Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen

04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:22 Side 39
Arve Henriksen og Bill Frisell i Moers
MOERS FESTIVAL,xxxxxxxxx
TYSKLAND
[21. – 24. MAI]
På slutten av 70-tallet fantes det et
svært interessant plateselskap
innenfor den smale jazzen som kalte
seg Moers Music. Dette var et
underbruk av den tyske Moers-festivalen
– «in the middle of nowhere»
en times biltur nord for
Düsseldorf i Ruhr-området.
I 2010 står festivalen ved en skillevei.
De lokale myndigheter føler
seg presset fra alle interessegrupper
i regionen, og vurderer nå å redusere
festivalen fra fire til tre dager.
For den som fremdeles har et hang
til campingliv, batikkskjorter og
økologisk mat, kombinert med jazzmusikk
av høy kvalitet, er denne
festivalen noe av det nærmeste man
kommer himmelen. Et stort campingområde,
de fleste konsertene i
et stort sirkustelt, og masse mennesker,
gjør dette til en happening,
som vel bare kan sammenlignes
med en del rockefestivaler.xxxxxxxx
Moers-festivalen har vært hjemsøkt
av ytterst dårlig vær i pinsehelgene
opp gjennom årene. Men i år hadde
værgudene sett med velvilje på arrangementet.
Strålende og varmt
vær hele festivalen, og først kl.
00:24 natt til tirsdag, etter at Fred
Frith hadde sendt sine siste toner ut
over festivalområdet, kom de første
regndråpene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Musikalsk startet det norsk. Bergen
Big Band med Terje Rypdal,
Palle Mikkelborg, Paolo Vinaccia
og Ståle Storløkken gjorde en
solid gjennomføring av sitt «Crime
Time»-prosjekt. Med både Mikkelborg
og Rypdal i storform og med
Vinaccia tilbake der han hører
hjemme med energisk trommespill,
og et ytterst oppegående storband
med lederen Olav Dale i førersetet.
En solid åpningsforestilling!xxxxxx
Deretter fikk vi et gjenhør med våre
franske favoritter, duoen Donkey
Monkey (Eve Risser – piano og
Yuko Oshima – trommer). Deres
versjon av Carla Bleys «Can’t Get
My Motor To Start» er og blir
deres glansnummer, og kanskje den
låta som best forteller hva dette
bandet handler om. Morsomt, kreativt
og med mye trøkk.xxxxxxxxxxx
Bill Frisell var i år på plass i to forskjellige
settinger. Med sin trio,
med fiolinisten Eivind Kang og
trommeslageren Rudy Royston,
gjorde de et sjeldent oppegående og
drivende sett, hvor mye av den «følingen»
vi har hørt fra Frisell de senere
årene var erstattet med
energisk og morsom countryjazz.xx
Et av festivalens høydepunkter.
Frisells andre prosjekt, var et duosamarbeid
med Arve Henriksen.
De to hadde kun «spilt sammen» i
to minutter på lydprøven, før de entret
scenen. Dette var merkbart i
første del av konserten, hvor de to
følte hverandre mest på tennene.
Men etter hvert senket begge skuldrene
og det hele endte opp i allsang,
og med Joni Mitchells vakre
«Both Sides Now» som ekstranummer.
Vi håper at det ikke blir med
dette «engangsprosjektet», og ser
med glede fram til neste møte.
Peter Brötzmann Chicago Tentett
er alltid en fornøyelse i energi
og trøkk, og på «hjemmebane» tok
det store ensemblet det nok en gang
et godt stykke ut og vekk fra standardjazzen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det nye, norske, internasjonale vokalistfunnet,
Mari Kvien Brunvoll,
var også på plass. På den vanskelige
sistedagen klarte hun å få de ca
1000 publikummerne til å sitte musestille
og nyte hennes «knirkejazz».
Mari blir bare bedre og
bedre, og om et års tid tror jeg vi
har et verdensnavn i den unge moldenseren
– helt på høyden med storesøster
Ane Brun.xxxxxxxxxxxxxxxx
Festivalens høydepunkt var allikevel
trioen Tyshawn Sorey (trommer),
Kris Davis (piano) og Ingrid Laubrock
(tenorsaksofon). Et tidvis
meditativt sett som ble avløst av
Loubrocks energiutladninger over
Davis minimalistiske pianospill og
Soreys driv bak trommene. Disse
tre musikerne er noen man bør
merke seg. Downtown New Yorkjazz
med mening. Og en perfekt
trio for for eksempel Osa-salen på
Voss eller Reknes i Molde.xxxxxxxx
Festivalen ble rundet av med to legendariske
gitarister. Først ut var
Arto Lindsay, som denne gangen
hadde forlatt det brasilianske til fordel
for New York-rock av den litt
intelektuelle sorten. Morsomt og
interessant en stund, men litt på
tomgang etter hvert.
Helt til sist fikk vi møte gitaristen
LEVENDE LYD
Fred Frith og hans Cosa Bravaband.
Frith er en gitarist som kan
gjøre akkurat hva han vil med gitaren,
og sammen med fiolinisten
Carla Kihlstedt, Zeena Perkins
på synth, Mathias Bossi på trommer
og Shazad Ismaily på bass
gjorde de et sett som både inneholdt
en slags folkemusikk kombinert
med country ala Frisell, og en
god del impro.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I tillegg var det tysk energistorband
med Mathias Schriefl Shreefpunk,
det sør-afrikanske bandet
Carlo Mombelli & The Prisonors
Of Strange med den flotte
vokalisten og trombonisten Siya
Makuzeni, italienske Sponde di
Passione med gitaristen Paolo Angeli
med trapeskunstner (!), masse
morgenkonserter (bl.a. Sonore),
Konzerte im Dunkeln, nattsessioner
og mye campingliv og sol.
Så er det bare å håpe at de lokale
myndigheter i Ruhr-området tar til
fornuften, og støtter denne pinsefestivalen
på samme måte som til
nå. Det har arrangørene med Reiner
Michalke i spissen fortjent!xxxx
Tekst og foto: Jan Granlie
KONGSBERGSOMMER!XXXX
[07. - 10.07]
Det er sommer og det er Kongsberg.
Den 46. Kongsberg-festivalen
ble i år åpnet 7. juli, som vanlig på
en onsdag. Denne gangen er
Kongsberg til en forandring kledd i
et gråskjæret lys med en himmel
som lover en fuktig kveld og natt.
Vår hukommelse synes å ha det for
seg at Kongsberg alltid er solfylt
med temperaturer over 30 grader,
det var ikke tilfelle i år. En «Alzheimer
light»-rammet hjerne antyder
at det er første gang. Men musikken
jazznytt [39]