Hele nummeret - skrift.no.

FOTO: MARIT BENDZ
EN HÅRFIN DETALJ
Iranske Behzad Ghaderi Sohi hadde jobbet med oversettelsen av Peer Gynt i ett år, da den rykende
fersk fra trykkeriet holdt på å bli inndratt. Purnorske Solveig hadde nemlig lange, lyse fletter og
ikke noe skaut. Heidi Hattestein traff oversetteren i Iran.
En hårfin detalj, skulle man kanskje tro, men flettene
holdt på å sette en stopper for den persiske oversettelsen
av Henrik Ibsens mesterstykke: Forlaget
hadde nemlig lastet ned et bilde fra Internett og brukt
på bokomslaget, mot Sohis vilje må nevnes, selv foreslo
han et grafisk trykk av Peers bukkeritt. Bildet er hentet
fra en teateroppsetning av Peer Gynt: En purnorsk
Solveig med lange, lyse fletter og uten hijab, begrepet
for anstendig påkledning som blant annet betyr at
kvinner må dekke til håret.
Ministry of Culture and Islamic Guidance truet med
å inndra boken, men iherdig lobbyvirksomhet resulterte
i følgende kompromiss: Boken ble godkjent mot at
opplaget på 1100 bøker selges under disk!
Politikk og poesi
Vi sitter sammen med Sohi i en hotellobby i den iranske
hovedstaden Teheran. Først blir vi nektet å røyke
innendørs, men da vi i god, norsk tradisjon går ut for å
pleie vår last, får vi lov å røyke inne likevel. Det er en
ting som er verre enn en røykfylt lobby, og det er at to
kvinner og en mann står i lag og røyker utenfor hotellinngangen.
Sohi reagerer med et høflig smil; han er en forfinet
akademiker og ikke ute etter mer bråk enn bøkene
skaffer ham.
– Ibsen har hatt en tragisk skjebne i Iran, sier Sohi,
professor i dramatisk litteratur. – På lik linje med
andre forfattere er han blitt politisert.
I Iran spør man ikke om litteraturen er god, men om
den støtter prestestyrets tankegods. I et slikt klima
kommer litteraturen etterhvert til å handle like mye
om det som ikke er skrevet og det som lurer mellom
linjene. Det fostrer en ny type forfattere: Oversetterne.
Med å bruke nåtidens politiske talemåter, skaper de
koblinger. Har for eksempel antihelten Peer en del til
felles med presidentkandidat Rafsanjani, som for øvrig
tapte sommerens presidentvalg?
– Jeg ville hatt problemer med å få satt opp et eget
stykke i dag, men jeg kan gjemme meg bak Ibsen, sier
Behzad.
– Betyr ikke det at også du politiserer ham?
– Både ja og nei. Jeg ønsker ikke å ødelegge estetikken,
men på den andre siden er jeg heller ikke en slave
av Ibsen. Jeg har min egen historie. Det handler om å
oversette riktig litteratur til riktig tid, alt etter hvilket
formål den skal fylle. Her har oversetterne forskjellig
politikk. I Kina legger de vekt på den moralske og sosialt
ansvarlige siden av Ibsen. Og hvorfor ikke – det er
deres Ibsen.
Ikke spesielt kontroversiell
Man skulle kanskje tro at Ibsen er kontroversiell i Iran,
og ja, det finnes eksempler på at teaterregissører har
blitt arrestert. Men stort sett går et Ibsen-stykke fredelig
for seg. Er det fordi Ibsen kommer fra et lite, vennlig
land så langt borte? Eller er det fordi ironien ikke blir
oppfanget? Det er ikke godt å si.
Så var da også den godeste Ibsen inne på tanken å
avslutte Et dukkehjem med å la Nora vende hjem igjen,
noe Ibsens kone visstnok skal ha motsatt seg. Hun
truet selv med å gå, og resten er historie.
– Hvorfor oversatte du ikke Et dukkehjem?
– Stykket er allerede oversatt. Det ble satt opp på
teaterscenen allerede på 60-tallet.
Bodde i Oslo
Sohi bodde i Oslo mens han jobbet med oversettelsen,
med støtte fra Fritt Ord.
– Norge ga meg natursjokk. Den storslåtte, sublime
naturen er en del av Ibsens estetikk. Fjellene blir opphøyet
til noe annet. Vi mennesker har behov for å se
horisonten, og da må vi til topps. Dere nordmenn har
en voldsom kjærlighet til naturen. Dere har en trang til
å «go primitive». Hytte, sier han plutselig på norsk,
med kraftig aksent.
I arbeidet med Peer Gynt brukte Sohi fire engelske
oversettelser, i tillegg til at han fikk hjelp av professor i