Hønsehauken i Norge - Norsk Ornitologisk Forening

SAMMENDRAG
Hønsehauken er trolig den fuglearten det er brukt
størst ressurser på å bekjempe i Norge. Allerede
med «Loven om Udryddelse af Rovdyr og Fredning
af andet vildt» av 1845 startet en utryddelseskrig
mot hønsehauk som skulle vare i over 100 år. I
perioden fra 1886 til 1916 ble det eksempelvis
utbetalt skuddpremier for 4512 hønsehauker i
gjennomsnitt pr. år. Skuddpremiestatistikken for de
enkelte fylkene tyder på at bekjempelsen av hønsehauken
delvis lyktes ved at bestandene gikk ned.
Dette skjedde uten at småviltbestandene av den
grunn ble større, noe som var grunnlaget for hele
utryddelseskampanjen mot rovviltet. Før denne
bekjempelsen fikk særlig betydning på hønsehaukbestanden,
var utbredelsen av hønsehauk ganske
jevn i forhold til areal produktiv skog over det
meste av landet.
Flere rovfuglarter fikk en positiv bestandsutvikling
etter at det ble innført forbud og restriksjoner mot
bruk av flere miljøgifter, og at alle rovfuglarter fra
og med 1971 har vært helårsfredet i Norge. Dette
ble imidlertid ikke tilfelle for hønsehauken. Også
i Sverige og Finland har hønsehaukbestanden gått
betydelig tilbake fra 1950 og utover. Dette settes i
hovedsak i sammenheng med bestandsskogbruket.
Hønsehauken er sterkt knyttet til gammelskogen.
Redusert tilgang på egnet jakthabitat og reduserte
byttedyrbestander regnes som de viktigste årsakene
til en negativ utvikling av hønsehaukbestanden.
Tilbakegangen i hønsehaukbestanden i Norge
har vært ujevn. Mens Rogaland har en stabil bestand,
har Agderfylkene, Hordaland og Troms en
tilbakegang, men fortsatt relativt bra bestander. I
Sør-Trøndelag har trolig småskaladrift i skogbruket
bidratt til å begrense tilbakegangen. Østfold, Oslo/
Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark, Sogn og
Fjordane samt Møre og Romsdal har tilbakegangen
vært betydelig. I de typiske skogbruksfylkene Hedmark,
Oppland og Nord-Trøndelag er tetthetene
svært lave. Det samme gjelder Nordland. I enkelte
områder er hønsehauken mer eller mindre helt
utradert. Områdene hvor tilbakegangen har vært
størst, utgjør samtidig store deler av hekkeområdet
til hønsehauken i Norge.
Norsk Ornitologisk Forening Rapport nr. 5-2004
Dokumentasjonen på utviklingen av hønsehaukbestanden
har økt betydelig de siste årene. Adskillig
større usikkerhet knytter det seg til data når det
gjelder produksjonen til hønsehauk. En del undersøkelser
gir grunn til bekymring på dette området.
Den tekninske utviklingen har også ført til økte dødelighetsfaktorer
for hønsehauken. I tillegg forsterkes
disse faktorene i og med at hønsehauken i deler av
året på grunn av reduserte byttedyrbestander, blir
presset inn mot tettbebyggelser og byer.
Den norske hønsehaukbestanden kan ha vært så
høy som rundt 10000 par på slutten av 1800-tallet.
En sannsynlig utvikling videre har vært en halvering
av bestanden fram mot 1950 for deretter å synke
med nærmere 20 % for hvert tiår til en estimert
bestand på 1765 par rundt år 2000. Mye tyder på
at denne nedgangen bare vil fortsette. Skal nedgangen
stoppes, må jakthabitatet for hønsehauk
bli bedre og småviltbestandene generelt bli større.
Reirhabitatet synes også å være av stor betydning
for hønsehauken og tilstrekkelige arealer av gammelskog
rundt reiret/reirene må skjermes. Tilstrekkelige
arealer i denne sammenheng vil kunne variere
både lokalt og regionalt.