Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen

04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:28 Side 59
konserterende klassisk stil, som jeg
finner kontrasterende til den ellers
karske nøkterne musikk, men uten
at noen gevinst innfinner seg.
Hatten av for Løkkegaards insisterende,
kunstneriske kompromissløshet.
Hans kompositoriske talent er
stort – stort nok til at noen forløsende
tiltak kunne integreres. Her
står jeg fremdeles med hatten i hånden;
neste gang må den gjerne flyve.
Bjarne Søltoft
MANHATTAN BRASS
«New York Now!»
ENJ-9548 2
En eksklusiv gjeng
på Manhattan. En
gjeng jazzmusikere
som forguder
metropolen de bor i
og dens fargerike kultur og alt det
den kan tilby. Omtaler som «Snakk
om blendende, Manhattan Brass
(MB) som er et av få brassband som
kan spille hva som helst» er ikke
uvanlig å finne «over there». Det
sies at MB kan bestille svisker fra en
hvilken som helst komponist og få
de levert rett på døren uten unntak.
Sviskene i dette tilfelle er hentet fra
de største amerikanske komponistene
i forrige og vårt århundre som
Leonard Bernstein («West Side
Story»), Daniel Schnyder («EU-
PHORIA») som bidrar musikalsk,
Paquito d´Rivera («Four Songs for
Brass») og Wynton Marsalis («Spiritual
& Blues»). Sterke prestasjoner
kan ofte bli for overtydelige i et studioprodukt
som dette, men jeg setter
mine grunker på at det låter like
bra LIVE. «Maria», «Euphoria»
og «Sofia» går rett hjem. For entusiaster
og brass-elskere er dette et
must. Dette lille brass-ensemblet
har nok trøkk til å konkurrere med
et hvilket som helst storband. Alle
janitsjar - og storbandsentusiaster,
løp og kjøp!
Lasse Haugen
OLE MATHISEN
«Periodic Table»
Ole Mathisen (ts), Kenny Wessel
(g), Francois Moutin (b), Tony Moreno
(dr)
JAZZHEADS JH1178
Flere norske musikere
har valgt å reise
til USA og oppsøke
klodens tøffeste jazzmarked
- NYC. Selv
om ingen av dem er stjernenavn (i
den grad slike finnes i dagens jazz),
har noen lykkes å etablere seg, og
gjør klubbjobber og skiver både
med egne band og som sidemen.
Blant disse er tenorsaksofonist Ole
Mathisen fra Sandefjord som via
Berkleestudier på åttitallet havnet i
ESPERANZA SPALDING GÅR NYE VEIER
Den amerikanske bassisten Esperanza Spalding har etter
at hun spilte på den store fredspriskonserten for Obama,
fått et relativt stort navn i Norge. Platene hennes har
solgt godt, og folk som ikke har hatt noe forhold til jazz,
har løpt til platepusjerne for å skaffe seg et eksemplar av
en av hennes tidligere innspillinger.
Vi treffer henne på telefon fra Jean i Spania, og vil
gjerne snakke litt om den nye plata «Chamber Music
Society», som foreligger i disse dager.
Esperanza forteller at hun alltid har hatt stor glede av å
lytte til både klassisk musikk, særlig strykekvartetter,
gjerne kombinert med et piano, som for eksempel
Tschaikowskys pianokonsert nr 3, og jazz. Hun forteller
at hun startet som fiolinist, men konverterte senere til
den store bassen, og hun sier at det ikke er noen forskjell,
emosjonelt, mellom de to instrumentene.
- Så mye av min barndom ble brukt til å spille kammermusikk
på fiolin, og det er en form for musikk som jeg
alltid har elsket, sier Esperanza. Jeg var veldig inspirert
av mye klassisk musikk, og kammermusikk spesielt. Jeg
er fascinert av konseptet med intime verk som kan
spilles og oppleves i en intim setting.
- Så når jeg nå skulle gjøre en ny plate bestemte jeg meg
for å lage min versjon av moderne kammermusikk. Jeg
ønsker å vise kraften, vidden og bredden i denne musikken,
forteller hun. – Med denne plata har jeg funnet en
tone i musikken jeg liker. Den jazzen som er interessant
i USA i dag, kombinerer gjerne flere stilarter, og en av
ESPERANZA SPALDING
«Chamber Music Society»
HEADS UP HUI-31810-02
Å lytte til Esperenza
Spaldings nye innspilling,
«Chamber Music
Society» er en svært
varierende opplevelse. Fra åpningssporet
«Little Fly» og innledningen
med strykere, til nest siste låta,
«Inutil Paisagem», som er en aldeles
nydelig acapelloduo mellom
henne og sangerinnen Gretchen
Parlato, tar hun oss inn i en rekke
forskjellige musikalske landskaper
og stemninger. Men det gjennomgående
er at dette er velkomponert
musikk fra start til mål. Selv om en
såpass «sprelsk» gitarist og sanger
som Milton Nascimentos gjør hva
han kan for at dette skal «løsne».
Personlig liker jeg mye bedre Esperanza
Spalding når hun slipper seg
løs uten sikkerhetsnett. På «Chamber
Music Society» blir mesteparten
ANMELDELSER
de kombinasjonene jeg liker best å lytte til er kombinasjonen
av klassisk strykekvartett og jazz.
Hun forteller at det slett ikke er sikkert at det er dette
uttrykket hun vil bruke på senere innspillinger, hun er
bare 25 år, og har en lang vei å gå før hun trenger å
finne sitt spesifikke uttrykk.
- Jeg har mye musikk å oppdage, sier hun, - og jeg er
overbevist om at denne musikken treffer folk.
- Vi ønsker alle å høre musikk som er ærlig, oppriktig og
original, og alle kan gjenkjenne og sette pris på når kjærlighet
og sannhet blir overført gjennom kunst. Uansett
hva jeg når fram med med denne innspillingen, så er definitivt
kjærlighet og ekthet en del av det jeg gjerne vil
formidle. Det er de tingene jeg virkelig ønsker å levere.
På platen samarbeider hun med en rekke musikere, bl.a.
Milton Nascimento og sangerinnen Gretchen Parlato,
og vi lurer på hvordan hun og Parlato kom i kontakt
med hverandre.
Esperanza forteller at de var signet av samme agent i
USA, og at de møttes på en felles konsert og fikk lyst til
å spille en låt eller to sammen, og etter det har de hatt
nær kontakt.
- Hovedmotivet mitt har vært å lage kammermusikk for
den menneskelige stemme, forteller hun. – musikk som
en nedpå, nær og som berører deg. Eller sagt på en
annen måte; jeg ville lage ei plate jeg selv kunne like å
høre på.
rett og slett for kontrollert.
Kanskje er hun fremdeles for «ung»
til å ta strekket helt ut innenfor en
musikksjanger som hun kanskje ikke
føler seg trygg innenfor? Det er kun
i korte strekk at jeg føler at løssluppenheten
får slippe til, som i korte
partier i «As A Sprout» og den før
nevnte «Inutil Paisagem».
Jan Granlie
jazznytt [59]