Sjekkposten nr. 6 - 2006 - Nvio

More documents

Recommendations

Info

I Vietnam forsøkte amerikanerne å bekjempe motstanderne med ildkraft. Fienden skulle tvinges til å slåss og så ødelegges med massiv ild. På bildet slipper amerikanske fly napalm over en landsby sør for Saigon i 1965. landsbyer under sin kontroll i 1967, var der hvor det amerikanske marinekorpset (United States Marine Corps) opererte med sitt «Combined Action Platoon» (CAP) program. Dette gikk ut på at marineinfanterilag ble integrert i sørvietnamesiske tropper. De ble forlagt i landsbyer over tid hvor de hjalp befolkningen, og drev patruljetjeneste. (Nagl, 2002, s. 157) Mens britene i Malaya til slutt hadde fatt en mann til å lede både sivile og militære innsatser, klarte ikke amerikanerne å få til enhetlig kommando i Vietnam. Det var en klar mangel på retning i blant de mange organisasjoner som skulle støtte sørvietnameserne. (Nagl, 2002, s. 138) I 1973 hadde amerikanerne mistet viljen til å fortsette krigen, og de trakk etter hvert sine styrker ut av landet. Forsøket på å bekjempe gerilja med ildkraft hadde mislykkes og nordvietnameserne overtok til slutt hele landet. Portugiserne tilpasser britisk doktrine I 1960 sto det klart for portugiserne at opprør i deres afrikanske kolonier ville komme. Portugiserne viste interesse for blant annet britenes erfaringer fra Malaya og Kypros for å se hva de kunne lære av samtidige «kontra-opprør». Portugiserne tilpasset britenes doktrine til egne forhold og publiserte et reglement som tok for seg ukonvensjonell krigføring. Reglementet beskrev en innsats på tre fronter. Militære styrker skulle holde orden og bekjempe opprørere, diplomatiske tiltak skulle søke en fredlig løsning som Portu- gal kunne godta, og sosiale reformer var ment å vinne befolkingens hjerter og sinn. For den portugisiske soldaten betydde dette blant annet at han måtte begrense maktbruk til et minimum, og se på alt han gjorde som psykologiske operasjoner som hadde til hensikt å vinne befolkingens tillit. (Cann, 1997, s. 42, 46-47, 49) Fra 1961 til 1964 spredte geriljaopprøret seg fra Angola til Mozambique, og Guinè. Selv om portugiserne hadde en doktrine på plass i reglementsform, hadde den ikke blitt innarbeidet i hæren. Innledningsvis forsøkte de å bekjempe opprørerne kun med militære midler, og hardhendt opptreden var et dårlig utgangspunkt for å vinne sivilbefolkingens tillit. Kolonimakten forsto at det lå politiske årsaker bak opprørene som ikke kunne løses med militære midler. Man måtte vinne befolkingen til sin side. En snuoperasjon ble satt i gang. Det er verdt å merke seg at den militære delen etter hvert utgjorde mindre enn 20 % av den totale kontra-opprør innsatsen. Resten besto av politiske og økonomiske programmer. Militære stryker deltok aktivt i aktiviteter som brønnboring, bygging av skoler, ga medisinsk hjelp, og jobbet som lærere på skoler. (Cann, 1997, s. 51, 146) Flere andre av tiltakene fra Malaya ble tatt i bruk, som for eksempel «framework deployment», og utstrakt bruk av lokalt personell i de militære styrker. (Cann, 1997, s. 65) Portugisernes kursendring ga resultater. 11970 hadde opprøret i Angola blitt beseiret og opprøret i Mozambique hadde man klart å begrense. I Guiné lykkes man med å fryse situasjonen i 1971. Men et kupp i Portugal i 1974 fikk nye makthavere på plass som valgte å avvikle koloniene. (Cann, 1997, s. 194) Innsats i Oman I 1970 ble en eskadron fra det britiske Special Air Service (SAS) sendt til Oman for å gå i spissen for kontra-opprør innsatsen. Volden hadde brutt ut åtte år tidligere. På den tiden var Oman underutviklet takket være sultanens motvilje mot utvikling. Det fantes ikke skoler, sykehus, eller veier. Befolkingen i Dhofar regionen ville ha en forandring og reiste seg i opprør. Sultanens væpnede styrker fikk fort kontroll i Dhofar, men mistet den raskt igjen etter hvert som antallet opprørere økte. Straffeoperasjoner ga opprørerne flere rekrutter. Opprørsbevegelsen slo seg sammen med en kommunistorganisasjon i nabolandet Yemen, og det tok ikke lang tid for kommunistene overtok styringen av opprørerne. Ved britenes inntreden kontrollerte geriljaen fjellområdene (Jebel) i Dhofar, mens byene Salalah, Taqa, og Mirbat ble Krigen i Oman (1962-1975) er kanskje en av de minst kjente og mest vellykkede ukonvensjonelle kriger sett fra britenes side. Å vinne hjerter og sinn var avgjørende. Her er en firquat (lokal milits) avbildet. 28 6-2006 Sjekkposten
kontrollert av regjeringsstyrkene. (Jeapes, 1985, s. 30-33) Sultanens sønn, Quaboos bin Said, hadde avsatt sin far i et kupp, og proklamert et program for sosial utvikling. På slutten av 1960-årene hadde opprørene 2,000 geriljasoldater støttet av en deltidsgerilja på 3.000 mann. (Beckett, 2001, s. 218, 222,) Flere tiltak ble iverksatt for å bekjempe opprøret. Forsvarslinjer med piggtråd, miner, og patruljebaser ble etablert for å stanse infiltrasjon fra Yemen. (Beckett, 2001, s. 228) Men det viktigste tiltaket var av psykologisk art. Sjefen for SAS eskadronen, Tony Jeapes, forklarte det slik: «Målet var ikke å utslette fienden, men å overtale ham til å bli med på regjeringens side. Det var først og sist en krig hvor begge sider konsentrerte seg om å vinne støtten fra de sivile i Jebel Dhofar, og den ble til slutt vunnet ved hjelp av samfunnsmessig utvikling». (Jeapes, 1985, s.13-14) Som i Malaya, satset man på å vinne befolkningens hjerter og sinn. En konsekvens av det var at man måtte begrense bruk av ildkraft. Jeapes forklarte at "å sprenge bestemor i luften er ikke måten man vinner støtte fra de fleste familier". (Jeapes, 1985, s. 330) Før myndighetene kunne utvikle et område måtte de nøytralisere opprørere og etablere militær tilstedeværelse. Først satte man inn militære avdelinger for å dommere en teig. Lokale militser (firquat), støttet og trent av regjeringsstyrker og SAS, fikk kontroll på tildelte områder. Deretter satte man i gang med bygging av skoler, brønner, og helsefasiliteter osv. Militsene sørget for konstant militær tilstedeværelse, mens SAS og sultanens styrker flyttet videre til neste sted. Som i Malaya, oppdaget man at tilstedeværelse i et sted over tid, ga økt etterretning. (Jeapes, 1985, s. 229, 322) Et tiltak for å påvirke befolkingen var en informasjonstjeneste som skulle gi inntrykk av at regjeringen ville vinne. For å oppnå troverdighet, ble svart og grå propaganda utesluttet. Britene innså at en død opprører kunne ha slektninger i en firquat. Derfor ble SAS beordret til å vise sorg også ved synet av fiendens falne. Myndighetene søkte å vende fanger, og istedenfor avhør, ble de servert te og stilt spørsmål. (Jeapes, 1985, s. 47, 50- 51) I 1976 var opprøret over, og SAS returnerte til Storbritannia. Som i Malaya, viste sivilbefolkingens støtte seg å være avgjørende. Irak – har man ikke lært? Etter at det irakiske forsvaret gikk i oppløsning i forbindelse med den amerikansk ledede invasjonen i 2003, fikk konflikten en karakter av ukonvensjonell Sjekkposten Ukonvensjonell krigføring krever andre operasjonsmetoder enn det man kjenner fra konvensjonell krig. Her er Royal Engineers i gang med å bygge en skole under krigen i Oman et av mange tiltak for å vinne hjerter og sinn. krigføring. Det viste seg at amerikanerne hadde lært lite av ukonvensjonelle kriger. Mens britene i Malaya hadde etablert enhetlig kommando som gjorde dem i stand til å kraftsamle ressurser i en retning, hadde amerikanerne tre kommandokjeder i Irak i oktober 2003. (West, 2005, s. 23) Minimum bruk av makt ble heller ikke vært verdsatt. Harde amerikanske reaksjoner som svar på irakisk misnøye førte til åpen fiendtlighet, og eskalering av volden. (Collins, 2005, s. 355-356) Et av mange eksempler er situasjonen som utviklet seg i Fallujah. Den 28. april 2003 trodde en amerikansk patrulje at de ble tatt under ild, og fyrte løs på sivile. Feiltagelsen kostet femten sivile ble livet, og flere dusin ble såret. (West, 2005, s. 12) Den påtroppende amerikanske bataljonen som overtok ansvaret for Fallujah i oktober 2003, var den femte bataljonen som opererte der i løpet av fem måneder. (West, 2005, s. 26) Denne måten å operere på skiller seg kraftig fra britenes «framework deployment» i Malaya, og gjorde det ikke lett å bygge opp et godt forhold til den lokale befolkningen. Andre forhold som gjorde Fallujah til et problemområde var det faktum at 70.000 innbyggere var uten arbeid, strømforsyninger hadde brutt sammen, og amerikanske ressurser var for små for effektive forbedringer. Fra opprørernes side hadde man følgende tilbud: grav et hull for en bombe og du kan tjene $ 100, eller tjen det dobbelte hvis du detonerer bomben. (West, 2005, s.17, 30) I 2004 ble situasjonen i Fallujah til slutt så kritisk at det amerikanske marinekorpset måtte angripe byen og ta den hus for hus. I forhold til ukonvensjonell krigføring hadde amerikanerne lært lite. Til sammenligning klarte britene etter invasjonen i 2003 å stabilisere situasjonen i det sørlige Irak ved å fokusere på gjenopprettelse av grunnleggende offentlige tjenester og samarbeid med befolkingen. (Keegan, 2005, s. 207) Observasjoner Hva hadde opprørerne i Malaya, Vietnam, Oman, og i de portugisiske koloniene i Afrika til felles? De var for svake til å møte sine motstandere på slagfeltet. Derfor valgte de å føre ukonvensjonell krig. Små enheter skjulte seg blant befolkingen og bestemte tid og sted for å slå til mot valgte mål. I de nevnte konfliktene viste det seg at det ikke gikk å nøytralisere geriljaen med kun militære midler. I Malaya, kom fremgangen først når britene klarte å få befolkningens frivillige støtte. For å få det til var de avhengige av ikke bare militære men politiske virkemidler. Britene etablerte enhetlig kommando for å styre alle ressurser i samme retning og for å koordinere all militær og sivil innsats. Tilstedeværelse av styrker i samme område over lengre tid (framework deployment) og bruk av lokalt personell i de væpnede styrker gjorde det mulig å bygge gode forhold til de sivile. Ved å begrense maktbruk reduserte de sivile tap. Når en ser på ukonvensjonelle kriger, er det verdt å merke seg at tidshorisonten er lengre enn ved konvensjonelle kriger. Tålmodighet er derfor avgjørende. Ukonvensjonell krigføring krever en annerledes måte å tenke på enn det man er vant til fra konvensjonelle operasjoner. Derfor bør erfaringene fra Malaya og tilsvarende konflikter være av interesse for Forsvarets personell. KILDER Beckett, F. W. (2001), Modern Insurgencies and Counter-Insurgencies London: Routledge. Cann, J. P. (1997), Counterinsurgency in Africa. Westport, London: Greenwood Press. Collins, T. (2005), Rules of Engagement London: Headline Book Publishing. Jeapes, T. (1985), SAS Secret War. Harper Collins Publishing. Keegan, J. (2005), The Iraq War. London: Pimlico. Nagl, J. A. (2002), Counterinsurgency Lessons From Malaya and Vietnam Westport: Praeger Publishers. Smith, E. D. (1985), Counter-Insurgency Operations i Malaya and Borneo Surrey: Ian Allan Limited. Stanton, S. L. (1985), The Rise and Fall of an American Army. New York: Ballantine Books. Toczek D. M. (2001), The Battle of Ap Bac Vietnam Westport: Greenwood Press. West, B. (2005), No True Glory, New York: Bantam Dell. 6-2006 29
Page 1 and 2: FN-Veteranenes Landsforbund Organ f
Page 3 and 4: I skyggen av UNEF jubileet er det l
Page 5 and 6: år Visepresident i FNVLF Dan-Viggo
Page 7 and 8: Til høyre: Den avsluttende festmid
Page 9 and 10: dell e operasjoner UNIFIL, Libanon
Page 11 and 12: Norges klart uttalte politikk ved i
Page 13 and 14: i kamp. De nordiske FN-kontingenter
Page 15 and 16: Antall.......... Herre (kr. 2.400,-
Page 17 and 18: treff VETERANTREFF LANDET RUNDT Vet
Page 19 and 20: Tar veteranene på alvor Av omtrent
Page 21 and 22: HILSNINGER: Brigader Geir Holmenæs
Page 23 and 24: Nye konflikter - nye samarbeidsform
Page 25 and 26: personen selv eller gruppen. Den du
Page 27: Vietnam - en konvensjonell tilnærm
Page 31 and 32: september-angrepet, var ikke folkem
Page 33 and 34: Status kameratstøtte seminarer 200
Page 35 and 36: PSYOPS og CIMIC Hva er forskjellen?
Page 37 and 38: Vardetenning på FN-dagen Sjekkpost
Page 39 and 40: Lokalforeningens navn Kameratstøtt

Sjekkposten nr. 6 - 2006 - Nvio

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?