Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet ... - Michael

14
Figur 3: I 1960-årene var Universitetet i Oslo i sterk vekst, og det var
vanskelig med lokaler. Bildet er fra eksamen i hygiene i Ingeniørenes Hus
29.5.1962. (Foto: Øivind Larsen)
get av infeksjonssykdommer, og verre skulle det bli. Dessuten hadde man
foreløpig bare uklare forestillinger om hvordan smitte skjedde.
For folk som allerede var blitt syke, var det mest symptomatisk behandling
som kunne tilbys. Her var det ofte ikke særlig mer legen kunne gjøre
enn lekfolk kunne gjøre selv. Det er også holdepunkter for at datidens
sykdomsoppfatning var langt mer defaitistisk. Befolkningen aksepterte mer
av sykdom og død. Sykdom og død ble i stor grad oppfattet som en naturlig
del av livet.
Disse to momentene bidrar sannsynligvis til at behovet for flere leger
foreløpig ikke føltes mer skrikende. Bekjempelsen av de smittsomme sykdommene
måtte skje gjennom forebyggelse av epidemier, gjennom grupperettet
medisin, om enn foreløpig famlende. Men «medicinische Polizey»
– det vi ville kalt samfunnsmedisin – var internasjonalt et etablert fagområde
fra siste halvdel av 1700-tallet. Faget dreide seg om studier av og tilrettelegging
av samfunnet med henblikk på best mulig helse 4 . I 1824 fikk vi vår
første professor i dette faget, i hygiene, Frederik Holst (1791-1871).
4 Om samfunnsmedisinens utvikling i Norge, se f. eks. Schiøtz A. (red.) Det offentlige helsevesen i
Norge 1603-2003 I-II. Oslo: Universitetsforlaget, 2003 (utarbeidet mens historikerne Aina Schiøtz
og Ole Georg Moseng arbeidet ved IASAM), og Larsen Ø. Sundhedsloven 150 år. Lov og forarbeider.
Michael 2010; 7: Supplement 8.
M i c h a e l 2 0 1 1 ; 8 : S u p p l e m e n t 1 0