En relativt stor andel av hønsehauklokalitene i <strong>Norge</strong> inneholder arealer med lirypeterreng. Lirype er i liten grad påvist i byttedyrundersøkelser for hønsehauk. De fleste byttedyr- undersøkelsene er gjort i forbindelse med hekkesesongen. Den biologiske betydningen av lirype som en del av næringsgrunnlaget, kan av den grunn være undervurdert. Det er i tida før hekking at næringstilgangen er bestandsregulerende. Fra en byttedyrundersøkelse vesentlig fra Voss kommune var lirype det vanligste byttedyret med en prosentandel (antall individer) på 31.7% (Bergo 1992). Predasjon (særlig av rødrev) er en viktig begrensende faktor for rypebestanden (Hans Chr. Pedersen og Johan B. Steen pers. medd. i Mysterud, A. og Mysterud, I. 2000). Selås (1998b) påviste en økning i hønsehaukbestanden i den perioden rødrevbestanden var redusert som følge av reveskabb. (Se også O. F. Steen, Telemark og O. F. Steen, Buskerud). Hønsefuglene hadde samtidig en bestandsvekst. Den viktigste årsaken til rødrevens bestandsvekst etter andre verdenskrig ligger i de voldsomme økningene i hjortevilt- bestandene (Selås 1998b). På flere av øyene i Troms mangler rødreven slik at det her finnes gode viltbestander (K.-B. Strann, Troms). I tillegg er det en økende erkjennelse av at jakta også har bestandsregulerende betydning. Granberg (1996) stiller spørsmålet om vi bør se på det interne balanseforholdet mellom predatorartene som en grunnleggende faktor for byttedyrbestandene. Videre mener han at det i løpet av det siste århundret har skjedd to spesielt iøynefallende og menneskeskapte miljøendringer for viltet. Det ene er at de store rovdyrene praktisk talt har blitt borte fra faunaen. Det andre er en radikal forandring av skoglandskapet. Minimumsfaktoren for revebestanden kan dermed tenkes å ha gått over fra predasjonstrykket fra andre rovdyr til å bli mattilgangen. Rødreven tok i bruk fjellvidder og åpne flater nettopp i det tidsrommet de store rovdyrene stort sett var fraværende. Ved å fjerne en del av de store rovdyrene vil en bare oppnå en konsentrasjon av predasjonstrykket mot et snevrere artspekter (småvilt) i stedet for å spre trykket over hele artspekteret (hjortedyr også) (Granberg 1996). Reven har mistet sin kanskje viktigste predator gjennom ulven. Det burde derfor være en interessant problemstilling å se nærmere på disse forholdene der ulven har klart/får anledning til å etablere seg i <strong>Norge</strong>. Hvis det er riktig at ulvens påvirkning vil innskrenke leveområdet til reven, vil det også være en mulighet for at predasjonstrykket totalt sett også kan bli mindre. 4.4 REIRHABITATET Plassering av reiret har avgjørende betydning for enhver art. Flere faktorer påvirker en arts reirpreferanse. <strong>Hønsehauken</strong> er en typisk gammelskogsart. Ikke minst som reirhabitat, blir gammelskogen foretrukket. Skogbruksmessig er disse arealene vanligvis preget av eldre tiders plukk- og gjennomhogster, gjerne med et sjiktet skogbilde (G. Høitomt, Oppland og C. Knoff, Hedmark). Barskogen, både i form av barblandingsskog og rene gran- og furuskoger, er vanlig. Innslag av lauvtre kan også være gunstig. I Aust-Agder ser store osper ut til å være høyt preferert når disse finnes enkeltvis i eldre bardominert skog. Den prefererte skogstypen ligger i lavereliggende deler av haukens leveområde (V. Selås og K. O. Selås, Aust-Agder). Dessverre er det nettopp denne skogtypen som er mest utsatt for å bli hogd (Selås 1998b). I Vestfold er hekkeplassene også hovedsakelig knyttet til gode boniteter, ved at reirene ofte er 30 plassert i forsenkninger og fuktige drag med høystammet skog med den følge at hønsehauken er spesielt utsatt for hogst (O. F. Steen, G. Hansen og H. F. Skjauff, Vestfold). I Møre og Romsdal nevnes det også at hønsehaukplassene ligger på en skjermet beliggenhet (T. Albu, Møre og Romsdal). Hønse- hauken krever mye mer gammelskog i reirhabitater i indre strøk av Rogaland enn ute ved kysten, og reirtrærne ved kysten er markant yngre enn i innlandet (K. Aksnes, Rogaland). I Nord-<strong>Norge</strong> nord for Saltfjellet hekker den langt oftere i lauvskog enn i barskog (Strann 2001). De av fylkeskontaktene som kommer inn på bonitetsforholdene, sier alle at hekkehabitatet finnes på middels og gode boniteter, med unntak av Buskerud og Telemark hvor hønsehauken også hekker på lav bonitet, om enn i mindre tettheter (O. F. Steen, Buskerud og O. F. Steen, Telemark). I Hordaland er den typiske hønsehaukbiotopen på svært god bonitet (O. Overvoll, Hordaland). I områder med god næringstilgang kan hønsehauken også benytte granplantefelt (K. Aksnes, Rogaland, P. Stensland, Oslo/Akershus og E. Dahl, Nordland). <strong>Hønsehauken</strong> synes å foretrekke områdene med høgest bonitet innenfor et revir for plassering av reiret. I praksis er gjerne denne skogen grovstammet og treavstanden er relativt stor. Selv grantrærne er her høgstammet. I denne skogstrukturen er hønsehauken manøvreringsdyktig. <strong>Hønsehauken</strong> er med sin kroppsstørrelse og form tilpasset nettopp denne type naturskog. I slik skog har hønsehauken størst jaktsuksess (Beier & Drennan 1997). I Oppland ble de skoglige forholdene i 10 hønsehauklokaliteter i granskogdominerte områder (fem intakte og fem forlatte lokaliteter) analysert i et område med radius én km rundt reiret. Dette arealet ble analysert i fire sirkulære soner (0-250, 0-500, 0-750 og 0-1000 meter) med henblikk på hogstklasse og bonitetsfordeling. Alle lokalitetene ble dominert av skog på høg og middels bonitet med omtrent like mye av hver i gjennomsnitt. Lav bonitet forekom nesten ikke i lokalitetene. Det var til dels betydelig mer høg bonitet i lokalitetene enn i kommunen for øvrig, og tilsvarende betydelig mindre lav bonitet i lokalitetene enn i kommunen. I tillegg var bonitetsforholdene bedre i disse kommunene enn i fylket for øvrig (Grønlien m.fl. 1993). Også i forbindelse med forskningsprosjektet i Nord-Trøndelag ble det utført tilsvarende analyser. Her ble 7 intakte og 9 forlatte hekkelokaliteter sammenlignet. Andeler av de beste bonitetsklassene ble redusert med økende størrelse på sonene for begge gruppene i undersøkelsen, noe som underbygger teorien om at hekkelokaliteten er sterkt knyttet til høgproduktive arealer. Det var signifikant større andel av de beste bonitetsklassene i gruppen intakte enn i gruppen forlatte hekkelokaliteter. Dette gjaldt for alle soner. Gruppen intakte lokaliteter hadde en signifikant nedgang i andel høg/ middels bonitet med økende størrelse på sonene. Gruppen forlatte lokaliteter hadde en sikker nedgang i andel middels bonitet med økende størrelse på sonene (Rannem 1999). Reirhabitatets karakteristika korrelerer sterkt med de beste jaktbestandene (Crocker-Bedford 1990). De som har vært ved en del gamle reirplasser, har kanskje blitt imponert over hvor trygt reiret er plassert på utvalgte greiner og hvor fint reiret er beskyttet av nabotrærne, samtidig som det for hønsehauken er funksjonelt. Selås (1996) fant at haukene hadde en tendens til å velge sørøst-vendt terreng og ofte i tilknytning til vann. Et samspill av flere faktorer vil til slutt avgjøre reirets plassering. Det kan være en misforståelse å tro <strong>Norsk</strong> <strong>Ornitologisk</strong> <strong>Forening</strong> Rapport nr. 5-2004
Hønsehaukskog i Lågendalen, Buskerud. Foto: Odd Frydenlund Steen. <strong>Norsk</strong> <strong>Ornitologisk</strong> <strong>Forening</strong> Rapport nr. 5-2004 31