TSJEKKOSLOVAKIA - 40 ÅR ETTER - Den norske Atlanterhavskomite

Recommendations

Info

18 Det sikkerhetspolitiske bibliotek nr. 4-2008 på veien under høyden 21. august 1968. De var blitt landsatt på flyplassen like utenfor hovedstaden. Den hadde russerne og deres tsjekkiske forbundsfeller sørget for å få kontrollen over. Tomrommet etter den stalinistiske kjempeskulpturen – det at Stalin og hans typer var borte, men at sokkelen stod igjen - ble for meg symbolsk for den brytningstid Tsjekkoslovakia var inne i fra midten av 1960-tallet. Slanskyprosessen Det nye spiret altså ikke først i Praha, men i Bratislava. Det var slovakiske forfattere og intellektuelle som gikk foran. Men tøværet hadde mange tsjekkoslovakiske forutsetninger. En av dem var rehabiliteringen av Slansky-prosessens ofre. I Bratislava var det særlig Clementis de tenkte på. Han var slovak, og mange mente han hadde to i seg til å bli en ny Gomulka, en østeuropeisk leder som fant en egen, nasjonal vei til sosialismen uten å bryte med Moskva. I Praha ville de derimot ikke høre på kravene fra Bratislava om rehabilitering, verken av Clementis eller noen andre. Novotny-regimet var så identifisert med Slansky-prosessen at de fryktet at et oppgjør med fortiden ville ramme også dem. Novotny strammet faktisk til etter den 20. partikongress, mens polakkene og ungarerne presset på. I Ungarn førte det til folkeoppstanden og den sovjetiske intervensjonen. I Polen ble Gomulka under tvil godtatt av sovjetledelsen. Det var først etter den 22. sovjetiske partikongress i 1961 at de slovakiske partiintellektuelle presset på igjen, og nå fikk de vind i seilene. Og det var altså fra Bratislava og ikke fra Praha forandringens vind blåste. Da jeg traff redaktørene i Slovenske Phlady (Slovakiske meninger) i Bratislava sommeren 1964, sa de til meg: ”Vi må få de ansvarlige til å forstå at persondyrkelsen ikke avskaffes bare ved å rive ned Stalinstatuer!” Presset fra Bratislava ble til slutt så sterkt at den tsjekkoslovakiske partiledelse måtte gå med på å ta Slansky-prosessen opp til ny behandling. Clementis og flere andre fikk full oppreisning, men ikke Slansky. Han ble bare juridisk rehabilitert, ikke politisk. Det godtok de slovakiske intellektuelle, for de så på Slansky som terrorsystemets far og en uhelbredelig stalinist. Møte med Ladislav Mnacko Utover 1960-tallet besøkte jeg Bratislava oftere enn Praha og møtte en rekke forfattere og intellektuelle som presset på. En av dem var Ladislav
Mnacko, hvis bøker var blitt oversatt til mange språk, blant annet romanen ”Døden heter Lille-Engel”. I motsetning til i Tsjekkia var det i Slovakia et gjennombrudd for den nye litteraturen. I 1964 gikk alle statlige romanpriser til slovakiske forfattere. Mnacko skrev en annen bok, ”Forsinkede reportasjer”, som var et sterkt oppgjør med alle de vilkårlige overgrep, terroren og tåpelighetene under det stalinistiske regimet. Boken kom ut i et opplag på nesten en halv million og det i en befolkning på bare vel fire millioner. Deretter kom ”Maktens sødme”, som var enda mer kritisk, men den ble først ikke utgitt i Tsjekkoslovakia. Både den gang og i ettertid har det vært delte meninger om Ladislav Mnacko. Noen mente han var en annenrangs forfatter; andre betraktet ham som en opportunist. Men han var aldri redd for å utfordre makten, som da han etter Seksdagerskrigen i 1967 og sovjetblokkens diplomatiske brudd med Israel kritiserte sin regjering. Han ble kastet ut av kommunistpartiet og mistet alle sine litterære utmerkelser, og dessuten ble han fratatt sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap. Det fikk han tilbake først etter Novotnys fall. Da vendte han tilbake til Bratislava, men spilte ikke den samme rolle som før. Men ingen kan ta fra Ladislav Mnacko den rolle han spilte tidligere på 1960-tallet da så få våget å opponere, selv i Slovakia. Mnackos analyse av stalinismen er blitt stående. For ham var det et pervertert utslag av en ekstrem maktkonsentrasjon. Når det ikke fantes motkrefter som kunne kontrollere makten, måtte det gå galt. Derfor var det ifølge Mnacko ikke bare nødvendig å rive ned Stalin fra pidestallen, slik Krusjtsjov gjorde, eller å gi gamle stalinister sparken. Selve systemet måtte angripes. Det nytter ikke lenger med tomme slagord og halvsannheter, var det siste Mnacko sa til meg før jeg dro tilbake til Praha i 1967. Der var det fortsatt vanskelig. Novotny og hans folk lot til å ha et fast grep på makten. Det hemmelige politi var overalt, og det ble forsøkt slå ned på det som nå var tillatt i Bratislava. Kafka-debatten Men maktens demninger begynte etter hvert å slå sprekker også i Praha. Her spilte Kafka-debatten en stor rolle. Den store tsjekkiskjødiske dikter Franz Kafka var lenge forbudt i hele sovjetblokken, men på 19 Tsjekkoslovakia - 40 år etter
Page 1 and 2: THE NORWEGIAN ATLANTIC COMMITTEE TS
Page 3 and 4: TSJEKKOSLOVAKIA - 40 ÅR ETTER Av J
Page 5 and 6: uttrykte holdningen til de fleste t
Page 7 and 8: Strategisk beliggenhet Jeg skal la
Page 9 and 10: utenriksminister Vladimir Clementis
Page 11 and 12: For Vaclav Klaus er politikk det mu
Page 13 and 14: under presten Jozef Tisos brutale l
Page 15 and 16: fullstendig kontrollert av minister
Page 17: slovaker. Håpet er det siste som d
Page 21 and 22: eformdebatten ikke bare dreide seg
Page 23 and 24: Aleksander Dubcek kommer Da sentral
Page 25 and 26: større frihet, og jeg fikk all den
Page 27 and 28: Romania, møttes i Dresden, var det
Page 29 and 30: sosialismen i hele Europa. Den tsje
Page 31 and 32: et sted som ikke engang tsjekkere o
Page 33 and 34: var vulgær. Han kunne påstå det
Page 35 and 36: uten at menneskeliv gikk tapt. Kont
Page 37 and 38: Johansen, Jahn Otto: Tsjekkoslovaki
Page 39 and 40: 6-06 Jahn Otto Johansen Ungarn 1956

TSJEKKOSLOVAKIA - 40 ÅR ETTER - Den norske Atlanterhavskomite

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?