En norsk armé i Sverige

Krigen i Finnmark
Troppene ble innlastet i godsvogner,
slike som det står 40 mann og 8 hester på.
Reisen tok 2 døgn. Soldatene ble bespist på
stasjoner underveis. På en stasjon utbrøt en
trivelig lotte »Hvorfor reiser norrmennene
i ko-vagnar. Tyskarna reste alltid i passasjervagnar«
Ved utlasting viste det seg at
vi var kommet til Øver–Torneå. Her startet
en intens trening for vinterkrig. Øvelsene
ble meget realistiske. Temperaturen varierte
mellom 0 og 40 minusgrader. Det var en
forsmak på hva som ventet troppene på
Finnmarksvidda.
Den 30 desember 1944 landet 10 DC47
Dakota transportfly på Kallax flyplass
som Sverige hadde stilt til disposisjon
for en amerikansk flyavdeling med bakkemannskap
og norske tropper som skulle
transporteres til Kirkenes. Flyene skulle
også fly forsyninger som skulle droppes i
fallskjermer till styrkene i felt. Den amerikanske
flyavdelingen ble ledet av den norske
flygerhelten oberst Bernt Balchen. Nordmennene
opprettet et sambandssenter for all
kommunikasjon med russerne og troppene i
Finnmark. Sjefer: kaptein Rørholdt på Kalllax
og den ikke helt ukjente Thor Heyerdahl
i Finnmark. Da det ble behov for å droppe
soldater i fallskjerm, improviserte man
fallskjermutdannelse. I 1944 var det i Sverige
forbudt å hoppe i fallskjerm, bortsett fra i
nødsfall. Men ingen svenske myndigheter
gjorde innsigelser. Under treningen oppsto
det et problem. Fallskjermene var engelske,
beregnet på å hoppe på engelsk maner
gjennom et hull i gulvet på flyet. Flyene
var amerikanske med sidedører. Dermed
ble utløsersnorene for korte. Problemet ble
løst ved å skjøte utløserlinene med remmer,
beregnet på å sikre gods. En piggtrådrull
på anslagsvis 80 kg ble prøvekluten. Det
gikk ganske bra og dermed var 1.hopplag
klar. Alle kjente til provisoriet og den
ekstra risikoen. Men ingen vegret seg for å
hoppe. Igjen: Motivasjon og alt for Norge.
Men kaptein Rørholdt forteller at han holdt
pusten og var utrolig lettet da alle skjermene
åpnet seg. Han var slettes ikke sikker på at
det ville skje.
Rikspolitikompaniene nr. 1,2, og 3. og 3
kompanier av 2.feltbataljon samt feltsykehus
nr.1 ble fløyet opp til Kirkenes. Flyvningene
forløp uten uhell, selv om det var vinter
og ugunstige flyforhold. Dessuten foregikk
flyvningene delvis gjennom tysk kontrollert
luftrom. Troppene satte i gang fremtykking
mot Porsanger og Karasjok. Russerne
hadde begrenset sitt operasjonsområde til
Varanger.
Omtrent samtidig med overføring av
tropper med fly, startet Feltbataljon 1,
forsterket med 2 kompanier av 2. bataljon
marsjen mot Karesuando. Det var 20 mil,
fremkomstmiddelet var ski, alt personlig
utstyr for å overleve i det barske klimaet, ble
båret på ryggen. Hestetrenet og lastebilene
tok seg av kanoner og det tyngre utstyret.
I Karesuando var det med svensk assistanse
bygget opp en stor forsyningsbase.
Her ble det en kort stopp før troppene gikk
over grensen til Finnland. Det var inngått en
avtale med Finland om gjennommarsj. Den
norske regjerings henvendelse til Finland ble
hurtig ekspedert. Den nye finske utenriksminister
Enkel, tok saken opp med sjefen
for den Allierte kontrollkommisjon for
Finnland, russeren generalmajor Tokarjev ,
som godkjente planen .Den finske stabssjef,
general Heinrichs stilte minespesialister til
disposisjon for sammen med norske politisoldater
og rydde veien over Ivalo. Det viste
En norSK armé I SvErIGE · Scandinavian heartland 7