Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner ... - DFEF

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 2 februar 2008 Årgang 104 

”Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, 

fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.” Matteus 22, 29

Redaktør: 

Leif Frode Svendsen 

Kvartnesveien 20 

4276 Vedavågen 

Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

Portrettet En kjempe har gått bort 

Musikalen Dommedag 

Kjell Høidebraaten elsker Bibelen og leser den fra perm til perm – igjen og igjen. 

Akkurat kjærligheten til Guds ord gjorde nok at han i sin tid vant hovedpremien 

i det populære fjernsynsprogrammet ”Kvitt og dobbelt”. 

LES MER SIDE 6 OG 7 

Sommerstevnet på Solstrand 

Olav Dahl er leder for hovedkomiteen for årets Sommerstevne på Solstrand 

8. – 13. juli. Han og resten av komiteen har gjort en kjempejobb og allerede 

er mesteparten av talerne klare. Gjestetaleren, som er mye brukt i kampanjer 

og stevner, kommer i år fra Sverige. LES MER SIDE 12 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Kontonr: 3000 15 47522 

Misjons- og Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53425833 

Mobil: 97583807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

nr. 2 februar 2008 2 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Webansvarlig: 

Mats Arild Vedøy 

Trykk: 

Nils Sund Boktrykkeri 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Kontorsekretær: 

Berit Johannessen 

Høybråtenv. 23K 

1055 Oslo 

Telefon: 22305883 

Mobil: 92089321 

E-post: 

berit.johannessen@dfef.no 

Sangevangelist Egil Solheim har gått 

bort 72 år gammel. Den folkekjære 

evangelisten som i 50 år reiste sammen 

med sin nære og gode venn Arne 

Gundersen, har betydd utrolig mye 

for DFEF og Kristen-Norge. Ikke få 

mennesker har fått oppleve frelse og 

gjenfødelse gjennom Egil og Arnes 

tjeneste. LES MER SIDE 10 

Testamentariske gaver 

Mange kristne organisasjoner og 

bevegelser får inn store millionbeløp i 

testamentariske gaver hvert år. I DFEF 

derimot har det kun kommet inn en gave 

per år siden 2000. Flere setter fokus på 

dette i månedens Budskap.. 

LES MER SIDE 14 

Ung pastor med kule i nakken... 

Walter Ruben ”Cocha” Monje var en notorisk kriminell og ransmann da en han ved et uhell ble skutt i 

halsen av en kamerat. Kulen satte seg fast i nakken, og siden har den vært der. I dødskampen lovte ”Cocha” 

Gud at hvis han ble helbredet, skulle han forkynne evangeliet over hele verden. 


Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 500,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og adresseforandring 

skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må 

innkomme den 20. i måneden 

før utgivelse (ca. den 15. i hver 

måned) 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Kjell Ove Tangen 

Magnhildrud Allé 9 

1809 Askim 

Telefon: 69883549 

Mobil: 97517573 

E-post: 

kjell.tangen@ulleval.no 

Forsidefoto:Kjell Høidebraaten 

Foto: Marion Haslien 

Kristiansand Domkirke var stappfull 

av mennesker da 50 ildsjeler fra 

Betania Kristiansand viste musikalen 

Dommedag. Hele 2400 mennesker har til 

nå sett forestillingen, og mange har blitt 

frelst gjennom å ”se” budskapet om Jesu 

gjenkomst. 


“Jeg vil selv ta ansvar 

for at det finnes minst 

ett fortrolig menneske 

i mitt liv. Der hvor det 

finnes fortrolighet, 

finnes det veier 

gjennom mørket.” 

Karsten Isachsen 

“Troen slutter der 

bekymringene 

begynner og 

bekymringene slutter 

der troen begynner” 

Georg Müller 

“Ordet å tro 

er i Bibelen på 

Sydhavsøyene oversatt 

slik: “Å hvile på Jesus 

med hele sin vekt.” 

John G. Paton 

Kristus i oss – 

er det fortsatt håpet? 

De Frie Evangeliske Forsamlinger 

er kjent for en rik forkynnelse om 

Kristus. Fokuset ligger ikke på hva 

vi som kristne kan gjøre, men hva 

Kristus har gjort og kan gjøre for oss - 

og gjennom oss. 

I en fattig åndelig tid kan det jo 

være fristende som menighetsledere 

og forkynnere å gripe tak i all 

elendigheten selv. Forkynnelsen i 

møtene blir alvorlig og predikanten er 

på krigsstien. Her skal all ugudelighet 

utryddes, og folket må omvende seg. 

Materialismens klamme grep og all 

sløvheten skal bort. 

Og mange liker å få denne risen og 

alvorlige forkynnelsen: Selvfølgelig 

vet de at ikke alt er som det skal være 

med dem, og en god porsjon kjeft er 

bare på sin plass. På den måten kan 

jeg jo ta meg i sammen og få gjort 

noe med situasjonen. Litt selvstrev 

er jo bare nyttig for den åndelige 

utviklingen? Og for en tid vil jo 

menigheten oppleve framgang; folk 

vil jo ta seg sammen og gjøre sitt 

beste. Den langsiktige virkningen av 

en slik forkynnelse tenker vi ikke på 

i øyeblikket. Her skal alle nemlig ned 

på kne! Så får vi heller ta på alvor 

alle som ikke klarer å ta seg i sammen 

med enda mer alvorlig forkynnelse. 

Folk havner dermed ikke bare på kne, 

men inn i fordømmelse og sløvhet 

som på sikt totalt lammer menigheten. 

Dessverre vil forkynnere som har en 

sterk, fordømmende forkynnelse selv 

vokse inn en spesiell stolthet, hvor 

de ser på seg selv som mer åndelig 

enn alle andre. Og på den måten 

vil de selv falle ut av nåden og får 

ikke oppleve alle velsignelsene fra 

Himmelen. Jesus advarer oss på det 

sterkeste mot å dømme vår neste: Vi 

Leder ved redaktør 


skal ikke se etter feil hos de andre, 

men heller søke Gud for oss selv, og 

ikke plukke fliser, men planker hos 

oss selv. Det siste vi trenger i DFEF 

er forkynnere og menighetsledere som 

ikke lenger er tjenere, men som er blitt 

en form for maktmennesker, som ikke 

lenger kan ydmyke seg under Guds 

hånd. Og som har sin egen oppfatning 

om hvordan fornyelse og vekkelse 

skal komme. Og ikke har evne til en 

konstruktiv samtale og endring av 

veivalg. 

Nå er det riktig å holde en viss balanse 

i dette, for sannheten i Ordet kan 

”knuse” oss. Gud kan peke på ting 

i livene våre som vi må omvende 

oss fra, men tonen i forkynnelsen er 

kjærlighet, og salvelsen i møtet driver 

oss til Kristus og nåden. Fordømmelse 

driver oss bort... 

Med et sterkt og rikt fokus på 

Jesus Kristus i våre samlinger, 

vil mennesker ikke komme inn i 

selvstrev, men inn i frigjørelse og 

sann åndelig fornyelse. Det er ikke 

lenger snakk om hva du har i deg selv, 

men hva du har i Kristus? Det er ikke 

snakk om hva du kan gjøre, men hva 

Kristus kan gjøre gjennom deg! Det 

er ikke snakk om at du gjennom en 

perfekt livsstil skal vinne mennesker 

for Gud, men mennesker skal i ditt 

liv oppdage Kristus. I våre samlinger 

er Kristus til stede for å møte oss, 

til frelse, fornyelse, åndsdåp og 

helbredelse. I dette ligger frigjørelse 

og seier! Vi skal ikke produsere noe, 

for Jesus er midt i blant oss. Han skal 

gjøre det! Hovedfokuset er: ”Kristus 

i oss – håpet om herlighet”. Et håp 

om herlighet og glede, et liv i seier – 

dette handler om at Kristus får vinne 

skikkelse i oss.

Roy Wareberg 

Aktuelt Synspunkt: 

Christina Ek 

Jeg tar av meg hatten 

for Astrid Alvim. 

I januar tok hun initiativ 

til et opprop på nettet: 

”Gi en stemme til 

annerledesbarna”. 

I løpet av fire døgn 

hadde over tusen 

personer signert og 

flere aviser og blader 

hadde skrevet om den 

engasjerte kvinnen 

fra Østfold. I dagene 

som fulgte tok den 

modige tobarnsmoren 

kontakt med biskoper, 

foreninger og 

organisasjoner for å få 

dem i tale. Et opprørt 

bispemøte bestemte 

seg umiddelbart for 

offentlig å melde en 

dyp uro for det økende 

antallet aborter grunnet 

Downs syndrom. 

Christina Ek 

Antall aborter på grunn av Downs 

syndrom er tredoblet på få år, 

meldte NRK i januar. De konkrete 

tallene er 44 i 2005 mot 14 i 1999. 

Nyhetsoppslaget på NRK ble et 

vendepunkt for Astrid Alvim fra 

Fredrikstad. For ni år siden fødte 

hun ei jente med Downs syndrom, 

men bare fem år senere døde jenta 

brått og uventet på grunn av en 

infeksjon. Astrid Alvim hadde fått 

fem og et halvt års erfaring med at 

annerledeshet ikke er det samme som 

meningsløshet. Da NRK kringkastet 

tallene, klarte hun ikke å sitte stille 

lenger. Hun måtte gjøre noe, si ifra, 

reagere! 

I dag får alle gravide kvinner over 

38 år tilbud om fostervannsprøve. 

Formålet er å oppdage kromosomavvik. 

Ved flere av landets 

sykehus får kvinnene tilbud om 

”dobbeltesten”. En blodprøve som 

er enklere og forbundet med mindre 

risiko. Ullevål sykehus opplyser at 

testen oppdager 80-90 prosent av 

fostre med Downs syndrom. Mange 

mener det er et tidsspørsmål før 

alle gravide får tilbud om en slik 

blodprøve. - Utviklingen er ikke 

trist, den er skremmende, sier Astrid 

Alvim. Hun mener trenden må 

stoppes nå, før de etiske dilemmaene 

blir enda større. Hva når vi får testen 

for autisme? Spør hun. Eller ADHD, 

blindhet eller dysleksi kan vi også 

spørre. Alvim er redd for at leting 


Reidar Gamst 

Jeg heier på deg 

etter avvik hos ufødte barn kan bli 

en norm, og at de fleste vendes til 

tanken om at det er helt greit. 

Det initiativet som Astrid Alvim 

viser, imponerer meg stort. Hvilke 

følelser kan det ikke gi å miste et 

barn, og i tillegg lytte til statsråder 

som ikke bekymrer seg for at stadig 

flere velger å ta bort et barn som 

viser seg å være slik ditt barn var – 

det barnet du elsket og mistet? Det 

er ikke lenge siden tidligere statsråd 

Karita Bekkemellom sa at ”i min 

situasjon ville jeg valgt abort” da 

Kanal 24 spurte om hva hun ville 

gjort hvis hun, rent hypotetisk, ventet 

et barn med Downs syndrom. 

Når jeg sier at jeg tar av meg 

hatten for Astrid Alvim, mener 

jeg det virkelig. For det er så lett 

å tenke at verden går sin skjeve 

gang uansett av hva vi foretar oss. 

Vi tror at vår stemme ikke har et 

fnugg av betydning, og at vi har 

null innflytelse på det som skjer i 

fedrelandet. Men jeg har lært en ting: 

Det er helt feil. Her er en kort liste på 

hvordan du kan bidra til forandring: 

1) Innta posisjon: 

Bestem deg for å ikke være 

likegyldig til det som skjer i landet 

vårt. Innta en engasjert holdning 

(på en balansert måte), finn temaer 

som engasjerer deg. Ikke få dårlig 

samvittighet over alle de sakene 

du ikke klarer å følge med i. Vi har alle våre 

hjertesaker. 

2) Bli en supporter: 

Finn noen mennesker du synes står opp for den 

eller de sakene som er viktige for deg. Send en 

sms eller en kort e-post og si hvor viktig og god 

jobb du synes han eller hun gjør. Hører du en 

politiker, leder, eller en tobarnsmor uttale noe 

fornuftig og viktig på radio, TV eller i avisen? Gi 

dem tilbakemelding, gi respons! Fortell dem at 

du heier på dem. 

3) Heng med: 

Sørg for at du blir oppdatert på temaene du er 

engasjert i. Abonner på et nyhetsbrev fra noen 

eller en organisasjon du mener er viktige for 

landet vårt. 

Jeg tror effekten av støtteerklæringer, 

oppmuntringer og heiarop er kraftig undervurdert. 

Personlig har jeg sett på nært hold hva det kan 

utrette og bety. Derfor, hvis ikke du har signert 

oppropet til Astrid Alvim, gå på nett og gjør det 

(www.opprop.no). I tillegg kan du jo sende henne et 

elektronisk heiarop. 

M annakornet: 

Åndens dåp gjelder deg 

”Men dere skal få kraft når Den Hellige 

Ånd kommer over dere, og dere skal 

være mine vitner i Jerusalem, i hele 

Judea, Samaria og like til jordens ender” 

(Apostlenes gjerninger 1, 5) 

Kan jeg bli åndsdøpt? Er det for meg, eller er det bare for 

noen utvalgte? Jeg vet jo at Bibelen sier: ”Dere skal døpes 

med Den Hellige Ånd.” 

La oss høre hva Peter sa om den ting på pinsefestens dag: 

”Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi 

navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds 

gave. For dere hører løftet til og deres barn og alle dem som 

er langt bort, så mange som Herren vår Gud kaller til.” ALLE! 

Det kan vel aldri bli annet enn ”alle”. Det er betegnende at ordet 

”alle” forekommer minst elleve ganger i Apostlenes gjerningers 

andre kapittel. Det er som en stor Faderfavn åpner seg i dette 

kapittel. 

Allikevel forstod ikke apostlene hele rekkevidden av Guds store 

giversinn. De trodde at frelsen og løftene hørte til jødene og ingen 

andre. Men Gud gav Peter en lærdom og sa: ”Det Gud har renset, 

skal du ikke gjøre til urent” (Ap.gj. 10, 15). ”Ånden sa til meg at 

jeg skulle gå med dem uten å tvile” (Ap.gj. 11, 12). ”Jeg skjønner i 

sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk” (Ap.gj. 10, 34). Tydelig 

hadde Gud vist at Åndens dåp er for alle. 

Men er det for meg? Jeg er så svak og alle de andre er så mye 

bedre. Den som av et ærlig hjerte ber Gud om kraft, får oppleve 

den. Frelsen betales ikke verken med tårer eller bot. Prisen ble 

betalt av Jesus, og frelsen er av nåde. Slik er det også med Åndens 

kraft. Den gis som en gave uten fortjeneste. Hvordan var det med 

apostlene? Var de hellige og sterke når de var samlet på øvre 

salen for å motta Åndens kraft? Nei, absolutt ikke. De hadde alle 

falt og fornektet at de kjente Jesus. De hadde visselig vendt om 

når de møtte Jesus etter oppstandelsen. Men de var like svake. 

Jesus hadde lovet: ”Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd 

kommer over dere.” Det var for å bli sterke de skulle få 

Åndens kraft. 

Nå må vi si at det skjedde et helliggjørende verk i dem 

mens de ventet på øvre salen. Og den som lengter etter å 

få den kraft som gjør den svake til en seiervinner, og som 

går inn i bønn og forventning, det mennesket står åpen 

for mottakelsen av Den Hellige Ånds kraft. Mens vi ber 

bereder Herren karret. En blir tømt og renset for å motta 

hva Herren har lovet i sitt ord. Kjenner du deg svak og 

udugelig, da er Åndens dåp nettopp for deg. Takk Gud 

du som så lenge har bedt om Åndens kraft. Johannes 

sier: ”Dersom vi ber Ham om noe etter Hans vilje, så 

hører han oss.” Tro at løftet også gjelder deg... 

Daniel Dahl, pastor og misjonær 

Det Gode Budskap 1979

- Kutter 

samfunnet ut 

Gud vil det 

mangle en 

dimensjon, 

sier Kjell 

Høidebraaten. 

- Materielt rike, 

men fattige sjeler 

Portrettet / Møte med Kjell 

Høidebraaten 

Tekst: Raymond Haslien, Dagen Magazinet 

Foto: Marion Haslien 

Du husker kanskje Kjell Høidebraaten 

fra NRKs «Kvitt eller Dobbelt» på 80tallet? 

Der tok han toppgevinsten i 

kunnskapskonkurransen, med Bibelen 

som tema. Vi har besøkt bibelkjenneren 

som i dag nyter pensjonisttilværelsen. 

Hjemme i eneboligen i Moss finner 

vi Høidebraaten ved kjøkkenbordet 

med Bibelen, kladdebøker og gresk 

oppslagsverk. 

- Jeg tar undervisningstimer i gresk, 

men jeg kommer nok aldri til å lære det 

nr. 2 februar 2008 

skikkelig. Det er fryktelig gøy å kunne 

lese litt i grunnteksten, noe jeg kan 

anbefale til andre. 

- Kan du hebraisk også? 

- Ja, jeg kan noe. 

- Du snakker jo med folk når du er i 

Israel, skyter kona inn. 

- Ja, men det er moderne hebraisk det, 

svarer Høidebraaten. 

Han er litt beskjeden på egne vegne. Men 

for folk som kjenner ham blir han omtalt 

som et unikum. Med en ufattelig iver 

kaster han seg over Bibelen og leser den 

fra perm til perm - igjen og igjen. 

Bibelleser 

Selv om Høidebraaten er pensjonist 

står han tidlig opp om morgen for å 

søke Guds Ord. Det kan fort bli tretti 

kapitler. Ikke nok med det, men han har 

omhyggelig skrevet av både 1930- og 

1978-oversettelsen for hånd. Arbeidet 

tok flere år, og er pent innbundet i seks 

bøker. Begrunnelsen for å gjøre noe 

slikt lå i at han ville sammenligne de to 

oversettelsene med hverandre. 

– Det gikk natt og dag til dette arbeidet. 

Jeg hadde jo full jobb ved siden av, så det 

ble mye å gjøre, forteller han. 

- Blir du ikke lei av å lese den samme 

boka så mange ganger som du har gjort? 

– Nei, det blir jeg ikke. Det er ikke bare 

bokstaver, men ånd og liv. Det har noe 

med det å gjøre - det er ikke en vanlig 

bok dette. Det er jo også et helt bibliotek 

mellom disse permene. Den har blitt til 

over tusener av år, så det er spennende 

saker. 

Samfunnsengasjert 

Høidebraaten følger også nyhetsbildet i 

radio, TV og aviser, men han mener det 

blir for mye sirkus i mediene. 

– Vi hadde helt sikkert hatt et bedre 

samfunn dersom flere hadde lest Bibelen. 

Da hadde vi kanskje ikke fått tid til å lese 

så mye annet, smiler Høidebraaten. 

- Det blir for lite ettertanke i det som 

serveres i media. Det skal være enkle 

løsninger og folk forlanger sirkus. 

Dermed er vi kommet inn i en ond sirkel 

der man stadig må bryte grenser for at 

det skal engasjere. 

At bibeltroende får benevnelser som 

«mørkemenn» i de samme mediene 

mener han er fullstendig skivebom. 

– Det er ikke kristenfolket som avler alt 

det negative vi ser på TV og leser om i 

avisene. Tenk bare på hva Bibelen sier 

om å være god og snill mot hverandre. 

Tenk om vi fikk mer av det, sier han 

ettertenksom. 

I Galaterne heter det at åndens frukt er 

kjærlighet, glede, fred, langmodighet, 

mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet 

og avholdenhet. Har det moderne 

mennesket en øvelse her? 

- Ja, kjære folk, sier han etter en lengre 

latter. 

Han tenker seg om en liten stund før 

han blir alvorlig og ramser opp fruktene 

ord for ord. For hvert åndelig frukt han 

nevner, stopper han opp og gir rom for 

ettertanke. 

- Kjærlighet, hva er det? 

- Glede, hva er det? 

- Fred, hva er det? 

Feil retning 

Høidebraaten er rystet over samfunnsutviklingen. 

For en tid tilbake ble 

det kjent at regjeringen innskjerper 

kristendomsundervisningen i skolen. Det 

mener han er et nytt skritt i feil retning. 

- Jeg begriper ikke at man kan hevde 

at samfunnet blir bedre. Leser ikke 

de samme politikerne aviser, spør 

Høidebraaten retorisk med tanke på vold, 

drap, skilsmisser og at stadig flere barn 

blir tatt hånd om av barnevernet. 

Han sammenligner politikerne med 

mannskapet om bord på et skip, på vei 

fremover mot et skjær. 

- “Vi er på riktig vei”, sier de som styrer 

skuta, men vi er ikke framme enda! 

Det hjelper ikke å snakke om at det går 

fremover når man snart havarerer. 

- Man må se ting i sammenheng. Man må 

snakke om årsak og virkning. Når Gud 

må ut etterlater man et tomrom. Så lager 

man psykologiske, politiske og kulturelle 

svar på problemene som ikke kan 

besvares uten at man tar med en åndelig 

dimensjon. Er man virkelig så dum 

at man tror en kan radere ut Gud med 

noen setninger og tro at det går upåaktet 

hen? Kutter en ut Gud vil det mangle en 

dimensjon, et håp er blir borte. 

Høidebraaten savner også navnet Jesus i 

mediedebattene. 

- Kirkens menn som har klippekort i TVdebattene 

snakker ikke om kristendom. I 

stedet snakker de fint om humanisme. Vi 

hører dem nesten aldri snakk om at Jesus 

kom for å frelse mennesker. Debatten om 

selvbestemt abort er også strøket bort fra 

timeplanen. Det mennesket trenger, er 

frelse, sier Høidebraaten. 

Livskvalitet 

Mennesker har en egen evne til å tro at 

alt har blitt så mye bedre fordi vi har fått 

mange moderne hjelpemidler, men det 

er ikke det samme som at det står bra til 

inne i folks sjel. 

- Livskvalitet er ikke noe du kan kjøpe 

for penger. Med penger kan man få 

det lettvint i hverdagen. Har du bil 

slipper du å gå. Med mye penger kan du 

kjøre på med strøm, uten vedhogging. 

En kan kjøpe snøfreser, så slipper en 

kanskje å få øm rygg etter snømåking. 

Men livskvalitet kan man ikke kjøpe, 

understreker han igjen. 

- Det moderne mennesket er rikt på 

materielle ting, men er fattige i sjelen og 

åndslivet. 

- Hva er livskvalitet for deg utover troen? 

- Å få være med å delta i noe som 

betyr noe for andre. Stå til tjeneste for 

fellesskapet med noe positivt, sier han 

ivrig. 

Gjennom mange år har han vært 

frivillig medarbeider i radioprogrammet 

«Spørsmål og svar fra bibel og sangbok» 

på lokalradioen Radio Øst. Her stiller 

han bibelske spørsmål til lytterne i 

Østfold. Et populært program som har 

vært sendt i mange år. 

- Det gir meg også veldig mye tilbake. 

Mange takknemmelige mennesker, sier 

bibelkjenneren fornøyd. 

Kjell Høidebraaten ved bokhyllen, hvor han finner fram Bibelen han har skrevet for hånd.

På kryss og tvers 

Avsluttet tjeneste 

Reidar Gamst (bildet) avsluttet sin 

tjeneste som pastor i Betel Horten 

med umiddelbar virkning 6. januar. 

Han vil nå konsentrere sin tjeneste om 

bibelskolen. 

På den nye hjemmesiden til 

menigheten: www.betelhorten.no 

takkes Gamst og familien for den 

tjenesten de har utført og ønskes Guds 

velsignelse videre. I januar har Bjarne 

Staalstrøm, Ragnhild Kihle, Yngvar 

Pettersen og Jan Veiby blant annet talt 

Guds ord i forsamlingen. 

Ny kontaktperson 

Menigheten på 

Klokkarstua har fått ny 

kontaktperson: 

Olav E. Nilsen 

Dalenveien 4, 3490 

KLOKKARSTUA 

E-post: o-enilse@online.no 

Tlf. 32 79 34 48 – Mob. 900 212 41 

Betania Grimstad 

I februar taler pastor Anton Heggvik, 

Glenn Meberg og Per Bergan. 

Torsdag 24. januar startet menigheten 

opp med Minibibelskole. Disse 

møtene vil begynne med en lengre 

undervisningsbolk, før det blir litt 

servering og etterfølgende samtale. 

Ellers kan vi lese ut fra hjemmesiden 

at det trengs flere medarbeidere, 

spesielt innen barnearbeidet. I og 

med at dette arbeidet nærmest har 

fordoblet seg i forhold til barn som 

kommer, forstår vi behovet. Les mer 

på www.betaniagrimstad.no. 

Michael Järlestrand 

i Kristiansand 

Den profilerte, svenske sangeren 

Järlestrand deltok under et møte i 

Betania tredje februar. Ole Kristian 

Iglebæk talte i det samme møtet. 

Torbjørn i Askim 

Flere talere står på talerlisten i Askim 

Frie Misjonsmenighet i slutten av 

januar og februar. Vidar Aronsen, 

Sikke C. Duggan, Egil Torp og 

Torbjørn Arnesen (bildet) taler i 

formiddagsmøtene på søndagene. 


Bjarne i Oslo 

Bjarne Staalstrøm er en av flere 

talere som deltar under møtene i 

Møllergaten 40 i februar. Ellers vil og 

Terje Rygh, Matthew Embalathil, Åge 

Johannessen og Øystein Østerhus tale 

Guds ord. Onsdag 27. februar taler 

Curt Westman over temaet: ”Å gå i 

Herrens skole”. 

Hasseløy på Moster 

I Sion deltok Halvard Hasseløy 

(bildet) i møtene fra 17. - 20. 

januar. Pastor Morten Helland talte 

uken etter, og videre deltar Birger 

Wroldsen, Morten Helland og 

Francisco Bazan, Argentina 

(24. februar kl. 18.00) med 

forkynnelse. 

Otto Hvidsten døde den 7. januar d.å. 

i en alder av 92 år. Høsten 2003 fikk 

han hjerneslag og har siden da vært 

på sykehjem. I denne perioden har 

han måttet sitte i rullestol. Taleevnen 

var også svekket, men han fungerte 

godt og tilpasset seg sin nye situasjon 

på en beundringsverdig måte. Det 

var alltid en glede å besøke ham, og 

tanken var fremdeles klar, om dog 

noe redusert. I den senere tid skrantet 

helsen, og til slutt sviktet nyrene å 

fungere. 

Begravelsen fant sted den 17. januar 

med deltagelse av venner og familie. 

Ikke minst var det godt å se den fine 

samlingen av barnebarn, hvorav 

en av disse spilte imponerende 

flott på trompet akkompagnert 

av organisten. Hans svigersønn, 

presten Magne Steinnes, forrettet, 

Bjørn Olsen sa minneord på vegne 

av Misjonsutvalget og DFEF og 

undertegnede på vegne av Norsk 

Gideon-Bibelmisjon. Også på 

minnesamlingen etterpå ble det sagt 

mange gode ord om hva Otto hadde 

betydd. 

Otto ble frelst allerede som en ung 

gutt. Hans foreldre tilhørte De Frie 

Venner, og det ble derfor naturlig at 

han knyttet seg til denne menigheten 

i Bergen. I denne menigheten har 

Otto vært engasjert i det meste: 

musikkleder, ungdomsleder, 

eldstebror og i mange år ledende 

eldste. 

Otto ble også aktiv på landsplan for 

De Frie Evangeliske Forsamlinger. 

Han ble med i Misjonsutvalget, 

hvor han etter hvert ble en av 

veteranene. I mange år gjorde han 

tjeneste som kasserer. Siden ble 

han formann. Han påtok seg svært 

krevende arbeidsoppgaver i en viktig 

oppbyggingsfase. Han var en dyktig 

og handlekraftig leder med evne 

til å finne praktiske løsninger. Til 

tross for sterke meninger hadde han 

evnen til å lytte til andre og finne 

frem til gode løsninger. DFEF er ham 

stor takk skyldig for fremdriften i 

misjonsarbeidet i en rekke år. Mange 

av misjonærene satte også stor pris 

på Otto både som sjelesørger og 

problemløser. 

Som om ikke dette var nok engasjerte 

Otto seg også i arbeidet for Norsk 

Gideon-Bibelmisjon. Han var 

med i styret i lokalavdelingen i 

Bergen både som sekretær og siden 

som formann. Siden ble han også 

med i landstyret, de to siste årene 

som viseformann. Men først og 

fremst deltok han i det praktiske 

gideonarbeidet: utdeling av bibler og 

Minneord 

Otto 

Hvidsten 

testamenter til ungdomsskoleelever, 

til hoteller, alders-og sykehjem o.s.v. 

Dessuten presenterte han Gideon i 

kirker og bedehus, ikke sjelden også 

som taler. 

Jeg kjenner få andre som i samme 

grad som Otto forente nøktern 

saklighet med åndelighet. Ottos 

åndelighet var aldri svermerisk. Aldri 

krydret med floskler. Sjelden har jeg 

hørt noen tale i tunger så rolig, men 

likevel merket vi hvordan han bevet 

av tilbaketrengt kraft. 

Otto var en lederskikkelse i alt han 

stelte med. Han var visjonær og 

fremsynt. Han var saklig, dyktig og 

veltalende. Han så og oppmuntret 

mennesker som andre overså. Han 

elsket Jesus, og han var trofast og 

ubestikkelig. 

I vår tid er det langt mellom 

høvdingene. Otto var en av dem. 

Det vil bli vanskelig å erstatte 

ham, men lett å minnes ham - med 

takknemlighet. 

Vi lyser fred over Ottos minne. 

Arnold Rasmussen

Sangevangelist Egil Solheim 

er gått for å være med Herren 

Minneord 

Asbjørn Froholt 

Harald Elvegaard, for De Frie Evangeliske 

Forsamlingers Misjons- og hjemmeutvalg 

Mandag ettermiddag 21.1.08 maktet 

ikke hjertet mer. Egil lengtet hjem 

til Ham som gav oppdraget – å vinne 

mennesker for Gud. 

Vi som kjente Egil, syntes at Gud 

nok kunne ha hatt god bruk for en 

sjelevinner innen DFEF i mange år 

ennå, men Herren er ikke avhengig 

av kjød. 

Egil Solheims liv rommet så mye at 

det vil ta en hel bok å få med seg alt. 

Helt fra hans tidlige ungdom var han 

en sjelevinner. På sjøen – de fleste 

ungdommene hadde en tur til sjøs 

før – ble han kalt ReserveJesus. Vel 

hjemme igjen var han en sjelevinner 

på byen – ikke minst blant de som 

var kommet skjevt ut. 

Han ble gift med Esther Omland, 

datter til predikant Andreas Omland 

blant ”De Frie” og de fikk to sønner. 

Ganske tidlig var Egil med sin 

svigerfar og forkynte om Guds 

frelse. I 1958 begynte samarbeidet 

med Arne Gundersen. Både innen 

sang og forkynnelse har kokken og 

elektrikkeren- ” Arne og Egil” på 

reise med gitar og trekkspill - blitt et 

begrep, og mange plater og CD’er er 

Egil døde - nesten 72 år 

gammel - på sykehuset i 

Kristiansand etter en lang 

og smertefull kamp mot 

en lungesykdom. Vevet 

rundt lungen stivnet slik at 

lungene ikke kunne utvide 

seg og få inn luft. 

utgitt i evangeliseringens tegn. 

Når vi nå ser tilbake på et langt liv 

i denne tjenesten, kan vi se for oss 

en stor skare mennesker i himmelen 

som en dag skal takke Gud fordi Egil 

stilte det nærgående spørsmålet: Vil 

du bli frelst! 

Egil var en utrettelig sjelevinner og 

tok ikke alltid nei for et svar, men 

man var aldri i tvil om at han mente 

det han snakket om og levde i tråd 

med sin egen forkynnelse. Alt gjorde 

han for ” i det minste å frelse noen”, 

som Paulus skrev. 

Det er mange menigheter innen 

DFEF (De Frie Evangeliske 

Forsamlinger) som har opplevd en 

indre fornyelse og vekkelse. Også 

andre samfunn og bedehus er blitt 

gjennomgripende fornyet ved deres 

arbeid, og sett nye mennesker søke 

Gud. De var ikke partiske for hvor 

de nyfrelste skulle gå bare de søkte 

til Guds folk, men de skjulte aldri sitt 

syn på dåpen. 

Forkynnere, misjonærer, 

menighetsledere og ledere av barn- 

og ungdomsgrener i menigheten har 

kommet til gjennom deres arbeid. 

Den frie bevegelsen hadde sett 

annerledes ut uten Arne og Egils 

virke. Nå er det over. Egil har lagt 

ned vandringsstaven, men Arne 

fortsetter. 

Egil brant for Hildur og Arnfinn 

Andaas misjon i Japan og ikke 

minst i India og Kina, og stevnet på 

Skeikampen var viktig. Sist sommer 

maktet Egil ikke turen, men hadde 

daglig kontakt. Likeså for Øst- 

Europa. Mye kan skrives om dette 

arbeidet. Ikke mange kunne tale for 

en kollekt som Egil og ingen betvilte 

at han selv gav som han ba andre 

gjøre. Det er heller ikke mange frie 

predikanter som har fått kongens 

fortjenestemedalje for sin tjeneste. 

Arne og Egil fikk sin etter 40 år som 

sangevangelister. 

Vi kan se tilbake på alle leirene 

– sommer som vinter, teltmøtene, 

fellesmøtene – alle milene i bil med 

ett eneste mål; å vinne sjeler for 

Jesus. Enten det var mange eller 

få på møtene, på nye steder der de 

måtte leie lokalet selv og betale alt 

selv, uansett sang og forkynte de for 

å vinne sjeler. Norge generelt og 

DFEF spesielt kunne trengt Egils 

tjeneste i mange år ennå. 

Egil beholdt sin forkynnerstil 

gjennom hele livet. Han trodde på 

et enkelt, men radikalt evangelium 

om å ta imot Guds frelse før det ble 

for sent. Han var radikal i synet på 

livsstil som brøt med Guds Ord og 

var aldri redd for ubehaget ved å ta 

opp kontroversielle saker enten de 

var av teologisk art eller av moralsk 

art. Egil fryktet og elsket sin Herre 

og Mester så konkret at han ikke 

kunne tie når han så at noe bar feil 

vei. Ikke alle likte det. 

Uansett om man var enig eller uenig 

med Egil så er det få som tviler på at 

Egil var en helstøpt person som det 

ikke var svik i. 

Vi har DFEFs menigheter og 

mange andre forsamlinger med oss 

sammen med DFEFs Misjons og 

Hjemmeutvalg når vi sier at Egil 

vil bli savnet, og hans plass er det 

nr. 2 februar 2008 10 11 

Kjære sangevangelister, Egil og Arne, her fra yngre dager, har vunnet tusenvis av 

mennesker for Jesus. Disse igjen har vunnet sine - og deres gjerning for Herren har 

derfor hatt en uvurderlig betydning. 

ingen som kan fylle. Vi skal gi akt 

på utgangen av Egils ferd – han 

fullendte løpet, bevarte troen. Vi skal 

etterfølge hans tro – troen på at et 

enkelt evangelium kan frelse og reise 

opp. 

Vi lyser fred over hans minne og 

ønsker familien Guds velsignelse 

i sorgen og savnet. Vi hilser alle 

vennene med 

Salme 23. 

Asbjørn Froholt 

Harald Elvegaard for Misjons og 

Hjemmeutvalget

Motto for Sommerstevnet 2008: 

- Guds folk i verden! 

Sommerstevnet 2008 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

Foto: Arkivet 

KRISTIANSAND: Olav Dahl står igjen 

i spissen for landsstevnet til De Frie 

Evangeliske Forsamlinger. Motvillig 

takket han ja til det store ansvaret. 

- Jeg har hatt ansvaret for så mange 

stevner at jeg syntes nye og yngre 

”koster” nå måtte komme på banen. Men 

siden det var så vanskelig å finne noen 

som ville ta på seg ansvaret, takket jeg 

til slutt ja, sier Olav Dahl til Det Gode 

Budskap. 

Han er allerede godt i gang med 

forberedelsene, har fått med seg dyktige 

medarbeidere og har mye av programmet 

klart. 

- Talerlisten er nesten helt i boks! 

Tema for Sommerstevnet blir ”Guds 

folk i verden”, og en rekke undertema 

vil belyse dette. Jeg mener temaet 

er topp aktuelt og tror mange vil 

oppleve interessante tematimer og 

kveldsmøter. Som før er hovedtyngden 

av forkynnere fra egne rekker, men vi får 

et spennende besøk fra Sverige. Britta 

Hermansson er pastor i Misjonskyrkan 

i Halmstad og har i en årrekke reist som 

riksevangelist i Sverige. Om hun ikke er 

en verdensstjerne, er hun en mye benyttet 

kampanje- og stevnetaler i Sverige og 

blir et hyggelig bekjentskap. Hun skal 

tale over emnene ”Et folk ledet av Gud” 

og ”Et folk med ytre trykk og indre 

hvile”. 

- Med i hovedkomiteen har jeg med 

meg Tore Stray, Betania Kristiansand, 

Gerd Reme, Betel Svennevik, Vidar 

Tjomsland, Salem Mandal (representant 

fra DFEFs Barne- og ungdomsråd) og 

- Taler om ytre 

Per Arild Weiby, Betania Kristiansand 

(MHUs representant). 

Ved å arrangere stevnet på Solstrand 

dukker det alltid opp ekstra utfordringer! 

- Den største utfordringen er klart at 

ingen menigheter i utgangspunktet har 

tatt på seg hovedansvaret. Dermed står 

alle fritt til å frasi seg ansvar. Positivt 

er det at Barne- og ungdomsrådet tar 

seg av barne- og ungdomsopplegget, 

og det gjør oppgaven enklere for meg 

og hovedkomiteen. I møte med de 

omliggende menighetene var det mange 

som heldigvis tok ansvar og vi fikk folk 

til de fleste underkomiteene. Et team fra 

Karmøy med Arvid Alsaker i spissen 

tar seg av alt som har med sang- og 

musikkdelen å gjøre, noe vi er veldig 

takknemlig for. 

Han håper at de tilreisende dette året 

trykk og indre hvile... 

Britta Hermansson blir hovedtaler under 

Sommerstevnet på Solstrand 8. – 13. juli. 

Les om den ivrige pastoren som brenner for å formidle 

levende tro til moderne mennesker. 


SVERIGE: Britta Hermansson blir 

hovedtaler under Sommerstevnet på 

Solstrand 8. – 13. juli 2008. Hun er godt 

kjent i Sverige, og mye brukt som taler 

ved store kampanjer og stevner. Det siste 

halve året har hun virket som pastor i 

Halmstad Misjonskirke. Tidligere har 

hun erfaring som pastor fra en menighet 

og har gitt ut to bøker. 

Hun har trått sine barnesko i Nås i 

Västerdalarna, og som liten var hun 

for en periode med i barnearbeidet i en 

baptistforsamling. 

- 19 år gammel kom jeg til tro! En 

DFEFs store Sommerstevne blir arrangert på Solstrand fra 8. – 13. juli 

2008. Olav Dahl, mangeårig pastor og forkynner i DFEF, står som 

øverste leder for arrangementet. 

vil vise offervilje i forhold til det 

økonomiske. 

- Må innrømme at jeg er inderlig lei 

av å mase i forhold til kollekten. Jeg 

har forståelse for at det koster en del 

penger for mange å være med på 

stevnet, men etterlyser allikevel større 

offervilje. Vi har kostnader i forhold 

til hallen, lyd- og lysanlegg, barne- 

og ungdomsaktiviteter, bespisning av 

forkynnere, misjonærer og medarbeidere. 

Får vi ikke økonomien i orden, tror jeg 

på sikt at vi tvinges til å arrangere et 

”ministevne”. Med en slik løsning tror 

jeg det vil være begynnelsen til slutten 

for Sommerstevnet og et enormt tap for 

fellesskapet. I utgangspunktet satser vi på 

å ta opp kollekter kun på kveldsmøtene 

og avslutningsmøtet. Egentlig er det 

jo tragisk at pengene skal være et så 

stort problem. La oss si det kommer 

300 familier til stevnet, som alle ofrer 

1000 kroner hver. På den måten får vi 

venninne kom hjem fra USA, etter ett år 

som utvekslingsstudent, og hun delte på 

en enkel måte sitt vitnesbyrd med meg. 

Jeg forstod at dette var noe jeg lengtet 

etter, og i ensomhet fikk jeg be om frelse 

og fikk et konkret møte med Jesus, sier 

Britta til Det Gode Budskap. 

Nyfrelst hadde hun behov for å 

lære mer om troen og begynte på et 

treårig bibelstudium. Siden arbeidet 

hun i ulike team gjennom mange år, 

blant annet gjennom organisasjonen 

Teamvenagelisation. 

- Dette var en økumenisk bevegelse 

som satset på sommerevangelisering 

og kampanjer. Her fikk jeg mine første 

erfaringer med å dele ordet med andre. 

Jeg holdt alt fra bibeltimer, var på 

skolebesøk, vitnet for enkeltmennesker 

og etter en tid forkynte for fullt i 

kveldsmøtene. På en naturlig måte vokste 

inn 300 000 kroner, alle utgifter vil bli 

dekket inn, pluss et flott overskudd til 

fellesarbeidet og misjonen. Så enkelt kan 

det bli. 

Noen vil mene at stevnet har blitt for 

omfattende? 

- Kanskje det, men jeg tror det utrolig 

viktig at vi har et godt tilbud, ikke minst 

i forhold til barn og ungdom. Noen synes 

kanskje at vi burde kutte ut tematimene 

på ettermiddagen, mens andre igjen 

veldig gjerne vil ha disse med seg. På 

Solstrand er jo også været avgjørende 

for møtebesøket, så vi får kanskje be om 

skyet vær hele uken, sier Dahl med et 

smil. 

Han tror stevnet er veldig viktig for De 

Frie Evangeliske Forsamlinger. 

- På reise i Ukraina fikk jeg engang 

jeg inn i tjenesten og kallet, og har siden 

fått hvile i det. 

I 1993/94 tok hun ett år ved den 

Teologiske Høyskolen i Stockholm 

og ble ordinert til pastor i Svenska 

Missionskyrkan. Gjennom sin tjeneste 

er hun veldig opptatt av å nå ut med 

evangeliet til det ”postmoderne” 

menneske. 

- For meg er det en stor utfordring å nå 

det moderne menneske med evangeliet, 

og ikke minst lede dem inn til en levende 

tro. Så i forsamlingen jeg betjener er vi 

opptatt av å formidle evangeliet på en 

måte som når nye mennesker. 

Hun gleder seg til å delta under 

Sommerstevnet. 

- Jeg ser fram imot å møte dere og håper 

ikke språket skal være noen hindring. De 

to emnene jeg skal innom under stevnet 

nr. 2 februar 2008 12 1 

spørsmålet om hva som var årsaken til 

det tette fellesskapet blant DFEF i Norge, 

til tross for den løse strukturen. Mitt svar 

var at det var fire hovedårsaker; nemlig 

reisepredikantene, Schibboleth, DGB 

og Sommerstevnet. De to førstnevnte er 

mindre og mindre i bruk, og kutter vi ut 

stevnet tror jeg vi snart kan si farvel til 

fellesskapet vi står i. 

Tilslutt kom lederen med en positiv 

oppfordring: 

- Det er viktig at vi står sammen i bønn 

for Sommerstevnet. Husk spesielt på 

forkynnerne og møtene, enten det er for 

barn, ungdom eller voksen. Ingenting 

kan erstatte Guds nærværet, som vil 

prege menneskene som kommer, kanskje 

for resten av livet. Så la oss stå sammen 

i bønn! 

er hjertespørsmål for meg. At jeg ikke 

skal bli så ivrig etter å lede, men aller 

mest selv la meg lede av Herren og få 

frimodigheten som behøves for å gå 

Hans vei. I vår postmoderne tid er det 

viktig at vi våger å lytte til Herren og får 

frimodighet til å gå Hans vei, selv om det 

ser annerledes ut enn ”hvordan vi alltid 

har gjort det tidligere”. Ytre trykk og 

indre hvile handler om balansen mellom 

det å arbeide og hvile. At du våger å 

møte deg selv et sted i dypet av deg selv, 

på samme måte som den fortapte sønnen 

som fant veien hjem og fikk troen på at 

noen ventet på han. 

Det blir spennende å høre Britta i to 

møter på Solstrand, og hun er opptatt 

av å bringe noe av det som ligger på 

Herrens hjerte. Målet er å inspirere den 

enkelte til å gå videre med Jesus, slik at 

den minste til den største på sin måte kan 

få tjene Jesus.

Advokat Sven J. Stray fra Kristiansand mener det er 

naturlig for enhver troende å støtte fellesskapet en er en 

del av. Dette også i forhold til testamentariske gaver. 

Advokat Sven J. Stray: 

- Naturlig å støtte 

fellesskapet en er en del av 

Fokus på testamentariske gaver 


Foto: Privat 

KRISTIANSAND: Sven J. Stray, 

som arbeider som advokat, er en kjent 

personlighet i DFEF. I flere år var han 

involvert i Barne- og ungdomsrådet, 

blant annet som leder, og har også 

ved flere anledninger vært ordstyrer 

ved Forkynner- og lederkonferanser 

og Sommerstevner. I 16 år har han 

arbeidet som advokat, hvorav familierett, 

herunder problemstillinger rundt arv 

og skifte har vært en vesentlig del av 

praksisen. 

Stray opplever at manglende 

bevisstgjøring rundt dette med å gi gjør 

at mange andre organisasjoner får inn 

mange flere testamentariske gaver enn 

DFEF. 

- Andre organisasjoner har ”kultur” for 

å prate, skrive om mulighetene for å 

kunne gi gaver til Guds rikes sak også 

etter sin død. Når dette blir allment kjent 

blant folk, og det legges tilrette for det, 

så blir det å skrive testamente lettere et 

alternativ for folk som vil gi en større 

eller mindre gave. I DFEF tror jeg denne 

siden er ukjent for mange, og de vet 

kanskje heller ikke hvordan de skal gå 

fram. For mange er det et stort tiltak å gå 

til advokat for å få skrevet et testamente. 

Ved at en på en ryddig og grei måte 

informerer om muligheten for å gi – lite 

eller meget – gjennom testamentet, tror 

jeg flere ville benyttet denne måten å 

gi på. Dersom man ikke har barn eller 

barnebarn, kan det for mange være like 

naturlig å gi til misjonen / menigheten, 

som at noen mer eller mindre perifere 

slektninger skal arve midlene, sier Stray. 

Advokaten mener at trenden kan snus i 

DFEF, og at flere gaver kan komme inn. 

- Jeg tror saklig informasjon, så vel 

skriftlig som muntlig er viktig. Det 

kan gjøres i sammenheng med at en 

informerer om innkomne testamentariske 

gaver. Stadige påminnelser er nødvendige 

og i tillegg bør man gjøre det 

enkelt for folk å få skrevet et testamente 

på en forsvarlig og riktig måte. 

Også på lokalt plan, i menighetene, 

mener han at menighetsledere må 

komme på banen. 

- Det burde være like naturlig å snakke 

om økonomi, tienden med mer som 

andre ”åndelige” sannheter. Det hele 

handler om å løfte fram behovet for 

økonomiske midler, velsignelsen ved å 

gi, og hvilke muligheter man har til å gi, 

herunder å fremheve at man også kan gi 

tienden etter sin død, til for eksempel å 

testamentere 10 prosent av sine verdier 

til misjonen eller en menighet, eventuelt 

spesielle prosjekter. 

Synes du det burde være naturlig at 

folk som tilhører DFEF testamenterer 

deler av sine eiendeler til menigheten / 

bevegelsen? 

- Ja, hvorfor ikke!? Er det ikke naturlig å 

støtte det fellesskapet man er en del av? 

Dette er noe den enkelte må gjøre opp 

med seg selv – og Gud: Hva skal mine 

midler brukes til? 

Har du noen tips til folk som vil 

testamentere hele eller deler av sine 

eiendeler til DFEF? 

- Arveloven oppstiller visse formkrav til 

testamenter. Det er viktig at disse følges, 

ellers er ikke testamentet gyldig. Det vil 

si at da går arven, som om testamentet 

ikke var skrevet. Det er videre viktig at 

den / de som tilgodeses i testamentet ikke 

medvirker til å skrive testamentet eller 

bevitner testamentsunderskriftene. Heller 

ikke noen som er i nær slekt med slike 

må delta i opprettelsen av testamentet 

som nevnt. Mitt råd er at man henviser 

de som skal skrive testamente til en 

advokat som er uavhengig av menigheten 

eller misjonen, og tar den kostnaden det 

er å skrive testamentet hos en advokat. 

Man sikrer seg da mot påstander om at 

testasjonen ikke er gjennomtenkt, at man 

kan være utsatt for utilbørlig press osv. 

Stray har gode erfaringer med kristne 

organisasjoner og deres forhold til givere 

og andre arvinger. 

- Jeg opplever i min hverdag, 

at organisasjoner som mottar 

testamentariske gaver opptrer på en 

ydmyk og takknemlig måte, og er rause 

med hensyn til å dekke utgifter med mer, 

selv om man kanskje kunne sagt at dette 

ikke var ”mitt bord”. 

Håpet er at DFEF igjen kan motta flere 

testamentariske gaver. Det er ingen 

hemmelighet at slike gaver ville bli til 

rik velsignelse i mange menigheter, 

vedrørende vårt fellesarbeid og ikke 

minst misjonens sak. 

- Store behov i 

misjonen og her hjemme 

Fokus på testamentariske gaver 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

OSLO: Harald Elvegaard, Misjons- 

og hjemmesekretær er positiv til at 

det kommer opp en belysning på 

testamentariske gaver gjennom Det Gode 

Budskap. 

- Helt klart har vi mange spennende 

misjonsprosjekter vi kunne tenke oss 

å starte eller følge bedre opp. Men 

dette er avhengig av at det kommer 

inn flere midler. Også her hjemme 

er det muligheter og behov, mange 

venneflokker trenger hjelp, og med 

mer midler kunne vi sendt lønnede 

medarbeidere til disse stedene, sier 

Elvegaard til Det Gode Budskap. 

Siden 2000 har det kommet inn åtte 

testamentariske gaver til bevegelsen, 

men mange av disse er øremerket 

spesielle misjonsfelt og menigheter. 

- Noen har et spesielt forhold til spesielle 

misjonsfelt og misjonærer og ønsker 

å støtte disse. Dette er vi selvfølgelig 

positive til, men vi setter også pris på 

en gave som var merket til arbeidet her 

hjemme, og som har vært til stor hjelp. 

Mange kristne organisasjoner og 

menighetssammenslutninger får inn 

store og mange gaver hvert år. Et godt 

eksempel er Frelsesarmeen. Men DFEF 

ligger langt bak i køen og får inn lite 

gaver i forhold til andre. Hva er grunnen 

til dette? 

- Jeg kan ikke gi noe konkret svar på det, 

men tror kanskje at andre organisasjoner 

har et større fokus på dette og gjort en 

større informasjonsjobb. Innen en del 

organisasjoner har dette en mer naturlig 

plass, og derfor testamenterer ofte eldre 

mennesker alt eller deler av formuen sin 

til kristne formål. 

I DFEF har dere mange behov, kan du 

nevne litt om hva testamentariske gaver 

kan brukes til? 

OSLO: En rundspørring KPK foretok 

til seks kristne organisasjoner for ett 

år siden, viste at de til sammen hadde 

mottatt over 152 millioner kroner i 

testamentariske gaver i 2006. 

Frelsesarmeen var den organisasjonen 

som mottok klart mest av denne typen 

gaver. I 2005 var organisasjonen helt 

oppe i 86 millioner kroner, men ser man 

på gjennomsnittet for de senere 

nr. 2 februar 2008 14 1 

De Frie Evangeliske Forsamlinger mottok i fjor to 

testamentariske gaver. De åtte siste årene har det 

gjennomsnittlig kommet inn en testamentarisk gave i året. 

Testamentariske gaver 

Tekst: Ole Andreas Husøy, KPK 

- Det ville være naturlig innen misjonen 

å være med å lønne innfødte evangelister 

over lengre tid, gi støtte til bygging av 

menighetslokaler og konkrete behov for 

litteratur/bibler. Nå kunne jeg navngitt 

mange steder hvor det er behov, men 

ønsker ikke å favorisere noen. I samtale 

med den som ønsker å testamentere, kan 

vi på Misjons- og hjemmekontoret være 

behjelpelig med å svare på spørsmål 

angående hva en kan støtte. Vi kan også 

skaffe profesjonell hjelp i forhold til 

oppsetting av testamentet og de tingene 

som hører med, slutter Elvegaard. 

Det er ikke tvil om at flere 

testamentariske gaver kunne skapt ny 

vitalitet på mange av våre misjonsfelt og 

her hjemme. Håpet er at noen gjennom 

denne bevisstgjøringen i Det Gode 

Budskap kan få øynene opp for at de med 

sine oppsparte midler og eiendommer 

kan være med å bygge Guds rike etter 

sin død. 

Frelsesarmeen fikk 75 millioner kroner i testamentariske gaver 

Også 2007 ser ut til å ha 

vært et godt år for kristne 

organisasjoner når de 

gjelder testamentariske 

gaver. Foreløpig har 

Frelsesarmeen mottatt slike 

gaver på til sammen 75 

millioner kroner i 2007, det 

er tre millioner mer enn i 

2006. De endelige tallene 

er like rundt hjørnet. 

år, så er 75 millioner kroner godt over 

gjennomsnittet. 

30 millioner av de 75 millionene 

Frelsesarmeen har mottatt i 

testamentariske gaver i 2007 er 

øremerket til spesielle formål. 

Norsk Luthersk Misjonssamband 

kunne i 2006 notere 19,2 millioner 

kroner i testamentariske gaver. I 

romjulen var det foreløpige tallet for 

2007 omtrent på samme nivå som året 

før, 17 millioner kroner.

Spente dåpskandidater på Ebeneser, fra venstre: Elisabeth Fosse, Julie Sele, Andreas Sele, Birgitte Skartland, Jarle Fosse (far til Elisabeth) 

og eldste Karl Hodne, som utførte selve dåpshandlingen. 

Fem døpt i Verdalen: 

- Dåpen handler om lydighet, 

og ta et skritt i tro 

Dåp i Ebeneser Verdalen 

Tekst: Heidi Sele 

Foto: Aud Djupevåg 

VERDALEN: Det hele startet da 

Elisabeth Fosse meldte fra om at hun 

ville bli døpt. Deretter meldte også Julie 

Sele seg til dåp. Senere ble Andreas 

Sele og Birgitte Skartland med. Bare 

et par dager før dåpsmøtet skulle finne 

sted, meldte også far til Elisabeth, Jarle 

Menigheten Ebeneser i Verdalen var samlet til en 

høytidsstund søndag 13. januar da dåpskummen var i 

bruk for første gang på flere år. Lokalet var nesten fullt, 

mange var møtt opp for å være med. Spesielt gledelig 

var det å se mange ungdommer i møtet, både fra 

menigheten og venner av dåpskandidatene. 

Fosse, seg til dåp. Dermed satt fem 

dåpskandidater på første benk da møtet 

startet 13. januar. Hvitkledde fordi, som 

Karl Hodne vitnet om, de er renset rene i 

Jesu blod. 

Menigheten stemte i sangen: ”I går, i 

dag, til evig tid, den samme Jesus er.” 

Møteleder, Karstein Sele, vitnet om 

hvordan Jesus hadde vært med siden 

han selv hadde gått dåpens vei for 

førti år siden. Karl Hodne, som utførte 

dåpshandlingen, mimret om da han som 

nyfrelst hadde bedt om å få se hva dåpen 

Julie Sele blir her døpt til Kristus ved Karl Hodne. 

innebar, men ingenting hadde skjedd før 

han en kveld bestemte seg for at han ville 

bli døpt. Etter at han hadde blitt døpt 

hadde Gud vist det for ham i skriftene. 

”Det å døpe seg er en lydighetshandling. 

Det er å ta et skritt i tro. Du kan ikke 

regne med å se det før etter at du har tatt 

skrittet.” 

Dåpskandidatene hadde hvert sitt 

vitnesbyrd. Elisabeth fortalte om da hun 

på sommerleir hadde hørt ordene fra 

Romerne 6 om at vi ble begravet med 

Ham ved dåpen til døden. Hun hadde 

tenkt en stund på at hun ville bli døpt. 

Julie leste fra Salme 37 om at dersom 

vi setter vår vei i Herrens hånd, så vil 

Han gjøre det. Birgitte leste noen ord 

som hadde betydd mye for henne helt 

siden hun gikk i barnekoret. Det var de 

kjente ordene fra Jeremia om at Herren 

har fredstanker om oss. Han vil gi oss 

framtid og håp. Andreas leste fra Salme 

121 og vitnet om at i alle problemer 

kunne han gå til Herren og få hjelp. 

Mange ganger hadde han opplevd 

hvordan ordene ”Min hjelp kommer fra 

Herren” er en sannhet. Jarle leste fra 

galaterne om å vandre i Ånden. 

Deretter var det klart for selve 

dåpshandlingen. Ungene i menigheten 

fikk lov til å sitte i trappa foran 

dåpskummen for å få god utsikt over det 

som skjedde. Kanskje er det deres tur 

om noen år? Med store øyne så de den 

ene etter den andre gå ned i vannet. ”På 

Jesu Kristi befaling og din egen tro og 

bekjennelse døper jeg deg til Kristus i 

Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds 

navn.” En høytidsstemt forsamling fulgte 

spent med. ”Oppreist med Kristus for å 

vandre i et nytt liv”. Hvor flott det er å se 

mennesker som velger Jesus! 

Svein Tungland talte. Han er kanskje 

ikke så kjent i bevegelsen, men han har 

nr. 2 februar 2008 1 1 

Sterk avslutning i møtet hvor fire av dåpskandidatene var fremme og 

sang med gruppen: ”Halleluja, hele himmelen er din” Birgitte Skartland 

på piano, Hanna Løland på gitar, Andreas Sele på bass, Julie Sele på 

slagverk (sitter gjemt bak), Elisabeth Fosse sang sammen med søsteren 

Charlotte Fosse. 

Jarle Fosse vitner om sin tro på Jesus. 

vært til stor velsignelse på Ebeneser 

etter at han flyttet til Klepp for halvannet 

år siden. Kveldens tekst var hentet fra 

Åpenbaringen 3 og brevet til menigheten 

i Filadelfia. ”Se, jeg har satt foran 

deg en åpnet dør.” Ut fra dette talte 

han om hvordan Gud har satt foran 

oss forskjellige dører. Først og fremst 

en dør til frelse. Men der er også en 

dør til åndelig fornyelse og en dør til 

Himmelen. Det er alltid en glede å høre 

hva Gud har lagt på Sveins hjerte. Da det 

senere ble bedt fram til forbønn var det 

flere som gikk fram og ble bedt for. 

Fire av dåpskandidatene er aktive i 

ungdomsarbeidet i menigheten som 

kalles ”Tennplugg”. Der er de blant 

annet med i et lovsangsteam. Birgitte 

spiller piano, Andreas bassgitar, Julie 

trommer og Elisabeth synger. Svein 

hadde spurt dem om de ikke kunne 

ta menigheten med i et par lovsanger. 

Med hjelp av Charlotte Fosse og Hanna 

Løland stemte de i de kjære sangene: 

”Takk for Golgata” og ” Halleluja, hele 

Himmelen er min”. Flere i forsamlingen 

kommenterte etterpå at det var som 

om hele Himmelen åpnet seg da de så 

ungdommene synge så herlig om Jesus.

De fortapte sønnene... 

Fordømmelse kommer ofte av et galt Gudsbilde. Jesus fortalte en lignelsen om den 

fortapte sønn i Lukas 15, 11-32. Her forklarer han oss veldig mye om Guds karakter, 

kjærlighet og nåde i mot oss. 

Prekenen 

Tore Johannessen, bibellærer og misjonær 

I denne lignelsen er det faktisk to sønner 

som ikke har et rett bilde av sin far. Den 

fortapte sønn føler seg fordømt fordi 

han har gjort så mye galt, og han lurer 

på om han kan få tilgivelse hos sin far. 

Den hjemmeværende sønn hadde trofast 

jobbet og holdt seg til sin far hele tiden, 

og aldri gjort noen store synder. Da han 

får høre om at broren har kommet hjem, 

at faren har tatt imot ham med åpne 

armer og i tillegg holder en fest for ham 

blir han dømmende og bitter, hør hva han 

sier i Luk 15,28-32: 

”Men faren gikk ut og talte vennlig til 

ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, 

i så mange år har jeg tjent deg, og aldri 

har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har 

du aldri gitt et kje så jeg kunne glede 

meg med vennene mine. Men da denne 

sønnen din kom, han som ødslet bort 

formuen din sammen med skjøger, da 

slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa 

til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt 

mitt er ditt! Men nå skulle vi fryde oss og 

være glade, fordi denne din bror var død 

og er blitt levende, var tapt og er funnet.” 

Den hjemmeværende sønn trodde 

faren så til hans gjerninger, og at 

gjerningene gjorde ham til en mer 

elsket sønn, men faren elsket like 

mye den hjemmeværende som den 

bortkommende. Dette hadde ikke gått 

opp for sønnene hans. Det som var felles 

for dem begge var at de trodde de ikke 

var bra nok til å bli kalt sønner, før de 

hadde gjort seg fortjent til det. Den eldste 

sa: “Se, i så mange år har jeg tjent deg.” 

Han så på seg selv som en tjener ikke 

som en sønn. Og han trodde gjerningene 

han hadde gjort, gjorde han fortjent til 

en bedre stilling en den bortkommende 

sønn. 

Da den bortkommende sønn ble klar over 

det gale han hadde gjort, sa han: “Jeg vil 

stå opp og gå til min far, og jeg vil si til 

ham: Far, jeg har syndet mot himmelen 

og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å 

kalles din sønn. La meg få være som en 

av dine leiefolk.” Når han så på alt det 

gale han hadde gjort, trodde han at han 

ikke var verdig til å være sønn av sin far 

lenger. 

Som kristne har vi lett for å være en av 

disse to. Vi tror vi er bedre kristne enn 

alle andre for vi har tjent Gud trofast i 

alle år. Vi går regelmessig til kirken, leser 

fast tre kapitler i Bibelen og ber en halv 

time hver dag. Har ført 10 mennesker til 

Jesus i løpet av det siste året og er ute på 

gata og evangelisert minst en gang hver 

uke. Gud må jo se til oss og elske oss 

mer en de som ikke engang tørr å fortelle 

andre om Jesus, eller som ikke har rørt 

sin Bibel på en uke. Eller du tenker at 

jeg burde ha bedt mer, og jeg skulle ha 

fortalt flere om Jesus. Istedenfor å bruke 

tid med Gud har jeg sette filmer og brukt 

tid på Internett. Og jeg har til og med 

sett på ting jeg ikke burde ha sett på der, 

hvordan kan Gud elske meg nå? 

Hvem av disse er du? Tror du at dine 

gjerninger gjør deg fortjent til samfunn 

med Gud? Sannheten er at Gud elsker 

oss alle like mye! 

Hvordan var faren i denne lignelsen? Var 

han dømmende? Stilte han krav? Så han 

ikke på dem som sine sønner? Elsket han 

den ene høyere enn den andre? Nei! Han 

var en far som viste nåde til sine sønner 

og han elsket dem begge like høyt. Da 

jeg tidligere leste denne lignelsen så 

jeg på han som var den bortkommende 

sønnen som en som var frafallen. Den 

kan for så vidt brukes om det også, men 

jeg trodde at Gud ikke ville ta i mot meg 

på samme måte hvis jeg bare hadde hatt 

et fall og vært litt sløv en periode. Dette 

stemmer ikke! Jeg var litt som den eldste 

sønnen i denne lignelsen. Jeg skjønte 

ikke at Gud kunne ta i mot meg på 

samme måte som den fortapte sønn når 

jeg hadde vært en kristen mitt hele liv. 

Jeg har lyst til å spørre deg et spørsmål: 

Hvordan tenker du når det for eksempel 

er fjorten dager siden du har tatt deg tid 

sammen med Jesus, og du får et spørsmål 

om å ha ett vitnesbyrd på neste møte? 

Tenker du: Ja dette har jeg virkelig ventet 

på eller, dette har jeg ikke særlig lyst 

til, jeg føler meg så sløv akkurat nå. Du 

tenker sikkert det siste, men for å ikke 

virke alt for uåndelig ville du kanskje 

svart ja. I forberedelsen til vitnesbyrdet 

føler du at Gud sier: “Ja ha! Så du 

kommer nå, her har jeg ventet på deg i 

fjorten dager. Du må ikke tro at det vil 

bli noe særlig av det vitnesbyrdet nå, 

du kan ikke regne med at du får kraft 

av meg når du har vært så lenge borte.” 

Ofte er det slik vi føler oss, og det er 

dette djevelen ønsker å formidle, men 

er det den responsen Gud gir deg? NEI! 

Det er det ikke! Jeg tror faktisk dette er 

Guds måte å få deg opp igjen på. Det 

han ønsker å fortelle deg er: “Jeg har gitt 

deg denne anledningen for å hjelpe deg 

tilbake til meg. Så bra at du tok denne 

utfordringen! Jeg har lengtet etter deg i 

fjorten dager og jeg vil gi deg kraft når 

du søker meg” 

Djevelen liker ikke at vi skal oppdage 

hvor stor kjærlighet Gud har for oss, 

derfor er han livredd for at vi skal se 

sannheten. Han vil ha oss til å tro at 

vi ikke er bra nok for Gud. Når vi for 

eksempel har vært sløv en periode eller 

har falt i en synd, kommer han gjerne 

med fordømmelse og sier: En god kristen 

gjør og er ikke slik, du burde vært mye 

sterkere og hatt mye større tro. Men 

Gud kommer aldri på denne måten, han 

ønsker å si til deg: “Det var synd at du 

falt og har vært sløv, men jeg gir deg en 

ny sjanse. Jeg tilgir deg!” Nå kan det 

hende at Den Hellige Ånd virker på din 

samvittighet for å vise deg en synd, men 

hvis du vet du har gjort opp og omvendt 

deg, og du fremdeles føler deg fordømt, 

er det djevelen eller ditt eget hjerte som 

fordømmer deg 

1. Husk at i dag er nådens dag, i dag er 

Gud å finne. 

2. Guds karakter forandrer seg ikke ved 

at du har et fall. Du kan gå vekk fra Guds 

nærvær, men Gud vil allikevel alltid være 

nær deg. Husk! Gud er kun en bønn 

unna. 

Middel mot fordømmelse 

(Guds ord) 

1. Djevelen er en løgner, men Guds ord 

er SANNHET! 

2. For å vinne kampen mot fordømmelse 

er det er viktig å fylle våre sinn med 

sannheten! 

Joh 8,31-32: ”Jesus sa da til de jøder 

som var kommet til tro på ham: Dersom 

dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet 

mine disipler. Og dere skal kjenne 

sannheten, og sannheten skal frigjøre 

dere.” 

Her er noen skriftsteder som viser hvor 

høyt Gud elsker deg og hvordan han ser 

på deg: 

Sef 3,17: ”Herren din Gud er hos deg, en 

helt som har makt til å frelse. Han gleder 

og fryder seg over deg og gir deg på ny 

sin kjærlighet. Han jubler over deg med 

fryd som på en høytidsdag.” 

Jes 43,1 og 4: ”Og nå, så sier Herren, 

som skapte deg, Jakob, som dannet deg, 

Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, 

kalt deg ved navn, du er min. Fordi du 

er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet 

høyt og jeg elsker deg. 

Jes 62,5: ”Og som en brudgom gleder 

seg over sin brud, skal din Gud glede seg 

over deg.” 

La oss ta opp kampen i mot det gale 

bilde djevelen har prøvd å skape 

som tar fra oss gleden over å være 

sønner av den levende Gud, riv ned de 

tankebygningene som reiser seg mot 

kunnskapen om hvem Gud er! 

2. Kor 10,3-5: ”For våre våpen er ikke 

kjødelige, men de er mektige for Gud til 

å bryte ned festningsverker, idet vi river 

ned tankebygninger og enhver høyde 

som reiser seg mot kunnskapen om 

Gud, og tar enhver tanke til fange under 

lydigheten mot Kristus.” 

nr. 2 februar 2008 18 1 

Hεlτ grεΣκ 

I denne spalten går bibellærer Vidar Tjomsland inn 

på det greske grunnspråket og gir oss et spennende 

innblikk i skriftord i Det Nye Testamentet. 

Kjennskap - del 1 

”...dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste 

sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus...”. 

Joh 17,3 

Det er av avgjørende betydning hvordan 

vårt forhold til Jesus er. Kjenner du 

ham? Hva ligger det i det å kjenne noen. 

Bibelen knytter kjennskap sammen med 

kunnskap. I Det Nye Testamentet som 

opprinnelig er skrevet på gresk blir det 

brukt 3 forskjellige ord for det å kjenne/ 

ha kunnskap om. 

Det første av disse ordene er EIDO, som 

betyr å kjenne ved ytre sanser, spesielt 

ved å se. Det er en kjennskap/kunnskap 

som er upersonlig. En kan si at det er 

noe du vet med forstanden, med det 

betyr ingenting for deg på det personlige 

plan. Vi kan si at vi kjenner en person, 

men egentlig har vi bare kunnskap om 

hva han heter, hvor han bor osv... men 

vi har ikke noe personlig forhold til det. 

Vi kan si at det er en upersonlig teoretisk 

kunnskap. 

I Joh 3,2 står det om Nikodemus, han 

forsto at Jesus måtte være sendt av Gud. 

Derfor sier han: ”….vi vet at du er en 

lærer kommet fra Gud….”. Her blir dette 

ordet EIDO brukt (”vi vet”). Han så 

hva Jesus gjorde og tenkte han må være 

sendt fra Gud. Men dette hadde ingen 

personlig betydning for Nikodemus. Det 

er derfor Jesus sier til Nikodemus at han 

må bli født på ny, han måtte komme inn 

i et personlig forhold til Jesus. Mange i 

Norge har et slikt kjennskap til Gud og 

Jesus, de vet at Gud finnes, men det har 

ikke fått noen personlig betydning i deres 

liv. 

Vi må komme inn i et personlig 

kjennskap med Jesus. Det andre ordet 

for kjennskap som blir brukt i NT 

er GINOSKO. Dette ordet betyr en 

personlig kunnskap/kjennskap. Det er et 

kjennskap som betyr noe for deg. Dette 

ordet blir i Bibelen for eksempel brukt 

om det intime fortrolige forholdet i et 

ekteskap. Mens EIDO kan betyr å kjenne 

med forstanden, kan GINOSKO bety å 

kjenne med hjerte eller ved erfaring. 

Det er GINOSKO som blir brukt i 

Joh 17,3. Det evige liv er å ha et 

personlig kjennskap/forhold til Gud og 

hans sønn Jesus Kristus. 

Dette ordet blir også brukt i Joh 8,32 

”…dere skal kjenne sannheten, og 

sannheten skal frigjøre dere…” Det å 

ha et personlig forhold til Sannheten vil 

sette oss fri 

I Joh. 14,17 sier Jesus at vi også kan 

ha et personlig forhold til Den Hellige 

Ånd ”..sannhetens Ånd.…. Dere kjenner 

ham, for han blir hos dere og skal være i 

dere….” 

Den Hellige Ånd bor i oss, han skal 

veilede oss, og herliggjøre Kristus i våre 

liv. Derfor er det viktig å kjenne ham, 

erfare ham. 

GINOSKO blir også brukt i 1. Joh 3:16: 

”…På dette har vi lært kjærligheten å 

kjenne at han satte livet til for oss…..”. 

Det er viktig å ha et personlig forhold til 

Jesus, men mange kristne stopper her. 

Jesus ønsker at vi skal gå enda et steg 

videre….

Bakgrunn: 

Torbjørn Arnesen er en av DFEFs mest aktive forkynnere, 

og vil framover ta leseren med inn i budskapet om Kristus i Høysangen. 

Perlerad i ånden 

«Dine tenner er som en hjord av klippede får som 

stiger opp av badet; alle har de tvillinger, og 

intet blant dem er uten lam.» 

Høysangen 4;2. 

I vår forening med Herren har han i sitt ord beredt allslags åndelig 

føde for oss. 

Festbordet er alltid dekket med fete og margfulle retter! I dette 

verset er det ikke først og fremst det dekkede bord det er snakk 

om, men vår evne til å ernære oss av det dekkede bordet det 

handler om. Herren vil i vårt samfunn med han at vi skal ha en 

“perlerad i ånden” som vitner om at vi fullt ut kan få ernære oss 

av hans ord slik at det kan dekke alle områder i våre liv, 

både åndelig og timelig. 

I disse dager har jeg et ettårig barnebarn på besøk. Når hun 

kommer stabbende mot meg, smilende med to “tannebisser” i 

munnen er det både yndig og rørende, ikke minst for bestefar. 

Men om ti år skulle gå og hun fremdeles hadde bare disse to 

tennene i munnen, ville det ikke vært så vakkert lenger (selv 

for en bestefar) og det ville gi henne store vanskeligheter med 

den faste føden, Herren ønsker ikke at vi skal forbli spedbarn 

og småbarn i Kristus. Uten tenner og helt avhengig av 

melkeføde. Han vil at vi skal vokse i vår evne til å ernære oss 

hans ord, slik at vi kan nå manns modenhet. Det innebærer 

som i det naturlige, fullt belegg av tenner både i overkjeve og 

underkjeve. 

Denne “perleraden i ånden” betyr at det hele veien er to tenner 

som tilsvarer hverandre lik tvillinger, og at heller ikke noe går 

tapt, men at alle har lam. Vi kan tro Herren på alle områder, 

åndelige som timelige, og bør ikke sette noen begrensninger for 

alle de retter som finnes fra det kongelige bord. 

Flere har blitt frelst gjennom å se musikalen ”Dommedag”. 

Under fellesmøtene i Kristiansand var domkirken stappfull da 

50 frivillige fra Betania Kristiansand gjennomførte forestillingen. 

Musikal om dommedag 

vekker opp tusener... 

Ungsom: Musikal i Kristiansand 


Foto: 

KRISTIANSAND: 

”Historisk!” ”Fantastisk!” Lovordene 

haglet over ildsjelene bak musikalen 

”Dommedag”. For fjerde gang 

ble forestillingen gjennomført i 

domkirken, og flere mennesker 

søkte frelse. Fædrelandsvennen 

påstod at hele 1500 mennesker 

var innom dørene i byens storstue, 

men de ”offisielle” tallene tilsa 1100 

tilhørere. 

Historien bak musikalen begynte 

med et sang og musikkmøte med 

fokus på Jesu gjenkomst i Betania 

for to år siden. Hver for seg fikk Terje 

Govertsen, Idun Munkejord og Elfi 

Fjellvang en stor trang til å formidle 

dette emnet. 

- Visjonen til menigheten, ”Jesus 

ut til folket”, har ligget i bunn av 

engasjementet vårt. Gjennom 

musikalen ønsker vi å se mennesker 

frelst og ikke minst; sette fokus på 

at Jesus en dag kommer tilbake. 

For oss har det også vært viktig 

at prosjektet har vært en del av 

det å bygge menighet, og derfor 

har vi utfordret alle til å være med, 

sier Terje Govertsen, en av de tre 

skaperne bak musikalen. 

For to år siden begynte de å jobbe 

med innholdet i musikalen, i forhold 

til alt fra dramastykker til sanger. 

For ett år siden ble flere involvert i 

arbeidet. 

- I utgangspunktet åpnet vi opp for 

alle i menigheten til å være med. Vi 

hadde ingen opptaksprøver, men 

lot alle få melde seg. Og i dag er 

vi cirka 50 frivillige fra 10 til 55 år. 

Den enkelte har på hver sin måte 

vært med å skape musikalen, og 

hele veien har vi vært åpne for 

nr. 2 februar 2008 20 21 

Tente Betaniaungdommer i godt driv under 

musikalen om Dommedag i Kristiansand 

Domkirke. 

innspill. På den måten føler nok 

alle at de har vært med å utvikle 

forestillingen, sier Govertsen. 

Gjennom halvannen times 

forestilling blir publikum tatt med 

på en flyreise, med stoppested både 

i fortid og nåtid, flettet sammen på 

en særdeles kreativ måte. Du sitter 

plutselig ikke i en vanlig kirkesal, 

men er med på en flytur til blant 

annet Israel, hvor Jesu liv, død og 

oppstandelse blir presentert. Videre 

går turen til moderne byliv i New 

York og Las Vegas, hvor det absolutt 

er bruk for Jesus. Mot slutten av 

forestillingen uttrykte flykapteinen, 

spilt av nevnte Govertsen, fortvilelse 

fordi mange av flypassasjerene 

hadde forsvunnet. En nyhetsmelding 

hadde det samme 

budskapet; millioner av mennesker 

er forsvunnet. Kunne det være Jesu 

gjenkomst? Kapteinen og resten 

av besetningen faller på kne mens 

den kjente sangen ”I wish we´d all 

be ready” (Larry Norman) lød over 

høytaleranlegget. En kvinne, spilt av 

Komp og sangere fra Betania, her ser vi flere 

fra den eldre garde er med i sangen.

Elfi Fjellvang, kommer til slutt med 

en inntrengende oppfordring om å 

ta et valg for Jesus i dag. 

Med flere multimediale effekter, 

pantomime til musikk – både ”live” 

og fra innspillinger, samt drama 

og direkte appeller var noen av 

ingrediensene i forestillingen. Og på 

denne måten kommer budskapet 

veldig klart fram og berører 

tilhørerne. 

- Vi inntok kirkerommet på en måte 

som aldri er gjort før, hvor vi hadde 

rigget opp en femti kvadratmeter 

stor scene, med lys- og lydrigg 

rundt. Det var et stort bakteppe og 

atmosfæren var helt fantastisk. For 

meg personlig blir jeg like imponert 

hver gang over den enkelte som 

er med i musikalen. Med en utrolig 

innlevelse og stort engasjement 

støtter de hverandre og gjør en helt 

utrolig jobb. 

Med en klar visjon om å vinne 

mennesker for Gud, avsluttes 

”flyreisen” med en utfordrende 

appell. 

Uten lyd og lys... 

Ungdom 


KRISTIANSAND: Under musikalen 

Dommedag legger du ikke merke 

til Christer Iglebæk. Men før, under 

og etter forestillingen er han topp 

konsentrert om oppgaven som 

rigge- og lysansvarlig. 

- Jeg er veldig glad over at jeg ikke 

fikk en oppgave på scenen, men fikk 

arbeide med rigging og lys. Du kan 

- Vi kunne gjerne hatt et stort 

finalenummer, men ønsker at folk 

skal respondere på budskapet. 

Vi avslutter derfor med en ren 

innbydelse, og opplever hver 

eneste gang at mennesker søker 

Gud til frelse. For mange setter 

budskapet om Jesu gjenkomst 

tingene i perspektiv, og vi har fått 

flere tilbakemeldinger om at folk er 

opptatt og samtaler om budskapet i 

etterkant. 

Allerede har 2400 tilhørere fått 

med seg musikalen, og Govertsen 

ser ikke bort fra at det blir flere 

forestillinger. 

- Jeg tror ikke at vi er ferdig med 

dette enda. Alle de frivillige har 

stilt opp på fantastisk vis fram til 

nå og gjort en kjempejobb. Kall 

det gjerne et lite eventyr, hvor vi 

som enkle amatører har fått en 

helt utrolig respons. Vi har fått flere 

henvendelser om å komme, og vil ta 

vurdering på hva vi kan få til. 

De er også positive til å formalisere 

musikalen, slik at andre kan bruke 

den i sitt nærmiljø. 

- Det ville jo vært helt fantastisk 

om andre også hadde satt i gang. 

En forretningsmann ønsker å spille 

musikalen inn på dvd, for så å dele 

ut gratis eksemplarer. Så du kan 

gjerne si at det spennende ting på 

gang. For oss er det viktig å søke 

Gud for hvordan vi tar dette videre, 

og at vi gjør det vi gjør på rette 

måten, slutter Govertsen. 

Betania Kristiansand er virkelig 

inne i en positiv trend for tiden. 

Ungdomsarbeidet har tatt seg 

veldig opp, og musikalen har også 

satt et positivt fokus på menigheten. 

Uten tvil blir det spennende å 

følge menigheten og arbeidet med 

musikalen videre! 

Christer Iglebæk er av de som arbeider bak 

scenen i forhold til musikalen Dommedag. Og han 

stortrives med rigging av scene, lyd og lys. 

gjerne si at jeg liker å være anonym 

og gjemt, sier Christer med et smil. 

Han lurer seg ikke akkurat 

unna ansvar. Sammen med 

Kenneth Thorsland hadde han 

hovedansvaret for riggingen i 

Domkirken. De begynte klokken 

11.00 på formiddagen og var ikke 

ferdige før klokken 16.30. Da hadde 

de fikset alt fra scenegulv, lys og lyd, 

svart bakgrunn og prosjektor. 

- Å drive med tekniske oppgaver 

er drømmejobben min. På Betania 

stortrives jeg med å ”sysle” med lys 

og lyd og pynter opp på min måte. 

Christer er med i ungdomsstyret 

i menigheten, og har også her 

- Krevende 

å spille Jesus! 

- Å spille Jesus er litt krevende, men samtidig veldig 

gøy og spennende, sier Nikolai Stray til Det Gode 

Budskap. Han har en av hovedrollene i musikalen 

Dommedag. 

Ungdom 


KRISTIANSAND: Musikalen 

Dommedag har virkelig skapt noe 

positivt på Sørlandet og gitt positiv 

blest rundt DFEF-menigheten 

Betania. 

- Jeg hadde faktisk ikke trodd at 

musikalen skulle bli så populær, 

og at vi skulle fylle Domkirken til 

siste plass. Hele veien får vi gode 

tilbakemeldinger, folk å skolen, 

besteforeldre – ja, alle synes det er 

veldig bra, sier Nikolai fornøyd til 

Det Gode Budskap. 

Tidligere har han vært med i noen 

dramastykker i menigheten, og 

ble forespurt rollen som Jesus på 

bakgrunn av dette. 

ansvaret for det tekniske. Det tilsier 

mye rigging og rydding. 

- Kall det gjerne min tjeneste, for jeg 

stortrives med dette, understreker 

den friske ungdommen. 

Under forestillingene er han 

dypt konsentrert med lys og 

røykeeffekter. 

- Jeg stiller alt manuelt, så det 

hender det blir noen feil, men med 

øvelse går det bedre og bedre. På 

øvelsene har jeg fått noen klager på 

for mye røyk, men det er bare gøy 

og går greit til slutt. 

Uten ildsjeler som Christer, som 

kanskje gjør det som andre ser på 

- Å spille Jesus er krevende, men 

samtidig veldig gøy og spennende. 

Spesielt selve korsfestelsen tar på, 

og jeg må virkelig anstrenge meg 

for å spille rollen. Mens dette foregår 

spilles sangen ”This blood is for you” 

av Carman, og jeg tror virkelig at 

folk blir beveget. 

Fra første scene, hvor vi møter 

Jesus i himmelen, til korsfestelsen 

er han sentral i handlingen. Han 

synger og prater lite, men helbreder 

mennesker og viser omsorg. Nicolai 

begynte å øve for rollen for ett år 

siden, og de siste månedene har de 

hatt ukentlige øvelser. 

- Den siste uken før den første 

forestillingen øvde vi ekstra mye, 

men jeg tror vi nå er så innkjørte 

at vi kun trenger å kjøre gjennom 

en generalprøve for å kjøre 

forestillingen. 

som en ”møkkajobb”, hadde ikke 

Dommedag blitt en suksess. Og 

han gleder seg over suksessen med 

musikalen. 

- Det er gøy det som skjer, og trodde 

kanskje ikke at vi skulle klare å fylle 

Domkirken. 

Til tross for at han har sett 

forestillingen nok ganger til å bli lei 

av den, lar han seg fascinere av et 

spesielt høydepunkt. 

- Selve korsfestelsen av Jesus 

berører meg og oppleves veldig 

sterkt, avslutter den ivrige 

lysmannen. 

nr. 2 februar 2008 22 2 

Han gleder seg over alle som har 

blitt frelst. 

- Selv om ikke alle gir respons på 

frelsesinnbydelsen, tror jeg de fleste 

får noe å tenke på. 

Han håper å være med videre, selv 

om militærtjenesten venter. 

- Jeg håper jo jeg havner nær 

Kristiansand, slik at jeg kan være 

med videre, slutter Nicolai. 

På Betania er han aktivt med 

i det meste, som trommis i 

lovsangsteamet og medlem av 

ungdomsstyret.

Barn – de beste misjonærer! 

BARN: Jeg vet at 

mange barn og 

ungdommer vil bli 

misjonærer når 

de blir store. Men 

hvorfor vente? Du 

kan jo bli en misjonær akkurat i dag. 

Barneside 

Teks: Leif Frode Svendsen 

Foto: CrossDaily 

I en bok i Bibelen som heter Apostlenes 

gjerninger kan vi lese om to av disiplene 

til Jesus. De het Johannes og Peter, og 

du har sikkert hørt om dem? De var ikke 

gamle, men eldre ungdommer. De skulle 

til tempelet for å be, og stoppet opp da 

de oppdaget en lam mann. Du vet; en lam 

mann er så uheldig at han ikke kan bevege 

armene og beina sine. Han kunne snakke 

litt, men det var alt han kunne gjøre. 

Den lamme mannen ble lagt utenfor 

tempelet for å tigge penger av folk. De 

pengene han fikk, kunne han kjøpe litt mat 

for, slik at han ikke døde av sult. 

Han så Peter og Johannes og håpte at de 

hadde penger til ham. Men han ble skuffet 

kan du tro: Peter sa jo: Gull og sølv har jeg 

ikke! Han hadde ingen penger! Heldigvis 

slutter ikke fortellingen der, den fortsetter. 

For Peter sa: 

- Gull og sølv har jeg ikke, men det jeg 

har, det gir jeg deg. Stå opp! Så står det at 

mannen fikk krefter i leggene sine, magen 

sin – han reiste seg opp. Han kunne gå! 

For et stort mirakel! For et stort under! 

Mannen løp rundt og fortalte hva som 

hadde skjedd, og folk var helt overrasket. 

Jeg vet ikke om du har tenkt på hva Peter 

og Johannes hadde! For de hadde jo noe 

som kunne gjøre den mannen frisk! Hadde 

de noen magiske krefter? Byttet de den 

lamme mannen ut med tvillingbroren hans 

som var akkurat lik? 

Nei, nei! Vi kan lese hva Peter sier gjorde 

mannen frisk! 

I Apostlenes gjerninger 3, 16 kan vi lese: 

”Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, 

for det navnet har gitt styrke til denne 

mannen som dere både ser og kjenner. Den 

tro vi får gjennom dette navnet, har gitt 

mannen full førlighet igjen, slik dere alle 

kan se.” 

Peter og Paulus hadde troen på Jesus. 

Siden de trodde på Jesus kunne de gjøre 

det de gjorde. Siden de trodde, gjorde 

Jesus mannen frisk. 

Har du tenkt på at du har tro? Du tror jo 

på Jesus! Din tro er ikke annerledes enn 

den Johannes og Peter hadde? Kanskje litt 

mindre, tenker du? Kanskje? Men Bibelen 

forteller at om du har tro som et lite 

sennepsfrø, kan du si til et fjell; kast deg i 

havet, og fjellet må gjøre som du sier. DET 

BLIR ET STOR PLOPP! Tro som et frø, det er 

liten tro det! Men allikevel så mektig! 

Det er bare tull at alle misjonærer er ungdommer eller 

voksne. Kanskje du tror du må vente til du er en voksen for å 

bli en misjonær? Slik må du ikke tenke, for det er feil. 

Og det er dumt å ta feil! 

Selv om du har liten tro, 

kan du gjøre de sammen 

tingene som Peter og 

Johannes. Du trenger ikke 

å vente til du blir ungdom, 

eller voksen! Du skal tenke 

at du kan fortelle vennene 

dine om Jesus, som en 

misjonær. Du skal vite at 

du, selv om du er liten og 

har lite tro, kan be for folk 

som er syke, og Jesus kan 

gjøre dem friske. 

Gud kikker ikke på hvor 

gamle vi er! Han kikker på 

hjertet vårt, om vi elsker 

Jesus og tror på Ham. Han 

vil bruke alle de som sier: 

Jesus, her er jeg, send 

meg. 

Du skal ikke slutte å si; jeg 

vil bli misjonær når jeg blir 

stor: Men du skal begynne 

å være en misjonær NÅ! I 

DAG! AKKURAT NÅ! Du kan 

be om at Jesus kan hjelpe 

deg til å bli en misjonær 

NÅ! Kanskje er det noen 

venner du kan fortelle 

om Jesus? Bestemoren 

din? Pappa? Be Jesus om 

å hjelpe deg hvis det er 

vanskelig! 

nr. 2 februar 2008 24 2 

Den lille jenta er en misjonær, og vil gjerne hjelpe den lille! 

Alle kan vi være misjonærer!

- ”Frank! – når jeg kommer ut herfra, må du kjøre meg 

til Latvia”, roper Ragnar mot meg når han kommer 

gående tilbake. ”Jeg har så mye klær og sykehusartikler 

til barnehjem og privatpersoner som må dit ned, så du 

må hjelpe meg”. 

Ragnar Mathisen 

Fokus på Ragnar 

Mathisen og hans 

tjeneste for Jesus 

Tekst og foto: Frank Søgaard 

FREDRIKSTAD: Mange store menn 

ble født i 1935. Sangeren Elvis Presley, 

bokseren Foyd Patterson, evangelisten 

Jimmy Swaggart, og skuespillerinnen 

Julie Andrews, for å nevne noen. Alle 

disse har gjort en stor ”karriere”, og 

sikkert betydd mye for mange. 

Et jordskjelv drepte 40 tusen mennesker 

i nåværende Pakistan, og skapte store 

ringvirkninger med panikk, i det samme 

året, og Italia invaderte Etiopia, og ga 

verden mer enn mye å tenke på. Det var 

dette året Ragnar Mathisen ble født. 

Han ble ikke født i noe ”jordskjelv”, 

og ”karriere” har knapt nok vært innom 

hans tankeverden. Men han har i sitt 

voksne liv gitt mange mye å tenke på, - 

i den riktige retningen. Om Ragnar kan 

det i dag sies: ”Han er en trofast sliter i 

Herrens tjeneste, som tenker på andre før 

han tenker på seg selv. Hans arbeid for 

evangeliet i liv og lære har vært, og er – 

stort.” 

Ragnar ble født i Fredrikstad. Hans 

foreldre var ikke personlige kristne, men 

både han og hans brødre gikk alle trofast 

til søndagsskolen i Seiersten Misjonshus 

i Fredrikstad. Her drev Norsk Luthersk 

Misjonssamband et godt arbeid blant 

barn og voksne. 

Dine synder kommer 

jeg ikke i hu 

I 1951 var det fellesmøte i byen, 

og Ragnar tok i mot Jesus som sin 

personlige frelser. Ordet han fikk som 

radikalt forvandlet og forandret hans 

liv, var fra Jesaja 43,25: ”Jeg, jeg er den 

som utsletter dine misgjerninger for min 

skyld, og dine synder kommer jeg ikke 

i hu”. 

- Den dagen Frank, - ble jeg fylt med 

en stor og herlig glede. Jeg fikk tro 

meg frelst! Straks ble jeg med i en 

mannsmusikk i menigheten, og jeg 

fikk mange gode kontakter og venner 

der. I 1956 begynte jeg i sivilarbeidet, 

og ”landet” på Havnåsleiren i 

Østfold. Der traff jeg Egil Solheim 

for første gang, og vi ble veldig gode 

venner. Vi bodde sammen under hele 

sivilarbeidertjenesten, som den gang 

varte i 18 måneder. 

Et glimt fra eldre dager, hvor Ragnar som i 

dag, var aktiv som evangelist. 

– trofast evangelist og misjonær 

Da vi etter hvert ble mange kristne i 

Havnåsleiren, begynte vi å reise rundt 

i Østfold å ha møter. Mange av de som 

den gang var sivilarbeidere sammen med 

meg, kom senere ut som evangelister, 

forstandere og misjonærer. Jeg kan fort 

nevne noen av disse; David Østby, Egil 

Solheim, Willy Bernzå, Thor og Otto 

Åmot, Kristian Lie, Aril Edvardsen, 

Willy Arman Syvertsen, Guttorm 

Skjeggestad, Gunnar Wilskog, - ja og så 

meg da. Vi var en fin gjeng, som ønsket å 

tjene Gud. 

Ivrig forteller Ragnar videre fra den 

første tiden som kristen. 

- Jeg ble døpt i Filadelfia, Fredrikstad i 

1956. Etter sivilarbeidstjenesten bodde 

jeg en tid i Askim, og kom i kontakt med 

de frie venner i Eben Eser. Jeg likte meg 

godt, og ble grepet av den bibelforståelse 

de hadde. Da jeg senere flyttet tilbake til 

Fredrikstad, var det naturlig å begynne 

i Kristi Menighet. Her møtte jeg 

Halvdan Hansen, en av de mer markerte 

pionerpredikantene i den frie bevegelse. 

Han var forstander i menigheten. 

Halvdan forsto at jeg bar på et kall til å 

tjene Gud, og han tok meg med på flere 

Her er Ragnar sammen med pastor Peter fra Riga, som han har samarbeidet med i mange, 

mange år. 

evangelistreiser i tiden som kom. Vi 

opplevde fine tider på flere steder. Blant 

annet i Kristiansand, i Grimstad, og ikke 

minst på Jæren, hos Mikal Skjæveland. 

Halvdan Hansen var en god læremester 

og kamerat for meg. 

Sammen med Egil og Arne 

Egil Solheim og Arne Gundersen 

hadde begynt å reise sammen som 

sangevangelister, og sommerleirene 

på Randesund og senere Solstrand (fra 

1963-) startet opp. Jeg engasjerte meg 

sammen med dem på leirene i mange 

år, og vi hadde utrolig mange rike 

opplevelser sammen. Jeg opplever det 

sårt og trist at Egil nå nettopp har fått 

hjemlov, og ikke er i blant oss lengre. 

Men slik er livet her nede, - dessverre. 

Vi møtes, har mye glede sammen, og så 

skilles vi. Men vi skal ses igjen. 

Under leirtiden ble jeg veldig fasinert 

av Sørlandet, og da spesielt Reme, 

Svennevik og Spangereid. Jeg føler jeg 

har sterke bånd til disse områdene, og 

bygdene oppover i landet derfra. 

Nord-Norge ble lagt på mitt hjerte, og 

straks leirlivet var over, bar det som 

oftest til Troms og Finnmark. Den 

landsdelen er jeg blitt meget glad i, og 

vennene der opp har betydd mye for 

meg. 

Jeg savner Nord-Norge, og vennene der 

oppe, - sukker Ragnar tungt. 

- Jeg kommer vel kanskje aldri dit 

opp mer, - eller hva tror du Frank? Og 

hva med det misjonsarbeid jeg driver 

i Latvia? Mitt hjerte brenner for dette 

landet, sier han. 

Jeg ser på Ragnar, og får en klump i 

halsen. Foran meg har jeg en trofast 

sliter i Guds tjeneste, som verken har 

vært ute etter å gjøre en karriere, skape 

jordskjelv, eller å ”krige” med mennesker 

rundt seg. Jeg lærte å kjenne Ragnar 

allerede i 1963. Da var vi begge unge, 

og nye som evangelister. Sammen med 

Ragnar, og Åge Håskjold virket jeg som 

evangelist på Sunnmøre, med Volda som 

utgangspunkt. Vi knyttet vennskapsbånd 

da, som har holdt i ulike stormvær som 

senere har gått over våre liv. Ragnar har 

alltid vært der. Dukker ”plutselig” opp, 

og mat og seng har vært like naturlig å gi 

ham, som om han var fastboende hos oss. 

Våre barn var alltid glade når ”onkel” 

Ragnar kom, 

nr. 2 februar 2008 2 2 

Ragnar er seg selv lik, til tross for at han fikk 

et hjerneslag i desember. 

En ”fri fugl” 

Jeg ser rundt meg. Jeg besøker Ragnar på 

Borge Sykehjem, og synes liksom ikke at 

han passer inn på dette stedet. - Ragnar 

er jo egentlig ”en fri fugl”, som trives 

best når han kan reise land og strand 

rundt, besøke folk, og spre ”nyheter om 

misjonen og Guds rikes sak”, tenker jeg. 

”Så, - hvorfor er han er?” 

I begynnelsen av desember besøkte 

Ragnar Mosterhamn. Her fikk han 

et hjerneslag, og ble brakt til Stord 

sykehus. En uke etter ble han brakt til 

sykehuset i Moss med ambulansefly, 

og etter et opphold der, ble han sendt til 

Borge Sykehjem, for å få behandling for 

ettervirkningene av hjerneslaget. Det var 

høyre arm og ben som ble delvis lammet 

ved hjerneslaget. 

I dag fungerer armen ganske bra, men 

han kan ikke gå trygt uten krykker eller 

rullator. Jeg besøkte han da han var på 

Moss Sykehus, og ser at han er blitt 

ganske mye bedre enn han da var. 

Ragnar må forlate meg et lite øyeblikk, 

og jeg blir sittende igjen med mange 

tanker om det fantastiske arbeidet han

I dag som i går, Ragnar er med å vitne om sin frelse gjennom sang 

og tale. 

har drevet frem i Latvia. Først i byen 

Riga, så i byen Jelgava, og nå i Vangazi. 

50 konteinere med mat og klær 

Gjennom snart 20 år har han drevet 

misjonering og nødhjelpsarbeide i 

Latvia. Gjennom årene har det blitt over 

50 konteinere med mat og klær til landet, 

og tusenvis av bibler har han distribuert 

til unge og gamle. Mange er blitt frelst 

ved dette - og evangeliet har gått frem. 

En del biler fra Norge til de ulike 

menigheter og barnehjem, har han også 

brakt over dit, og gitt bort. Kirkebyggene 

i Jelgava og Vagazi er blitt realisert, 

blant annet på grunn av den store innsats 

Ragnar har gjort i saken. 

- ”Frank! – når jeg kommer ut herfra, må 

du kjøre meg til Latvia”, roper Ragnar 

mot meg når han kommer gående tilbake. 

”Jeg har så mye klær og sykehusartikler 

til barnehjem og privatpersoner som må 

dit ned, så du må hjelpe meg”. 

Typisk Ragnar – tenker jeg. Og svarer 

Det er et stort og flott kirkebygg Ragnar er med å støtte i 

Vangazi. 

selvsagt; ”Det ordner seg. Vi tar en tur 

dit sammen når du kommer ut herfra”. 

Det er vanskelig å stoppe Ragnar når 

han snakker om Latvia. Nå er det 

økonomisk hjelp til menighetshuset - 

kirken i Vangazi, som opptar ham. Han 

er bekymret for at gaveinntektene til 

kirkebygget ikke skal komme inn som 

ønskelig, mens han oppholder seg på 

sykehjemmet. 

Menigheten trenger 150 tusen kroner 

raskt, for å få ferdig bygget, sier han. 

Så snakker han lenge og varmt om det 

positive som skjer i menigheten blant 

ungdommen og blant menighetens 

medlemmer. Jeg håper jeg kan få være 

der når de innvier lokalet sitt, sier han. 

Ragnar blir ropt inn til middag, og min 

tid med ham er over for denne gang. 

Jeg tror han snart blir å se på landeveien 

igjen, med bilen full av ulike ting til 

Latvia, og hjertet fortsatt fylt med varme 

og omtanke for menighetene i Latvia. 

Ragnar blant glade mennesker han har fått hjelpe. 

På veien hjem til Askim, gjør jeg et 

opphold i Sarpsborg hos min bror 

Terje. Han er nok den som har vært 

med Ragnar på flest reiser til Latvia, og 

han kjenner arbeidet der svært godt. Vi 

samtaler selvsagt om Ragnar, og vi er 

helt ut enige om en sak – Ragnar er en 

god mann for Guds sak. Han er både 

evangelist, nødhjelpsarbeider, og ikke 

minst en misjonær i Latvia. Vi gleder oss 

til å se ham frisk igjen, - og henstiller 

til alle hans misjonsvenner rundt om, 

glem ikke å gi en gave, stor eller liten, til 

kirkebygget i Vangazi. Send din gave til: 

En Hjelpende Hånd 

v/kass. Ådne Fardal Klev, 

Fokvelland, 4580 Lyngdal. 

Bankgiro 3085.30.12625 

Et glimt av kirken, og bilen på bildet er allerede gitt til pastoren i 

menigheten. 

Gjennom Nytt Håp og 

menigheten Betel er et lys 

tent i et av de mørkeste 

slumområdene i Recife. 

Takket være faddere og 

støttespillere fra Norge 

stråler lyset klart og gir 

håp til mange. 

Fokus på Brasil 


BRASIL: Vi befinner oss i et av de 

farligste slumområdene i storbyen 

Recife. Her blir mennesker jevnlig 

truet på livet og drept, og ingen slipper 

unna. Midt i dette området har norske 

misjonærer fra DFEF plantet en 

menighet og bygget opp et barnesenter. 

”Å være lys i mørket” er absolutt et 

uttrykk som passer for arbeidet her. 

Betel ligger inne på dagsenteret og 

møtene samler fulle hus. Her er det rom 

for utvidelse, og det arbeides med planer 

om å bygge ut senteret. En nabotomt er 

kjøpt inn og det arbeides med planer om 

bygge ut dagsenteret, slik at flere barn 

kan få hjelp. 

Sentral i dette arbeidet står Pastor 

Severino, som foruten pastorgjerningen 

også er daglig leder for dagsenteret Nytt 

Håp. Takket være en fadderordning er 

det mange barn som får hjelp gjennom 

dette senteret. 

Norske livvakter 

Tidlig på ettermiddagen har vi avtalt et 

møte, og vil også få en kort omvisning 

i slummen av pastoren. Han er godt 

fornøyd med å ha storvokste nordmenn 

med seg, for dette er ikke helt ufarlig. 

Midt inne i slummen blir vi invitert inn 

til Sandra, som er aktiv i menigheten 

sammen med to av sine barn. Mannen 

hennes er ikke frelst, og hun forteller at 

han flau løp bort før vi kom. Men barna 

Samara og Messias treffer vi. Moren 

Geir Myra, trygg livvakt for små brasilianske 

menighetsledere. 

Kampen for tilværelsen 

forteller ivrig om hvordan hun møtte 

Jesus. 

- Datteren min, Samara gikk på Nytt Håp 

fra hun var 3 – 6 år. Hver dag hun kom 

hjem fra senteret sang hun sine sanger 

om Jesus og vitnet om hva Frelseren 

kunne gjøre. Hun nærmest ”tvang” meg 

med på møtene og her fikk jeg kontakt 

med flere andre mødre. Spesielt kona 

til pastor Severino tok ofte kontakt med 

meg og ledet meg til slutt til Jesus, sier 

Sandra lykkelig. 

I en vanskelig hverdag, hvor morens 

strøjobber så vidt holder liv i familien, er 

hun takknemlig for Herrens trofasthet. 

- Menigheten betyr alt for meg, avslutter 

hun. 

Claudenise, sammen med sine to barn. 

Truet på livet 

Til slutt på vår rundtur har vi avtalt 

et møte med hovedlederen for Betels 

barnearbeid. Claudenise er gift og har to 

barn, og opplever velsignelsen av å ha 

alle sine med på himmelveien. 

nr. 2 februar 2008 28 2 

Pastor Severino og en av menighetslederne 

sammen med Sandra, og hennes to barn 

Messias og Samara. 

Stolt viser hun oss huset sitt, men 

forteller sorgfullt om hvorfor de ikke kan 

bo her. 

- Hele fem ganger har en bandittgjeng 

vært innom huset vårt om natten og 

tatt alle eiendelene. Sist gang truet de 

oss med våpen, holdt en revolver mot 

tinningen vår og ba om penger for å 

slutte å plage oss, sier Claudenise. 

Noen naboer vi treffer utenfor, kan 

fortelle at bandittgjengene, som oftest 

narkomane, bare får det i hodet at de skal 

plage noen. Helt bevisst skaper de redsel 

og går ikke av veien for å til slutt drepe 

for å få tak i det de ønsker. 

- I redsel for å bli drept lever vi hos 

min mor for øyeblikket. Dessverre har 

vi ikke penger til å sikre huset vårt mot 

bandittene, noe som gjør at de enkelt 

kommer seg inn, sier Claudenise. 

Hun viser oss rundt, og i vår øyne er 

huset godt sikret! En over to meter høy 

mur, med knuste glassbiter på toppen 

omgir huset, men det er ikke nok. 

- Bandittene klatrer fra muren opp på 

taket hvor de tar bort takstein og lurer 

seg inn, sier den bekymrede moren. Hun 

vet ikke når familien kan flytte inn i 

huset sitt igjen. 

I dette området lever kristne brødre og 

søstrer i en hard kamp for tilværelsen. 

Midt i mørket, frykten og håpløsheten 

har heldigvis Gud tent et lys gjennom 

menigheten Betel, og skapt en frihavn for 

mennesker i nød.

”Cocha” nærmet seg døden: 

- Helbreder du meg vil jeg forkynne 

evangeliet over hele verden 

Fokus på Argentina 

Tekst og foto: 


ARGENTINA: Selv om misjonsarbeidet 

har hatt sine tilbakeslag, er det positive 

ting som skjer. I El Mollar hvor familien 

Skrøvje har bygd opp en ny menighet, 

har Walter Ruben ”Cocha” Monje (30 

år) en heldig hånd om arbeidet. Til tross 

for flere store vekkelser i landet, har 

fjellområdene vært lite gjenstand for 

evangelisering. På mange måter er derfor 

menigheten i El Mollar unik, og bare 

et første skritt på å nå flere landsbyer i 

Andesfjellene med evangeliet. 

Det er ikke det enkleste stedet Cocha 

har sitt tjenestested, for her har det 

i generasjoner vært gjennomført 

tilbedelsesritualer til djevelen. Men 

gjennom det flotte menighetsbygget og 

et variert og aktivt arbeid er et lys tent i 

mørket. Akkurat Cocha skulle være den 

rette til å tjene under disse tøffe, åndelige 

forholdene. Han har sin bakgrunn fra 

Cordoba, hvor han vokste opp i et 

slumområde like bak kirkebygget. 

Opplært til å stjele 

- Jeg vokste opp i et farlig område, og 

kom fra en familie som levde av å stjele. 

Mine foreldre og alle onklene mine var 

”drevne” i faget, og vi ble selv opplært 

til å stjele. Selv sluttet jeg på skolen 

etter fjerde klasse og jeg og broren min 

ble hva du kan kalle profesjonelle tyver. 

Vi var med i en gruppe som begynte 

å drikke og ruse oss. Med rusen kom 

motet og vi overfalt folk på gaten, gikk 

inn i forretninger og gjorde innbrudd om 

natten, sier Cocha ettertenksomt. 

En dag la han merke til pastor Sergio, 

som hentet barn i slummen og tok 

dem med på søndagsskolen. Flere 

ganger prøvde han å invitere de tøffeste 

barna med seg, men de takket nei 

mange ganger. Men en dag var det 

fest, og det ble reklamert med snop 

Walter Ruben ”Cocha” 

og kona Lorena Monje 

brenner for vekkelse 

i Andesfjellene. Han 

forlot en dramatisk, 

kriminell løpebane for 

å tjene Jesus og spre ut 

evangeliet. 

og sjokolademelk. På den måten kom 

den unge gutten i kontakt med kristen 

virksomhet. 

- Jeg fikk høre om Jesus gjennom sang 

og undervisning. Ikke lenge etter ble 

minstebroren min syk og mamma gikk 

for å ta kontakt med en lokal trollmann. 

Hun gikk forbi menighetslokalet og fikk 

her kontakt med misjonærene Tordis 

og Daniel Dahl. De ble med henne til 

hospitalet, hvor de ba for broren min og 

han ble totalt helbredet. Etter det begynte 

mamma å gå til møtene. 

Mishandlet for Jesus 

I hjemmet var forholdet vanskelig for 

familien, og morens nye livsvalg gjorde 

ikke saken enklere. 

- Ved en anledning besøkte Tordis og 

Daniel Dahl oss, noe som ikke var 

populært. Pappa, som var alkoholiker, 

nektet mamma å gå til møtene. Men 

hun hørte ikke på ham og gikk trofast 

til møtene. Hver gang hun kom hjem 

fra møtene, slo han henne, noen ganger 

brant han henne med sigaretter. Men 

på møtene fikk hun nytt mot, og selv 

om hun fikk mange blåveiser og ble 

mishandlet fortsatte hun. Tok hun oss 

barna med til menigheten, jagde han oss 

ut av huset. Mamma var virkelig et stort 

eksempel for meg, som holdt ut og var 

villig til å betale en høy pris for å følge 

Jesus. 

”Cocha” fulgte lydig moren sin til 

møtene i mange år, men som 16 åring falt 

han tilbake til det gamle livet med rus og 

tyverier. 

- Hver gang jeg stakk innom hjemme 

fortalte mamma meg og de andre at hun 

ba for oss. ”Jeg ber for dere og gråter 

for dere.” Selv om jeg var tøff, gjorde 

dette inntrykk på meg. Faren min nektet 

henne fortsatt å gå til møtene, helt til han 

en dag fikk vite at han hadde leverkreft. 

En uke før han døde gikk han på et møte 

i menigheten og fikk oppleve frelsen i 

Jesus Kristus. Gråtende ba han oss alle 

om tilgivelse for det livet han hadde 

levd, og dette var også med å sette 

merker i meg, selv om jeg ikke var med 

på himmelveien. 

Nå dør jeg 

Hver natt gjorde Cocha og gjengen seg 

klar til nattens røvertokter. Det var fast 

rituale og gjøre klar våpnene, pistoler 

og kniver. En av de andre guttene var 

uheldig og et skudd gikk av. 

- Jeg fikk skuddet inn i halsen, blødde 

veldig og fikk med meg at vennene mine 

stakk av. ”Nå dør jeg”, tenkte jeg. Det 

var en lørdagskveld, og jeg kikket opp 

på himmelen – på stjernene. Stille ba 

jeg: ”Gud gi meg en ny anledning til å 

leve. Helbreder du meg vil jeg forkynne 

evangeliet over hele verden. Et ord fra 

Esaias kom til meg (Syria som Gud skal 

hjelpe). En kone kom heldigvis forbi, 

hjalp meg opp og fikk meg til sykehuset. 

En tid gikk den unge gutten til møtene, 

før han dessverre falt fra igjen. 

- Igjen var narkotika og stjeling en del 

av hverdagen min, men igjen måtte det 

”smell” til for å vekke meg. Ute på et 

tokt ble jeg skutt i magen og havnet igjen 

på sykehuset. Liggende i sengen kom 

jeg på hva jeg hadde lovet Gud. Pastor 

Sergio kom på sykebesøk og jeg husker 

så godt hva han sa: ”Cocha – du er vår!” 

Han gjentok det: ”Cocha – du er vår i 

Jesu navn. Du tilhører ikke verden og 

synden – du er vår.” Og fra den dagen av 

har jeg tilhørt menigheten og har siden 

fått være med å tjene Herren. 

På en ungdomsleir ble han kjent med 

misjonærene Anita og Jan Bjarne 

Skrøvje, og han husker godt en spesiell 

episode. 

- I et møte søkte jeg Gud og lå på kne. 

Jan Bjarne kom bort til meg, la hånden 

sin på meg og hvisket: ”Jeg tror at Gud 

vil at du og jeg skal være knyttet til 

hverandre og skal gjøre noe i lag.” 

“Cocha” og Lorena sammen med 

sin svigerfar og en eldre misjonær i 

forsamlingen. 

Takknemlig til misjonærene 

Flere år etter, mens Cocha gikk på 

bibelskolen EMPI, traff han igjen Jan 

Bjarne i El Mollar. 

- På denne tiden holdt de på med å kjøpe 

tomten til lokalet og Jan Bjarne lurte 

på om jeg kunne tenke meg å arbeide 

sammen med ham i fjellene. For meg 

var det en ledelse og jeg takket ja. Det 

betyr veldig mye å stå sammen med 

misjonærene som har vært til så stor 

velsignelse for meg og familien vår. Selv 

om brødrene mine ikke går i menigheten, 

har de veldig stor respekt for pastorene. 

Ikke bare har de fått høre at Gud er 

kjærlighet, men de har fått oppleve i 

praksis hjelp og kjærlighet gjennom dem. 

For to år siden giftet jeg og Lorena Paula 

oss, og i forbindelse med det bryllupet 

gikk det opp for meg hvor utrolig mye 

de norske misjonærene har hjulpet meg, 

både åndelig og utenom. Vi er veldig, 

nr. 2 februar 2008 0 1 

veldig takknemlig for at DFEF satset på 

misjon i Argentina, sier Cocha lykkelig. 

Det er en brennende pastor vi treffer, 

som har en stor drøm om å nå ut til andre 

områder i Andesfjellene. 

- Jeg brenner for at våre menigheter i 

Argentina må sende ut egne misjonærer, 

og i mitt hjerte kjenner en stor glede over 

å forkynne om misjon og evangelisering. 

Sammen med min kone ber vi 

regelmessig for alle de som ikke har fått 

høre evangeliet, på verdensbasis er det 

mer enn 15 000 folkegrupper som ikke 

er nådd. Som Jesus sa: ”Gå ut til alle 

nasjoner og forkynn evangeliet”, og mer 

enn noen gang gjelder dette budskapet. 

Den ivrige pastoren er utdannet slakter 

har også en drøm om å starte opp 

en slakterforretning i menigheten. 

Og målsettingen er klar: Deler av 

overskuddet skal gå til å støtte misjonens 

sak. 

- Målet er i første omgang å starte opp 

med liten virksomhet hvor vi selger stekt 

kylling, så får vi se ut fra det, sier Cocha. 

Mens Anita og Jan Bjarne Skrøvje er 

på et lengre hjemmeopphold, er det en 

ledergruppe på fire personer som leder 

arbeidet. Foruten Cocha og Lorena, er 

det Veronika Skrøvje og en argentinsk 

ungdom, Paulua som leder arbeidet. 

Daglige radioprogrammer 

- Hver eneste dag er det noe som skjer. 

Foruten evangeliseringsmøter i andre 

landsbyer er det barne-, ungdoms- og 

mor og barnarbeid, og husgrupper. 

Søndag formiddag er hovedmøtet. Vi har 

også daglige radioprogrammer på den 

lokale radiostasjonen, og veldig mange 

ringer inn og ikke få har blitt vunnet for 

Jesus på denne måten, sier pastoren. 25 

– 30 kommer trofast til møtene, mens 

andre er litt til og fra. Sjelden er det 

under 50 på møtene. 

Misjonsarbeidet i El Mollar er unikt 

og trenger forbønn og støtte fra Norge. 

Det har ikke vært noen tradisjon og 

hjertesak for argentinske menigheter 

og kirkesamfunn å drive misjon i disse 

områdene. Folkene her er ofte fattige 

indianere og blir sett ned på. Heldigvis 

er nå situasjonen i ferd med å snu, og 

det blir spennende å se Guds vei med 

vennene og arbeidet i Andesfjellene.

Tekst og foto: Rose og Rino Høyland 

Matutdeling til de fattige 

Vi har levert ut og samlet inn mat i flere uker nå i 

menigheten. Det er jul her også, med alt det kjøpepresset 

det innebærer. Og det går jo alltid utover de fattige. 

Menigheten vil i år dele ut mat til mer enn 100 familier. Vi 

hadde med 25 matpakker til Higueras og 25 til Rincon. 

MEXICO: Jeg reiste til Higueras, 

imens Simen og Vilde ble med pappa til 

Rincon. Først og fremst delte vi ut til de 

som deltar på møtene, men i Rincon hvor 

Her fylles bilen opp med matvarer til fattige 

i landsbyene utenfor Culican. 

Jose Luis bor og har en husgruppe fikk vi 

delt ut til andre også. 

Jul er her som i Norge en tid med enormt 

kjøpepress, og det er vanskelig å møte 


Simen og Vilde, de to eldste barna til 

Høiland, hadde stor glede av å være med 

på matutdelingen. 

dette for de aller fattigste. En dame i 

Rincon begynte å gråte da hun fikk mat. 

Simen og Vilde var ivrige matutdelere. 

I byen her er det en matbank som drives 

av det offentlige hvor mat selges veldig 

billig til organisasjoner som driver 

hjelpearbeid, og via kontakt menigheten 

har fått kan vi kjøpe 10 kg med matvarer 

for 15 kr. Det betyr at vi enkelt kan gjøre 

dette også igjen senere. Det koster utrolig 

lite og skulle skaffe litt ekstra mat på 

bordet til de som trenger det mest. 

Denne eldre mannen ble overlykkelig over å motta hjelpen til jul fra Rose. 

Hobby 

Annonse i 

Det gode budskap? 

Kontakt: 

Thore Nilsen 

Mobil: 990 28 533 

E-post: 

thonilse@online.no

Kvinneweekend: 

Sted: Solstrand Sør-Audnedal. 

Tid: 4 - 6 april 2008. 

Unge og eldre ønskes velkommen! 

Vi samles til kveldsmat kl.18,00 

Flørste møte kl.20,00. 

Årets talere er: 

Randi Johansen, 

Unni Fredstad m/flere. 

Priser for hele helgen: 

Inernat og hytter kr. 750,00 

Leilighet “ 850,00 

Tillegg for 

leie av sengetøy “ 50,00 

Velkommen til en fin helg 

med JESUS i sentrum 

Påmelding til: 

Reidunn Løland 

Tlf. 38 34 50 22 

Mob. 47 25 81 76 

Reidunn Håskjold 

Tlf: 38 28 38 75 

Mob. 91 57 33 75 


Bedehuset Holmsbu 

I over 100 år har DFEF hatt en lokal 

menighet i Hurums perle Holmsbu. 

Gjennom tidene har mange mennesker 

fått møte Gud og hatt sitt åndelige hjem i 

menigheten på Holmsbu. De fleste av de 

unge i Holsmbu har igjennom årene gått 

på søndagsskolen i bedehuset. Dessverre 

er situasjonen nå den at menigheten 

stort sett består av eldre mennesker som 

ikke lenger makter å vedlikeholde og 

ha ansvaret for et lokale som trenger 

betydelig restaurering og oppgradering. 

Derfor har menigheten, gjennom 

samtaler med MHU, kommet frem 

til at det beste er å overdra eierskapet 

av bedehuset til MHU, slik at MHU 

kan forvalte lokalet til det beste for 

fellesskapet. 

MHU er i ferd med å sondere muligheten 

for å avhendige dette lokalet i form 

av salg på det åpne markedet, men 

siden store deler av Holmsbu sentrum, 

inkludert bedehuset, er verneverdig, 

medfører det en utfordring å finne 

kjøpere til dette lokalet. Vi kommer 

tilbake med mer informasjon om dette 

ved en videre utvikling i saken. Vi vil 

også ønske lemmene i menigheten i 

Holmsbu Guds rike velsignelse over 

livet videre. 

Tone Dysjaland 

planlegger en reiserunde 

på Vestlandet 

Vår misjonær i Albir i Spania, Tone 

Dysjaland, planlegger en rundreise 

på Vest- og Sørlandet i april måned. 

Vi i MHU vil kontakte de respektive 

menigheter for å avtale møtedag 

og håper på et positivt svar på 

våre henvendelser. Vi oppfordrer 

alle menigheter til å åpne opp for 

misjonærbesøk, også selv om man har 

gjort avtale med andre predikanter den 

gjeldende dag. Misjonærene behøver 

ikke nødvendigvis hele møtet. Det er 

avgjørende for våre misjonærer at de 

kommer rundt på menighetsbesøk for 

Info fra Misjons- og hjemmekontoret: 

å informere vennene om det arbeidet de står i. Dette gjøres både for 

å samle forbedere, men også for å samle inn økonomisk støtte. Alle 

DFEF sine misjonærer er personlig ansvarlig for sin egen økonomi og 

har ingen garanti verken fra fellesskapet eller de lokale menigheter. 

Forkynner- og lederkonferansen på 

Solstrand 

Når dette leses, er FLK 2008 gjennomført. Vi I MHU vil takke 

forkynner og ledergruppa for den innsatsen de gjør gjennom hele året 

for å planlegge og gjennomføre denne konferansen. Vi vet at FLG 

ikke tar lett på denne planleggingen, men at de bruker mye tid til 

bønn og Åndens ledelse når de samles på sine møter. Medlemmer 

i FLG gruppen er: Reidar Gamst, Arne Stenersen, Morten Helland, 

Morten Østevik og Roy Wareberg. Tusen takk til dere alle og Guds 

velsignelse over liv og videre tjeneste. 

Kjære alle 

medarbeidere i DFEF 

Som dere er godt informert om fra tidligere, har misjons- 

og hjemmesekretær Harald Elvegård vært igjennom en lang 

sykemeldingsperiode etter at han hadde to små hjerneinfarkt i fjor 

høst. Harald var på bedringens vei og hadde så små smått begynt å 

vende tilbake til tilnærmet normal arbeidstempo, da han den 

23. januar fikk et nytt hjerneinfarkt (blodpropp i hjernen). Han er for 

tiden innlagt på Haukeland sykehus til observasjon. Han har heller 

ikke denne gangen fått varige mén og fungerer fysisk sett tilnærmet 

normalt. 

Harald har besluttet, etter råd fra lege, og i samtaler med MHU, å 

bli 100 % sykemeldt i en lengre periode for på den måten å samle 

krefter og unngå nye tilbakefall. I første omgang regner vi med at 

Harald kommer til å bli indisponert frem til over sommeren, og ber 

om at Harald i denne perioden ikke blir belastet med forhold relatert 

til hans arbeid, verken pr. telefon eller mail. 

I den arbeidssituasjonen som nå har oppstått, vil Bjørn S. Olsen 

midlertidig fungere i Harald Elvegårds stilling, med Per Arild Weiby 

som en nær samarbeidspartner og med styret i MHU og styreleder 

som oppdragsgiver. Vi ber om at all korrespondanse som tidligere har 

foregått til Harald heretter blir gjort til: 

Bjørn S. Olsen 

Epost: Olsen@dfef.no 

Mob. 995 94 764 

Misjonskalenderen 

Misjonskalenderen 

Når dette leses er vi allerede 

langt inn i februar 2008, men 

det er tallene for desember 

2007 som vi forholder oss til 

her. Som du kan se av søylen 

ved siden av har vi samlet 

inn 328.535,- totalt i 2007. 

Vi takker så mye alle dere 

som har bidratt til dette flotte 

beløpet. Når vi vet at dette 

beløpet kommer i tillegg til alle 

de andre gavene som blir gitt 

til menighet og misjon innen 

DFEF, blir takknemligheten 

enda større. 

I desember måned i 2007 kom det inn 

41.350,- mot 37.550,- i desember året før. 

Dette tilsvarer en økning på 10%, noe 

som må sies å være veldig bra. Dersom 

vi kan klare å øke inntektene med 10% 

igjennom hele dette året også, vil det 

hjelpe godt på økonomien i fellesskapet. 

Vi håper at misjonskalenderen henger 

godt synlig på veggen og at du bruker 

den flittig, både i forhold til å be for 

de forskjellige misjonsfeltene og 

misjonærene, men også i forhold til å 

gi en økonomisk gave. Kanskje skal 

du vurdere om du skal legge inn et fast 

månedlig trekk på din nettbank, eller 

telegiro, slik at du slipper å tenke på å 

fylle ut giroen hver måned. Husk at du 

også kan få skattefritak for de midlene 

som blir gitt til misjonskalenderen. 

Det eneste du trenger å gjøre er å 

oppgi ditt personnummer til misjons- 

og hjemmekontoret, så vil dine gaver 

automatisk blir registret på deg. 

500.000 

400.000 

328.535 

300.000 

200.000 

100.000

Roald Lidal 

JUBILANT: De første årene i Japan 

arbeidet Roald i bokbinderiet på Nytt 

Livs Lys bibeltrykkeri, men allerede i 

1978 ble han overlatt ansvaret for hele 

driften, da Hildur og Arnfinn Andaas 

flyttet til Hong Kong. 

Under Roalds ledelse har bibeltrykkeriet 

opplevd en fantastisk vekst. Flere 

utbygginger og nye presser har blitt 

installert. Størst var det nok da nytt 

trykkeri ble reist i 1995, samtidig med 

at ei ny bibelpresse ble installert. Seks 

år sener ble maskinparken igjen styrket 

med enda ei ny og hurtig rotasjonspresse. 

Alt med et inderlig ønske om å produsere 

bibler til de mange som lengter og venter 

på sitt eget eksemplar av Guds ord. 

Roald er visjonær, har en utrolig sterk 

tro på Herrens makt, samtidig som han 

er en jordnær mann med bakkekontakt. 

Han nyter stor respekt i den japanske 

kristenhet for sin innsats og iver etter 

å engasjere japanerne i utbredelsen av 

evangeliet. 

Aller nærmest Roalds hjerte finner vi 

familien. Roald og Ingas familie har 

vokst til tre døtre, to svigersønner og 

ti barnebarn, alle for øvrig bosatt i 

USA. Men Roalds omsorg strekker 

seg langt utover den indre sirkel. Både 

medarbeidere ved bibeltrykkeriet i 

Japan, NLLs avdelinger i Hong Kong, 

Indonesia og India opplever at Roald 

bryr seg om deres ve og vel. 

Vi som har hatt og har gleden av å ha 

vår tjeneste sammen med Roald har lært 

ham å kjenne som en usedvanlig dyktig 

leder, men også en god venn og kamerat. 

For barna er “onkel Roald” en morsom 

lekekamerat. 

nr. 2 februar 2008 

Roald Lidal 

Fredag 29. februar fyller Japanmisjonær Roald Lidal 

60 år. Sammen med sin Inga og 4 måneder gamle 

datter Merete, forlot de Mosterhamn i august 1970 

med kurs for Japan. De er utsendt fra DFEF Sion, 

Mosterhamn. Enkelte trodde nok at det unge paret på 

20 og 22 år ville komme hjem igjen etter at den verste 

”eventyrlysten” hadde lagt seg. Men – kallet de hadde 

fått var sterkt, og det har holdt dem i Japan i nå snart 

38 år. 

Roald har et helt spesielt hjerte for de 

som ennå ikke har hørt evangeliet. Kina 

er kanskje det landet som, sammen med 

Japan, ligger hans hjerte nærmest. Med 

sitt engasjement for å nå de unådde 

har han inspirert mange til innsats for 

misjonens Herre. 

Når du nå, Roald, passerer denne 

milepælen i livet ditt, er vi mange i både 

Japan, Norge og i andre land som stiller 

oss i gratulantenes rekker og takker Gud 

for deg. Vi ønsker deg alt godt for dagen 

og at du fortsatt, sammen med din Inga, 

må få mange gode og rike år i tjeneste 

for Herren i Japan. 

For dine medarbeidere, 

Kjersti og Vidar Aronsen 

De Frie Evangeliske 

Forsamlingers Misjons og 

Hjemmeutvalg 

stiller seg bak hilsenen til Kjersti 

og Vidar og gratulerer hjertelig med 

60- års dagen. MHU takker deg for 

den store innsatsen du har gjort i 

misjonens tjeneste i snart 40 år. Det 

er med beundring og takknemlighet 

til Herren vi har sett hva New Life 

League, Japan har blitt til under 

din ledelse. Vi vet at tusenvis av 

mennesker rundt om i verden, og 

kanskje spesielt i Kina, takker Gud 

for bibler og annen kristen litteratur 

som har kommet fra NLL i Japan. 

Vi ønsker deg Guds velsignelse videre 

i tjenesten og håper du fortsatt får 

mange år i den rike gjerningen Gud 

har kalt deg til. 

Hjertelig hilsen 

DFEFs Misjons og Hjemmeutvalg 

Harald Elvegård 

Roald og Inga sammen med sine tre døtre, svigersønner og barnebarn. 

Velg blant to delkurs: 

• Sjelesorg i studiegruppen 

v/ Klara Lie og Marit Landrø 

• Bibelbruk – fra kunnskap til kjennskap 

v/ Rune Rasmussen og Reidar Asgård 

Kursavgift: 900,- 

Vi tilbyr reisestøtte 

Påmeldingsfrist: 6. mars 

Sammen skal 

vi bygge fellesskap 

Kurs for ledere 

av bibel- og studiegrupper 

18. - 20. april 2008 i Hønefoss 

Les mer på 

www.frikirkelig.no 

Tlf: 23 08 13 30 

E-post: fsf@ 

frikirkelig.no 

INFO FRA BUR 

ÅRSRAPPORTER 

Husk innsendelsesfristen for 

innsendelse av årsrapport til BUR, 

som er 1. mars. 

BURS ÅRSMØTE 

Årsmøte blir 12.juli 2008 i 

forbindelse med sommerstevnet på 

Solstrand. Saker som ønsket tatt opp, 

må være kommet inn til BUR før 

10.mars. 

Mer info med saksliste kommer i mai 

utgaven av DGB. Det vil også den 

enkelte gruppe få tilsendt. 

Har du forslag til kandidater for valg 

på nye styremedlemmer til BUR, tar 

vi imot det også. 

SOMMERSTEVNET 

Planleggingen av barne- og 

ungdomsdelen av sommerstevnet er i 

full gang. 

Se mer info om ungdomsdelen på 

web-sidene: www.sommu.no 

Og barnedelen på: 

www.barnas-sommerfestival.no 

MER INFO.… 

For mer informasjon, se våre 

hjemmesider www.dfef-bur.no. 

Kontaktinformasjon: 

DFEFs Barne- og Ungdomsråd 

Omlandsneset 11 

4516 Mandal 

Tlf: 38 26 16 86 

E-post: bur@dfef.no 

Internett: www.dfef-bur.no

Et eldre bilde fra en stor søndagsskoleklasse i Salem. 

De Frie Troende Venner 

Klassikeren / Salem Mandal 

Historikk gjennom 90 år 

– del 1 

Tekst: Vidar Tjomsland 

Foto: Fra arkivet 

KLASSIKEREN: I begynnelsen, rundt 

1915 var det særlig tre personer som 

Gud på en spesiell måte brukte, og som 

tok i de hardeste tak ved menighetens 

tilblivelse. Det var Erik Skoie, Gabriel 

Lunde og Nils Vatne. Erik Skoie, som 

reiste som emissær for indremisjonen, 

kom i 1917 i kontakt med den frie 

forkynnelse på Spangereid (den 

frie forkynnelse kom til Spangereid 

ca.1912, hvor Jørgen Lunde var en av 

grunnleggerne). På den tiden var det også 

en liten flokk i Mandal som søkte mer av 

den fylde og kraft som er i evangeliet. 

De første årene kalte menigheten seg 

offisielt for “De Frie Troende venner uten 

fast organisasjon i Mandal”, vanligvis 

forkortet “Frie venner”. Der er ingenting 

skriftlig fra denne tiden, første protokoll 

sees å være på begynt i den tiden 

menigheten fikk eget lokale i 1932. 

Gjendøperene 

Den første dåpshandling foregikk i 1917 

i Lundevannet på Lunde 7 km vest for 

byen. To søstre (bl.a. Olevine Viblemo) 

og en bror ble her døpt av Jørgen Lunde. 

Det vakte veldig oppsikt, en eldre 

troende bror på stedet skal ha uttalt: “Ja, 

ja slik er det når en har en skrue løs”. 

Sommeren 1918 var det igjen dåp og da 

foregikk dåpshandlingen ved bankebroa. 

Jørgen Lunde utførte handlingen, og 

Erik Skoie talte. I sin tale sa Skoie blant 

annet at om presten tok en håndfull 

vann og skvettet på hodet til et barn 

var dette ikke bibelsk dåp. Denne 

uttalelsen ble kommentert i lokalavisen 

neste dag. Den 9.mai 1926 var det 

stevne på ungdomsforeningen og dåp i 

Mandalselva på eiendommen til Trygve 

Gundersen, på Buøya. De som døpte 

seg var: Tobias Hobbesland, Trygve 

Gundersen, Ingmann Larsen, Martin 

Skoie og Emma Blørstad. Det var Gustav 

Svennevik som døpte og han leste fra 

Heb. 4,1-2. Konrad Gahre kom med et 

mektig profetisk budskap fra Rom. 6, og 

han var så beveget at han gråt. Det anslås 

at det var et sted mellom ett og to tusen 


Salem Mandal 

markerte i fjor at 

det var 90 år siden 

menigheten ble 

grunnlagt. Gjennom 

fire artikler gir Vidar 

Tjomsland oss en ærlig 

og åpen oversikt over 

historikken. 

uten fast organisasjon i Mandal 

som var samlet den dagen. Dagen etter 

stod denne artikkelen i “Lindesnes”: 

“Gjendøperene hadde i går stevne her 

i byen med deltagere fra strekningen 

Spangereid-Kristiansand. Som et ledd 

i stevnet ble det i går ettermiddag ved 

halv 4-tiden foretatt voksendåp oppe ved 

Buøen. Denne begivenhet hadde lokket 

hundreder av nysgjerrige deropp. Det var 

5 personer som ble døpt ved å dyppes 

helt under i elven.” 

Menigheten samles 

Omkring 1919 begynte evangelist Erik 

Skoie, skomaker Birkeland fra Mandal 

og Karl Larsen fra Vestre Skogsfjord 

og samles til møter i huset til Gunvor 

Torkildsen. Men møtene foregikk ikke 

bare i huset til søster Torkildsen, også 

andre åpnet sine hjem for møter, bl.a. 

Efraim Lunde i Kleven. 

Gud virket med og stadfestet ordet med 

de påfølgende tegn, så flere og flere 

fikk øynene opp for Guds fulle mening 

med evangeliet. Da venneflokken økte 

og stuene ikke var store nok, ble det 

til at Totallokalet ble leid. Ved enkelte 

Dette søndagsskolebildet er fra tidlig på 1960-tallet. 

anledninger var det så mange samlet at 

folk stod i gårdsrommet og ute på gaten. 

Vennene fra Spangereid var ofte med og 

deltok i møtene, og av de aller ivrigste 

var Gustav Svennevik og Jørgen Lunde. 

Tilreisende predikanter i denne tiden var 

bl.a.: Daniel Nilsen, Hedin, Eikom, Beck 

Strøm, Tørnkvist, Lyngseth og misjonær 

Skrøder. I 1925 kom evangelist Levi 

Thoresen, som sammen med Gabriel 

Lunde hadde møter på låven til Karl 

Larsen på Vestre Skogsfjord. Under 

disse møtene blir Tobias Hobbesland 

frelst, Trygve Gundersen blir også frelst 

omkring den samme tiden. 

Vinteren 1927-28 kommer evangelist 

Ole Kjellås til Mandal og det bryter ut 

vekkelse hvor mange blir frelst. I denne 

vekkelsen var det også flere av det 

veifarende folk (tatere) som ble frelst og 

senere lot seg døpe. Møtene var mektige 

og kunne vare til langt på natt. I 1930 

virket så Aimar Karlsen (far til predikant 

Jacob Karlsen) med sønnen Johannes 

i mange måneder, og mange opplevde 

frelse, fornyelse, åndsdåp og helbredelse. 

Lokalet “Salem” bygges 

Tanken om et eget forsamlingslokale 

hadde nok brent i vennenes hjerter i 

mange år, men det var først i 1930 at 

det ble med mer enn tankene. Søster 

Gunvor Thorkildsen døde våren 1930 og 

testamenterte 4 500 kr. til menigheten. 

I testamentet stod det at beløpet skulle 

deles slik at noe skulle gå til evangelisk 

arbeid på forsømte steder mens resten 

skulle gå til nytt lokale for “De Frie 

Venner” i Mandal. 

På menighetsmøtet den 16/11-1930 

blir det nedsatt en komité til å finne en 

passende byggetomt, utarbeide tegning 

samt foreta et kostnadsoverslag. De som 

var med i denne komiteen var: Trygve 

Gundersen, Erik Skoie, Olinius Pedersen, 

Hans Knutsen og Tønnes Solvang. 

Lokalet innvendig på 60-tallet, 

billedkvaliteten er ikke den beste. 

Det var særlig to tomter som pekte 

seg ut, den ene var byens tomt i 

Furulundsgaten, den andre en tomt som 

K. Flottorp eide. Sistnevnte viste seg 

å være for lite, dermed ble det sendt 

en søknad til Mandal formannskap om 

å få festet tomten i Furulundsgaten. 

Det gikk nesten enstemmig igjennom i 

formannskapet, og tomten ble tilfestet 

“Den Frie Evangeliske Menighet av 

troende døpte uten organisasjon i 

Mandal”. Men på grunn av at menigheten 

ikke var registrert var der litt problemer 

med å få lån i banken. Det var problemer 

med det juridiske, for menigheten kunne 

ikke stå som eier av tomten når den ikke 

var registrert. 

Et utklipp fra Lindesnes Avis i 1926, hvor 

gjendøperne omtales. 

Derfor ble den tinglyst med Trygve 

Gundersen, Sigvald Syvertsen, Oscar 

Fjeldskaar og Tønnes Solvang som 

eiere. Det var kanskje grunnen til at 

en funksjonær i banken hadde gjort en 

skrivefeil der han hadde skrevet “De fire 

venner.....”. 

Byggekomiteen henvente seg til arkitekt 

Tallaksen i Kristiansand for å få en 

tegning, og han gjorde et par utkast. Men 

det viste seg å bli altfor kostbart å bygge 

etter disse. Komiteen gjorde da et utkast 

selv, og fikk så byggmester Tørres Klev 

til og fullføre dem og få dem godkjent i 

de forskjellige instanser. Bygget ble reist 

delvis på dugnad av byggekomiteen, som 

besto av: Trygve Gundersen og Tønnes 

Solvang som bygningskyndige, Sigvald 

Syvertsen som murer og altmuligmann, 

Erik Skoie som maler og Oscar 

Fjeldsgaard og Olinius Pedersen som 

snekkere. 

Arbeidet med lokalet begynte i 

begynnelsen av november 1931 og 

pågikk hele vinteren til de første 

dagene av mars 1932. Første møtet var 

bønnemøte onsdag andre mars, mens 

innvielsesfesten var på søndag den sjette 

mars. Bygningen kostet ca.11 000 kroner, 

og branntaksten ble satt til 16 000 kr. 

Menigheten besluttet at av de pengene 

som søster Thorkildsen testamenterte til 

menigheten skulle 1000 kroner avsettes 

til evangelisk arbeid på forsømte steder 

i Norge. De forsømte steder var bl.a. 

Grimestad. 

FORTSETTES I NESTE NUMMER

Tillit 

”Tillit vil for oss alltid være en av de 

største, mest sjeldne og lykkelige 

gaver i menneskelig samliv, og 

oppstår like fullt bare mot en mørk 

bakgrunn av nødvendig mistillit. 

Vi har lært ikke under noen 

omstendigheter å utlevere oss til 

den tarvelige, men gjør det uten 

forbehold til den som er verdig vår 

tillit” (Dietrich Bonhoeffer) 

På ulike måter søker alle mennesker etter veier 

ut av sin kosmiske ensomhet. Ikke så mange 

er bevisst på denne tragiske alenefølelsen som 

mennesker ikke er alene om, men alene om å 

være bevisst på. Mennesket er alene om å stille 

spørsmål til seg selv og andre om meningen 

med livet. Ensomhet er felles skjebne og det 

finnes egentlig ikke noe botemiddel mot den. 

Instinktivt vet alle at de dypeste spørsmål i 

livet må en svare på selv – og alene. Det du er, 

er til sist din egen hemmelighet. Du kom alene 

til verden, du må gjøre dine viktigste valg 

alene, og du forlater denne verden ensom. 

Det er som regel umulig å lese utenfra hvor 

ensomt et menneske er. 

Vi snakker om utadvendte og innadvendte 

mennesker, og mener med det å beskrive to 

ulike mennesketyper. Noen er det vi kaller 

åpne og utadvendte. De har lett for å snakke og 

er tilsynelatende fortrolige med alle og enhver. 

Andre igjen er tause og innesluttet, har få ord 

Med Gud i hverdagen 

av Bjarne Staalstrøm 

og holder seg gjerne for seg selv. Psykiateren 

Viktor Frankl mente at disse kasusene ofte er 

misvisende. DE ÅPNE – kan være de mest 

ensomme, og de som søker uhemmet hjelp 

for sin ensomhet med plagsomt tillit, ofte til 

mennesker som egentlig ikke bryr seg. DE 

ÅPNE har ofte i virkeligheten få venner. 

DE LUKKEDE er ofte kloke mennesker som 

har smertefulle opplevelser bak seg, erfaringer 

av misbrukt tillit. De har lært noe om hvor 

vanskelig det er for andre mennesker å forstå. 

Man kjenner knapt seg selv, hvorledes kan man 

forvente å være kjent av andre? Innesluttethet 

kan handle om uheldige relasjoner i 

barneårene, men også om natur. 

Alle bør generelt være meget varsomme med 

betroelser. Det kan være godt å dele sine 

dypeste tanker og indre følelser med et annet 

menneske, men de fleste må lete ”med lys og 

lykte” for å finne et slikt menneske eller en slik 

venn. Bonhoeffer har så rett; lykkelig er den 

som vet om – kanskje bare ett menneske, som 

ikke bare er verd full tillit, men som også kan 

gi hjelp i ensomhetens store nød. Å miste en 

slik venn, kan være nesten som å miste livet. 

Eller kanskje er det verd å ta en sjanse? 

”Vis tillit, og andre vil vise deg tillit. Behandle 

andre som om de var store personligheter, og 

de vil vise seg store.” (Ralp W. Emerson) 

Les Salme 62, 1-9 

I mars 2006 ble den 

amerikanske marinesoldaten 

Matthew Snyder drept i 

kamphandlinger i Irak. 

Han ble begravd hjemme i 

Kansas. Familie og venner 

sto ved graven og sørget 

over den døde. De ble 

imidlertid snart forstyrret i 

sin sorg. Ukjente mennesker 

samlet seg rundt dem. De 

bar plakater som sa: ”Takk 

Gud for døde soldater”! 

Og som en siste hilsen: 

”Dere havner i helvete”! 

Hvem var disse menneskene 

– en ny generasjon Ku 

Klux Klan? Svaret var 

rystende: Demonstrantene 

tilhørte Westboror Baptist 

Church! Hvorfor kom de? 

Var Matthew en forbryter? 

Nei, han var homofil! 

Disse menneskene med 

høy bekjennelse hatet 

homofile og fordømte dem 

på det sterkeste. De så 

en sammenheng mellom 

homofili og soldatdødsfall, 

de så på det som en straff 

fra Gud fordi det er stor 

”homofil aktivitet” i USA. 

De fleste vil være enige om at dette er 

en grotesk historie. Det prinsipielle i den 

er likevel ikke så sjeldent, vi har nemlig 

alle en medfødt, menneskelig tendens 

til å fokusere på synd. Det gjelder den 

enkelte av oss – i tankegang og i tale. Det 

Refleksjoner 

av Kjell Andenæs 

Fokus 

kan også snike seg inn i forkynnelsen. 

Og innen kirker og bevegelser kan det få 

svært uheldige følger dersom synd hele 

tiden settes på dagsorden. 

Journalist Dag Kullerud skrev i 

Aftenposten for en drøy måneds 

tid siden: ”Den norske kirke har en 

merkverdig evne til å la det lille bli 

det store. Det skjer i en symbiose med 

mediene. Disse bryr seg lite og vet lite 

om kirkelige anliggender, desto mer om 

sex og samliv.” Og videre: ”Når to parter 

i Guds navn dunker hverandre i hodet, 

så kan de selvfølgelig slåss til den ene 

får rett i form av seier. Den som står på 

sidelinjen og ser hvordan de mer tukter 

enn elsker hverandre, får imidlertid ikke 

et inntrykk av at det er vitnesbyrd om 

Jesus som avlegges, snarere om egen 

rettroenhet.” 

Vi må ikke glemme at mange 

”enkeltsynder” til enhver tid oppfattes 

svært forskjellig, bl.a. avhengig av både 

geografi og tidsperiode. Den danske 

nonnen mistet jo sigaren i forbauselse 

over å se at den norske nonnen hadde 

perler i ørene. Trekkspill, makeup 

og kvinner i bukser er i de fleste 

kristne miljøer i dag ikke lenger et 

diskusjonstema. Vi kan registrere at 

det 13.mars i år var 46 år siden Ingrid 

Bjerkås ble ordinert som den første 

kvinnelige prest i den norske kirke. 

Dommedagstrusler hang tungt over 

denne utnevnelsen, mens det i dag 

hersker et mer avslappet forhold til 

at kvinner forkynner Guds ord og er i 

ledende stillinger. 

En som har falt i sjøen og holder på å 

drukne har liten nytte av at mennesker 

forteller om hvor farlig det er, eller av 

at det jamres om mørke, store bølger og 

kraftig vind. Får man kastet ut en livbøye 

må fokus og lys rette seg mot den, da 

det er livbøyen som kan redde den 

druknende. 

Jesus jamret seg ikke over synden, men 

nr. 2 februar 2008 40 41 

tilga synderen. Han ga ikke folket en 

lang regle over hva de ikke skulle gjøre, 

men ga dem et meget enkelt råd om 

medmenneskelighet: ”Sannelig sier jeg 

dere: Alt dere gjorde mot én av disse 

mine minste brødre, det gjorde dere mot 

meg.” (Matt 25:40) 

Jesus graderer ikke synd. Han likestiller 

”onde tanker” med ”mord” 

(Matt 15:19). 

Det samme gjelder Paulus, som nevner 

”misunnelse” og ”mord” i samme 

åndedrag (Gal 5:21). Det er fordi alle 

syndige og urene forhold hører til i 

mørket, og dette er like mørkt uansett 

syndens valør, ”enkeltsynder” er 

uinteressant! Det motsatte av mørket er 

lys. Lyset kom til verden, men mørket 

tok ikke imot det (Joh 1:5). 

Israelittene måtte forholde seg til synd, 

idet de var pålagt å rense seg ifølge 

et meget konkret reglement. Selv den 

minste forseelse og urenhet skulle gjøres 

opp med et offer. Så kom den enorme 

forandringen – paradigmeskiftet – ved 

Jesu død: ”Men Jesus har båret fram ett 

eneste offer for synder, og har deretter 

for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.” 

(Heb 10:12) Jesus har satt seg og hviler, 

og vi er kalt inn i Hans hvile: ”Den som 

kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra 

sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La 

oss da gjøre oss umak for å komme inn 

til denne hvilen” (Heb 4:10-11) La oss 

”legge av alt som tynger, og synden som 

henger så fast ved oss” (Heb 12:1), og 

”søke det som er der oppe” (Kol 3:1) 

I det livet vi nå lever kan vi forholde oss 

til både mørke og lys. Vi oppfordres i 

Guds ord til å glede oss over lyset, og 

ikke å fokusere på mørket. Så kan vi se 

frem til å oppleve det nye Jerusalem. Der 

er alt gjennomskinnelig og reflekterer 

Guds Herlighet (Åp 21:11), selv ”rent 

gull er likt rent glass” (Åp 21:18). Alt er 

blitt lys, mørket er borte for alltid!

Bildet 

Her ser vi et eldre bilde fra Knoffen i Drammen, hvor 

Yngvar Pettersen med hustru står fremst - det er nok snakk 

om innsettelse av akkurat Pettersen til pastortjeneste. Har 

du historien bak bildet? Send en hilsen til redaktøren og vi 

bringer “oppklaringen” i neste nummer. 

Åpne Dører ønsker å være en 

stemme for forfulgte 

kristne. 

Samtidig forsyner vi dem 

med Bibler, undervisningsmateriell 

og gir humanitær 

hjelp. 

Bestill vårt gratis månedsblad 

i dag og bli forbeder 

og støttepartner du også! 

DFEF sitt eget leirsted på 

Sørlandet, har et aktivt 

leirarbeid gjennom hele 

sommeren. 

Utenom leirsesongen leies 

stedet ut til menighetsweekender, 

selskaper og konferanser/seminarer. 

Det er 50 sesongplasser for 

campingvogner, men her er 

det ventelister. 

Det er stort sett alltid ledige 

plasser for tilfeldig camping. 

www.opendoors.no 

Telefon: 38 00 80 90 • Epost: norway@od.org • Gavekonto: 3060 07 70000 

Adresse til Solstrand: 

Solstrand Camping 

Postboks 102 

4523 Sør-Audnedal 

Telefon: 38 25 64 37 

Mobil: 916 18 148 

Faks: 38 25 92 21 

E-post: solstrand@dfef.no 

l e i r s t e d - c a m p i n g - l e i l i g h e t e r - h y t t e r - ro m 

k u r s / k o n f e r a n s e / s e l s k a p - k i o s k 

w w w. s o l s t r a n d - c a m p i n g . n o 

nr. 2 februar 2008 42 4 

Elvegata 10 - 4614 Kristiansand 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00 og kl. 19.00 Møte 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

Å K R E H A M N 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 


4011 STAVANGER 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

Spesialtilbud til menighetene: 

Bestill 5 eller 10 abonnement: 

Til sykehjemmet, lege- eller tannlegekontoret, bedriftskantiner e.l. 

5 eks. kr. 1750,- , 10 eks. kr. 3000,- for resten av 2008 

Kampanje! 

Få bladet til kr. 399,- for resten av 2008. 

Fyll ut og send inn skjemaet, eller ta kontakt på e-post eller telefon 

Jeg ønsker å abonnere på Det gode budskap: 

Navn: ___________________________ 

Adresse: ___________________________ 

Postnr./sted: ___________________________ 

Telefon: ___________________________ 

(Pr. år: 5 eks. kr. 2000,- , 10 eks. kr. 3500,- ) 

Det gode budskap 

Interessant stoff til 

oppbyggelse og inspirasjon. 

Fra lokalmenighetene 

og fra misjonsarbeidet. 

Til: 

Det gode budskap 

v/ Olav Magne Bjørnsen 


4011 Stavanger 

Eller kontakt ekspedisjonen ved Olav Magne Bjørnsen, tlf. 51 52 45 14, e-post: olavmagne@autoreklame.no 

Frimerke

Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner ... - DFEF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?