Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men ... - DFEF

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 3 mars 2008 Årgang 104 

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus 

lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på 

Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.»” Galaterne 2:20

Redaktør: 

Leif Frode Svendsen 

Kvartnesveien 20 

4276 Vedavågen 

Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

Portrettet FLK: Noe nytt på gang! 

Frokost med Gudrun og Leif Erik 

Livet smilte til Jan Gordon Tobiassen og resten av familien. De hadde tatt imot 

pastorkallet fra Askim Frie Misjonsmenighet og var kommet godt i gang med arbeidet 

i menigheten. Lille Phillip var kommet til verden og livet smilte til familien. Men så 

kom den skjebnesvangre telefonen som forandret hele bildet... 

LES MER SIDE 6 OG 7 

Evangelist Lindhjem 

Det er herlig å bringe seiersrapporter! 

Fon Bedehus i Vestfold har reist seg 

og sett mennesker bli herlig frelst og 

helbredet. Les intervjuet med Yngvar 

Lindhjem, som taler mye i menigheten 

og brenner for å se Guds kraft i funksjon. 

LES MER SIDE 15 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

Støtte til Smyrna 

Mange var nok spente på hva som 

ville skje under Forkynner- og 

lederkonferansen. Men ut fra innlegg 

og stemningen i salen fi kk rektor 

Reidar Gamst overveldende støtte fra 

de frammøtte. Noen få vågde å stille en 

del spørsmål til prosessen, og fortjener 

ros for det. Åpenhet i blant oss er viktig, 

og det er godt at det kan komme fram 

forskjellige synspunkter. 


Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Kontonr: 3000 15 47522 

Misjons- og Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53425833 

Mobil: 97583807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Webansvarlig: 

Mats Arild Vedøy 

Trykk: 

Nils Sund Boktrykkeri 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Kontorsekretær: 

Berit Johannessen 

Høybråtenv. 23K 

1055 Oslo 

Telefon: 22305883 

Mobil: 92089321 

E-post: 

berit.johannessen@dfef.no 

«Se, jeg gjør noe nytt», var en setning 

som gikk igjen under årets Forkynner- 

og lederkonferanse (FLK). En klar 

retning i forkynnelsen oppmuntrer 

DFEF til å søke Gud i bønn for en ny tid 

over våre menigheter og vår bevegelse. 

På samme tid ser en skillelinjer midt i 

familier og menigheter – et folk som vil 

gå videre med Gud, og noen som sitter 

tilbake. LES MER SIDE 15 

Støtte til Smyrna 

Mange var nok spente på hva som 

ville skje under Forkynner- og 

lederkonferansen. Men ut fra innlegg 

og stemningen i salen fi kk rektor 

Reidar Gamst overveldende støtte fra 

de frammøtte. Noen få vågde å stille en 

del spørsmål til prosessen, og fortjener 

ros for det. Åpenhet i blant oss er viktig, 

og det er godt at det kan komme fram 

forskjellige synspunkter.. 


Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 525,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og adresseforandring 

skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må 

innkomme den 20. i måneden 

før utgivelse (ca. den 15. i hver 

måned) 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Kjell Ove Tangen 

Magnhildrud Allé 9 

1809 Askim 

Telefon: 69883549 

Mobil: 97517573 

E-post: 

kjell.tangen@ulleval.no 

ForsidefotoEn av Smyrna-elevene dette året, Patrick Klöeppel blir døpt av Reidar Gamst på Solstrand. 

(Foto: Leif Frode Svendsen) 

Gudrun og Leif Erik Andersen er kjente 

og kjære for de fl este i DFEF. Ikke få 

menigheter har hatt Leif Erik Andersen 

på sin talerstol. Frank Søgaard har møtt 

det lune og koselige ekteparet til en 

frokostsamtale, og bringer positive toner 

fra hjemmet i Østfold... 


“En måte å redde 

ansiktet på er å holde 

den nederste delen 

lukket” 

Kinesisk ordtak 

“Den sanne verdi av 

en god gjerning ligger 

i den kjærlighet som 

inspirerer den...” 

Talmud 

“Den som har en god 

venn behøver intet 

speil.” 

Ukjent 

Mange av våre forsamlinger er 

velsignet med et rikt barne- og 

ungdomsarbeid. Mange av barna drar 

med seg sine ufrelste foreldre, og 

vi skulle fryde oss over det? I våre 

familiemøter kommer det ofte mange 

ufrelste, og vi er klar til å fi ske? For det 

er jo et lite eventyr; at faktisk synderne 

kommer frivillig til oss. For en herlig 

bonus; at vi gjennom barnearbeidet kan 

nå ufrelste foreldre? 

Men hva skjer i våre forsamlinger? Jo, 

våre familiemøter og andre samlinger 

hvor det er mange ufrelste til stede, 

er ofte de møtene hvor færrest av 

menighetens egne folk møter opp. Ved 

fl ere anledninger har jeg vært vitne til 

at møter med barnevelsignelse, hvor 

det ofte kan være en hel «slekt» av 

ikke-kristen familie, samler minimalt 

av menighetens folk. 

For en tid tilbake hørte jeg et 

eksempel fra en menighet, hvor 

formiddagsmøtene på søndagen samlet 

mange ufrelste. De fulgte barna sine 

på søndagsskolen, og var til stede 

cirka 20 minutter i begynnelsen av 

møtet. På den måten fi kk de presentert 

menigheten og gitt de besøkende et 

Guds ord. Problemet var at fl ere av 

menighetens egne ikke orket denne 

delen av møtet, og faktisk møtte opp 

når de ufrelste og barna deres gikk ned 

på søndagsskolen. En slik oppførsel 

grenser vel opp til hva vi kan kalle 

forakt? Det er kanskje ikke så rart at 

de ufrelste etter en tid forsvant fra 

søndagsskolen og menigheten? 

Dette må jo enkelt og greit kalles 

en skandale! Her sitter vi på møtene 

og ber om at syndere skal bli frelst? 

Vi ønsker vekst i menigheten? Men 

når synderne kommer, holder vi oss 

hjemme? 

Nå er det slik at vår Herre ønsker vekst 

i sin menighet. Han ønsker at du og 

nr. 3 mars 2008 2 3 

Mottaker 

eller produsent? 

Leder ved redaktør 

Leif Frode Svendsen 

jeg skal være fruktbare; vi skal bære 

frukt. Herren ønsker ikke at vi bare 

skal være mottakere, men produsenter. 

Produsenter av åndelig liv. Alle som er 

født på ny har fått noe de kan gi videre. 

Kristus bor ved troen i vårt hjerte, og 

vi har noe å gi videre. Og som nye 

skapninger er vi skapt til det! Ordet om 

forlikelsen er lagt ned i vårt hjerte og 

vi er automatisk ført inn i en vitne- og 

sendetjeneste. 

Men hva skjer? Jo, det er meg som 

gjelder? Mitt eget åndelige liv. Jeg 

er kun en mottaker, lite opptatt av å 

produsere og gi noe videre. Jeg har nok 

med mine egne problemer og behov. 

Kall det gjerne en åndelig egoisme! 

Kjære leser; hvordan ønsker du at 

ufrelste skal oppleve din menighet? 

Din Jesus? Du har vel et ønske om 

at de skal få et godt inntrykk av den 

herlige menigheten din, og kanskje 

få lyst til å bli en del av fellesskapet? 

Du ønsker at de skal oppleve positive 

Jesus-mennesker og at lysten og kallet 

skal komme i dem etter å oppleve 

frelse. Det er ditt ønske? Men med dine 

handlinger (du sitter hjemme?) beviser 

du ditt største problem og din største 

utfordring? Du er en åndelig egoist, 

som kun lever for å motta og ikke har 

forstått gleden ved å gi og handle på 

Guds ord. 

Barna bråker? Møtestilen er litt 

fremmed? Forkynnelsen er enkel og gir 

meg ingenting. Ja, da holder jeg meg 

hjemme? Dette kan vel kalles åndelig 

egoisme? Med en gang noe ikke passer 

deg, eller møter dine behov, holder du 

deg borte? Uten at du aner det er du 

blitt et dødehav, en mottaker som ikke 

kan gi videre rikdommene i Kristus? 

Og til slutt et stort tankekors: Du ber 

for bønnebarna – om deres frelse. Og 

når de kommer til møtene, møter de 

ikke deg? Du er faktisk ikke til stede...

Roy Wareberg 

Aktuelt Synspunkt: 

Roy Wareberg 

”Menighetens 

fellesskap gjennom 

husgrupper er 

undervurdert i den 

første menighets 

historie”, skriver 

Alf B Ottestad i sin 

bok om Diakoniens 

historie. Den første 

menighet startet 

og vokste seg sterk 

i en periode med 

store svingninger 

fra liberalisme 

til uforsonlig 

forfølgelse. Et meget 

sterkt ytre press, 

både kulturelt, 

religiøst og politisk 

klarte likevel ikke å 

stoppe menighetens 

sterke vekst. 

Christina Ek 

Har du oppdaget at utviklingen i samfunnet 

vårt har endret seg mye de siste årene, 

eller er det kommet så gradvis at de ikke 

blir lagt merke til? Jeg skal komme inn på 

noen punkter som kanskje får oss til å både 

tenke og handle. 

Bibeltroskap 

Det har i over 150 år vært en diskusjon om 

bibeltroskap, så det er ikke noe nytt. Men 

utfordringer nå er at fl ere og fl ere profi lerte 

kristne støtter diskusjonen om relativ 

sannhet. Det stilles stadig vekk spørsmål 

om ikke “kjærlighetens evangelium” også 

gjør at vi må se med nye øyne på bibelske 

meninger. Med stadig sterkere styrke hevdes 

det at vi må ta inn datidens skribenters 

manglende forståelse for hva som er relevant 

i dag, når vi leser Bibelen. Det er lett for 

menneskets tanke å være enig, men har vi 

startet på relativismens vei, fi nnes ingen 

absolutt sannhet lenger, og da behøver vi 

heller ingen Gud. Bibeltroskap er et valg 

som koster og vil koste mye mer innen få 

år, fordi det danner grunnlag for mange 

andre temaer. 

Homofi lidebatten 

er nesten ikke til stede lenger fordi ”alle” tar 

det for gitt at det bare er de kristne som er 

regelryttere og ukjærlige som enda holder 

på gammeldagse holdninger. Stadig ser 

vi barne-tv, fi lmer og blader som bygger 

en kultur der det er naturlig med mange 

homofi le og lesbiske. Dette vil selvfølgelig 

øke tendensen og for våre barn og unge 

er det en kjempeutfordring å kunne holde 

frem Bibelens budskap om seksuelt avhold 

utenfor ekteskapets rammer. 

Redselen for kristen forkynnelse 

er økende. Vi ser det spesielt i skoledebatten, 

der bordbønndebatten for noen år siden 

hørtes ut som et feilgrep fra Djupedal. Men 

var den det? Er den ikke en prøveballong 

for å se om befolkningen er moden nok 

til å ta debatten om å fjerne alt som lukter 

av kristendom i det offentlige rom. Er det 

noen som husker TV-aksjonen, Aksjon Håp 

nr. 3 mars 2008 4 

Reidar Gamst 

Hjemmene blir viktigere og viktigere! 

i 1982. Kunne det skjedd i dag at vi gjennom 

TV samlet inn til misjonsprosjekter? Helt 

klart ikke, det er blitt søkt fl ere ganger fra 

en samlet kristenNorge, men misjon er helt 

uaktuelt å støtte. 

Hvor lenge vil Frelsesarmeen med sitt 

bibelsyn få ha sine støttekonserter, er det 

slutt om få år? 

Regjerningen er opptatt av at vi får en 

folkekirke som ikke støter noen, ikke står 

på Bibelsk grunn og den ønsker heller ikke 

at det blir forkynnelse i den offentlige skole 

og på TV. 

Men hva med det offentlige rom, jeg har 

ingen illusjoner om at dette ikke blir endret. 

Hvis tendensen fortsetter tror jeg at innen 

få år, vil det bli forbudt å evangelisere i det 

offentlige rom i Norge (slik det faktisk er i 

fl ere europeiske land). Det får trolig ingen 

konsekvenser for det store fl ertallet av DGBs 

lesere fordi evangeliseringen likevel er ikke 

eksisterende, men det blir forhåpentlig likevel 

et signal om avkristningen forsterkes. 

Kampen om barna 

Det foregår en betydelig kamp om barnas 

hjerte og tanker. Man snakker om trender 

der barna må ta stilling til og håndtere 

både seksuelle utfordringer gjennom fi lm 

og reklame, vold gjennom spill og TV, 

et undervisningsmateriell som utfordrer 

Bibelens ord fra skapelse til kvinnesyn, 

homfi li etc. Vi ser at klær selges, stadig mer 

sexy og laget for “voksne” former, til yngre 

og yngre barn. Selv barn på spedbarnsstadiet 

får bikinioverdel. Søndagsskolene har halvert 

sine besøkstall på et tiår, og interessen fra 

menigheten ser ikke ut til å være økende 

i budsjettsammenheng. Hvordan skal de 

klare det presset? 

Noen har tenkt at friskoler er tingen, der 

kan vi påvirke våre barn. Men nå har 

regjeringen virkelig forstått dette. Friskolene 

skal stoppes, fordi levende kristendom som 

selvfølgelig er ”sekterisme”, skal stoppes 

for enhver pris. 

Hatet mot Israel 

Det er også et klart tegn på avkristningen at hatet mot Israel er helt 

irrasjonelt og helt ute av proporsjoner hvis du sammenligner med 

konfl ikter i Asia og Afrika. Og så det merkelige hatet mot USA, der en 

av regjerningspartnerne har i sitt program at USA er en større trussel 

mot freden enn fattigdom, Al Qaida, muslimsk terrorisme, Iran, Nord- 

Korea, etc. Det er helt utrolig og handler dypest sett om redsel for 

kristendom og en levende tro. 

Men selvfølgelig fi nnes det håp og jeg tror motvekten er todelt. 

Jesus roper ut det som står i Esaias 61,1: ”Herren har salvet 

meg.” Er vi i Kristus, så har vi samme salvelse tilgjengelig, men 

vi må åpne oss for den. Det må derfor være en lengsel i våre 

hjerter etter det som Paulus ber om for sine venner i Efesus 

(Ef 1,17-23), nemlig at vi skal bli fylt med den Ånd som gir 

visdom og åpenbaring. Uten Den Hellige Ånds fylde og kraft 

kan vi ikke stå imot det presset. Så vi må søke en fornyet 

ild og kraft fra det høye. Dette vil føre til at bønnelivet vårt 

får en større dimensjon. Når bønnens ånd fyller oss, så kan 

vi være med å bygge en ildmur omkring vårt land og våre 

barn. Det er bare en samfunnsendrende vekkelse som kan 

stoppe denne utviklingen som jeg har beskrevet. Du kan 

være en forskjell i ditt miljø. 

Men menigheten i den første tid, som kanskje ikke var så 

ulik vår, når det gjelder åndelig press, brukte hjemmene 

som base. De hadde store festsamvær som demonstrerte 

styrke og størrelse, men i hovedsak ble motvekten mot 

det ytre press utført i hjem der man samlet seg rundt både 

det åndelige og det fysiske måltidet. Der skapte en tillit 

til å kunne drøfte sin frustrasjon og redsel. Der kunne 

man komme med alle salgs bønnebegjær. Der forsvant 

et feilaktig fokus på musikkform, møteledelse, og ytre 

rammer. I husmenighetens fellesskap er det derfor 

vanskeligere å leve fordi det er mer avslørende og man 

er mer avhengig av å være menneskefokusert og raus. 

Det betyr at vi må starte med å være Jesusfokusert for 

å tåle det og tørre det. 

Husgrupper og samlinger i hjemmene kan brukes som 

den mest solide skanse mot det som preger landet. Vi ser 

det historisk og i land med forfølgelse at veksten kommer 

nesten utelukkende i husgrupper. Tilfeldig? Neppe... 

Ditt hjem kan være det som hjelper dine barn og venner, 

gjennom en bevisst satsing på felleskap. Felleskap kan 

ikke vedtas eller bestemmes, det må skapes gjennom at 

vi mennesker byr på oss selv. Vi som har fått samme ånd 

som vår frelser Jesus Kristus, skulle gjøre som han. Han 

gikk så mye rundt i hjemmene at han fi kk kritikk fra de som 

satset på synagogen. Men Jesus poengterte at menneskene 

var og er i Guds fokus. Bygninger og andre ytre ting er bare 

rammer som kan brukes eller misbrukes. 

Det viser seg også igjen og igjen at de menighetene med gode 

husfelleskap heller ikke har problemer med å samle folk til 

søndagens festgudstjeneste. 

Så sats på menigheten og bygg levende fellesskap! 

Guds velsignelse over ditt hjem og igjen lykke til!! 

M annakornet: 

Mot målet 

”Ransak meg Gud, og kjenn 

mitt hjerte Prøv meg, og kjenn 

mine tanker! Se om fortapelsens 

vei har inntatt meg, og led meg på 

evighetens vei.” Salme 139, 23-24 

I Salme 130 har David et ransakende budskap, og vi 

forstår at Herren ransaker både han og alle andre. 

Vi leser: ”Herre, du ransaker meg”, og denne 

ransakelsen skjer alltid for å lede oss frem på 

himmelveien. Nå er det slik at Jesus tok på seg all vår 

skyld og dom. For alle mennesker led han korsets død og 

ropte ut: ”Det er fullbrakt”. 

I 1. Johannes 1, 7 kan vi lese: ”Dersom vi vandrer i lyset 

likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre og 

Jesu, hans blod renser fra all synd.” Vandringen med Herren 

er svært viktig, og vi må alltid ha våre troes øyne festet på 

Jesus – Han som er troens opphavsmann og fullender. 

Vi må endelig ikke se oss tilbake til verden, som Lots hustru 

gjorde og bli grepet av den nåværende verdens ting som 

Demas. Snart er vi fremme ved målet, og der vil Herren 

gi oss sin uvisnelige krans. Om vi fullfører løpet mot 

himmelen. 

5 

Det stunder mot den dag Kristi Menighet, de frelste ved 

Jesus Kristus skal hentes opp til himmelen. De døde i 

Kristus skal oppstå (1. Tessaloniker 4, 13-18). Og vi andre 

som lever i troen på han blir rykket opp i luften, skyene for 

å møte Herren. Da er vi hjemme ved målet – alltid for å 

være med Herren. 

- Jesus skal komme tilbake og sette sine føtter på 

Oljeberget. 

- Det blir en annen begivenhet da Israel som nasjon 

mottar Jesus Kristus som Guds Messias. De vil gråte 

sårt over ham de har gjennomstunget, men han vil bli 

redningsmannen i deres nød. 

- Når i tiden er han redningsmannen og Frelseren 

for alle som mottar frelsen i Kristus Jesus. 

”Men her og nå og under tiden, vandrer vi i tro 

På himmelveien, den vei som fører oppad. 

La ingenting O Gud mitt hjerte feste og hindre 

Ferden til mitt rette hjem.” 

Sigmund Vea, Svennevik

Lidelsen 

og gleden 

Portrettet / Familein Tobiassen 

Tekst: Torill Helene Olsen 

Foto: Kreativ Foto 

En onsdag for halvannet år siden får 

Jan Gordon Tobiassen telefon fra kona 

Anette med beskjed om å skynde seg til 

sykehuset. Sønnen Phillip på to uker har 

sluttet å puste. Legene er usikre. De vet 

verken om han vil overleve eller hva som 

skjer. De har ingen diagnose og ingen 

prognose. 

Allerede ved fødselen reagerte Anette og 

Jan Gordon på en ulyd i pusten til Phillip. 

Etter 14 dager forsterket den seg, og 

Phillip ble sendt til Fredrikstad sykehus 

for undersøkelser. Halsspesialisten fant 

en kul i halsen som ble synlig på utsiden 

i løpet av en natt. Så sluttet han å puste. 

Legene tok Phillip rett til 

Familien Tobiassen, med pappa 

Jan Gordon (f. v), Joel, Phillip, mamma 

Anette og Elias, har opplevd lidelse, 

men også blitt innhentet av gleden. 

– Jeg har sett at lidelsen og gleden 

henger sammen på en dyp måte, sier Jan Gordon. 

Til nyttår bestemt de seg for å ta et seiersbilde. 

(Foto: Kreativ foto) 

I møte med lidelsen lærte Jan Gordon Tobiassen (28) 

og familien at skatter ofte er skjult på mørke steder. 

operasjonsbordet og sikret luftveiene. 

Deretter ble han sendt i hast til 

Rikshospitalet i Oslo. 

– Da vi ankom Rikshospitalet, var Phillip 

lagt på barneintensiven med ledninger 

tilkoblet hele kroppen. Spesialistene 

sirklet rundt ham, han svevde mellom liv 

og død i en uke, sier Jan Gordon. 

Legene på Rikshospitalet var redde for 

å operere fordi de trodde at et blodfylt 

vev lå i veien for operasjonen. Hvis det 

var slik, kunne Philip blø i hjel. Men 

operasjon var nødvendig. 

– Vi følte vi stod på dødsleiet til Phillip. 

Vi tok farvel med ham. Men operasjonen 

som skulle vart i tre timer, var over på 

en og en halv. De fant ikke noe blodfylt 

vev. Det var et mirakel for oss, som å få 

Phillip på nytt – som en fødsel, sier Jan 

Gordon. 

Men dette var bare begynnelsen. Det 

neste året raste det meste rundt familien 

Tobiassen, som også inkluderer to eldre 

gutter, Joel på fi re og et halvt år, og Elias 

på to. 

– I fjor lærte jeg forskjellen på å leve 

og å eksistere. Hvis man lever, kan man 

nyte livet. Eksisterer man, er man kun 

til stede. Vi eksisterte. Vi ønsket oss ofte 

en stoppeklokke, slik at vi kunne stoppet 

tiden og bare vært oss selv, sier Jan 

Gordon. 

Diagnose 

Da ekteparet fi kk Phillip, var de 

nyetablerte som pastorpar i Askim Frie 

Misjonsmenighet. Jan Gordon var ferdig 

utdannet pastor fra Ansgar Teologiske 

Høyskole og Anette hadde fullført 

førskolelærerutdanning innimellom to 

barnefødsler. I Askim hadde ekteparet en 

god inngang i jobben. 

– Mye begynte å skje i menigheten. 

Folk som ikke hadde vært der på 

mange år kom tilbake, og barne- og 

ungdomsarbeidet vokste, sier Jan 

Gordon. 

Men etter tre måneder ble 

Phillip syk. 

– Det ble fort en unntakstilstand, og jeg 

fi kk permisjon. Den viktigste menigheten 

jeg kunne ta meg av da, var familien min. 

Phillip ble ikke bedre etter operasjonen. 

Noe stengte i luftrøret, og legene var 

usikre på om det var et vev eller en 

svulst. For å sikre luftveiene ble det 

operert inn en kanyle i halsen som Phillip 

kunne puste gjennom. Først etter tre 

måneder får familien svar. Phillip får den 

sjeldne diagnosen Infantil fi bromatose. 

Svulsten som klemmer på luftrøret 

gjør ham i praksis avhengig av å puste 

gjennom en kunstig nese, han trenger 

hjelp til å suge opp slim og må få mat 

gjennom en sonde i magen. Phillip 

trenger konstant tilsyn, dag og natt. 

– Etter hvert fi kk vi overført Phillip til 

sykehuset i Arendal, siden vi har nettverk 

og familie her. Han bodde på sykehus 

de første seks månedene av livet sitt. 

Det var også tøft for de andre barna. De 

trengte også mammaen sin, og det var 

ikke alltid lett å reise hjem fra sykehuset 

med dem når mamma måtte være igjen 

hos Phillip, sier Jan Gordon. 

– Bibelen snakker også 

om en dobbeltbekk som 

går gjennom livene våre; 

lidelsen og gleden. Jeg har 

sett at disse to tingene 

henger sammen på en dyp 

måte. 

Tilleggsbelastninger 

I tillegg til diagnosen, oppstod det mange 

komplikasjoner underveis. Spesielt på 

turene til Rikshospitalet. 

– Legene skulle legge inn en peg-knapp 

i magen som han enkelt kunne få mat 

gjennom. I stedet ble det lagt inn et 

urinkateter som løsnet da vi kom hjem. 

Legene på sykehuset i Arendal kalte 

jobben et makkverk og la inn en peg på 

fem minutter. På grunn av manglende 

tilsyn på Rikshospitalet, løsnet også en 

venefl on slik at væske ble pumpet direkte 

inn i armen til Phillip. Den hovnet opp 

og venefl onen etterlot seg et krater på 

størrelse med en femkroning. Vi fryktet 

senskader og begrenset bevegelse i 

armen. Han holdt også på å dø av sitt 

eget slim og måtte gjenopplives fem 

ganger på en dag. Jeg lurte på om det 

var slik vi skulle miste ham, på grunn av 

legetabber, sier Jan Gordon. 

Mens dette pågikk, reiste Jan Gordon til 

Askim for å se til huset som ennå ikke 

var solgt. Da oppdaget han råte i hele den 

110 kvadratmeter store kjelleren. 

– Vi fl yttet til Askim fra et nybygget hus 

i Grimstad hvor vi kommer fra. Svigerfar 

er byggmester, så vi bygget huset på 

dugnad. Det var mye arbeid sammen 

med studier og barn, og i Askim kjøpte 

vi et hus vi pusset opp. Nå måtte hele 

kjelleren renoveres. I tillegg hadde vi en 

bil det var noe galt med hver måned. Alt 

gikk galt, sier Jan Gordon. 

nr. 3 mars 2008 6 7 

Gud ble borte 

For det unge paret ble det mange 

spørsmål. Hvor er Gud? Hvorfor griper 

han ikke inn? 

– Det var så mange som ba for oss. 

Likevel raknet alt – system, nettverk, 

materielle goder, teologisk ståsted. Det 

var tungt å lese i Bibelen og vanskelig å 

be. Guds nærvær var helt borte. Vi hadde 

mange runder med Gud, det ble en brist i 

troen, sier Jan Gordon. 

– Ser du noen mening i lidelsen? 

– Jeg tror selve lidelsen er meningsløs, 

men jeg tror likevel Gud jobber gjennom 

den. I Bibelen står det om skatter som 

er gjemt på mørke steder. Bibelen 

snakker også om en dobbeltbekk som går 

gjennom livene våre; lidelsen og gleden. 

Jeg har sett at disse to tingene henger 

sammen på en dyp måte. Uten lidelse er 

det heller ingen glede. 

– Jeg har også fått en dypere forståelse 

av at vi har en frelser som har gått 

gjennom lidelse, en frelser som sa på 

korset: «Min Gud, hvorfor har du forlatt 

meg?» Vi har en medvandrer i Jesus og 

han er bevandret med lidelse, sier Jan 

Gordon. 

Han mener det er mye «kvasi-psykologi» 

ute og går i menighetene, hvor vi 

forteller hverandre at Gud har en mening 

med alt. 

– Jeg tar avstand fra slike uttalelser. Vi 

må se mer helhetlig på livet. Livet er 

skjørt, utsatt, dyrebart. Det er mye død 

og ødeleggelse. Men alt skjer ikke ved 

Guds vilje, mener Jan Gordon. 

– Hva har lidelsen gjort med gudsbildet 

ditt? 

– I dag tror jeg på en mer ekte Gud. Gud 

er stor nok til å romme hele meg, også 

mine feil og mangler. Han har langt mer 

tålmodighet og kjærlighet enn vi tror, og 

han tåler problemer. 

Det gjør meg mer avslappet. Det er en 

grunn til at frelsen er en så dyp gave, 

nemlig at Jesus døde for oss før vi ble 

frelst. Fordi han elsker oss, kan vi ta i 

mot, sier Jan Gordon. 

Maktesløs 

Familien reiste ikke tilbake til Askim. De 

bosatte seg i Grimstad igjen, og Phillip 

bor i dag hjemme. 

– Han har vokst, fått mer styrke og er på 

mange måter som ettåringer fl est. Men

han trenger tilsyn 24 timer i døgnet. 

Vi har to personer som er ansatt i 50 

prosent stilling for avlastning dagtid 

og nattevakter hver natt, noe som vil si 

at det ikke alltid blir så mye privatliv 

hjemme hos oss. Legene mener han 

kommer til å vokse av seg svulsten, men 

tidsperspektivet varierer fra måneder til 

år, sier Jan Gordon. 

Han er i dag tilbake i 50 prosent jobb 

som pastor i Filadelfi a i Arendal. 

– En stund, da vi strevde med mange 

spørsmål, var jeg i tvil om jeg kunne gå 

tilbake i pastortjenesten. Jeg følte på en 

dyp maktesløshet, både som far, mann 

og pastor. Jeg følte ikke jeg fylte noen 

av rollene. Jeg følte meg utilstrekkelig 

da jeg så min egen sønn lide. I dag ser 

jeg at erfaringen hjelper meg i møte med 

mennesker. Jeg har fått større empati 

når jeg møter andres problemer og 

Jan Gordon Tobiassen er i dag tilbake 

i jobb som pastor. – I dag ser jeg at 

mine erfaringer hjelper meg i møte med 

mennesker, sier han. (Foto: Torill Helene 

Olsen) 

På kryss og tvers 

– Tross alt har det bare vært ett navn vi har kunnet klynge 

oss til: Jesus. Predikanter fra Østfold på farten 

Geirr Standal til Moss 

På kryss og tvers 

Tekst og foto: Frank Søgaard 

Det var mange som gledet 

seg da vi i novembernummeret 

av Det Gode 

Budskap kunne lese at 

Misjonshuset i Moss skulle 

bygge nytt menighetslokale. 

Utviklingen siden menigheten 

etablerte seg for noen år 

siden, og til i dag, har vært 

positiv, og vitner om en 

menighet som virkelig vil 

noe med sin virksomhet for 

Herren. 

opplevelser, og tårene sitter løsere i dag. 

Vi må ta de menneskene som er blitt bitre 

og som strever med troen seriøst, sier Jan 

Gordon. 

Rom for sorgen 

– Hvordan har mennesker rundt dere 

forholdt seg til situasjonen? 

– Alle spør hvordan det går. For å 

være ærlig holder jeg på å spy av det 

spørsmålet, selv om det er hyggelig at 

folk bryr seg. Samtidig kan spørsmålet 

være en ansvarsfraskrivelse. Det vi hadde 

trengt var noen som spurte hva de kunne 

gjøre for oss. 

– Hva ville du svart? 

– Jeg ville spurt om de kunne handlet 

for oss eller hjulpet å vaske huset. Sånne 

praktiske ting vi ikke har hatt overskudd 

til. 

MOSS: Som skrevet i DGB tidligere, 

er det gamle lokalet revet, og «alt 

det gamle er fjernet». Tomten «ble 

øde og tom», og for å få plass til nytt 

menighetslokale med kjeller, måtte det 

sprenges bort kolossalt mye fjell og 

stein. 60 lass med stein er kjørt bort, 

og siden tomten skråner, er det laget et 

platå på baksiden – på inngangssiden 

av lokalet, så det kan bli god plass til 

parkering av biler. 

Tomten er rettet opp, og det er lagt 

ferdig grus så en kan komme i gang 

med å støpe sålen til bygget. Dette skjer 

i begynnelsen av mars, og det fortsettes 

med å støpe vegger til underetasjen 

og betongdekke mot første etasje. 

Planen er at dette skal være ferdig til 

medio april. Deretter blir det å ordne 

dreneringen og fyllmasser mot vegg. 

Mot slutten av april blir det å starte med 

Redningsplanken for familien har vært å 

gi rom for sorgen. 

– Vi har hele tiden gitt rom for sterke 

uttrykk og følelser. Det ville være helt 

kunstig å leve i en overåndelig luftboble. 

For oss har det vært viktig å være ekte. 

Vi har betalt en høy pris for det vi har i 

dag. Samtidig er det barna som er gleden 

i livet. De er verd alt, sier Jan Gordon. 

Dessuten har det vært en oppmuntring 

for familien å være noe for andre 

underveis. 

– Da Phillip lå på overvåkningen i 

Arendal, la vi hendene på hodet hans en 

kveld og sang «Kjære Gud, jeg har det 

godt». Da ble rommet fylt av et nærvær 

av fred, og mange av de andre mødrene 

og sykepleierne begynte å gråte. Slike 

opplevelser har holdt oss oppe. Tross alt 

har det bare vært ett navn vi har kunnet 

klynge oss til: Jesus. 

å bygge selve lokalet. Det planlegges 

å komme under tak i mai/juni. 

Dugnadsarbeidet starter i juli/august, og 

fortsetter utover høsten. 

Ulike komiteer er nedsatt, både for 

selve bygget, økonomien, innredningen 

og for lyd og teknikk. Lokalet blir 

innviet før jul, og alt ser ut til at 

tidsskjemaet for dette skal holde. 

Geirr Standal 

har fått kall fra menigheten som 

forstander fra høsten 2008. Dette ble 

bestemt på menighetsmøte i januar, og 

Geirr Standal gleder seg til å ta fatt på 

utfordringen. 

2008 ser ut til å bli et spesielt år for 

Misjonshuset i Moss. Nytt lokale, og 

frisk satsning på forstander, og vi sier: 

Lykke til! 

Raymann Karlsen 

har talt i møter i Filadelfi a Trøgstad, 

i Misjonshuset Sarpsborg og i 

Misjonskirken Askim. Selv om Raymann 

har nådd en alder av 75 år, er han 

fortsatt ute og virker for Guds sak til rik 

velsignelse for mange menigheter. 

Magnus Bjerkeng 

reiser til Japan sammen med sin hustru 

Solveig, og sønn Ruben den 26. mars. 

Han planlegger å komme tilbake til 

Norge den 15. mai. I senere tid har han 

talt på møter i Askim, Sætre og Volda 

Frank Søgaard 

har talt på møter 

i Betel Ski, 

Misjonshuset 

Sarpsborg, 

Fløenkirken 

Bergen, DFEF 

Fonnes, Filadelfi a 

Trøgstad, 

Filadelfi a Skiptvet 

og Klippen Sætre. 

Bjørn Olsen 

har i tilegg til sine møter i 

Halden, talt i møter i Betel Ski, 

Misjonshuset Sarpsborg, Smyrna 

Svarstad, Metodistkirken i Halden, 

på menighetsweekend i Klippen 

Vedavågen, Fløenkirken Bergen, og i 

Pinsemenigheten Håpet Eidsvoll. 

Gordon Tobiassen 

er en aktiv forkynner. Ved siden av sin 

forstandertjeneste i Kristi Menighet i 

Fredrikstad, er han ofte ute på bibel- og 

undervisningsmøter i ulike menigheter 

på Østlandet. Hans emner om Jesu 

gjenkomst, og «ekteskapet i fokus» blir 

godt besøkt rundt om. 

Olav Fjalestad 

har talt på møter i Verdalen, Arendal, 

Sandå, og i Pinsemenigheten i Treungen, 

Nissedal i den senere tiden. I april skal 

han tale på møter i Pinsemenigheten 

Elim Båstad, og i DFEF Betel Ski. 

Leif Erik Andersen 

har nettopp kommet hjem fra en ni ukers 

tur på Grand Canaria. Han har talt på 

møter i Moss, i Østfolddistriktet og Betel 

Ski. 

Bjørn Bogen 

underviser fast på Evangeliesenterets 

Bibelskole på Østerbro. I tillegg har 

han sist høst undervist en del på SBI, 

og nettopp vært med SBI på et besøk til 

DFEF i Bergen. Han har dessuten talt 

på møter i Betania Rygge, Misjonshuset 

Sarpsborg, Pinsemenigheten Sion Råde, 

Pinsemenigheten i Selbakk, Salem 

Mandal og også besøkt et mindre kristent 

fellesskap som samles til møter i Halden. 

Torbjørn Arnesen 

er veldig aktiv. 

Det ser en av 

alle stedene 

han har besøkt. 

Misjonskirken i 

Askim, Filadelfi a 

Holmestrand, 

Pinsemenigheten 

i Berger, Smyrna 

Svarstad, DFEF 

Fon, DFEF 

Sande, Pinsemenigheten i 

Tofte, Salem Mandal, Pinsemenigheten 

i Fevik, DFEF Klokkerstua, DFEF 

Sætre, Salen Ullerøy, Evangeliekirken og 

Misjonshuset i Moss, Misjonsforbundet 

i Jomås, DFEFs menigheter på Karmøy, 

Filadelfi a Haugesund, Betel Horten og 

Betania Rygge. Slå den! 

nr. 3 mars 2008 8 9 

Kai Jensen 

besøkte nylig Vigeland for møter, og 

virker ellers på forskjellige steder i 

Østfold. 

Nils Johansson 

taler i møter i Klippen Saltnes for tiden. 

Han taler ellers på møter rundt om 

i Østfold, og noe i Sverige. Han har 

nettopp talt i Misjonshuset Sarpsborg, 

som er hans «hjemmemenighet». 

Owe Henrik Larsen 

har besøkt Misjonshuset i Moss og har 

en del møter rundt om i forskjellige 

pinsemenigheter på Østlandet. 

Ragnar Mathisen 

blir stadig bedre etter sitt hjerneslag. 

Han har nettopp fått en omsorgsleilighet 

i Fredrikstad, men er fortsatt på Borgen 

Sykehjem ved Fredrikstad. 

Jan Erik Pettersen 

har talt på noen møter i sin 

hjemmemenighet Misjonshuset i 

Sarpsborg. Som «fengselsprest-trubadur» 

er han aktiv i fengslene på Østlandet, 

både med Alpha-kurs og trivselskvelder. 

Nylig hadde han også «sports-andakt» 

på Haregjeldhytta til Trøsken Idrettslag 

– klubben til den kjente skiløperen Jens 

Arne Svartedal. 

Åge Sund 

er fortsatt svært syk. For tiden oppholder 

han seg på Sarpsborg Sykehus, 

smertelindringsavdelingen. Nils 

Johansson og Finn Arne Lauvås har vært 

aktive ved å hjelpe og støtte ham i denne 

tiden, og besøker han ofte. Husk vår bror 

fortsatt i bønn.

Påskehilsen 

Jan Veiby 

Golgata var en liten høyde utenfor 

Jerusalem. Dens ytre form hadde 

likhet med en hodeskalle. Derfor ble 

det kalt Hodeskallestedet, på hebraisk 

Golgata. Hit ble forbrytere og røvere 

brakt når de skulle henrettes. Romernes 

dødsstraff ble fullført ved korsfestelse. 

Derfor var det mange som endte sitt 

liv her på et kors. Stedet var altså en 

uren plass. Det taler om synd, skyld, 

dom og død. Og dersom ikke den 

Herre Jesus ble ført dit opp en dag, 

ville nok Golgata vært et glemt navn. 

Men nå er det en hellig plass for 

millioner av mennesker. Det kjæreste 

sted på jorden. Kristi død på et kors på 

Golgata har gjort det til et høydepunkt 

i slektens historie, og et vendepunkt 

for den falne menneskehet. Der døde 

den Herre Jesus for å gi oss liv og 

frelse. Golgata var målet for Jesu 

jordiske liv og vandring. Der fullførte 

han Guds evige frelsesvilje. «og ble 

lydig til døden – ja, døden på korset» 

(Fil. 2:8) «For å oppnå den glede som 

ventet ham, led han tålmodig korset, 

uten å akte vanæren, og har nå satt seg 

på høyre side av Guds trone» (Hebr. 

12:2b). 

Golgata er møtestedet mellom den 

hellige Gud og fortapte syndere. 

Der gjorde Kristus soning for alle våre 

synder med sitt hellige og dyrebare 

blod. Han betalte den høye pris som 

Gud krevde til frelse og oppreisning. 

Og han betalte kontant. Ingen ting 

gjenstår. Det er fullbrakt. Der ble vi 

forsonet med Gud. Fiendskapet er 

opphørt. Forliket er brakt i orden. 2. 

Kor. 5:18-19. Men et forlik må alltid 

godkjennes av begge parter for å ha 

den tilsiktede virkning. Gud er på sin 

side fornøyd med Kristi verk og offer. 

Og så må du «la deg forlike med Gud». 

Dvs. tro evangeliet og motta Kristus 

som din Frelser. 

Golgata er seierens sted 

Den avgjørende kamp fant sted på 

Golgata. Kampen mellom mørkets 

fyrste og Livets høvding. Det var våre 

synder som førte Kristus til korset. Der 

skulle oppgjøret fi nne sted og dommen 

Golgata 

«De førte så Jesus 

bort. Han bar selv 

sitt kors og gikk ut til 

det stedet som heter 

Hodeskallestedet, på 

hebraisk Golgata» 

Joh. 19:17. 

holdes. Og der ble seieren vunnet. Det 

som så ut som Satans mest opplagte 

seier, ble til hans største nederlag. Det 

ble i stedet Jesu Kristi triumferende 

seier. «Han avvæpnet maktene og 

myndighetene og stilte dem åpenlyst til 

skue, da han viste seg som seierherre 

over dem på korset» (Kol. 2:15). Ved 

sin død gjorde Jesus til intet den som 

hadde dødens velde, det er djevelen. 

(Hebr. 2:14). 

Derfor er det full frelse å få ved korsets 

fot hos Jesus. Der får du fred med Gud 

i en god samvittighet, og syndenes 

forlatelse etter hans nådes rikdom. Der 

får du hvile og glede i sjel og sinn. 

Kraft og styrke på vandringen hjem til 

himmelen. 

På Golgata, på Golgata, der ble min 

frelse kjøpt. 

Der ble den Herre Jesus Krist med 

dødens smerte døpt. 

Å, himmelhelt fra Golgata, for meg du 

helt deg gav. 

La meg igjen da gi til deg mitt alt til 

død og grav. 

(Schibboleth nr. 18) 

Reidar Gamst hadde en omfattende redegjørelse for situasjonen rundt Smyrna Bibelinstitutt. 

Her presenterer han Knut Tømmerbakk og Terje Liverød. 

- Sterk tillit til prosessen for 

nytt skolekonsept på Smyrna 

Forkynner- og lederkonferansen 

Forhandlingsmøtet 

Tekst og foto. Leif Frode Svendsen 

SOLSTRAND: Mange var nok spente 

på forhandlingene under Forkynner- og 

lederkonferansen. Spesielt saken rundt 

Smyrna Bibelinstitutt var forbundet med 

stor usikkerhet, og mange var nok spente 

på rektor Reidar Gamst sin fremstilling 

av situasjonen ved bibelskolen. 

Kjell Tangen, leder for Misjons- og 

hjemmeutvalget, ønsket forsamlingen 

velkommen og gav ordet videre 

til ordstyrerne Tore Stray, Betania 

Kristiansand og Bjørn Olsen, 

Betel Halden. Referenter ble Sølvi 

Tømmerbakk, Betania Rygge og Øyvind 

Gamst, Knoffsgate Drammen. 

Første sak var: Informasjon fra 

DFEFs Barne- og ungdomsråd, hvor 

administrasjonsleder Vidar Tjomsland 

hadde ordet. Han informerte først 

om situasjonen rundt styreleder og 

prosjektansatt Jon Åge Skuland. 

«Jon Åge har vært med i BUR i mange 

år og vært en veldig ressurs for oss. 

I forhold til leirene har han gjort en 

formidabel innsats. Han har vært 

sykemeldt en periode og har valgt å 

trekke seg som styremedlem og ansatt i 

BUR.» 

Ellers minte han om fl ere ting: 

Barne- og ungdomsarbeiderkonferansen 

2008. 

Denne blir arrangert på Solstrand 

19.–21. september og har som motto: 

«Å leve livet». Det blir blant annet egne 

seminarer på lørdagen for unge ledere, 

menighetsledere. 

Høring om vedtekter for lokale grupper 

Et utkast fra departementet til nye 

vedtekter for lokale grupper ble sendt ut 

til høring i DFEFs menigheter. Det kom 

få, men positive tilbakemeldinger. På 

bakgrunn av dette vil BUR til sommerens 

årsmøte fremme forslag om et sett med 

standardvedtekter som vil gjelde for alle 

gruppene. 

Innsendelse av årsrapporter 

Det er innført en del nye regler i forhold 

til statlig støtte. Blant annet er det 

innført minimumskontingent på 50 

kroner per medlem. Fristen for å sende 

nr. 3 mars 2008 10 11 

Rektor Reidar Gamst 

og skolestyret fi kk 

overveldende støtte i 

forhold til prosessen med å 

skape et nytt skolekonsept 

under Forkynner- og 

lederkonferansen. 

inn årsrapporter er 1. mars, og alle 

grupper oppfordres til å sende inn disse 

innen fristen. BUR mottar statlig støtte, 

som igjen «pumpes» inn i barne- og 

ungdomsarbeidet i DFEF, og derfor er 

det viktig at gruppene følger opp. 

Sommerstevnet på Solstrand 

Her trengs det fl ere frivillige 

medarbeidere til Barnas Sommerfestival. 

Oppfordring til ledere 

Tjomsland utfordret til slutt lederne 

til å se viktigheten av barne- og 

ungdomsarbeidet. I dagens samfunn 

er det et stort press på de unge. 

Kristendommen skal tas ut av skolen, 

og mange får ikke høre undervisning fra 

Bibelen. Dessverre er heller ikke foreldre 

fl inke til å undervise barna sine, og den 

eneste forkynnelsen møter de gjennom 

vårt barne- og ungdomsarbeid. En 

amerikaner viste til undersøkelser gjort 

i hans hjemland hvor han pekte på at de 

viktigste grunnverdiene i et menneske 

er på plass før du er 13 år. Det er viktig 

at vi formidler Jesus til de unge, og at 

dere som menighetsledere oppmuntrer 

og støtter barne- og ungdomsarbeiderne i 

menigheten.

Gordon Tobiassen gav sin fulle støtte til prosessen ved bibelskolen. I bakgrunnen ser vi ordstyrerne: Tore Stray (til venstre) og Bjørn Olsen. 

Situasjonen ved Smyrna 

Bibelinstitutt 

Rektor Reidar Gamst gav klar 

og omfattende informasjon rundt 

skolesituasjonen. 

«De to siste årene har det ikke vært 

enkelt å være rektor ved skolen, det har 

vært økonomisk krise og ikke enkelt å 

fi nne veien videre. Flere ting har vært 

forsøkt og vi har bedt om ledelse. I denne 

krisetiden har det forunderlig nok blitt 

gitt ord og løfter fra Herren over stedet, 

men det har vært vanskelig å se en vei 

videre, i og med at Gud taler, på samme 

tid som prøvelsene er så mange. Ordene 

som ble gitt, som stammer fra Slottens 

tid som rektor er fra Esaias. 

Situasjonen så umulig ut, da 10 påmeldte 

elever ble redusert til fem elever. Hver 

enkelt ble kontaktet med spørsmål om de 

fortsatt ville være med. Disse takket alle 

ja og til slutt endte vi opp med 8 elever. 

I august tok styret en beslutning om å 

fortsette driften enda ett år. På samme tid 

ble det bestemt at det innen nyttår måtte 

skje noe helt spesielt fra Guds side, hvis 

ikke ville styret begynne en prosess mot 

nedleggelse av skolen. 

I oktober skjedde det plutselig noe, en 

ukjent mann ringte og ba om et møte 

med rektor. Knut Tømmerbakk, sammen 

med Terje Liverød møtte opp, og til 

tross for forskjellig ståsted merket vi at 

hjertene sanksjonerte. Vi stod for det 

samme, og vi forstod at disse to karene 

kanskje var bønnesvaret vi ventet på? 

Begge gav de et godt inntrykk, og vi 

forstod at de begge brenner for Norge og 

det å reise opp nye ledere som kan være 

med å skape forvandling for Jesus. 

Rektor Gamst poengterte sterkt at 

bibelskolen ikke går inn i et samarbeid 

med Elihu-menigheten, men med to 

enkeltpersoner. De har gitt sitt hjerte 

til skolen, vil stå sammen med oss 

og driften av skolen videre vil ikke 

innvirkes av andre. Selve bibelskolen 

vil gjennom dette få et mer tverrkirkelig 

fokus, og elevene vil rekrutteres fra en 

bredere plattform. 

I november hadde rektoren så et møte 

med Misjons- og hjemmeutvalget hvor 

han forklarte om den nye utviklingen og 

fi kk fullmakt til å arbeide videre med 

det nye konseptet. Det som har skjedd 

har derfor hele tiden skjedd i dialog med 

MHU. 

Videre pekte Gamst på at skolens 

læremessige grunnlag ikke forandres, 

men står like støtt som før. Selv om 

vi står sammen med to personer som 

har tilknytning til det som kan kalles 

en trosmenighet, har vi ikke oppdaget 

noe som skiller oss læremessig. For oss 

handler dette om at Guds rike i Norge 

skal gå fram, og vi har forventninger om 

en ny tid og ny vår for Norge. 

Nøkkelområder som det 

arbeides med for øyeblikket er: 

1. Det læremessige skal være i orden 

2. Fornyet skoletilbud 

3. Utvidet lærerteam, mer faste 

lærerkrefter enn tidligere 

4. Nytt navn, konsept og nye websider. 

Terje Liverød presenterte seg deretter 

selv til forsamlingen. Han har arbeidet 

med misjon i Afrika siden 1983 og 

brenner spesielt for misjon blant 

muslimer. På samme tid som han har 

sin bakgrunn fra Elihu-menigheten 

i Tønsberg, har han studert teologi i 

Stavanger. 

Knut Tømmerbakk, også han med 

bakgrunn fra Elihu i Tønsberg, brenner 

for TV-arbeid og har en visjon om å 

forkynne evangeliet på denne måten. 

Akkurat TV-media vil bli et nytt 

valgfag ved skolen, og planene er å 

regelmessig sende programmer fra 

skolen. En komplett buss med fullt utstyr 

til å produsere TV er allerede stilt til 

disposisjon for skolen. Målet er å sende 

programmer på Visjon Norge og etter 

hvert på den planlagte kristne Frikanalen. 

Etter en fyldig og lang redegjørelse ble 

ordet gitt fritt, og mange meldte seg på 

talerlisten. 

Forkynner Yngvar Pettersen var negativ 

til prosessen mot et nytt skolekonsept, 

og stilte mange nyttige spørsmål om hva 

som egentlig er i ferd med å skje. Han 

undret seg om det ikke skjedde et aldri så 

lite kupp ved de nye planene for skolen. 

Her er noen av spørsmålene: 

– Har Misjons- og hjemmeutvalget 

klarert dette samarbeidet? 

Yngvar Pettersen hadde mange spørsmål rundt situasjonen ved bibelskolen. 

– Har de gått god for at to utenfra 

bevegelsen har blitt med i skolestyret? 

– Hvordan er forholdet rent juridisk 

mellom DFEF og Stiftelsen Smyrna 

Bibelinsitutt? 

– Hvem eier eiendommen? 

– Hvem er ansvarlig økonomisk for 

driften videre? 

– Hvem har ansvaret for et eventuelt salg 

av bibelskolen? 

– Hvilket forhold har vi til 

trosbevegelsen? 

Pettersen pekte også på 

styresammensetningen for skolestyret, 

som er veldig familiært. Hvor positivt er 

det? 

Yngve Eriksen, DFEF Saron, stilte et 

prinsipielt spørsmål om hvem som burde 

være til stede ved forhandlingene. De 

som ikke tilhørte bevegelsen burde ikke 

være til stede. Han fi kk tilslutning fra 

ordstyrerne og fl ere personer forlot salen. 

Eriksen, som sitter som varamann i styret 

for skolen, pekte på at han stod bak styret 

i beslutningen om et nytt skolekonsept. 

Han pekte på hvor rik velsignelse skolen 

hadde vært for ham personlig og for 

DFEF. Han gav også tillit til rektor 

Gamst, som han mente stod for en 

konservativ og trygg teologi. 

Morten Helland, pastor Sion 

Mosterhamn, pekte på forsamlingen i 

Berøa, som hadde et edlere sinn enn 

de i Tessalonika. De tok imot Ordet 

med all godvilje – hver dag gikk de 

hjem og studerte skriftene, slik som det 

var forkynt. Det er viktig for oss som 

menigheter, forkynnere, lederskap – å 

ha et edelt sinn, som er grundig basert 

og fundamentert i Guds ord. Gud gjør 

faktisk noe i andre leirer enn vår egen, 

skillelinjene går ikke mellom bevegelser, 

men midt i bevegelser. Jeg vil henstille 

til alle om å ha et edelt sinn, et åpent sinn 

til det Gud gjør i blant oss. 

Gordon Tobiassen, pastor Kristi 

Menighet Fredrikstad og tidligere 

rektor ved SBI, gav sin fulle støtte til 

prosessen ved skolen og var veldig 

positiv. Han pekte på viktigheten av det 

private initiativ. Hadde det ikke vært for 

Arvid Myreng, hadde vi ikke hatt noen 

bibelskole i det hele tatt. Vi må ha tillit til 

brødrene våre i denne prosessen – de er 

nemlig oppegående mennesker. 

Kjell Tangen, leder for Misjons- og 

hjemmeutvalget, gav svar på de fl este av 

spørsmålene fra Yngvar Pettersen. MHU 

har hatt god dialog med rektor, som 

allerede 1. november redegjorde for de 

nye planene ved skolen i et MHU-møte. 

I lengre tid har det vært kjent at skolen 

trengte en omlegging for å overleve 

økonomisk. Flere alternativer har blitt 

vurdert, og vi har nå fått forslag til en 

forandring. Hvis ikke ville skolen blitt 

nedlagt. 

Han gav også tillit til Gamst, som han 

kjente som en stødig kar, som bygger sin 

tro på et konservativt, bibelsk grunnlag. 

Hans fremstilling i dag var sakelig og 

god. 

nr. 3 mars 2008 12 13 

Vidar Tjomsland, administrasjonssekretær 

for BUR, gav god informasjon om arbeidet 

blant de unge (arkivfoto). 

Vedtektene for SSBI er ganske 

omfattende og ganske klare, og gir 

svar på mange spørsmål. Stiftelsen er 

selveiende og har som hovedformål å 

drive skolevirksomhet. DFEF, MHU 

utpeker styret og to varamedlemmer. I 

forhold til kommentaren om at noen i 

styret er inhabil, kan vi bare fra MHUs 

side understreke vanskeligheten med å 

få inn personer i disse styrene. Vi skulle 

gjerne hatt fl ere frivillige! (Flere som 

siden tok ordet, bekreftet at de hadde blitt 

spurt om å bli med i styret, men hadde 

takket nei.) 

Skolen eies forøvrig av DFEFs stiftelse. 

Husleie, lønn – drift av eiendommen, er 

skolestyrets ansvar. 

Arne Stenersen, Sion Mosterhamn 

var med å lage vedtektene for skolen 

sammen med Sven J. Stray og Knut 

Østbye og mente de var et godt 

instrument for DFEF. I praksis sitter 

MHU med all styringsrett over skolen. 

Han forstod at mange så på dette som 

en vanskelig sak, men at den måtte 

behandles med respekt. For all del måtte 

det ikke skapes skiller som i ettertid blir 

vanskelige å reparere. Jeg ser på dette 

nye samarbeidet som en mulighet, og 

vil ikke være blant de som aviser denne 

muligheten. Han oppfordret til slutt 

tilhørerne til å være med å be for den 

videre utviklingen ved skolen og de som 

er involvert i dette. 

Jacob Reme, Betel Harestua beundret 

arbeidet som er gjort ved skolen gjennom 

årene. Ikke få menigheter har fått 

oppleve velsignelse på grunn av skolen.

Arvid Myreng, som i sin tid møtte mye 

motstand, fortjener ros for sitt arbeid 

med å grunnlegge skolen. Han mente 

også at en løsning på de økonomiske 

problemene ved skolen kunne løses ved å 

fl ytte til Solstrand. 

Roald Halvorsen, eldste Betania Arendal 

gav sin støtte til mange av spørsmålene 

i Pettersen sitt innlegg. Mange har 

vært i kontakt med ham via telefon og 

uttrykt sin skepsis til hva som skjer ved 

SBI. Han påpekte at selv om en kan ha 

forskjellig syn på ting, vil vi alle det 

beste. Han uttrykte videre skepsis til 

det som er skjedd ved skolen, og følte 

seg urolig i forhold til trosbevegelsen. 

Han var redd denne saken kunne føre 

uro inn i vår bevegelse. Men med god 

kommunikasjon og signaler fra både 

de som var negative og positive til 

situasjonen ved skolen, kan det skapes 

trygghet i den videre prosessen. 

Forkynner Steinar Slotten, tidligere 

rektor ved skolen lurte på hvorfor folk 

som er skeptiske og har spørsmål rundt 

skolen, ikke tok direkte kontakt med 

skolen? Mange spør alle andre, og på den 

måten er det lett for at usannheter kan 

komme ut. 

Gunnar Hushovd, eldste fra Betel 

Sande, holdt et humørfylt og positivt 

Håkon Mæland deltok for 

første gang på Forkynner- 

og lederkonferansen. Og 

han lot seg begeistre! 

SOLSTRAND: Håkon Mæland 

(72 år) gikk for fullt inn i 

Evangeliehuset Stavanger for fi re år 

siden. Tidligere har han og kona vært 

aktive i statskirkemiljø. Men døpt i Den 

Hellige Ånd og ild trengte han litt mer 

«armslag» og fant som han sier; en ny 

og herlig verden i Evangeliehuset. 

For halvannet år siden gikk han inn 

som eldstebror, og fi kk for første 

gang anledning til å delta på FLK. Og 

hvordan hadde han det? 

– Jeg har hatt det veldig fi nt! Allerede 

Arvid Myreng, grunnleggeren av Smyrna 

Bibelinstitutt, hadde også et innlegg under 

forhandlingene. 

innlegg, hvor han støttet arbeidet videre 

med å redde skolen. Han hadde selv vært 

på skolen og opplevd fellesskapet med 

elevene, og var begeistret! 

Forkynner Kjell Stiland, Betania 

Vigeland, uttrykte sin skepsis til 

– Boblet over for meg! 

første dagen, under brødsbrytelsen, 

boblet det over for meg. Alt har vært 

like fi nt, har slitt litt med noe av 

tolkingen, men jeg har kjent Ånden 

har virket, sier Håkon begeistret til Det 

Gode Budskap. 

Og fortsetter: 

trosbevegelsen, men hadde stor tillit 

til rektor Gamst og Steinar Slotten og 

velsignet den videre prosessen. 

Forkynner Arvid Myreng, grunnlegger 

av bibelskolen, fi kk ordet til slutt. 

Gjennom 67 år har han tjent Herren i 

blant oss, og oppmuntret forsamlingen til 

å åpne sinn og ører for det som Gud har 

å si dere. 

Avslutningsvis takket rektor Gamst for 

debatten og åpenheten hos den enkelte. 

Han påpekte viktigheten av å være åpen 

i den videre prosessen. Han forstod at 

det kom mange spørsmål, og ønsker at 

det videre skal bli en trygg prosess hvor 

folket kan stå sammen med bibelskolen. 

«Det er bedre å prate til hverandre, enn 

om hverandre.» 

Neste års konferanse var tradisjonen tro 

siste punkt på programmet. En invitasjon 

er gitt fra en menighet på Vestlandet, 

men det manglet en formell godkjenning 

fra menigheten før dette blir offentlig. 

Fra salen kom det opp fl ere spørsmål 

i forhold til datoen for konferansen, 

som krasjer med Lederkonferansen til 

pinsevennene i Oslo. Ordstyrerne overlot 

til neste års arrangør å sette tidspunktet. 

– Jeg er veldig glad jeg reiste, og holder 

helsa stiller jeg gjerne opp på neste 

konferanse. 

Allerede første dagen brakte vår bror 

et budskap i tunger som ble tydet og 

han fortsatte å «sprekke» utover i 

konferansen. Og han var ikke alene! 

Flere andre deltok i utøvelsen av 

nådegavene gjennom hele konferansen. 

På torsdagen var det samtale og bønn, og vi ser her Håkon Mæland (nummer to 

fra venstre) sammen med: Thore Nilsen, Gunnar Hushovd, Ruth Kesia Tolås. Sølvi 

Tømmerbakk (delvis skjult) og Patrick Klöppel. 

– Forventning om fornyelse og vekkelse 


Møte med 

evangelist Yngvar Lindhjem 


SOLSTRAND: Det er alltid hyggelig å 

treffe nye mennesker på Forkynner- og 

lederkonferansen. Evangelist Yngvar 

Lindhjem står fast som forkynner i 

Fon Bedehus og gledet seg over å være 

sammen med vennene på Solstrand. 

– Jeg har kjent det godt å være på 

konferansen, har blitt kjent med mange 

herlige brødre og søstrer. Har opplevd 

litt uro, men på samme tid virker 

vennene som en solid enhet, som har 

oppriktig kjærlighet til hverandre og 

fellesskapet. For min egen del opplever 

jeg at budskapet i konferansen skaper 

forventning om noe nytt, om fornyelse 

og vekkelse. På samme tid merker jeg 

kamp, kamp i mennesker, hvor det er 

frykt for det ukjente, sier Lindhjem til 

Det Gode Budskap. 

Han gledet seg spesielt over 

møtene med Fransico Bazan 

– Ønsker Herren oss inn i nye ting, 

virker han ofte ved at han sender nye 

mennesker til oss. Jeg opplevde virkelig 

Fransicos budskap om nådegaver og 

helbredelse som noe friskt og nytt for 

mange. Ved at vi ser konkrete ting 

skje, skapes det tro og tillit og vi ser at 

evangeliet virkelig fungerer. 

Dåpskum i stuen 

Den ivrige evangelisten vokste opp med 

god, fri forkynnelse og ble tidlig kjent 

med De Frie Evangeliske Forsamlinger. 

– Min far, Harry, arrangerte møter 

hjemme hos oss i Larvik, og gjennom en 

periode på to år ble folk frelst og døpt i 

hjemmet. Folk kom fra alle kanter, ble 

kristne og ønsket etter en tid å la seg 

døpe. Far visste råd og fi kk laget en 

dåpskum som vi hadde i den ene stuen 

hjemme. Siden vokste menigheten ut 

av huset og en tid leide vi lokaler hvor 

vi hadde møter. Jeg husker også stevner 

hvor vi blant annet besøkte Klippen 

Nevlunghavn, minnes Lindhjem. 

Tidlig ble han frelst og døpt i 

Ånden 

– Tolv år gammel ba jeg til Gud om å 

bli døpt i Den Hellige Ånd og det kom 

kraftig over meg med en gang. Tre år 

etter ble jeg døpt i vann. 

Som så mange andre gikk han ut i lære, 

og ønsket å utdanne seg til pølsemaker. 

Etter mange aktive år i yrkeslivet, fi kk 

han plager med både hjerte og rygg og 

er i dag trygdet. Og akkurat det har gjort 

det mulig å bruke enda mer tid på å tjene 

Jesus. 

nr. 3 mars 2008 14 15 

«Det er jo lettere å bli 

frelst enn å gå til frisøren!» 

Dette utsagnet møtte 

evangelist Yngvar Lindhjem 

etter at han hadde hjulpet 

en mann igjennom til 

herlig frelse. 

– Du kan gjerne si at jeg har tjent Herren 

nesten hele mitt liv, og fi kk en spesiell 

start på dette i 1976. Gud minnet meg 

om å besøke en venn av min far. Nå 

hadde jeg ikke vært der siden jeg var 

en liten gutt, men var lydig og gikk. 

Sønnen i huset åpnet døren, og han 

kunne sørgmodig fortelle at faren dagen 

før ble kjørt ned og drept. Frimodig 

minnet jeg den 20 år gamle sønnen på at 

faren hans var frelst. «Men hvordan er 

det med deg?» Sint smalt sønnen døren 

rett i ansiktet på meg. Tilbake i bilen min 

satt jeg en stund og ba før jeg kjørte, sier 

Lindhjem. 

Men hvordan er det med deg? 

«Men hvordan er det med deg?» Dette 

spørsmålet virket på sønnen i huset, og 

siden gikk han en tur i skogen. Her fi kk 

han bøye kne og ta imot Jesus som sin 

Frelser. Siden fullførte han bibelskolen 

i Sarons Dal, før han reiste ut som 

misjonær til både Afrika og Russland. 

Og fortsatt er Thor Gunnar Olsen, som 

sønnen heter, aktivt med i tjeneste i Guds 

rike. 

– Jeg traff ham igjen fl ere år senere, og 

han kunne fortelle: «Det du sa til meg i 

døren, det traff hjertet mitt og ble meg til 

frelse!» 

I 1995 begynte Lindhjem mer aktivt 

å forkynne, og startet med å besøke

kameratfl okker og små vennefl okker 

hvor det var åpent. Siden fl yttet han og 

kona Bjørg til Sundbyfoss og fant sitt 

åndelige hjem i DFEF Fon Bedehus. 

– Jeg kjente det var riktig av meg å 

engasjere meg der og kjenner på et kall 

til å betjene vennefl okken på stedet. 

Under årsmøtet hjemme tok brødrene 

initiativ til å be for meg og velsigne 

kallet mitt. Kall det gjerne en utsendelse! 

Videre sendte de meg til konferansen. 

Vekst i Fon 

Fon Bedehus har tidligere vært en liten 

vennefl okk, men virksomheten har blitt 

holdt oppe, selv om møtebesøket har 

vært labert. 

– Siden i fjor sommer har det begynt 

å skje positive ting, og blant annet ble 

seks ungdommer frelst. Tre av disse 

har siden latt seg døpe. Også gjennom 

David Langelands misjonsprosjekt 

på campingplassen på Brufoss, kalt 

Morgenstjernen, har mennesker blitt 

frelst. Her tar David seg av en del 

«utslåtte» folk. 

For en tid tilbake fi kk Lindhjem be for 

en av disse. 

– Det var en av de som bor på stedet 

som opplevde stor kamp i forhold til det 

å bli en kristen. Til slutt fi kk jeg be for 

han, og han kom igjennom og ble herlig 

frelst. I etterkant fortalte han frimodig: 

«Det var jo lettere å bli frelst enn å gå til 

frisøren!», forteller Lindhjem og smiler. 

Det er ikke nå uvanlig at det er opp til 

30 sjeler til stede på møtene på Fon 

Bedehus, og også til virksomheten på 

Brufoss deltar fl ere på møtene. Flott er 

det å høre om seiersrapporter fra bygder 

og byer i Norge. Husk på vennene i Fon 

og Brufoss, at Gud kan velsigne dem 

videre og bringe frelse til enda fl ere 

mennesker i bygdene der. 

– Jeg brenner for å proklamere Golgatabudskapet! 

Vi er løst fra loven, står 

under Jesu nåde og alle kan få soning 

for sine synder. For den som bekjenner 

sine synder, får tilgivelse og nåde av 

Jesus. Jeg kjenner også for å be for syke, 

og setter ofte fokus på Jesu gjenkomst, 

sier den ivrige evangelisten. Ta gjerne 

kontakt med han for møter: 

(Yngvar Lindhjem, tlf. 33 05 86 50) 

Representanter fra Betania Kopervik gjør forbønn for dåpskandidatene sammen med rektor 

Reidar Gamst. 

Dåp på Solstrand 

Halleluja! To ungdommer fra bibelskolen gikk 

lydighetens vei og lot seg døpe under Forkynner- og 

lederkonferansen på Solstrand. 


Foto. Leif Frode Svendsen 

SOLSTRAND: Under FLK gikk to 

ungdommer ved Smyrna Bibelinstitutt 

lydighetens vei og lot seg døpe. 

Patrick Klôeppel, vitnet frimodig om at 

han merket mer og mer at han ønsket 

å komme inn i Guds plan med sitt liv. 

”Jeg ønsker å gi deg alt i mitt liv Gud. 

Bindinger i meg og rundt meg har blitt 

løst! Men det var noe som luktet, og 

noe som kom igjen og igjen til meg: Du 

er ikke begravet! Derfor lar jeg meg nå 

døpe: Jeg ønsker å gi Gud alt og ikke 

holde noe tilbake.” Han leste tilslutt 

Jakob 4, 5. 

Vasily fra Latvia ble døpt i Audna (hvor temperaturen var fi re grader). 

Selve dåpshandlingen foregikk i elven 

Audna, og gradestokken viste at det var 

fi re grader i vannet. Modig gikk Reidar 

Gamst først uti, og fi kk utført selve 

dåpshandlingen til punkt og prikke. 

Og de kom opp av vannet, glade og 

jublende... 

Herlig bønnedag! 


Kommentar 

Foto. Leif Frode Svendsen 

Med bønnedagen 

får Forkynner- og 

lederkonferansen et 

stort løft og bringer inn 

et spesielt nærvær av 

Jesus fra begynnelse til 

slutt. Hva enn som skjer; 

denne dagen vil vi ikke 

gå glipp av! 

SOLSTRAND: De siste årene har 

Forkynner- og lederkonferansen begynt 

med en egen bønnedag. Hvor utrolig 

herlig det er å delta denne dagen! 

Øystein Østerhus innledet det hele med 

å dele ut brødet og vinen, og allerede her 

brøt det løs, og det kom et sterkt budskap 

i tunger med tydning. 

Fellesskapet i bønn og lovsang gjør noe 

med deltakerne, og skaper en atmosfære 

og enhet som er helt unik. Lovsangen, 

som var ledet av Jan Honningdal med 

musikere fra Ungdom i oppdrag og 

elever fra Smyrna Bibelinstitutt, var helt 

vidunderlig. Her var det bare å hengi seg 

helt og fullt, og sanger fra Schibboleth 

var med hele veien! 

Teamet med Jan i spissen sang gjennom 

hele konferansen en sang som ble født på 

bibelskolen. 

Gud, kom med din kraft og herlighet 

Fyll oss med ditt liv og kjærlighet 

Din menighet reiser seg på ny 

Og bringer liv til bygd og by 

Jeg kommer med min kraft, 

Skaper noe nytt 

I det tørre land, 

Spirer livet frem. 

Nøden er forbi 

Himmelen gir regn 

Alle skal få se 

Min store herlighet 

Gud kom med din kraft 

Skap noe nytt 

I det tørre land, 

La det spire fram 

nr. 3 mars 2008 16 17 

Herlige lovsangere som opphøyer Jesus! 

«De så opp til Ham, og de strålte av 

glede...» 

Ofte er det tøft å stå i tjeneste i våre 

menigheter. Du kan lett se deg blind på 

alle umulighetene. Men med bønnedagen 

har du fått et redskap til å legge alt av 

ved Jesu føtter, og oppleve at salvelsen 

bryter åket og gir deg nytt mot og ny 

frimodighet. Med bønnedagen i ryggen 

blir hele konferansen en spesiell festreise 

og oppfriskende opplevelse. 

Helt klart! Vi er klar for en bønnedag, 

og et stort bønneengasjement også 

i Sommerstevnet! Et godt råd til 

arrangørene i 2009! 

Forkynnerne hadde sin egen bønnesamling, 

hvor de samtalte og delte med hverandre. 

Her ser vi: Gordon Tobiassen, Yngvar 

Lindhjem og Dag Arne Saltnes.

Reidar Gamst presenterer mange venner fra Argentina! Fransico ser vi til høyre i bildet, i hyggelig prat med Berner Solås. 

Nye trosskritt i gamle fotspor 


Møte med Fransico Bazan 


(møtereferat er forkortet) 

SOLSTRAND: Fransico Bazan, pastor 

fra byen Salta i Argentina – har gjort 

et mektig inntrykk på DFEF i Norge. 

Foruten deltakelsen på FLK har han 

hatt møter i Salem Mandal, Sion 

Mosterhamn, Smyrna Bibelinstitutt, 

Klippen Vedavågen og Betania 

Kopervik. Alle steder kan melde om 

unike helbredelser og menneskers frelse. 

Halleluja! 

Under konferansen konsentrerte han sin 

undervisning rundt forskjellige trosskritt 

som er nødvendige for våre ledere og 

menigheter i vår tid. På fredagskvelden 

talte han over viktigheten av å ha en 

visjon. 

Med utgangspunkt i Ordspråkene 

29:11 hvor vi kan lese at folket uten en 

åpenbaring, visjon – vil gå vill. Hvis ikke 

Gud får lede oss, vil arbeidet ikke lykkes. 

I det jeg leste overskriften over 

konferansen «Nye trossteg – Guds verk 

i oss» kom det til meg noen nye skritt. 

Det jeg ønsker å dele fra mitt hjerte, er 

den originale visjonen som den første 

Fransico Bazan satte søkelyset på viktigheten av at den 

enkelte kristne hadde en visjon fra Gud og Hans ord 

å leve etter. Uten visjon, åpenbaring går nemlig folket 

vill... 

menighet arbeidet etter. Den visjonen 

Gud la ned i menigheten før han dro 

opp til himmelen. Kall det gjerne nye 

trosskritt i gamle fotspor. 

I Hebreerne 11:1 kan vi lese at tro er 

full overbevisning om det en ikke ser. 

Troen tror! Vår tanke ser alt som er 

umulig, men troen ser det mulig. Du kan 

gjerne si at det som venter oss lenger 

framme, er allerede gjort. Troen handler 

om å akseptere Guds ord! Vi tar imot 

frelse, helbredelse, Den Hellige Ånds 

manifestasjoner på grunn av tro. Vi kan 

lese at Abraham trodde Gud. Han hadde 

ikke en blind tro, men handlet ut fra en 

visjon Gud hadde gitt ham. Han var lydig 

mot Gud, og det hadde sitt grunnlag i noe 

– har Gud lovt noe, kan Han gjøre det. 

Troen er ikke uvitende, men handler på 

den garantien Gud har gitt gjennom sine 

løfter. 

Troen er virkelig, og er den største 

kraften i verden. Vi er dem som bærer 

denne troen med oss. Og denne troen må 

forløse Guds kraft! Vi må ha troen som 

kan se ting – må være kjennetegnet i vår 

tid – en menighet som har samme visjon 

– som har tro. Trenger Guds tjenere, som 

ser ting som ikke fi nnes, som de fi nnes. 

Vi trenger å komme tilbake til den troen, 

hvor menn og kvinner ser ting. Vi må 

være åpne for å tenke stort om Gud, 

komme inn i de gamle fotsporene og inn 

i den sannheten som frigjør menneskene. 

Vi bærer Jesus med oss hvor enn vi går 

fram! Og jeg har sett for meg i denne 

konferansen, at troen må vokse, vi 

må igjen få del i Guds visjoner. For at 

denne visjonen skal bli åpenbart, må vi 

ta noen skritt i de gamle fotsporene. Vi 

må tilbake til begynnelsen, og det har 

vi på programmet i denne konferansen. 

Retningen er satt! 

Gud vil legge ned en visjon i hjertet til 

enhver kristen. Vi har en overskrift over 

virksomheten vår i Argentina: «Hvert 

medlem en leder». Hvis du har Jesus i 

ditt hjerte, kan du få del i den originale 

visjonen som Gud har for din tjeneste og 

din menighet. Det kan være et syn som 

Gud legger ned i en organisasjon, slik 

som DFEF en gang ble født gjennom 

en visjon. Nå kan vi ikke blande visjon 

med misjon. Misjon er den som utfører 

visjonen... 

Jeg vet ikke hvordan deres 

Veronika og hennes forlovede ledet i lovsang i møtet. 

misjonsengasjement startet, men det 

var nok en klar visjon som lå i bunnen. 

Kall det gjerne modervisjonen, den 

originale visjonen om å gå ut i all 

verden og gjøre disipler. Du kan gjerne 

si at visjonen gjennom misjonen får 

føtter å gå på. Guds visjon gjelder de 

fortapte – der er Guds øye festet. Vi må 

forstå at Guds visjon er større enn alle 

misjonsvirksomheter og tjenester som 

utføres... Når vi er i harmoni med Gud 

har vi funnet kanalen hvor Gud taler. Og 

der kan vi ta imot det som Gud har for 

oss; for det handler om Hans verk, ikke 

hva en organisasjon gjør, men visjoner 

gitt av Gud. Det er han som setter i 

verk det som Han vil skal bli gjort, han 

som gir ORDRE. Dette ligger over våre 

tanker og ideer. Derfor må jeg vite, se 

det Han ser og forstå hva Gud ser som 

verdifullt å utrette i vår tid. 

Du kan si det er forskjell på tjenestene, vi 

må være følsomme for hva Gud ønsker 

med våre liv: For Guds visjon er lik for 

alle. Alle har jo fått høre hva Gud ønsker; 

hva er da forskjellen? Gud gjør jo ikke 

forskjell på folk, men salvelsen gjør at 

jeg gjør en ting, du en annen ting. Hvis 

vi har følsomme hjerter og ønsker mer av 

det Jesus har for oss, mer av Den Hellige 

Ånds kraft – ønsker det som Gud ønsker 

vil Gud lede oss og bruke oss. 

Jeg nyter Den Hellige Ånds samfunn, 

Guds nærvær – lengter etter en større 

åpenbaring og ønsker å leve i dette hver 

dag. Hvorfor vil jeg ha Guds kraft? Jeg 

vil ha det fordi jeg vil være i Guds visjon 

med mitt liv. 

Er jeg rede uten forbehold å akseptere 

det Gud vil – gå inn i det som Gud har 

tenkt for meg? Er jeg villig til å avgi 

doktriner, tradisjoner som kan hindre 

oss? Ting som gjør at jeg ikke klart 

ser de gamles fotspor. Kanskje du tror 

fotsporene er koblet opp mot noen 

spesielle mennesker? At vi gjør det som 

alltid er gjort? Vi må legge vekk alle 

hindringer og få klarhet i hva som er 

Guds visjon. 

Vet du at mange ganger, for å ta nye 

trosskritt, må jeg oppdage gamle fotspor 

og gi Guds visjon næring fra Guds ord. 

Guds visjon får næring når jeg går ut 

på Ordet. Tror det Gud har sagt, det 

Han åpenbarer i sitt ord, og der vil jeg 

gi næring til visjonen. Det å gå inn i 

Guds ord; vil bringe også styrke til oss. 

Tenk på alle som har studert ordet, fått 

åpenbaring og styrke og reist ut til andre 

nasjoner. Og når visjonen får næring, vil 

det bli stadfestelser, som også vil styrke 

oss i det Gud har gitt oss. 

Har Gud gitt deg en visjon, vil du måtte 

forsvare denne. I 4. Mosebok 13 kan 

vi lese om at det blir sendt inn speidere 

i det lovede land. De kunne fortelle at 

folket i landet var som kjemper, og at 

vi kjente oss som gresshopper. Kall det 

gjerne «gresshoppesyndromet», vi føler 

oss så små, vi har komplekser og dette 

vil selvsagt hindre oss i å utføre Guds 

visjon. Men reis deg i tro! Hvem er ikke 

du i Herren? Jesus Kristus i oss, håpet 

om herlighet! 

For å gjøre andre mennesker til lags i 

menigheten har en mange steder mistet 

muligheten til å se Guds storhet. På den 

måten kommer dessverre mange bort 

fra det synet og den visjonen Gud gav. 

Men vi må stå imot dette; historien vil 

skrive om oss som tror; Jesus Kristus, 

vår Herre... 

nr. 3 mars 2008 18 19 

Utsnitt fra forsamlingen. 

Nye trosskritt må ha sitt grunnlag i Guds 

ord og visjon. Gud søker etter menn og 

kvinner, som er fulle av ærefrykt for Gud 

og Hans visjon, som har forstått hva han 

mener, som ser med Guds øyne. Kristus 

i oss, herlighetens håp, Kristus i meg! 

Mine føtter er Guds føtter, mine øyne er 

Guds øyne... Vi må komme inn i Guds 

visjon – og hvor du går i Jesu navn, vil 

han gi deg det han har lovet. Og vi sier: 

NORGE FOR JESUS! 

I Guds ord står det; be meg, og jeg vil 

gi deg nasjoner til arv. Hvor viktig er 

det at vi hører Guds stemme, og lever i 

samfunn med Han. Gud trenger i vår tid 

menn og kvinner som har en visjon, som 

ikke er blandet med andres tanker. Nå 

er det slik at djevelen er kommet for å 

stjele, myrde og ødelegge, men Jesus er 

kommet for at vi skal ha liv og overfl od 

av liv. 

Skal vi bygge Guds menighet i dag, kan 

vi ikke være opptatte av det som var; 

av synd, vonde ting. Jeg vil ikke se på 

ledere som har forårsaket meg smerte 

– ser jeg på fortiden, står jeg i fare for å 

la tiden gå fra meg. I dag må jeg se de 

skrittene jeg skal gjøre framover, gå etter 

de fotspor jeg fi nner i Guds ord. 

Kristus bor i meg! Han leder meg ut i 

hele verden; Kristus i meg er salvet; den 

han rører ved skjer det noe med. Når vi 

har Kristus, den salvede, men mister han 

av syne har vi lett for å bomme på målet. 

Jeg må ta vare på det som er mitt; Han 

bor i meg og har gitt meg sin salvelse. 

I avslutningen var det mange som søkte 

Gud til fornyelse, og fl ere kunne i ettertid 

vitne om at Gud hadde rørt ved dem til 

fornyelse, legedom og utfrielse.

Dåp i Arendal 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

Foto: 

ARENDAL: Betania opplever positive tider, hvor stadig nye 

mennesker kommer til møtene. Evangelist Haakon Lenart 

Martinsen taler ofte i Betania, og talte under dåpsmøtet i 

februar. Her var det fi re som lot seg døpe, både ung og gammel. 

Eldste Roald Halvorsen utførte for øvrig selve dåpshandlingen. 

Martinsen tok i forkynnelsen utgangspunkt i 

2. Mosebok 14:13–15. Han forteller selv: 

– Søndagen før en av kandidatene lot seg døpe, fortalte han 

etter møtet at han nå skjønte han måtte komme seg videre, 

måtte la seg døpe. Uttrykket «komme meg videre» arbeidet i 

meg hele uken, og under selve dåpsmøtet ble det min preken. 

Herren sa til Moses: Si til Israels barn at de skal bryte opp, 

Spennende program 

Sommerstevnet 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

KRISTIANSAND: Olav Dahl, leder for 

hovedkomiteen for Sommerstevnet på 

Solstrand 8.–13. juli 2008. Foruten talere 

fra egne rekker, er det fl ere gjestetalere 

som vil delta. Motto er: «Guds folk i 

verden» 

Stephan Christiansen (bildet), barnebarn 

av pastor, rektor og forkynner Arvid 

Myreng, vil være hovedtaler under 

misjonsdagen. Han er grunnlegger for 

misjonsorganisasjonen Jesus Revolution, 

som driver et aktivt misjonsarbeid rettet 

mot Europa. 

Dåpsmøte i 

Betania Arendal 

Med stor glede kan vi melde om at fl ere har blitt døpt i 

Betania Arendal. 

komme seg videre. Vi må forstå at dåpen ikke er slutten, men 

begynnelsen på noe nytt; du vandrer ikke lenger selv, men med 

Kristus. 

Martinsen opplever det godt å forkynne på Betania. 

– Det er en veldig åpen forsamling, det må jeg si; åpen for 

Åndens liv og begeistring – begeistring for Herren. De lengter 

etter vekkelse, som mange andre. 

På Betania Nelaug var det også dåp 21. februar, hvor en ung 

jente på 18 år lot seg døpe. Det var evangelist Arne Gundersen 

som foretok dåpshandlingen og talte i fl ere møter her. 

Programmet for Sommerstevnet på Solstrand er klart, og 

vil bli presentert i et større bilag av Det Gode Budskap 

15. april. «Guds folk i verden» er årets motto. 

Terje Forsberg, er i dag en vellykket 

familiemann. Men slik har det ikke 

alltid vært. Han vil dele sitt gripende 

vitnesbyrd under stevnet på Solstrand. En 

dag han var ute for å kjøpe hjemmebrent 

hørte han plutselig stemmen til Jesus. 

Det var første gang han kan huske å ha 

mottatt kjærlighet. Les mer om han i 

neste nummer av Det Gode Budskap. 

Britta Hermanson, pastor og «folketaler» 

i Sverige, deltar også med forkynnelse i 

stevnet. Henne var det en presentasjon av 

i forrige nummer av DGB. 

Resten av programmet vil bli presentert i 

neste nummer. 

I forhold til det musikalske står Arvid 

Alsaker fra Saron Åkrehamn sentral, og 

vil ha med seg et team med musikere og 

sangere fra Karmøy. Akkurat det skulle 

sikre kvaliteten på det musikalske. 

Barne- og ungdomskomiteene er også 

godt i gang med sine forberedelser. 

Du kan lese mer om dette på følgende 

nettsteder: www.sommu.no (ungdom) og 

www.barnas-sommerfestival.no 

Solskinnsord 

Det er fullbrakt 

Jesus Kristus døde på et kors 

Han ropte ut – det er fullbrakt – 

og budskapet var til oss 

Han utslettet skyldbrevet 

som var skrevet med bud, 

det var underet som ble gjort 

av Sønnen til den levende Gud. 

Arvesynden ble borte 

Vi har frihet i Guds lam, 

Jesus tok det alt, 

Du kan takke for hva du har i Ham. 

Han oppstod fra graven, 

Døden kunne ei holde på Ham, 

Han lever, verdens Frelsermann. 

Gunn Synnøve Hammersland, 

Mosterhamn 

Ellers åpner Solstrand Camping for 

bestillinger av hytter og leiligheter 

25. april. I forhold til dette vil det 

komme mer info i neste nummer. 

– Talerlisten er nesten helt i boks! 

Tema for Sommerstevnet blir «Guds 

folk i verden», og en rekke undertema 

vil belyse dette. Jeg mener temaet er 

topp aktuelt og tror mange vil oppleve 

interessante tematimer og kveldsmøter, 

sier Olav Dahl i en kommentar. 

nr. 3 mars 2008 20 21 

Hεlτ grεΣκ 

I denne spalten går bibellærer Vidar Tjomsland inn 

på det greske grunnspråket og gir oss et spennende 

innblikk i skriftord i Det Nye Testamentet. 

Kjennskap - del 2 

Fil 3:10 

… så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans 

oppstandelse ... 

Det siste av disse ordene for kjennskap 

er EPIGINOSKO, og det er en 

videreføring av GINOSKO. Dette ordet 

har også noe med personlig kjennskap 

å gjøre, men det er en kjennskap/ 

kunnskap som får innfl ytelse i vårt liv. 

En kjennskap/kunnskap som forandrer 

vårt liv. Kunnskapen blir en del av deg. 

Dette er den dypeste form for kjennskap/ 

kunnskap. 

Hvis du har et personlig og nært forhold 

til en person, og du har kunnskap om 

hva den personen liker eller ikke liker, 

og hvis dette kjennskapet betyr noe for 

deg, så vil du forandre ditt liv i henhold 

til den kunnskap du har. Du vil gjøre 

det denne personen liker eller unngå å 

gjøre det han ikke liker. Da har du en 

kjennskap/kunnskap som har innfl ytelse i 

ditt liv og som vil forandre ditt liv. 

Jesus ønsker at vi skal kjenne han på 

denne måten, at når vi lærer å kjenne 

han og hans ord, så vil det få innfl ytelse 

i våre liv. En kjennskap som forandrer 

våre liv. 

Kol. 2:2 

«…og nå fram til hele rikdommen av den 

fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds 

hemmelighet, som er Kristus.» 

Ef. 4:13 

«…inntil vi alle når fram til enhet i tro 

på Guds Sønn og i kjennskap til ham, 

til manns modenhet, til aldersmålet for 

Kristi fylde…» 

Ordet EPIGINOSKO blir brukt i begge 

disse versene, for kunnskap i Kol. 2:2 

og for kjennskap i Ef. 4:13. Å kjenne 

Kristus på denne måten er å nå fram til 

modenhet i kristenlivet. 

Bibelen taler ikke om å kjenne Ånden 

på denne måten, men Kristus, Åndens 

oppgave er å herliggjøre Kristus i oss. 

Dette ordet blir også brukt i Kol. 1:9- 

10: «…Vi ber om at dere må fylles med 

kunnskap om Guds vilje i all åndelig 

visdom og forstand, så dere kan vandre 

verdig for Herren, til behag for ham i alle 

ting, ved at dere bærer frukt og vokser 

i all god gjerning gjennom kunnskapen 

om Gud… » 

Vi må kjenne Gud og hans vilje på denne 

måten for at vi kan bære hans frukt. 

NT taler også om at vi kan kjenner 

Sannheten (1.Tim. 2:4 og Tit. 1:1) og 

Kjærligheten (Filip. 1:9) på denne måten. 

Det er dette ordet som også blir brukt i 

innledningsverset i Fil. 3:10. 

At vi kan kjenne ham, hans kraft og hans 

oppstandelse på en slik måte at denne 

kraft får innfl ytelse og kan forvandle 

våre liv. Jesus ønsker at den kunnskapen 

du får om ham igjennom ditt personlige 

forhold med ham, og igjennom Ordets 

forkynnelse, skal bli en forvandlende 

kjennskap.

Nøden i vår tid er stor, og 

som aldri før trenger vi å 

rope til Gud. Har du vært 

skuffet? Såret? 2008 er 

året for nye begynnelser! 

Jesus etterlot seg et bønnemøte 

Prekenen/ Forkynner- og 

lederkonferansen 

Taler: Birger Wroldsen jr. 

Referatet er forkortet (red) 

Pastor Morten Helland fra Sion 

Mosterhamn ledet det første kveldsmøtet 

i konferansen. Han begynte med å 

velsigne det nye bestyrerparet ved 

Solstrand; Svein Ove og Evy Anita 

Drivenes. En annen pastor, Gordon 

Tobiassen ledet i bønn for ekteparet, 

og proklamerte blant annet: «La ilden 

få brenne over dette sted, og folk som 

kommer til Solstrand – la de oppleve 

salvelsen over møtene». 

Deretter fortsatte proklamasjonen 

frimodig gjennom Daniel Nilsens 

sang: «Dagen fra Gud er kommen». 

Barnebarnet hans, Thore Nilsen (som 

selv i dag har barnebarn) kunne fortelle 

at sangen kom til bestefaren først i tunger 

en natt han stod i bakeriet og bakte. Han 

fi kk siden tydningen og sangen ble født! 

Birger Wroldsen reiste i 1999 til 

Honningsvåg i Finnmark for å tjene 

Herren. Det var meningen at de skulle 

bli der oppe i to år, men virker til rik 

velsignelse enda. Han fortalte om et 

spesielt bønnemøte de hadde på fjellet 

over Honningsvåg. 

«Mens vi ba løftet Gud blikket vårt 

videre ut, og vi fi kk be for hele Finnmark 

og Nordkalotten. Tittelen på en bok: 

«Finnmark brenner», kom til meg. Det 

skal skje igjen, hvor Åndens ild vil 

falle over alle tettsteder i nord. Denne 

visjonen brenner i meg, og er grunnen 

til at vi hver sommer samler folk til 

bønnekonferanse i nord. I år var 500 

deltakere samlet i Kautokeino! Jeg ser 

et ekstremt behov i Norge i dag for en 

åndelig oppvåkning blant folk. Guds 

menighet sover! Vi har fått alt, men 

lite fungerer. I vår tid må det underbare 

han har gitt oss gjennom Jesus Kristus 

forløses, men du må slippe noe for å 

gripe tak i det som Gud har for deg.» 

Wroldsen tok utgangspunkt i Apostlenes 

gjerninger 2:46 i sin preken. 

I dag ser vi at samfunnet brytes ned. En 

kjent politiker sa at det pågår en krig 

mot kjernefamilien. Naturen, mennesket 

er i ubalanse – vet ikke hva de vil. Jeg 

tror vi vil se at denne ubalansen vil øke 

på, men på samme tid utfordrer det oss 

som menigheter til å bli en motpol. Vi 

kan bryte ubalansen og bringe helhet inn 

i menneskers liv. Hvis verden får prege 

menigheten, kommer vi selv i ubalanse 

og har ingenting å tilføre. 

«Hver dag kom de trofast, med ett 

sinn...» Disiplene var personligheter, 

som kanskje ikke vi hadde valgt ut? 

Jesus trente de i tre år, gav dem den 

beste treningen han kunne gi, men 

sier allikevel: «Bli i Jerusalem». Jesus 

etterlot seg ikke en skole, en metode – et 

undervisningsopplegg. Han etterlot seg et 

bønnemøte. «Bli der til dere får kraften». 

Hensikten var ikke at de skulle gå ut 

fra egen kraft og viten, men de trengte 

å bli ikledd, trengte ny styrke – og var 

avhengig av salvelsen Gud tømte over 

dem på pinsedag... 

Vi ser ikke lenger diskusjoner om hvem 

som skulle være den største. Det er ikke 

misunnelse, men de kommer sammen 

med ett sinn – en guddommelig union. 

Videre står det: «de holdt måltid med 

fryd, hjertets enfold.» Dette er kanskje et 

fremmed uttrykk for noen, med hjertets 

enfold, men det er noe samstemt og helt 

over det. I en engelsk oversettelse kan vi 

lese: Hjertets enhet. Vi ser det mer enn 

noen gang i dag, det du ser på, gripes ditt 

hjerte av. I dag er det mange ting som vil 

stjele vår oppmerksomhet. Vi vil gjerne 

gå med Gud, men vil noe annet også. Vil 

følge Jesus, men en indre strid, en indre 

konfl ikt tapper oss. 

Kristne ekteskap går til grunne, fordi en 

ikke klarer å bevare hjertets hengivenhet 

til den man er glad i. I Matteus 6:21 kan 

vi lese at «hvor din skatt er, vil også ditt 

hjerte være». 

Vi kan lese om øyet som legemets lys – 

og hvordan det påvirker legemet. Er våre 

øyne friske? Eller syke? «Ingen kan tjene 

to herrer.» Frisk – det betyr enhetlig, 

ensidig og udelt hengivenhet. Hva du ser, 

vil gripe hjertet ditt, og i Ordspråkene 

29:11 kan vi lese om et folk som går vill. 

De mangler åpenbaring. Gud vil vise deg 

noe, opplyse deg og gi deg et bilde, det 

blir en fryd å stå opp hver dag! Mange 

har det ikke sånn, for noe har stjålet 

hjertets enhet innfor Gud. Øyets enkle 

hengivenhet! 

Gud ønsker at vi skal få kjenne, ha ett 

sinn, hjertets enfold – en helhetlig, udelt 

hengivenhet til Guds plan for livet. 

Gjør ditt kall og utvelgelse fast, så skal 

du ikke snuble. Det er noe sterkt over 

menigheten; for det er Gud som har satt 

oss sammen: Herren har ført oss hit, vi 

er hans legeme, Han har kalt oss til å 

gjøre noe – og her er misjonsbefalingen 

sentral. 

Gud kaller oss med en hensikt, og vi 

er ikke her kun for å ha en virksomhet. 

Hver enkelt av oss, Gud gir oss en visjon, 

vårt hjerte blir grepet... Hva griper ditt 

hjerte? Hva er det du ser når du lukker 

dine øyne? Kanskje du ser noe i det 

ytre, det griper deg og indre følelser blir 

berørt. Sterke opplevelser kan gripe oss, 

men når vi ser noe med vårt indre blikk 

griper det hjertet vårt. Gud reiser oss 

opp for en tid som dette, og vi må ikke 

vandre tøylesløse. Det er ikke tilfeldig at 

jeg er her! Vi lever i en viktig tid, verden 

akselererer i ubalanse og mørke og vi 

trenger å bli en mektig motpol. 

Vi vil noe mer enn å ha fi ne møter? Jeg 

fryder meg i frelsen, men er ikke tilfreds 

i forhold til vandringen. Det er mer land 

å innta, det er mer for oss. Så vidt jeg 

har skjønt Skriftene, er det ikke opp til 

Han. Han har en åpen himmel over oss; 

og Hans øyne farer over den ganske jord, 

for å støtte den som er helt i sitt hjerte 

med Ham. Det handler ikke om å være 

feilfri, men helhjertet gå for Gud. Gjør 

du feil, kan du få tilgivelse og gå videre, 

i fornyet kraft og styrke. Den største 

personlige forandringen skjer i Guds 

nærvær: Et personlig møte med Han vil 

bringe oss dypere, forvandler oss – han 

forløser noe i livet vårt og vi kan vandre i 

Åndens kraft. 

1. korinterne 1:10. Hver dag i januar, 

morgen og kveld har vi hatt bønnemøter 

i pinsemenigheten jeg betjener i 

Tverrelvdalen. 70 bønnemøter! Hver 

kveld var vi alt fra 20 – 40 samlet, 10 – 

15 kom på formiddagene. I begynnelsen 

må jeg innrømme at det var litt tungt 

innimellom, men når så mye folk 

kommer igjen og igjen griper det om seg. 

Etter hvert ble noe sterkt forløst blant oss 

– enheten kom tydeligere fram. Vi har 

ikke kamp mot hverandre, spenningene 

mot hverandre forsvinner, og når Guds 

Ånd taler om hva som er i sentrum, 

kommer ikke mennesker i sentrum. Det 

bringer guddommelig enhet, det forløses 

en kraft og folk med behov søker oss. 

Det må ikke være splittelse blant dere, 

men en må føre samme tale, være forente 

i samme tanke. 

Johannes 17:21–23. Fest blikket på 

Jesus, og bli ført inn i det guddommelige 

livet. Hva har grepet sinnet ditt? Griper 

Jesus blikket ditt? Hva som griper blikket 

ditt, griper hjertet ditt. Vi trekkes hit og 

dit, og mye truer med å gripe oss. Men 

vi må løpe til nådens trone. Alle gjør 

feil, men det å gå videre på utilgivelse, 

er det mest farlige som fi nnes for ditt og 

menighetens liv. Løp til Jesus! 

Skillet i vår tid mellom de som er helt 

grepet og ikke, går midt i familier noen 

ganger. I forsamlingene må vi rope ut 

Jesu bønn om enhet... Når denne enheten 

får prege oss, vil det gjøre at verden 

nr. 3 mars 2008 22 23 

skal få kjenne (ikke forstå), få merke 

at det er EN i blant oss som samler 

oss. Det handler ikke om en teori, men 

Jesus er midt i blant oss. Akkurat der 

forløses herligheten og vi opprettes som 

forsamling. 

Esaias 43:19. Har du ropt det ut? Herre, 

jeg trenger at du gjør noe nytt i mitt 

hjerte, ransak meg Herre – kjenn mitt 

hjerte. La meg få kjenne hjertets enkle, 

hele hengivelse til deg – må det ikke bare 

bli ord, men en virkelighet. 

Se, jeg gjør noe nytt! Hva trenger Gud 

å gjøre, hva vil du – lengter du etter at 

Gud skal gjøre? Han vil sette oss avsides, 

føde ned en visjon – forfriske det du 

allerede har fått. Du må ikke slutte å be, 

men heller søke Herren enda mer. En 

visjon vil bære deg videre i vandringen 

for Herren. Omstendigheter kan få deg til 

å senke blikket, men en visjon inspirerer 

deg, gir kraft til å gå videre og ikke gi 

opp det vi holder på med. 

Vi skal ikke vandre i egen kraft, men 

oppleve Herrens salvelse og være 

utrustet til å tjene og vandre. Det som 

driver meg framover, er fra Himmelen, 

jeg går ikke på god vilje, noe nytt er født 

på innsiden. Vi er drevet av Ånden, fylt 

av Ånden og blir fylt stadig igjen. Det du 

allerede har fått, trenger nytt påfyll – du 

trenger stadig mer av Jesus. 

Nøden i vår tid er stor, og som aldri før 

trenger vi å rope til Gud. Har du vært 

skuffet? Såret? 2008 er året for nye 

begynnelser!

Kast meg ikke bort 

fra ditt åsyn Gud 

(Melodi: Når jeg fryktsom blir, Du vil 

hjelpe meg. Trøst meg med din Ånd dag for 

dag) 

Vær meg nådig Gud 

i din miskunnhet 

Tvett meg vel så jeg kan bli fri 

fri fra all min synd 

Og misgjerning bli 

dra meg opp fra det dype dynn. 

Kast meg ikke bort 

fra ditt åsyn Gud 

Skap i meg Å Gud et hjerte rent 

gi meg atter av denne frelsesfryd 

Hold meg oppe, la meg bli din brud. 

La meg juble ut 

denne frelsesfryd 

La min munn få sagt ord til trøst 

sønderbrutte og knuste hjerter å se 

Lær meg å samle dine sjeler til din høst. 

Tiden moden er, 

og du har oss kjær 

din barmhjertighet er stor 

Vær oss alltid nær 

Øk vår tro og lær 

at du møter dem som på deg tror 

Innsendt av Astrid Gyland, Evangeliehuset 

Stavanger 

Bakgrunn: 

Torbjørn Arnesen er en av DFEFs mest aktive forkynnere, 

og vil framover ta leseren med inn 

i budskapet om Kristus i Høysangen. 

Sarons blomst – brudgommens lilje 

– del 1 

«Jeg er Sarons blomst, dalens lilje » 

(Høysangen 2:1) 

Når en leser dette verset, vel vitende om at det er bruden 

selv som uttaler seg og beskriver seg selv, blir heller ikke 

spranget langt til Korinterbrevets beskrivelse om hvem 

Herren har utvalgt i denne verden. 

«Det som er svakt, ringe, lavt i verden, 

det som ingenting er, 

det utvalgte Gud seg, 

for å gjøre til intet det som er noe» 

(1. Kor. 1:27-28). 

Bruden ser ikke på seg selv som noe usedvanlig 

eller spesiell, men kun som en enkel blomst, 

som Herrens nåde har fått øye på, 

og tatt seg av. 

Hun er kun slettenes blomst, en Sarons blomst, 

forunt å blomstre på et meget fruktbart og vannrikt 

område. Det gjør at hun ikke bør frykte for noen 

tørst eller hete. 

At hun er dalens lilje innebærer at hun er langt fra 

noen drivhusplante, som menneskehender skal ha 

æren for. Nei, det er Herrens omsorg alene hun er 

vokst opp under. 

I denne enkle beskrivelsen av seg selv, rommes det en 

dyp undring over Guds storhet og kjærlighet, som i sin 

nåde kan ta seg av og bry seg om, en så liten, enkel sjel 

som henne. 

Barneside 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

KARMØY: Signe Kristine 

Midtun reiste i februar 

til Brasil sammen med 

mammaen, bestemoren sin 

og noen fl ere slektninger. 

Med seg på turen hadde 

hun en stor sjekk på 5000 

kroner. 

Tenpluggen i Skudeneshavn 

har god økonomi, og ønsket 

å gi noe av overfl oden til 

barn som lider i Brasil. 

Signe Kristine Midtun, som 

selv er aktiv på junioren, 

fi kk med seg pengene 

nedover. Takket være alle 

disse pengene er det fattige 

barn i Brasil som får hjelp. 

Til neste nummer vil Signe 

Kristine skrive en liten 

rapport om hva pengene 

gikk til og hvordan turen 

var. 

Tenpluggen på 

Skudeneshavn samler en 

trofast gruppe av juniorer 

annenhver mandag. Her er 

nr. 3 mars 2008 24 

25 

Signe Kristine Midtun hadde med seg en 

sjekk på 5000 kroner fra Tenpluggen på 

Ebeneser, Skudeneshavn. 

Ivrige tenplugger pusser for 

harde livet for å gjøre ferdig 

fl otte krakker... 

Barn hjelper barn 

Tenpluggen på Ebeneser 

Skudeneshavn satser 5000 

kroner av sparepengene sine 

for å hjelpe barn i Brasil. 

Nesten hver gang er det 

vaffelsteking på Tenpluggen, 

og her ser vi tre av lederne 

godt i gang med stekingen... 

det først litt sang og andakt 

før det er tid for mange 

kule aktiviteter. Foruten 

hobbyaktiviteter, turer, 

bingo og konkurranser, er de 

fl este med i et juniorkor. 

Hver gang er det varme 

vafl er på Tenpluggen; noe 

som er kjempegodt!

Åse Marit i India: 

- Halleluja, for Guds nåde og kjærlighet! 

Ungdom 

Åse Marit brenner for India 

Tekst og foto: Åse Marit Tjomsland 

INDIA: Halleluja! Det må jeg bare 

begynne med og si, fordi Guds nåde 

og kjærlighet er så uendelig stor! Ja, 

så dro jeg til India igjen i september 

i fjor for et to måneders langt besøk. 

Jeg var nok litt ekstra spent denne 

gangen fordi mye hadde skjedd 

med barnehjemmet «Mercy Home». 

I løpet av det året som var gått 

hadde jeg en avtale med pastoren vi 

jobber med i Agra, om å kjøpe hans 

hus, rive det ned og bygge det opp 

igjen som barnehjem. Jeg opplevde 

at Gud gav meg en trygghet og 

visshet om at midlene skulle 

komme. For meg var dette store 

beløp, men for Gud er ingenting 

umulig!! 

Jeg reiste sammen med mine 

foreldre og en av mine brødre, 

og fi kk senere i løpet av Indiaoppholdet 

besøk av nesten hele 

familien. 

Reisen gikk fi nt og bare lukten av 

India og varmen som slår mot meg 

når jeg kommer ut av fl yplassen 

Etter bønn for Mercy Home ble snoren klippet. Klippet av Åse Marit Tjomsland (i midten på 

bildet), her sammen med sine foreldre. 

Åse Marit Tjomsland fra Salem Mandal brenner for 

India og har allerede mange misjonsturer bak seg. 

Les hennes siste rapport fra tjenesten hun er med 

om. 

er bare helt herlig! Jeg kjenner det 

langt inne i margen bare ved tanken 

på å reise til India. Før vi reiste til 

Agra, og barnehjemmet, besøkte 

vi en annen pastor med navn R. 

John. Han bor med sin familie nord i 

India og brenner for evangelisering 

blant de fattige i landsbyene. Vi fi kk 

være med på et «åpent husmøte» 

i en landsby. Det var en utrolig stor 

velsignelse å være med på. Der satt 

det 15-20 frelste foran oss, men 

bak, ved siden av, oppe på taket 

og i vinduene stod det nysgjerrige 

hinduer og fulgte godt med når 

evangeliet ble forkynt og sanger ble 

sunget. Det var virkelig en stor nåde 

og få lov til å fortelle om en frelser 

som tok all vår synd og naglet det 

til korset. Og at de ved å åpne sine 

hjerter og ta imot Jesus Kristus 

kan få sin synd tilgitt og et evig liv 

sammen med Herren! Halleluja! 

Videre gikk turen til Agra, og jeg 

gledet meg til å treffe igjen barna 

og pastorfamilien. Det var et herlig 

gjensyn! I løpet av tiden vår i Agra 

ble barnehjemmet ferdig bygd og 

vi kunne være med på åpningen. 

Vi hadde først møte i kirken (den er 

i samme bygg som Mercy Home) 

der vi delte Guds ord, sang og bad 

sammen. Etterpå var det «klipping 

av snor» og søtsaker til alle. Det var 

blitt så fl ott! 

Det er nå 5 barn som bor på 

barnehjemmet, 3 nye er ventet i 

løpet av våren 2008, og vi har plass 

til 2 til etter det. I alt 10 barn kan 

første etasje romme. Da er det også 

plass til de som tar vare på barna. Vi 

har et gjesterom, et kjøkken, en stue, 

bad og toalett. 

Jeg kan ikke få forklart hvor 

ubeskrivelig stort det var å se 

hvordan Herren har reist opp 

dette huset og gitt disse barna 

et håp og en framtid. De får lære 

Jesus og kjenne, er aktive både i 

bønn, sang og vitnesbyrd. I tillegg 

får de skolegang, mat, klær og 

alt det de måtte trenge til. Jeg er 

Bakgrunn: 

Åse Marit Tjomsland 

fra Mandal brenner for 

India. Til tross for sin 

unge alder går hun ut 

på Guds løfter og gjør en 

ott innsats for Jesus. 

Hun er et stort forbilde 

for andre ungdommer 

som brenner for å gjøre 

noe for Jesus. Alt er 

virkelig mulig for den 

som tror! 

blitt velsignet med faddere her i 

Norge som betaler for barna hver 

måned. Gud vil velsigne dere rikelig 

tilbake! Håper at dere en gang 

kan få mulighet til å se gleden og 

kjærligheten i barnas øyne, den kan 

ikke beskrives. 

Guds veier er uransakelige, og 

jeg er så takknemlig til min Far i 

Himmelen for alt Han har gitt meg 

av velsignelser. Må Herren lede meg 

hver dag etter Hans vilje, det er min 

inderlige lengsel og mitt ønske. 

Barna på Mercy Home vokser i nåde 

og kjennskap til Herren, og de er 

ved god helse. Gud vil åpne veien 

videre. Jeg kjenner på et ønske om å 

utvide etter hvert, kanskje en bil så 

de kan komme seg litt rundt, fl ere 

barn så klart og mulighet til å lønne 

fl ere arbeidere på hjemmet. Alt 

legger jeg i Herrens hender. 

Jeg kunne fortalt mye mer om turen 

vi hadde, men kjenner at jeg ville 

Fem nydelige barn, elsket av Gud! 

dele det som ligger på mitt hjerte. 

Jeg kjenner en stor kjærlighet til 

det indiske folk. Jeg har fått nåde til 

å forkynne Guds ord i kirken fl ere 

ganger, er med og deltar i bibel/ 

Barna synger på møte i kirken. 

cellegrupper fl ere steder og har lært 

meg en del sanger på hindi som 

jeg synger. Men en av de største 

velsignelsene er å få være med når 

barna har bønnesamling. De leser 

nr. 3 mars 2008 26 27 

fra Bibelen, synger lovsanger og 

ber takkebønner til Herren. Jeg må 

si at å bli velsignet av 8, 9 og 10 

åringer som ber av rene hjerter er 

ubeskrivelig stort! 

Må Guds uendelige store kjærlighet 

og velsignelse være med dere som 

støtter dette arbeidet både i bønn, 

med gode ord og økonomisk! 

«Så sier Herren, som skapte jorden, 

Herren, som formet og grunnfestet 

den – Herren er hans navn: Rop til 

meg, og jeg vil svare deg, jeg vil 

forkynne deg store og ufattelige 

ting, ting som du ikke kjenner». 

Jeremias 33:2-3 

Deres søster i Herren, Åse Marit 

Tjomsland 

E-mail: aase_pepper@hotmail.com 

Web: aase.tjomsland.net 

Gavekonto: 3075.11.09527 

Evangeliet blir forkynt i landsbyen.

Barna i fokus: 

Målrettet arbeid blant barna fra 

slummen i Brasil 

Fokus på Turid Dahl 

Stokkland stjeneste i 

Brasil 

Tekst og foto: 

Yngvar W. Andersen 

BRASIL: På vei hjem fra misjonstur 

til Paraguay, hadde jeg gleden av å ha 

en dags venting i Sao Paulo, hvor jeg 

naturligvis måtte se dette arbeidet Turid 

Dahl Stokkland var med om. 

Turid hentet meg på fl yplassen med 

sitt vinnende smil og herlige latter. Det 

var godt og varmt der nede og Turid 

gir jo også varme til sine omgivelser. 

Vi utvekslet hvordan det gikk med 

hverandre og familier etter mange år uten 

kontakt. 

Vel nede på barnehjemmet og 

menighetssenteret, begynte den store 

opplevelsen. Den natten hadde det vært 

et forferdelig vær, så de hadde ikke fått 

hentet barna i slummen den morgenen. 

Turid fi kk tid til å vise meg og en fl okk 

studenter fra Norge rundt på senteret. 

Det var imponerende å høre fakta om 

virksomheten. Det som var enda mer 

imponerende var å se barna strømme inn. 

Det dreier seg jo om mennesker. 

Barna strømmer inn 

Klokken 13.30 var været blitt så bra at 

de hentet cirka 65 barn med bussen. Inn 

strømmet en herlig livlig fl okk sponset 

med T-shirt og bukser som bar fargene 

og logoen til prosjektet. Samtlige bar 

disse klærne. 

Vanligvis henter de ca.75 barn på 

morgenen klokken 8 og de er der 

til ca.12.30. Da henter de en ny 

gruppe med ca.75 barn, som er der 

til 16.30. De fungerer nesten som en 

Det skulle være vel kjent 

blant De Frie Venner at 

Turid Dahl Stokkland driver 

et godt arbeid blant barn 

fra slummen i Sao Paulo 

i Brasil. Men at det var 

et så stort og veldrevet 

arbeid overrasket en 

dagsbesøkende fra Norge. 

skolefritidsordning. Åpent for grupper 

som har undervisning på morgenen i 

slummen, mens de andre har det på 

ettermiddagen. De arbeider i tett kontakt 

med kommunen og i god forståelse med 

dem. 

Barna ble delt opp i tre grupper etter 

alder og startet dagen på senteret med 

et varmt måltid. De spiste og koste seg 

og stemningen stod i taket. Med den 

bakgrunnen disse barna har, merket man 

at Turid og hennes stab hadde gitt barna 

god ballast i livet. Alt var velordnet og de 

oppførte seg eksemplarisk. 

Etterpå var det undervisning og 

aktiviteter. Under undervisningen gav 

de utrolig respons, og når Turid kom inn 

og deltok på fl ytende portugisisk, stod 

stemningen igjen i taket. Undertegnede 

som satt på gulvet med barna, nøt å 

se hvordan de tok til seg kunnskap og 

undervisning. 

Utrolige mennesker 

Staben til Turid var også utrolige 

mennesker. Her var det stor delaktighet i 

å ta seg av barna. 

Aktivitetene bestod naturligvis i 

nasjonalsport nr.1 i Brasil, fotball, men 

også basketball, lek og annen moro. 

Hjertet til undertegnede smeltet helt da 

en skjønn jente kom og tok meg i handa. 

Hun ville spandere sølekakeis på meg. 

Og det smakte godt kan dere tro. 

Før dagen var omme på senteret fi kk 

barna enda et måltid og saft. Klokken 

halv fem samlet barna seg igjen for 

bussturen ned til slummen. Det kan bare 

oppleves å se hvordan barn som normalt 

ikke har håp, opplever den omsorg som 

Turid og staben ga dem. Du så det i 

øyene deres hvordan de satte pris på den 

kjærlighet og oppmerksomhet som ble 

gitt. Ikke minst det man opplevde av at 

noen brydde seg og hjalp dem med mat, 

aktiviteter, undervisning osv. 

Andre fra slummen opplever å komme til 

senteret og bli gift og få hjelp til dette av 

Turid og glade givere hjemme. 

Dette merker hele familier for livet og 

gir håp om en vei ut av slummen for 

mange av barna. Da undertegnede var på 

senteret oppstod et problem den dagen 

som var prekært. De manglet vann på 

senteret. Dette trengs jo både til mat, 

toaletter og annet. Det er umulig å få 

innlagt kommunalt, så de har egen brønn. 

Da jeg spurte Turid om de ikke kunne 

bore etter mer, svarte hun at jo det kunne 

de, men det ville koste opp mot 100.000 

kroner. Oppfordringen går herved om at 

de gis ekstra 100.000 nettopp for å skaffe 

nok vann. 

I vår velstand er det stort å se det 

arbeidet som gjøres rundt i verden. Ikke 

minst det som gjøres målrettet for å gi 

nye generasjoner håp og framtid. 

nr. 3 mars 2008 28 29 

Faktarubrikk: 

Arvore da Vida: Livets tre. Mål: 

Bygge opp unge mennesker til et liv 

med framtid og håp. Stedet er på 51 

mål. Det har en hovedbygning som 

inneholder 6 klasserom som brukes 

både til aktiviteter og undervisning. 

Det er også spisesal for alle barna. 

I tillegg har de et godt kjøkken, 

diverse kontorer og en stor og god 

møtesal for menigheten som bruker 

de samme lokalene. I tillegg til dette 

har det blitt bygd et leilighetsbygg for 

gjester og ansatte. De har lekerom, 

musikkrom med mange instrumenter 

og et velassortert bibliotek. Turid 

har også plan om å bygge klatrevegg 

og skogsti. De skal også bygge og 

innrede en spisesal for 200 mennesker 

på stedet. 

Turid og Karl har 13 ansatte på 

senteret, inklusive en psykolog og 

håper å ansette en barnevernspedagog. 

Barna gjennomgår et program og 

følges fra 7 års alderen til 15 år på 

senteret. Deretter følges de videre 

under utdannelse. Det er 145 barn 

hvorav ca. 25 er ungdommer. Barna 

følges også opp inne i slummen, 

med besøk og hjelp. Hun har en 

omsetning på ca. 50.000 pr. mnd til 

daglig drift. Utenom dette kommer 

investeringer. Det er utrolig hva man 

får gjort med lite penger. Prekært 

investeringsbehov: 100.000 til mer 

vann.

Yang er en av mange 

usynlige kristne i Kina. 

Som forkynner i fl ere 

menigheter får han lov til 

fritt å forkynne budskapet 

om Golgata, fokusere på 

omvendelse og frigjørelsen 

i Kristus. Frimodig tjener 

han Jesus i det skjulte, og 

gleder seg over å tjene 

Gud, ikke mennesker. 

Vidar på besøk i en familiekirke, hvor de er så heldige fortsatt å ha et lite lager av bibler. Et glimt fra en av fl ere bygninger i 

Himmeltempelparken. Dette hevdes å være 

det beste eksempelet på Ming-arkitektur i 

hele Kina... 

- Tidligere kommunistisk ordfører forkynner evangeliet! 

Fokus på de kristne i 

Kina 

Tekst og foto:Leif Frode Svendsen 

KINA: Redaktøren hadde i januar 

en kort tur til Kina sammen med 

misjonær Vidar Aronsen. Meningen 

var å treffe fl ere kirkeledere og få et 

innblikk i hva vi i Norge kjenner som 

undergrunnsmenighetene, men i Kina 

kalles familie- og husmenigheter. 

Mange forventet at myndighetenes 

motstand mot de kristne skulle reduseres 

i forbindelse med de olympiske 

leker som blir arrangert i Beijing på 

sensommeren. For å skape et positivt 

bilde til utlandet forventet en litt mer 

«friere tøyler», men dessverre har 

det motsatte skjedd. Motstanden har 

heller blitt større, og mange kristne 

ledere har gått under jorden og de 

fl este bibelskolene er stengt til etter 

sommerolympiaden er over. 

Men til tross for økt forfølgelse, drives 

det et utstrakt menighetsarbeid, og 

aktiviteten er som vanlig i mange 

familie- og husmenigheter. Lederne i et 

av de store nettverkene av menigheter, 

som har god kontakt med Aronsen, har 

valgt å møte oss. I en leilighet i storbyen 

treffer vi noen hovedledere og deres 

medarbeidere. På det meste er 25-30 

deltakere samlet. 

Redaktøren forventes å forkynne, 

og bibeltimer under halvannen time 

«godtas» ikke. Etter tre lengre bolker den 

ene dagen, er de fornøyd med talerens 

innsats. Neste dag taler heldigvis også 

Aronsen i to lengre bolker, før redaktøren 

igjen slipper til. Tørsten etter Guds ord er 

enorm, og ikke bare lytter de, de handler 

på Ordet, i avslutningen den første dagen 

søker alle som en forbønn og fornyelse. 

Hvem er de 

Hvem er de – disse hemmelige kristne 

som fi nnes i ti-tusener av menigheter 

over hele Kina? Fremover i Det Gode 

Budskap vil vi presentere fl ere ledere og 

medarbeidere i de kristne menighetene. 

Ofte er det mennesker uten utdannelse, 

de tilhører minoriteter som blir sett ned 

på og eier ofte ikke mer enn det de går og 

står i. Men de er med å spre evangeliet 

utover hele Kina. Kall dem gjerne en 

hær, en Herrens hær! Her fi nner du 

selvsagt noen «superevangelister», men 

hemmeligheten til den enorme veksten 

ligger på at vanlige menn og kvinner går 

ut på Ordet. 

I dette nummeret kan du lese om Broder 

Yang, en av de eldre menighetslederne 

i nettverket. Han utstråler trygghet og 

kjærlighet der han sitter, og vitner villig 

om hva Jesus har gjort i livet hans. 

– Jeg vokste opp under tøffe forhold. 

Faren min døde da jeg var ung, og i en 

vanskelig tid på sekstitallet tok jeg en 

bestemmelse om å komme meg fram 

og opp. Ved å få en god utdannelse, god 

jobb i det militære ville jeg arbeide meg 

oppover, sier Yang. 

Han kom seg oppover i systemet, og 

nådde toppen ved å bli øverste leder i en 

by, i en provins langt borte fra Beijing. 

– Jeg kjente ikke noe til Jesus, før min 

datter ble født. Min kone ble kristen, 

og vi hadde et godt ekteskap, derfor 

respekterte jeg henne for hennes tro og 

støttet henne. 

Tiden kom for oppnådd pensjonistalder 

i militæret, og han forlot i 2000 

sin posisjon i byen og startet en 

forretningsvirksomhet i hovedstaden. 

– Jeg mislyktes i mine forretninger etter 

tre års drift – noe som igjen gjorde at jeg 

gikk i kjelleren og følte meg ingenting 

verdt. Jeg ble syk og trengte desperat 

1000 huan (cirka 900 kroner) for å 

beholde den lille forretningen min. En 

kvinne i menigheten kjente at Herren 

minnet henne om å gi disse pengene 

til meg, og slik fi kk jeg oppleve Guds 

godhet. 

Forfølgelse skremmer ikke 

I dag tjener han Jesus som forkynner og 

leder i en familiemenighet. 

– Etter en tid som nyfrelst opplevde jeg 

et dypt kall til å forkynne evangeliet, og 

fi kk studere på en bibeltreningsskole i 

ett år. I løpet av dette året fi kk jeg nesten 

ikke sove, våknet 30 til 40 ganger hver 

natt, men fullførte. Og i dag preker jeg, 

og elsker det! Spesielt godt liker jeg å 

forkynne evangeliet om Jesus, budskapet 

om omvendelse og ikke minst holde fram 

frigjørelsen i Kristus. 

Han som før spilte på lag med 

myndighetene, og var en avholdt 

kommunist, tjener i dag Jesus Kristus. 

Og forfølgelse fra de som han før var en 

del av skremmer han ikke. 

– Jeg har absolutt ingen frykt i mitt hjerte 

for vanskelighetene som kan komme. Jeg 

vil lyde Gud mer enn mennesker, og vil 

være en lydig tjener. 

Vitnesbyrdet til Yang gjør inntrykk 

– han er en av de mange heltene som 

sprer evangeliet i Kina. En typisk 

familiemenighet har alt fra 20 til 80 

«medlemmer». Og en av lederne vi 

treffer er hovedansvarlig for opp til 2000 

av disse gruppene. Slike nettverk av 

grupper er det fl ere hundre av over hele 

Kina! Og mange av nettverkene består av 

tusenvis av menigheter! 

Ikke la deg lure 

Det er lett å la seg lure som besøkende 

fra vesten i Kina. I Beijing er det seks 

registrerte menigheter, som kanskje har 

opp til et par tusen aktive medlemmer. 

Under et besøk i den største menigheten, 

Beijing Chongwenmen Christian Church 

var det cirka 1000-1200 mennesker 

til stede på søndagsgudstjenesten. De 

andre fem forsamlingene er mye mindre 

nr. 3 mars 2008 30 31 

Det kunne være Yang, men er en annen hemmelig broder som tilber Jesus i Kina (arkivfoto). 

og samler et par hundre til møtene. 

Før revolusjonen og kommunistenes 

inntreden var det faktisk 66 menigheter 

i byen! Ofte får disse – de registrerte 

kristne – støtte fra Norge og resten 

av verden. Og det er for så vidt ikke 

negativt, så lenge en ikke fornekter 

forfølgelsen som skjer mot alle de 

ulovlige familie- og husmenighetene. 

De skjulte familie- og husmenighetene 

er vanskeligere å besøke, og du er 

avhengig av spesielle kontakter for å 

slippe inn. En er skeptisk til den ekstra 

oppmerksomheten de gir arbeidet. Men 

her er det snakk om så mange som 

kanskje 80-100 millioner gjenfødte 

kristne over hele landet som trenger vår 

støtte og våre bønner. 

DFEF er privilegert som får være en 

aktiv samarbeidspartner med disse 

forsamlingene, først og fremst gjennom 

innsendelse av bibler, men også støtte til 

menighetsledere og bibelskoler.

- Barna er Guds 

skapninger og trenger Jesus! 

Fokus på Brasil 

Møte med barneleder 

Lucia Amara 


RECIFE: Misjonærene Geirr og Eva 

Standal står i en aktiv misjonstjeneste, 

hvor de foruten pastoransvar for 

den største CIBI-menigheten i byen 

driver en bibelskole. Uten dyktige 

medarbeidere kunne aldri menigheten 

drevet sitt omfattende og spennende 

menighetsarbeid. 

Lucia Amara (38 år) er leder for 

menighetens barnearbeid, som blant 

annet innbefatter en stor søndagsskole 

med 170 innskrevne deltakere. Her er 

det 13 grupper, hvor aldersdelingen er: 

3–5 år, 5–8 år, 9–12 år, 13–18 år, 18– 

30 år, en klasse for døve, for nyfrelste, 

disippeltreningsklasse og en klasse for 

nye medlemmer. Eva Standal er med 

i juniorgruppen og er hovedleder for 

barnekoret. 

Du gripes av Lucias milde øyne og 

gode smil. Hun får godt skussmål av de 

norske misjonærene og stortrives blant 

barna. Men bak smilet skjuler det seg 

et hardt liv, mange prøvelser og mye 

nød. Med gråten på lur forteller hun fra 

oppveksten. 

– Jeg vokste opp i innlandet og kom 

først til Recife for 20 år siden. Vi var ni 

søsken og levde et veldig hardt liv hvor 

Lucia sammen med barna, som hun setter høyt 

og har kall til å vinne for Jesus. 

Barnelederen Lucia Amara 

brenner for å formidle 

Jesus til barna. Gud har 

lagt ned en nød i hennes 

hjerte, og det gir drivkraft 

til å hjelpe de barna i 

slummen som kanskje har 

det aller vanskeligst. 

sulten var vår følgesvenn. Syv år gammel 

begynte jeg å hjelpe til på gården. Vi stod 

opp klokken fem om morgenen, og måtte 

bære alt vannet til markene. Vi bodde i 

et tørkeområde hvor det ikke fantes noe 

vanningssystem. Sent på ettermiddagen 

gikk vi litt på skole, og jeg fi kk med meg 

første til fjerde klasse. Dessverre gav 

ikke jorden oss den maten som trengtes 

og vi opplevde mye sult. Til slutt så 

vi egentlig ingen annen mulighet enn 

å fl ytte til byen, hvor en tante av meg 

bodde, forteller Lucia. 

Den store familien fi kk bygd seg et hus 

over en kanal. Moren levde av å vaske 

klær for andre, og søstrene ble hushjelp 

hos forskjellige familier. 

Lykkelige barn får høre om Jesus i søndagsskoleklassen. 

– Jeg ble sendt ut 12 år gammel, og 

arbeidet under forferdelige forhold. 

Siden jeg var fra innlandet, ble jeg 

sett ned på, ble plaget og slått. Ofte la 

han som var husfar og sønnene i huset 

an på meg, og ville at jeg skulle gjøre 

forskjellige tjenester for dem, sier Lucia 

ærlig og bryter ut i gråt. 

Stille sitter vi på det lille 

menighetskontoret mens Lucia etter en 

stund begynner å fortelle igjen. 

– I den tiden begynte jeg å rope til Gud, 

for jeg ville ikke leve et slikt liv. 17 år 

gammel tok jeg en bestemmelse, sa opp 

jobben og ville aldri mer jobbe hjemme 

hos folk. I stedet begynte jeg å studere 

litt, tok et smykkekurs og solgte blader 

for å overleve. 

To år etter ble hun kjent med mannen 

sin, ble gravid etter seks måneder, giftet 

seg og leide seg et lite rom som ble deres 

hjem. 

– Ekteskapet vårt begynte «gærent» og 

fortsatte slik. 

Etter fem år ble mannen frelst i en 

menighet som kalles Bønnehuset, men 

gikk siden over til den universelle 

menighet. Her praktiseres det avlat og 

forskjellige offer. Du kan også døpes 

fl ere ganger. Dessverre villedes mange 

brasilianere inn i denne falske religionen, 

og Lucia begynte å følge sin mann til 

disse møtene. 

– Etter at min datter Karen ble født, 

begynte jeg å få kontakt med noen 

pinsevenner som fortalte meg om 

Jesus. Sammen med dem besøkte 

jeg en misjonsmenighet og ble frelst. 

Pastoren her fl yttet etter en tid til en 

utpostvirksomhet, og han anbefalte meg 

å gå over til CIBI-menigheten hvor 

misjonærene Standal var pastorpar. 

Brannen for barnearbeidet ble født i 

henne som nyfrelst. 

– I misjonsmenigheten hvor jeg ble 

frelst, la de ikke vekt på barnearbeid. 

Men så ble jeg invitert med i en gruppe 

som skulle besøke et barnesykehus for 

evangelisering og bønn. Vi ba for mange 

syke barn, og de ble helbredet. Fra den 

dagen av var det noe som tentes i mitt 

hjerte og siden har brent. 

En dag oppdaget hun en gutt på ni år som 

sniffet lim fra en colafl aske ikke langt fra 

stedet hvor hun vasket klær. 

– Mens jeg vasket klær talte Gud klart til 

meg om å starte et evangeliseringsarbeid 

blant barn i slummen. Det økte raskt 

fra fem til over 30 barn som kom 

til samlingene. Mange tror kanskje 

barnearbeid er enkelt, men jeg var ikke 

nr. 3 mars 2008 32 33 

I en av juniorklassene underviser Lucia 

sammen med blant annet Eva Standal. 

forberedt på den kraftige åndskampen 

som kom. Barn fra hjem med lesbiske 

mødre, prostituerte, narkomane 

foreldre hadde mye bagasje som måtte 

bearbeides. Det gjorde det veldig 

vanskelig for meg, og jeg måtte ta en 

pause. Men jeg vil starte opp igjen om 

en tid. 

Den ivrige barnelederen arbeider i dag 

først og fremst med å rekruttere nye 

ledere til barnearbeidet i menigheten. 

Hun er også aktiv i forhold til foreldrene 

til barna, og ønsker at Jesus skal komme 

inn også i de hjemmene hvor ikke alle er 

frelst. 

I arbeidet med å fi nne ledere, leter hun 

etter de som «brenner» for barna. 

– Barna er Guds skapning og de trenger 

Jesus! Jeg tror virkelig ikke at det kun er 

de voksne som trenger Jesus, men barna 

også. Hvis noen som arbeider med barn, 

ikke er tent for barna og det å formidle 

Jesus til dem, kan de heller fi nne noe 

annet å gjøre. Vi trenger fl ere som er tent 

for Jesus i barnearbeidet, avslutter Lucia. 

Hun er fortsatt gift og har to barn, 

nevnte Karen (11 år) og Diego (17 år). 

Gjennom litt arbeid som frisør får hun 

litt inntekter, men har hovedtyngden av 

arbeidet i forsamlingen.

Her blir det gjort forbønn for Veronika og forloveden Gabriel Fransico under 

inspirasjonssamlingen i Forkynner- og lederkonferansen. Reidar Gamst oppfordrer 

forsamlingen til å be... 

Store og herlige 

er Herrens gjerninger 

Arbeidet i El Mollar, Argentina er inne i en ny 

utvikling, hvor det blant annet er startet cellegrupper i 

åtte landsbyer. 

SOLSTRAND: Under Forkynner- og 

lederkonferansen (FLK) i februar var det 

en spesiell inspirasjonssamling hvor vi 

fi kk høre seiersrapporter fra både Norge 

og Argentina. Liv Ragnhild Østreim 

kunne fortelle om en fortsatt positiv tid i 

Nevisdal (Aust-Agder), og hvordan Gud 

arbeider i bygda. Det er herlig å høre at 

det er håp og framtid for Guds menighet! 

Veronika Skrøvje reiste i fjor, bare to 

dager etter FLK, ut i misjonstjeneste til 

El Mollar i Argentina. Hjemme for en 

periode, besøkte hun konferansen med 

forloveden Gabriel Francisco Bazan. 

Hun kunne fortelle om at et positivt 

år, hvor hun hadde opplevd store ting i 

menigheten og eget liv. 

«Jeg og resten av familien bodde før i 

byen, før mamma og pappa fi kk kall til 

å arbeide i Andesfjellene. Det er ikke 

akkurat drømmeplassen for en ungdom, 

et sted uten butikker... Men hele familien 

fi kk vi hjerte for stedet, kjærlighet til 

folkene og en nød etter å utrette noe for 

Herren.» 

El Mollar og områdene i fjellene er noen 

av de minst evangeliserte områdene i 

Argentina. De 3–4 første årene var det 

derfor hardt arbeid med å «rydde og 

pløye» jordsmonnet. 

«Det var ofte vanskelig de første 

årene, hvor en hard atmosfære preget 

landsbyen, og det var tider hvor vi bare 

ønsket å gi opp.» 

Det siste året har arbeidet blomstret, 

og i dag drives det cellegrupper i åtte 

forskjellige landsbyer. Det er et aktivt 

ungdomsarbeid og de kommer i kontakt 

med mange ikke-kristne. 

«Det kommer folk til møtene som vi 

ikke trodde skulle komme i det hele tatt. 

For tre måneder siden ble ni sjeler døpt 

og vi ser virkelig at det vi har drømt 

om er i ferd med å skje. Faktisk kan 

jeg ikke vente med å reise ut igjen. I 

det siste har vi kommet til møtene med 

en spesiell forventning og åpent hjerte 

om at det skal skje noe spesielt i hvert 

eneste møte. Minst mulig blir planlagt 

på forhånd, og vi begynner bare med å 

tilbe og lovsynge Gud. Deretter merker 

vi at Ånden leder oss. Spesielt er det å 

merke at folk med behov og problemer 

selv kommer til møtet, med ønske om at 

vi skal be for dem.» 

Humørfylt fortalte hun om en 

heksedoktor som også kom til et møte, 

fordi virksomheten hans gikk så dårlig 

og hadde økonomiske problemer. Han 

fi kk de be for og vedkommende ble 

frelst. 

Veronika har fortsatt tro for store 

gjennombrudd for Jesus i fjellene. 

«For fem år siden var arbeidet hardt, 

Bedehuset i Holmsbu 

I siste nummer av Det Gode Budskap 

informerte vi om at vi vurderte å selge 

bedehuset i Holmsbu, siden menigheten 

i Holmsbu ikke lenger så seg i stand 

til å vedlikeholde bygningen. Nå har 

det meldt seg en potensiell kjøper til 

bygningen, og dersom ingen uforutsette 

hindringer dukker opp, blir kontrakten 

skrevet og bedehuset i Holmsbu solgt 

1. mai 2008. I avtalen mellom DFEF 

stiftelsen og menigheten i Holmsbu 

står det nedfelt at overskuddet av 

salgssummen skal gå til bruk for DFEF 

sitt arbeid i Norge. Vi vil vurdere å 

opprette et fond hvis formål skal være 

å hjelpe menigheter som sliter, slik at 

de kan søke hjelp til dekning av utgifter 

men alle bønnene har åpnet dører. Jeg 

er takknemlig for alle dere som har stått 

sammen med oss i bønn! Men vi er ikke 

fornøyde enda, og ønsker at Gud skal 

gjøre enda større ting. Derfor håper vi 

at dere vil støtte oss videre med deres 

bønner! 

Tilslutt var hele forsamlingen med å be 

om velsignelse over de unge arbeiderne. 

Veronika Skrøvje hadde en inspirerende 

rapport fra misjonsarbeidet i El Mollar, 

Argentina. 

Info fra Misjons- og hjemmekontoret: 

til predikanter og medarbeidere slik 

at møtevirksomheten kan holdes 

oppe. Dog er ikke midlene tenkt 

til å vedlikeholde bygningsmasser. 

Vi kommer tilbake med mer 

informasjon om dette fondet etter 

hvert som det blir mer konkret. 

Besøk på 

misjonsfeltene 

I MHU ser vi det som viktig 

og nødvendig at vi besøker 

de forskjellige misjonærer og 

misjonsland som vi er involvert i. 

Slike besøk har virkning på fl ere 

områder. Både i det at vi som MHU 

får innblikk i den hverdagen som 

våre misjonærer lever i. Vi ser hvilket 

arbeid den enkelte står i, hvilke 

gleder og utfordringer de møter, 

hvilken åndelig og materiell tilstand 

de forskjellige ressursene er i, og 

hvordan fruktene av arbeidet utvikler 

seg. Fra den andre siden opplever 

misjonærene at de blir ivaretatt som 

medarbeidere og medmennesker. De 

får muligheten til å snakke med noen 

på sitt eget morsmål, til å tømme seg 

selv for frustrasjon og bekymringer. 

Og de får muligheten til å informere 

om sine drømmer og visjoner for 

arbeidet fremover. 

I MHU har vi satt opp en liste 

over hvilke land som skal besøkes 

i inneværende og de neste årene. 

I år er det Ukraina og Mexico 

og eventuelt Argentina som skal 

besøkes. I tillegg planlegges det 

også et besøk til Latvia i samarbeid 

med Ragnar Mathisen. Dette er de 

planlagte reisene, i tillegg kommer 

reiser som eventuelt oppstår som 

følge av uforutsette hendelser. 

Det samme gjør reiser til India og 

Swaziland som inngår i en strategisk 

plan for prosjektene i disse landene. 

Situasjonen på MHU 

kontoret 

Vi har foreløpig ikke mottatt noen 

søknader på den utlyste stillingen 

som kontorsekretær. Heldigvis 

har vår eminente sekretær Berit 

Johannessen meddelt at hun har 

mulighet til å stå til tjeneste i 

nåværende stilling ut 2008. Dette 

gjør at vi har mer tid på oss til å 

fi nne hennes etterfølger. MHUsekretær 

Harald Elvegård er fortsatt 

sykemeldt, etter at han fi kk et 

nytt hjerneinfarkt i januar. Han 

beregner å være sykemeldt til over 

sommeren. Bjørn S. Olsen er i 

sykemeldingsperioden konstituert 

i stillingen, og vil etter beste evne 

forsøke å utføre det arbeidet som 

Harald har tatt hånd om i tett 

samarbeid med Per Arild Weiby og 

formann i MHU Kjell Tangen. 

Utviklingen på SBI 

På Forkynner- og lederkonferansen 

(FLK) på Solstrand i februar 

informerte rektor på SBI Reidar 

Gamst om de fornyelser og endringer 

som blir foretatt i forhold til 

skoledriften for neste skoleår. MHUstyret 

ble også informert om dette på 

MHUs styremøte i november 2007, 

og gav skolestyret godkjenning til å 

arbeide videre med planene. Vi vil 

derfor informere om at den retningen 

og utviklingen som bibelskolen 

foretar seg, gjøres i samsvar med 

MHU. Dog forbeholder MHU 

seg retten til å gripe inn dersom 

retningen ikke er forenlig med DFEF 

sin tradisjon og lære. Vi er glad for å 

kunne informere om at det er en tett 

dialog mellom SBI og MHU i denne 

saken. 

nr. 3 mars 2008 34 35 

Misjonskalenderen 

«Flying start» 

Misjonskalenderen 

For en «fl ying start» i 

det nye året. I januar 

måned kom det inn 

31.350,- til felleskassen 

for misjonærene. Dette 

er 6.900,- mer enn 

tilsvarende måned i fjor. 

I prosent tilsvarer det 

nesten 25 % 

Tenk om dette er en trend som 

kunne fortsette hele året i gjennom. 

Da ville mange av de økonomiske 

bekymringene som fellesskapet lider 

under være løst. Det vil nemlig tilsi 

at vi havner over 400.000,- i 2008. 

Kanskje skal vi la det være målet. 

Bildet på misjonskalenderen denne 

måneden er fra åpningen av HIV/ 

AIDS senteret i Swaziland som ble 

offi sielt åpnet av en av landets mange 

dronninger (kongen i Swaziland har 

dessverre mange koner). I Swaziland 

er ca. 40 % av befolkningen smittet 

av HIV viruset og DFEF driver et 

stort og utstrakt informasjonsarbeid 

om hvordan man kan beskytte seg og 

unngå å bli smittet. Selv om DFEF 

ikke har noen aktive misjonærer 

i Swaziland for øyeblikket har vi 

et stort engasjement i landet, som 

Per Arild Weiby er ansatt som 

koordinator for. 

Så håper vi at leserne av DGB 

bruker misjonskalenderen aktivt i 

familiens bønn og givertjeneste. Vi 

takker alle som husker på misjonen 

både i sin daglige bønn og ved 

prioriteringen av sine økonomiske 

gaver. 

500.000 

400.000 

300.000 

200.000 

100.000 

31.350

Det var med sorg vi mottok budskapet om at vår kjære 

bror Egil Solheim hadde fått hjemlov mandag 21. 

januar. Budskapet kom ikke uventet, likevel så smertefullt 

at Egils varme og inderlige røst aldri mer skulle høres 

blant oss. 

Egil Solheim har fått hjemlov 

Minneord: 

For eldsterådet i Betania Kristiansand 

Olav Dahl 

Begravelsen fant sted fra en fullsatt 

Oddernes kirke mandag 28. januar. 

Egils nære venn og medarbeider Arne 

Gundersen forrettet og sang solo. I 

sin minnetale brukte Arne ordene som 

ble sagt om døperen Johannes i en litt 

omskrevet form: «Det fremstod en 

mann utsendt fra Gud, hans navn var 

Egil Solheim». 

Fra menigheten Betania Kristiansand 

vil vi gjerne være med å understreke 

vår takknemmelighet for at denne Guds 

mann, og utsendte redskap, ble sendt til 

oss i Betania. 

Det er neppe noen enkeltperson som i 

de siste 50 årene har betydd så mye for 

Betanias historie som Egil. 

Takkeord 

I forbindelse med vår kjære Egil Solheims forfremmelse til 

herligheten ønsker vi på denne måten å takke alle våre venner 

rundt om i Norge for blomster, e-post, hilsener, forbønn, 

telefoner og ikke minst alle pengegavene til Bibler til Kina fra 

både privatpersoner og en lang rekke menigheter. Foreløpig 

er der kommet inn hele 200.000 kroner, noe som gir 20 000 

bibler. Der er videre en lang, lang rekke mennesker fra hele 

vårt langstrakte land og fra alle kirkesamfunn som forteller 

Gjennom en rekke år fi kk Egil sammen 

med Arne stå i rike vekkelsestider 

i menigheten. Både to og tre 

generasjoner er blitt preget av Egils 

sterke budskap og manende appell om 

å gjøre seg rede til å møte sin Gud. 

En stor del av de som i dag er de 

bærende krefter i menigheten, har blitt 

frelst gjennom Egils virke, og ennå 

fl ere preget av den atmosfære, som ofte 

var i de sterke vekkelsesmøtene. 

Egil var en varm omsorgsperson. Han 

var ivrig i besøkstjenesten og hadde 

ord både til trøst og formaning. 

I Oddernes kirke ble det en rekke 

kranspålegginger og gode minneord. 

Sønnene Eilef og Arvid understreket 

farens store omsorg både for barn, 

svigerbarn og barnebarn, og ikke 

minst: «pappa var den samme hjemme 

som ute, helstøpt i all sin ferd». 

Minnestunden ble holdt i en fullsatt 

festsal i Betania. Her benyttet mange 

anledningen til å si gode minneord om 

Egil. Han vil bli dypt savnet av mange. 

Han har satt dype og gode spor etter 

seg både hos familie og i en rekke 

menigheter landet rundt. Med sin unike 

evangelistgave, sin klare vekkerrøst 

og sitt varme vesen var han en av 

etterkrigstidens sterkeste vekkerrøster 

i Norge. 

Fra menigheten Betania retter vi en 

varm takk til Herren, som forunte oss 

å ha denne vekkerrøsten iblant oss. I 

ydmykhet ber vi om nåde til at den arv 

Egil etterlot seg, må bli ført videre i 

menighetens liv og virke. 

Takk også til Esther og barna som 

måtte dele han med så mange. 

Vi lyser fred over Egil Solheims gode 

minne. 

at vår kjære, kjære Egil har betydd så mye for dem. Dette 

varmer oss veldig og gir mening i den tunge sorgprosessen 

vi i familien er inne i akkurat nå. Igjen tusen, tusen takk til 

alle og så vet vi at det beste ligger foran oss alle. 

Hilsen 

Esther, Arvid og Eilef med familier 

Hobby 

Annonse i 

Det gode budskap? 

Kontakt: 

Thore Nilsen 

Mobil: 990 28 533 

E-post: 

thonilse@online.no 

nr. 3 mars 2008 36 37 

Trykksaker, tekstiltrykk, banner mm 

5430 Bremnes • tlf 53 42 70 00 

reklame@saverudreklame.no

De Frie Troende Venner 

Klassikeren / Salem Mandal 

Historikk gjennom 90 år 

– del 2 

Tekst: Vidar Tjomsland 

Foto: Fra arkivet 

Vi er kommet til 1930-årene. Det 

er ganske interessant å legge merke 

til at vennene satte opp noe de kalte 

«beslutninger angående bruken 

av huset». Dette ble bestemt på 

menighetsmøte den 16/11-1930. Grunnen 

var at en del av vennene i menigheten 

holdt fast på at fotvask burde praktiseres 

i menigheten, men dette avviste fl ertallet 

i menigheten. Da ble det enstemmig 

vedtatt at menigheten for framtiden 

skulle rette seg etter denne beslutning 

i tilfelle stridigheter. Protokollen 

sier: «Skulde det oppstå disens om 

lærerspørsmål inden menigheten som 

ikke kan ordnes på anden måte skal det 

avgjøres på følgende måte: Hver av 

partene oppnevner en broder og disse 

to oppnevner en tredje, disse tre skal da 

avgjøre for vennene det som de da fi nner 

er det mest bibelske og som menigheten 

bør rette seg etter. Disse mænd, kjænte 

åndsfylte forstandere eller evangelister 

inden den frie evangeliske forsamling 

i Norge.» På menighetsmøte 11/4- 

1932 blir Sigvald Syvertsen valgt til 

kasserer (Arnt Andersen overtok bare 

et år senere), og med Ernst Saanum og 

Oscar Fjeldsgaard som revisorer. På dette 

menighetsmøtet kom det også fram at en 

del av vennene ville leie lillesalen til sine 

møter hvor de skulle ha brødsbrytelse 

med fotvask. Tønnes Solvang spurte 

da vedkommende om de ikke ville ta 

uttalelsene tilbake og bli med i arbeidet i 

menigheten. Det ble da opplyst at en av 

de ledende blant de som ville ha fotvask, 

hadde uttalt at de ikke hadde samfunn 

med de andre i menigheten og av den 

grunn ikke kunne arbeide sammen med 

dem. Flere av de andre brødrene sa også 

at de ønsket at de måtte komme tilbake 

og være med i arbeidet i menigheten, og 

at hvis det var noen som ønsket fotvask i 

forbindelse med brødsbrytelsen så kunne 

de samles i et privat hus etterpå. Karl 

Larsen, som var tilhenger av fotvask, 

foreslo at det skulle avstemmes. Og 

ved avstemmingen stemte 27 av de 33 

fremmøte imot at lillesalen skulle leies 

ut til de vedkommende. Til slutt sa 

Oskar Fjeldsgaard at alle var hjertelig 

velkommen til å være med i alt. 

I 1935 blir 2. etasje innredet med en 

etter datiden grei leilighet. Lørdag 

og søndag 19.-20. sept. 1936 var det 

bededagsstevne på «Salem», og der 

deltok Nordquelle, Gustav Svennevik, 

Severin Larsen og Hans Vennesland 

m.fl .. Flere budskap med tydninger 

kom fram. På møtet søndag formiddag 

kom det inn kr. 133,33 i kollekten. Det 

begynte med møte lørdag kveld, og 

fortsatte med møte søndag formiddag, 

friluftsmøte på Speilen og møte på 

Salem Mandal 

markerte i fjor at 

det var 90 år siden 

menigheten ble 

grunnlagt. Gjennom 

fi re artikler gir Vidar 

Tjomsland oss en ærlig 

og åpen oversikt over 

historikken. 

uten fast organisasjon i Mandal 

«Salem» igjen om kvelden. Men disse 

to dagene var vist ikke nok, for siden 

det var mat igjen så hadde de fest også 

på mandagskvelden. I denne tiden var 

det mer samarbeid mellom menighetene 

enn det er nå. Hvis det var stevne en 

plass så kuttet de ut møtene på sin plass 

og kom på stevnet. Derfor var det alltid 

veldig mange folk på stevnene på den 

tiden. På årsmøtet 31/12-1936 ble det 

bestemt å prøve med offerposer som 

skulle samles inn en gang i måneden 

ved brødsbrytelsen, dette har vart til i 

dag hvor man samler inn månedsofferet 

første søndag i måneden. 

På årsmøtet 11/1-1938 ble Petter Nilsen 

og Johan Andersen valgt til å ordne med 

musikken, musikkøvelsene og stemming 

av instrumentene. Johan Andersen stemte 

instrumentene helt til på begynnelsen 

av 1990-årene, og det vil da si at han 

har hatt den lengste oppgave/verv i 

menighetens historie. På dette årsmøtet 

fi kk også Gunhild Salvesen ansvar for 

søstermøtene, senere kalt søstermisjonen. 

De første årene støttet de ikke noen 

spesielle misjonærer men sendte penger 

etter som de forskjellige trengte det. En 

dansk baker ved navn Carl E. Rosenstand 

talte en del på «Salem» og han talte visst 

alltid om jødene. Der var mange ufrelste 

ungdommer på møtene i 1930-årene. 

Krigstid 

Så kommer krigen til Norge og vennene 

Fra en dugnad i 1974, hvor det ble 

gjort fl ere utbedringer på lokalet. 

opplever at den tyske okkupasjonsmakt 

beslaglegger «Salem», dette skjedde den 

11/11-1940. Da lokalet ble beslaglagt 

bodde Signe og Olav Gundersen der 

(Evelyn og Johan Andersen hadde bodd 

der tidligere). Dermed stod vennene 

igjen husløse, men de fi kk fortsette på 

Totallokalet. Det varte ikke lenge før 

dette lokalet også ble beslaglagt av de 

tyske myndighetene. I den påfølgende 

tiden var de så innom Godtemplarlokalet 

på Malmø, bedehusets lillesal og 

Adventistbygget. Men så opplevde de 

at vennene på Frelsesarmeen åpnet sine 

dører slik at en fi kk ha torsdagsmøte 

og søndags kveldsmøte der. På et 

brødremøte i bedehusets lillesal den 

14/3-1942 blir eldstebrødrene enige om 

å stille sine plasser ledige på grunn av 

at det var oppstått mistillit til dem. På 

et ekstraordinært menighetsmøte den 

17/3-1942 blir det bestemt å velge fem 

eldstebrødre. Det var delte meninger 

om hva som var den mest bibelske 

måten å velge dem på. Det diskuteres 

fl ere forslag. Til slutt vedtas det av 

alle at Gustav Svennevik og Peder 

Evenstad tilkalles for å ta dem ut. 

På et ekstraordinært menighetsmøte 

i adventistlokalet den 11. april 1942 

ble det foretatt bibelsk valg av 5 

eldstebrødre. De som ble tatt ut etter at 

Gustav Svennevik og Peder Evenstad 

hadde bedt om Guds lys over saken, 

og fått de samme 5 navnene i samme 

rekkefølge, var: Trygve Gundersen, 

Tønnes Solvang, Osmund Nygård, 

Hans Vatne og Petter Nilsen. Disse 

ble så innsatt ved håndspåleggelse av 

Svennevik, Evenstad og Erik Skoie etter 

at menigheten hadde sagt seg enig. På 

menighetsmøte 4/3-1944 går menigheten 

inn for å anmode evangelist Thorstensen 

om å stå som forstander på ubestemt tid. 

Han måtte stå uten fast lønn, men få offer 

hver søndag, og menigheten betalte kost 

og losji for han. Thorstensen sa seg villig 

til det. Men på menighetsmøtet hos søster 

Abrahamsen den 12/11-1944, underretter 

forstander Thorstensen, som da hadde 

vært fraværende i tre måneder, om at han 

hadde tatt imot kall som forstander for 

Den Frie Menighet i Arendal. Dermed sa 

han opp sin stilling som forstander for 

vennene på «Salem». Menigheten går da 

inn for å kalle evangelist Sigurd Rårl til 

forstander. Han hadde stått i menigheten 

de tre månedene Thorstensen hadde 

vært fraværende. Sigurd Rårl svarer at 

han må ha en ukes betenkningstid. På 

menighetsmøtet 21/11-44, sier Sigurd 

Rårl at han så det som Guds vilje at han 

skulle motta kallet fra menigheten om 

å stå som forstander, på samme vilkår 

som Thorstensen. Hvor lenge Rårl stod 

vites ikke, sannsynligvis til høsten- 

45. På årsmøtet 6/2-1945 hos Trygve 

Gundersen, velges Solveig Gundersen og 

Evelyn Andersen som revisorer. På dette 

møtet henstiller også forstander Rårl til 

den enkelte at når det var gitt anledning 

til frie vitnesbyrd og på bønnemøtene om 

at de ikke var for langstrakte slik at en 

ikke skulle hindre andre i å få deltatt. 

Menigheten deles 

Vinteren 1942-43 kommer evangelist 

Trygve Lie til «Salem». Han stod i 

menigheten i fl ere måneder. Trygve 

Lie hadde mens han stod i «Salem» 

meldt seg inn i Filadelfi a i Kristiansand, 

uten at et ord var nevnt til vennene 

på «Salem». Han planla så stevne i 

Mandal på bedehuset 1. og 2. mai 1943 i 

samarbeid med Filadelfi a i Kristiansand. 

Eldstebrødrene ville derfor snakke 

med Trygve Lie, men fi kk som svar 

gjennom Sam Lie at det ikke var noe å 

snakke om. Sam Lie, Sigurd Eitland og 

Trygve Lie la så fram for eldstebrødrene 

nr. 3 mars 2008 38 39 

En proklamsjon fra Salem i Lindesnes Avis. Et eldre bilde som viser ungdommer i 

menigheten. 

et forslag om at Trygve Lie som av 

Filadelfi a i Kristiansand var ansatt som 

utpostarbeider med Søgne og Mandal 

som virkeområde, skulle komme og ha 

møte hver tirsdag i menigheten. Men 

brødrene så på det slik at menigheten 

da ville bli en utpost under Filadelfi a i 

Kristiansand, og det kunne de ikke godta. 

Trygve Lie begynte derfor med egne 

møter i Godtemplarlokalet mai 1943, 

der han hadde fått med seg mange av 

vennene fra «Salem». Det ble innkalt til 

menighetsmøte på Bedehuset den 29/5- 

43, og der kom det også klart fram at 

menigheten ikke kunne godta den slags 

samarbeid. Hans Vatne sa da at han ikke 

kunne stå som eldstebror lenger. Fra da 

av var det to forsamlinger i Mandal. Den 

11/12-43 rettet vennene på «Salem» en 

henstilling til pinsen om sammenslåing 

og nedleggelse av virksomheten på 

begge sider. Slik at de kunne begynne 

på nytt som en fri forsamling, og ha 

fritt valg på eldstebrødre. I denne 

forbindelse ble det innkalt til et felles 

menighetsmøte mellom «De Frie» 

og pinsen den 14/12-1943. På dette 

menighetsmøte svarte pinsen at de 

kunne godta sammenslåingen hvis det 

ble en pinseforsamling og en eventuell 

forstander fra pinsen. 

Dette svaret kunne ikke vennene på 

«Salem» godta. Da var der ikke noe 

mer og gjøre i denne saken, og det ble 

opp til den enkelte å bestemme hvilken 

forsamling vedkommende ville slutte 

seg til. På menighetsmøtet den 18/12 

1943 var det full enighet i menigheten 

på «Salem» om å fortsette virksomheten 

som en fri menighet. 

Fortsettes i neste nummer

KOMMENTAR: 

Hva Skjer med Pinsebevegelsen? 

- Menighetsstyrt eller sentralstyrt bevegelse? 

Kommentar: Frank Søgaard 

Selv om dette spørsmål i hovedsak 

var et internt forhold for PB, hadde 

de selv forårsaket at «det offentlige 

rom» engasjerte seg i saken. Mange 

leserinnlegg og fl ere intervjuer ble 

presentert i dagene før konferansen, hvor 

folk uttalte seg for og imot omleggingen. 

Den norske Pinsebevegelsen er jo tross 

alt den største av Norges pinserettede 

bevegelser, og derfor et interessant forum 

for hvilken vei pinseretningen i Norge vil 

utvikle seg. 

Jeg har fått tilgang til dokument: 

Arbeidsutvalg for Struktur og Tilsyn 

i Pinsebevegelsen (STIP) som er 

blitt sendt ut til menighetene. I dette 

fi nnes det svært mye som helt klart er 

interessant og nødvendig med hensyn 

til forandringer i en frikirkebevegelse i 

2008. Men når sant skal sies, «lukter» 

det vel mye av en dreining mot å bli 

et etablert kirkesamfunn, selv om 

dokumentet tydelig skriver at dette ikke 

er STIPs intensjon. 

Emmanuel Minos er en av 

fl ere veteranpredikanter 

i Pinsebevegelsen som er 

kritisk til mange av de nye 

forslagene til forandringer. 

Men blir han hørt, spør 

artikkelforfatter Frank 

Søgaard. 

Samtidig med DFEFs konferanse på Solstrand, avholdt Den norske Pinsebevegelsen 

(PB) sin predikantkonferanse i Oslo. Gjennom deres blad Korsets Seier, dagsavisene 

Vårt Land, Dagen Magasinet og ikke minst Norge i Dag, var det mange i ulike 

kirkelige og frikirkelige organisasjoner som tidlig fi kk klart for seg at årets konferanse 

var svært viktig for PB. Blant annet på bakgrunn av forslag om store forandringer på 

bevegelsens struktur. Hvilken vei ville pinsebevegelsen gå i forholdet menighetsstyrt 

eller sentralstyrt bevegelse? 

Dokumentet omhandler fem 

hovedpunkter: 

1. Styrke menighetenes plass i 

Pinsebevegelsen 

2. Gi opplæring og styrket ordning av 

forkynnerens anbefalinger 

3. Konkretisere PBs felles verdier 

4. Samordne PBs felles råd og utvalg, 

struktur, valgprosedyrer og økonomi 

5. Oppruste regionsarbeidet 

På fl ere områder av disse punkter, kan vi 

i DFEF si «velkommen etter». Det er for 

eksempel ganske mange år siden DFEF 

gjennomførte godkjennelsesforhold for 

våre forkynnere både på lokalplan og 

landsplan. Ved MHU har vi et veldig bra 

og «vanntett» forhold for dette. Men når 

en leser om hvilke «bånd og lenker» som 

er tenkt gjennomført før en godkjenner 

en predikant hos PB, må en riste betenkt 

på hodet. Det virker som om det skal 

legges mer vekt på vanlig utdannelse og 

lærdom, og «tøffe» retningslinjer, enn 

på dette å utrustes til tjeneste for Gud 

gjennom «ordet og bønnens tjeneste». 

Det skal bli spennende å se hva som skjer 

hos PB på deres årsmøte i juni, og senere 

på predikantkonferansen i 2009. 

Underlig har det vært å registrere en 

del av de signaler som har kommet fra 

PBs konferanser de senere årene. På 

oss pinsevenner utenfor Den norske 

Pinsebevegelse, virker det som om de 

har vanskelig for å leve etter «fedrenes 

tro, og utgangen av deres ferd». At de i 

tillegg synes å vie liten oppmerksomhet 

på sine eldre forkynneres meninger og 

reaksjoner i det vi kaller sunn og sentral 

bibelforståelse, gjør oss «utenfor» ganske 

undrende. 

Dokumentets punkt 1, 3 og 4 viser i 

hovedsak mye nytt og riktig for en 

pinsebevegelse som ønsker å møte 

framtiden på en offensiv måte. Men det 

er tydelig at PB bør justere litt på sentrale 

forhold i dokumentet for å bli oppfattet 

som en fri bevegelse med selvstyrte 

menigheter. 

Punkt 5 i dokumentet til menighetene 

viser at de er inne på en fi n linje for å 

knytte opp samarbeid mellom regioner 

og menigheter. Men for en på «utsiden» 

av PB virker det som om de sentralt ikke 

har fått øynene helt opp for alle de små 

menighetene de har som er nær ved å 

avslutte sin virksomhet. Her har de et 

problem som de dessverre ikke er alene 

om i kristen-Norge. Mange bevegelser 

sliter med dette problemet. Hvilken 

løsning vil PB ha på dette forholdet? 

Stort sett må en nok si at PB er på rett 

vei i svært mye av det som de legger 

opp til på det praktiske område. Men 

hvor blir det av Pinsevennenes særpreg? 

Vekkelse, begeistring, møter med mange 

frelsessøkende, møter hvor menn og 

kvinner opplever en dåp i Den Hellige 

Ånd og ild? 

For oss som var på Pinse For Alle, 

var disse tingene et stort savn, og vårt 

spørsmål i dag er nok: Vil deres STIPdokument, 

og virkningen av dette, føre 

PB dypere inn i et kirkesamfunnsforhold, 

eller gi norsk kristenhet fortsatt gode 

veivisere til et rikere liv for mennesker 

og menigheter? 

Det var 700 påmeldte deltakere til 

konferansen. Årets tema var «Sunne 

menigheter» og pastor Gunnar Jeppestøl 

sa i sin åpningshilsen til konferansen 

at «Jeg hører susen av regn – så vær 

utholdende i bønn. Våre bønner er ikke 

forgjeves!» 

På konferansen vedtok PB å gå inn 

som fullverdige medlemmer av Norges 

Kristne Råd. Tidligere har PB kun hatt 

observasjonsstatus i NKR. 

Pastor Bjørn Bjørnø ble ansatt som 

ny generalsekretær i Pinsevennenes 

Ytremisjon (PYM), etter Svein Jakobsen, 

som slutter den 25. juli i år, etter nesten ti 

år i stillingen. 

Predikantkonferansen vedtok også en 

resolusjon, hvor de beklaget, og advarer 

sterkt mot regjeringens forslag til ny 

ekteskapslov. 

Den avtroppede lederen for 

Navigatørene, Ole-Magnus Olafsrud, 

holdt et innlegg om «Vær mindre 

opptatt av aktiviteter, og mer opptatt av 

enkeltmennesker». De samme «toner» 

kom pastor Ulf Ekman med, da han talte 

til predikantkonferansen fredag kveld. 

– Sunne menigheter bedriver ikke 

aktivitetsjag, sa Ekman. – En av 

svakhetene i våre pinsekarismatiske 

kretser er at vi alltid skal utrette så 

mye, og så mister vi det vesentlige av 

syne. Våre kilder er i det himmelske og 

glemmer vi dette – vil vi dø, slo han fast. 

Torsdag under konferansen ble «nye» 

Korsets Seier (KS) relansert på papir 

og nett for konferansedeltakerne, og 

redaksjonens ønske er å nå hele bredden 

av kristenfolket i Norge. 

Ansvarlig redaktør Anne Gustavsen 

begrunnet relanseringen med at KS 

ønsker å bli en enda bedre evangelisk 

helgeavis både for pinsefolk og alle 

evangeliske kristne som vil stå sammen 

for vekkelse, fornyelse og framgang for 

Guds rike. 

nr. 3 mars 2008 40 41 

INFO: 

Grønlandskonferanse 

på bibelskolen 

Det tradisjonelle stevnet 

for Grønland arrangeres 

dette året på Smyrna 

Bibelinstitutt og Filadelfi a 

Holmestrand fra 2. til 5. 

mai. 

Tekst: Yngvar W. Andersen 

Stevnet starter med åpningsmøte 

fredag 2. mai 

på Smyrna Bibelinstitutt. 

Programmet fortsetter så klokken 

10.00 neste dag på samme sted fram 

til møtet på kvelden i Filadelfi a 

Holmestrand. 

Søndag klokken 11.00 er det et stort 

festmøte i Filadelfi a. 

Arrangørene tilbyr overnatting på 

Smyrna Bibelinstitutt, hvor du fra 

fredag til søndag kan overnatte for 

kr. 900,- inkludert full pensjon. 

Ellers er det også mulig å overnatte på 

Holmestrand Fjordhotell. 

For mer info, ta kontakt med: 

Yngvar W Andersen: 

E-post: 

yngvar.andersen@tele2.no 

Telefon: +47 473 78 101

Gudrun og Leif Erik sammen i stua i sitt hjem i Moss. 

MOSS: Lukten av mat kjennes godt, og 

på kjøkkenet står Gudrun som nettopp 

har dekket bordet med mye god mat. 

Etter det «vanlige» velkomstritualet 

mellom venner, håndtrykk og klemmer, 

setter vi oss ned, og frokostmøtet er i 

gang. 

Jeg har kjent Leif Erik i mange år nå. 

Allerede som ny evangelist i 1963, møtte 

jeg ham, og har alltid siden sett på ham 

som en trofast og salvet forkynner i 

Herrens tjeneste. I senere år har han vært 

noe syk, men nå ser han «uforskammet» 

frisk ut, selv om han har nådd den høye 

alder av 76 år. 

– Dere ser virkelig sunne og friske ut, og 

en skulle tro dere hadde smurt dere inn 

med brunfarge i ansiktet. 

– Vi har jo nettopp kommet fra et 

opphold i Syden, så brunfargen er så ekte 

som du kan få den, sier Leif Erik. 

– Sol, sommer og herlig vær i ni uker 

gjør jo «susen» vet du. Men det er godt 

å komme hjem til sitt lune hi, for vi har 

jo savnet menigheten, vennene våre, og 

ikke minst våre fem barn med ektefeller, 

våre 14 barnebarn og fi re olderbarn. 

Borte bra, men hjemme best, smiler Leif 

Erik og løfter fornøyd på tekoppen.. 

Varmt og ivrig forteller Gudrun om 

hvilke velsignelser de har opplevd i 

livet med sin store familie. På en nær – 

er alle frelst og aktive i Guds rike. Leif 

Erik forkynner fortsatt aktivt Guds Ord 

i ulike menigheter. Hans tre sønner gjør 

det samme, det gjør også sønnesønnen 

Dag, som er gift og bosatt i Finland. Han 

studerer for tiden teologi. 

Frokosten smaker fortreffelig, brødskiver 

og rundstykker med egg, syltetøy, ost 

og pølse, går fort ned i godt selskap, og 

Det er tirsdag, klokka er 

halv ni på morgenen, og 

jeg står i tredje etasje i 

Carl Sibberns veg 3 C i 

Moss, og ringer på en dør 

med navnskilt som sier at 

her bor Gudrun og Leif 

Erik Andersen. Døra åpner 

seg, og foran meg står en 

solbrun Leif Erik, som bare 

for tre dager siden kom 

tilbake til Norge etter et 

9-ukers besøk på Grand 

Canaria sammen med 

sin kone Gudrun. Vi har 

bestemt et lite frokostmøte, 

– med intervju for Det 

Gode Budskap. 

Frokostmøte med Gudrun og Leif Erik 

Frokostmøte med Gudrun og 

Leif Erik Andersen i Moss 

Tekst og foto: Frank Søgaard 

jeg ber Leif Erik fortelle litt om da han 

begynte å reise som evangelist. 

– Allerede i 1958 begynte jeg å reise litt 

på fritiden. Jeg bodde og arbeidet i Moss, 

kjøpte meg en moped, og brukte denne 

som transportmiddel til møter i Saltnes, 

Rygge, Hobøl, og andre steder i Østfold. 

Fra 1960 ble jeg «heltidspredikant» og 

besøkte først Mandal, så Svennevik og 

Spangereid. Vi hadde tre barn den gang, 

og det var ikke så greit for Gudrun som 

var hjemme med tre mindreårige barn. 

Økonomien var jo ikke den beste for 

en predikant den gang, og det var ofte 

vanskelig med mat, og midler til daglige 

utgifter for barna. 

– Ofte måtte jeg spe på med litt ekstra 

inntekter ved å arbeide hjemme på 

kveldene med å sy duker og brikker i 

Hardangersøm, skyter Gudrun inn. 

– Jeg likte dette godt, og det hjalp bra på 

økonomien ved å få fem kroner her og 

der ved mine henders verk. Da vi giftet 

Gudrun og Leif Erik omkranset av sin fl otte 

barnefl okk; bakerst fra venstre: Svein, 

Yngvar og Jon Erik. Fremst: Heidi og 

Ingunn. 

oss, var Leif Erik arkivar på Moss Verft 

og Dokk, så for meg var det egentlig et 

stort offer å akseptere at Leif Erik skulle 

begynne å reise som predikant. 

– Bil, telefon, aviser, var lenge ukjente 

ting for oss. Tannlegebesøk, legebesøk 

og ekstra ting som kunne glede barna 

under oppveksten, måtte vi bare «vinke» 

etter. Men allikevel, Guds velsignelser 

gjorde oss rike på andre måter, så vi 

klaget ikke. 

– Leif Erik, – etter 50 år i 

forkynnertjeneste, hva setter du høyest 

av alt hva du har opplevd. 

– Uten tvil mitt liv med Gudrun. Hun 

har vært en fantastisk venn, hustru, og 

en utrolig god mor for våre barn. Uten 

henne ville det helt enkelt ikke ha gått 

å reise som predikant. Hun hadde hele 

tiden kontroll på «hjemmefronten», 

og det gjorde at jeg alltid kunne tale 

Guds Ord med stor frimodighet. En god 

predikantkone kan aldri verdsettes høyt 

nok. 

– Når det gjelder min predikanttjeneste, 

så må jeg nok nevne at jeg for ca 25 

år siden opplevde en spesiell sterk tid 

i Mandal. Folk ble frelst i nesten hvert 

møte, og dette varte fra tidlig i februar 

og til påske det året. Det var stadige 

dåpsmøter, og vi hadde 12 lesebarn i 

menigheten der den våren. 

– Du har ikke vært spesielt opptatt av 

å bli medlem i styrer og råd i De Frie 

Evangeliske Forsamlinger. Hvorfor ikke? 

– Paulus sa ved et tilfelle; «Gud har 

ikke utsendt meg for å døpe, men for å 

forkynne evangeliet». Gud har kalt meg 

til både å forkynne, og å døpe, – men 

ikke til å bli plassert i ulike komiteer, og 

drive med kirkepolitikk. Debatter har jeg 

også holdt meg unna, så jeg har vel i så 

måte vært en av de «stille i landet», ler 

Leif Erik. 

– Ved Guds nåde tror jeg at jeg har blitt 

brukt rikt på fl ere steder innen De Frie 

Evangeliske Forsamlinger, fortsetter 

Leif Erik. Voll på Jæren, Vedavågen, 

Sævelandsvik, Vigeland, og ikke minst i 

Fredrikstad, har Gud velsignet meg med 

rike tider og minner. Mange menn og 

kvinner har jeg sett overgi seg til Gud på 

disse stedene, og dette fyller meg med 

stor glede. 

– Har du noen hobby? 

– Nei, ikke egentlig. Men jeg liker å 

reise, og å lese bøker. Gudrun og jeg har 

besøkt mer enn 20 land, og vi har fått 

sett Guds rike velsignelser over mange 

folkeslag og nasjoner. I Israel har vi vært 

10–11 ganger, og jeg kunne fylle fl ere 

bøker med opplevelser derfra. 

– Jeg har vært «husfar» på Hermon 

Høyfjellssenter 15 ganger, og forkynt 

evangeliet både for prest og prost, leg 

og lært. Venner og bekjente har vi fått 

mange av, og også gjennom dette har vi 

fått se mye av Guds godhet. 

– Bøker liker jeg, og for tiden holder jeg 

på med boken: «Dyrets merke regjerer 

i verden», av forfatterne til bokserien 

«Latt tilbake». 

Jeg liker å følge med i hva som skjer 

i verden, og da er data en fi n portal. 

Jeg bruker en del tid på å lese avisene 

over internett, og bruker internett til å 

hente informasjon om hva som skjer på 

kristenfronten rundt om i verden. 

– Leif Erik – husker du landsmøtet i 

Lyngdal i 1978? 

nr. 3 mars 2008 42 43 

Leif Erik bak talerstolen i Betel Ski. Et koselig bilde av Gudrun og Leif Erik 

ombord i Elida. 

– Ja, om jeg gjør! Det var det første 

landsmøte jeg talte Guds ord på, og 

samtlige forkynnere det året måtte ha 

fått noe helt spesielt fra Herren, for det 

skjedde mye sterkt der. Jeg vet om fl ere 

helbredelser som skjedde, og mange 

fi kk møte Guds Ord på en helt ny måte 

under landsmøtet. Olav Dahl var nettopp 

begynt som forstander i Lyngdal i den 

tiden, og han ledet landsmøtet på en 

utrolig bra måte. Landsmøtet i Lyngdal 

snakker fl ere av de eldre i bevegelsen om 

den dag i dag, og mitt hjertens ønske er å 

få oppleve noe av dette om igjen. 

Frokosten er fortært, og det er tid for å 

reise tilbake til eget hjem og renskrive 

intervjuet. Jeg forlater mine venner 

Gudrun og Leif Erik med en dyp takk i 

mitt hjerte over den troskap og ærlighet 

de har lagt for dagen i sin tjeneste for 

Herren. 

Leif Erik kommer opprinnelig fra 

metodistene. Gudrun har vokst opp i 

«gode gamle Logen, Moss», og er datter 

av de ikke ukjente Agnes og Markus 

Markussen, som var trofaste venner i 

Logen. 

Når det gjelder sønnene til Gudrun og 

Leif Erik, så vet de fl este at Svein har 

arbeidet opp Norges største frikirkelige 

forlag – Hermon Forlag. Sønnen Yngvar 

har vært predikant og misjonær, nå er 

han administrasjonsleder i Pinsekirken 

Tabernaklet i Bergen. Jon Erik er 

misjonær og forfatter. 

Alt hva Gudrun og Leif Erik har opplevd 

i sin tjeneste for Herren, ligger nok i 

Guds utrolige store nåde og miskunnhet. 

Og dette er nok ingen «belastning» for 

våre venner.

«Bønnen er til en viss grad tolking 

for våre lengsler etter Gud. Derfor 

ber vi bare på rett vis om det vi 

inderlig lengter etter. I «Fader 

Vår» ber vi ikke bare om det vi 

lengter etter, men vi ber også i 

den orden og rekkefølge som 

Guds Ånd prioriterer. Derfor lærer 

denne bønnen oss ikke bare å be, 

men preger også alle våre ønsker 

og følelser («Sit informativa totius 

nostril affectus»).» 

(Thomas Aquinas) 

Bønn er ofte noe av det mest ekte et 

menneske foretar seg, samtidig også noe av 

det mest vanskelige. Skjønt, i sin natur skulle 

bønnen være den enkleste sak, som «sjelens 

åndedrett». Folk fl est har ingen vanskeligheter 

med å puste. Og allikevel er den bevisste bønn 

– den som ofte er drevet av nød og dype behov, 

noe annet. Våre bønner er ofte eksistensielle; 

de handler om livets strid, konfl ikter, sykdom 

og død (for å nevne noe). 

At bønnen også bærer preg av våre ønsker 

og følelser, er en tanke vi har vanskelig for å 

vedkjenne oss, spesielt forholdet mellom bønn 

og følelser. Ofte har jeg møtt mennesker som 

har vært plaget av tvil og tretthet. «Jeg ber 

og maser på Gud om alle mine problemer og 

vanskeligheter, men det ser ikke ut som han 

hører meg.» 

Med Gud i hverdagen 

av Bjarne Staalstrøm 

«Sit informativa totius nostril affectus» 

Så får man et nytt problem i skyldfølelser på 

grunn av tvilen. De konkrete bønnene blir 

preget av mot eller mismot, oppgitthet eller 

stadig nye tilsprang. Nytter det? Eller er det 

ingen som hører? Denne situasjonen er på 

en måte bønnens hverdag. Man kan virkelig 

snakke om bønnekamp. 

Personlig mener jeg at vi alle skal fortsette å 

be: Vi bør be oppriktig og ut fra vår nød, sette 

vår forstands ord på våre bønner. Hvor skulle 

vi våge å være oss selv med vår tvil og vår tro, 

om ikke for Gud og Hans nådes trone? 

Men samtidig har Thomas Aquinas rett, når 

han henviser oss til «Fader Vår», eller det vi 

kaller «Herrens bønn». Om våre egne bønner 

kan være av tvilsom karakter, behøver vi ikke 

å tvile på den bønnen Jesus selv lærte oss. Den 

ikke bare innbefatter alt som har med Guds 

rike på jorden, men også alle våre primære 

behov. 

Om du er for trett til å be lange bønner, eller 

om du til sist har bare tause nødrop, så klyng 

deg til «Herrens bønn». Jeg har en visshet om 

at den bønnen Jesus lærte oss å be, stadig setter 

himmelske krefter i bevegelse, i riktig retning – 

for oss selv og verden. «Fader Vår» er en bønn 

både for de rette ønsker og de rette følelser. 

Den er en bønn etter Guds vilje, og etter sin 

vilje – bygger Gud vår og verdens framtid. 

Les Matteus 6:9-13 

1. Johannes 5:13-15 

For ikke lenge siden hadde 

min hustru og jeg en samtale 

med venner om kristenlivet og 

om «kristen livsførsel». Vi kom 

inn på loven og de ti budene, 

og om hvordan vi skal stille 

oss til dem. Én mente at vi skal 

streve etter å holde budene, 

men når vi kommer til kort er 

Gud nådig og tilgir oss det vi i 

vår utilstrekkelighet ikke klarer 

å få til. Et slikt syn kommer 

kanskje ikke alltid så tydelig 

frem, men kan ofte være 

tilstede som en mer ubevisst 

holdning. 

To jernbanespor kan løpe parallelt i 

begynnelsen, for så umerkelig å ende på 

vidt forskjellige steder. På samme måte 

kan to syn og holdninger virke ganske 

like i utgangspunktet, men få svært 

forskjellige konsekvenser. Å tenke seg at 

vi som kristne skal begynne en gjerning 

Jesus må overta når det blir for vanskelig 

er så langt jeg ser det helt uforenlig 

med evangeliet. Det kan synes riktig 

umiddelbart, men ender med et selvstrev 

som Gud ikke har noe behag i, og som vi 

lett blir sittende med regningen for i form 

av skuffelser, frustrasjoner og sjelelig 

utmattelse. Budene og loven er meget 

gode retningslinjer for vår livsførsel 

menneskelig sett. De er ikke utslettet, 

men oppfylt! Relatert til frelsen er de 

nå bare «tuktemestere»: «Slik er loven 

blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi 

skulle bli rettferdiggjort av tro.» 

(Gal 3:24). 

Tro har kommet i stedet for 

gjerning. Forskjellen refl ekterer det 

paradigmeskiftet som skjedde på 

korset. Det gamle testamentet er meget 

nødvendig og nyttig som bakgrunn og 

«billedbok», men i alle sentrale forhold 

er det Kristus vi nå skal forholde oss til. 

Refl eksjoner 

av Kjell Andenæs 

Full frelse? 

For å kunne fatte mest mulig av det som 

Guds ord forteller oss er vi til enhver 

tid avhengige av å tenke i forskjellige 

modeller. Én slik modell er å tenke seg 

forsoningen som et sammenhengende 

dekke som ligger mellom vår syndige 

natur – «dødens legeme» (Rom 7:24-25) 

– og Guds synsfelt. Når Gud betrakter 

oss ser han «vårt nye menneske» som er 

født på ny. Det er rent, og helt uten synd 

(Ef. 4:24). Han ser «Jesus-elementet» 

i den enkelte av oss. Og når disse 

elementene fungerer sammen i en åndelig 

samhandling ser han dem som et Jesu 

legeme, som sammen med mange andre 

Jesu legemer er å ligne med vintrær i 

vingården – dem steller han nøye! Jeg 

føler meg trygg på at han ikke ser våre 

daglige feiltrinn, utilstrekkelighet, og lite 

oppbyggelige tanker. Alt dette ligger i 

mørket, som aldri kan ta imot lyset 

(Joh. 1:5). 

Vi må aldri blande Herrens fullkomne 

verk med våre «gode gjerninger». Vår 

bryllupskledning er gitt oss fra Herren, 

og det er bare den som gir oss adgang til 

bryllupet: «Men da kongen gikk inn for 

å se gjestene, så han der en mann som 

ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til 

ham: Venn, hvordan er du kommet inn 

her uten bryllupsklær? Men han tidde.» 

(Matt. 22:11-12). 

Loven er vår tuktemester til Kristus. 

Hva forteller Jesus oss om loven? 

Fremhever han den som noe vi skal 

tilstrebe, formaner han oss til å gjøre 

vårt beste for å holde den, gjøre så godt 

vi kan? Han hadde en spesiell mulighet 

til å si noe om dette da han holdt sin 

såkalte «bergpreken». Her understreker 

han imidlertid med all tydelighet at 

budene er komplett umulig å følge for 

oss begrensede mennesker, som må slepe 

oss gjennom livet med vårt «dødens 

legeme». Han gjør det også klart at 

lovens ånd krever langt mer enn vi kan 

makte å prestere. Om vi oppfyller de 

ytre kravene, så inneholder loven en 

nr. 3 mars 2008 44 45 

agenda som krever at vårt sjelsliv er uten 

menneskelige baktanker (Matt. 5:27-28). 

Og han avslutter med et påbud som det 

er fullstendig umulig for oss mennesker 

å holde: «Men jeg sier dere: Elsk deres 

fi ender, velsign dem som forbanner dere, 

gjør vel imot dem som hater dere, og be 

for dem som forfølger dere» (Matt. 5:44). 

Hans oppgave var å oppfylle loven for 

oss, ikke å oppheve den (Matt. 5:17). 

Altfor ofte møter vi forkynnelse som 

i innpust forkynner en frelse uten 

betingelser, men som i utpust fokuserer 

på hvilke krav som stilles til oss. Paulus 

var en lærd person med en logisk 

tankegang. Han konstaterer at vi ikke 

lenger er under loven. Han fi nner det 

naturlig å stille spørsmålet om vi da 

skal synde siden vi ikke lenger er under 

loven: «For synden skal ikke få herske 

over dere, for dere er ikke under loven, 

men under nåden. Hva så? Skal vi synde 

siden vi ikke er under loven, men under 

nåden? Langt derifra!» (Rom. 6:14- 

15). Paulus peker på en bedre vei. I 

utgangspunktet kan vi «synde» – nåden 

dekker! Men det er klart bedre å la den 

kjærligheten som bringer oss nåden få 

virke til det gode i oss. Dersom en god 

venn av oss stiller opp og dekker en 

stor gjeld vi har, eller innrømmer feil 

han ikke har begått for at vi skal slippe 

straffeforfølgelse, da vil de fl este av oss 

for resten av livet gjøre det vi kan for å 

glede denne vennen. Vår gave fra Jesus 

på korset er gitt oss i guddommelig 

kjærlighet. Den kan vi la bli virksom i 

oss, i takknemlighet til giveren, og til 

glede for våre medmennesker. 

Vi er kalt til hvile (Heb. 4:10-11). Vi skal 

slippe å kjempe mot synd og satan – den 

seieren er avgjort! Trygve Bjerkrheim 

skriver i sin sang: «Det er nok, det som 

Jesus gjorde, om av syndarar størst du er. 

Du er beden til bryllupsbordet, også deg 

har din Frelsar kjær».

Bildet 

Denne gangen bringer vi to bilder fra en stordåp på Saron Åkrehamn, 

Karmøy. Disse dåpskandidatene ble døpt fjerde desember 1987. 

(red) 

Oppklaring 

Bildet i februarnummeret ble tatt i 1973 i forbindelse med menighetens 

Knoffens 70 års jubileum. Det er eldstebrødre og menighetstjenere samlet. 

På bildet ser vi: 1. rekke fra venstre: Kasserer Harald Ibsen, menighetens 

første menighetstjenerinne Olaug Christoffersen og forstander Yngvar 

Pettersen. 

2. rekke fra venstre: Olaf Graatrud, Dagfi nn Brekke, Sverre Aronsen og 

Egil Gundersen 

3. rekke fra venstre: Tormod Hagen, Kåre Skaret, Tor Kragnes, Finn 

Oddvar Rygh, Jarle Larsen og Kjell Wavik Falang. 

Åpne Dører ønsker å være en 

stemme for forfulgte 

kristne. 

Samtidig forsyner vi dem 

med Bibler, undervisningsmateriell 

og gir humanitær 

hjelp. 

Bestill vårt gratis månedsblad 

i dag og bli forbeder 

og støttepartner du også! 

DFEF sitt eget leirsted på 

Sørlandet, har et aktivt 

leirarbeid gjennom hele 

sommeren. 

Utenom leirsesongen leies 

stedet ut til menighetsweek- 

ender, selskaper og konfe- 

ranser/seminarer. 

Det er 50 sesongplasser for 

campingvogner, men her er 

det ventelister. 

Det er stort sett alltid ledige 

plasser for tilfeldig camping. 

www.opendoors.no 

Telefon: 38 00 80 90 • Epost: norway@od.org • Gavekonto: 3060 07 70000 

Adresse til Solstrand: 

Solstrand Camping 

Postboks 102 

4523 Sør-Audnedal 

Telefon: 38 25 64 37 

Mobil: 916 18 148 

Faks: 38 25 92 21 

E-post: solstrand@dfef.no 

l e i r s t e d - c a m p i n g - l e i l i g h e t e r - h y t t e r - ro m 

k u r s / k o n f e r a n s e / s e l s k a p - k i o s k 

w w w. s o l s t r a n d - c a m p i n g . n o 

nr. 3 mars 2008 46 47 

Elvegata 10 - 4614 Kristiansand 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00 og kl. 19.00 Møte 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

Å K R E H A M N 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 

Rogalandsgt. 32 

4011 STAVANGER 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

Rektor Reidar Gamst: 

- Vil være til velsignelse 

for DFEF og kristen Norge! 

Med helt ny profil– og et nytt skole-konsept, håper 

DFEFs bibelskole i Våle å nå ut til mange nye elever. 

Fokus på Smyrna Bibelinstitutt 


SOLVOLL: Kraftskolen SBI er en realitet 

og satser for fullt for å skaffe nye elever 

til oppstart 2008. Med nytt skolekonsept, 

ny hjemmeside, nytt informasjonsmateriell 

og nye lærerkrefter vil skolen markere at 

de satser helt nytt. 

- Nå er bibelundervisningen selvfølgelig 

basert på samme læremessige grunnlag 

som tidligere. Men en viktig del av det nye 

konseptet vil være basert på disippeltrening, 

der rike lærekrefter og tjenester skal være 

med å utruste mennesker til liv og tjeneste. 

Målet er å lede elevene inn i det Jesus 

førte sine disipler inn i, gjennom grundig 

undervisning og utgytelse av Den Hellige 

Ånd. Dessuten vil profilen på skolen endres, 

navnet på skolen, hjemmesiden, pluss at 

elevene kan velge mellom flere teamturer 

og valgfag, sier rektor Reidar Gamst. 

Sammen med Steinar Slotten, Knut 

Tømmerbakk og Terje Liverød er han med 

i et skolestyre, nedsatt av Stiftelsen Smyrna 

Bibelinstitutt, for å utarbeide det nye konseptet 

for selve bibelskoledriften. 

Med Knut Tømmerbakk og Terje Liverød 

har skolen knyttet til seg to ressurspersoner 

som brenner for å utruste ungdommer og 

andre til ledere og misjonærer både i Norge 

og utlandet. 

- Tømmerbakk har blant annet flere års 

erfaring fra TV-arbeid i Norge, blant annet 

gjennom å produsere programmer som er 

sendt på Visjon Norge. Skolen har fått fri 

tilgang på en sponset TV-buss, som inneholder 

alt utstyr til å produsere kvalitets-TV rundt om 

i Norge. Håpet vårt er at dette arbeidet skal 

bli en stor ressurs for våre menigheter, blant 

annet ved at vi kan produsere programmer 

som menigheten igjen kan bruke for å 

profilere seg i sitt nærmiljø. I tillegg til å 

produsere programmer som blir sendt på 

riksdekkende TV. Dette blir eget valgfag 

på Kraftskolen SBI. 

Liverød kommer inn som ressursperson 

spesielt i forhold til misjon. 

- Terje står i en sterk misjonstjeneste i 

muslimske land i Afrika, blant annet gjennom 

menighetsplanting, møtekampanjer og 

bibelskoler. Gud har lagt Norge på hans hjerte 

på en spesiell måte, og kjenner derfor for å 

være med å utruste ungdommer og andre 

til tjeneste i Norge og på misjonsmarken. 

Foruten teamturer til Afrika, vil vi fortsatt 

være knyttet opp til DFEFs misjon, spesielt 

i Asia gjennom misjonær Vidar Aronsen og 

DFEFs arbeid i både Argentina og Brasil, 

forteller Gamst. Det vil si at hvert år legger 

vi opp til mindre team som kan velge mellom 

disse landene. 

Grepene som blir gjort i forhold til 

skolekonseptet gjøres ikke for å prøve å 

redde skolen, men for å oppfylle en del 

av det vi opplever Herren har lagt over 

stedet. Derfor er det veldig spennende det 

som nå skjer, og hvordan det vil slå ut på 

bibelskoledriften ved Solvoll. 

- Målet er nå først og fremst å få bibelskolen 

Kraftskolen SBI opp å gå. Med en forsvarlig 

drift her, vil det være en naturlig del i å 

utvikle stedet til å bli et ressurssenter i 

bevegelsen. For flere år siden kom det et 

ord og løfte fra Gud over stedet fra Esaias 

41, 15. Her kan vi lese om en treskeslede, 

kvass og ny, med mange tagger! For oss er 

derfor bibelskolen bare en av ”taggene”. 

Andre ”tagger” kan være at stedet blir 

et bønnesenter, et senter for retreat og 

ledertrening. Planen er å presentere dette 

nærmere på Sommerstevnet 08, da i 

samarbeid med DFEFs sentrale organer. 

Hovedintensjonen er uansett at stedet skal 

være til velsignelse for DFEF og for dem som 

vil komme til stedet. Og bibelskoledriften 

vil bare være en del av de tingene som går 

ut herfra. 

Nysatsingen ved skolen vil bli synlig 

framover på mange måter. Foruten nytt 

informasjonsmateriell, satses det på en 

lengre turne i april, hvor TV-bussen med 

Knut Tømmerbakk m/medarbeider vil besøke 

mange av DFEFs menigheter. 

- Med nye samarbeidspartnere kan vi 

nå bredere ut i Norge enn tidligere, til 

forskjellige miljøer og rekruttere elever 

fra en større kontaktflate. 

Det blir spennende å følge den videre 

utviklingen ved skolen. Den første og 

største utfordringen blir å skaffe nok 

elever til å forsvare videre drift til høsten. 

Men med nytt spennende konsept skulle 

mulighetene ligge tilrette for akkurat det. 

Åpningskonferansen for skoleåret 2008/09 

blir 28. – 31. august.

Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men ... - DFEF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?