Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet ... - Michael

56
i Norge, i det senere især lærere fra sosialmedisin og medisinsk historie. Men
eget fag er eget fag likevel.
Fakultetet bestemte at fra 2010 skulle Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin
og tilgrensende institutter igjen omorganiseres. Sammenslåingen
av Oslos universitetssykehus ble angitt som en av grunnene til at
også fagene som hadde med helse og samfunn skulle organiseres annerledes.
Ordningen skulle tre i kraft fra og med 2010. Leder for det nye, store Institutt
for helse og samfunn var ennå ikke på plass, og en av arkitektene bak
nyordningen, professor Grete Botten fra helseledelse og helseøkonomi ble
midlertidig leder ut året.
Allmennmedisin ble egen avdeling fra 2011.
Året 2010 ble på mange måter opplevd som et lutringens år. Strenge
rundskriv mante til nøysomhet og disiplin. Hvorfor alt dette? Begrunnelsene
for nyordningen var ikke klare. Mange følte at miljøet var blitt konsolidert
etter 20 år.
Det skjedde en del opprydding i hvem som hadde hvilke arbeidsoppgaver.
Men «på gulvet» førte dette blant annet til at enkelte av det tekniske
og administrative personalet sluttet, til beklagelse blant dem som mistet
gode samarbeidspartnere i den daglige jobb. Det var blitt vedtatt en ny
budsjettmodell. Hvordan ville den komme til å virke? Året 2010 ble året
da man lå på været. Det ble også et forventningens år.
Man ventet på en ny giv.
Samfunnskameratene – ny organisering og nye sammenhenger
Hadde man lært noe av forrige omorganisering? Det var i løpet av 20 år
blitt åpenbart at omorganiseringen i 1990 hadde hatt langsiktige konsekvenser.
Noen var udelt positive, andre mer negative.
En viktig sak var sammensetningen av faggruppen fra og med 1990,
hvilke fag som ble koplet sammen, slik vi har beskrevet her. Men det var
kanskje vel så viktig hvilke fag som ikke kom med. Hvorfor ble for eksempel
ikke epidemiologiens søsterfag medisinsk statistikk med? Hvorfor ble
ikke allmennmedisinernes medspiller, de medisinske atferdsfag med? Hvorfor
sørget man ikke med det samme for å bane bedre vei for kontakter utad,
med andre fakulteter, med naturlige samarbeidspartnere omkring universitetet?
Hvor gjennomtenkte var de etter hvert innførte sparetiltakene? Reguleringstiltakene
for frie initiativ som gjorde at det ble stadig færre folk i
gangene? Hvor nyttig var den etter hvert så strenge administrasjonen? Dette
forblir åpne spørsmål. I alle fall må man regne med at rekrutteringsvansker
har vært en følge av dette.
M i c h a e l 2 0 1 1 ; 8 : S u p p l e m e n t 1 0