Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner ... - DFEF

Tillit
”Tillit vil for oss alltid være en av de
største, mest sjeldne og lykkelige
gaver i menneskelig samliv, og
oppstår like fullt bare mot en mørk
bakgrunn av nødvendig mistillit.
Vi har lært ikke under noen
omstendigheter å utlevere oss til
den tarvelige, men gjør det uten
forbehold til den som er verdig vår
tillit” (Dietrich Bonhoeffer)
På ulike måter søker alle mennesker etter veier
ut av sin kosmiske ensomhet. Ikke så mange
er bevisst på denne tragiske alenefølelsen som
mennesker ikke er alene om, men alene om å
være bevisst på. Mennesket er alene om å stille
spørsmål til seg selv og andre om meningen
med livet. Ensomhet er felles skjebne og det
finnes egentlig ikke noe botemiddel mot den.
Instinktivt vet alle at de dypeste spørsmål i
livet må en svare på selv – og alene. Det du er,
er til sist din egen hemmelighet. Du kom alene
til verden, du må gjøre dine viktigste valg
alene, og du forlater denne verden ensom.
Det er som regel umulig å lese utenfra hvor
ensomt et menneske er.
Vi snakker om utadvendte og innadvendte
mennesker, og mener med det å beskrive to
ulike mennesketyper. Noen er det vi kaller
åpne og utadvendte. De har lett for å snakke og
er tilsynelatende fortrolige med alle og enhver.
Andre igjen er tause og innesluttet, har få ord
Med Gud i hverdagen
av Bjarne Staalstrøm
og holder seg gjerne for seg selv. Psykiateren
Viktor Frankl mente at disse kasusene ofte er
misvisende. DE ÅPNE – kan være de mest
ensomme, og de som søker uhemmet hjelp
for sin ensomhet med plagsomt tillit, ofte til
mennesker som egentlig ikke bryr seg. DE
ÅPNE har ofte i virkeligheten få venner.
DE LUKKEDE er ofte kloke mennesker som
har smertefulle opplevelser bak seg, erfaringer
av misbrukt tillit. De har lært noe om hvor
vanskelig det er for andre mennesker å forstå.
Man kjenner knapt seg selv, hvorledes kan man
forvente å være kjent av andre? Innesluttethet
kan handle om uheldige relasjoner i
barneårene, men også om natur.
Alle bør generelt være meget varsomme med
betroelser. Det kan være godt å dele sine
dypeste tanker og indre følelser med et annet
menneske, men de fleste må lete ”med lys og
lykte” for å finne et slikt menneske eller en slik
venn. Bonhoeffer har så rett; lykkelig er den
som vet om – kanskje bare ett menneske, som
ikke bare er verd full tillit, men som også kan
gi hjelp i ensomhetens store nød. Å miste en
slik venn, kan være nesten som å miste livet.
Eller kanskje er det verd å ta en sjanse?
”Vis tillit, og andre vil vise deg tillit. Behandle
andre som om de var store personligheter, og
de vil vise seg store.” (Ralp W. Emerson)
Les Salme 62, 1-9
I mars 2006 ble den
amerikanske marinesoldaten
Matthew Snyder drept i
kamphandlinger i Irak.
Han ble begravd hjemme i
Kansas. Familie og venner
sto ved graven og sørget
over den døde. De ble
imidlertid snart forstyrret i
sin sorg. Ukjente mennesker
samlet seg rundt dem. De
bar plakater som sa: ”Takk
Gud for døde soldater”!
Og som en siste hilsen:
”Dere havner i helvete”!
Hvem var disse menneskene
– en ny generasjon Ku
Klux Klan? Svaret var
rystende: Demonstrantene
tilhørte Westboror Baptist
Church! Hvorfor kom de?
Var Matthew en forbryter?
Nei, han var homofil!
Disse menneskene med
høy bekjennelse hatet
homofile og fordømte dem
på det sterkeste. De så
en sammenheng mellom
homofili og soldatdødsfall,
de så på det som en straff
fra Gud fordi det er stor
”homofil aktivitet” i USA.
De fleste vil være enige om at dette er
en grotesk historie. Det prinsipielle i den
er likevel ikke så sjeldent, vi har nemlig
alle en medfødt, menneskelig tendens
til å fokusere på synd. Det gjelder den
enkelte av oss – i tankegang og i tale. Det
Refleksjoner
av Kjell Andenæs
Fokus
kan også snike seg inn i forkynnelsen.
Og innen kirker og bevegelser kan det få
svært uheldige følger dersom synd hele
tiden settes på dagsorden.
Journalist Dag Kullerud skrev i
Aftenposten for en drøy måneds
tid siden: ”Den norske kirke har en
merkverdig evne til å la det lille bli
det store. Det skjer i en symbiose med
mediene. Disse bryr seg lite og vet lite
om kirkelige anliggender, desto mer om
sex og samliv.” Og videre: ”Når to parter
i Guds navn dunker hverandre i hodet,
så kan de selvfølgelig slåss til den ene
får rett i form av seier. Den som står på
sidelinjen og ser hvordan de mer tukter
enn elsker hverandre, får imidlertid ikke
et inntrykk av at det er vitnesbyrd om
Jesus som avlegges, snarere om egen
rettroenhet.”
Vi må ikke glemme at mange
”enkeltsynder” til enhver tid oppfattes
svært forskjellig, bl.a. avhengig av både
geografi og tidsperiode. Den danske
nonnen mistet jo sigaren i forbauselse
over å se at den norske nonnen hadde
perler i ørene. Trekkspill, makeup
og kvinner i bukser er i de fleste
kristne miljøer i dag ikke lenger et
diskusjonstema. Vi kan registrere at
det 13.mars i år var 46 år siden Ingrid
Bjerkås ble ordinert som den første
kvinnelige prest i den norske kirke.
Dommedagstrusler hang tungt over
denne utnevnelsen, mens det i dag
hersker et mer avslappet forhold til
at kvinner forkynner Guds ord og er i
ledende stillinger.
En som har falt i sjøen og holder på å
drukne har liten nytte av at mennesker
forteller om hvor farlig det er, eller av
at det jamres om mørke, store bølger og
kraftig vind. Får man kastet ut en livbøye
må fokus og lys rette seg mot den, da
det er livbøyen som kan redde den
druknende.
Jesus jamret seg ikke over synden, men
nr. 2 februar 2008 40 41
tilga synderen. Han ga ikke folket en
lang regle over hva de ikke skulle gjøre,
men ga dem et meget enkelt råd om
medmenneskelighet: ”Sannelig sier jeg
dere: Alt dere gjorde mot én av disse
mine minste brødre, det gjorde dere mot
meg.” (Matt 25:40)
Jesus graderer ikke synd. Han likestiller
”onde tanker” med ”mord”
(Matt 15:19).
Det samme gjelder Paulus, som nevner
”misunnelse” og ”mord” i samme
åndedrag (Gal 5:21). Det er fordi alle
syndige og urene forhold hører til i
mørket, og dette er like mørkt uansett
syndens valør, ”enkeltsynder” er
uinteressant! Det motsatte av mørket er
lys. Lyset kom til verden, men mørket
tok ikke imot det (Joh 1:5).
Israelittene måtte forholde seg til synd,
idet de var pålagt å rense seg ifølge
et meget konkret reglement. Selv den
minste forseelse og urenhet skulle gjøres
opp med et offer. Så kom den enorme
forandringen – paradigmeskiftet – ved
Jesu død: ”Men Jesus har båret fram ett
eneste offer for synder, og har deretter
for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.”
(Heb 10:12) Jesus har satt seg og hviler,
og vi er kalt inn i Hans hvile: ”Den som
kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra
sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La
oss da gjøre oss umak for å komme inn
til denne hvilen” (Heb 4:10-11) La oss
”legge av alt som tynger, og synden som
henger så fast ved oss” (Heb 12:1), og
”søke det som er der oppe” (Kol 3:1)
I det livet vi nå lever kan vi forholde oss
til både mørke og lys. Vi oppfordres i
Guds ord til å glede oss over lyset, og
ikke å fokusere på mørket. Så kan vi se
frem til å oppleve det nye Jerusalem. Der
er alt gjennomskinnelig og reflekterer
Guds Herlighet (Åp 21:11), selv ”rent
gull er likt rent glass” (Åp 21:18). Alt er
blitt lys, mørket er borte for alltid!