Hønsehauken i Norge - Norsk Ornitologisk Forening

4. BESTANDSESTIMAT
26
Tabell 3. Fylkesvise bestandsestimater av hønsehaukebestanden i Norge 2000. Landareal og estimat Bergo 1992 er tatt
fra Bergo (1992). Produktivt skogareal er hentet fra Tomter (1994).
Fylke Land Prod. Estimat Estimat Estimat Kilde
areal skog ca. 1890 Bergo 2000 Estimat 2000
km 2 areal 1992
km 2 Min. Sanns. Min. Sanns. Max.
Østfold 4183 2260 450 60 80 30 50 70 J. Ranke
Oslo/Akershus 5352 3220 500 120 150 50 70 90 P. Stensland
Hedmark 27388 13200 1600 200 300 80 120 160 C.Knoff
Oppland 25260 7230 900 150 250 75 85 100 G.Høitomt
Buskerud 14926 5720 800 100 200 140/150 O.F.Steen
Vestfold 2099 1230 250 20 30 30/40 O.F.Steen
G.Hansen
H.F.Skjauff
Telemark 15267 5210 750 100 200 140/150 O.F.Steen
Aust-Agder 9107 3190 500 150 180 120 140 160 V.Selås
K.O.Selås
Vest-Agder 7196 2430 300 120 140 90 115 140 T.Rafoss
Rogaland 8591 1320 250 50 80 130 140 150 K.Aksnes
Hordaland 13549 2560 450 100 130 130 O.Overvoll
Sogn & Fjord. 17941 2480 350 120 140 60 75 85 O.Overvoll
Møre og Roms. 13382 2810 400 150 200 50 75 100 T.Ålbu
S-Trøndelag 17785 3620 550 150 180 120 135 150 J.Sandvik
N-Trøndelag 21575 5620 800 100 150 50 75 100 T.Nygård
H.Sørhuus
Nordland 32137 5450 700 100 150 45 70 90 E.Dahl
Troms 20248 3890 400 100 150 108 150 175 K.B.Strann
Finnmark 45749 50 10 15 5 10 15 M.Günther
SUM 301735 71440 10000 1950 2725 1453 1765 2055
4.1 BESTANDSESTIMAT FOR HØNSEHAUK I NORGE 2000
Bestandsestimat for hønsehauk i Norge år 2000 (tabell 3) gir
en sannsynlig bestand på 1765 par. Minimums- og maksimumstall
er henholdsvis 1453 og 2055 par. I forhold til Bergos
bestandsanslag på 2700 par i 1992, utgjør estimert bestand år
2000 bare ca. 65%. En tilbakegang i bestanden på ca. 35%
over en snau tiårsperiode kan virke vel dramatisk selv om
Bergos minimumstall ligger i underkant av maksimumstallet
for estimatet 2000.
4.2. DISKUSJON
I begge estimatene foreligger det en betydelig grad av usikkerhet.
Hønsehauken er en svært vanskelig art å undersøke.
Den opptrer diskret, og ofte sies det at «den kjennes best ved
at den ikke synes» (Marcström m.fl. 1990). Tettheten av hønsehauk
kan variere mye fra område til område (Nilson 1981)
og fra år til år (Sulkava 1964 i Ryttman 1993). Enkelte reir kan
virke nærmest umulig å finne. Når en har lært seg arten bedre
å kjenne, kan den også være ganske lett å finne hekkende i et
område. På gitte tidspunkt kan den være lett å synsobservere,
lett å høre eller lett å finne spor etter. Generelt bør det legges
til at registreringer av bestandsendringer alltid vil ligge på etterskudd
av den faktiske utviklingen. Hønsehauken kan også
hekke på «overtid» i en del lokaliteter. Det er indikasjoner på
at noen hønsehauker fortsetter 1 til 5 år i territoriet etter habitatreduksjoner
og fragmentering (Cocker-Bedford 1990). I
tillegg er resultatene fra en del undersøkelser noen år gamle.
Egentlig er det antallet intakte lokaliteter som ligger til grunn
for bestandstallene. Enkelte hønsehaukpar kan stå over hekking.
En del par/fugler kan stå uten territorium og omvendt. Å
bruke intakte lokaliteter som uttrykk for antall hønsehaukpar,
innebærer en usikkerhet. Men i så henseende skiller ikke
dette estimatet seg fra estimatet i 1992.
I bestandsanslaget fra 1992 kan en i ettertid se eksempler på
både over- og underestimering av enkelte fylkesvise bestandstall.
Likevel tyder mye på at grunnlaget for anslaget i deler av
landet var gjort på gode valg med den kunnskapen som da
forelå. Dette anslaget har likevel vært gjenstand for mye diskusjon.
Noe av hensikten med bestandsanslaget var nettopp
Norsk Ornitologisk Forening Rapport nr. 5-2004