Reindriftsnytt 3 - 2003 - Reindriftsforvaltningen

Trangt nåløye. – Å finne på nye produkter
er ikke noe problem. Lokalt har
vi en rekke varianter bare her på utsalget
vårt. Problemet er å få et produkt
inn i markedet i større skala, sier sjefen
ved Stensaas Reinsdyrslakteri AS, Arnstein
Stensaas.
Foto: Per Torbjørn Jystad
vidt høy pris reineieren får, at næringen
må vurdere om de ikke har godt
nok betalt. Å presse frem en høyere
pris kan straffe seg på sikt, advarer
han.
Stensaas mener at selv kjøkkensjefene
i Norge langt fra ser på reinkjøtt
som noe «must». Blir prisene for
høye skiftes norsk rein ut med antilope,
hjort, struts eller elg på menyen.
– Ikke minst fra New Zealand
merker man pågangen av mer eksotiske
produkter. Det gjør at betalingsviljen
for rein har en øvre grense.
Kontroll over volumene
– Å få opp prisene er et langsiktig løp
der man må satse på å markedsføre
reinkjøtt overfor forbrukerne. Samtidig
må volumene ikke være større
enn at det er en liten knapphet i
markedet, lyder Stensaas sin medisin.
En hårfin men viktig balanse, slik
han vurderer det. Det norske markedet
trenger knappe 1.000 tonn årlig
gjennom dagligvare og restaurantsegmentet.
Og norsk rein er ikke alene.
Import av svensk, finsk og russisk
reinkjøtt vil kunne presse prisene ned.
– I år er det etter min mening slik
at vi ikke bør importere noe før jul,
men heller supplere med svensk
import på nyåret, sier Stensaas.
I fjor var hele importkvoten på
550 tonn. Det er for mye slik dagens
marked er, men jevnt over er 1.500
tonn på linje med det som har vært
mulig å få unna.
Stensaas peker på at Reindriftens
Markedsutvalgt, der han selv er medlem,
sitter på månedlige oppdateringer
av hva som finnes av kjøtt hos de
ulike produsentene. Volumene skal
det derfor være mulig å styre, men
det mangler altså penger til markedsføring.
Hadde penger
Tidligere hadde Markeds- og kvalitetsutvalget
en årlig budsjettpost over
Reindriftsavtalen, men etter at utvalget
opphørte for tre år siden er ingen ting
skjedd på det området. Stensaas viser
til at i kriseårene midt på 80-tallet ble
et kjøttberg snudd til underskudd av
kjøtt i markedet. Den gang var det
hele 1,4 millioner kroner i potten til
markedsføring, redegjør han.
Siste år var summen knappe
500.000 kroner. I sommer har
debatten mellom de private produsentene
og NRL gått på hvorvidt
man skal bruke en halv million kroner
på en hastekampanje i regi
av Opplysningskontoret for kjøtt.
– Det trengs markedsføring. Ikke
minst med filét og biff har vi problemer
med å få alt unna til gode nok
priser, supplerer han.
Hva er verdiskaping?
Et paradoks er at det ligger betydelige
midler avsatt til verdiskaping på statsbudsjettet,
men det er penger som
ikke er tiltenkt markedsføring.
– En tanke kunne vært nettopp å
bruke en million kroner av midlene i
Verdiskapingsprogrammet til markedsføring
av hovedproduktet som
tross alt er kjøttet. Det vil gi effekt
for alle leddene i næringen. Jeg er
langt mer skeptisk til hva som på
lang sikt skjer hvis man skal bruke
Verdiskapingsprogrammet til å bygge
opp 10–20 nye produksjonsenheter i
konkurranse med hverandre.
Økt omsetning gir mer i tilskudd
Reineiere med omsetning under
400.000 kroner bør inngå avtale
om selv å forestå frakt, og håndtering
av dyr og avfall i tilknytning til
slaktingen.
– I og med at produksjonstilskuddet
utbetales som en prosentsats
av den samlede bokførte inntekten
for reineieren, vil det lønne
seg at reineieren selv inngår avtale
om denne delen av jobben, sier
daglig leder ved Stensaas Reinsdyrslakteri
AS, Arnstein Stensaas.
I tillegg til kjøttprisen vil da slakteriet
også betale reineieren for
denne delen av jobben. Det øker
reineierens omsetning med 10–15
prosent, avhengig av hva de aktuelle
kostnadene er. Det gir igjen økt
produksjonstilskudd fra Staten,
såfremt man ikke har en inntekt
som overstiger 400.000 kroner.
– I praksis vil vi fortsatt kunne
organisere arbeidet, slik at man i
realiteten snakker om at reineieren
leier denne tjenesten hos oss. Da
står man igjen med det rent faktureringstekniske
som vi tar hånd om,
forklarer han.
31