen. Det er et 

hefte på 30 A4-sider, og inneholder i hovedsak 

en kronologisk fortegnelse over 

de 245 emigrantene fra dette området. 

Per Inge Bøe: Utvandringen fra Snåsa 

og Åfjord 1865–1914. En komparasjon. 

Hovedoppgave i historie, NTNU, 2002. 

115 sider. Bøe har sammenlignet en kystkommune 

med en innlandskommune, og 

finner bl.a. at utvandringen var større fra 

Åfjord (968) enn fra Snåsa (650). Han 

drøfter demografiske og økonomiske 

faktorer, men finner også at mens 40 % 

av utvandrerne fra Åfjord fikk tilsendt 

billetter fra Amerika, var det bare 17 % 

av dem fra Snåsa som fikk det. 

Leif og Lise Stokke: They left Hell 

in Norway for Thief River Falls, Minnesota. 

The Geving & Lonson letters. 

Brevsamling fra årene 1889–1902 oversatt 

til engelsk, hvor originalbrevene er 

gjengitt. Fargetrykk i hele boka. Oslo 

2003. 95 sider. 

Nordland 

Et hefte med tittelen Utvandring til USA


21

HISTORIELAGENE 

22 

og Canada fra Saltdal 1866–1966, red. 

av Guri Clark, m.fl., ble i 2000 utgitt av 

Saltdal kommune, kulturetaten. Innholdet 

består av en oversikt over utvandringen 

fra hver enkelt gård, kronologisk 

ordnet for hver gård. 32 sider. 

Marit Martinsen: Fembøringen på 

prærien. Nordlandslaget af Amerika 


Universitetet i Tromsø, 2003. 176 sider. 

Dette er en undersøkelse av ett av 

de mange bygdelagene nordmennene 

dannet fra begynnelsen av 1900-tallet. 

Fokus er satt på hvordan nordnorsk 

identitet kom til uttrykk og endret seg 

i tidsrommet. Det var få medlemmer fra 

Indre Troms, Nord-Troms og Finnmark. 

Troms 

Martin Kvalnes: Utvandringen fra 

gamle Skjervøy prestegjeld til Amerika 



Kvalnes analyserer utvandringen fra de 

tre kommunene Kvænangen, Nordreisa 

og Skjervøy, som omfattet 657 emigranter. 

Av disse var det 21 % nordmenn, 

26 % kvener, 6 % samer og 30 % med 

blandet etnisitet. Resten var det ikke mulig 

å bestemme etnisiteten til. 

Finnmark 

Bokserien Sjamanens rike, skrevet av 

Dag Ove Johansen, er kommet med 

12 bind 2002–2003, utgitt på Egmont 

bøker og Damm. Serien tar for seg utvandringen 

av samer fra Finnmark til 

Alaska på 1890-tallet. Se nettstedet http: 

//www.sjamanensrike.no/index.htm. 

Georg Åse: Modernisering, etnisitet 

og emigrasjon. Utvandringa frå Hammerfest 

prestegjeld til Nord-Amerika 



Undersøkelsesområdet omfatter Hammerfest 

by og landsogn og Kvalsund 

landsogn, og utvandringen var på 1012 

personer. Av disse kom 95 % fra byen. 

Det kvenske innslaget var stort, som det 

også var fra andre områder i Finnmark, 

mens samisk utvandring var minimal. 

Åse forklarer utvandringen i forhold til 

demografiske og økonomiske faktorer i 

samspill med en flyttekultur og kjedemekanismer. 


TEKST OG FOTO: KNUT RAGE 

Med Hordaland 

Med den tradisjonelle hjeltahandelen mellom Sunnhordland og Shetland som hovudemne 

for turen drog Hordaland Sogelag i vesterveg denne sommaren. Ferda gjekk 

frå Bergen til Lerwick på Shetland og derifrå vidare til Orknøyene. 

27 deltakarar tok del på den vekelange 

reisa, som markerte første delen av eit 

treårig reiseprosjekt der målet er å gjera 

ei rundreise i det gamle norrøne riket. 

Dersom det er interesse for tiltaket vil 

denne turen verta følgd opp av nye turar 

til Hebridane og Skottland, Isle of Man 

og Dublin-området og til slutt ein eigen 

tur til Normandie. Ei vitjing i den statelege 

St. Magnus-katedralen i Kirkwall 

på Orknøyene gav deltakarane noko å 

tenkja på i så måte – i si tid var Orknøyene 

nemleg ein sentral del av det norrøne 

riket, og St. Magnus-katedralen er faktisk 

den største «norske» kyrkja utanom 

Nidarosdomen. Den tette tilknytinga til 

Noreg kjem også fram i dei mange norske 

stadnamna ein finn overalt. 

Seinare, etter reformasjonen, heldt 

det livlege sambandet med landa der 

i vest fram i form av fredeleg handel 

– den såkalla «skottahandelen». Handelssambandet 

med Skottland og Orknøyene 

var sterkt. Men det gjekk også ein 

god del varer til og frå Shetland, «hjeltahandelen» 

(Hjaltland var det gamle 

namnet for Shetland). Det var då særleg 

i Sunnhordland-regionen at det vart eksportert 

tømmer og anna trevirke til dei 

trefattige øyene i vest, samstundes som 

det også vart utveksla varer den andre 

vegen, då særleg ullvarer frå Shetland til 

Vestlandet. Dette er eit spanande og omfattande 

område av Vestlandet si historie 

som det så langt ikkje har vore arbeidd 

så mykje med. Særleg frå øya Tysnes i 

Sunnhordland var eksporten stor - og då 

ikkje berre eksport av tømmer, men det 

vart også bygd båtar her som seinare vart 

transportert som halvfabrikata i større 

skip over Nordsjøen til Shetland, der dei 

vart klinka saman til heile båtar. Områ

Sogelag i vesterveg 

det der ein gjerne frakta desse båtane er 

den same staden som var landingsplassen 

for dei såkalla nordsjøbussane under 

krigen. Det var også sunnhordlendingar 

som hadde eigedomar på Shetland på 

1500- og 1600-talet. Det var i desse åra 

hjeltahandelen var livlegast. 

På den vekelange turen var det lagt 

opp eit omfattande program. Dei første 

dagane vart nytta til å vitja ymse stader 

på Shetland. Scalloway var ein naturleg 

stoppestad. Her finn ein framleis spor 

etter den omfattande aktiviteten under 

krigen då nordsjøbussane søkte hamn 

her etter hasardiøse ferder over Nordsjøen. 

Bygningene står der framleis, og 

på det lokale museet finn ein bilete og 

gjenstander frå denne tida. Det er heller 

ikkje vanskeleg å finna eldre menneske 

som godt kan hugsa nordmennene som 

kom hit i krigstida. Som nemnd var 

Scalloway og Burra Island også ein 

sentral stad for hjeltahandelen og import 

av hjeltabåtar. Elles stod ein grundig 

sightseeing i Lerwick på programmet, 

Reisefølgjet frå Hordaland Sogelag samla på Jarlshof, Shetland. 

inkludert ei omvising og orientering om 

det nye Shetland Museum som for tida 

står tomt, i påvente av innflytting i 2007. 

Det er eit verkeleg stort prosjekt, til ein 

sum av ikkje mindre enn 10 millionar 

pund som kjem frå tippemidlar og lokale 

investeringar, kunne museumsdirektør 

Tommy Watt fortelja. 

Før følgjet forlot Shetland var det i 

tillegg ein rekkje andre stader ein måtte 

ha med seg – då særleg dei arkeologiske 

utgravingane på Jarlshof, der ein kan 

følgja landsbysamfunnet gjennom bronsealder, 

jarnalder og vikingtid. Og sjølvsagt 

måtte me også ta turen til Tingwall, 

den gamle norrøne tingstaden på Shetland. 

Men også noko så prosaisk som eit 

heilt ordinært «croft house» (eit låglofta 

murhus med halmtak, ein ganske vanleg, 

tradisjonell hustype) vekte stor interesse 

mellom deltakarane. 

Etter nokre særs travle dagar på Shetland 

gjekk turen vidare til Orknøyene, 

der inntrykka skulle koma til å stå i kø: 

den eldgamle mystiske steinringen på 


Brogar (der ein m.a. finn ein stein med 

norrøne blindruner), steinalderlandsbyen 

Skara Brae som er ein av dei først kjende 

jordbrukslandsbyane i Storbritannia, og 

sjølve rosinen i pølsa: Maes Howe. I følgje 

guiden er det eit fortidsminnesmerke 

på line med pyramidane i Egypt. Og det 

var unekteleg ei unik oppleving å krabba 

inn den ti meter lange låge inngangen for 

å koma inn i eit gravkammer som har 

stått urørt i omlag fem tusen år, der ein 

også finn eit vell av norrøne runer etter ei 

vitjing av vikingar for tusen år sidan. Eller 

var det St. Magnus-katedralen i Kirkwall 

som var rosinen i pølsa? Ikkje godt 

å seia. Sikkert er det at katedralen gjorde 

eit mektig inntrykk og gav oss ei levande 

påminning om føremålet med ferda – å 

finna att den norske kulturen i vest. 

Forutan å fungera som ein interessant 

studietur på ettersommaren kom det også 

praktiske resultat ut av ferda i vesterveg. 

Ideen om ei utstilling om hjeltahandelen 

vart drøfta m.a. med Shetland Museum, 

og Hordaland Sogelag vil såleis arbeida 

mot ei utstilling som vil verta vist både 

på Shetland og i Sunnhordland, i tillegg 

til at ein også vil arbeida med ei skriftleg 

publisering. 

Knut Rage er biblioteksjef i Tysnes 

kommune. 

Segling i dikt og historie 

Eg driv med eit forskningsprojekt som 

samanliknar den vestskotske «birlinn» 

(galley) – ein open båt med råsegl frå 

middelalderen med praktisk norsk 

råsegltradisjon. Det finnest ingen eksemplarer 

av «birlinn» igjen. Vi kjenner 

båten berre frå dikt og frå omkring 60 

teikningar på gravsteiner. Det eg lurer på 

er om det finnest dikt eller historier i den 

norske tradisjonen som fortel noko om 

segling. Eg vil særlig høyre om ro-sanger, 

segle-sanger eller båtvelsigningar 

frå 1900-tallet og tilbake i tid. Målet er 

å skrive ei bok om dette, og eg kjem i 

denne samanhengen til å kredittere bidragsyterane 

i ein slik publikasjon. 

Min adresse er: Gavin Parsons, Sabahl 

Mór Osláig, Isle of Skye, IV44 8QR, 

Skottland. E-post: sm00gp@uhi.ac.uk. 


23


24 

Herøy sogelag 70 år 

Ein vital 70-åring 

AV STEINAR ÅHEIM 

Herøy sogelag vart skipa 25. oktober 

1936, men før den tid hadde interesserte 

menn lagt ned mykje godt arbeid med 

innsamling av lokalhistoriske opplysningar 

om kommunen. 

Lærar Nikolai Jonson Hjelmeseth 

(1870–1931) var fødd i Herøy, men 

hadde ikkje heimkommunen som arbeidsstad. 

Likevel brukte han mykje 

tid på å granske arkiv og å samtale med 

folk heime i Herøy, og det han kom over, 

skreiv han ned. 

Paul Moltu og fleire andre hadde også 

samla inn ein god del interessant lokalhistorisk 

stoff, så det nyskipa sogelaget 

trong slett ikkje ta til med «blanke ark». 

Ei sogenemnd vald av Herøy soknestyre 

med Bjarne Rabben og Sigvald 

Sundnes som medlemer, kalla inn til 

skipingsmøte i kommunehuset på Eggesbønes. 

Dei første sogelagsvalde styremedlemene 

var Sæmund Schelderup, Sigvald 

Sundnes, Hans O. Tjervåg og Ragnar S. 

Fredriksen. Den femte skulle veljast av 

heradstyret. 

Bjarne Rabben hadde arbeidd ut 

framlegg til lover for sogelaget, i alt ni 

paragrafar, og paragraf 1 fekk følgjande 

ordlyd: 

a) Herøy sogelag hev til oppgåve å samle 

og taka vare på alt som hev og kan få 

historisk verd i bygdene. 

b) Sogelaget skal arbeide med å få utgjeve 

bygdesoge for Herøy. 

Her går det klart fram at ei prioritert 

målsetjing for laget var å samle stoff til 

og gje ut ei Herøysoge i bokform. Som 

førebuande tiltak vart det vedteke å gje 

ut eit sogetidsskrift, og det første kom alt 

året etter, i 1937. 

Tanken var at tidsskriftet skulle kome 

ut årvisst, men det skulle gå heile 35 

år før dette let seg realisere. I perioden 


1951 til 1971 kom Folk og Fortid, som 

skriftet vart heitande, med kun tre utgåver, 

og først frå og med 1972 har det 

kome ut kvart år. 

Bjarne Rabben var redaktør fram 

til og med 1987. Seinare har desse hatt 

redaktøransvaret for Folk og Fortid: 

Harald Thorseth (1988–1993), Albert 

Håberg (1994–2003), og Ingrid og Rolf 

Huus (2004–). 

Leiarar for Herøy sogelag i desse 

70 åra har vore: Bjarne Rabben (1936– 

1972), Hallvard Leinebø (1972–1983), 

Per Moltu (1984–1985), Ånund Homme 

(1986), Olav Solheim (1987–1988), 

Oddbjørg Remøy(1989–1996), Paul 

Nærø (1997), Svein Gjelseth (1998– 

1999), Arnljot Grimstad (2000–2004), 

Gudmund Solstad (2005), Johan Moltu 

(2006–) 

Bjarne Rabben 

Den heilt sentrale personen i Herøy 

sogelag, heilt frå starten i 1936 og fram 

til han gjekk bort i 2003, har vore lokalhistorikaren, 

diktaren og folketalaren 

Bjarne Rabben. 

Han var redaktør for Folk og Fortid 

fram til 1987, og det vart han som kom 

til å utføre det omfattande arbeidet med 

lokalhistoria for Herøy. Herøyboka, som 

verket heiter, har tre band med gards- og 

slektshistorie (Gardar og folk), fire band 

med generell lokalhistorie (Bygdesoga 1, 

2 og 3, samt Landslag og Folkeliv), og 

eitt band om herøyværingar ute i krig. 

Bøkene kom ut i løpet av 60-, 70-og 

80-talet. 

Herøy kystmuseum 

Ei anna målsetjing som laget sette seg 

tidleg, var restaurering av dei gamle 

bygningane på Herøy gard. I sogelagstidsskriftet 

for 1937 kan ein lese: 

«Utanum arbeidet med herøysoga 

hev laget og til fyremål å verna um andre 

ting av historisk verd. Sogearbeidet 

må femna vidt. Soleis er spursmålet um 

restaurering av dei gamle bygningane på 

Herøy uppe nett no. Det er ynskjeleg å få 

verna um dette gamle, vakre tunet, so det 

framleis kan ha den utsjånad og dåm det 

hev havt. Det gjeld hovedbygningi og 

den gamle tingstova «borstova». Desse 

bygningane er gamle, truleg frå 1360, 

det eldste av hovudbygningi frå kring 

1500. Det er av stort kulturhistorisk verd 

at dette tunet kan haldast ved lag slik til 

minne um det hovudsæte det ein gong 

var. Det segjer seg sjølv at dette i første 

rekkje er eit pengespørsmål.» 

Det skulle gå lang tid før denne 

målsetjinga let seg realisere, men på 70talet, 

då Hallvard Leinebø var leiar for 

Herøy sogelag, gjekk Herøy kommune 

med på finansiering av kjøp av eigedomen, 

og etter omfattande dugnadsarbeid 

av lag og organisasjonar under Roald

Biletet til venstre: Kopi av ein av Kvalsundbåtane. 

Foto: Sunnmørsposten, teke 

i 1970-åra. 

Sporstøl si kyndige leiing, vart Herøy 

kystmuseum ein realitet. 

«Fylkeskonservator Birgitta Rønnestad 

stod for den offisielle opninga 

av Herøy kystmuseum. Deretter var det 

offisiell overlevering av kystmuseet frå 

styreformannen i sogelaget til styreformannen 

i kystmuseet, Roald Sporstøl», 

heiter det i årsmeldinga for Herøy sogelag 

i 1981. Overleveringa fann stad på 

Herøystemnet den 8. juni 1981. 

I dag er denne perla ein del av paraplyorganisasjonen 

Sunnmøre museum, 

men Herøy sogelag nyttar staden til sitt 

årlege friluftsstemne, Herøystemnet, 

med gudsteneste på kyrkjetomta frå 

middelalderen og hovudstemne på sjølve 

gardsplassen. 

Dei siste 15 åra har det også kvart 

år vore framført eit historisk spel på 

Herøy, Kongens ring, bygt over kong 

Olav Haraldsson si vitjing på øya i 1023. 

Forfattaren heiter Rolf Losnegård, og 

skodespelaren frå Herøy, Gerald Pettersen, 

har kvart år hatt ei god hand med 

spelet som regissør. Med førsteklasses 

musikk av herøykomponisten Svein 

Møller kan Herøyspelet med rette kallast 

ein vikingmusikal. Det viktigaste er 

likevel at denne tilskipinga er ein kjempedugnad, 

der born, ungdom og eldre 

arbeider saman og gjer ein stor innsats 

saman med profesjonelle skodespelarar i 

sentrale roller. 

Andre store prosjekt 

I Hallvard Leinebø si tid som leiar fekk 

sogelaget bygd kopiar av Kvalsundbåtane 

frå 600-talet. Arbeidet vart utført av 

den kjende båtbyggjaren Sigurd Bjørkedal. 

Den største båten er nå på Sunnmøre 

museum i Ålesund, medan den minste 

er Herøy kystmuseum sin eigedom og 

såleis på plass i heimkommunen. 

På Herøy stod der tidlegare ei steinkyrkje 

frå mellomalderen. Denne kyrkja 

vart riven i 1859, og ei ny trekyrkje vart 

reist litt lenger sørvest på kyrkjeberget. 

Den store draumen var og er å få den 

gamle steinkyrkja oppatt slik den var. 

Mykje av steinen ligg i den gamle 

kyrkjetomta frå trekyrkja, som vart riven 

i 1916, og i steingarden rundt gravplassen, 

men det er likevel eit kostnadskrevjande 

prosjekt å gjenreise dette bygget. 

Hallvard Leinebø arbeidde mykje 

med saka, men etter råd frå riksantikvaren 

vart det i fyrste omgang til at 

den gamle kyrkjetomta vart utgraven, 

omkrinsen markert med steinheller, og 

steinaltaret vart plassert på sin rette 

plass. Slik vart dette eit synleg minnesmerke, 

og ein framifrå stad for friluftsgudsteneste 

i samband med Herøystemnet 

og Herøyspelet. 

Sogelaget sin aktivitet dei siste åra 

Herøy sogelag er ein ein vital 70-åring. 

Av større tiltak siste tiåret kan følgjande 

nemnast: 

Laget har fått sitt eige rom i kjellarhøgda 

på Ytre Herøy ungdomsskule. 

Der har ein nå samla verdfullt historisk 

kjeldematerial og sogelaget sine bøker 

og tidsskrift for sal, og rommet vert også 

nytta til styret sine møter. 

Materiellet har vorte systematisert og 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


katalogisert, eit arbeid Per Ståle Moltu 

har stått føre, og storparten av laget sitt 

bilettilfang er nå digitalisert. Dette har 

dei to siste åra gjort det mogleg å gje 

ut ein biletkalender, Herøykalenderen, 

der det i tillegg til kalendarium vert 

presentert eit eldre bilete frå kvar av 

dei 12 skulekrinsane i kommunen, eitt 

for kvar månad. Glimrande samarbeid 

med barneskulane i kommunen har ført 

til at opplaga har gått greitt ut, og laget 

har på denne måten skaffa seg litt ekstra 

inntekt. 

Eit stort og viktig løft var finansiering 

og reising av byste over Bjarne Rabben, 

noko laget makta å realisere i 2004, berre 

eitt år etter at han gjekk bort. Bjarne 

Rabben hadde sett djupe spor i så vel 

fråhalds- som andre organisasjonar og i 

kommunale samanhengar, så det gjekk 

uvanleg greitt å få inn dei nødvendige 

midlane. 

For nokre år sida gav Bjarne Rabben 

alt innhald i diktarstova si, det såkalla 

Hønsehuset, til Herøy sogelag og Herøy 

kystmuseum, og med unntak av ein del 

manuskript og anna kjeldematerial, er 

innhaldet av diktarstova lagra i hovudbygninga 

på Herøy. 

Der ligg det imidlertid ikkje til rette 

for permanent plassering av samlinga, 

og utfordringa vil vere og på ein eller 

annan måte å gjenskape diktarstova slik 

ho var. Etter at Herøy kystmuseum vart 

ein del av den førnemnde paraplyorganisasjonen, 

er det kanskje ikkje like beinkløyvt 

å få til den heilt ideelle løysinga. 

Etter sogelaget si meining burde 

Hønsehuset gjenskapast som tilbygg til 

låvebygninga på Herøy gard. Den datt 


25


26 

ned og vart fjerna, men skal byggast 

oppatt så snart museet kan avsjå nødvendige 

midlar til føremålet. 

Herøy har lang historie som fiskerikommune, 

og langs alle strender står 

det naust og sjøbuder, sume velhaldne, 

andre til nedfalls. Laget har difor sett seg 

føre å registrere, fotografere og beskrive 

desse bygningane medan dei framleis 

står og det finst folk med god kjennskap 

til bruk og historikk. 

Aktivitetskomiteen 

På årsmøtet i år 2000 vart det gjort 

følgjande vedtak: «Det vert sett ned ein 

aktivitetskomité for ein prøveperiode på 

tre år.» Denne komiteen fekk m.a. i oppdrag 

å arrangere foredrag med historisk 

innhald, turar til historiske stader, kurs i 

historiske emne m.m. 

Det har vore tilbod om både tur- og 

kursopplegg, men så langt har ikkje dette 

fenga spesielt godt. 

Sogekveldane har derimot vore svært 

vellukka. Jamt over har det vore to slike 

tilskipingar årleg. Dugande foredragshaldarar 

har teke føre seg fengande 

tema, som t.d. Hans Strøm-kveld med 

lektor Dagfinn Bye, nynorske songbøker 

og norsk songboktradisjon med amanuensis 

Terje Aarset, veterinærtenesta i 

fortid og notid på Ytre Sunnmøre, ved 

veterinær John Osnes og forfattarkveld 

i samarbeid med Herøy mållag. Der var 

Johan H. Grimstad, Marie Lovise Vidnes 

og Marit Pauline Kvalsvik med. 

Eit høgdepunkt var siste tilskipinga 

Meget populære bøker 


til den avtroppande komitéen, der lektor 

Olga Støylen Runde framførte eit glitrande 

kåseri om slektningen sin, biskop 

og salmediktar Bernt Støylen. 

Nå ønskjer vi den nyvalde aktivitetskomiteen 

lukke til med vidareføringa av 

dette viktige arbeidet! 

Vidareføring av gards-og slektssoga 

Det verkeleg store prosjektet til laget 

dei siste åra er likevel vidareføringa 

av Bjarne Rabben si gards- og slektssoge. 

Herøyværingar fødde etter 1962, 

og etter kvart gjeld det svært mange av 

innbyggarane i kommunen, er ikkje med 

i Rabben si utgåve. 

No er arbeidet med vidareføringa 

i full gang, og det er mangeårig styremedlem 

i Herøy sogelag og lærar ved 

Moltu skule, Per Ståle Moltu, som har 

fått ansvaret for dette viktige og arbeidskrevjande 

prosjektet. 

I dataalderen finst der sjølvsagt 

tekniske hjelpemiddel som var ukjende 

i Bjarne Rabben si tid, men samfunnsendringa 

med meir kompliserte familiestrukturar 

og buformer skaper nye 

utfordringar. Med hjelp frå Høgskulen 

i Volda vart det utarbeidd eit forprosjekt, 

og held framdiftsplanen der, vil 

oppfølgjingsbøkene kome ut i perioden 

2008– 2010/11. 

Seinare kjem turen til oppdatering av 

Bygdesoga. Bjarne Rabben kom fram til 

80-åra i Bygdesoga 3, men etter den tid 

har det skjedd store endringar i kommunen 

på mange område. 

Skrevet av Torbjørn Greipsland: 

Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii. Fra slaveliv til ferieparadis. 

Kvisvik, VG: Meget leseverdig. 

Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske 

borgerkrigen. 

Johannes Kleppa, Dagen: Fortener takk for at han har samla dette. 

Drøm og dramatikk i det norske Amerika. 

K. Rødland, Bergens Tidende: Ganske fristende blanding. 

For historielag og andre lag: 3 kåserier. Se www. emigrantforlaget. no. 

Tlf 994 394 81. E-post: emigforl@online.no 

Flotte julegaver! 

ΑΝΝΟΝSΕ 

Medlemstalet i Herøy sogelag er i 

dag 560, og dette er rimeleg bra i ein 

kommune med vel 8000 innbyggarar. 

Dette talet har vore nokså stabilt i mange 

år, og vitnar om at naturleg avgang har 

vorte erstatta med nyrekruttering. Dei 

aller fleste medlemene er likevel i godt 

moden alder, så ei av utfordringane vil 

heile tida vere å få nye medlemer til å 

melde seg inn. 

Det er ingen tvil om at styret i sogelaget, 

nå med Johan Moltu som leiar, vil 

ha nok av utfordrande og interessante 

arbeidsoppgåver i åra som kjem! 

Steinar Åheim er styremedlem i Herøy 

sogelag. 

Registrering av kulturminner 

Det finnes en rekke måter å registrere 

kulturminner på rundt omkring, noe som 

skyldes at det ikke er laget en standard 

måte å gjøre det på. Dette betyr at materialet 

ikke kan samles i et felles register, 

men må oppsøkes enkeltvis. Riktignok 

finnes det en sentral database for kulturminner, 

Askeladden, som drives av 

Riksantikvaren, men denne ønsker ikke 

å åpne opp for materiale fra lokale registre. 

Dette skyldes mangel på kapasitet, at 

Askeladden i utgangspunktet er beregnet 

på fredete kulturminner (selv om andre 

kategorier etter hvert får innpass), og 

at den ikke er tilgjengelig for publikum, 

ennå. Riksantikvaren anbefaler 

at de som skal registrere kulturminner 

lokalt, blir seg bevisst hva de ønsker 

med et register og hvordan det skal 

lages. Kontakt med fylkeskommunen 

er nødvendig dersom det skal være til 

hjelp i forvaltningen av kulturminnene, 

og her kan det også være midler å hente. 

Et eksempel er prøveprosjektet «Mitt 

kulturminne», som Nord-Trøndelag 

fylkeskommune arbeider med. Dette er 

tilgjengelig på www.mittkulturminne.no. 

En konklusjon er at det anbefales å 

ta kontakt med folk som har erfaring 

med registrering av kulturminner. 

(Kilde: Anna Lena Eriksson, Riksantikvaren)

Vang historielag 

Jernvilje i 75 år 

AV FINN-ÅGE LØVLIEN 

Før i tida var folk bortimot utgamle når 

de nådde denne alderen. I dag er svært 

mange 75-åringer ved god helse og lever 

et aktivt liv med engasjement for mangt 

og mye. 

I så måte er Vang historielag tidstypisk. 

Laget kan ikke vise til noe enormt 

medlemstall. Men aktiviteten er stor og 

allsidig, og folks oppslutning om arrangementene 

i laget er tidvis imponerende 

stor. Intet tyder på at historielaget er i 

nærheten av å ligge på sotteseng. 

Det begynte en marsdag i 1931. Bygdepatriotiske 

kvinner og menn møttes 

for å drøfte om de skulle stifte et historielag. 

Oppildnet av hverandres forslag 

og ideer vedtok de allerede i første møte 

å starte et slikt lag. Hensikten var å ha 

en samlende arena for arbeidet med ei 

bygdebok. 

Konservator ved Hedmarksmuseet, 

Toralf Bleken-Nilssen, ble straks engasjert 

til å samle stoff til boka, og allerede 

i 1934 kunne Hamar Stiftstidende bringe 

lovende nyheter til vangsokningene: 

«Selve grovarbeidet med innsamling 

av materiell til gårds- og slektshistorien 

i Vang blir trolig ferdig i år. Det gjenstår 

bare å besøke gårdene – hovedbølene 

– fylle ut spørreskjemaer, fotografere og 

innhente forskjellige opplysninger». 

Manglende støtte fra kommunen 

og bygdas foreninger bremset arbeidet 

sterkt, og flere tiår skulle gå uten 

at noen bygdebok forelå. Først i 1983 

– 52 år etter starten på arbeidet – kunne 

vangsokningene glede seg over at det 

første bindet var ferdig, og nå med sterkt 

kommunalt engasjement. I mellomtiden 

var ambisjonsnivået for bokverket hevet 

mye. Nå skulle hver eneste gard og boplass 

i bygda være med, og alle personer 

uansett stand og ætt skulle få sin plass 

mellom permene. Men dette medførte 

økt arbeidsmengde for redaktøren, Odd 

Stensrud. Likevel kom bind 2 ut i 1989. 

Men så skulle det gå helt fram til 2004 

før neste bind var klart. 

Fagfolk har betegnet Vangsboka som 

et mønster på hvordan bygdebøker bør 

skrives i framtida. Men den omfattende 

systematikken og detaljmengden i bokverket 

må resultere i til sammen 6–7 

bind før hele det opprinnelige Vang har 

fått sin beskrivelse. Nesten hele nåværende 

Hamar by lå i sin tid i Vang. Derfor 

vil Vangsboka også i stor grad være 

Hamar bys historie når verket en gang 

blir fullført. 

Foreløpig venter vangsokningene 

spent på politikernes evne og vilje til å 

bevilge nødvendige midler til redaktørlønn 

slik at utgivelsen kan fortsette. Etter 

så mange års venting siden det første 

bindet kom, er utålmodigheten til å ta og 

føle på blant bygdefolket. 

Populær årbok 

«Minner ifrå Vang» er blitt et kjært 

innslag på det lokale bokmarkedet på 

Hedmarken. Historielagets årbok presenterer 

i høst sin 22. utgave, og som 

i alle foregående år er boka et produkt 

av bygdefolkets skrive- og fortellerlyst. 


Redaksjonen blir hvert år imponert over 

hvor mange som har interessante historier 

og opplevelser å berette om. Det er en 

utrolig mengde livskunnskap og yrkeserfaring 

som ligger til grunn for artiklene. 

Dessuten har årboka gjerne rapporter 

og redegjørelser fra kulturhistoriske 

fagpersoner (arkeologer, konservatorer 

o.a.). Samarbeidet med Statsarkivet i 

Hamar og Hedmarksmuseet resulterer 

i lesestoff som både er lærerikt og som 

underholder. 

Ildsjelen bak årboka og redaktør helt 

siden 1985, har vært – og er – Ole Jacob 

Tomter. Med seg har han to medlemmer. 

Denne trioen samler inn og redigerer 

stoffet slik at «Minner ifrå Vang» hele 

tiden holder høy kvalitet og dermed også 

utgjør en kunnskapskilde. Ikke minst 

kommer dette bygdas skoler til gode – de 

finner mye nyttig og lokalt lærestoff i årbøkene. 

Bidragsyterne til boka er mange, 

men uten Tomters enorme innsats hadde 

ikke årboka vært den suksessen som den 

er. Ett årlig innslag i boka er Tomters 

fornøyelige erindringer fra barneårene 

skrevet på uforfalsket Vang-dialekt. 

Merking av kultursteder 

Siden 2003 har Vang historielag hatt 

gående et prosjekt hvor kulturhistoriske 

steder i bygda blir merket med informasjonsskilt. 

Her fortelles i kortversjon 

om steder, personer og hendelser. På 

denne måten har for eksempel Henriette 

Bildet under: Denne særegne smia i utmurt 

bindingsverk står ved Sælid gard og 

ble restaurert etter initiativ fra historielaget. 

Foto: Finn-Åge Løvlien. 


27


28 

Schønberg Erken og Hanna Winsnes 

fått sine livsgjerninger beskrevet, og det 

samme har presten Abraham Pihl. 

Særegne og historisk interessante 

garder som Valum og Sælid er også skiltet 

slik at besøkende kan bli kjent med 

deres historie. I år arbeider laget med 

skilt til steder langs pilegrimsleden sydfra 

inn i Vang. Under krigen ble ca. 350 

falne tyske soldater midlertidig gravlagt 

på «Badstuhaugen» nær Vang kirke, for 

senere å bli flyttet til krigskirkegård i 

Oslo. Haugen, som også har annen interessant 

historie, blir også skiltet i år. 

Kommunens kulturavdeling har 

bidratt økonomisk til prosjektet. Og 

skiltene som forankres solid i nedstøpte 

fundamenter, produseres av en lokal bedrift 

og i materialer som gjør dem nær 

sagt evigvarende mot vær og vind. 

Restaurering av hus 

I 2001 startet historielaget arbeidet med 

å redde ei særegen smie fra totalt forfall. 

Sælid-smia av pusset tegl i utmurt 

bindingsverk er en av få gjenværende 

brennerismier. Med sin særegne konstruksjon 

var det så verdifullt å bevare 

den at kulturvernseksjonen i fylkeskommunen 

gikk inn med betydelige midler 

til restaureringen. Nå gjenstår det bare 

å tilbakeføre inventaret – smedens redskaper 

og utstyr – før den gamle smia er 

«som ny». 

Ikke langt unna står det et tørkehus 

som ifølge Hedmarksmuseet er det 

eneste gjenværende på Hedmarken. Tørkehusene 

brukte gardene til å tørke korn, 

skinn og materialer, og der ble også lin 

tilberedt. Lokalt kalles de «badstuer» 

selv om de bare i begrenset omfang ble 


brukt til slike kroppshygieniske tiltak! 

Historielaget har gjennom dugnad midlertidig 

stanset forfallet av dette tørkehuset, 

og en håper nå på økonomisk støtte 

til å restaurere denne bygningen. 

Populære arrangementer 

Hver vår inviterer historielaget til musikalsk 

sykkeltur i bygda. Og her møter 

det gjerne opp 150–200 syklister i alle 

aldre for å være med. Løypa legges forbi 

steder hvor historien beskrives gjennom 

visesang og minikåserier. Og sjølsagt 

hører kafferast og sosialt samvær med 

under veis. 

Vang hadde en imponerende produksjon 

av jern, både nede i bygda og i almenningen. 

Sporene er fortsatt lette å se, 

og fotturene forbi kølgroper og jernvinneanlegg 

er spennende utforsking for så 

vel skolebarn som pensjonister. Særlig 

når bygdas egen arkeolog, Lars Pilø, er 

veiviser og formidler. 

Nede ved Mjøsa ligger tuftene etter 

naustet som rommet det store Mjøsskipet 

for tusen år siden. Skipet var på 

størrelse med Gokstadskipet, og naustet 

hadde omfang deretter. Jordvollene er 

det eneste som nå er tilbake. De er fredet 

og ligger i et naturreservat. Tuftene var 

blitt utilgjengelige på grunn av kratt og 

villniss. Her har historielaget det siste 

året gjennom medlemsdugnad ryddet 

og åpnet området. Nå håper laget på tillatelse 

til å rydde enda mer og sette opp 

skilt som kan fortelle om den spennende 

skipstrafikken på Mjøsa i vikingtida. 

Skipet og naustet tilhørte Åker 

kongsgard. Nå bygges et nytt Åker som 

bl.a. skal bli et senter for mat, måltider 

og opplevelser. Vang historielag har 

Bildet til venstre: Styret i Vang historielag 

i jubileumsåret består av (fra v.) 

Astrid Skramstad, Inger Skonnord, Finn- 

Åge Løvlien, Inger Johanne Kristoffersen 

og Inger Benningstad Narmo. Foto: Finn- 

Åge Løvlien. 

foreslått at fortidens jernalderhus blir 

gjenreist på Åker, uten å ha fått gjennomslag 

foreløpig. 

Ikke bare fortida 

Historielaget skuer ikke bare bakover 

i tiden, men deltar aktivt i debatten når 

planer for nåtida og framtida legges. Og 

det er sjølsagt gledelig hver gang lagets 

forslag til vegnavn i bygda gir konkrete 

resultater når skiltene kommer opp. 

Laget kom i sommer sterkt i fokus da 

planene om å legge en etappe av rally- 

VM inne på Hedmarksmuseets område 

ble kjent. I et skarpt protestbrev til styret 

for museet advarte historielaget mot 

hvinende motorstøy og kanskje uopprettelige 

skader innenfor Domkirkeoddens 

gjerder. Brevet resulterte i en flom av 

leserinnlegg og medieuttalelser – for og 

imot – inntil Riksantikvaren med sitt 

vedtak satte en absolutt og varig stopp 

for alle planer om billøp på Hedmarksmuseet. 

Vang historielag er en viktig kulturfaktor 

i bygda og har en sentral plass i 

folks bevissthet. I jubileumsåret er det 

styrets ønske og håp at dette kan resultere 

i et langt større medlemstall. 

Kanskje vil jubileumsmarkeringen 

siste helga i november bli anledningen 

hvor vangsokningene blar opp kontingentpenger 

til den spreke 75-åringen! 

Finn-Åge Løvlien er styreleder i Vang 

historielag. 

Kulturminner på nett 

Det viser seg at det nok er andre aktører 

som er tidligere ute enn Eidsberg historielag 

til å legge ut kulturminner på nett. 

Et søk på f.eks. «historielag kulturminner» 

gir treff på bl.a. Frogn historielag, 

Hedrum historielag og Sogn Kultur- og 

historielag. Enebakk Historielag har lagt 

ut flere kart der kulturminnene er avmerket, 

men så langt får man dem ikke opp 

ved å klikke på kartene.

Asker og Bærum historielag 

Lokalhistorie i praksis 

AV KJELL H. KITTELSEN 

Asker og Bærum Historielag ble stiftet i 

1952. Fire år senere kom det første årsskriftet. 

Fram til i dag har årboka, som 

den nå heter, kommet ut hvert år med 

få unntak. I tillegg har det vært utgitt 

flere lokalhistoriske bøker av lagets 

medlemmer. Foredragsvirksomheten 

har fra første stund blitt viet stor plass 

blant våre aktiviteter. Foredragsholderne 

har vært både fagfolk med kunnskap på 

områder av lokalhistorisk interesse og 

egne medlemmer med spesiell innsikt i 

emner som medlemmene er opptatt av. I 

tillegg har ekskursjoner og turer for våre 

medlemmer vært en viktig del av lagets 

arbeidsområde. Tradisjonell virksomhet 

for et lokalhistorisk lag vil en kunne si! 

Et foredrag har kort levetid i tilhørernes 

bevissthet. Artikkelen «lever» 

noe lenger, mens boken, som vi kan slå 

opp i, har lengst levetid. Felles for de tre 

måter å drive kunnskapsformidling på er 

at lytteren/leseren er relativt passiv til 

stoffet som blir formidlet. Dessuten blir 

ikke innholdet oppdatert med ny kunnskap 

om emnet. For en tid tilbake planla 

vi to større prosjekter hvor vi, foruten 

tradisjonell kunnskapsformidling, også 

ønsket å videreføre temaene gjennom 

aktiv deltakelse av de grupper prosjektene 

var myntet på. 

I 1997 startet vi et prosjekt som 

hadde til hensikt å avdekke ny kunnskap 

om Vestmarka, Asker og Bærums store 

turområde. Året etter lanserte vi Det 

store kalkprosjektet. Begge tiltakene var 

beregnet å gå over flere år. Kalkprosjektet 

fikk følgende innhold: 

− å lokalisere og registrere kalkovner og 

kalkovnsrester i Asker og Bærum 

− å skaffe økt kunnskap om kalkbrenningen 

i våre to bygder (arkivarbeid) 

− å formidle ny kunnskap til folk flest 

gjennom artikler og foredrag 

− å samle vår kunnskap i en bok om 

kalkbrenningen i Asker og Bærum 

− til sist å gi ungdom innsikt i kalkhistorien 

ved å lære dem å brenne kalkstein 

til kalk, leske kalken, lage mørtel og 

mure. 

I lokalisering og registrering deltok på 

det meste 20–25 personer. Ved slutten 

av 2004 hadde vi registrert over 

100 ovner og ovnsrester! Ved hjelp av 

festningsregnskaper og skipnings- lister 

fikk vi dokumentert hvor stor produksjonen 

hadde vært gjennom århundrene 

og at denne attåtnæringen hadde pågått 

i ca. 900 år. Etter hvert kunne vi gjennom 

foredrag og artikler formidle ny 

kunnskap om denne viktige næringen, 

og til sist gi en samlet fremstilling av 

kalkbrenningen i Asker og Bærum ved 

utgivelse av boken Brent kalk – 

900 år med kalkbrenning i Asker og 

Bærum. Boken kom på markedet senhøstes 

2005. 

Skoleprosjekt om kalk 

Allerede før kalkboken kom ut hadde vi 

lenge forberedt hva vi anser som kanskje 

den viktigste delen av kalkprosjektet. I 

2003 hadde vi i samarbeid med Asker 

Museum fått bygget en kalkovn på museets 

grunn der elever fra 8. klassetrinnet 

ved alle skoler i Asker og Bærum skulle 


få et innblikk i bygdenes kalkhistorie. I 

2004 hadde vi et mindre prøveprosjekt 

for fem klasser. 

Året etter kunne prosjektet realiseres 

i full bredde. Elevene fikk først 

en kort innføring i den 900 år lange 

kalkhistorien. Deretter ble de delt inn i 

seks grupper som i tur og orden skulle 

innom seks «stasjoner» hvor de på post 

1 skulle brenne kalkstein til kalk, leske 

kalken og lage mørtel. På post 2 skulle 

det mures. Post 3 handlet om kalkmalerier 

med utgangspunkt i kalkmaleriene i 

Tanum kirke. På post 4 var elevene med 

på å lage kalktabletter, og fikk vite om 

betydningen av kalk for kroppen vår av 

representanter for Nycomed. På post 5 

viste ansatte fra kalkbedriften Franzefoss 

hvordan man ved hjelp av kalk kan gjøre 

«surt» vann friskt igjen. Ved post 6 fikk 

elevene en innføring i kalkgeologien som 

danner grunnlaget for kalkforekomstene 

i våre to bygder. I alt var 2250 elever 

igjennom kalkprosjektet i 2005! 

Skoleprosjektet kalk er i dag kommet 

inn under den «Kulturelle skolesekken» 

slik at enkelte håndverkere som for eksempel 

murere, kan honoreres for sin 

deltakelse i prosjektet. 

Prosjektet fortsetter i samme omfang 

for skoleåret 2006/2007. 

Kalkstier i kulturlandskapet 

I tillegg har historielaget lagt forholdene 

til rette for «kalkopplevelser» i prosjektet 

«Drengsrud historiske veianlegg og 

kulturlandskap» i Asker. Her er det først 

og fremst veianleggene som markeres, 

i alt fem øst-vestgående veitrasèer fra 

Murmester Svein Muldal underviser elever 

i muring. Foto: Harald Bjelvin. 


29


30 

det eldste til E18. Veiene går gjennom et 

gammelt kulturlandskap med rester etter 

flere kalkovner. Ovnsrestene markeres 

på et spesiallaget kart over området og 

omtales i en egen brosjyre for kulturlandskapet. 

Prosjektet er realisert i et 

samarbeid mellom Veivesenet, Asker 

kommune og historielaget. 

I 2003 startet opparbeidelsen av en 

kalksti nord for Gjettum gård i nær 

tilknytning til Kolsås-Dælivann-kulturlandskap 

i Bærum. Langs stien ligger det 

rester etter 5–6 gamle kalkovner. Våren 

2005 ble stien tilgjengelig for publikum 

med orienteringstavler om tidligere tiders 

omfattende kalkbrenning i området. 

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom 

Bærum kommune og Asker og Bærum 

Historielag. 

Kalkprosjektene ved Drengsrud og 

Gjettum har stor historisk betydning 

og stor opplevelses-verdi. Den 900 år 

lange kalkbrennertradisjonen er et viktig 

kulturminne. Ved Drengsrud og Gjettum 

plasseres den inn i sammenheng med 

annen verneverdig kultur til større opplevelse 

for de mange brukerne av de to 

vakre kulturlandskapene. 

Vestmarkprosjektet 

Innledningsvis nevnte vi Vestmarkprosjektet. 

I 1997 satte historielaget ned en 

arbeidsgruppe som skulle kartlegge nye 

og gamle spor etter menneskelig aktivitet 

i Asker og Bærums turområde. Området 

ligger sør for Ringeriksveien ved Sol- 


lihøgda. Mot øst grenser skogsområdet 

til Bærum og i vest til Holsfjorden. I syd 

ender det i en rad vakre åser mot Asker 

og Lier, Skaugumsåsen, Bergsåsen, og 

Kroftkollen. 

Det har vært skrevet om Vestmarka 

tidligere, men vi så at mye var ubeskrevet 

og trolig også uoppdaget. Vi delte 

marka inn i teiger og satte inn mindre 

grupper som hver for seg skulle avdekke 

nye og gamle spor i sin del av marka. 

Noe lå skjult i marka selv, noe lå skjult 

i arkivene og noe lagret i folks minne. 

Underveis samlet vi opplysningene 

til et hele, og kom fram til følgende 

hovedområder som måtte med i markahistorien:¨ 

− seterliv i marka 

− kølabrenningen 

− saltveien gjennom marka 

− gamle veifar 

− finner og finneplasser 

− marka og krigen 

− husmannsplasser 

− husdyrbruk 

− bronsealderrøyser, gravhauger og bygdeborger 

− skog- og sagbruk 

− jakt, idrett og friluftsliv 

− personer som hadde markert seg i markahistorien 

Etter hvert som arbeidet gikk framover 

ble det holdt foredrag om nye funn og 

ny kunnskap. 

Det ble arrangert turer i marka, ofte 

Bildet til venstre: Pollenundersøkelser v/ 

Helge I. Høeg til venstre og historielagets 

Jan Martin Larsen til høyre. Foto: Kjell H. 

Kittelsen. 

på gamle stier som hadde vært ute av 

bruk i mange år. 

I 1999 kom boken Semsvannet – liv 

og landskap. Semsvannsområdet ble 

valgt til Askers Tusenårssted. Området 

er samtidig en del av Vestmarka og 

skribenter og fotograf var aktivt med i 

Vestmarkkomiteen. Layout og opplegg 

for denne boken ble videreført i de kommende 

Vestmarkbøkene. I år 2000 kunne 

vi presentere Vestmarka – veifar og 

vandring, som i hovedsak omfattet stier 

og veifar før og nå. I 2002 kom boken 

Vestmarka – seterliv og kølabrenning. 

Videre arbeider vi med en bok som vil 

dreie seg om nyere aktiviteter i marka 

som jakt, idrett og friluftsliv. 

Et annet viktig element gjenstår å realisere: 

å bringe kunnskapsformidlingen 

over fra skrift og tale til aktiv deltagelse. 

Dette vil vi gjøre ved å etablere Markaskolen. 

Vi tenker oss en skole for de 

yngste skoleelvene hvor vi tar sikte på å 

lære dem å bli glad i marka. For de eldre 

elevene vil vi lage en «barskere» variant 

med blant annet overnatting sommer 

som vinter under åpen himmel. 

I marka vil vi også forsøke å åpne 

noen av de gamle seterstiene som fremdeles 

er synlige og markere hvor de 

gamle seterbuene lå. På den måten kan 

vi «bevare» noe av seterlivet. 

Samarbeidspartnere 

Når det gjelder Kalkprosjektet så vel 

som Vestmarkprosjektet har det vært 

viktig, riktig og nødvendig å samarbeide 

med fagfolk. De viktigste samarbeidspartnere 

har vært Perry Rolfsen, førstekonservator 

ved Universitetets kulturhistoriske 

museer i Oslo, magister i 

nordisk arkeologi Tom Bloch-Nakkerud, 

pollenanalytiker Helge I. Høeg, arkeolog 

Frode Pilskog ved Akershus fylke, samt 

Arne Berg, NIKU. De har alle bidratt til 

å sikre kvaliteten på våre prosjekter og 

gitt oss som har arbeidet tett med dem, 

verdifull ny kunnskap. 

Kjell H. Kittelsen er forfatter og tidligere 

leder for Asker og Bærum historielag.

Lillestrøm historielag 40 år 

Hva en brann 

kan utløse... 

AV ELLEN RAFT 

Starten 

Lillestrøm historielag ble stiftet 7. desember 

1966 under navnet Lillestrøm 

Fortidsminnelag. Bakgrunnen for starten 

var dramatisk. En vårnatt i 1965 brøt 

det ut brann i Lillestrøm Dampsag og 

Høvleri. Store mengder plankestabler 

og det meste av bygningene gikk med. 

Bare skorsteinen og maskinhuset med 

en Bolinder dampmaskin fra 1899 stod 

igjen med mindre skader. 

Noen måneder etter brannen fikk Lillestrøm-mannen 

redaktør Johan Medby 

en telefon fra politietterforskeren i saken. 

Han kunne fortelle at branntomta 

var i ferd med å bli overdratt til et finansierings- 

og saneringsfirma, og at dampmaskinen 

ville bli solgt som jernskrap. 

Redaktør Medby forstod konsekvensene 

av dette og reagerte raskt. Takket være 

ham ble maskinen reddet fra ødeleggelse. 

Slik beskriver han situasjonen: 

Det stod nemlig straks klart for meg 

at vi her hadde å gjøre med et verdifullt 

fortidsminne som måtte bevares for etterslekten. 

I seg selv er jo denne maskinen 

et teknisk unikum, og som symbol 

betraktet har den inderlig tilknytning 

til Lillestrøms historie – et monument 

som minner oss om vårt hjemsteds 

egenartede tilblivelse. Samfunnet som 

vokste fram ved Nitelva var jo det første 

«ektefødte barn» av de nye drivmaktene 

som for alvor brøt igjennom i vårt land 

på midten av 1800-tallet. Det er dette 

historiske faktum som er Lillestrøms 

viktigste identitetsmerke. Vi må aldri 

glemme at på den samme tomta som 

dampmaskinen står, der har Lillestrøms 

vugge stått (...) På denne tomta startet 

nemlig Brandvoldsaga som den ene av 

de tre første dampsager i Norge i 1860. 

Her har det altså vært drevet sagbruksdrift 

i mer enn hundre år. 

Dugnadsarbeid på dampmaskinen, som har vært sentral i Lillestrøms historie. 

Lillestrøm har en kort, men unik 

historie. Takket være jernbanen (1854) 

og dampsaga (fra 1860) vokste det raskt 

fram et samfunn på den folketomme 

myra – eller Måsan – mellom Nitelva 

og Leirelva. Med damplokomotiv som 

trekkraft kunne tømmer og plank fraktes 

mye raskere til Kristiania enn med 

hesteskyss, dampsagene kunne få en 

gunstigere plassering enn vannsagene i 

tillegg til at de skar mer effektivt. Derfor 

ble det en viktig oppgave å ta vare på den 

siste gjenstående dampmaskinen, og den 

har inntil i dag stått sentralt i Lillestrøm 

historielags virksomhet. 

Johan Medby orienterte seg straks om 

situasjonen. Han oppnådde at salget av 

dampmaskinen ble omgjort. Eieren av 

sagbruket, Norsk Trelastindustri A/S, 

overleverte maskinen og huset den stod 

i som gave til Skedsmo kommune mot 

at de skulle ta seg av maskinen videre. 

Medby hadde ellers et ønske om å få 

maskinhuset innpasset i en «minnepark» 

på dampsagtomta. Men han forstod 

samtidig at det trengtes et representativt 

lokalt organ til å virke som et permanent 

kulturvern for Lillestrøm. Han tok derfor 

kontakt med personer som kunne tenkes 

å være interessert i dette, og han henvendte 

seg til fagfolk for støtte. Så ble 

det invitert til stiftelsesmøte i Lillestrøm 

Fortidsminnelag. 


Formål og oppgaver 

Formålet ble fastslått gjennom et konkret 

arbeidsprogram, vedtatt alt på stiftelsesmøtet. 

Ett punkt gjaldt registrering 

av fortidsminner som måtte finnes hos 

private. Det neste punktet handlet om 

en slik «minnepark» på dampsagtomta 

som Medby hadde ideer om, og som 

også burde kunne tjene som stevneplass 

eller folkepark. Videre gikk man inn for 

å frede en eller et par karakteristiske 

«stuer» og få dem ført tilbake til mest 

mulig original stand. I tillegg burde det 

innenfor parkanlegget reises et verdig 

monument over sagarbeideren. 

Disse programpunktene har fulgt 

historielagets virksomhet mer og mindre 

sammenhengende i de 40 årene som har 

gått, men endelig kan vi nå ganske snart 

regne det meste som fullført. 

Den første «kampen» stod om å få 

reservert et område til «minnepark». Fra 

eiernes og myndighetenes side ønsket 

man å regulere området til industriformål, 

eventuelt bygge et forretningssenter 

der, og det var lite forståelse for å reservere 

dyre kvadratmetre til kulturformål. 

Men så kom flommen i 1967, og man fikk 

kalde føtter. Det berget parkmulighetene 

et godt stykke på vei. Etter noen år overtok 

Skedsmo kommune hele dampsagtomta, 

og etter en tid ble det vedtatt at et 

større område ved Nitelva nettopp rundt 

dampmaskinen skulle reguleres til park, 


31


32 

Sagparken, og langs elva ble det bygd en 

flomvoll anlagt som turvei. 

Dampmaskinen 

Mens skorsteinen ganske raskt ble revet, 

har arbeidet med å sette i stand dampmaskinen 

og huset vært en lang prosess. 

Maskinen og bygningen var kommunens 

eiendom, men det var lite initiativ fra 

deres side. Historielaget har i høy grad 

vært pådriver, og det har vært nedlagt 

mye dugnadsarbeid derfra. Selv om både 

fylke, kommune og sponsorer har vært 

positive ved å yte en god del tilskudd, er 

det i første rekke en gruppe historielagsmedlemmer 

som har vært drivkraften. 

De har utført mye tungt arbeid ved siden 

av at de har medvirket til å finne håndverkere 

som mestret gamle teknikker 

eller kunne lage maskindeler og annet 

utstyr. Arbeidet har foregått i perioder, 

men man har i samarbeid med kultursektoren 

i kommunen nå kommet så langt at 

hjulene bokstavelig talt kan settes i gang 

(ved hjelp av en elektromotor) og huset 

trolig kan åpnes for publikum i løpet av 

kommende vår. For øvrig kan det opplyses 

at dampmaskinen ble Skedsmo kommunes 

kulturminne i 1997. 

Lurkahuset — «en gammel stue» 

Et annet stort prosjekt gjelder Lurkahuset, 

en tidligere husmannsplass og 

sagarbeiderbolig. 

Huset, ett av Lillestrøms eldste, var 

fraflyttet og i ferd med å forfalle i slut- 


ten av 1990-årene. Tomteeieren, NSB, 

planla utbygging av området der huset 

stod, og det var søkt om rivetillatelse. 

Daværende leder i historielaget, Reidun 

Glømmi, fikk, liksom Johan Medby, en 

telefon som informerte om situasjonen. 

Hun kontaktet straks både kommunale 

myndigheter og NSB. Det endte med at 

hun på vegne av historielaget fikk huset 

mot at det ble satt i stand og plassert på 

en kommunal tomt. En slik tomt ble funnet 

i Sagparken ganske nær dampmaskinen. 

Etter en høytidelig seremoni ble 

huset – med en viss dramatikk – fraktet 

på lasteplan til tomten. I løpet av tre 

somre ble det reparert og restaurert i 

samarbeid med en arkitekt fra Akershus 

fylkesmuseum. Også her har lagets medlemmer 

utført mye dugnadsarbeid. Med 

utgangspunkt i husets historie ble tidsperioden 

1900–1930 valgt som ramme for 

innredningen. 

Huset ble offisielt innviet i 2002 og 

er tatt i bruk til forskjellige formål. Noe 

av det viktigste hittil er «søndagsåpent» 

noen timer hver søndag fra mai til september 

med salg av kaffe og vafler. Det 

settes ut bord og stoler, og minst 100 

personer gjennomsnittlig har vært innom 

hver søndag. I første rekke er det historielagets 

medlemmer som stiller opp til 

tjeneste. Tiltaket synes å bli mer og mer 

populært. Det har stor betydning som 

inntektskilde for drift av huset, men det 

har vist seg at det betyr mye også sosialt 

og miljøskapende. Videre har historiela- 

Dugnadsgjengen i gang med opprydningsarbeidet 

i dampmaskinhuset som foregikk 

mellom 1990 og 1991. Til høyre ser vi 

daværende leder Reidun Glømmi. 

get i samarbeid med kulturkontoret stått 

for St. Hans-arrangement ved Lurkahuset. 

Fra en beskjeden start i 2001 har 

tilslutningen de siste årene økt til flere 

hundre mennesker. (NB Betydningen av 

navnet Lurka er ukjent. Heller ikke henvendelse 

til universitetet har gitt svar.) 

Bokutgivelser og fotoarkiv 

Historielaget har stått for flere bokutgivelser 

i samarbeid med eller støttet av 

LillestrømFondet: 

1995: Hilda Stjernesund: Blå minner fra 

en grønn barndom. (Utsolgt) 

1998: Bildehefte: Gamle lillestrømbilder 

som hilsen til befolkningen da 

Lillestrøm fikk bystatus. 

2000: Byen på Måsan (Kortere historier 

og beretninger fra eldre tider i Lillestrøm) 

2002: Lillestrøm kommune. En historie i 

bilder. 1908–1962. (Utsolgt) 

2003: Bent Wettergreen: Ekstratog fra 

Oslo Ø til Hamar tirsdag 9.april 

1940 

Historielaget har kopiert og registrert ca 

2000 fotografier og prospektkort. 

Møter og andre arrangementer 

Lillestrøm historielag har helt fra starten 

av lagt stor vekt på møtevirksomhet, noe 

medlemmene vet å sette pris på. Det er 

nå vanligvis fire møter om høsten og tre 

møter og sommertur om våren. Noen 

møter arrangeres i samarbeid med andre 

lokale lag/foreninger. Arbeidet lå nede 

en tid rundt 1980, men tok seg opp igjen 

som Lillestrøm historielag og har siden 

vært i jevn utvikling. 

Sommerturene har gjerne vært dagsturer 

med buss, og det har vært god 

variasjon over turmålene. 

Lillestrøm historielag er medlem i 

paraplyorganisasjonen Romerike historielag. 

Medlemmene 

Da man i 1968 hadde en kampanje for 

medlemsverving, stod det føyd til: Medlemsvervingen 

bør også omfatte kvinner.

Det tok noen år før kvinnene kom med 

for alvor. 

Medlemstallet har hele tiden økt 

langsomt, men sikkert. Det startet med 

ca. 30 medlemmer i 1966, i 1988 var det 

rundt 100, mens det nå har blitt godt over 

200. På møtene er det vanligvis 50–70 

personer til stede. Blant medlemmene er 

det også flere utflyttede lillestrømlinger. 

Annen virksomhet 

Ikke sjelden får historielaget henvendelser 

av ulike slag både fra offentlige 

instanser og privatpersoner, eller historielaget 

selv tar kontakt. En forsøker 

dessuten å følge med i lokalsamfunnet 

og på faglig plan ved å ha deltagere på 

seminarer og lignende. Et artig innslag 

var da vi stod på stand på Torvet under 

Bondens marked i fjor. I forskjellige 

sammenhenger har historielaget arrangert 

utstillinger. 

Det må ellers nevnes at stiftelsen 

Gamle Lillestrøm AB nå er i gang med 

å få laget et monument over sagarbeideren. 

Dermed vil dette punktet også bli 

gjennomført helt i tråd med historielagets 

program. 

Det har hele tiden vært ført nøyaktige 

protokoller over lagets arbeid. 

Styret i jubileumsåret 

Styret i jubileumsåret består av Ellen 

Raft (leder), Erik Monsrud (nestleder), 

Asbjørg Samuelsen (sekretær), Lillian 

Olsen (kasserer), Reidun Gregersen 

(styremedlem). Varamedlemmer er Kjell 

Andresen, Tom Klemetzen, Lisbeth Myrheim, 

Ole Olsen og Arild Stjernesund. 

Ellen Raft er leder i Lillestrøm 

historielag. 

Kulturminner på nett 

Tjøme Historielag 


«Muséet» reddet av sponsorer 

AV ARVE ARNTZEN 

Laget har overtatt bygningen 

«Muséet» fra 

kommunen for å flytte 

den fra sin nåværende 

tomt syd for Tjøme 

kirke til tunet på gårdsbruket 

«Victor» på Øvre 

Haug der laget har huset 

sitt. Bygningen er på 

ca. 55 m² og er tenkt 

brukt til lagets utstillinger 

m.v. Bygningen 

ble oppført for å huse 

kirkeinteriøret fra gamle 

Tjøme kirke som ble 

revet i 1865. «Muséet» 

ble overlevert til kommunen 

av skipsreder Ole Larsen Røeds 

familie og innvigd i 1904. Overlevering 

foregikk under store høytideligheter og 

ordføreren overbrakte en dyptfølt takk 

på kommunens vegne. Bygningen fungerte 

i mange år som Tjøme museum. 

Kirkeinteriøret ble i 1940 vedtatt 

overført til Vestfold fylkesmuseum og 

kom tilbake til «nye» Tjøme kirke da 

den ble restaurert i 1950. «Muséet» har 

senere hatt en omskiftende tilværelse 

med flere forskjellige leietagere og var 

på grunn av mange års manglende vedlikehold 

i ferd med å bli ødelagt. En fast 

Eidsberg blir først i Norge til å legge ut bilder og opplysninger om kulturminner på 

internett, heter det i en artikkel på www.smaalenene.no, publisert 02.10.06. Dette vil 

trolig skje i løpet av vinteren, og det er snakk om 500 kulturminner. Medlemmer av 

Eidsberg historielag har sørget for å ta bilder og skaffe opplysninger, og ved hjelp 

av GPS har de stedfestet kulturminnene så nøyaktig som mulig, slik at plottingen av 

dem på kartet blir presis. Eidsberg har 254 statlig vernede kulturminner, dvs. eldre 

enn fra 1536, og i tillegg har historielaget funnet fram kulturminner fra senere tider, 

f.eks. husmannsplasser, møller og krigsminner. Ole Wergeland Krog er historielagets 

ressursperson i dette arbeidet. 

Tjøme historielag har overtatt tidligere 

Tjøme museum. Bygningen skal flyttes, så 

den kan brukes i lagets virksomhet. Slik så 

huset ut før rivningen begynte. 

gjeng på fem-seks mann har arbeidet 

med prosjektet, og en håper å få ned bygningen 

før snøen kommer. Et morsomt 

poeng er at under en av gulvplankene, 

fant vi signaturen til snekkermester Ole 

T. Bøe som bygde «Muséet». Smijernsbeslagene 

på bygningens dør skal være 

fra hoveddøren på Tjøme gamle kirke. 

Tjøme Historielag var lenge redd 

for at prosjektet ville bli en alt for stor 

økonomisk belastning for laget. Men så 

fikk vi tilsagn på kystkulturmidler fra 

Vestfold fylkeskommune på kr. 80 000, 

og fra et lokalt byggevarefirma, Maxbo, 

tilsagn på kr. 10 000. Og endelig kunne 

vi puste lettet ut da vi fikk vi kr. 165 000 

fra Sparebank 1 Vestfold. Det er også 

mulig at laget kan få ekstra midler til 

isolasjon og elektriske installasjoner i 

bygningen fra en privat giver. Da kan vi 

også få brukt bygningen om vinteren. Så 

nå gjelder det å få reist bygningen igjen. 

Arve Arntzen er kasserer i Tjøme Historielag. 


33


34 

Notodden Historielag 25 år 

Byens sjel i sentrum 

AV GURO NORDBY 

Laget stiftes 

I 1981 kom noen historieinteresserte 

notoddenborgere sammen og fikk valgt 

et interimstyre, med Anne Haugen Wagn 

som leder. Med seg i styret hadde hun 

Ragnar Moen, Jon Mork, Hilde Beate 

Lia, Olav Groven, Thor Engebretsen 

og Hans-Olav Johnsen. De satte i gang 

medlemsverving, og i løpet av det første 

året ble det registrert 69 betalende medlemmer. 

I Heddal og Gransherad fantes det 

allerede museumslag, og det ble bestemt 

at laget skulle være helt selvstendig i 

forhold til disse, men samarbeide med 

dem når det falt naturlig. I årsskriftet, 

som laget seinere begynte å gi ut, har det 

vært artikler fra hele kommunen, men ellers 

er det nok riktig å si at laget stort sett 

konsentrerte virksomheten om Notodden 

by og nærmeste omegn. I lagets lover og 

i vervebrev som ble sendt ut, kan vi lese 

at laget så det om en oppgave å spre 

kjennskap til kulturarven og verne kul- 


turminner i kommunen. Det å ta vare på 

«byens sjel» og de gamle husene sto sentralt 

i arbeidet den første tida. De gjennomgikk 

reguleringsplaner og uttalte 

seg i flere aktuelle saker. De protesterte 

høyt og tydelig mot riving av eldre hus 

i byen. I dette fikk de liten støtte. Både 

politikere og folk flest var mer opptatt av 

framtida. Det gamle var bare grunnlaget 

for den velstand de opplevde, det hørte 

fortida til og var ikke noe å henge seg 

opp i. Protestene førte ikke fram, men 

kanskje førte de til økt bevissthet hos 

deler av befolkningen? 

Ellers arbeidet lagets medlemmer 

med å registrere fotografier og ta vare 

på kildemateriale fra byens historie, og 

de arbeidet for å få i stand et lokalhistorisk 

arkiv. Arbeidet for et lokalhistorisk 

arkiv har fortsatt ikke ført fram etter 

25 år, uten at det av den grunn har blitt 

mindre aktuelt! Den første rusleturen, 

eller byvandringen, ble arrangert 3. juni 

1981, med ca. 50 deltakere. Gjennom 17 

artikler i lokalavisen Telen presenterte 

de «Historiske glimt» – som året etter 

ble utgitt i hefteform. I januar 1983 stilte 

historielaget i samarbeid med Notodden 

Kunstforening ut 77 gamle fotografier i 

kinovestibylen, i forbindelse med at Notodden 

by var 70 år. Det lå et omfattende 

arbeid bak, men byens befolkning visste 

å sette pris på tiltaket og utstillingen ble 

godt besøkt. 

Alf Mostue og «Slik var hverdagen» 

En trofast og aktiv mann gjennom 

mange år var Alf Mostue. Han skreiv 

mange artikler i årsskriftet, og i 1988 

ga han ut boka Slik var hverdagen, som 

synliggjorde småkårsfolkets liv. Det 

var historielaget som tok initiativ til 

utgivelse av denne boka, og den lokale 

redaksjonskomiteen besto av Hallgrim 

Høydal, Jostein Nerbøvik og Kari Moen. 

Honorarretten for boka overdro Mostue 

til historielaget. 

Det er nok mange også utenfor Notoddens 

grenser som har stiftet kjennskap 

med Alf Mostues arbeid. Han 

samlet minner fra industrien for Arbeiderbevegelsens 

arkiv og rallarminner for 

Edvard Bull d.y, som var konservator på 

Folkemuseet. Alf Mostue har fått mye av 

æren for boka Renhårig slusk. 

I 1989 ble Alf Mostue tildelt kongens 

fortjenstmedalje i sølv for sin lokalhistoriske 

innsats. Han er også det første 

æresmedlemmet i Notodden Historielag. 

Huset i Grønnbyen 

En stor begivenhet for laget var at de fikk 

sitt eget hus. Norsk Hydro overlot eiendommen 

Industrigata 6 til kommunen i 

1982, med forbehold om at historielaget 

skulle få drive det. Industrigata 6 var en 

tomannsbolig i «Grønnbyen», et gammelt 

boligområde for arbeidere. Hydro 

hadde sørget for godt vedlikehold og stadig 

oppussing av husene. Det spesielle 

med huset som historielaget fikk overta, 

var at den ene leiligheten var lite forandret 

fordi det hadde bodd en blind dame 

der. Hun ville ikke ha noe forandret, for 

Bildet til venstre: Interimstyret har møte 

i formannskapssalen, februar 1981. Fra v.: 

Thor Engebretsen, Olav Groven, Hans- 

Olav Johnsen, Anne Haugen Wagn, Ragnar 

Moen, Hilde Beate Lia. Foto: Telen.

da fant hun ikke fram. Denne leiligheten 

skulle innredes til museum, for å vise 

hvordan en arbeiderfamilie bodde den 

gang huset var nytt. Den andre leiligheten 

ble historielagets kontor, lager og 

møtelokale. Takket være stor giverglede 

hos byens befolkning og stor dugnadsinnsats 

hos lagets medlemmer ble huset 

etter hvert satt i stand og utstyrt i tråd 

med lagets planer. I november 1983 

ble dørene åpnet. I 1984 ble Grønnbyen 

regulert til spesialområde. Bydelen har 

både historisk og kulturell verdi, og derfor 

ville man prøve å bevare det enhetlige 

og særpregede miljøet for framtida. 

I 1988 overtok laget ansvaret for husets 

disposisjon og drift fra kommunen. Arbeidermuseet 

ble offisielt åpnet i forbindelse 

med lagets årsmøte 15. mars 1988. 

En trofast gjeng har gjennom mange år 

holdt huset åpent for besøkende på lørdager 

eller tirsdagskvelder og alltid hatt 

kaffe og kaker klar til de besøkende. 

Aktivitetene i huset 

Historielagets hus har blitt ramme om 

mange av lagets aktiviteter. Det har 

vært en fast kjerne som gjerne kommer 

når det er åpent, og i tillegg dukker det 

alltid opp andre gjester. Skoleklasser, 

barnehagegrupper og grupper fra bedrifter 

og foreninger har besøkt huset og fått 

omvisning i museumsleiligheten. 

Brukerne av huset leser gamle aviser 

som det finnes mange innbundne årganger 

av, de bruker leseapparatene for 

mikrofilm og de studerer annet kildemateriale. 

Tid til en kaffepause med hyggelig 

prat er det også. En del teknisk utstyr 

har blitt kjøpt inn gjennom årene, som 

leseapparater for mikrofilm, kopimaskin 

og PC. De første årene ble det arbeidet 

mye med avfotografering av gamle 

bilder og registrering av foto. Dette har 

det blitt mindre av etter hvert, både som 

resultat av at den tekniske utviklinga har 

gitt andre arbeidsmåter, og at det ikke 

er medlemmer som er like interessert i 

dette feltet lenger. 

Slektsgranskergruppe ble etablert i 

1987, som en løst organisert gruppe for 

dem som dreiv med slektsgransking. De 

kom sammen i Grønnbyen, og dette var 

lenge en av de mest populære og faste 

aktivitetene i huset. Flere kurs ble avvik- 

Bildet over: Boligområdet Grønnbyen, 

bygd i perioden 1907–1910. Hvert hus 

besto av to leiligheter, og boligstandarden 

var så god at den vakte oppsikt 

langt utenfor Notoddens grenser. I 1912 

bodde det 290 mennesker i Grønnbyen. I 

hver leilighet bodde det i gjennomsnitt 

5,7 personer, og i en leilighet bodde det 

14. Flere av familiene hadde leieboere. 

På 1980-tallet overtok historielaget en 

tomannsbolig i Grønnebyen. 

Bildet til høyre: Alf Mostue, 1911–1998. 

Moestue var aktiv i historielaget gjennom 

mange år. 

let, og slektsgranskerne reiste sammen 

på turer til Riksarkivet og Statsarkivet 

i Kongsberg. Nå er det mange som har 

kjøpt seg egne leseapparater og sitter 

mer hjemme med denne hobbyen. 

Første gang huset var ramme for en 

utstilling, var i 1990, da det var en utstilling 

av gamle dukker og leker. Denne 

var populær og hadde mange besøkende. 

Huset er ikke så stort og ikke egentlig 

velegnet som utstillingslokale, men når 

en arbeider ut fra de forutsetningene 

en har, kan det godt brukes til mindre 

utstillinger. Siden 1998 har det blitt 

arrangert flere lørdager med åpent hus 

og små utstillinger. Noen ganger har 

det også vært foredrag eller kåserier i 

tilknytning til disse utstillingene, eller 

hele arrangementet har hatt mer preg av 

temadag, der publikum kan komme med 

egne gjenstander og få informasjon og 

råd av folk som kan mer enn dem selv. 

Tema for de seinere utstillingene har 

vært: pressglass fra Høvik og Hadeland, 

gammelt håndarbeid, stein og mineraler, 


kniver, postkort, frimerker, klokker og 

tobakksdåser. Håndarbeidsdagen førte 

til at historielaget arrangerte et kurs i neversøm. 

Der kom det en dame som viste 

fram mange flotte arbeider i neversøm, 

en svært gammel og lite kjent teknikk. 

Husmannsplassregistrering 

I 1985 tok Notodden Historielag initiativ 

til å få registrert husmannsplasser i 

Notodden kommune. Arbeidet begynte 

i Heddal, der bondekvinnelaget ble en 

aktiv samarbeidspartner. 


35


36 

Historielagets folk lagde et skjema, 

og bondekvinnene delte kommunen 

mellom seg for å begynne arbeidet med 

å fylle dem ut. På noen plasser står det 

fortsatt hus, andre steder er det bare 

murer og tufter, og andre steder igjen 

finnes det ingen spor. De som registrerte, 

prøvde så godt som mulig å finne ut hvor 

plassen hadde ligget og lagde en skisse 

som viste plassering. De skreiv ned alle 

opplysninger de kunne finne fram til om 

hvem som hadde bodd der gjennom tidene. 

Dette materialet er foreløpig lagret 

til seinere bruk. Det er et stort arbeid å 

registrere alle husmannsplasser i hele 

kommunen, så de som nå er aktive i 

dette arbeidet, har konsentrert seg om de 

plassene som ligger innenfor Notodden 

by. De får med seg lokalkjente og går i 

terrenget, de intervjuer folk og går gjennom 

tilgjengelig kildemateriale. Planen 

er å gi ut ei bok etter hvert. 

Årsskriftet 

Utgivelsen av årsskriftet må kunne sies 

å være en sentral og viktig aktivitet i 

laget, og det er nok nettopp dette mange 

forbinder med historielaget. Årsskriftene 

har kommet ut siden 1983. Alle medlemmer 

får årsskriftet tilsendt, og dessuten 

selges det i bokhandlene. I mange år har 

det blitt valgt en egen redaksjon til å ta 

seg av redaksjonsarbeidet. For å skaffe 

inntekter til trykkinga, har årsskriftet 

hatt en del annonser fra det lokale næringslivet. 

I 1994 og 1995 ble det også gjort 

Rusleturene, eller byvandringene som de 

også blir kalt, har stått på programmet 

mer eller mindre gjennom alle år. Her 

med Ola Haugen som guide. 


forsøk med et eget medlemsblad, kalt 

Kilden. Det ble for mye arbeid å skaffe 

stoff og distribuere et slikt blad til alle 

medlemmer, så det ble med tre nummer. 

I 1995 ga laget i samarbeid med Telemark 

Historielag ut Det smærter mig 

meget at nedskrive disse Linjer til Eder, 

en utvandrerhistorie i brev forfattet av 

Orm Øverland. Dette var fortellingen om 

fire søsken fra Tunga gård på Notodden 

som reiste til Amerika og derfra skreiv 

brev hjem. 

Julemøter 

Det har blitt arrangert noen åpne møter 

i historielagets regi, men ikke så mange. 

De årlige julemøtene er fast tradisjon, og 

trekker mye folk. Programmet har vært 

et foredrag eller kåseri om et eller annet 

interessant emne, samt litt hyggelig 

underholdning, bevertning og utlodning. 

På julemøtet i 2001 ble Ragnar Moen 

utnevnt til æresmedlem i laget. Det var 

120 frammøtte dette året. 

Rusleturer 

Rusleturene, eller byvandringene som 

de også har blitt kalt, har stått på programmet 

mer eller mindre gjennom alle 

år. Navnet byvandringer passer veldig 

godt på en del av disse turene, som har 

hatt ulike bydeler og strøk på programmet. 

En del av turene har vært av typen 

bedriftsbesøk, der man satte seg fore 

å besøke noen av de viktigste og mest 

interessante virksomhetene i byen. Ikke 

så rent få rusleturer har gått til interessante 

steder og kulturminner andre steder 

i kommunen, og det har også blitt 

arrangert ganske mange turer lenger av 

gårde. 

Godt jobba! 

Det gode arbeidet som har blitt lagt ned, 

har blitt lagt merke til også utenfor medlemmenes 

rekker. Laget fikk Notodden 

kommunes kulturpris i 1994. Det gode 

arbeidet har også ført til et stadig stigende 

medlemstall. Fra en oppstart med 

rundt 60 medlemmer, var det en beskjeden 

vekst de første årene. I 1988 gjorde 

medlemstallet et hopp og passerte 200, 

og året etter var det 280. Ti år seinere, i 

1999, passerte medlemstallet 400, og 65 

av disse medlemmene hadde kommet til 

det siste året. I 2005 var det 470 medlemmer. 

Til tross for høye medlemstall 

har det ofte vært vanskelig å finne folk 

som kunne tenke seg å gjøre en innsats 

i styret, og enkelte ildsjeler har stått på 

gjennom mange år for holde aktiviteten 

i gang. Som i de fleste andre lag og foreninger 

har det vekslet mellom år med 

stor aktivitet og år hvor det har foregått 

noe mindre. Aktiviteten har aldri ligget 

helt nede, og selv om laget enkelte år har 

måttet klare seg uten formann, har styret 

holdt aktiviteten i gang og ventet på 

bedre tider. Notodden Historielag har en 

viktig oppgave å fylle i lokalsamfunnet. 

Guro Nordby er etnolog og bygdebokforfatter. 

Samiske navn i Gratangen 

Einar Nylund i Bjerkvik reiser rundt 

omkring i Gratangen og registrerer samiske 

navn, der både opprinnelsen og 

stedfestelsen er viktig å få greie på. Han 

er pensjonist, men har interessert seg for 

dette temaet i 40 år. Han har tidligere 

også samlet samiske navn i Ofoten, og 

materialet blir sendt til en kartkonsulent 

i Kautokeino. Opprinnelsen til navnene 

kan være vanskelig å få rede på, for de 

som visste det, er borte nå. Ved siden 

av å snakke med folk, bruker han også 

skriftlige kilder, som kart, skylddelinger 

og bygdebøker. Nylund betrakter arbeidet 

sitt som kulturarbeid og mener at det 

vil få stor verdi en dag.

Årbok for Steigen 30 år 

Båttur med bacalao 

AV BJØRN ERIK STEMLAND 

Lørdag 16. september markerte Steigen Historielag at Årbok for Steigen har kommet 

ut i 30 år uten stans. Dagen ble feiret med en tur til Flatøy fyr med Steigen Kystlags 

båt «Nordstjernen» og festmiddag i de nye forsamlingslokalene på brygga på 

Nordskot. 

Med på turen var nærmere tjue personer, 

medlemmer av historielaget og kystlaget. 

Svein Fygle, en av de fremste initiativtakerne 

til både historielaget og årboka, og 

en svært aktiv skribent de første årene, 

var spesielt invitert med på markeringa. 

Med var også de gjenlevende styremedlemmene 

av historielagets første styre 

fra 1975, samt det nåværende styret. 

Trivelig tur med «Nordstjernen» 

Kystlagets båt ble bygget på Rognan i 

1937 med statstilskott, og var dermed en 

såkalt Nygårdsvold-båt. Ironisk nok ble 

båten også satt ut av drift med statstilskott 

– på slutten av 90-tallet – ved hjelp 

av såkalte kondemneringsmidler. Men 

båten var ikke dømt til undergang. Kystlaget 

fikk overta båten med anbefaling 

fra Riksantikvaren for å ta vare på den 

for ettertiden, og nå fikk altså historielagets 

medlemmer en fin tur med nyoppussede 

«Nordstjernen» ut til Flatøya. 

Underveis ble det servert fiskesuppe, 

og skipper Harald Nilsen fortalte kort 

om båtens historie. Turen var egentlig 

kommet i stand fordi historielaget for 

noen år siden støttet kystlaget med noen 

tusen kroner til oppussinga, og hadde 

blitt lovet en tur som takk for hjelpa. 

Atkomsten til Flatøya er ikke enkel. 

Først måtte «Nordstjernen» fortøyes i en 

bøye mellom en liten holme og Flatøya, 

så måtte folk fraktes fire-fem stykker i 

Bildet til venstre: Flatøy fyr – farlig 

nakent ut mot havet … 


slengen med en lettbåt, og klatre opp en 

trapp som absolutt trenger oppussing. Nå 

har jo Flatøy fyr fått et millionbeløp fra 

Staten for å sette fyret i stand slik at det 

blir lettere tilgjengelig for allmennheten, 

og da er vel atkomsten én av de tingene 

som må forbedres. 

Mimrestund med bacalao 

Da deltakerne kom tilbake til Nordskot 

ut på ettermiddagen, kom de til dekket 

bord. Per Lund hadde laget en svært 

velsmakende bacalao som fikk opp 

temperaturen hos folk etter en ramsalt 

tilbaketur med sjøsprøyt og tiltakende 

sørvestlig vind. 

Svein Fygle holdt et interessant 

foredrag der han mintes den første tida 

og nevnte mange av de flittigste skribentene 

som har gjort utgivelsen av årboka 

mulig. Han kom også inn på sin egen 

aktivitet som utgiver av flere emnehefter 

om Steigens historie til bruk i skolen, for 

eksempel om Grøtøya, Fiske og fangst 

og om Handel i Steigen. Både Aasmund 

Gylseth og Elin Elvegård nevnte den 

Bildet til venstre: Her har vi nettopp 

startet fra Nordskot. Finn Eirik Aasjord 

var skipper på turen utover til Flatøya, 

og Harald Nilsen førte skuta trygt tilbake. 

Fra v. Gunnar Iversen, Synøve Lund 

Breivik, Greta Sollie, Harald Nilsen, Berit 

Woie Berg, Unni Gylseth (med ryggen til), 

Wenche Gjerde, Marit Stemland (med 

ryggen til) og Svein Fygle. I styrhuset 

Finn Eirik Aasjord. Bildet til høyre: Svein 

Fygle snakker om gamle dager i historielaget, 

mens Finn Eirik, Aasmund, Unni og 

Wenche følger fornøyd med. 


37


38 

betydning Svein har hatt for å bringe 

Steigens gamle historie fram i lyset, og 

den verdi både emneheftene, årbøkene 

og bygdebøkene, som også er ført i pennen 

av Svein Fygle, har hatt for å skape 

identitet og tilhørighet til heimkommunen 

blant skoleelevene og for Steigens 

befolkning mer generelt. 

Ordfører Berit Woie Berg takket 

historielaget og Svein Fygle for den innsatsen 

de gjør og har gjort, og lederen av 

dagens historielag, Greta Sollie, ga Svein 

Fygle et eksemplar av historielagets siste 

utgivelse, Sigurd Ranesons Prosess. 

Etter det fortsatte feiringa i Leinesfjord 

til langt ut i de små timer. 

Bjørn Erik Stemland er styremedlem i 

Steigen Historielag. 

Nesodden historielag 

restaurerer hus 

Etter seks års arbeid på Fundingrudhuset, 

med stokker fra 1700-tallet, kunne 

Nesodden historielag ta i bruk det profesjonelt 

restaurerte huset. Huset, som 

opprinnelig sto et annet sted, ble demontert 

og flyttet til To gård, etter initiativ fra 

historielaget og Kiwanis Club, Nesodden. 

Verdien av dugnadsarbeidet anslås 

til minst en million kroner, og historielaget 

har investert ca. kr. 450.000. Nesodden 

kommune skaffet tomt og står som 

eier og har det løpende driftsansvaret. 

Historielaget fastsetter bruken i samråd 

med kommunen. Mange har gitt gaver 

i form av inventar og løsøre. (Kilde: 

Akershus imellom, nr. 3-2006) 

Kulturprisen til Stranda 

Sogelag 

Kulturutvalget i Stranda kommune har 

tildelt Stranda Sogelag kulturprisen for 

2006. Sogelaget har markert seg sterkt 

med sitt arbeid for lokal- og kulturhistoria, 

og prisen ble utdelt i november. 

Sentralt i arbeidet står utgivelse av 

årsskriftet «Bygdeminne», men også 

utgivelse av bygdebøker, registrering av 

gamle bilder m.m. er viktige oppgaver. 

Laget ble stiftet i 1982 og har ca. 360 

medlemmer i dag. 


Askøy museumslag 25 år 

Stor aktivitet i nedlagt fabrikk 

AV ERLING VIRKESDAL 

Som nær nabo til Bergen har Askøy 

dei siste 20–30 åra hatt sterk tilflytting. 

Dette har påverka det lokale miljøet og 

den lokale kulturen, som er i ferd med 

å bli sterkt utvatna. For å ta vare på litt 

av det gjenstandsmaterialet som folk 

gjennom generasjonar hadde brukt, og 

som var viktig for å kunne overleve, vart 

Askøy museumslag skipa i 1981. For å 

illustrere dei sterke forandringane, og 

spreie kunnskap om liv og levemåte i dei 

ulike bygdemiljøa, har det vore ei prioritert 

oppgåve også å samle inn fotografi 

og lokallitteratur. Arbeidet er i vesentleg 

grad gjort på dugnad. Etter å ha helde 

hus fleire stader, har laget no fått fast 

tilhaldsplass i ein nedlagt sjoddifabrikk 

i Strusshamn. 

Sjoddi er attvinning av spinnemateriale 

av naturfiberstoff, som bomull, silke 

og ull. Klede av vesentleg ull og bomull 

vart rivne opp av maskinar, handsama og 

farga for å brukast i madrasser, klede, 

teppe. Ein del sjoddi vart blanda i papirmassen 

ved Alvøen papirfabrikk, Bergen, 

som for ikkje så mange år sidan laga papiret 

til pengesetlane våre. Dette gjorde 

at pengesetlane ikkje vart så lette å rive. 

Dette papiret vart kalla klutepapir. 

Strusshamn 

Strusshamn ligg i Askøy kommune, 14 

km vestover frå Bergen via Askøybrua, 

som sidan 1992 har knytt øykommunen 

til fastlandet. Kommunen er nabokommune 

til Bergen og er den folkerikaste 

landkommunen i Hordaland med ca. 

22 000 menneske. 

Lun hamn nær Bergen, og god tilgang 

på vatn, var viktige faktorar til at Strusshamn 

vart det kyrkjelege, administrative 

og industrielle sætet på Askøy gjennom 

lang tid. 

Marinarkeologisk materiale frå 

1600–1700-talet, fortøyingsringar i 

hamneområdet og besøk av Kristian 4. 

både i 1599 og 1641 stadfester at vågen 

i Strusshamn gjennom lang tid var ei 

viktig hamn. Derfor vart her bygt både 

gjestgiveri og kyrkje på 1700-talet. 

Lekpredikanten Hans Nilsen Hauge 

sette sine spor også i Strusshamn. I 1803 

skaffa han kapital til å byggje ei mølle 

her. Dette var starten på ei industrireising 

i bygda. 

Bygdemøllene vart utkonkurrerte av 

industrimøllene på slutten av 1800-talet. 

I 1909 starta Arne Johannessen frå Osterøy 

produksjon av sjoddi i den tomme 

møllebygningen her. Arne Johannessens 

Shoddyfabrik A/S voks raskt både når 

det gjaldt talet på bygningar og arbeidstakarar. 

Kunstfiberstoff tok til å erstatte 

naturfiberstoff i tekstilindustrien frå

Biletet til venstre: Askøy museumslag har 

tillhald i den nedlagte sjoddifabrikken i 

Strusshamn. Sjoddi er attvunne spinnemateriale 

av naturfiberstoff. 

1950-åra. Sjoddiproduksjonen vart meir 

og meir ulønsam og til slutt innstilt. 

Strandhus, gjestgiveri og fabrikkbygningar 

vart litt etter litt tømde for aktivitet. 

Forfallet sette sine merke. Det gav 

støyten til at kulturen flytta inn, redda 

bygningar og skapte liv i tomme lokale. 

I 1992 inngjekk eigar av Arne Johannessen 

Eiendom A/S og Askøy kommune 

ein leigeavtale på 40 år for å bruke ca. 

2000 m 2 av lokala i den tidlegare sjoddifabrikken 

til kulturføremål. Aktivitetshuset 

Shoddyen vart etablert. Askøy 

museumslag var det første laget som tok 

sjoddifabrikken i bruk. I eit samarbeid 

med elevar og lærarar ved Askøy videregående 

skole vart lokala sett i stand og 

museumslaget sine medlemmer kunne 

presentere utstillingar og leggje til rette 

ulike arrangement som viser liv og levemåte 

på Askøy i farne tider. 

Litt etter litt flytta fleire lag og organisasjonar 

inn i sjoddifabrikken der det no 

er aktivitet dei fleste dagar i veka. 

Innsamling av gamle fotografi som 

Biletet under: Lekpredikanten Hans Nilsen 

Hauge skaffa i 1803 kapital til å byggje 

ei mølle i Strusshamn. Bygdemøllene 

skapte ei industrireising i bygda inntil dei 

vart utkonkurrerte av industrimøllene på 

slutten av 1800-talet. Her ein rekonstruksjon 

av Strusshamn mølle. 

vart avfotograferte, forstørra og stilte 

ut, saman med ulike ting under namnet 

Bygda vår, gav laget ein god start. 

Sidan 1991 har Askøy museumslag 

årleg gitt ut Askøykalenderen, der ein 

presenterer gamle fotografi frå ulike 

bygder knytt til lokalhistoriske tekster 

med ulike emne. Askøykalenderen har 

vore den økonomiske berebjelken i arbeidet 

til museumslaget sidan den første 

kalenderen vart gitt ut i 1991. 

I dag disponerer museumslaget ei 

stor samling av gjenstandar, fotografi og 

litteratur som speglar av gammal og ny 

tid i Askøy kommune. Fleire og fleire er 

merksame på det arbeidet Askøy museumslag 

driv. Derfor får laget tilbod om 

å overta diverse som eigarane vil kvitte 

seg med. Dessverre er me komne i den 

situasjonen at me i dei fleste tilfelle må 

seie nei til å ta imot fleire ting på grunn 

av plassmangel og mangel på tid til å ta 

seg av materialet på ein skikkeleg måte. 

Museumslaget sine medlemer har 

også lagt ned mykje tid og pengar på å 

pusse opp eit stort lokale der arbeidarar 

i sjoddifabrikken sorterte filler i femti 

år. Lokalet, som er kalla Møllesalen, er 

i dag eitt av dei beste formidlingslokala 

på Askøy, kanskje det beste, med moderne 

audiovisuelle hjelpemiddel, godt 

høgtalaranlegg, Internett, teleslynge og 

piano. Kjøken med utstyr gjer at ein kan 

dekke festbord til 80 personar. I tillegg 

til at museumslaget disponerer eige forsamlingslokale 

der det vert lagt til rette 


for ulike arrangement som gir inntekt, 

vert lokalet leigt ut og er med og finansierer 

litt av drifta i Askøy museumslag. 

Ny aktivitet i den tidlegare sjoddifabrikken 

har gjort Strusshamn til eit 

levande kultursenter og eit viktig reisemål 

på Askøy. Som eit resultat av alt 

det arbeidet som er lagt ned, har Askøy 

kommune i Strategisk næringsplan peika 

ut området som eit satsingsområde. 

For å koordinere dei mange ulike 

kulturaktivitetane her, og betre samarbeidet 

mellom lag og foreiningar, vart 

Strusshamn kultursenter etablert i 2003 

med føremål å verne og vidareutvikle det 

unike miljøet rundt vågen i Strusshamn. 

Erling Virkesdal er leiar av Askøy 

museumslag. 

Regionhistorie for 

Hardanger 

Hardanger Historielag har siden 1982 arbeidet 

med planer om en regionhistorie 

for Hardanger, men framdrifta har vært 

noe uregelmessig. I 1998 ble det holdt 

et seminar i anledning lagets 90-årsjubileum, 

der bl.a. professor Ståle Dyrvik 

så på regionhistoria som et spennende 

prosjekt. Finansieringen av prosjektet 

har vært en langvarig prosess, der det 

har vært avsatt midler til et fond. Planlegginga 

kom på sporet igjen i 2004 med 

etableringen av ei arbeidsgruppe som 

skulle legge fram forslag til vedtak på 

årsmøtet i 2005. Her fikk styret fullmakt 

til å bruke en million kroner fra fondet til 

regionhistoria og arbeidsgruppa skulle 

arbeide videre med prosjektet. Det anses 

som viktig med ei regionhistorie for å 

styrke Hardanger som region innad 

og utad. Man tenker seg tre bind i alt, 

med ca. 400 sider pr. bind. Skrivinga vil 

foregå i tidsrommet 2006-2010, med utgivelser 

i 2009-2011. Øvrig finansiering 

vil bli forsøkt sikret ved bidrag fra kommunene 

i Hardanger, fylkeskommunen, 

banker, Norsk kulturråd, Opedalsfondet, 

industri og næringsvirksomhet i regionen. 

Et mulig overskudd vil bli brukt til å 

lage en interaktiv nettversjon av verket, 

med sikte på skoleverket. 


39

SEMINARER 

40 

NLIs jubileumsseminar 8.—9. september 2006 

Mot en ny lokalhistorie? 

AV DAG HUNDSTAD 

Siden 1956 har Norsk Lokalhistorisk 

Institutt (NLI) vært en sentral institusjon 

innenfor norsk lokalhistorie. Det er 

derfor naturlig at deltakelsen var stor når 

instituttet feiret seg selv med et 50-års 

jubileumsseminar på fasjonable hotell 

Bristol i Oslo 8.–9. september. Med over 

140 deltakere ble seminaret på et tidlig 

tidspunkt fulltegnet. 

Som ingen annen historisk institusjon 

har NLI fått føle spenningen som ligger 

mellom lokalhistorie som forskning og 

som folkebevegelse – det som er kalt 

«lokalhistoriens janusansikt». Overfor 

Landslaget for lokalhistorie og folkebevegelsen, 

«den glade vitskapen», dekker 

NLI et viktig faglig behov. På flertallet 

av de siste årenes seminarer, herunder 

jubileumsseminaret, er det likevel den 

akademiserte versjonen av lokalhistorien 

som har fått fokus. Dette er til glede og 

inspirasjon for et økende antall faghistorikere 

som arbeider med lokalhistorie 

til daglig. Faktisk kunne direktør Knut 

Sprauten innledningsvis fortelle at rundt 

80 prosent av den by- og bygdehistorie 

som er under arbeid, skrives av forfat- 


Bildet til venstre: Edvard Hoems foredrag 

kalte på — og vakte sterke følelser, skriver 

artikkelforfatteren. Foto: Kurt Tverli. 

tere med hovedfag fra historie eller 

tilgrensende fagfelt. Dette illustrerer 

profesjonaliseringen som har funnet 

sted de senere tiår. Selv om stedet som 

dimensjon i vår virtuelle hverdag kanskje 

har mindre betydning enn tidligere, 

kan det fortsatt være en ensom prosess å 

arbeide med by- eller bygdehistorie uten 

et faghistorisk nettverk i rimelig geografisk 

distanse. Her har derfor NLI fortsatt 

en viktig misjon, gjennom rådgivning, 

nettverksbygging og seminarer. 

Mens NLI-seminaret forrige høst 

dreide seg om IKT i lokalhistorien, og 

kunne oppfattes som relativt «håndverkspreget», 

var jubileumsseminarets motto 

mer åpent og inkluderende: «’Se nøje, 

skal du øjne det Store i det smaa’ (Henrik 

Wergeland) – lokalhistoriens form og 

funksjon i det 21. århundre.» All ære til 

instituttet for et spenstig tema og sterke 

navn blant foredragsholderne. 

Den første sesjonen – «Sted, tilhørighet 

og historie», kunne sees på som en 

prolog til selve seminaret, der Edvard 

Hoems personlige innlegg kalte på – og 

vakte – sterke følelser. Hoem viste blant 

annet at det store flertall av oss fortsatt er 

heimfødinger, iallfall i et internasjonalt 

perspektiv. I Thomas Hylland Eriksens, 

til sammenligning noe springende innlegg, 

kom det frem at interessen for 

lokale røtter også er stor blant sosialantropologer, 

i det minste etter at disse har 

fylt 40 år! 

Lokalhistorie på turistens premisser 

Neste sesjon «Stedet som forskningsprosjekt 

– hva slags lokalhistorisk forskning 

har vi bruk for i framtida?» ble innledet 

av Ingar Kaldal, som fremhevet lokalhistoriens 

behov for metarefleksjon. Nå 

må det vel kunne sies at metatenkningen 

slett ikke har vært fraværende innenfor 

fagfeltet. Såvel lokalhistoriens mål som 

midler er en rekke ganger blitt dissekert 

og løftet opp mot lyset, noe også dette 

seminaret er et eksempel på. Lokalhistorien 

bør ikke skrives på lokalsamfunnets 

premisser, men på «turistens» premisser, 

polemiserte Kaldal, som tok til orde for 

å være mer kjettersk mot det samfunnet 

lokalhistorikeren studerer. Det er 

ikke vanskelig å si seg enig i Kaldals 

poengtering av nødvendigheten av flere 

kritiske analyser av makt og maktbruk 

og behovet for å skrive tapernes historie, 

selv om slike perspektiver ofte er til 

stede i den eksisterende litteraturen. Det 

kan imidlertid synes som unødvendig 

– og kanskje arrogant – å søke seg helt 

bort fra den generelle bygde- eller byhistorien 

som sjanger. Behovet for den 

totale samfunnshistorie vil nok fortsatt 

være til stede, både innen faget og hos 

oppdragsgiverne, og som nyere arbeider 

har vist, er det fortsatt rom for såvel 

eksperimenter som provokasjon innenfor 

sjangeren. Som Kaldal påpeker, bør 

likevel ikke de voluminøse totalhistoriene 

fungere som oppdragsgiverens (les: 

kommunens) sovepute og sperre veien 

for f.eks. spesialstudier. 

Kan lokalhistorie skade? 

Også i Knut Kjeldstadlis innlegg «Historie 

og legitimering – kan lokalhistorie 

skade?», fremkom en del kritikk av 

lokalhistorien som kan oppfattes som 

gammelt nytt. Kjeldstadli påpekte, som 

han gjorde under NLI-seminaret 2003, 

behovet for en åpnere lokalhistorie, og 

fremhevet det relasjonelles betydning 

for konstitueringen av det lokale. Det 

er nok slik at lokalhistorien tidligere 

har tendert mot å underkommunisere 

innflytterne og de fremmedes rolle, relasjoner 

med omverdenen og indre konflikter 

og forskjeller, men idag kan vel 

dette ikke sies å være den dominerende 

praksis innenfor fagfeltet. «Alle skal 

med» har vært det rådende paradigmet i 

flere tiår allerede, og dette gjelder såvel 

husmenn som drabantbybeboere. Også 

innvandrerne er definert inn i lokalhistoriens 

del av det fortsatt pågående 

nasjonsbyggingsprosjektet. Dette fikk vi 

blant annet demonstrert gjennom Bente

Bildet til høyre: Det er tegn som tyder 

på at lokalhistoriske problemstillinger 

ikke har høyeste prioritet blant dagens 

historiestudenter, skriver artikkelforfatteren. 

Hos de nærmere 150 deltakerne på 

seminaret var engasjementet imidlertid 

upåklagelig. Foto: Kurt Tverli. 

Guro Møllers engasjerte innlegg om 

arbeidet på Internasjonalt kultursenter 

og museum. Av «blod og jord»- tankegangen 

er det vel bare selve tittelen på 

sjangeren «gard og slekt» som i dag er 

tilbake. Arnfinn Kjelland har foreslått å 

erstatte denne tittelen med, «befolkning 

og bebyggelse», noe som nok er et mer 

symptomatisk uttrykk for synet på denne 

delen av bygdeboklitteraturen i dag. Få 

faghistorikere ville vel i 2006 vurdere å 

skrive et by- eller bygdehistorisk verk 

der ikke omstreifernes, innvandrernes 

og de sosiale lavstatusgruppenes historie 

er innarbeidet i disposisjonen. 

Jarle Simensens poengtering av å også 

integrere historien til de som har flyttet 

ut fra lokalsamfunnet, samt viktigheten 

av å avdekke lokale forskjeller når det 

gjelder oppslutning om NS og nazismen 

(selv om dette fortsatt er tabubelagte 

emner), fremstod til sammenligning som 

mer originale grep. 

Teoretisk bakteppe 

Gjennom Simensens innlegg «Kan norsk 

lokalhistorisk forskning bli noe mer enn 

heimstadlære», fikk vi blant annet servert 

det teoretiske bakteppet for Kjeldstadlis 

forsvar for en åpnere lokalhistorie. 

Simensen så utviklingen av synet på 

stedet siden 1930-tallet gjennom tre stadier: 

modernisering, sentrum–periferi og 

postmoderne identitetsteori, og vi fikk en 

nyttig gjennomgang av de sentrale teoretikerne 

innenfor de ulike paradigmene. 

Simensen betonte også teoriens betydning 

for lokalhistorien generelt. Apellen 

må sies å være betimelig innenfor et 

fagfelt som fortsatt er relativt teorifattig. 

Ved å relatere lokalhistorien nærmere til 

den overordnede vitenskapsteoretiske 

forskningsfronten kan faget tilegne seg 

mer akademisk legitimitet. 

Interessen for formidingen av kulturarven 

er i vinden som aldri før, og 

flere nye forskningsprosjekter fokuserer 

på iscenesettelsen av lokalhistorien. I 

Guri-Mette Vestbys innlegg fikk vi de- 

monstrert at Norsk institutt for by- og 

regionforskning har oppdaget det store 

kommersielle potensialet som ligger i 

«stedsbygging» (for øvrig et tvetydig 

begrep, det mest korrekte og tungvinte 

vil vel være å omtale fenomenet som 

«merkevarebygging av steder»). Innlegget 

demonstrerte at det synes å være 

et stort behov for kritisk forskning på 

denne trenden, og såvel maktperspektivet 

som de ulike kulturentrepenørenes 

rolle i «stedsbyggingen» bør her settes 

under lupen. 

Anti-territorialisering 

Under jubileumsseminaret ble altså 

et vidt spekter av emner belyst, men 

likevel er det alltid noe man savner. 

Eksempelvis kunne man godt tenkt seg 

en sesjon knyttet til et bestemt territorielt 

nivå, nemlig regioner. Problemstillinger 

knyttet til regionsinndeling og 

regionalisering blir jo i økende grad 

aktuelle både blant byråkrater, politikere 

og akademikere. I tillegg kunne det 

kanskje vært gitt en bredere utredning 

om norsk lokalhistorie og NLIs rolle i 

norsk historiografi. Imidlertid avhjelper 

det trykte jubileumsskriftet på langt nær 

informasjonsbehovet, og beskjedenhet 

er jo alltid en dyd. 

Det som fremstod som et større 

savn, var en mer grunnleggende debatt 

om den norske lokalhistoriens fremtid, 

«dens form og funksjon i det 21. år- 

hundre», som tross alt var hovedtema. 

Gjennom de interessante innleggene om 

lokalhistoriens rolle i det historiske forskningslandskapet 

i Norden i dag, synes 

det som denne delen av historieskrivningen 

er satt under press i flere av våre 

naboland. Dette skyldes først og fremst 

fokus-skiftet som har inntrådt etter at 

«den språklige vendingen» og den nye 

kulturhistorien har inntatt historiefaget 

for fullt. Som Peter Aaronson påpekte, 

antiterritorialiserer de nye diskursene 

faget, noe som på sikt må ha drastiske 

virkninger for lokalhistorien som fagfelt 

også innenfor det norske utdanningssystemet. 

Av-akademisering av lokalhistorien? 

Mens kompetansen blant «amatørene» 

innenfor både slektsgranskning og bygdehistorie 

har eskalert de senere tiår, 

er det tegn som tyder på at lokalhistoriske 

problemstillinger ikke har høyeste 

prioritet blant dagens historiestudenter. 

Gjennomsnittsalderen blant delegatene 

på NLI-konferansene vitner iallfall ikke 

om stort tilsig fra yngre forskere. Selv 

om det stadig skal skrives nye bygdebøker, 

vil det i fremtiden ikke lenger være 

selvsagt at en bok-komité kan velge fritt 

blant en ny generasjon faghistorikere 

med bakgrunn fra by- eller bygdehistorie. 

Det kan også stilles spørsmål ved 

om det nye gradsystemet i høyere utdanning 

i tilstrekkelig grad gir rom for den 


SEMINARER 

41

BOK OG SKRIFT 

42 

slik at den akademiske interessen for 

lokalhistorien revitaliseres? Som Edvard 

Hoem påpekte, er jo det store flertall av 

menneskeheten fortsatt heimfødinger, 

og vil etter alt å dømme også være det i 

fremtiden. Den som lever får se... 

Dag Hundstad er historiker og bygdebokforfatter. 

Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse 

fra HIFO-nytt og er hentet fra nr 

4, sept. 2006, s. 16–18. 

Gull til Sølvi Sogner og 

Halvard Bjørkvik 

Sølvi Sogner og Halvard Bjørvik ble lørdag 

9. september tildelt kongens fortjenestemedalje 

i gull for mange års innsats 

for lokalhistorien. 

Professor Sølvi Sogner har satt sitt 

tydelige preg på norsk historieforskning 

i mer enn 40 år. Gjennom sine fagbøker 

har hun nådd et stort publikum, og hun 

har bidratt sterkt til å synliggjøre kvinner 

og barn i moderne historieskriving. 

Hun har vært en pioner innenfor sin 

spesialitet, historisk demografi, (befolkningshistorie) 

og har medvirket til å 

utvikle denne disiplinen slik at vi har fått 

et nasjonalt fagmiljø som har trukket til 

seg både etablerte og yngre forskere. 

Professor Halvard Bjørkvik har 


Bok og skrift 

Vestlandets 

historie 

Vestlandets historie 

er en regionalhistorie 

i tre bind der ei 

rekke forfattere har 

bidratt. Bokverket 

ser på hva som binder 

landsdelen sammen, men også på de 

lokale forskjellene som gjør Vestlandet 

så mangfoldig. Den lokale identiteten 

har vært sterkest – begrepet «vestlending» 

kom ikke i bruk før på 1700-tallet. 

Første bind har tittelen Natur og næring 

og handler om den nære tilknytningen 

til sjøen, og om hvordan landbruket ble 

fortrengt som hovednæring på 1800-tallet 

etter å ha dominert i nesten 4000 år. 

Hegemoniet ble overtatt av industrien og 

senere av offentlig og privat tjenesteyting. 

Bind to heter Samfunn og handler 

om samfunnsorganiseringa. Gulatinget 

og Bergen står sentralt her. Det siste 

bindet, Kultur, dreier seg om Vestlandets 

rike og varierte kulturutvikling. 

Under denne fanen finner vi religion i 

hedensk og kristen tid, språk, litteratur 

Bildet til venstre: Sølvi Sogner og Halvard 

Bjørkvik mottar kongens fortjenestemedalje 

i gull på NLIs jubileumsfest i Oslo 

militære samfunn. Foto: Kurt Tverli. 

gjennom en lang yrkeskarriere og ved 

omfattende frivillig arbeid gjort en 

stor og fortjenestefull innsats for norsk 

historisk vitenskap, for kulturvernet og 

for den lokalhistoriske bevegelsen. Han 

har gjennomført store vitenskapelige 

forskningsoppgaver, i betydelig grad 

pionerarbeid som har ledet til en mengde 

nye verdifulle forskningsbidrag på lokalt 

og nasjonalt plan. Han har drevet et bredt 

og mangfoldig formidlingsarbeid og ytt 

en innsats av administrativ og organisatorisk 

art som det står stor respekt av. 

Seremonien fant sted i Oslo militære 

samfunn under festmiddagen i forbindelse 

med Norsk lokalhistorisk institutts 

50-årsjubileum. 

og Vestlandets betydning som motiv 

innen kunsten. 

Norsk byhistorie. 

Urbanisering gjennom 

1300 år 

Boka er skrevet av 

firkløveret Knut 

Helle, Finn-Einar 

Eliassen, Jan Eivind 

Myhre og Ola Svein 

Stugu og utgitt på 

Pax forlag. Dette er den første samlede 

og vitenskapelige framstilling av 

byutvikling og urbaniseringstendenser 

i Norge. Allerede på 700-tallet oppsto 

former for tettbebyggelse med utgangspunkt 

i markedsplasser og maktsentre. 

Boka følger byenes vekst og fall og ser 

på deres form, forhold til omverdenen 

og det urbane livet gjennom de siste 

1300 åra. 

Oslo: Lokalhistorie 

fra Ullern 

Ullern Historielag 

har siden 1995 utgitt 

bokserien Fra 

bygd til by, og årets 

utgave er den sjette i 

serien. Undertittelen 

er «Fra Lilleaker til 

Montebello». Redaktør for alle bøkene 

har vært Øivind Rødevand, som også 

er leder for historielaget. Han sier i 

forordet: «Med de mange bilder og den 

solide innbindingen er serien mer enn 

«årbøker», selv om den bærer preg av 

det mangfoldet som slike årbøker gjerne 

omfatter.» På de 226 sidene er det bare 

ett oppslag som ikke har et bilde eller en 

annen illustrasjon, og flere oppslag har 

seks bilder. Mange av dem i farger. Av 

innholdet kan nevnes artikler om sport, 

industrihistorie (Lilleaker), Radiumhospitalet 

(Montebello), gårdshistorie (Ullern), 

klosterhistorie, m.v. 

Amerika: Ny årbok fra Trønderlaget 

Trønderlag of America, som laget kaller 

seg i ny språkdrakt, ble stiftet i 1908 i 

Fergus Falls, Minnesota, da under navnet 

Trønderlaget i Amerika. Siden 1910 

er det utgitt årbøker med ujevne mellomrom. 

Etter krigen kom det årbøker

i 1952, 1957 og 1982, men så var det 

stille igjen til det kom ei ny bok i 2005. 

Redaktøren, og presidenten, Linda K. 

Schwartz fra Ann 

Arbor, Michigan, 

har fått laget på fote 

og driver det godt, 

og har optimistisk 

fått årboka inn i det 

sporet som navnet 

tilsier, en publikasjon 

hvert år. Foreliggende 

bok har 

tittelen Aarbok 2006. Yearbook of the 

Trønderlag of America. Den er på hele 

372 sider og inneholder bl.a. 80 biografier 

over utvandrede trøndere, noe som 

utgjør 235 sider. Et nyttig navneregister 

er også tatt inn. 

Amerika: Ny bok 

om den første 

utvandringen fra 

Norge 

Forfatteren Toril 

Brekke har kommet 

med første bok i 

en trilogi om norsk 

utvandring. Boken 

har tittelen Drømmen 

om Amerika, og er utgitt av H. Aschehoug 

& Co. 2006. Den tar i hovedsak 

for seg utvandringen med sluppen «Restauration» 

i 1825, før, under og etter 

avreisen fra Stavanger. Romanformen 

gir forfatteren visse frie tøyler til å gi 

liv til personene hun skriver om, men 

begrensningen er at hun kan ikke dikte 

inn ting som det ikke finnes kildebelegg 

for når det gjelder de historiske personene. 

Derimot tar hun med personer som 

ikke var med blant de 52 som reiste med 

denne skuta, og her står hun derfor friere. 

Den historiske rammen er godt tatt 

vare på gjennom handlingen. I tillegg 

til 1825-utvandringen, har Brekke også 

inkludert utvandringen i årene 1836 og 

1837. Handlingen følger hovedpersonene 

til litt inn på 1840-tallet og til de 

norske bosettingene i Wisconsin, men 

det er Chicago som er endepunktet i boken. 

Brekke skriver levende, men beretningen 

om de ikke-historiske personene, 

som også er hovedpersonene, er ikke 

alltid like troverdig. 

Oslo: Nordmarkas 

historie 

Tallak Moland har 

skrevet Historien 

om Nordmarka gjennom 

de siste 200 år. 

Her skal siteres fra 

omslagets bakside: 

«Dette er den første 

samlede framstilling av Nordmarkas 

historie. Boken beskriver utviklingen 

fra omkring år 1800 med et samfunn 

bestående av isolerte husmannsplasser 

under Anker-dynastiet til disse skogene 

ble landets mest kjente friluftsområde. I 

perioder har dette vært en konflikt med 

kamper om vannet, om eiendomsrettigheter 

og om skogsdrift. Samtidig 

var husmannsplassene i mange tiår et 

harmonisk møtested mellom byfolk og 

fastboende. Byfolkene søkte servering, 

soveplass og en prat, mens de fastboende 

fikk en kjærkommen næringsinntekt. 

Nordmarka er fortsatt på den politiske 

dagsorden, og kampen om Markagrensa 

engasjerer mange.» Utgiver er Christiania 

Forlag, 192 sider, kr. 398 fra bokhandlere 

og nettbokhandlere. 

Norsk utvandringshistorie 

Det Norske Samlaget 

har de siste årene 

gitt ut en rekke bøker 

i en serie de 

har kalt Utsyn & 

Innsikt, som er korte 

innføringsbøker i 

historiske emner. De 

er rettet inn mot studenter og representerer 

forskningsfronten innen hvert emne. 

Den nyeste boka har tittelen Norsk utvandringshistorie 

(2006) og er skrevet 

av Nils Olav Østrem. Fokuset er på utvandringen 

til Amerika og på kulturelle 

årsaker til migrasjonen, til fordel for 

de økonomiske, som man tidligere har 

gjort. Boka er på 141 sider, og inneholder 

også en kommentert bibliografi. Østrem 

er migrasjonsforsker og knyttet til 

Universitetet i Stavanger. Han disputerte 

i 2002 på avhandlinga Utvandrarkultur, 

ei migrasjonshistorisk undersøkjing av 

Skjold prestegjeld 1837–1914. 

Austrheim: Bygdebokprosjektet 

fullført 

Med bind 3 av 

Austrheim i fortid 

og notid (2006) har 

Austrheim kommune 

avsluttet 

arbeidet med bygdeboka. Bind 1–3 er 

gårds- og slektshistorie, mens bind 4 

er bygdehistorie (utgitt 2000). I bind 3 

er det gnr. 156–166 som er dekket. Det 

er på 804 sider og har ca. 1000 illustrasjoner, 

foruten følgende registre: billedregister, 

etternavnsregister for bind 3, 

fornavnsregister for alle fire bindene, og 

sakregister for alle bindene. Forfatter for 

alle bindene har vært Arvid Skogseth. 

Eidsvoll: Nytt bind 

av bygdehistoria 

Simen Flyen er 

forfatter av Eidsvoll 

bygds historie 

1940–1964 (2005), 

som han også var 

det for perioden 

1914–1940. Bindet 

er delt i to hovedavsnitt, okkupasjonstid 

og etterkrigstid. Av de 620 sidene 

har krigsåra fått 319, om vi tar med 

landssvikoppgjøret. Boka har også et 

navne- og stedsregister, og en fyldig 

sluttnoteseksjon. 

Stange: Bind II av 

bygdehistoria 

Stange Historielag 

står som utgiver 

av Under konge og 

kirke 1000–1660. 

Stangeboka II 

(2006), skrevet av 

Svein-Erik Ødegaard. Forfatteren er 

født i Stange og har skrevet flere bøker 

og artikler om hjembygda, men har også 

skrevet bygdebøker om Toten og Nordre 

Land. Første bind av Stanges historie 

kom i 1999. Det er et stort løft historielaget 

har tatt her, men så er det også blitt 

ei praktbok å se til, med stort format og 

mange fargebilder. Dertil også instruktive 

og gode kart. Boka er på 574 sider 

og avsluttes med personnavnregister og 

stedsregister. 


43

KURIØSE HENDELSER 

«komb han aldriig eedrue till Kircken» 

Ein fuktig prest anno 1599 

«...hand drakk tvende gange mellom hver 

Siæll» (Erik Werenskiolds illustrasjon til 

«Kullbrenneren» av Asbjørnsen og Moe.) 

B-ÉCONOMIQUE 

RETURADRESSE: 

Landslaget for lokalhistorie 

Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

Alkoholisme er ikkje noko nytt fenomen. Så langt 

tilbake som kjeldene går, fi nn me denne lasten 

omtalt. Prestane var i så måte ikkje noko unnatak. 

Problemet for dei, var helst at alkoholismen kunne 

føra til ein livsstil som ikkje heilt samsvara med 

forventningane kyrkjelyden hadde til «han far» 

som presten stundom blei kalla. 

Med dei noko uryddige tilhøva som var rett etter 

reformasjonen, kunne det gå i lengste laget før 

uverdige prestar mista kallet sitt. Eit slikt tilfelle 

var nok hr. Kristen Pedersen, som i 1592 blei innsett 

som ny sokneprest i Håland prestegjeld på 

Jæren. Alt året etter at han kom til prestegjeldet, 

fl ytta han prestegarden frå Håland sør i bygda til 

Jåsund lengst nord. Med det krympa han vegen til 

byen — Stavanger — frå rundt 15 til fi re kilometer. 

Med det letta han også tilgangen til eit større 

spekter av drikkevarer og til eit heller tragikomisk 

forhold til kallet sitt. 

Også på Jæren kunne ølet fl omma i ganske rike- 

lege mengde i barsøl, festarøl og gravøl. Likevel var det måte med alt, ikkje minst når det var 

presten det dreidde seg om. Difor var dei heller kritiske til at når dei rodde han frå Jåsund 

til Sola kyrkja for å gjera teneste der, «haffuer hand hafft enn stoer kande øll medt sig paa 

baaden och drack altiid deraff paa weyen, och naar hand komb till nogen Kircke, er hand icke 

gangen strax wdj Kircken, men løb først vdj gaarden och søgt ephter øll». Sidan drakk han så 

mykje at han korkje kunne «staa eller gaa». 

Ei av oppgåvene hans var sjølvsagt å gje skrifte til sokneborna. Men også nå var han heller 

tørst. Såleis hadde han med seg eit stort staup øl, «hvoraff hand trakk tvende gange mellom 

hver Siæll» som det heitte. Ei sak var at han drakk, han lukta ikkje heilt godt heller. Det sto 

slik «slemb enn stanch och lucht aff hannum, adt nogle siugelige quinder och andre schrøbellige 

folck» måtte røma ut og «(medt tucht sagt) adt bryde och sliide szig». 

I 1597 stemde bygdefolket han fyrste gongen for Stavanger Domkapittel for å få han til å 

ta seg saman. Han lova godt, men det blei verre og ikkje betre. «Paa thet siidtze komb han 

aldriig eedrue till Kircken»! Det som likevel var dråpen som fekk det til å renna over for jærbuane, 

var at han ein preikesundag «Med tucht sagt, loed sit Vand udi Predickenstoelen». 

Og dette var bare nokre av dei episodane dei kunne fortelja om. 

Med lensmannen i spissen, stemde dei på ny sjelesørgjaren for den geistlege domstolen 

i Stavanger. Her fekk Kristen dom mot seg, men anka vidare til Herredagsdomstolen i Bergen. 

Her blei det kalla inn vitnar, og dei blei mellom anna spurde om kva presten nå – på forsommaren 

i 1599 – sysla med. Dei kunne då fortelja at han levde i lag med ei «wtuchtig och 

løeszachtig quinde, Margrette Weffuer» i Stavanger der dei lokka borgarsønene ut i drukkenskap. 

Heller ikkje denne verdslege retten tykte hålandspresten var eit fullgodt føredøme for 

sokneborna sine. Den 4. juli 1599 mista Kristen Pedersen både kappe og krage. 

Dette stoffet er i hovudsak henta frå Stavanger Domkapittels protokoll 1571–1630. 

Birger Lindanger

Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?