Norwegian

More documents

Recommendations

Info

Stalin i postsovjetisk nasjonalbolsjevisme 27 Kurginjan er i likhet med for eksempel Dmitrievskij særlig opptatt av idéen om makt. ”Power in all its forms, as suasion, appeal, command, and domination, was central to Kurginjan’s thought.” 143 Marxistisk tankegods er ikke totalt fraværende hos ham, men i sine publikasjoner på slutten av 1980tallet konsentrerte han seg om ”nasjonens redning” ut fra de politiske og økonomiske realiteter. Den nedarvede ideologien måtte komme i andre rekke. 144 Staten skal ikke ”dø hen”. Bare en sterk stat kan frelse nasjonen, og en sterk stat betinger en sterk leder. Stalin er Kurginjans ideal i så måte. Et viktig element i Kurginjans prosjekt er demytologisering: By the mid-1980s, […] Soviet intellectuals divided themselves, whatever the qualifications, into two camps: those who sought to satisfy the expectations that the myths of the system had aroused and those who advocated both an abandonment of the myths and major reforms of the system, under the authoritarian control of a strengthened state. Kurginian was clearly in the latter camp. 145 For Kurginjan er marxismen først og fremst en myte som er blitt Sovjetunionens svøpe og hindrer lederne i å se realitetene i øynene. Gorbačevs og hans likesinnedes ulykke var at de var ofre for den marxistiske myten om det kommunistiske samfunn: “Unable to understand their own history and confused by their own fictions, the ’radical reform’ leadership of the Soviet Union was attempting to satisfy mythic expectations.” 146 Motstykket er ikke uventet Stalin. Kurginjan understreker Stalins klarsyn og evne til å se forbi det Kurginjan oppfatter som kun en marxistisk fasade hos sovjetstaten. Stalin er realpolitikeren og pragmatikeren hvis mål var å styrke staten, ikke å virkeliggjøre en utopisk drøm: ”Stalin had constructed an authoritarian, hierarchical state to defend the nation, to assure its survival and continuity, to combat foreign ’imperialism,’ and to make the Soviet Union a world hegemon.” 147 Han brukte gjerne den ideologiske myten marxismen representerte, men trodde ikke på den selv: ”Neither Stalin nor anyone around him was deluded by the democratic, liberal fictions with which the system was camouflaged.” 148 Likevel uttrykker Kurginjan også sine reservasjoner, om ikke i forhold til Stalin som person, så i hvert fall til Stalin-epoken. Han innrømmer at det virkelig forekom ”monstrøse illgjerninger” i perioden. Stagnasjonen ble også tydelig etter hvert: ”К концу 40-х годов индустриальность в СССР из радужной перспективы превратилась в прозаический факт. Перед страной во весь рост встала проблема ’нового’ будущего. Решить ее маразмирующий сталинизм, естественно, не мог.” 149 Likevel var Chruščevs avstalinisering et altfor kortsiktig tiltak, i og med at den ikke ga 143 Ibid., s. 101. 144 Ibid., s. 97. 145 Ibid., s. 100. 146 Ibid. 147 Ibid., s. 99. 148 Ibid. 149 Kurginjan, 1992, kapittel 1.1, avsnittet ”Stat´ja vtoraja.”
28 Jardar Østbø noe håp for fremtiden. Alt den gjorde var å ”utløse negativ energi” i forhold til fortiden. 150 Oppsummering Šafarevič er i sin kritikk av Stalin ganske alene blant nasjonalbolsjevikene, og han havner på siden av de andre. For Šafarevič representerer Stalin ting han ikke liker, nemlig modernisering, ateisme og vestlig inspirert sosialisme. For de andre er forholdet det stikk motsatte. De oppfatter Stalin som en forkjemper for deres respektive hjertesaker. Dmitrievskij, Kurginjan og til dels Semanov synes særlig å understreke statens betydning. De to førstnevnte uttaler seg foraktelig om de ”ortodokse” kommunistenes ideologiske spissfindigheter og mener at det er makt det hele egentlig dreier seg om. Dette har Stalin forstått, og derfor var han en slik styrke for staten. Palievskij er opptatt av kulturlivet, og ser på Stalin som en våpendrager i en kampanje mot vestlig, dekadent og skadelig kultur. Også Semanov argumenterer i de baner. Men selv om det å beskytte kulturen i hvert fall hos Palievskij er hovedtemaet, er midlet fortsatt typisk nasjonalbolsjevikisk: Staten må styrkes. En sterk, nystalinistisk stat er den beste beskyttelsen for russisk kultur. Denne motstanden mot ”kosmopolitisk kultur” har et anstrøk av antisemittisme. De rabiate antisemittene Ševcov og Fetisov ser i sin tur på Stalin først og fremst som deres allierte i kampen mot jødene. Felles for alle er at Stalin og Stalin-perioden er en motvekt til det de ikke liker og en kontrast til det de er misfornøyde med i sin egen samtid. En annen fellesnevner ser ut til å være at de er opptatt av makt. Stalin er uløselig knyttet til idéen om makt. En av de tingene som gjør Stalin så unik i russisk sammenheng, er det totale herredømmet han hadde over samfunnet, slik at han var i stand til å foreta enorme endringer. Ulike nasjonalbolsjeviker fokuserer på forskjellige aspekter ved Stalins virksomhet og framtoning, men felles for mange synes å være at de er fascinert av hans allmakt og hvilke muligheter den gav. Idéen om makt står da også sentralt i nasjonalbolsjevismen. 150 Ibid.
Page 1 and 2: [690] Notat Norwegian Institute of
Page 3: Stalin i postsovjetisk nasjonalbols
Page 6 and 7: Stalin i postsovjetisk nasjonalbols
Page 80 and 81:
Stalin i postsovjetisk nasjonalbols
Page 82 and 83:
Page 84 and 85:
Page 86 and 87:
Page 88 and 89:
Page 90 and 91:
Page 92 and 93:
6. Avslutning Stalin i postsovjetis
Page 94 and 95:
Page 96 and 97:
Page 98 and 99:
Page 100 and 101:
Page 102 and 103:
Page 104 and 105:
Page 106 and 107:
Page 108:
Publikasjoner fra NUPI Internasjona
show all

Norwegian

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?