Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet ... - Michael

58
dre doktorgrader fra IASAM-miljøet i perioden 1990-2010 er ett av bevisene
på det! Og går man inn på publikasjonslistene for hver enkelt forsker i
miljøet, er det mange titler å lese!
Nå i 2011 er det en ny tid. Fra 2010 er det nye Institutt for helse og
samfunn delt i seks avdelinger: Samfunnsmedisin, allmennmedisin, helsefag,
sykepleievitenskap, helseledelse og helseøkonomi, medisinsk etikk. Lederen
for Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin fra 2008 professor Gerd
Holmboe-Ottesen har fått tittel avdelingsleder. Professor Jeanette Magnus
(1956 – ), med lang erfaring som professor i public health fra USA, er tilsatt
som leder for storinstituttet.
Omorganiseringen har således ført til at fotfolket har fått enda et nytt
administrativt ledd mellom seg og fakultetsledelsen. Noen er bekymret over
denne økende avstanden, andre ser fortrøstningsfullt på større ryddighet
og forutsigbarhet ved å få en mer langsiktig, overordnet ledelse på neste
nivå enn man har følt at man har hatt gjennom den direkte styringen fra
fakultetet i IASAM-perioden. Det knytter seg også forventninger til at den
nye strukturen åpner for å ha en overordnet ledelse som har en høy faglig
kompetanse innenfor området helse og samfunn, uten å ha bindinger til
noen av de mange ulike fagmiljøene som dette feltet består av.
Generelt synes det imidlertid som om administrative omorganiseringer
av akademiske miljøer bør forutgås av vesentlig mer inngående planleggingsprosesser
enn det skjedde for Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske
fag både før 1990 og før 2010. Det er nødvendig å tenke
både 20 og 30 år fram i tid. For så lang tid tar det å bygge opp og å etablere
soliditet og langsiktig levedyktighet i vitenskapelige miljøer. Å rive ned et
miljø, f.eks. ved å omorganisere det på andre premisser enn fagets egne, går
vesentlig raskere.
Ved å se seg tilbake vil man se at omorganiseringen av 1990 nok innebar
langsiktige svakheter som man ikke hadde sett klart nok forut for gjennomføringen
i 1990, og som man kanskje heller ikke har drøftet tilstrekkelig
forut for nyorganiseringen i 2010. Det blir spennende framover.
Vi har kanhende heller ikke drøftet tilstrekkelig hva som er mest effektive
målgruppe for våre fagkunnskaper. Allmennmedisinen har primærlegen
og dennes pasienter. Men samfunnsmedisinen er grupperettet. Frederik
Holst vendte seg mot den nasjonsbyggende eliten, Lochmann mot
samfunnets debattanter; Schiøtz, Strøm og Natvig mot skolen og arbeidslivet.
Er politikerne vår målgruppe? Per Fugelli har vendt seg mot dem som
velger politikerne – folket.
Med de erfaringene vi nå har – kanskje går vi igjen mot en samlende
samfunnsmedisin?
M i c h a e l 2 0 1 1 ; 8 : S u p p l e m e n t 1 0