Fokus på inntekt - Norges Bondelag

Figur 4: Krav, tilbud og resultat siste 6 jordbruksoppgjør, mrd. kroner
For samtlige av de 6 siste jordbruksoppgjørene
har sluttresultatet hatt som forutsetning at
inntektsrammene skal legge til rette for at
bondenæringa skal kunne få en kronemessig lik
inntektsutvikling som andre grupper sett over
de rød-grønnes regjeringsperiode. Har det vært
avvik i forutsetningene som har vært lagt til grunn
(anslag for utvikling i kostnader, inntekter, årsverk
etc. for påfølgende år), har man foretatt en
etterregning i etterfølgende oppgjør, der en har
tilført midler for å få en kronemessig lik utvikling.
I samtlige krav fra faglagene har det ligget inne et
krav på fra 400 til 900 mill. kroner til å redusere
inntektsgapet til andre grupper i samfunnet.
Kravene for 2008 og 2011 har vært mest offensive,
med krav om hhv 15.500 og 17.500 kroner per
årsverk i tetting av gap. For 2006, 2007 og 2009
var ambisjonen å tette 7.000 kroner per årsverk.
Ikke i noen av oppgjørene har Bondelaget fått
gjennomslag for å redusere noe av inntektsgapet
til andre grupper i samfunnet. Den siste søylen for
hvert av årene i figur 4, viser en teoretisk størrelse
på kravet dersom en hadde utelatt ambisjonen
om å tette noe av inntektsgapet. Avstanden
mellom dette teoretiske kravet og resultatet er
ikke dramatisk stort. For øvrig var det kun siste
jordbruksoppgjør med Bondevik 2 regjeringen at
vi krevde å tette noe gap. Derimot krevde vi i alle
disse oppgjørene å få beholde en vesentlig del
av produktivitets gevinsten, slik at også for disse
oppgjørene var avviket mellom krav, tilbud og
resultat stort.
12
Når forhandlingsutvalget skal dimensjonere
kravets størrelse, er det mange faktorer som må
vurderes og balanseres. For eksempel, hvordan vil
kostnadene utvikle seg? Hva med renteutviklinga?
Skal en fremme et krav som ”det er mulig å lande”,
dvs utløse et tilbud som det i neste omgang vil
være mulig å forhandle på, og evt komme fram til
en avtale? Eller skal en legge seg på ”bruddlinja”,
og kun fremme medlemmenes ambisjoner og
forventninger, med risiko om lavt tilbud og brudd
som eneste utvei?
Balansegangen mellom kamp for de langsiktige
politiske endringer og mulige resultater i de årlige
jordbruksoppgjørene er alltid vanskelig. Å inngå
avtale gir som regel best økonomisk uttelling på
kort sikt, men det trenger ikke være tilfelle på
lang sikt. Den aktuelle opinionsmessige, politiske
og organisasjonsmessige situasjonen vil avgjøre om
det er mest hensiktsmessig med avtale eller brudd.
Ved å gå i brudd i jordbruksforhandlingene er det
som regel for å markere ønsket om å få et skifte
i landbrukspolitikken. Ved siste jordbruksoppgjør
valgte Småbrukarlaget å bryte, med begrunnelse
at kravet om å få redusert noe av inntektsgapet til
andre grupper ikke var oppfylt. Norges Bondelag
valgte å inngå avtale på ”kronemessig lik”, slik
en hadde gjort de foregående årene også. Et
brudd ville gitt en reduksjon i de forventede
inntektsmulighetene på ca 10.000 kroner/årsverk.
Forhandlingsutvalget vurderte at det ikke var
riktig å avstå fra denne muligheten, og at et brudd
ikke ville påvirket den politiske viljen så mye at
en ville klare å hente inn denne gevinsten i senere
jordbruksoppgjør.