Hønsehauken i Norge - Norsk Ornitologisk Forening

utviklingen. Slike bestander vil også være spesielt sårbare
overfor ytre påvirkninger, som for eksempel insektangrep
og ikke minst vind. En storm vil lett kunne sette et endelig
punktum for så vidt labile habitater. Når rekruttering av
hønsehaukskog er en mangelvare i bestandsskogbruket, må
tidsperspektivet her være flere tiår. Inntil det foreligger dokumentasjon
på at reirbuffere helt ned til 50 m fra reiret er tilfredsstillende,
både med tanke på hekkelokalitetens stabilitet
over tid og tilstrekkelig ungeproduksjon, bør en være forsiktig
med slike anbefalinger, selv i de mer optimale områdene for
hønsehauken. Det blir på en måte å legge «føre-var-prinsippet»
over på feil side, til tross for at bestandsutviklingen har
vært, og er negativ for arten. Hvis en snur problemstillingen
og antar at de beskrevne minimumskravene er tilstrekkelige,
skulle en kunne forvente nyetableringer av hønsehauk i slike
bestander. Det vil være nærmest utenkelig, i hvert fall i skogdominerte
områder.
Påvist hekking blir gjerne brukt som kriterium på om en lokalitet
er intakt. Imidlertid kan dette være et for spinkelt grunnlag
til å si noe om forholdene dermed er tilfredsstillende. Dårlige
hekkeplasser er ofte mer ustabile fra år til år (Gensbøl 1984).
Ryttman (1993) har beregnet den svenske bestandsutviklingen
basert på data fra 691 gjenfangster av ringmerkede reirunger
der overlevelse og hekkesuksess ble lagt til grunn. Overlevelse
for hønsehauk første året var 34,4%, 61,6% andre året og
73,5% deretter. Bare 20% av hønsehaukene nådde en gjennomsnittsalder
på to år og to måneder. Den eldste fuglen i
ringmerkingsmaterialet ble 14 år og 7 måneder. Forutsatt at
alle hekkeforsøk er vellykkede, er den svenske hønsehaukbestanden
stabil. Med et mer realistisk estimat på vellykkede
hekkeforsøk (30% førstegangshekkere, 60% annengangshekkere
og 100% deretter), avtar populasjonen med en beregnet
ungeproduksjon på 2,6 unger/par. Erfarne ringmerkere angir
at ca. 20-25% av hønsehaukhekkingene mislykkes. Denne
antagelsen innebærer at hekkende hønsehauker burde produsere
drøyt 3 unger/par for at en stabil populasjonsstørrelse
skal opprettholdes (Ryttman 1993).
Nygård m. fl. (2001) stiller spørsmål om bestanden av voksenfugler
i terrenget er så glissen at det er vanskelig å finne
make etter at de hadde fulgt to radiomerkede ikke-hekkende
hanner i flere år. I ni lokaliteter med informasjon om status
før og etter hogst/veibygging, var gjennomsnittlig produksjon
før inngrepet 2,3 unger pr. territorium pr. år, mens det etter
inngrepet var 1,0 unger pr. år (Nygård m.fl. 2001).
Eksperimentell hogst i Arizona ble gjort for å teste effekten av
habitatbuffere (0,012-2 km 2 ). Til tross for buffersonene gikk
80% av lokalitetene ut, og ungeproduksjonen i området sank
med 94% etter at en tredel av trærne over 23 cm i diameter
i brysthøyde i 80% av arealet, var hogd (Crocker-Bedford
1990).
I forbindelse med innsamling av materialet til denne rapporten,
har flere fylkeskontakter bidratt med hekkedata over
flere år. En egen artikkel med dette temaet vil bli publisert
senere. Enn så lenge tar vi med noen tall fra Oppland for
årene 1995-2000. I hvert av disse seks årene har vi kontrollert
fra 30 til 40 lokaliteter, med unntak av første året, hvor antallet
var 23. Kontrollen er utført i forbindelse med ringmerking
av reirunger. De fleste lokalitetene fra 1995 var gamle kjente
lokaliteter, mens øket innsats i arbeidet med hønsehauken
førte til at flere hekkeplasser ble oppdaget mot år 2000. Re-
Norsk Ornitologisk Forening Rapport nr. 5-2004
sultater fra alle undersøkte lokaliteter hvert år er tatt med i
fig. 4. Ungeproduksjonen pr. vellykket hekking har vært 2,90
(n=66) for denne perioden (min. var 2,57 i år 2000 og max.
var 3,50 i 1999). Tar vi med mislykkede hekkinger, som vi
har oppdaget, går ungeproduksjonen pr. hekking ned til 2,53.
Antall lokaliteter hvor det ikke har vært hekking, har økt bekymringsfullt
mye disse årene.
Mens bare én lokalitet (4 %) sto tom i 1995, har dette tallet
økt gjennom disse årene til hele 23 tomme lokaliteter (64 %)
i 2000. Dette har ført til at antall unger produsert pr. lokalitet
for de samme årene har gått ned fra 2,39 til 0,93. Egentlig
er tallene enda mer foruroligende ved at fire lokaliteter etter
hvert som de er uthogd, er tatt ut av statistikken. Naturligvis
kan det ha vært hekkinger i alternative reir som vi ikke har
funnet. Imidlertid har kunnskapen om lokalitetene tross alt
økt med årene, og ikke blitt mindre. Selv om en ikke kan
trekke sikre konklusjoner på grunnlag av dette materialet, bør
det gi en påminnelse om behovet for å følge utviklingen av
produksjonen til hønsehauk i ulike deler av landet.
I Telemark synes ikke hønsehauken å hekke årvisst i områder
der tettheten har gått kraftig tilbake (O. F. Steen, Telemark).
I tilsvarende områder i Vestfold er ungeproduksjonen lav og
skjer ikke hvert år (O. F. Steen, G. Hansen og H. F. Skjauff,
Vestfold). Samme tendens blir bekreftet fra Norrbotten der
stadig flere reir har blitt påbygd uten at hekking er gjennomført,
eller reirplass og revir har vært tomme for hekkende
hønsehauk (Ove Stefansson i brev).
Voksen hønsehauk. Foto: Thor Østbye.
35