Hele nummeret - skrift.no.

viftereim. Som en siste hilsen fra forfatteren. Det var én
skole igjen på programmet for dagen. En liten skole,
med en liten sjetteklasse som nå sikkert ventet utålmodig
på besøk. Jeg fulgte kartet og manøvrerte meg
frem til riktig adresse.
Selvtilliten var fortsatt på topp da jeg parkerte utenfor
den vesle skolen. Det hang ingen elever i vinduene her.
Det var heller ingen lærer som tittet utålmodig bak
gardinene. Jeg fant riktig inngang og gikk inn. Det var
dødsens stille og ingen å se. Jeg lette meg frem til
lærerrommet. Der sto det to lærere i ivrig samtale over
et papir.
«Hei,» sa jeg.
De så spørrende på meg.
«Jeg skal besøke sjetteklasse,» sa jeg.
«De har heimkunnskap,» informerte den ene.
«Å,» sa jeg og så på klokken. «Jeg skal møte dem om
ti minutter, etter planen min.»
«Hvorfor det? Hvem er du?»
«Jeg kommer fra Turnéorganisasjonen. Jeg skal på
forfatterbesøk.»
De så på hverandre. Rynket pannene og trakk på
skuldrene.
«Det har ikke vi hørt noe om.»
Jeg leste opp navnet på kontaktpersonen som sto
oppført i papirene mine.
Begge lo høyt. «Da er du litt sent ute. Hun sluttet for
to år siden.»
En av dem gikk for å hente læreren i sjette mens den
andre begynte å bla gjennom en bunke reklame og
annen plagsom informasjon som holdt på å flyte over på
et bord man tydeligvis sjelden ofret oppmerksomhet.
Læreren fra sjetteklasse kom endelig inn på lærerrommet.
Han presenterte seg med forkle på magen og
forvirring i blikket.
«Ingunn Aamodt,» sa jeg. «Jeg kommer på forfatterbesøk.»
Han så rådvill bort på de to andre, og de trakk på
skuldrene.
«Unnskyld meg,» sier sjetteklasselæreren. «Men er
du sikker på at du er på riktig skole.»
Jeg ble med ett usikker og sjekket skjemaet mitt
igjen. Læreren kikket, han også. Jo da. Det var
riktig skole.
31
Det ble diskutert frem og tilbake om hvem som hadde
ansvaret for dette rotet før hun som sto på hodet i
reklame/informasjonsbunken ropte triumferende:
«Her er det!» Hun holdt opp et ark med bilde av meg på.
De andre gikk bort for å se.
Nei, det arket hadde ingen sett før. (Det var på dette
tidspunktet det endelig gikk opp for meg hvorfor forfatteren
blir oppfordret til å ringe skolen på forhånd.)
«Men det passer litt dårlig nå.» Sjetteklasselæreren
så litt forpint ut. «Vi har dobbeltime i heimkunnskap,
skjønner du.»
Det ble stille.
«Vi kan godt droppe det, hvis det ikke passer,» sa jeg
påtatt ydmyk.
«Kan vi det?» Sjetteklasselæren pustet lettet ut. «Er
det greit for deg?»
Jeg skjulte fornærmelsen godt (tror jeg), og gledet
meg til å få fri før tiden. Jeg slapp å stå foran nok en
klasse og gjenta meg selv for fjerde gang den dagen.
For femtende gang den uka. For trettiandre gang på den
turneen. Det var jo tross alt noe!
«Næ!» utbrøt læreren med arket i det jeg var på vei ut
av lærerrommet. «Det er jo du som har skrevet bøkene
om Pulverheksa!»
Jeg snudde meg med et lite smil. Hun var i ferd med å
redde stoltheten min.
«Jeg har tredje,» sa hun ivrig. «De elsker
Pulverheksa.» Hun la ivrig ut og avsluttet med å legge
hodet på skakke: «De er på tur i dag, ellers skulle du
gjerne fått besøke oss, altså!»
Så dro jeg av sted til det ødeliggende hotellet som
hadde vært hjemmet mitt de tre siste døgnene. Jeg
låste meg inn på rommet, slo på PC-en og sjekket
mailen, satte på vannkokeren og bladde litt i tegningene
jeg hadde fått. Så satte jeg meg (ganske fornøyd) på
senga, koste meg en sen lunsj (Rett-i-koppen-nudler)
og en gammel episode av «Kongen av Queens» og
tenkte: Sånn er det å være forfatter. Kjendis, liksom.
SKOLE-
BESØK