Fri tanke nr 2-2013

30 Fri Tanke # 2 2013 Fri Tanke # 2 2013
01
– Det var så deilig å få et sted hvor du kunne finne deg selv gjennom
å se utover!, sier Nila Rasanayagam om konfirmasjonstiden. Også
noen minoritetsbarn velger Humanistisk konfirmasjon.
å finne seg selv
ved å se utover
t kirsti Bergh
F Christian roth Christensen
– Det var en fantastisk seremoni og en
fantastisk tale – jeg ble rørt!
– Haha, tante, du gråter av alt!
Nila Rasanayagam (19) smiler
overbærende til sin tante Stella
Sathananthan hjemme i stua på
Lørenskog, der Fri tanke er på besøk,
og vi blar i fotoalbumet fra Nilas
konfirmasjonsdag for fem år siden.
Som konfirmant stråler Nila i en nydelig
kjole på bildene fra kulturhuset
i Lillestrøm, sammen med foreldre,
søsken, onkler og tanter og søskenbarn
– og bestemødre. Nilas tante
Stella Sathananthan forteller om hvor
utrolig flott hun syntes konfirmasjonsseremonien
var. Nilas seremoni,
men ikke minst også seremoniene da
01 nila rasanayagam (19) og kausyken
Sathananthan (17) har gjort et litt uvanlig
valg for ungdom med tamilsk bakgrunn.
hennes egne sønner Kausyken (17) og
Nivethan (16) ble konfirmerte for tre
og ett år siden.
brØdrene Fra stovner i Oslo og
kusinen fra Lørenskog i Akershus
er med sin tamilske bakgrunn del av
en ny tendens. I Oslo og de innvandrertette
områdene rundt er nemlig
antall konfirmanter med annen bakgrunn
enn den tradisjonelle norske
økende. Flere kursledere kan fortelle
om ungdommer med innvandrer- og
annen religiøs bakgrunn. Er Humanistisk
konfirmasjon også aktuelt for
minoritetsungdom som ikke har eller
har andre tradisjoner for «ungdomsmarkeringer»?
Hva gjorde at de meldte
seg på?
– Det kom et brev i posten, og det
virket interessant, forteller Kausyken.
– Jeg syntes det virket interessant å
lære mer om etikk og regler i livet.
Da hadde han allerede vært med på
konfirmasjonsfesten til Nila, som hadde
fortalt om kurset underveis. Hun
ble oppmerksom på tilbudet gjennom
samtaler i venninnegjengen sin, og ved
at hun som korpsmedlem var med og
SerMOni
spilte under konfirmasjonsseremoniene
til sine medmusikanter.
– Jeg gjorde meg tidlig opp en
mening om hvor jeg stod i forhold til
religion. Jeg var veldig glad for at det
humanistiske alternativet fantes, jeg
valgte det ut fra hva som passet meg
personlig.
– Hva tenkte foreldrene dine om det?
– Vi tilhører forskjellige religioner,
men har ikke vært så opptatt av
det religiøse, forteller mor Malarvili
Sugumaran. Hun er hindu og mannen
hennes er katolikk; de har latt
barna velge selv. Stella, som er søster
til Malarvilis mann og selv katolikk,
nikker.
– Jeg er veldig glad for at de gikk på
det kurset. De lærte en del viktige ting,
mener hun.
nIla er den soM I stØrst grad fører
ordet.
– Dette kommer til å høres skikkelig
lite opplyst ut, men jeg syntes det var
veldig bra og mye mer enn jeg forventet.
Som femtenåring er man opptatt
av «hva er jeg, hvem er jeg», det å finne
seg selv og tenke innover. Det var så
31
→