You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
nor norsk nor sk bo bo botanisk bo anisk f ffor<br />
f or orening or ening<br />
silvatica ssp. vestergrenii, liljekonvall Convallaria majalis,<br />
kantkonvall Polygonatum odoratum, sisselrot Polypodium<br />
vulgare, akeleie Aquilegia vulgaris, krattfiol, skogfiol,<br />
bakkefiol og marsfiol Viola mirabilis, riviniana, collina<br />
og odorata, brunrot Scrophularia nodosa m.m. Et<br />
interessant innslag er skogbunnsplanten skogbingel Mercurialis<br />
perennis, som forekommer i tallrike kolonier og i<br />
begge kjønn, det siste kan antyde at forekomsten er<br />
indigen og ikke tilfeldig innkommet eller utplantet. Flere<br />
steder krøp en annen skogbunnsplante av mellomeuropeisk<br />
opprinnelse omkring i skogbunnen, nemlig gulltvetann<br />
Lamium galeobdolon, nå i optimal blomstring. Den<br />
hadde mindre hvitbrogede blad enn vanlig.<br />
På toppen av haugen er ruinen av bolighuset, nå<br />
med deler av grunnmuren og en haug med kampestener<br />
som kunne vidne om fordums storhet. I og rundt ruinene<br />
vokser ting som burot Artemisia vulgaris, døvnesle Lamium<br />
album, svaleurt Chelidonium majus, gullris Solidago<br />
virgaurea og kanadagullris S. canadensis, syrin,<br />
gullregn Laburnum cf. anagyroides, samt en busk småklatrerose<br />
Rosa multiflora. Ved innkjørselen N for ruinen<br />
i skogkanten forekommer to innførte mellomeuropeiske<br />
skogbunnsplanter: dels en tett og kompakt bestand av<br />
stenmuregull Waldsteinia geoides under kraftige syrinbusker<br />
(på veiens Ø-side over 2 x 3 meter) med ganske<br />
store, lappede blad og en klase med små, gule blomster,<br />
ser i forbifarten ut som en mellomting mellom Geum og<br />
Potentilla; dels en svær bestand av en høyvokst vortemelkart,<br />
nemlig skogvortemelk Euphorbia amygdaloides.<br />
Skogbunnen gir derfor et noe eksotisk inntrykk.<br />
På motsatt side av innkjørselsveien fant vi dessuten<br />
en liten bestand av en spesiell gulltvetanntype med mer<br />
opprette blomstrende stengler, mindre tydeligere utløpere,<br />
lengre og smalere blad som ikke var hvitbrogede. Den<br />
var lett å sammenligne med den vanlige typen som jo<br />
vokste syd for ruinen. Denne synes å være identisk med<br />
en underart, ssp. montanum, som er knyttet til Sentraleuropas<br />
fjellstrøk, i motsetning til den mer vanlige forvillede<br />
typen ssp. vulgare. Videre nord der utkjørselen<br />
munner ut i Jarlsborgveien fant vi tatarleddved Lonicera<br />
tatarica.<br />
Ekely huser altså fremdeles rester av en tildels meget<br />
eksotisk, mellomeuropeisk nemoral flora. Man kan<br />
lure på om dette skyldes at Munch også var genuint<br />
haveinteressert og kanskje tok med seg enkelte sære<br />
planter på sine tallrike reiser til Mellomeuropa, eller om de<br />
har vært en reminisens fra den enda tidligere gartneridriften.<br />
Iallefall fortjener også den merkelige floraen av<br />
innførte og naturaliserte planter å bli tatt vare på som<br />
«levende kulturminner» fra Munchs tid.<br />
Tore Berg<br />
6. juni til Skrenten, Drammen<br />
Området, som kalles «Skrenten» eller «Paddebakken»<br />
ligger ca. 700 m N for Landfallsbrua, 2, 5 km V for<br />
Bragernes torv. Skrenten er på bare ca. 100 x 100 m,<br />
omgitt av veier og villabebyggelse på alle kanter, og ender<br />
mot V i et inngjerdet stenbrudd. N og V for stenbruddet<br />
går det en lang «tarm» fra hovedområdet og<br />
vestover S for Henrik Ibsens gate.<br />
Området er beskrevet av Hans Jensen i Drammen<br />
turistforenings årbok for 1954, av Even Woldstad Hanssen<br />
i 1997 i en rapport for Drammen kommune, og undertegnede<br />
skrev to artikler i «Firbladet» (nr. 4/1998 og 1/<br />
1999).<br />
Da vår lille turgruppe på fire personer entret Skrenten<br />
denne dagen, var vi derfor spent på om vi med forenet<br />
innsats kunne gjøre ytterligere nyfunn og gjenfunn<br />
av lignoser. Vi så også mer grundig på feltsjiktet, som<br />
stort sett var forbigått i stillhet av Hans Jensen.<br />
Vi gikk inn fra østsiden langs den lille veistubben<br />
som kalles Skrenten. Med en gang vi kom ut der veien<br />
sluttet, åpenbarte det seg en farverik engbakke i rødt,<br />
hvitt, gult og blått med engtjæreblom Lychnis viscaria,<br />
storarve Cerastium arvense, tysk mure Potentilla thuringiaca<br />
og tveskjeggveronika Veronica chamaedrys. Sammen<br />
med storarven forekom sølvarve C. tomentosus,<br />
og flere hybridpopulasjoner C. arvense x tomentosum,<br />
Her fant vi også bustnype Rosa mollis, den vanlige nyperosen<br />
i området er ellers kjøttnype R. dumalis som<br />
kan danne store kratt. Rett innenfor veien vokser forøvrig<br />
rynkerose R. rugosa. Ellers fra denne bakken: berberis<br />
Berberis vulgaris, en merkelig treformet hagtorn<br />
Crataegus monogyna var. ? med en rosa ring i de ellers<br />
hvite blomstene, gravbergknapp Sedum spurium, en klon<br />
tysk iris Iris germanica (bare blad), to små peoner Paeonia<br />
sp., mye orientvalmue Papaver orientale og takløk<br />
Sempervivum tectorum. Litt lenger V forekom en bestand<br />
gravmyrt Vinca minor i skogbunnen.<br />
V og NV for dette relativt åpne partiet overtok buskog<br />
krattvegetasjonen. Dog forekom tre steder i skogen<br />
fine store delbestander av nå avblomstret sibirblåstjerne<br />
Scilla sibirica, største felt over 5 m 2 , og på lysåpne<br />
partier rundtomkring vokste mongolbergknapp Sedum<br />
hybridum.<br />
Mesteparten av Skrenten varierer fra tett busk-og<br />
krattvegetasjon til skog. Skrentens nordligste del er dominert<br />
av spredte, ranke og høyvokste, bredkronede<br />
furutrær. Østdelen har generelt sett den frodigste og<br />
tetteste skogen, med arter som ask, spisslønn, hegg,<br />
spredte hasselbusker og ganske mye søtkirsebær, iblandet<br />
innslag som svensk asal og ulike epletyper Malus<br />
domestica agg. Mye av den mer lysåpne buskvegetasjonen<br />
utgjøres av berberis – nå i full blomst – og andre<br />
tornede busker som rosekratt (primært kjøttnype), litt geitved<br />
Rhamnus catharticus og en hel del hagtorn Crataegus<br />
sp. Mye av hagtornbuskene var begerhagtorn C.<br />
curvisepala, men ellers var disse en besværlig materie<br />
med sterk variasjon i bladform mm, og noe er trolig vanlig<br />
hagtorn C. monogyna, og en busk hadde blad som pekte<br />
henimot parkhagtorn C. oxycantha – muligens park- x<br />
begerhagtorn. I Buskerud er begerhagtorn ytterst sjelden,<br />
mens den nærstående arten korallhagtorn C. calycina<br />
forekommer med et par trær i Bragernesåsen.<br />
Også eplene var vrange. I den tette skogen fant vi<br />
en liten og skranten busk villapal Malus sylvestris uten<br />
blomster men med små, nesten runde og helt snaue blad,<br />
trolig i ferd med å bli skygget ut, ellers har vi alle mulige<br />
overgangsformer fra villapal til eple.<br />
Vi hadde ikke gått langt fra Skrentenveien før vi fant<br />
128 <strong>Blyttia</strong> 58(2), 2000
Change language