Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen

04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:16 Side 5
PLATEKOMPANI, SPOTIFY, WIPE OG MUSIKKSALGET
Midt i festivalsesongen, mellom Kongsberg Jazzfestival
og Moldejazz, kunne vi lese i Aftenposten at
Norges største «platepusher», Platekompaniet, skal
slutte å selge CDer, og kun konsentrere seg som film.
Hmmm. Smak på det: Platekompaniet skal bare selge
film. I beste fall er dette villedende markedsføring. I
artikkelen sier Even Vaa fra Platekompaniet Byporten
i Oslo bl.a. følgende: - Det er et klart symptomatisk
bilde på vanlig salg og en utvikling vi har sett de siste
årene. Men vi følger jo bare trenden i markedet.
De følger bare trenden i markedet! Men hva med
det ansvaret Norges største distributør av musikk
burde ha overfor hele platemarkedet? Har ikke en
platebutikk et kulturpolitisk ansvar? Skal ikke en
kjede som Platekompaniet gi det norske folk muligheten
til å kunne kjøpe folkemusikk, opera, barokkmusikk,
ny musikk og jazz på lik linje med «VG lista
– Topp 20» og andre populærmusikalske utgivelser?
Det er et faktum at platesalget første halvår i år er
gått ned med 18 prosent, sammenlignet med fjoråret.
Men da bør man kanskje se litt på om dette er
gjennomgående for hele bransjen, eller er det noen
enkelte typer musikk hvor «stupet» har vært spesielt
merkbart. Jeg har en mistanke, uten at jeg har sjekket
med Ifpi eller andre som skal ha oversikt over dette,
at nedgangen i platesalget har rammet salget av populærmusikk
verst. Kanskje kan det skyldes at man for
en del år siden startet «Absolute Music»-galskapen?
Man sier at ungdom ikke lenger kjøper musikk. De
laster det ned fra internett. Ja vel! Spotify og Wimp
er systemer som stadig flere roser opp i skyene. Men
samtidig som platesalget synker, og de unge går over
til disse nye kanalene, øker salget av ekstremt dyre og
eksklusive stereoanlegg! Og det er ikke bare de gamle
og rike som kjøper disse anleggene. Også en del i
yngre aldersgrupper investerer i musikkanlegg hvor
lyden er så bra at du føler at du sitter midt i orkesteret.
I tillegg benytter man fremdeles store og dyre
platestudioer for å spille inn platene med så bra lyd
som overhodet mulig.
Det er åpenbart at man aldri vil få like god lyd ved
hjelp av streaming som man vil få fra en CD eller LP.
Men allikevel lager man dyre og bra lydproduksjoner,
JAZZGÅTEN: Hvilke tre låter tenker vi på?
som man overlater til dårlig lydgjengivelse gjennom
de «nye» lyttersystemene. Og jeg spør: Hvor er logikken?
Jeg tror man må gå historisk til verks for å finne årsaken
til at platesalget stuper. For en del år siden så
man at salget av populærmusikk gikk ned. Og da
gjorde man det store feilgrepet, og startet med utgivelser
av samleplater. «Absolute Music» og lignede
kriseprodukter kom på løpende bånd, med alle de
store hitsene samlet på én CD. På den måten slapp
den «vanlige» lytter å kjøpe hele CDer med favorittartistene.
Man fikk hele hurven samlet på en CD.
Dette førte selvsagt til at salget av regulære CDproduksjoner
gikk ned.
Og i bransjen satt man og toet sine hender. Litt
penger kom det riktignok i kassa, men ikke nok. De
store plateselskapene var ikke lenger styrt av musikkinteresserte
personer, som brant for god musikk. Nå
var det regnskapsførerne og advokatene som hadde
overtatt makta i markedet.
Platekompaniet er et firma som selvsagt skal tjene
penger. Og jeg gjentar det jeg har sagt flere ganger
før: Ansett fagfolk i stedet for ungdom uten annen
kunnskap om musikk enn det man får servert
gjennom «VG-lista Topp 20» og som er mer opptatt
av å ta seg ut og tygge tyggegummi, så kanskje publikum
vil komme tilbake.
I disse tider ser vi at folk faktisk er opptatt av
musikk. Det viser den store tilstrømningen til bl.a.
jazzfestivalene. På jazzplatebutikken i hovedstaden -
«Bare Jazz» er Bodil Niska storfornøyd med salget
av jazzplater. Og hva er så grunnen til at en frittstående
platepusher klarer seg bra? Jo – fagkunnskap og
en ærlig og oppriktig kjærlighet til musikken og
kundene! Og her har Platekompaniet og andre aktører
i kjedebutikkene mye å lære!
Men sånn «går nu dagan». Et nytt Jazznytt kom i
havn denne gangen også. Og vi får brette opp ermene
og hive oss over Jazznytt nr 05:2010. Mens vi i staben
jobber med den utgaven, så kan du glede deg, irritere
deg og provoseres av denne utgaven av bladet. God
fornøyelse!
(Svarene finner du nederst på side 66)
JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN
Jazzkonkurranser er det helt meningsløst
å arrangere. Man kunne
like gjerne la to malere løpe om
kapp.
Frode Thingnæs i Jazznytt nr 04:1970
JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN
Før hver konsert i Molde kino heises
det opp et rødt skilt midt på scenen.
Under hver konsert henger det der –
midt i øyet – så strategisk plassert at
fotografene neppe unngår å få det
med. På konsertbillettene står varemerket.
På gratiskinoen i Folkets
Hus står unge jenter og deler ut gratis
drikke. Til og med har vi opplevd
å få servert øl i beger med reklame
for den imperialistiske giftsprederen.
Sponsors heter det. Vel kjent i popindustrien,
i idrettslivet og i andre
deler av det utvidede kulturbegrep. I
Molde er det altså Coca-Cola. Personlig
vil vi gjerne kritisere Molde
for valg av sponsor. Men aller mest
vil vi rette kritikken til dem som i
det hele tatt gjør bruk av sponsors
nødvendig. Og det er jo dessverre
den mangfoldige Krøsus som kalles
«de bevilgende myndigheter».
Leder i Jazznytt nr 04:1980
JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN
Det er mye posering i forholdet folk
har til musikk. Det kan virke som
der er fleire posører ute og går enn
musikere. Skal du snakke om noen
slags musikalsk ideologi, må det
være å åpne seg opp. Musikken er
der, og du er et filter for det du
hører. Ikke en «stjerne» som skal
vise folk hvor flink du er til å spille.
Nils Petter Molvær i Jazznytt nr
04:1990
JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN
- Jeg tror dessuten jazzpolitiet ønsker
en fullt statssubsidiert konsertsal
uten publikummere. Publikum
hoster og skal på do, noen prater og
røyker og andre vil gjerne ha mye
pils. Fysj og føy! Jazzpolitiet vil bare
presentere KUNSTEN. Den skal
være ren og ubesudlet, og helst bør
ingen andre enn de innvidde forstå
den.Generelt synes jeg Jazznytt er
blitt for mye et organ for musikere
og ledelsen i Njf i Oslo og deres
småsutring seg imellom. År etter år
åpner en Jazznytt, av og til etter flerfoldige
trusseltelefoner for å få bladet
tilsendt, for å først finne en
lederartikkel om den begredelige tilstanden
i jazzlivet og klagingen over
lite penger fra myndighetene. Det
vi, som ikke spiller eller driver
klubb, ønsker oss er humor, gode
historier – det fine med jazzen som
vi har felles – det magiske og ubeskrivelige.
Tom Jensen i debattinnlegg i
Jazznytt nr 04:2000
jazznytt [05]