Jazznytt 4.2010 - sven-inge johansen

04 2010:Layout 1 02.09.2010 11:29 Side 64
ANMELDELSER
STIAN WESTERHUS
«Pitch Black Star Spangled»
Stian Westerhus (g)
RUNE GRAMMOFON RCD 2099
Kan det virkelig være interessant
å lytte til en kar som
i all enkelhet sitter og leker
seg med sin gitar? Det kan
det.
«I all enkelhet» gir muligens feil assosiasjoner
– for dette er sannelig ikke noe slags
«nå skal dere høre hvor flink jeg er blitt i
Lillebjørn Nilsens visebok»-oppvisning! Hva
jeg vil fram til, er at dette er et genuint
soloprosjekt. Opphavsmannen har til og
med mixa plata sjøl.
Stian Westerhus må være en av landets
mest produktive musikere. Han spiller med
Nils Petter Molvær, Terje Isungset og Eldbjørg
Raknes, samtidig som han er sentral i
Crimetime Orchestra, Puma, Bladed og
Monolithic.
Albumet er fritt for beat av noe slag, og
mange av «lydene» låter ikke som gitar i
det hele tatt. Mye av materialet er iskaldt
som om ismester Isungset var i aksjon. Ellers
gjør han vel like mye mystisk med sin
han gjør det på en dobbelt-CD med
to forskjellige band.
Siden midten av 90-tallet har Smith
undervist og vært bosatt i California.
Det kan nok være en del av grunnen
til at vi har hørt relativt lite både fra
han og av han spesielt her i Europa.
Samtidig har han vært av den typen
musikant som aldri har kompromissa
nevneverdig med hva han har
trodd på og det har aldri ført han
opp på toppen av festivalplakatene
for å si det sånn.
Her møter vi Smith i to spennende
settinger og begge innspillingene er
gjort live. Den første er gjort på Vision
XIII i New York sommeren
2008 med hans Golden Quintet.
Det betyr trommeslagerne Pheeroan
AkLaff og Don Moye, tangentmannen
Vijay Iyer og bassisten John
Lindberg. Smith har laget flotte utskytingsramper
for et A-lag av amerikanske
modernister og sjøl
forteller Smith oss at han er en
trompeter som er sterkt undervurdert
av sin samtid. Det er mange
spor etter Miles i Smith sitt uttrykk,
men han er samtidig en original
med stor personlighet.
Wadada Leo Smith’s Organic hører
vi fra en konsert i New Haven i fjor
vår. Omgitt av gitaristene Michael
Gregory, Brandon Ross, Nels Cline
(Wilco-gitaristens pålegg er gjort i
studio) og Lamar Smith, cellisten
Okkyung Lee, den islandske elbassisten
Skuli Sverrison samt Lindberg
og AkLaff, får vi møte ei
usedvanlig funky utgave av Smith.
Musikken groover noe vederstyggelig
og oppleves på sett og vis som en
slags forlengelse av Miles’ «Bitches
Brew». Den festivalarrangør som
[64] jazznytt
elektriske gitar som det Jimi Hendrix i sin
tid skrudde sammen i sitt Electric Ladyland.
Nå snakker jeg altså om det reint innovative,
for dette er alt annet enn rock!
«Hovedstemmen» er gitar i segmentet sirkelsag.
Hardt og brutalt, helt og holdent
takt- og melodiløst.
Musikken er delt inn i ni deler med tilhørende
titler, uten at jeg skjønner vitsen. I
mine ører er dette ett verk, og jeg merker
meg dette: Før i tida var det om å gjøre å
få maskinene til å låte som instrumenter.
Stian Westerhus snur det på sett og vis på
hodet, når han får gitaren til å låte som
støymaskiner.
Dette skal ikke forstås dit hen at vi står i
møte med «bråk». Noen vil nok oppfatte
spesielt tittelkuttet som en avdeling av sirkelsagmassakren,
men alt som gjøres virker
velkalkulert. Fullt mulig å lytte til, om du
bare lukker øya og inntar hvileposisjon.
Arild Rønsen
hadde fått dette bandet på ei klubbscene
kunne ha kalkulert med en
sikker suksess.
Wadada Leo Smith har med «Spiritual
Dimensions» avlagt oss et sjeldent
og svært så hyggelig besøk.
Tor Hammerø
SUGARGHOST
«Balls and balloons»
Joakim Frøystein (g, v, laptop, programmed
sounds and beats), Anders
Banke (bcl, fl), Emil de Waal (dr, el)
ILK 051
Gitaristen Joakim
Frøystein er en av de
norske musikerne
som for noen år
siden dro for å studere
på Rytmisk konservatorium i
København, og som hadde store
problemer med å slippe den danske
storbyen og vende tilbake til «furet
værbitt». Han har gjort flere innspillinger
med den hjemvendte
trompeteren Gunnar Halle, mens
han denne gangen møter to av de
mest kreative, relativt unge, danske
musikerne i en morsom miks av jazz,
elektronika og pop.
Deres forrige innspilling, «Sugarghost
– Sweet Secrets» ble nominert
til «Danish Music Awards» i jazzklassen
i 2006. Selv forklarer Frøystein
musikken med at det er
«høyteknologi som møter fryktløs
intuisjon i den elektroniske sfæren,
hvor toner pulveriseres og lyder
smeltes om». Slik kan det jo også
sies. Uansett hva «vaskeseddelen»
sier, så er «Balls and balloons» en
usedvanlig hyggelig lytteropplevelse.
De tre musikerne går mer
eller mindre på hverandre, på den
måten at alt er svært sammenvevd
og tett. Låtene er sangbare og deilige,
og det låter «dansk» av hele
skiva. De Waal og Banke bidrar med
det de skal, men det er Frøystein
som styrer skuta gjennom det smule
danske farvannet. Ei morsom og
deilig plate som ofte blir avspilt på
redaktørens kontor når det stresses
og mases mot deadline. Balsam for
sjelen, tror jeg vi kan kalle det!
Jan Granlie
STEVE SWELL’S SLAMMIN’
THE INFINITE
«5000 Poems»
NOT TWO RECORDS MW 827-2
Det lille polske selskapet
Not Two Records
sørger for at
musikk som ellers
hadde hatt liten mulighet
for å nå ut, kommer hjem til
et dedikert publikum kloden rundt.
For ikke lenge siden kom Frode
Gjerstad og Paal Nilssen-Love ut
med live-innspillinga «Gromka» på
selskapet og her er det den underkjente
amerikanske trombonisten
Steve Swell som flesker til.
Swell er midt i 50-åra og har siden
1975 hatt New York som base. Etter
å ha etablert seg i tradisjonelle
sammenhenger med storbandheltene
Buddy Rich og Lionel Hampton
og jobber i «grava» på
Broadway, så blei møtet med tromboneguru
Roswell Rudd avgjørende
for at Swells karriere tok en markant
venstresving.
Swell studerte både med Rudd og
Jimmy Knepper og Grachan Moncur
III. Det betyr noen av de viktigste
modernistene i tromboneverd-
enen, og det er så avgjort i den modernistiske
og til dels avantgardistiske
gata vi finner Swell, bandet og
musikken hans her.
Sammen med seg har han saksofonisten,
klarinettisten og fløytisten
Sabir Mateen, som vi har møtt her
hjemme sammen med bl.a. Gjerstad
og Nilssen-Love de seineste åra, og
pianisten John Blum, bassisten Matthew
Heyner og trommeslageren
Klaus Kugel. De tre sistnevnte er
nye bekjentskap for meg, men er
mer enn kompetente nok i dette
selskapet.
Musikken er spilt inn live i studio i
New York i 2007 og de sju komposisjonene
Swell har skrevet er flotte
utgangspunkt for relativt frie ekskursjoner,
men med en rekke melodiske
avstikkere, der Swell og
Mateen spiller de mest sentrale rollene.
Det er absolutt rom for de
andre også – innspillinga varer i nesten
77 minutter.
Som man vil skjønne blir det ikke
spart på noe som helst – her går det
virkelig unna og det er ofte herlig å
oppleve kompromissløse musikanter
som Steve Swell som har evnen til å
blåse ut – bokstavelig talt.
Tor Hammerø
CLARK TERRY FEAT. AL GREY
«Shades of Blues»
CHALLENGE RECORDS CHR 70007
I desember runder trompeter,
flügelhornist, sanger, humorist og
legende Clark Terry 90 år. I rundt
70 av disse har han vært aktiv musikant
og vi snakker om mannen som
ga Miles Davis noen av hans første
trompettimer hjemme i St. Louis.
Etter at sjukdom gjorde han uvirk-