Nr. 5 - 2002 (pdf-format) - Home

Da alle prøvene etter hvert var gjennomført
var resten av laget nærmest ferdig med lagmøtet.
Det spilte ikke så stor rolle da både
instruktørene og de fleste av deltagerne var
gamle kjenninger. Jeg fikk en oppsummering
av hva de hadde snakket om på møtet og fikk
vite at vi løpet av uken blant annet skulle
trene på laaaange sporoppsøk, spor på
forskjellig underlag, søk fra båt, legge opp
øvelser for hverandre og søke inne på leirens
område blant militære kjøretøy. Det tegnet til
å bli en spennende uke med både nye utfordringer
og trening på tradisjonelle øvelser.
Instruktør Tommy lå syk med mageproblemer
flere dager i løpet av kurset, så Astri måtte
holde styr på oss alene. Håper hun ikke følte
at det medførte mye ekstraarbeide. Et treningslag
bør jo være nokså selvgående.
Første dag i feltet skulle vi gå de lange sporoppsøkene.
Vi la sporene for hverandre og det
var jo en enkel sak. Vi kjørte ca en kilometer
langs den veien som ekvipasjene skulle søke,
så gikk vi ut et spor på ca 100 meter og la ut
belønningen. Jobben fikk vi da vi som ekvipasje
skulle søke den kilometeren før vi kom til
sporet. Chanty og jeg har lagt oss til et system
hvor vi går ca fem meter ut i terrenget parallelt
med veien. Det er ganske slitsomt å gå i
terrenget langs en skogsbilvei som er laget ved
at steiner og busker bare er skjøvet ut til
sidene. Ser at det er gunstig å trene inn at
Chanty går alene noen meter ut i terrenget
parallelt med meg som går på veien. Noen
hundeførere valgte å gå på veien med hundene
i veikanten i håp om at de da skulle slå på
sporet fra veien og følge det. Det ser veldig
lettvint ut, men det er vel en fare for at andre
lukter og passerende biler kan distraherer hunden.
Hovedkurset startet en lørdag og allerede
søndag morgen fikk vi føle hvordan måltidene
skulle gjennomføres i leiren.
Det var lang kø til frokost som startet senere i
helgene enn ellers i uken slik at både befalsskoleelevene
og kursdeltagerne møtte opp så
snart matsalen åpnet. Senere i uken behøvde
Norske Redningshunder 14
NRH-Nytt nr. 5 - 2002
ikke vi kursdeltagere starte dagen like tidlig
som befalsskoleelevene og vi unngikk derfor
den verste matkøen, i hvert fall til frokost.
Det fantes nesten ikke grønnsaker verken til
frokost eller middag. En morgen jeg var tidlig
ute til frokosten var jeg heldig og sikret jeg
meg noe av den vasne pynten på fatene, slik
at «fem om dagen»-behovet ble dekket i
hvert fall den dagen, men veien var ikke lang
til en butikk hvor jeg kjøpte både tomater og
agurk som supplement til måltidene.
Like ved offisersforlegningen var det en grillplass
hvor det var plassert ut bord og stoler.
Her kunne man ha sosialt samvær utover
kveldene når været var bra, eller man kunne
trekke inn i offisersmessa og tilhørende
salonger. Det var drømmevær hele uken. I
varmeste laget for hundetrening, men ideelt
for sene kvelder med noe kjølende i glasset.
For de som har dyneskrekk ble det selvsagt
mange sene netter med enda flere kjølige
glass.
Apropos dyneskrekk – varmen gjorde nok at
flere kursdeltagere enn normalt hadde dyneskrekk.
På vårt rom valgte vi å tilbringe nettene
med kun dynetrekk over oss. Vi svettet nok
om dagen om vi ikke skulle våkne om morgenen
dyvåte av svette også.
Litt ute i uka skulle vi reise til et skogsvann og
søke med hundene i båt. Spennende. Det var
flere enn meg på laget som aldri hadde forsøkt
dette før. Det var litt kronglete å finne
fram, men omsider var vi ved et stort vann
med bord og benker, badeplass og utedo. Det
lå noen få hytter lå i nærheten av vannet,
men det plaget ikke oss. Tror heller ikke vi
plaget de som var på disse hyttene. Den
lokale jeger- og fiskeforeningen hadde latt oss
få disponere en av båtene som lå fortøyd ved
vannet. Vi søkte med en og en hund i båten.
Figurantene var plassert en ute på en odde og
en i tørrdrakt i sivet inne i ei lita vik. Mange av
hundene tok sats og hoppet over bord fra
båten og svømte i land når de fikk overværet
av figurantene. Noen syntes nok at figuranten
i tørrdrakt var litt skummel og brukte tid før
de våget seg fram. Chanty, blant annet, valgte
bort denne figuranten og løp tilbake til den
forrige. Burde nok ha gitt han litt hjelp til å
forstå at det virkelig var et menneske inni tørrdrakten
i stedet for å avslutte uten resultat.
Tross alt var jo hele settingen ny for ham. Vi
var ved vannet i to hele dager. De som var ferdige
med båtsøket, la spor for hverandre og
trente på andre detaljer. Til lunch grillet vi
pølser Det var deilig med litt «sjøluft» som
alternativ til hete Hedmarkskoger.
De resterende dagene gikk med til trening på
tradisjonelle øvelser og søk i leiren. En dag
delte vi laget og arrangerte øvelser for hverandre.
Aina fikk virkelig utløp for sitt skuespillertalent
som fleinsopp-påvirket ungdom. Selv
greide jeg å unngå å bli funnet ved å stadig
flytte rundt i teigen, også etter at en hund
hadde meldt på meg. Fikk litt dårlig samvittighet
da jeg stakk av fra hunden, men er man
påvirket så er man påvirket.
I løpet av uka fikk vi litt innblikk i hvordan
befalsskoleelevene hadde det. De ble observert
under oppstilling i fullt feltutstyr i stekende
varm i ferd med å gjøre seg klar til utmarsj.
Full utpakking av sekkene for å vise at alt var
med i sekken med tanke på alle eventualiteter.
Ikke mye T-skjorter og shorts der, nei. De svettet
garantert ut noen liter væske i løpet av
dagen. Det vannet de skulle erstatte væsketapet
med måtte de også bære med seg …
En kveld fikk vi beskjed om at lufteløypa var
stengt fordi de hadde lagt ut sporlys der som
forberedelse til nattøvelse for
befalsskoleelevene. Flere av oss våknet noen
ganger i løpet av den påfølgende natten av
soldatene som løp rundt i leiren og offiserene
som brølte og sang - nesten som i filmen
"Menig Benjamin". Dette sier kanskje litt om
når jeg sist så en film om militæret.
Fikk noen aha-opplevelser i løpet av uken. Vi
har de siste månedene terpet så mye på detaljer
at Chanty, som den gode border collie han
er, har blitt veldig fokusert på mine signaler.
Han ber nærmest om tillatelse til for eksempel
å følge opp en overværsmarkering. Derved er
Norske Redningshunder 15 NRH-Nytt nr. 5 - 2002
vi tilbake der vi var ved første gangs godkjenning.
Når vi en gang i tiden forhåpentligvis blir
re-godkjent, bør jeg nok trene Chantygutt til å
bli mer selvstendig i søket igjen før vi kan stå
på noen beredskapsliste.
På kursets nest siste kveld blir det tradisjonelt
noe mer party-party enn tidligere i uken. Så
også denne gangen. Da jeg tok kvelden,
sannsynligvis tidligst av alle – er nokså kjedelig
sånn, var det fremdeles stor stemning på
uteplassen ved offisersmessa. Etter at jeg
hadde sovet noen timer, ble jeg vekket av at
døren ble åpnet og noen satte lyset fra en
lommelykt rett i ansiktet mitt. ”Er du kjørbar?”
var spørsmålet. Det anså jeg meg ikke å
være etter et par kjølige glass noen timer
tidligere, så den frustrerte hundeføreren gikk
videre til neste rom for å vekke flere sovende
kursdeltagere. Det var en ettersøkning på
gang, og det var tydeligvis svært viktig for
denne hundeføreren å komme seg av gårde til
tross for at han ikke selv var kjørbar.
Så var kursets siste dag kommet. Noen av de
helt nybakte hundeførerne var reist av gårde
på ettersøkning, men noen av dem var igjen
og fikk tildelt diplom, gullmerke og øvrige
remedier under kursavslutningen.
Dessverre var det kun ca en tre-del av kursdeltagerne
og halvparten av instruktørene
som hadde funnet det for godt å være tilstede
ved denne markeringen, som jeg selv husker
som et stort øyeblikk fra den gangen jeg selv
godkjente. Jeg synes det er veldig viktig at vi
er med og gjør stas på de kursdeltagerne som
har nådd et av sine mål i vår organisasjon.
Så var det bare rydding av rommet og gulvvask
som gjensto – og så hjemreisen da, men
den var unnagjort på et par timer. Alltid litt
rart å komme hjem etter en hel uke med hundearbeide
og hundeprat. Det går noen timer
før en får omstilt seg til hverdagen igjen.
Nok et hovedkurs har gått over i historien, og
dette vil nok bli husket som tidenes varmeste
og med mest køståing til måltidene
noensinne.