Hønsehauken i Norge - Norsk Ornitologisk Forening

En relativt stor andel av hønsehauklokalitene i Norge inneholder
arealer med lirypeterreng. Lirype er i liten grad påvist
i byttedyrundersøkelser for hønsehauk. De fleste byttedyr-
undersøkelsene er gjort i forbindelse med hekkesesongen.
Den biologiske betydningen av lirype som en del av næringsgrunnlaget,
kan av den grunn være undervurdert. Det er i
tida før hekking at næringstilgangen er bestandsregulerende.
Fra en byttedyrundersøkelse vesentlig fra Voss kommune var
lirype det vanligste byttedyret med en prosentandel (antall individer)
på 31.7% (Bergo 1992). Predasjon (særlig av rødrev)
er en viktig begrensende faktor for rypebestanden (Hans Chr.
Pedersen og Johan B. Steen pers. medd. i Mysterud, A. og
Mysterud, I. 2000).
Selås (1998b) påviste en økning i hønsehaukbestanden i
den perioden rødrevbestanden var redusert som følge av
reveskabb. (Se også O. F. Steen, Telemark og O. F. Steen,
Buskerud). Hønsefuglene hadde samtidig en bestandsvekst.
Den viktigste årsaken til rødrevens bestandsvekst etter andre
verdenskrig ligger i de voldsomme økningene i hjortevilt-
bestandene (Selås 1998b). På flere av øyene i Troms mangler
rødreven slik at det her finnes gode viltbestander (K.-B.
Strann, Troms). I tillegg er det en økende erkjennelse av at
jakta også har bestandsregulerende betydning.
Granberg (1996) stiller spørsmålet om vi bør se på det interne
balanseforholdet mellom predatorartene som en grunnleggende
faktor for byttedyrbestandene. Videre mener han at
det i løpet av det siste århundret har skjedd to spesielt iøynefallende
og menneskeskapte miljøendringer for viltet. Det ene
er at de store rovdyrene praktisk talt har blitt borte fra faunaen.
Det andre er en radikal forandring av skoglandskapet.
Minimumsfaktoren for revebestanden kan dermed tenkes å
ha gått over fra predasjonstrykket fra andre rovdyr til å bli
mattilgangen. Rødreven tok i bruk fjellvidder og åpne flater
nettopp i det tidsrommet de store rovdyrene stort sett var fraværende.
Ved å fjerne en del av de store rovdyrene vil en bare
oppnå en konsentrasjon av predasjonstrykket mot et snevrere
artspekter (småvilt) i stedet for å spre trykket over hele artspekteret
(hjortedyr også) (Granberg 1996). Reven har mistet
sin kanskje viktigste predator gjennom ulven. Det burde derfor
være en interessant problemstilling å se nærmere på disse
forholdene der ulven har klart/får anledning til å etablere seg
i Norge. Hvis det er riktig at ulvens påvirkning vil innskrenke
leveområdet til reven, vil det også være en mulighet for at
predasjonstrykket totalt sett også kan bli mindre.
4.4 REIRHABITATET
Plassering av reiret har avgjørende betydning for enhver art.
Flere faktorer påvirker en arts reirpreferanse. Hønsehauken
er en typisk gammelskogsart. Ikke minst som reirhabitat, blir
gammelskogen foretrukket. Skogbruksmessig er disse arealene
vanligvis preget av eldre tiders plukk- og gjennomhogster,
gjerne med et sjiktet skogbilde (G. Høitomt, Oppland og C.
Knoff, Hedmark). Barskogen, både i form av barblandingsskog
og rene gran- og furuskoger, er vanlig. Innslag av lauvtre kan
også være gunstig. I Aust-Agder ser store osper ut til å være
høyt preferert når disse finnes enkeltvis i eldre bardominert
skog. Den prefererte skogstypen ligger i lavereliggende deler
av haukens leveområde (V. Selås og K. O. Selås, Aust-Agder).
Dessverre er det nettopp denne skogtypen som er mest utsatt
for å bli hogd (Selås 1998b). I Vestfold er hekkeplassene også
hovedsakelig knyttet til gode boniteter, ved at reirene ofte er
30
plassert i forsenkninger og fuktige drag med høystammet skog
med den følge at hønsehauken er spesielt utsatt for hogst
(O. F. Steen, G. Hansen og H. F. Skjauff, Vestfold). I Møre
og Romsdal nevnes det også at hønsehaukplassene ligger på
en skjermet beliggenhet (T. Albu, Møre og Romsdal). Hønse-
hauken krever mye mer gammelskog i reirhabitater i indre
strøk av Rogaland enn ute ved kysten, og reirtrærne ved kysten
er markant yngre enn i innlandet (K. Aksnes, Rogaland).
I Nord-Norge nord for Saltfjellet hekker den langt oftere i
lauvskog enn i barskog (Strann 2001).
De av fylkeskontaktene som kommer inn på bonitetsforholdene,
sier alle at hekkehabitatet finnes på middels og gode
boniteter, med unntak av Buskerud og Telemark hvor hønsehauken
også hekker på lav bonitet, om enn i mindre tettheter
(O. F. Steen, Buskerud og O. F. Steen, Telemark). I Hordaland
er den typiske hønsehaukbiotopen på svært god bonitet (O.
Overvoll, Hordaland). I områder med god næringstilgang
kan hønsehauken også benytte granplantefelt (K. Aksnes,
Rogaland, P. Stensland, Oslo/Akershus og E. Dahl, Nordland).
Hønsehauken synes å foretrekke områdene med høgest bonitet
innenfor et revir for plassering av reiret. I praksis er gjerne
denne skogen grovstammet og treavstanden er relativt stor.
Selv grantrærne er her høgstammet. I denne skogstrukturen
er hønsehauken manøvreringsdyktig. Hønsehauken er med
sin kroppsstørrelse og form tilpasset nettopp denne type naturskog.
I slik skog har hønsehauken størst jaktsuksess (Beier
& Drennan 1997).
I Oppland ble de skoglige forholdene i 10 hønsehauklokaliteter
i granskogdominerte områder (fem intakte og fem forlatte
lokaliteter) analysert i et område med radius én km rundt
reiret. Dette arealet ble analysert i fire sirkulære soner (0-250,
0-500, 0-750 og 0-1000 meter) med henblikk på hogstklasse
og bonitetsfordeling. Alle lokalitetene ble dominert av skog på
høg og middels bonitet med omtrent like mye av hver i gjennomsnitt.
Lav bonitet forekom nesten ikke i lokalitetene. Det
var til dels betydelig mer høg bonitet i lokalitetene enn i kommunen
for øvrig, og tilsvarende betydelig mindre lav bonitet i
lokalitetene enn i kommunen. I tillegg var bonitetsforholdene
bedre i disse kommunene enn i fylket for øvrig (Grønlien
m.fl. 1993). Også i forbindelse med forskningsprosjektet i
Nord-Trøndelag ble det utført tilsvarende analyser. Her ble 7
intakte og 9 forlatte hekkelokaliteter sammenlignet. Andeler
av de beste bonitetsklassene ble redusert med økende størrelse
på sonene for begge gruppene i undersøkelsen, noe som
underbygger teorien om at hekkelokaliteten er sterkt knyttet
til høgproduktive arealer. Det var signifikant større andel av
de beste bonitetsklassene i gruppen intakte enn i gruppen
forlatte hekkelokaliteter. Dette gjaldt for alle soner. Gruppen
intakte lokaliteter hadde en signifikant nedgang i andel høg/
middels bonitet med økende størrelse på sonene. Gruppen
forlatte lokaliteter hadde en sikker nedgang i andel middels
bonitet med økende størrelse på sonene (Rannem 1999).
Reirhabitatets karakteristika korrelerer sterkt med de beste
jaktbestandene (Crocker-Bedford 1990).
De som har vært ved en del gamle reirplasser, har kanskje blitt
imponert over hvor trygt reiret er plassert på utvalgte greiner
og hvor fint reiret er beskyttet av nabotrærne, samtidig som
det for hønsehauken er funksjonelt. Selås (1996) fant at haukene
hadde en tendens til å velge sørøst-vendt terreng og ofte
i tilknytning til vann. Et samspill av flere faktorer vil til slutt
avgjøre reirets plassering. Det kan være en misforståelse å tro
Norsk Ornitologisk Forening Rapport nr. 5-2004