Hønsehauken i Norge - Norsk Ornitologisk Forening

5. TILTAK
Tap av biologisk mangfold er en irreversibel prosess og er kanskje
ett av de største miljøproblemene vi står overfor. Hønsehaukens
tilbakegang gjør at den er klassifisert som «Sårbar» på
den norske rødlista (DN 1999). Arter i kategorien «Sårbar» er i
sterk tilbakegang og kan gå over i gruppen «direkte truet», hvis
de negative faktorene fortsetter å virke.
Effektene av de forstlige tiltak som allerede er gjort, vil ha langsiktige
negative virkninger. I landskap med sterkt fragmentert
habitat vil habitatstørrelse og isolasjon komplementere effekten
av habitattap, og populasjonsnedgangen vil bli større enn
forventet fra habitattapet alene (Andrén 1994). Sammenbruddet
i hønsehaukbestanden i store deler av landet kan sees i en
slik sammenheng. Trolig vil tilsvarende utvikling bre seg videre
utover til områder hvor skogavvirkningen til nå ikke har vært
så stor. Betydelige tiltak må iverksettes for i første omgang å få
dempet den negative bestandsutviklingen til hønsehauk. Det
er verdt å merke seg at tiltak for hønsehauken også vil ha stor
positiv effekt for andre gammelskogsarter som også har gått
tilbake på grunn av skogbruket.
En prognose utarbeidet av Stein Tomter v/NIJOS viser at
dersom det avvirkes ca. 10 millioner m 3 pr år (årlig tilvekst
er på ca. 20 millioner m 3), vil vi få en økende andel av skog
i hogstklasse IV og V de neste 30 år. Imidlertid er det store
strukturelle forskjeller på bestandskogbrukets kulturskoger
og de naturskogene de erstatter. Viktig for hønsehauken er
bl.a. tetthet og sjiktning. Så selv om andelen skog i h.kl. IV
og V øker, vil verdien av den nye skogen bli dårligere som
leveområde for hønsehauken. Dette skiftet i skogstruktur vil
være størst på de beste bonitetene. At andelen gammelskog
på gode boniteter går ned, rammer hønsehauken hardt.
Gammelskogen på de bedre bonitetene har størst betydning
- særlig som hekkehabitat.
For å tilfredsstille hønsehaukens krav, må byttedyrtilgjengeligheten
bedres. Dette innebærer både større byttedyrtettheter
og større areal av egnede jaktområder. Spesielt synes det å
være viktig å sikre gode bestander av overvintrende arter
som skogshøns og lirype, foruten ekorn og hare. I tillegg må
tilfredsstillende reirhabitater sikres. Rent kunnskapsmessig bør
det ligge vel til rette med hensyn på tiltak for å øke byttedyrtilgangen.
Ikke minst har skogbruket selv utviklet stor kompetanse
på området. Konkrete tiltak er mer et motivasjonsproblem
enn et kunnskapsproblem.
Følgende tiltak foreslås for å bedre forholdene for hønsehauken
(les for øvrig Nygård m.fl. 2001):
• Tiltak i forbindelse med reiret, gjelder også ubebodde reir:
A) Reirhabitatet må i størst mulig grad skånes for hogst. Kunnskapsnivået
er ikke godt nok til å angi konkrete tiltak med
hensyn til hogst i nærheten av reir(et)ene. Både lokale og
regionale forhold varierer mye.
B) Utenfor reirhabitatet er kun lukket hogst eller småflate-
hogst tilrådelig.
36
C) Det er spesielt viktig at reirhabitatet ikke blir liggende som
en isolert øy i ungskog/hogstflater. Minst 2 korridorer med
eldre skog må binde reirlokaliteten til omkringliggende områder
med eldre skog i minst to ulike retninger.
D) Skogbruksaktivitet må unngås innenfor 200 meters-sonen
i hekkesesongen (1. mars til 15. juli).
• Tiltak på landskapsplan:
A) Øke andelen flersjiktet skog gjennom økt bruk av lukkete
hogster.
B) Tynning i h.kl. III og IV for å forberede framtidige lukkete
hogster.
C) I størst mulig grad binde sammen nøkkelbiotoper og kantsonene
langs myr, vann og vassdrag med eldre skog.
D) Sikre tilgang på byttedyr ved å ta hensyn til hønsefugler.
Spesielt viktig i denne sammenheng er spillplasser og rike
sumpskoger.
• Framtidig forvaltning:
A) Sikre mer kunnskap om artens forekomst og bestandsstørrelse
i de ulike fylkene.
Hønsehaukreir i rein bjørkeskog på Ringvassøy i Troms. Foto:
Karl-Otto Jacobsen.
Norsk Ornitologisk Forening Rapport nr. 5-2004