Hele nummeret - skrift.no.

SLIK VAR DET I STAVANGER,
TOTAL TAUSHET.
Nå lever alle zimbabwere i en eller annen form for
eksil, omtrent fire millioner utenfor landets grenser.
Ytre eksil. Omtrent åtte millioner inne i landet, i indre
eksil. Jeg er en av dem i ytre eksil, full av angst og lengsel
etter skjønnheten ved det landet som kalles Zimbabwe.
Et vakkert land, vulgarisert av en påtvunget diktator.
Noen ganger synes jeg Skaperen er grusom. Skape et så
vakkert land, gi det så mange vakre mennesker, og så ha
sand i gulasjen, slippe en ondsinnet diktator midt oppi
alt sammen!
Den norske snøen er borte, særlig her i sør, det som
er blitt mitt nye hjem. Solen smiler av og til, og den forteller
meg til og med at det er strender i nærheten hvor
jeg kunne dra og tilbringe den varme ettermiddagen.
Jeg kan til og med si hva jeg vil uten å kikke over skulderen
for å se om det er noen «menn med dress og mørke
briller» som lytter og tapper samtalen min.
Jeg har reist mange steder i Norge, til og med i nord.
De har alt, sa jeg til en studentleder. «Hva er det dere
protesterer mot, som studenter?» ville jeg vite. For i
mitt grusomme, elskede land er det alltid noe presserende
og alvorlig å protestere mot. Som studenter i
kolonitiden førte vi dagbok over alle protestarrangementene
som var planlagt for hele året. Det var ikke tid
nok til å gjennomføre alle protestene.
Norske studenter later til å måtte tenke hardt for å
finne noe å protestere mot. Det må være et kjedelig
studentliv. Afrikanske studenter har mer enn nok for
hånden som de kan protestere mot. Norske studenter
har ingenting, nesten ingenting. Det kan være et målløst
liv!
Når jeg går i gatene i mitt nye hjem, treffer jeg
afrikanere også, mange av dem.
«Å, Zimbabwe. Ja, Mugabe har gitt de hvite det helvetet
de fortjener,» er det en som sier til meg. Jeg stirrer
ham inn i ansiktet, forvirret og oppgitt. For det er ikke
første gang jeg treffer afrikanere som synes president
Robert Mugabe er en helt. Når jeg forteller dem at
Mugabes krig ikke er rettet mot «hvite», den er rettet
mot alle mennesker, ødeleggelsen av folks liv, særlig
afrikanernes. De nekter å høre, og jeg gir dem opp. De
har overbevist seg selv om at det aldri kan finnes noen
svart undertrykker.
Det er et fritt land, det nye hjemlandet mitt. Alle har
rett til sin egen uvitenhet!
Afrikansk politikk begynner i fagbevegelsen eller på
45
universitetene. Jeg vet ikke hvor norsk politikk begynner.
Det kan virkelig være et målløst liv, når det er fare
for ikke å ha noe å klage over. Transportsystemet virker,
veiene er godt vedlikeholdt, alle som vil, kan gå på
skolen gratis, de som vil arbeide, er nesten sikre på jobb,
det er for mange bøker på biblioteket, ingen matmangel,
telefonsystemet virker hele tiden, den forsinkede
bussen ligger bare fem minutter etter rutetabellen,
du må se godt etter for å finne en korrupt
politiker du kan gi skylden for problemene dine.
Perfekt! Ingen ting å klage over. Ingen som plager
deg. Alle bare overlater deg til deg selv i Norge. De unnskylder
seg til og med først hvis de vil sette seg ved siden
av deg. Ingen ting å klage over. Trist.
Virkelig trist. Det er ikke bra for sjelen, hjertet og
fantasien.
Nå da det norske «landskapet» er tilbake, kan jeg se
og ta på jorden enkelte steder. Åsene og fjellene er intet
mindre enn poetiske, med små elver, vann som sildrer å
så forsiktig av gårde, små tjern som ikke engang ville
drukne en kylling. Solskinnet lyser opp norske ansikter,
og folk finner selv den minste unnskyldning til å feire.
«Vi er altfor rike i dette landet,» kommer en mann
bort til meg.
«Hva mener du? Gi meg noen av pengene, hvis det er
for mye,» spøker jeg.
Mannen fortsetter, forteller at han er min venn, at
oljerikdommen har skjemt bort alle i Norge, at norsk
landbruk er drept av «oljesølet», som han kaller det.
Han er en jordens mann, en jordens sønn, akkurat som
en zimbabwer. Hans lengsel etter jorden får tankene til
å svimle tilbake til mitt eget land. Han kunne ha vært
bonde i landet mitt, men en bonde i nød, for gården
ville ha blitt tatt fra ham siden han er «hvit». Stakkars
mann, gården ble tatt fra ham av den norske oljerikdommen.
«Dere kan i hvert fall bruke oljepengene til å kjøpe
mat til alle,» gjør jeg ham oppmerksom på. «Vi tok
jorden og erstattet den ikke med noe annet. Hvis vi
hadde hatt olje i landet mitt, ville det ikke ha gjort meg
noe å bruke all jorden til villdyrparker og frakte alle til
byene,» spøker jeg. Den norske mannen bytter bord,
går og setter seg sammen med andre som antagelig er
«mindre sprø» enn jeg.
Nordmenn leser bøker, la jeg merke til da jeg slo meg
til i et slags norsk liv.