Juristkontakt 3 • 2007

More documents

Recommendations

Info

J. Robert Oppenheimer var atombombens far og nasjonalhelten som man mente hadde spart mange amerikanske soldaters liv. Men etter at en granskningskommisjon var ferdig med ham, var Oppenheimer stemplet som en fare for rikets sikkerhet. 34 Juristkontakt 3 • 2007 Av advokat Erling Moss Da den første atombomben smalt i ørkenen i New Mexico en julidag i 1945, siterte Robert Oppenheimer vismannen Krishna fra et 2000 år gammelt indisk epos, Bhagvad Gita: ”Jeg er blitt døden, den som ødelegger verden.” Noen år senere skal han ha sagt til president Truman at han følte det som om han ”hadde blod på hendene,” hvorpå Truman skal ha rakt ham et lommetørkle, og bedt ham tørke det bort. Han hadde i mellomtiden blitt hyllet og nærmest kanonisert i USA som ”atombombens far”, inntil han i 1954, etter avhør i en granskingskommisjon mistet sin sikkerhetsklarering. Han hadde gjort sitt land uvurderlige tjenester. Hiroshima og Nagasaki-bombene i august 1945 forhindret en amerikansk invasjon av Japan, der forsvarsledelsen regnet med opp til en halv million drepte amerikanske soldater. Han ble derfor av soldatforeldre i USA behandlet som den som hadde reddet sønnene fra den nesten sikre død – med takknemlighet og ærefrykt. Ingen kunne noen gang med fnugg av bevis påstå at han hadde vært illojal, medvirket til spionasje eller brutt noen taushetsplikt. Men John Robert Oppenheimer ble, som 50-åring og etter 12 år i ledelsen av USAs atomprogram, i løpet av noen uker våren 1954 omgjort til en fare for rikets sikkerhet. Man kunne like gjerne ha drept ham, het det i en kommentar. Bakgrunnen Oppenheimer var født i 1904 i New York, av velstående foreldre. Faren, en jødisk immigrant, handlet med tekstiler, moren var kunstner. Sønnen viste tidlig interesse for naturvitenskap. Universitetsutdannelsen begynte ikke slik, men den rivende utvikling i kjemi og partikkelfy- sikk vakte interesse, og etter studier i England, Tyskland og USA, fikk han en doktorgrad i 1927. Tiden etterpå var begynnelsen til den store ideologiske striden mellom demokratier og diktaturer. Og børskrakk og stor arbeidsledighet. Universitetsmiljøene ble kraftig radikaliserte – med Oppenheimer og mange av hans venner og senere kolleger som klare anti-nazister, og med holdninger som til slutt skulle omgjøre ham til en kommunist-sympatisør i mange politiske øyne i hjemlandet. Fra 1942 begynte USAs storstilte satsing på å utvikle den første atombomben. Det tok nesten tre år. US Army fikk eneansvaret for ”Manhattan-prosjektet”. General Leslie Groves og Oppenheimer skulle ha overordnet ansvar for 1500 personer som ble plassert i en nybygget leir i New Mexico. Men utviklingen skjedde over hele USA, og i alt skal 130 000 personer ha vært engasjerte. Fra 1946 overtok den sivile delen av statsapparatet. The Atomic Energy Commission ble etablert, med rådgivingsgrupper som støtte, og med Oppenheimer som sentral medspiller og rådgiver omtrent overalt, fra sin sivile stilling som professor ved Princeton-universitetet. Den kalde krigen kom fort. Churchills tale mot Stalin ved Fulton-universitetet i Missouri i 1946, okkupasjonen av randstatene som endte med Tsjekkoslovakia i 1948, Berlin-blokaden, Sovjets første atombombe i 1949, Kinas fall til Mao, etter hvert også Koreakrigen. Spionasje Og under alt dette sivet det inn andre ubehagelige avsløringer: Sovjet-spionasje mot Manhattan-prosjektet nærmest fra dag en, med utgangspunkt i Canada. Klaus Fuchs, ekteparet Rosenberg, Alger Hiss og mange flere, for å nevne stikkord. Og det hadde vært kjent at mulighet for atomfortsettelse forelå. Hydrogenbomben var en teoretisk mulighet, antatt sprengkraft for en første modell på 1000 ganger Hiroshima-bomben. Et estimat om 40 millioner døde bare i USA om krig skulle føres mot Sovjet med slike våpen. Ordet ”forsvar” fikk plutselig en helt annen mening, det ble nærmest meningsløst. Og det var da Oppenheimer, med følge av mange av sine vitenskapskolleger snudde: ”The only imaginable defence is peace.” Politikken I 1953 døde Stalin. Etterfølgerne ville unngå ethvert tegn på svakhet. Så utenriksminister Malenkov kunngjorde samme år at Sovjet hadde hydrogenbomben, så liten at den kunne fraktes med fly, og tilsynelatende langt foran amerikanerne. Samme år ble general Eisenhower ny president I USA. Juristene hadde meldt seg for lenge siden. Av dem var det to som utmerket seg med ”kommunistjakt”, en ung advokat fra California som het Richard Nixon og en dommer fra Ohio, Joseph McCarthy. Nixon ble visepresident. Kongressens ”Komité for uamerikansk virksomhet” (HUAC) hadde vært i virksomhet i flere år. ”Kommunistene” i USAs føderale departementer skulle renskes ut over alt, og appetitten og antallet steg mens komiteen spiste seg gjennom statsadministrasjonen. Så da oppdemmingspolitikken startet med Eisenhower, hadde man også klima til å gå løs på Oppenheimer, som med sin advarende holdning og med sine moralske advarsler mot opprustingen med atomvåpen, hadde skaffet seg mange skjulte og sterke fiender. Oppenheimer hadde faktisk flere år før møtt for HUAC-komitéen. Det møtet ble definitivt en seier for ham. Politikerne satt som trollbundet da de hørte på ham, het det etterpå. Nå var definitivt klimaet endret.Var ikke Sovjets atomforsprang et resultat av Oppenheimers ”illojale opptreden”? Hadde han ikke gitt fullstendig feilaktige råd til regjeringen, og var det ikke bevisst? Den liberalt tenkende fysiker hadde lenge vært en plage for ”the hardliners”, både i politikk og blant noen kolleger (særlig Edward Teller). Kanskje nå endelig en sjanse til å bli kvitt ham for godt? Og som seg hør og bør i slike situasjoner: Det vanlige rettsapparat er ”ubrukelig” – det kan ikke benyttes når bevisene mangler, det kan ikke benyttes når prosesskravene skal oppfylles (og ”due process” er i USA innskrevet i grunnloven), det kan ikke benyttes når en uregjerlig jury – i ordenes konkrete betydning! – har det endelige ord. Rettsapparatet er ubrukelig når resultatet av prosessen er bestemt på forhånd. Ovenfra. Det er da man trenger en granskingskommisjon. Der er det ingen ”part” med partsrettigheter, bare vitner. Der er dommerne plukket ut på forhånd. Det er som på teatret. Fordelingen av rollene avgjør
Oppenheimer i samtale med Albert Einstein. (Foto: Corbis) alt. Og man skal ha mye flaks hvis man skal påvise noe ”equality of arms.” Granskingen Joseph McCarthy ville gjerne gå løs på Oppenheimer med høring i HUAC-komitéen. Men Eisenhower skjønte som de fleste andre at McCarthy var en bølle, at en konfrontasjon med Oppenheimer godt kunne slå begge veier. Oppenheimer var intelligent og godt talefør. Så McCarthy ble ”overtalt” til å holde seg vekk. Han brukte fjernsynet i stedet. Hvem var egentlig skyld i den motvillige forsinkelsen med H-bomben? Og risikerte ikke nå USA å bli utslettet? ”Og jeg spør dere, hvem har skyld i det? Er det lojale amerikanere, eller er det forrædere som med viten og vilje har gitt vår regjering gale råd? De som har latt seg feire som atomhelter, og hvis forbrytelser nå endelig kan bli undersøkt?” Eisenhower utpekte general Lewis Strauss som leder av Atomenergikommisjonen (AEC), den oppnevnte en komité på tre medlemmer som skulle granske Oppenheimers virksomhet, som en undersøkelse av om han kunne beholde sin høyeste sikkerhetsklarering. Og denne ”hearing” begynte 12. april 1954, i et nitrist regjeringslokale i Washington, med bord i hesteskoform, med kommisjonens tre medlemmer sittende i U-en og med ”aktor” på den ene, og ”forsvarer” på den andre siden. Oppenheimer og vitnene satt i en sofa når de ikke skulle forklare seg fra ”vitneboksen”. Ingen av de tre medlemmene hadde en bakgrunn som gjorde dem vennlig stemt overfor Oppenheimer og det han stod for i spørsmålet om storstilt atomopprustning. Det var kjent at han også hadde tatt til orde for spredning av informasjon om atomvåpnene, stikk imot oppfatningene til store deler av USAs politiske og militære ledelse. Fjernet man hemmelighetskremmeriet, kunne det kanskje være større sjanse for diplomati og politiske løsninger, også i forhold til Sovjet. I stedet for McCarthy kom advokat Robert Robb som representant for regjeringen, kjent som en seig prosessadvokat. Oppenheimers advokat, Lloyd Garrison, hadde en hånd bundet på ryggen fra første dag. Han hadde ikke sikkerhetsklarering, og all informasjon som i henhold til The Atomic Energy Act fra 1946 var hemmeligstemplet, fikk han ikke tilgang til. Ikke Oppenheimer selv heller. Eisenhower hadde sørget for at hans eget arkiv ble fjernet fra hans kontor lenge før, offisielt under henvisning til utgiftene ved å betale sikkerhetsvakter for å passe på det. Garrison opplyste villig om hvilke vitner han ville føre til Oppenheimers forsvar, mens Robb ikke fortalte noe om sin vitneliste. Det skulle se ut som en rettssak, men prosessreglene for slike rettssaker skulle ikke gjelde. Avhøret av Oppenheimer Robb var godt forberedt. Skulle han få frem det han ville, måtte han bringe Oppenheimer ut av fatning. Og tilsynelatende hadde Oppenheimer noe å skjule. Han hadde vært forlovet med Jean Tatlock på 30-tallet, en ung enke etter en Juristkontakt 3 • 2007 35
Page 1 and 2: Magasinet for hele jus-Norge NR 3 -
Page 3: 5 6 12 16 22 26 28 32 33 38 40 41 4
Page 6 and 7: En glad humle i sort kappe 6 Jurist
Page 8 and 9: 8 Juristkontakt 3 • 2007 ” Dett
Page 10 and 11: tember for å påvirke opinionen. I
Page 12 and 13: Siden sist Investor spår kvinne-fi
Page 14 and 15: Siden sist Vasket svart hos trygdek
Page 16 and 17: 16 Juristkontakt 3 • 2007 Arbeids
Page 18 and 19: Kronfogd Patrik Berglund ved Kronfo
Page 20 and 21: Advokatlønninger på store advokat
Page 22 and 23: 22 Juristkontakt 3 • 2007 Alterna
Page 24 and 25: - Noen mennesker avsetter DNA bedre
Page 26 and 27: Midlertidig ansatt Går fra engasje
Page 28 and 29: «Skrik» og «Madonna» Tidenes ku
Page 30 and 31: - Munch-ranerne høres ut som den k
Page 32 and 33: Justisministere - Vi klarer ikke å
Page 36 and 37: Forskere og militære offiserer, bl
Page 38 and 39: Bøker - anmeldelser «Inngåelse o
Page 40 and 41: ” Vi møter en utstrakt pekefinge
Page 42 and 43: Erik Graff mener Juristkontakts fas
Page 44 and 45: Meninger Juridisk miljøberedskap V
Page 46 and 47: Meninger Sukker oppgitt Av Ole Chri
Page 48 and 49: 48 Juristkontakt 3 • 2007
Page 50 and 51: Den høyere påtalemyndighet Den h
Page 52 and 53: NJ-Butikk
Page 54 and 55: Juristforbundet Tjøme-konferansen
Page 56 and 57: Nytt om navn Runde år 85 år 23.04
Page 58 and 59: NYTT OM NAVN Dalbak, Camilla, advok
Page 60: B-PostAbonnement Ettersendes ikke v

Juristkontakt 3 • 2007

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?