Ungdommer fra Betania Kristiansand ønsker å være til velsignelse ...

En god kamerat var også sivilarbeider i tempelet, og
sammen begynte de å leke med tanken på å starte en kristen
motorsykkelklubb.
- Vi hadde hørt om slike klubber i USA, og det var en klubb i
Sverige. Vi gikk ut i det kristne ungdomsbladet Treff og dermed
begynte snøballen å rulle. På denne måten ble Holy Riders i
Norge en realitet.
Ikke alle var like positive til initiativet fra de unge guttene.
- Jeg husker spesielt en artikkel i et kristent blad – i 1981. De
skrev ved oppstarten av Holy Riders at nå måtte Jesu gjenkomst
være nærmere enn noen gang. Dette
var et frafallstegn av dimensjoner. I
dag gleder jeg meg over å tenke på
hva denne klubben har fått bety for
veldig mange. Ikke minst alle som har
blitt frelst gjennom dette arbeidet. Her
kan du komme som du er, uten faste
mønster – og det betydde mye for
kristne som ikke fant seg til rette på
bedehuset. I Holy Riders respekteres
mangfoldet, og veldig mange har
funnet seg “sjøl” og blitt kristne.
I sitt hjem på Vedavågen har Dag Arne
bevart interessen for motorsykler,
biler og ikke minst gitarer. I stua er to
vegger og gulvet fulle av forskjellige
gitarer. En av Aage Samuelsens flotte
gitarer har hedersplassen i stua.
MC- og bilparken består av følgende:
- Volvo PV 1961
modell (helt orginal)
- Campingvogn
SMV –12 (i
matchende farge til
PV-en)
- Volvo Amazon
1970 B20 (med
den store nyheten:
Nakkestøtter)
- MGB 1965,
engelsk 2-seters
sportsbil
- Mazda 1000 1974
modell (kun kjørt
31 000 – kona Anne
Gerd trives best
med denne)
- Harley Davidson
Heritage 1998
(ombygd, ser ut
som en Harley
fra 50-tallet)
med matchende
tilhenger.
- Triumph Tiger
1973
- BMW R60
- BSA C-15 BSA
- Tempo Corvette (perfekt stand)
Dag Arne er utsendt som forkynner fra Klippen Vedavågen, og
reiser nærmest hver helg ut på oppdrag over hele Norge.
- Selv om jeg har det veldig travelt, er jeg en livsnyter. Vel
hjemme vet jeg å kose meg med alle hobbyene mine. Det har
også gitt meg mange venner i mange miljøer – som jeg gjerne
forteller om troen min.
Ny cd-utgivelse
Nylig inviterte han alle vennene sine
på cd-slepp i Haugesund, og flere
dukket opp.
- Jeg er stolt over å ha mange ikkekristne
venner! Samtidig har jeg en
klar forkynnelse, og ønsker at det folk
skal sitte igjen med, er troen min.
Med cd-en “Herrens glade gutt og
trubadur”, har han valgt å gi ut noen
av de sangene som han oftest henter
fram når han er rundt og synger.
- Det er flere sanger av Aage
Samuelsen, men jeg liker ikke å være
ensporet, og har sanger komponert
og skrevet av andre. Du vet, jeg
liker mangfoldet! Og det imponerer
meg egentlig litt med DFEF, at de har plass til sånne som meg.
Takhøyden er absolutt større enn jeg var klar over, sier Dag Arne
smilende.
Ikke alt har bare vært glede i Dag Arne sitt liv, derfor har han tatt
sangen ”Ikke en spurv til jorden” med.
- Selv om jeg er en gladgutt, er ikke hver eneste dag en festdag,
selv om vi er kristne. Vonde ting skjer i livet vårt, og disse tar
vi med oss videre i livet. De gjør oss sterkere og gjør at vi kan
hjelpe andre som har det tøft. Derfor har jeg valgt denne sangen.
Typisk for Dag Arne er spillestilen, som kalles “fingerpicking”.
- Gitaristen Chet Atkins er mitt forbilde og lanserte sin egen
spillestil over hele verden. Han blir regnet som verdens beste
gitarist og alle har egentlig et forhold til ham, uansett hvilken
musikk de spiller. Han utgav flere kristne innspillinger. Jeg har en
spesiell gitar som er laget for denne type spilling, men har også
med to-tre andre gitarer når jeg reiser rundt.
Dag Arne er absolutt en fargeklatt i DFEF – og til rik velsignelse
for mange. Det passer bra å kalle ham “gitaremissær”, eller
“gitarevangelist”. For målet med alt han gjør er klart: Formidle
troen på Jesus Kristus.
(Cd-en kan bestilles via mail:
dsaltnes@online.no
eller telefon: 905 91 477)
Fokus på Betel Ski
I 102 år har kjelleren i
Betel Ski kun vært brukt
som ved- og kokskjeller,
med jordgulv og
lav takhøyde. For ni
måneder siden ble det
startet med utgraving
av kjelleren, for å få
en takhøyde som
kunne tilfredsstille
bruk av nye lokaliteter
for menighetens
virksomhet.
Innvielse av nye lokaliteter
Utgravingen ble gjord for hånd, og dette
var et svært slitsomt arbeid. Det arbeid som
deretter ble utført, med tanke på vegger,
gulv og tak, tok både lang tid, og kostet
mye penger. Men menighetstilhørige og
fagarbeidere sto på, og minimerte utgiftene,
og utførte et meget bra arbeid.
På kvelden den 29. august ble det en
stor innvielsesfest av nye kjellerlokaler.
Da var predikantrom, to nye toaletter,
dusjrom, kjøkkenkrok, menighetskontor
og kjellerstue ferdig til å tas i bruk.
Nedgangen til de nye 102 kvm er både fra
lokalet, og fra utsiden av menighetshuset.
I tillegg til dette har menigheten utvidet
sin parkeringsplass, så det nå kan parkeres
tre ganger så mange biler. Den ”gamle
massen” på parkeringsplassen ble fjernet,
og helt ny bunnmasse og singel ble lagt på.
Menighetens forstander Frank Søgaard
holdt kveldens tale for en fullsatt sal, og
pekte på at menigheten nå stod bedre rustet
enn noen gang tidligere, til å ta i mot ulike
målgrupper i sin virksomhet. Kjellerens
ulike rom ville dekke det menigheten ser
som nødvendig for å få gått et skritt videre
i sitt arbeide for sjelers frelse i Ski og
omegn.
Menighetens familie-, og juniormusikk
sto for sanginnslag, og lille Nimra ledet
an i barnekoret. Det var spesielt gripende
å høre fire av juniorene be til Gud for
virksomheten som skulle foregå i de nye
lokalitetene.
Etter møtet ble det servert snitter, kaker,
kaffe og mineralvann i den nye kjellerstue.
Folk likte seg, hadde godt fellesskap med
hverandre, og gledet seg stort over de nye
muligheter lokalitetene åpnet for.
For 10 år siden var Betel Ski i ferd med
å legge ned sin virksomhet. Det var
bare noen få gamle mennesker igjen, og
møtevirksomheten var mer tilfeldig enn
målrettett. Menighetshuset var nedslitt,
og dersom det skulle drives virksomhet i
huset, måtte mye gjøres. Adolf Dammen
var den gang nettopp flyttet tilbake til Ski
fra Oslo, og han kalte Frank Søgaard til
Betel for å få fram en ”snuoperasjon” for
menigheten. Sammen la de opp nye planer,
som omfattet både en kraftig restaurering
av menighetshuset, og målrettet
møtevirksomhet for yngre og eldre.
Dessverre døde Dammen samme året.
Frank stod da alene tilbake med de planer
som var lagt for videre virksomhet. De få
vennene som var igjen i Betel ga Frank
helt frie tøyler til å realisere de tiltak og
planer som det var lagt opp til, og samtlige
støttet opp om saken så godt de kunne.
Snuoperasjonen var et faktum.
Noe av det første som ble gjort, var å få
Magnus Bjerkeng med i virksomheten, da
han både var en ”nevedyktig” forkynner,
og klar for nye utfordringer. Ofte har Frank
sagt, at uten Magnus hadde det ikke vært
mulig å fortsette, med hensyn til både
restaureringen og møtevirksomheten.
De siste årene har Betel Ski virkelig fått ”
et helt nytt liv”. Menighetshuset er kraftig
restauret, ”fra tak til bunn”, innvendig som
utvendig. Gud har velsignet menigheten
rikt med nye tilhørige, både voksne, barn
og juniorer.
I dag ledes menigheten Betel av Frank
Søgaard som forstander og ledende eldste.
Magnus Bjerkeng og Odd Sagbakken
er eldstebrødre. Menigheten har møter
tirsdag og søndag, og juniorene samles
hver fredag. Ofte utvider menigheten sine
ukemøter med både ett og to møter, og
Betels utadrettede virksomhet er veldig
aktiv. Gateevangelisering og utdeling av
traktater, skjer ofte, både av juniorene og
noen av de menighetstilhørige.
Betel er i ferd med å opprette en god
kontakt med DFEFs virksomhet i M40 i
Oslo, da Frank Søgaard også er forstander
her. På begge steder er det gode og sterke
krefter til hjelp, og vi i Betel ser med glede
og takknemlighet til Gud på de utfordringer
og arbeidsoppgaver framtiden gir oss.
10 11 nr. 9 • oktober 2010
Ref.