Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen

04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:22 Side 37
basstromme og underliggende
rocktrekk. Trioens øvrige likhet
med jazzlinjeforgjengerne Kobert
var også der, men mest i opphav og
instrumentering, originalitet og
kvalitet var å se i en ny, givende
drakt.
Det er også her jeg vil si originaliteten
i selve programmet lå. Denne
festivalen står kanskje sterkere lokalt
enn nasjonalt, men det solide
fokuset på jazzlinja og de tallrike bidragene
fra både nåværende og tidligere
studenter, gjør at man kan si
dette er like mye en rekrutteringsfest
som en byfest. Og når vi ser
kvaliteten på det som blir presentert,
har vi all grunn til å konstatere
at jo, dette er en jazzfest.
Tekst: Ole Albrekt Nedrelidxxxx
NATTJAZZ 2010XXXXXXXXXX
[26.05 - 05.06]XXXXXXXXXX
Jazznytt var på plass i Bergen i år
også. Festivalen som gjennom sin
lokalisering på kultursenteret USF
Verftet, billedliggjør uttrykket om
«compact games», som ble verdenskjent
gjennom et idrettsarrangement
på Lillehammer for 16 år
siden. Av hensyn til budsjettmessige
begrensninger var vårt nærvær begrenset
til de siste fire dagene av
festivalen. Som vanlig en bredt
sammensatt festival, med tilbud til
den kresne, til jazznerden, til den
som ikke har noe særskilt forhold til
jazz, så vel som til den som bare er
ute etter en kveld på byen med god
musikk. Når festivalen etter foreløpige
informasjoner ligger an til et
lite overskudd, og med et publikum
som i hovedsak oppførte seg pent,
var det med en god følelse vi reiste
fra Bergen på søndagen.xxxxxxxxxxx
De store publikumsattraksjonene
omfattet bl.a. Ketil Bjørnstads
«Løsrivelse», framført med Kari
Bremnes. Intim duo-framstilling
av Bjørnstads musikk til Edvard
Munchs tekster og refleksjoner
rundt sine egne bilder. Prosjektet
kom ut på plate for nær tjue år
siden, og det er lenge siden det har
vært framført på en norsk scene.
Men i Sardinen onsdag kveld fikk vi
anledning til å høre prosjektet igjen.
Jazz? Nå, nå, men vakkert, skrikende
og sykt var det. Munchs naive
refleksjoner, Bjørnstads stiltypiske
musikk, og Kari Bremnes’ inderlige
framføringsteknikk.xxxxxxxxxxxxxxx
Dessuten nok en folkefest med
Noora Noor. Jeg skal ærlig innrømme
at jeg aldri har opplevd
henne live før. Nyskapende er det jo
ikke. Men svært godt gjennomført,
med høy tilstedeværelse og en levende
framføring. Soul og R&B
med røtter i musikken til 1950- og
1960-tallets klassiske amerikanske
forbilder.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Og så Buena Vista Social Club.
Her er det tettpakket av oppvarmede
nordmenn som forsøker
febrilsk å bevise at de har salsafot.
Ikke bare vet vi hva vi får, men vi
har hørt det før. Bra for arrangørene
at de kan ha slike publikumsmagneter,
men for en arbeidende
jazzjournalist, er det bare å styre
unna. Nattjazz har et problem med
kompaktheten av lokalene ved slik
tilstrømming. Logistikken for å
sikre gjennomgang og trafikk fra
scene til scene må ivaretas på en
bedre måte når det står sild i tønner
både innenfor og utenfor Røkeriet.
På den annen side er det positivt at
det ikke gjennomføres på en gigantisk
utescene foran Verftet som tidligere
år, som overdøver alle forsøk
på å tenke i store deler av lokalet.xx
Men festivalens viktigste konsert
skjer i Grieghallen. En fullsatt
Griegsal er klar til å høre Nils
Petter Molvær framføre sin egen
musikk i samarbeid med Jan Bang
og Bergen Big Band. Molværs
musikk er omarrangert for Bergen
Big Band av Rolf Wallin og Per
Zanussi. Storbandet, under ledelse
av Christian Eggen. Nå vet jeg
hvor Miles ville ha vært om han
fortsatt hadde levd og vært aktiv i
2010. Fytti katta, dette var bra!
Molværs musikk kan til tider bli litt
Per Jørgensen og Jo Skaansar på Nattjazz
for innadvendt, techno-orientert.
Men arrangementene åpnet opp
musikken og ga den helt nye dimensjoner.
Arrangementer som
svært effektivt bruker bandet til å
legge flater og strukturer til musikken,
og hvor Molvær og Bang svever
over det hele.xxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi vet at det er langt fra Namsos til
Royal Albert Hall, men det er også
et godt stykke fra techno til Grieghallen.
Men det var en reise som
musikken har vunnet på. Ikke minst
takket være Zanussi og Wallins arrangementer.
Og en effektiv rytmeseksjon.
Konserten ble spilt som en
sammenhengende suite, med et videoshow,
blant annet basert på flere
web-kameraer satt ut mellom musikerne.
På sitt beste var det effektivt,
men til tider var det noe distraherende.
Jeg tar det som en selvfølge
at dette er planlagt utgitt på plate.
Om ikke, anse dette som en ordre!x
Et severdig møte med Jo Skaansars
prosjekt med Rolf Erik Nystrøm
på saksofoner og Ernst Reijseger
på femstrengers cello. Dette var
Skaansars eksamensprojekt på masterstudiet
på Musikkhøyskolen. En
fantastisk time i samvær med de tre,
LEVENDE LYD
med Reijseger i sentrum. Sving og
rock, fot og impro. Dette satt, Jo!
Rolf Erik Nystrøm er et unikum, en
særegen framføring på saksofonene
med en kommunikasjon med Reijseger
som er mestre verdige. Skaansar,
som jeg antar står bak det meste
av musikken henger godt med i
svingene, og framstår på ingen måte
som Benjamin i dette selskapet.xxxx
I Sardinen ønsket Dag Arnesen
velkommen, med Pål Thowsen på
trommer, og Sigurd Hole på bass.
Vi vet hva vi får, men det er godt,
moderne og norsk. «Norwegian
Song». Da alarmen går som et fuglekvitter
gjennom salen og avbryter
improvisasjonene over Griegs «Arietta»
er det nesten så det virket avtalt.
Selv alvorsmannen Dag Arnesen
bryter ut i en befriende latter,
før de etter at alarmen har tiet, drar
i gang igjen med det som heretter
må omtales som «Pål Thowsen sine
høner».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På Scene USF, med Ivar Kolve
Trio. Med Ivar på vibrafon og marimba,
Stein Inge Brækhus på
trommer og Sebastian Dubé på
fem-strengs dobbeltbass. De kjemper
hardt med Buena Vista Social
jazznytt [37]