Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen
Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen
Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:25 Side 49<br />
LISA DILLAN<br />
«Arousal»<br />
Lisa Dillan (voice, body, glasses, cups, bowls, chair scratching on floor etc.)<br />
AIM SOUND CITY 138<br />
Livsvilkårene til våre høyt begavede<br />
eksperimentelle musikkutøvere<br />
står i skrikende<br />
kontrast til nasjonens kolossale<br />
pengeødsling på talentløshetens<br />
alter, slik den i<br />
særdeleshet eksponeres i årets<br />
MGP («Eurovision Song Contest»), tykt understøttet<br />
av det rikelig populistiske mediesamfunn!<br />
Ja, unnskyld meg: det måtte ut – for anledn<strong>inge</strong>n<br />
(!) - selv om det selvsagt er gammel kunnskap at<br />
de fleste betydningsfulle kunstnere har måttet<br />
leve i ydmykhetens grenseland.<br />
Anledn<strong>inge</strong>n er stemme-improvisatoren, danseren,<br />
pedagogen, aktivisten m.m. Lisa Dillan, som<br />
etter en årrekke med virksomhet i det «ydmyke»<br />
eksperimenterende kunstmiljøet endelig får utgitt<br />
sitt CD-opus nr. 2 (etter den vellykkede «Solo<br />
Improvisations», 2005). Det er det god grunn til<br />
å blåse i trompet og kaste med begrene for.<br />
Dillan er formentlig den mest radikale av Sidsel<br />
Endresens mange «elever». Hun står tillike i tradisjonen<br />
etter bl.a. Joan LaBarbera og Saincho<br />
Namchylac og er i klasse med f.eks. Jaap Blonk og<br />
David Moss samt våre hjemlige Ruth Wilhelmine<br />
Meyer (AKKU) og Maja Ratkje. Motsatt Ratkje<br />
fokuserer Dillan imidlertid 100 % på det rent fysisk-akustiske<br />
uttrykk. Absolutt <strong>inge</strong>n elektronikk<br />
og <strong>inge</strong>n flerspors opptak («dubbing»), men bare<br />
Massacre og Naked City. Alle med<br />
etiketter fra avant-rock, eksperimentell<br />
rock over impro-rock og punkjazz<br />
til avant-garde jazz. Karrieren<br />
«foran seg» sentrerer han om sin<br />
amerikanske gruppe Cosa Brava,<br />
stiftet i 2008 og her innspilt på slutten<br />
av året. Til min lettelse skifter<br />
musikken klart retning etter det innledende<br />
sporet. Folketonal runddans<br />
veksler med mild melodikk, tette<br />
unisone forløp à la Mahavishnu Orchestra<br />
og enkle underfundige og<br />
små-lakonisk sungne tekster; men alt<br />
sammen gis en nåtids-vri, for eksempel<br />
med lydmanipulasjoner ved den<br />
unge amerikaner, som kaller seg<br />
The Norman Conquest, samt med<br />
musikernes instrumentelle klangvariasjoner<br />
og supplerende lydobjekter.<br />
Frith selv er distinkt syngende<br />
på gitaren og tørt korttonet på elbass,<br />
Matthias Rossi spiller tilsvarende<br />
tørr rock-metrikk med sine<br />
store og små perkussive elementer,<br />
mens de to kvinner i bandet mest<br />
ivaretar det melodiførende: Zeena<br />
Parkins med accordeon og keyboards<br />
bak Carla Kihlstedt med sårt<br />
kl<strong>inge</strong>nde fiolin, som for øvrig suppleres<br />
med nyckelharpa og munnspill.<br />
Det improviserende aspekt i<br />
musikken er begrenset - dels til en<br />
grad av åpenhet i ensemblespillet,<br />
dels for kortere solopassasjer, hvor<br />
især Kihlstedts fiolin gjør inntrykk.<br />
Alle tretten stykker er skrevet av<br />
Fred Frith, ofte med honnør til<br />
den kreative utnyttelse av mikrofonens posisjoner<br />
sammen med Dillans stemmebånd, strupe, svelg,<br />
gane, tunge, lepper og kropp samt fysiske objekter.<br />
Og med samtidig konsentrasjon på to-tre av<br />
disse (kilder/virkeområder) makter hun å frembr<strong>inge</strong><br />
kombinasjoner av samvirkende (harmoniske<br />
så vel som dissonante) lyder. Dertil hører<br />
også det geniale valg av Emmanuel Vigelands<br />
Mausoleum som innspilningssted med den helt<br />
unike akustikk.<br />
CDens tolv spor strekker seg fra den nennsomme,<br />
meditative «Zen» over orale lydforandr<strong>inge</strong>r<br />
i for eksempel «Change», til en<br />
steppeatmosfærisk sang til sandkornene: «Chanson<br />
…», samt en fransk «benspenner-rap»:<br />
«Croyant», og sluttelig en smukk, enkel, tekstlig<br />
kjærlighetssang.<br />
På en medfølgende DVD med seks spor fascinerer<br />
Dillan med sitt fysiske arbeid i kombinasjonen<br />
med lyd. «Croyant» gjengis i en utvidet utgave,<br />
og «Cup» er en perkussiv minikonsert med metalliske<br />
målebegre og bowls, manipulert i en oppvisning<br />
av musikalsk rytmikk og flow (som ikke<br />
bare Terje Isungset kan glede seg over). De siste<br />
spor er kanskje nærmere kategorien «gags and<br />
gimmicks». Jeg hadde gjerne sett et eksempel på<br />
hvor unikt Dillan kan integrere sine vokale frembr<strong>inge</strong>lser<br />
og sin frie dans, når nå mediet var tatt i<br />
bruk.<br />
Cosa Brava på roterommet<br />
navngitte song-writers, komponister,<br />
en danser og en avdød venn – de<br />
fleste med virke i etniske og/eller alternative<br />
kulturmiljøer. Etnisk tonalitet<br />
er et gjennomgående trekk.<br />
Denne jazzperifere musikk finner<br />
sin kvalitet i melodisk substans og et<br />
intrigerende luftig klangunivers.<br />
«Avant-pop» blir en positiv betegnelse,<br />
som kan gjelde for stykker<br />
som «Falling Up (for Amanda)» og<br />
«Lucky Thirteen», og «The New<br />
World» er en av flere veldreide folketone-melodier<br />
- denne med trekk<br />
fra østeuropeisk romani-musikk. En<br />
helt spesiell poetisk elegant, latinsk<br />
melodi er «For Tom Zé», som beve-<br />
ger med Kihlstedts sensitive fiolinspill.<br />
«Market Place» avslutter<br />
CDen med en dyster, illevarslende<br />
short story i et filmatisk klangbilde.<br />
Det fremste sentraleuropeiske jazzplateselskap<br />
Intakt har hevet takhøyden<br />
og gitt rom for et på mange<br />
måter annerledes bud på en eksperimenterende,<br />
elektro-akustisk musikk<br />
innenfor en slags avant-folk-rock<br />
med fascinerende, «raggete» klangnyanser<br />
og høy melodifaktor. Fred<br />
Frith figurerer også i helt andre musikalske<br />
samarbeider på Intakt Records.<br />
Bjarne Søltoft<br />
ANMELDELSER<br />
Dillans Opus 2, «Arousal», er ikke bare et «interessant»,<br />
men et overdådig sjarmerende og sterkt<br />
vedkommende verk - med en normfri skjønnhet,<br />
som ethvert lyttende menneske kan oppleve, og<br />
enhver levende sjel kan høste næring av. Et fullgyldig<br />
kunstnerisk uttrykk, som griper, morer,<br />
moverer og motiverer.<br />
Sjelen er som bekjent inkarnert i kroppen, og jeg<br />
vil betrakte Dillans preferanse for det akustiske<br />
prinsipp som et prisverdig valg på vegne av det<br />
sjelelige.<br />
Måtte vi nå bare ikke vente fem nye år innen<br />
neste utgivelse!<br />
Bjarne Søltoft<br />
DAS ROTE GRAS<br />
«Zipotam»<br />
META 051<br />
Uten noen som<br />
helst formening om<br />
hva dette kunne<br />
være for noe, puttet<br />
jeg «Zipotam» fra<br />
den unge fransk-tyske oktetten Das<br />
Rote Gras i spilleren. Ut av høyttalerne<br />
strømmet kammerjazz i et<br />
slags oppdatert Gil Evans-sound,<br />
akustisk gitar, trombone, klarinett,<br />
ganske fint, kanskje litt kjedelig?<br />
Men så plutselig skjer det noe uventet,<br />
en repetitiv Steve Reich-aktig<br />
fløytelinje, et uventet grooveskifte,<br />
et russisk mannskor? Hva er det som<br />
skjer? Musikken bygges opp, rytmene<br />
fortettes, mannskoret øker i<br />
volum, og plutselig er vi videre i en<br />
helt ny del, intrikate linjer veves<br />
sammen, og til slutt puster vi rolig<br />
ut i et lite coda hvor bare tre blåsere<br />
er tilbake.<br />
Jeg elsker å bli overrasket av musikk,<br />
og de første 4 minuttene av denne<br />
plata tok meg helt på senga. Das<br />
Rote Gras spiller musikk som i stor<br />
grad er gjennomkomponert, nesten<br />
som et ministorband. Mesteparten<br />
av musikken er skrevet av gitarist<br />
Karsten Hochkapfel fra München,<br />
og varierer fra den nevnte minisuiten,<br />
via en bossa i 11/4-dels takt, til<br />
drivende intense støysoloer og oppjazza<br />
Bach. Musikken er full av<br />
skjeve taktarter og overraskende ak-<br />
jazznytt [49]
Change language