Hele nummeret - skrift.no.

ILLUSTRASJON: STEFANIE KOERNER
LÆREREN I CAMPINGVOGNA
OG ANDRE HISTORIER
Alle som har vært på forfatterturné har en historie eller ti å fortelle. Noen opplevelser
er av de gode, andre av de dårlige. Vi ba noen forfattere fortelle en av sine historier
– og fikk litt av begge deler.
Anne B. Ragde og en norsklærer på campingtur
Jeg var på turne i november i Finnmark for noen år
siden. Skvatt rundt i propellfly i stiv kuling/liten storm
fra sted til sted. Jeg ante ikke på forhånd at Finnmark
var større enn det afrikanske kontinent. Minst. Jeg
syntes virkelig jeg GA noe for barnelitteraturen, blant
annet neseblod som resultat av voldsom flyturbulens
mellom Alta og Kirkenes.
Så kom jeg til en skole som ikke nevnes ved navn.
Norsklæreren til den designerte klasse (dobbeltklasse
1.videregående) ante ikke hvem jeg var, hva jeg hadde
skrevet etc. Null forberedelse. Læreren forduftet. Der
satt klassen. Der stod jeg. Hvem er du? spurte de. Ble
læreren vår sjuk, hvorfor gikk han? Er du vikar?
Jeg la vekk den opprinnelige planen, og begynte å
prate om Svalbard, isbjørnangrep, hvorfor Yamaha
Racingscootere er de beste på Svalbard grunnet de
smale beltene på det tynne Saharatørre snølaget der
oppe. Til alt hell hadde jeg skrevet endel om Svalbard
for voksne, så en viss grad av litterær relevans forelå.
Etter endt time, gikk jeg på jakt etter læreren. Jeg
fant ham i en campingvogn utenfor, reservert røykere.
Unnskyld, sa han, jeg burde vel ha forberedt dem litt.
Ikke si unnskyld til MEG, sa jeg, si heller unnskyld til
klassen din, for at du er en jævlig dårlig norsklærer.
Og så gikk jeg. Enda så røyksjuk jeg selv var.
Ragnfrid Trohaug og katten på Nordmøre
Eg hadde nesten glømt at eg hadde vore på turnè der
nordvest; dagane går, vekene, livet går, og ei oppleving
legg seg som ei tynn hinne over ei anna. Men mange
månader seinare fikk eg eit besøk som minna meg på
turnèløypa på Mørekysten.
(i jula, Bergen sentrum)
27
Venninne: Min mor og de hadde besøk av min fetter på
fjorten fra Nordmøre i høstferien. Han hadde med seg
en kompis.
Eg: Åja?
(i høstferien, ved kjøkkenbordet i eit hus i Nord-
Hordaland)
Fetter: Han har ein katt han også.
Mor hennes: Så fint, kva heiter katten?
Kompis: Ragnfrid, Ragnfrid Trohaug.
Mor hennes: Jammen …
Kompis: Etter ein forfattar som var på besøk hos oss.
Mor hennes: Det er jo ei venninnne av dottera mi.
Fetter: Nei, det er det ikkje, for Ragnfrid Trohaug er
forfattar.
Erna Osland og eleven som stirer
Når Sissel ringjer, blir eg glad. Hei, Erna, kan du tenkje
deg å dra til Sunnfjord? spør ho ein dag. Så fint, svarer
eg. I vinteren ein gong, seier Sissel på forfattarsentret,
ein lærar ringjer deg.
Rett før jul ringjer læraren og seier at klassen hans er
begynt å lese bøkene mine, dei gler seg til besøket. Eg
seier eg ser fram til å snakke med lesarane mine. 18.
februar, passar det? vil læraren vite. Det passar. Mest
fordi det er lenge til. Eg liker nemleg alt som det er
langt fram til. Dess lenger, dess betre. Mens eg driv
med mitt, skriv og stryk ut, skriv og stryk ut.
Jula kjem, og januar. Eg skriv og les, eg vil berre det,
skrive og lese, eg vil i alle fall ikkje til Sunnfjord og bli
intervjua av ein sjetteklasse. For det er dét eg har lova,
eg skal svare på alt dei vil spørje om, så godt eg kan.
Men kva kan eg svare på når det kjem til stykket? Veit
ikkje læraren nett det same som eg, han driv da og
strevar med ord, han som eg, så kva skal eg opp til
Sunnfjord etter? Læraren som kjenner elevane,
SKOLE-
BESØK