Samisk samtidskunst - Den kulturelle skolesekken Hordaland

Samisk samtidskunst – dáidda og duodji
Foto: Klaus Olesen
Utstillingen er produsert av Vest‐Agder fylkeskommune. Dette
formidlingsopplegget er produsert av Thomas Kintel for DKS i Hordaland.

“SAMISK SAMTIDSKUNST”
Innledning – Om Produksjonen.........................................................................................3
Om vandreutstillingen ......................................................................................................4
Kort om Samisk kunst ....................................................................................................5
Samtidskunst i dagens samiske samfunn........................................................................6
Samisk kunstverden.......................................................................................................6
To kunstbegrep..............................................................................................................6
Duodje...........................................................................................................................7
De utvalgte kunstnere og deres arbeider..........................................................................8
Eva Aira .........................................................................................................................8
Britta Marakatt‐Labba ................................................................................................. 11
Lisbet Kielatis............................................................................................................... 13
Håvard Larsen.............................................................................................................. 15
Outi Pieski ................................................................................................................... 16
Fordypningsmateriale.....................................................................................................18
Hvem er samene?........................................................................................................ 18
Det samiske flagget ..................................................................................................... 18
Hva er samisk kunst? ................................................................................................... 19
Hvordan oppfatter man samiske kunstnere? ............................................................... 19
Duodje......................................................................................................................... 19
Duodje i nyere tid ........................................................................................................ 20
Forholdet mellom duodje og kunst fra 70‐tallet til i dag............................................... 20
Forslag til pedagogiske innfallsvinkler ............................................................................22
Mulige innfallsvinkler/ tema i formidlingen er:............................................................. 22
Forslag til elevoppgaver............................................................................................... 22
Ressurser på nett ............................................................................................................23
Skolefaglig forankring.....................................................................................................24
Side 2 av 24

Innledning – Om Produksjonen
Utstillingen “Samisk samtidskunst” er en kritisk men sympatisk tilnærming til en nåtidig
samisk samfunnsforståelse. Den består av fem verk som kan bekrefte og utfordre vanlige
begreper om samer og samisk kunst. Sentrale sammenhenger er identitet, tilhørighet,
stereotyper og forskjeller. Blant verkene er det både kunst og duodje. Duodje (lulesamisk:
duodje, nordsamisk: duodji) er en fellesbetegnelse for all kreativitet med utspring fra samisk
kultur og brukes som oftest på kunsthåndverk. Duodje omfatter hele prosessen med å hente
ut materialer fra naturen via produksjon til det ferdige produkt.
Kunst har på sin side blitt et stadig større og viktigere del i utviklingen av det samiske
samfunnet de siste 30 årene. Fra 1970‐tallet og utover foregikk det en kamp for samenes
språk og kultur. Samiske samtidskunstnere var med i kampen fra start til slutt. I dag er det
samiske samfunnet og kulturelle rettigheter en selvfølge for folk flest. Likevel er det en nære
og sterk historie bak dagens samiske kunstverden. Man kan si at de samiske kunstnerne
befinner seg mellom en samisk livsverden og en vestlig kunstverden. En del samiske
kunstnere arbeider med symboler, materialer eller teknikker som uttrykker særskilte
erfaringer med samiskhet og det samiske. Andre arbeider med ideer og spørsmål knyttet til
en demokratisk samfunnsforståelse generelt og kan ikke gjenkjennes i verkene som samiske.
Samlet sett utgjør samisk samtidskunst et mangfold av kulturelle uttrykk så vel som ”frie”
kunstuttrykk på høyde med annen samtidskunst i Europa. Samisk samtidskunst utgjør et
tidsaktuelt og interessant område, både fordi det løfter stereotyper og oppfattelser av ”det
samiske” som noe tradisjonelt og fortidig, samtidig som den kan formidle det som er særskilt
og annerledes i en samisk identitet i forhold til omkringliggende identiteter, som for
eksempel norsk, svensk osv.
Hva vet vi om samene? Hvilke vanlige eller første oppfatninger har vi om samene som folk?
Eks: Hva er egentlig samisk samtid? Hva er en samisk hverdag?
Dette kan være en bra første forberedelse til utstillingen. Mine erfaringer er at uten spesiell
kunnskap eller erfaring med dette temaet vil svarene i stor grad samle seg rundt stereotype
oppfatninger. Det er også poenget. Et viktig utgangspunkt her er at stereotyper ikke er
negative. Slike ideer kan være viktige identitetsmarkører, særlig i spørsmål om
annerledeshet, noe som etnisitet, som nasjonal tilhørighet i stor grad er bygd opp rundt.
Bare tenk på norsk identitet, eller mer regionale identiteter i Hordaland. Annerledeshet i
forhold til identitet er viktig, spørsmålet er hvor godt de stemmer overens med den enkeltes
selvforståelse. Det kan være vanskelig å føle man blir presset inn i en form eller måte å være
på som ikke stemmer overens med det man selv tror eller føler er riktig om seg selv. For
ungdom kan det være interessant å spørre seg hvor mange ulike identiteter/former man
egentlig er omgitt av. Blant medelever, voksne, nabolaget, lokalsamfunnet, byen, regionen,
nasjonen, i forhold til hvor man egentlig kommer fra, kjønn, alder osv. Etnisitet er gjerne
bare en blant mange ulike identiteter hos mennesker.
Hva er forholdet mellom det man først trodde om samene som folk og det som faktisk skjer i
dagens samiske samfunn?
For å finne ut hva som skjer i dagens samiske samfunn kan man følge med på samiske
sendinger (på norsk) på tv eller radio. På internett kan man også finne materiale (se eget
punkt under). De fleste institusjoner har egne hjemmesider. Man kan for eksempel gå på
sametingets hjemmesider og undersøke hvilke saker de jobber med. Man kan følge med

samisk kunstnersenter, samiske samlinger, NRK sami radio, NSR ung osv osv. Det finnes en
rekke vanlige institusjoner i den samiske offentligheten der ekstern kommunikasjon foregår
også på norsk. Her vil det kunne være svært lærerikt å bare søke informasjon og danne seg
en enkel oppfattelse av hva som opptar folk og hva som skjer en tilfeldig valgt dag eller i en
valgt periode i forhold til ”det samiske”.
Hva er forskjellen på det vi trodde og det vi finner ut?
Dette handler i stor grad om stereotyper og ideer om samene som de Andre. Samer på lik
linje med nordmenn befolker ulike deler av Norge og nyter de samme rettighetene og
godene som enhver innbygger gjør når det gjelder skole, utdanning, helsetjeneste og
sikkerhet. I dag er ikke samene særlig annerledes andre folk i Norge. Likevel framholdes
forskjeller og annerledeshet som kjennetegn på samene i forhold til nordmenn.
Hva er grunnen til at det er viktig å være annerledes?
Det handler om personlig identitet på ene siden og kulturell, etnisk eller nasjonal tilhørighet
på den andre. Dette er stort sett likt for samer og nordmenn. Forskjellen er at den norske
identiteten tas stort sett for gitt. Man stiller ikke spørsmål ved den sosiale identiteten man
bære med seg. For samisk ungdom er ofte dette annerledes, der kan ofte den samiske
identiteten ikke tas for gitt. Den må begrunnes, uttrykkes og forsvares. Ofte på grunn av at
samfunnet rundt, gjerne det norske, men også det samiske, har ulike, ofte klare ideer om
hva det innebærer å være samisk. På den måten kan det å være samisk bli for trangt for den
enkelte. Det finnes flere yngre samiske kunstnere som uttrykker dette i kunsten.
Det er en sjelden mulighet å kunne gå i dybden på en annen kultur slik vi kan gjøre her. Med
alt vi har av stereotyper og ideer om et folk og samtidig så enkelt kan oppdatere oss på det
daglige livet i et annet samfunn. Et stødig blikk på samene som annerledes, men samtidig så
lik oss selv kan gi en god pekepinn på en forståelse av hvordan annerledeshet blir til, og
hvorfor stereotyper tross alt for mange er viktige å holde fast på.
I opplegget legges det opp til en pendling mellom kunstverkene, samisk kultur og et rom for
dialog der elevene kan komme med sine tanker og refleksjoner. Gjennom litt forberedelse
kan en slik pendling bli mer refleksiv.
Om vandreutstillingen
Utstillingen presenterer et utvalg av kunst og kunsthåndverk fra fem samiske
kunstnere/kunsthåndverkere. Arbeidene viser ulike estetiske uttrykk og håndverksteknikker.
Hvem kunstneren er, deres praksis, refleksjoner og uttrykksmåter er et godt utgangspunkt
for å gå dypere inn i spørsmål omkring det særskilt samiske, og spesielt samisk tilhørighet.
Herfra kan man også gjøre et forsøk på å definere hva som kjennetegner en særskilt samisk
kunstverden og hva som innenfor denne sammenhengen kan omtales som ”samisk kunst”
og samisk samtidskunst.
Kan et objekt være ”samisk”? Kan en utstilling bli ”samisk”?
Et utgangspunkt er at et objekt i hverdagsspråket blir ”samisk” ved at man velger å kalle det
samisk. Det er en avgrensning vi selv gjør. Et objekt kan vel ikke ha en identitet? Den kan
være laget av en same, og det kan være en samisk tradisjon å lage slike objekter. Samiske
kunstnere som arbeider med tema knyttet til erfaring fra det samiske samfunnet vil
Side 4 av 24

kommunisere noe som for andre samer kan være kjent, mens det for et norsk publikum vil
være ukjent. Kanskje det er sånn at samisk kunst blir ”samisk” i en norsk kontekst, mens det i
en samisk offentlighet bare er kunst?
Men man kan være ryddig på den måten at en samisk tradisjonell kniv fungere i seg selv som
bruksobjekt og som et symbol på samisk håndverkstradisjon og tidligere levemåte. Et bilde
av en båt blir dermed ikke i seg selv et symbol på tradisjon eller levemåte, men båten i bildet
kan fungere som et slikt symbol. På den måten må billedkunst og duodje tenkes som to ulike
ting.
Vi kan heller si at duodje er en ”samenes kunst”, mens samisk kunst bare er kunst som all
annen kunst. I det perspektivet er utstilling i en blanding av samenes kunst og samisk kunst.
Kort om Samisk kunst
Tradisjonell samisk brukskunst, duodje, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske
samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt
ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at
produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodje‐opplæring var tidligere en selvfølgelig
del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk
spesialitet. Duodje‐produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt.
Staten yter direkte støtte til duodje, bl.a. gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk
næringsfond, administrert av Sametinget. Duodje er også med på å skape mange «skjulte»
kvinnearbeidsplasser ved at den er en del av det daglige arbeidet for mange samiske
kvinner. Dette har en klar distriktspolitisk virkning og er med på å bevare bosetningen i strøk
der det ellers er mangel på arbeidsplasser.
Moderne kunst kalles på samisk dáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk
begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelsk art til forskjell fra
craft. Imidlertid er mange av dagens duodji‐produkter kunstverk både i form og utførelse, og
har en tilsvarende pris. Også blant samene er det i dag ofte slik at kunsthåndverks‐
produktene mer og mer blir utstillingsgjenstander fremfor å fungere som praktiske
bruksting.
Imidlertid går det en viktig linje fra duodje til dáidda, fra brukskunst til kunst i moderne
forstand. Duodje omfatter så vel åndelig som materiell skapende aktivitet, så en forfatter
kan på samisk like gjerne kalles sátneduojár, 'ordhåndverker', som girječálli, 'bokskriver'.
Kunstnere som Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi henter da også mye inspirasjon fra
duodji‐tradisjonen til sine skulpturer, der ideologien bak deres estetikk er å bruke
forgjengelige materialer, slik at f.eks. treskulpturer som står ute i vær og vind, skal slites og
forgå uten å legge igjen spor etter seg når de en gang forsvinner. Dette blir på sett og vis den
moderne kunstens parallell til samenes tradisjonelle måte å forholde seg til omgivelsene på;
naturens egen hånd skulle slette alle spor etter samisk vandring og bosetning, steinringen
rundt et ildsted eller folkloren om et stedsnavn er kanskje alt som er igjen.
De siste 100 år har det vært et kjennetegn på samisk kunst at den enten består av
tradisjonelle objekter eller har symboler i seg på noe særskilt samisk. Den nære
naturtilknytning i samisk tradisjon og sedvane har for eksempel skapt mange stereotyper.
Det finnes uttallige bilder av samer på utstilling i samedrakt foran en lavvo og med rein,
postkort med samer i solnedgang. Samisk kunst har ofte blitt forbundet med bilder av
reinsdyr og sjamantrommer, guder fra førkristen tro, helleristninger, samedrakter, samiske
farger, lavvo osv. Produksjonen av samisk kunst har sammenfalt med generelle ideer i
samfunnet om samene som et ikke så utviklet, gjerne primitivt og lavt utviklet folk. Det har
blitt produsert eksotiske bilder og stereotype oppfatninger av samene som et enkelt og
Side 5 av 24

naturnært folk utenfor moderniteten.
I virkeligheten har samene de siste 100 årene hatt lite eller ingenting å gjøre med disse
bildene. Tvert imot har de fungert stigmatiserende og negativt på samenes kulturelle
utvikling og bidratt til å skape et negativt selvbilde. Senere kom assimileringspolitikken som
tok utgangspunkt i disse ideene. Helt fram til 70‐tallet var bildene på samene og det å være
same negativt. Men på 70‐tallet skjedde det en endring. Kampen om samisk språk, kultur og
samfunn tilspisset seg med omfattende demonstrasjoner og sultestreik foran Stortinget mot
utbygging av Alta‐Kautokeino demningen. Med dette begynte også en endring i den samiske
selvforståelsen. Fra 1970‐årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere
unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og
innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye
bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn‐ og tekstilarbeider.
Noen sentrale navn i tillegg til Jåks, Gaup og Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er
Rose‐Marie Huuva, Brita Marakatt, Geir Tore Holm, Synnøve Persen, Kristin Tårnesvik, Hans
Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.
Samtidskunst i dagens samiske samfunn
Når vi i dag snakker om en samtidskunst i det samiske samfunnet er det denne kunsten vi
snakker om. De viktigste trendene i den samiske samtidskunsten er løsrivelse fra tradisjoner,
motstand mot stereotypier, betoning av mangfold, ulikhet og individualitet, gjerne også en
løsrivelse fra materialtekniske problemstillinger og formmessige relasjoner. Enkelte snakker
om frigjøring fra en slags etnisk ”hengemyr”, der den enkelte kunstner blir dratt ned i
vestlige kunstinstitusjoners forhåndsdømming av deres kunst som ”samisk” og hvor de
”stemples” ut fra institusjonens forhåndsdefinerte kategorier på ”same” og ”samisk kunst”.
En utstilling med navn ”samisk samtidskunst” bestående av både duodje og kunst utfordrer
på den ene siden våre begreper om levende tradisjoner, videreføring av kunnskap og det
særskilte samiske som noe grunnleggende og ekte. På den andre siden kan den utfordre våre
begreper om en samisk samtid, hva det samiske består av og hva det innebære å være same
i den moderne verden.
Samisk kunstverden
Samisk kunstverden består blant annet av ulike kunstinstitusjoner, offentlige
stipendordninger, nasjonalt kunstmuseum, kunstforeninger og kunstnersenter. Kjernen i
enhver kunstverden er kunstnerne. Vi snakker her om omtrent 70 kunstnere som er
medlemmer i Samisk Kunstnerforbund og som lager kunst. Noen bor i de norske byene,
Bergen, Trondheim, Oslo og Tromsø. Ande bor i samiske områder som Karasjok, Kåfjord,
Masi osv. I Tromsø er det over de siste 10 årene bygd opp et viktig forskningsmiljø rundt
samisk kunst med flere professorer, doktorgradsprosjekter og masterprosjekter til enhver
tid. I tillegg er det kuratorer og kunsthistorikere som på ulike måter arbeide med samiske
kunstnere. Samisk kunstverden kan også beskrives som et kunstfelt, på lik linje med det
norske kunstfeltet og det svenske kunstfeltet.
To kunstbegrep
Likevel, som denne utstillingen viser kan både kunst og duodje omtales som ”samisk
samtidskunst”. Det er to måter å forstå denne koblingen på. På den ene siden kan man si at
fordi samene alltid har drevet med kunst er det tradisjonelle håndverket like mye kunst som
ethvert moderne samtidskunstverk. På den andre siden kan man si at alt kan bli kunst, også
et duodjeprodukt, selv om ikke alle duodjeprodukter ”er” kunst. Mitt utgangspunkt for dette
prosjektet er det siste. Duodjeprodukter kan bli kunst hvis objektene holder høy nok
kunstnerisk standard til å bli vurdert som kunst.
Side 6 av 24

Duodje
Duodje er det tradisjonelle håndverket med lang historie blant samiske folkegrupper. Duodje
er en naturfilosofi, som handler om å hente materialer ut fra naturen i samspill med hvordan
naturen fornyer seg selv. Det handler om hvordan man former materialet i tråd med dens
iboende egenskaper. Det handler om å følge tradisjonelle måter å gjøre ting på, være bevisst
på form i forhold til funksjon, tradisjon og bruk osv.
For mer om duodje se nederst under forypningsmateriale.
Utstillingen er produsert av Vest‐Agder fylkeskommune. Dette formidlingsopplegget er
produsert av Thomas Kintel for DKS i Hordaland.
Side 7 av 24

De utvalgte kunstnere og deres arbeider
Om utstillingen skrives det følgende: ”Kunstnerne er sammensatt etter en bevisst fordeling
mellom forskjellige faguttrykk, kjønn og geografisk beliggenhet. Kunstnerne er definert som
samiske kunstnere ved at de alle er medlemmer av Samisk Kunstnersenter (SDG). SDG ble
etablert i 1986, og er tilknyttet Samiske Kunstnernes Forbund (SDS) som har ca. 70
medlemmer.” (Lærerveiledning til ”samisk samtidskunst”)
1. Eva Aira, dáidda: Båt, 2000, koldnål, 25 x 40 cm
2. Britta Markatt‐Labba, dáidda: Simma lungt,2008, fiskeskinn, broderi, 58 x 38 cm
3. Lisbeth Kielatis, duodje: (veske), reinsdyrs‐ og åleskinnsveske, h: ca 18 cm.
4. Håvard Larsen, duodje: (kniv), 25 x 9 cm.
5. Outi Pieski, dáidda: Balsa alde/ on the Tussock, 2007, skalle, ull, dusker, lær, 26 x 65 x12
Eva Aira
Båt
Eva Aira (f. 1957) er opprinnelig lulesame fra Guoasagis, i Jokkmokk kommune i Sverige,
men er nå bosatt i Karasjok. Hun er utdannet ved kunstlinjen på Sunderby Folkehøgskole og
Grafikkskolen Forum i Malmø.
Aira er en anerkjent samisk grafiker som arbeider mest med etsning og koldnål. Sorte,
kraftige streker fra koldnålen etser seg inn i overflaten. Med denne teknikken får hun fram
den ugjestmilde, arktiske naturen, dens barske råskap, men samtidig også dens sårbarhet.
Formene kjennes igjen i naturen, og her har man konturene av en båt.
Forholdet mellom det ytre og indre landskapet, er et tema som hun ofte anvender i sine
bilder. De spennende, fysiske og mentale opplevelser som dette bildet formidler, er som
skapt til å søke noe meningsfylt og dyptgripende om båten.
Dette forteller Eva Aira selv om Båt:
Bildet kom i forbindelse med en separatutstilling jeg gjorde som het ”Guoasagis” (Fra
Granudden). Jeg er født og oppvokst på denne plassen.
Side 8 av 24

Hele utstillingen er en hyllest til min hjemplass, men også til min avdøde onkel. Bildet
uttrykker et sorgarbeid. Dette er min måte å arbeide seg gjennom sorgen og savnet.
Utstillingen bestod av bilder av hus og båter i alle teknikker og formater.
Da jeg var liten fantes det ingen bilvei dit, og båten var det eneste fremkomstmiddelet. Båten
er viktig ikke bare til transport, men også i forbindelse med fiske.
Det er litt vanskelig å forklare, men båten betyr mye for å overleve men kan også tolkes at
båten transporterer den døde til den andre siden.
Bildet ”båt” av Eva Aira inneholder flere ulike tolkninger. På den ene siden har den et
idéinnhold knyttet til symbolene, formene og fargene i bildet. Symbolet båt kan for
eksempel knyttes til allmennmenneskelige følelser knyttet til livet. Sjø og båt er vanlige
symboler på livets reise, eksistensielle spørsmål osv. Her er begreper som savn, sorg, fortid
og barndom aktuelle. På den andre siden har båten en særskilt kulturell betydning i det
samiske samfunnet, den er knyttet til både levd liv i små samiske samfunn og til samisk
førkristen tro og mytologi.
Båten kan gi oss flere assosiasjoner:
Langs hele Norge fra Kirkenes helt i nord, hele veien sørover, forbi Hordaland, Bergen og
rundt til Oslo har Norge kystlinje. På uttallige punkter langs denne kysten har det bodd
mennesker som har drevet med båt og fiske i hundrevis av år. Dette er en viktig del av den
norske kulturhistorien, om hvordan livet var den gangen i kystsamfunnet. Dette var gjerne
før motorene kom til båtene, før man hadde elektronisk fiskeutstyr om bord, kanskje før
strøm, biler og slike ting. Da kunne båten i sin enkleste form være det viktigste man hadde,
et verktøy man hadde for å kunne komme seg dit man skulle og for å skaffe fisk. I et slikt
samfunn er tradisjoner helt avgjørende. Hvordan ting gjøres går i arv fra de eldre til de
yngre, ingen kunne skape de erfaringene og den kunnskapen i en levetid som man i
ungdomstiden tilegnet seg med havet, båten og fisket.
I det samiske samfunnet har båten hatt en spesiell betydning fordi så mange bygder har
vært uten vei til nyere tid. Den eneste måten å komme seg fram på har vært med båt.
Dermed er båten livsnødvendig.
Eksempel fra Tysfjord.
En lignende samisk bygd som den Aira snakker om, er Musken, også i det lulesamiske
området på norsk side av grensen. Her fra en historie jeg hørte om bestefaren min på 30‐
tallet:
Vi kan forestille oss det. Det er sommer og du bor på et lite sted. Det bor rundt 40 andre i
området, 3 store familier, men akkurat der dere bor er det bare 1 hus, noen jordgammer og
midlertidige lavvoer. Det er kveld og de fleste av eldste guttene og mennene i familien har
reist på lofotfiske. De rodde ut for 2 måneder siden. Det tar nesten 2 uker bare å ro ut til
fiskeværene der silda står. Plutselig kommer lillesøster ropende inn at det er lys på fjorden,
det er båtene som kommer tilbake. Dere springer ut for å se. For framme på båten er to
lanterner. Dersom alle kommer hjem igjen fra havet, er det kun den ene som er tent. Nå er
begge tent, og det betyr at de også frakter den døde til den andre siden. Derfor vet du at
ikke alle kom hjem denne gangen heller. Hvem som har forsvunnet i havet i Lofoten, det får
ingen vite før de har kommet på land. Da først kan sorgen begynne.
Side 9 av 24

Om samisk mytologi / båten som symbol:
I den samiske mytologien er båten ofte brukt som symbol på ferdsel av døde til den andre
siden. Havet har alltid tatt liv og gjør det fortsatt i slike samfunn der båten er viktig både for
fiske og transport. På trommene fra den samiske før‐kristne religionen er det ofte tegnet inn
en symbol med to båtlinjer, der den ene er positiv og den andre negativ. Den ene båten er
opp og den andre er motsatt, nede. Samene har også historisk vært båtbyggere. Man vet
blant annet at samene bygde båter som de solgte til vikingene. Men også fram til nyere tid,
før de gode plast‐ og glassfiberbåtene kom, bygde det samiske samfunn sine egne båter.
Konklusjon ”båt”
Det trenger ikke være noe spesielt ”samisk” med denne tematikken eller båten som symbol
for sorg og sorgbehandling. Båten kan symbolisere stillhet og ro, men også uro og bevegelse.
Kanskje dette bildet har noe dramatisk over seg med de sorte linjene til høyre. Er det
sjøsprut fra høy sjø?
Denne tematikken kjenner vi igjen fra store deler av den norske kysten, spesielt før i tiden.
Det er nok mange som deler hennes erfaring fra den tiden det enda fantes bygder, bosteder
og små samfunn uten veiforbindelse og med hav som eneste ferdselsområde til handel og
fiske. Bildet er interessant fordi vi har egne erfaringer og ideer for å forstå verket. Samtidig
har kunstneren Eva Aira en helt egen kulturhistorie med seg inn i verket. Forstår vi hvilken
erfaring og bakgrunn hun viser til vil vi kunne få enda større mening ut av verket.
Ressurser:
http://fil.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.7193111
At kjennskap til kunstnerens samiske bakgrunn kan være essensiell i forståelse av et
kunstverk kommer kanskje enda bedre til uttrykk med Britta Marakatt‐Labba som
tematiserer samisk fortellertradisjon, altså sagn og myter.
Side 10 av 24

Britta Marakatt‐Labba
”Simma lugnt”
Britta Marakatt‐ Labba (f.1951) kommer fra nordsamiske Karesuando‐området i Nord‐
Sverige. Hun er utdannet ved kunstlinjen på Sunderby Folkehøyskole, og fra tekstillinjen ved
Kunstindustriskolen i Gøteborg.
Marakatt‐Labba er en allsidig kunstner, men er mest kjent for sine broderte tekstilarbeider.
Hennes bilder er som poesi revet ut fra livets drama. Fiskeskinnet, som er brodert på
papiret, er nettopp et fragment hentet fra det virkelige liv. Tittelen på bildet, Simma lugnt,
er en underfundig, humoristisk påminnelse om å kunne ta det med ro i livets harde
virkelighet.
Britta tegner med tråden. Dette er en teknikk som krever nøyaktighet og kontrollerte
bevegelser i sin frie kunstneriske utfoldelse. Dette bildet balanserer mellom nærhet og
distanse til både kunsthåndverkstradisjonen og til samtidskunsten.
‐ När jag studerade konst i Göteborg hade jag en massa bilder som jag ville skapa men jag
hittade aldrig rätt sätt att förmedla dem på ‐ jag fick helt enkelt inte fram dem på rätt sätt.
Men till slut upptäckte jag broderiet.
Om den samiske fortellertradisjonen :
Under hele barndommen fikk Britta Marakatt Labba høre sin mor fortelle samiske sagn og
myter. Hvordan man skulle oppføre seg I skogen, hvorfor man aldri skulle leke ved vann,
hvordan man skulle respektere dyrene og aldri ta mer enn man behøvde for dagen. Denne
tankemåten finnes enda i kunsten hennes. Ofte skildrer hun mytologiens tre verdener:
underjorden som er et speilbilde av jorden og overjorden – kosmos.
Side 11 av 24

‐ Det är den samiska stjärnhimlen och jag har alltid varit fascinerad av den. Min mamma
brukade berätta om norrskenet och att man inte fick reta det, sier Marakatt Labba.
Samisk oppdragelsen i nærhet til naturen :
Men selv om beretningene var deler av den samiske naturtroen, var de også en måte å
oppdra barn til å bli hensynsfulle individer. Noe som Marakatt Labba savner i dag:
‐ Jag tror att om vi uppfostrade våra barn efter de här myterna skulle mänskligheten inte
leva så självdestruktivt. Det var i alla fall på det sättet som jag själv lärde mig hur allting
hänger ihop och att man måste ha respekt för naturen. Hade vi följt de tankesätten hade vi
levt i en annan värld i dag.
Hjemmesiden hennes:
http://www.brittaml.se/artwork.html#
Her er litt om henne på kulturrådet sine sider:
http://www.kulturrad.no/fagomrader/billedkunst‐og‐kunsthandverk/episke‐forteljingar‐
med‐nal‐og‐trad/
Her er en tekst Britta M. Labba selv har skrevet om hennes deltakelse i framveksten av
samisk kunstverden fra 70‐tallet. Verdt å lese :
http://www.gierdu.no/pdf/BrittaMarakattLabba.pdf
Konklusjon ”Simma lungt”
”Samisk kunst” kan sees på som tematisering av en særskilt samisk erfaring, der det er en
direkte sammenheng mellom kunstnerens tilhørighet som samisk og verkets innhold. Her er
det i tillegg et materielt bilde, der det er tatt i bruk fiskeskinn, som er et materiale
tradisjonelt tilhørende duodjeutøvelsen. Man kan derfor si at dette verket er både duodje og
kunst på samme tid.
Innholdsmessig trenger ikke ”Simma lugnt” å sees i forhold til noe særskilt samisk. Jeg vil
tenke det som en poetisk betraktning av nivåer av å leve livet. Her synes det å svømme å gi
assosiasjoner til vann, noe som fiskeskinnet understreker. Vannet har ofte i billedverden en
åndelig assosiasjon.
Men ”Simma lugnt” går i dybden på hvordan samiske verdier og normer videreføres
gjennom fortellertradisjon. Den viser til særskilte erfaringer i den samiske identiteten hun er
en bærer av noe som gjør verket interessant og forståelig på en annen måte enn om vi ikke
hadde visst om hennes samiskhet.
Her kan vi øve oss på å se hva et kunstverk gjort av en annen kulturs kunstner kan fortelle
oss. Først uten å forholde oss til at det er noe fremmed kulturelt i verket, og deretter koble
verket til kunstnerens samiske bakgrunn for å se om det da forteller oss noe annet.
Dette er en godt utgangspunkt for å gå dypere inn i spørsmål omkring tilhørighet,
nasjonalitet og kulturelle særskiltheter. Ikke bare spørsmål om hva som er særskilt samisk,
men hva elevene selv har med seg av tanker omkring fortellertradisjon, sagn og myter fra
nærområdet, hjemområdet, eller knyttet til noe særskilt norsk. Finnes det særskilte norske
erfaringer knyttet til sagn og myter? Er dette ting som elevene er bevisste eller tar det for
gitt? På denne måten kan ”Simma lugnt” være med på å åpne opp for tematisering av egen
Side 12 av 24

identitet, egen tilhørighet til samfunn og egen forståelse av kultur som noe annerledes
andres kulturer. Dette er ting som svært ofte tas for gitt.
Dette tar oss over til neste verk som handler om duodje, det samiske tradisjonelle
håndverket. Her finner vi noe virkelig særskilt samisk, en levende tradisjon det knytter seg
mange myter til, mye levd liv og erfaringer som skiller seg fra våre egne.
Lisbet Kielatis
Veske, duodje , reinsdyr‐ og åleskinn
Lisbeth Kielatis (f.1955) kommer også fra det lulesamiske området. Hun er fra Porjus i
Sverige. Hun er bosatt i Tarfek ved Lulevatn, og jobber nå som lærer ved Samernas
Folkehøgskole i Jokkmokk.
Kielatis arbeider med tekstil og skinn, ofte i kombinasjon mellom disse materialene. I dette
tilfellet bruker hun både reinsdyr‐ og åleskinn. Duodje har hun lært av sin egen mor.
Denne vesken bærer preg av hennes tidkrevende presisjon, materialforståelse og sikker
formsans. Hun behersker å arbeide tradisjonelt samtidig som hun eksperimenterer med nye
uttrykk og materialer.
Lisbeth Kielatis skriver følgende om denne lille vesken:
Vesken (posen) er sydd av garvet ål‐ og reinskinn. Garvesyren er hentet fra seljetreet.
Mønsteret på båndet er tradisjonelt for mitt område det Lulesamiske, etter Luledal ved
Jokkmokk
Reinsdyr har hatt betydning for meg siden jeg var liten, og det er det fremdeles. Jeg får mat
og sløydmateriale fra reinene. Det er skinn som jeg renser hårpelsen av, garver og syr f. eks.
små vesker. Fra reinens beinskinn med dyrepelsen intakt syr jeg sko, hansker og benklær.
Side 13 av 24

Likedan er det med fisk, men jeg begynte å garve fiskeskinn så sent som for 8 år siden.
Da jeg var liten tok mine foreldre med meg på den tidlige fisketuren om morgenen. Jeg ble
stappet ned i en fåreskinnssovepose der jeg kunne sove videre, og så klart hørte jeg
bølgeskvulpet mot trebåten og mine foreldres småprat. Iblant festet det seg en fugl som
hadde druknet på garnet. Så i voksen alder tok jeg opp igjen den gamle sløyteknikken av
sjøfuglskinn. Som sagt, jeg liker godt å utforske og arbeide med skinn fra ulike dyr.
Er dette verket mer ”samisk” enn Marakatt Labbas ”Simme Lugnt”? I tilfelle hvorfor det?
Duodje og kunst i utstillingen:
Alle utvalgte kunstnere i denne utstillingen arbeider med duodje eller har et nært forhold til
duodje hjemmefra eller fra utdannelse. Et annet utvalg blant kunstnere i Samisk
Kunstnerforbund ville like gjerne resultert i kunstnere uten en slik tilknytning til samisk
håndverk/kunsthåndverk.
I dag er det de færreste som lærer duodje i hjemmet, da det finnes egne
utdanningsinstitusjoner. Duodjefaget deles vanligvis inn i hardduodje som omfatter arbeid
med tre, horn og metall, og mykduodje som omfatter tekstile stoffer som skinn av fisk og
dyr, hud, klede etc. I tillegg blir det lagt vekt på å bevare kulturelle forskjeller internt i Sápmi
hva angår mønstre, form, gjenstander og bruksområder for duodjeprodukter. Områdene er
de samme som de samiske språkområdene, hvor hovedskillet går mellom sørsamisk,
lulesamisk og nordsamisk.
Den viktigste skolen for duodje siden 70‐tallet er Samernas Folkhøgskola i Jokkmokk i
Sverige. Det er også en duodjelinje på Samisk høyskole. I tillegg er det er også utarbeidet
fagplaner for duodje i VKII opplæring i bedrift etter grunnkurs tegning/form og farge. Her vil
det bli mulig å ta fagbrev i duodje gjennom opplæring i bedrift.
En av de dyktiske duodjeutøverne på norsk side av grensen er Håvard Larsen.
Ressurser :
http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3557857
http://www.samernas.se/default.asp?UID=314&menu_item=58
Side 14 av 24

Håvard Larsen
kniv, 25 x 9 cm
Håvard Larsen (f. 1955) er født i Kvænangen, men bor i Balsfjord kommune ved Tromsø.
Larsen viderefører den samiske håndverkstradisjonen med en sjelden faglig dyktighet.
Tre, horn, bein, skinn og lær er naturmaterialene han arbeider med.
De fleste vil betrakte Håvard Larsen som en fremragende knivkunstner, fordi kniven regnes
som hans hovedprodukt. Samekniver kjennetegnes av flotte dekorerte skaft og slirer. Larsen
smir sine egne kniver. Skaftet på knivbladet, er laget av reinsdyrshorn. Slirens nedre del,
knyttet til knivbladet, består av horn, mens den øvre delen er laget av garvet ku/kalvehud.
Knivene er bruksgjenstander der ornamentikken, som her er hentet og utviklet fra
Balsfjorddistriktet, er risset inn knivenes horn‐ eller beindeler, og farget med sot eller
barkstøv fra oretrær.
Hvordan kniv og slire blir dekorert kan variere etter hvor man kommer fra. Den nordsamiske
ornamentikken er friere i sin utforming, gjerne med blomster og hjertemotiver. Den
sørsamiske og lulesamiske dekoren har derimot en mer strammere og geometrisk form. Et
mønsteret består stort sett av nesten rette og symmetriske linjer. Det er vanlig at hver
duodjeutøver har egen mønsterstil, gjerne med egne stjerner og detaljer i border som
kjennetegn.
Fra www.havard‐larsen.com:
I grove trekk kan vi si at en samekniv består av tre deler:
1) Bladet, som kan være selvsmidd, kjøpt fra annen smed eller frabrikklagd.
2) Skaftet er laget av bjørk, horn eller en kombinasjon av disse, gjerne med innlagte skiver av
lær, sølv eller annet metall
3) Sliren lages av lær, horn eller en kombinasjon av disse materialene.
I sameknivmakingen kan vi også skille mellom to hovedgrupper av den type kniv som Håvard
lager:
Side 15 av 24

1) Helhornskniv, hvor både skaftet og sliren i sin helhet er laget av polert og dekorert
reinsdyrhorn. Dekoren kan være skåret og innfarget, gjennombrutt, med innlegg av sølv eller
som en kombinasjon av flere teknikker.
2) Halvhornskniv, hvor slirens nedre del (bladdelen) består av av horn, mens den
øvre(skaftdelen) er laget av lær. Knivskaftet er laget av horn.
Det som er spesielt med Håvard Larsens uttrykk er de rette linjene. Denne kniven for
eksempel har tydelig rette linjer, spesielt tydelig er dette i sliren. I den gamle tradisjonen var
det nemlig nesten bare rette linjer med stor grad av symmetri. Bladryggen skulle være rett i
forlenget linje fra skaftet, mens toppen av skaftet som regel var flatt. Det er vanligst blant
duodjeutøvere i dag å utvikle stiler der duodjeproduktene følger mykere og mer organiske
linjer.
For detaljer om materialer og produksjon av denne kniven se:
http://www.havard‐larsen.com/index.php?modul=20
Ressurser :
http://www.sameslojdstiftelsen.com/
Outi Pieski
Balsa alde/ on the Tussock, 2007, skalle, ulldusker, lær, 26 x 65 x12
Side 16 av 24

Outi Pieski (f. 1973), er utdannet ved Kunstakademiet i Helsinki, hun bor og arbeider i
Utsjoki i Finland.
Outi Pieskis materialbilde/collage formidler et fargerikt møte mellom kunst og
naturlandskap. Den samiske kulturen er utgangspunktet for dette verket. Arbeidene hennes
er ofte en kombinasjon av tekstiler og tredimensjonale objekter.
Dette skriver Outi om arbeidet sitt:
Utgangspunktet for dette arbeidet er en reinsdyrskalle som jeg så liggende på bakken ute i
skogen. Den forvitrete dyreskallen befant seg på en gresstuft, omringet av greiner og ville
bær. ”Stillebenet” var så vakker og konsentrert. For meg var det nesten som å se et alter.
Jeg pleier å samle på beinrester og hodeskaller mens jeg vandrer i skogen. Da jeg begynte å
jobbe med dette kunstverket, ville jeg vende tilbake til de samme følelsene jeg opplevde i
skogen. Jeg ønsket å lage et stilleben. Dette er årsaken til at jeg finner styrke i mine egne
følelser. Disse følelsene har sterke meninger, de er enten veldig viktig eller kanskje noe hellig.
Det er avhengig av hvordan man erindrer disse enestående følelsene.
På mange av mine verker er det mange dusker som brukes i den samiske drakten. De er som
store øyne! Når jeg omgås av en veldig fin atmosfære, kan jeg føle hvert eneste øyeblikk.
Disse øyeblikkene er nettopp som øyne som åpner seg, og bak dem er noe stort og endeløst. I
dette arbeidet prøver jeg å fange forbindelsen mellom død, sensualitet, skjønnhet og det
hellige, ikke på en patetisk måte, men med humor.
Outi Pieski er kunstneren som arbeider mest med spørsmål om tilhørighet, kultur og
identitet i utstillingen. Hun bruker ikoner og kulturelle symboler i kunsten. Hun anvender for
eksempel ikke reinhorn som materiale i en håndverksprosess, men tar i bruk reinhornet som
et symbol. Men hva er det et symbol på? Det kan være døden, men det er likevel en uvant
tematisering av død. Duskene er også symboler. Det er også materialer som anvendes i
duodje, i endene av de vevde beltene som går rundt livet på koften, eller i enden av vevde
bånd rundt kommagane (trad. samiske sko). Dusken er vanlig i de aller fleste samiske
områdene på drakene og sko. Som oftest har den ulike variasjoner i form og uttrykk,
størrelse og antall som symboliserer tilhørighet til sted, slektskap til familie, alder eller sosial
status som gift/ugift. Dusken er her også tatt ut av sin sammenheng som materiale og
anvendes som symbol på kjønn, sensualitet. Slike symbolsk oppbygde konstruksjoner har i
eldre samiske kulturpraksiser blitt brukt som offersteder eller hellige elementer.
Balsa alde/ on the Tussock minner dermed om en slags hellig ting fordi den som objekt ikke
har noen funksjon, men likevel ladet av symbolsk mening.
Konklusjon Pieski :
Igjen kan vi erfare hvordan samisk kunst tematiserer kjente konsepter og begreper, men
gjennom et kulturelt blikk som er annerledes enn for eksempel det norske. Det er ikke
kunsten som i seg selv er samisk eller annerledes, men et er valg av motiv, innhold og
tematisering som gjør at vi må forholde oss annerledes til kjente begreper i vår egen
hverdagslige tenkning. I vår sammenheng må det være det mest interessante med samisk
kunst, at den tar i bruk en kulturell identitet og bakgrunn for å bryte inn i temaer som vi ikke
tenker på, eller får oss til å tenke annerledes på ting som angår vårt liv og omgivelser.
Nettressurser :
http://www.outipieski.com/
http://www.hiap.fi/index.php?page=208&abr=0&art=130
Side 17 av 24

Fordypningsmateriale
Hvem er samene?
Samene som et begrep på fangstfolkene som bodde i Skandinavia ble utviklet på 300‐400
tallet parallelt med den germanske innvandringen. De neste 1500 årene blir samene
tydeligere og tydeligere definert, både innenfra og utenfra som ett folk med en kultur
tilhørende et spesielt område. I dag har samene status som urfolk ettersom Norge har
ratifisert ILO‐konvensjonen 172 som gir samene rettigheter som et urfolk. Det innebærer at
samene anses å ha utviklet særskilte kultur og samfunnsformer uavhengig av statsdannelser
i området. Samtidig er det viktig å forstå at samene som et folk har blitt til i samspill med
omgivelsene. Først germanere, så vikinger, så ulike nasjonale styreformer som har skiftet
opp gjennom tidene, på godt og vondt.
Den samiske befolkningen er bosatt i ulike språkområder. Et språkområde er et område hvor
det snakkes egne språk i den samme språkgruppen. Vi snakker da om den finsk‐urgiske
språkgruppen. Det finnes opprinnelig 9 ulike samiske språk. Disse språkene er så ulike
hverandre at det ofte ikke er mulig å forstå hverandre over språkgrensen. I dag, på norsk og
svensk side av grensene, er det i all hovedsak tre områder som går fra kyst på norsk side til
kyst på svensk side. Det sørsamiske området fra ca. Røros til Bodø. Det lulesamiske området
fra ca. Bodø til Narvik. Og det nordsamiske området nordover fra Narvik.
Sapmi er en fellesbetegnelse for alle områdene der det opprinnelig er samiskspråklig
befolkning som historisk sett har vært dominerende. Sápmi er kort og godt samenes nasjon,
den samiske nasjonen. Sápmi er en nasjon som andre nasjoner som for eksempel Norge,
Sverige, Danmark, men en nasjon uten grenser. Det er en kulturnasjon og ikke en
statsnasjon. Området strekker seg fra Kolahalvøya i øst til Sør‐trøndelag i sør, og til rundt
Øtersund på svensk side. Også store deler av Finland er innlemmet i Sápmi.
Samene føler derfor samhørighet med hverandre på tvers av stasgrenser og regionale
grenser innenfor land. Fra gammelt av er det slektsforhold over grensene, og man deler
fortsatt familienavn. I dag feirer man også en samefolkets dag. Det er en slags nasjonaldag.
Det er 6. februar hvert år. Samenes nasjonaldag ble feiret første gang i 1993. Bakgrunnen for
datoen er at det første samiske landsmøtet ble avholdt 6. februar 1917 i Trondheim.
Samenes nasjonaldag er felles for alle samer, uavhengig om de bor i Norge, Sverige, Finland
eller Russland.
Det samiske flagget
Det samiske flagget har fargene som også er å finne igjen i folkedraktene. I flagget er det
også en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått). Flagget skal ha blitt til etter
inspirasjon av runebommen og diktet «Paiven parneh» («Beaivvi bártnit») av sørsamen
Anders Fjellner (1795–1876). Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra
Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986, på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i
Sverige.
I Norge ble flagget offisielt anerkjent i offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og
Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger i 2003. Stortinget bemyndiget
samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai
2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg, og flagging med det
samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og
statsrettslig representerer kongeriket Norge.
Side 18 av 24

Hva er samisk kunst?
Samisk kunst er i sin aller enkleste forstand kunst laget av en same. Det er for så vidt en
veldig uklar definisjon, da kunst laget av samer ikke skiller seg nevneverdig fra kunst laget av
folk fra andre nasjoner, som for eksempel Spania eller Tyskland. Likevel kan man si at samisk
kunst i stor grad legger seg mest opp til skandinavisk kunst. For eksempel er samisk
kunstverden organisert på samme måte som andre kunstverdener i Skandinavia. Det som
skiller norsk og samisk kunst fra hverandre er i hovedsak duodje. Bakgrunnen for det er at
mens det i norsk kunst på 70‐tallet ble skapt et skille mellom billedkunst og kunsthåndverk,
ble det på samme tiden i samisk sammenheng opprettet et kunstbegrep der dette skillet ikke
ble gjort.
I det samiske språket ble det på 70‐tallet samtidig med ”duodje” lagt inn et ord for kunst i
det samiske språket. Det er begrepet ”dáidda”. Daidda betyr kort og godt kunst, som art
betyr kunst på engelsk og må ikke forveksles med ”samisk kunst” eller kunst med samisk
innhold eller uttrykk. Dáidda betyr kunst.
Samisk samtidskunst er følgelig også kunst laget av samer. Kunst kan være hva som helst,
men hva som helst kan ikke være kunst. I dette perspektivet er duodje kunst i den grad det
stilles ut på et galleri som kunst. Det vil stort sett si at de holder så stor kunstnerisk kvalitet
at de ansees som kunst. Så lenge kunst og duodje er likestilt i det samiske kunstbegrepet vil
denne utstillingen kunne kalles en samisk kunstutstilling. Men det er samtidig til tider kraftig
debattert i samisk kunstverden om kunst og duodje egentlig bør være i et og samme
kunstbegrep. Det er mange som ønsker et skille, slik det er i vanlige vestlige
kunststandarder.
Hvordan oppfatter man samiske kunstnere?
Utstillingen kan være et bidrag til å nyansere den stereotype eller eksotiske oppfatningen av
samisk kunst og kultur.
Samiske kunstnere blir ofte delt mellom to ”typer”: Den ene typen holder fast på sin samiske
identitet knyttet til det tradisjonelle håndverk, materiale og samisk motivkrets, mens den
andre presenterer moderne uttrykksformer og teknikker, og er mer samtidsorientert i sin
kunst. Til grunn for dette ligger det en enten‐eller tenkning, enten er man samisk eller så er
man norsk. Særlig yngre samiske kunstnere kan oppleve det problematiske å bli definert som
”samisk” og at kunsten absolutt skal forstås ut fra at de er samer. For enkelte blir de en slags
sjangerkunstnere, hvor ”samisk kunst” er en sjanger man blir presset inn i. Årsaken til dette
er utbredte fordommer i form av stereotyper og eksotisme blant folk i samfunnet. For unngå
dette vil det være viktig å drive opplysning også utenfor det samiske samfunnet, hvor folk
blir gjort oppmerksom på hva som skjer i dagens samiske samfunn.
Samisk kunst er i dag like mangfoldig som i et hvert demokratisk samfunn. Det særegne
samiske er likevel sterkt til stede fordi det er mange som ønsker å holde fast det. Mange
opplever det samiske som verdifullt og viktig. De ønsker å ta vare på det, og de ønsker å
gjøre det gjennom kunsten eller håndverket.
Duodje
På lulesamisk heter det duodje , mens det helter duodji på nordsamisk.
Duodje som begrep dekker ulike virksomheter som husflid, kunsthåndverk, sløyd og
småindustri. Materialene til duodjeproduktene er hentet fra naturen, som tre og røtter,
skinn og pelsverk, horn og bein. Kunnskaper om materialer, behandling av råstoffer, og selve
produksjonsprosessen er basert på tradisjoner. Tilpasningen til et industrielt samfunn har
Side 19 av 24

skapt andre tekniske og materielle behov, og duodje er dermed blitt et spesialisert og
verdifullt produkt med høy status.
Kunsthåndverk er en kunstart der den skapende virksomheten er knyttet til materiale – som
keramikk, tekstil, metall eller glass. Men duodje ‐ samisk kunsthåndverk er en
identitetsskapende faktor på lik linje med språk og kulturminner. Den gjenspeiler den gamle
samiske levemåten og samiske kulturtradisjoner.
Duodje er en kunstart, og mange vil si en livsform, som er dypt forankret i samiske verdier og
normer. Derfor kalles den også en kulturbærer. Duodje har også forandret seg gjennom
tidene slik alle levende kulturuttrykk er i stadig forandring. Det spennende med duodje er
nettopp dette at den videreføres og utvikles.
Duodje i nyere tid
Begrepet og praksisen duodje slik det praktiseres i dag ble lagt inn i språket på 70‐tallet og
har fått mye av sitt meningsinnhold fra denne tiden. I det norske språket og i en norsk‐
samisk relasjon er derfor duodje ofte ensbetydende med tradisjonsforankret kunsthåndverk,
og innbefatter gjerne et relativt begrenset utvalg produkter som ofte blir presentert som
duodje. I slike sammenhenger vektlegges faktorer som materiale (f.eks. reinhorn,
rikule/bjørk, never), samisk formspråk, symboler (som f.eks. symboler fra runetrommene) og
opplevelse av autentisitet. Også blant duodjeutøverne er slike faktorer helt sentrale, men de
betoner ofte i tillegg faktorer som ”samisk kompetanse”, alder, ferdighet og
samiskhet/personlig autentisitet. I en samisk språkforståelse står duodje for tradisjonell
kunsthåndverk og er en historisk kategori som omfatter ikke bare bruksobjektet, men også
den kreative prosessen, materialforståelse som uttak og håndtering av naturmateriale, samt
bruk og etterbruk av det ferdige produktet. Duodje kan også brukes som betegnelse på en
slags samisk kreativitet som omfatter både ”fri” kunst og generell idéskaping.
Forholdet mellom duodje og kunst fra 70‐tallet til i dag
I norsk sammenheng snakkes det om Kunstneraksjonen i 1974. Der samarbeidet en gruppe
radikale kunsthåndverkere og billedkunstnere i en politisk organisert kunstnerbevegelse
preget av ”kampkultur” for å utnytte de kulturpolitiske mulighetene som ”ny kulturpolitikk”
introduserte på 70‐tallet. I den nye kunst‐ og kulturpolitikken lå det en mulighet for å lansere
”kunsthåndverk” som en ny kunstform, som samtidig skulle bidra til bedre økonomi blant
kunstnerne. Det ble derfor viktig å knytte seg sterkere til kunstbegrepet for å få en del av de
nye støtteordningene. Den radikale Masigruppa og senere Samiske Kunstneres
Forbund/Sámi Dáiddačehpiid Searvi (SDS), bestående av kunsthåndverkere (duojárat) og
kunstnere var også en slags bevegelse preget av ”kampkultur”. Men utgangspunktet for
samiske kunstverden var ikke Kunstneraksjonen i 1974, selv om den uten tvil hadde
påvirkning også på de samiske kunstnernes vilkår. Utgangspunktet var Alta‐aksjonen, og
sultestreik foran Stortinget. De utviklet ikke bare en ”kampkultur” der rettigheter til de
samiske kunstnere sto i fokus. De kjempet en kulturkamp der en etnisk forskjellighet og krav
om likeverdighet sendte dem ut i samebevegelsens ”kamp” som handlet om å definere
samiskhet. Vi kan snakke om to samtidige historiske konstruksjoner med dype røtter i to
ulike prosesser på 70‐tallet: Kunsthåndverk med ”ny kulturpolitikk” og duodje med ”ny
samisk selvforståelse”.
I dette perspektivet kan man snakke om en instrumentell tenkning hvor kulturelle
rettigheter og dette nye etniske fellesskapet i seg selv var målet. Premissene for handling og
refleksjon hos disse menneskene må imidlertid forstås ut fra og tid og sted. Kunsten var et
redskap i en hard politisk kamp om råderetten til egen kultur, og det gjaldt selvfølgelig også
duodje. Når et knippe samiske kunstnere på slutten av 70‐tallet tok initiativ til å opprette en
Side 20 av 24

samisk kunstforening ble også duodjeutøvere invitert. Behovet for å underkommunisere
forskjeller og det å stå samlet, var et fellesstrekk ved hele denne prosessen. Det er
bakgrunnen for at både duodjeutøvere og billedkunstnere i dag er medlemmer i Samisk
Kunstnerforbund. I norsk kunstverden har kunsthåndverk og billekunst to ulike foreninger,
ulike visningssteder og ulike stipendier. I samisk kunstverden står disse fortsatt sammen.
Selv om det er en nær historisk sammenheng mellom duodje og kunst i denne
nasjonsbyggeprosessen, er duodje og kunst praksiser som alltid tilhører egne verdener og to
ulike profesjonaliteter.
Ettersom grunnlaget for å stå samlet på ”barrikadene” i kampen om rettigheter og likeverd
er nedtonet, og den samiske selvforståelsen har endret seg, har også det ”naturlige” med å
skulle stå samlet i kampen for rettigheter blitt mindre relevant. Både ”det samiske
samfunnet”, ”samisk kultur” og Sàpmi har langt på vei har blitt selvfølgelig for folk flest.
Interne forskjeller som de mellom duodje og kunst har dermed blitt tydeligere. Samtidig har
duodje langt på vei etablert en egen verden i det samiske samfunnet utenfor samisk
kunstverden. Da snakker vi blant annet om tiltak og ordninger for duodje som næringsvei i
småskala industriproduksjon.
Mens enkelte mener at en kobling mellom duodje og billedkunst er innenfor rekkevidde, er
det andre som ser på det som en sammenblanding av ulike praksiser. Mange ønsker en ”ja
takk, begge deler”, en kobling mellom duodje og kunst fordi det setter dem som
enkeltmennesker i sammenheng med sin samiske tilhørighet, noe opprinnelig og autentisk
samisk. For mange av billedkunstnerne framstår det som befriende å skulle slippe å måtte
forholde seg til at duodje skal være kunst. Bekymringen omhandler i korte trekk at duodje
trekker kunsten ned i en stereotypisk oppfatning av hva ”samisk kunst” er ved at den skaper
forventinger om kulturelle symboler, tradisjonelle materialer og spesifikke teknikker knyttet
til noe særskilt samisk. For de fleste kunstnerne med samisk bakgrunn finnes det samiske
som idéer.
Side 21 av 24

Forslag til pedagogiske innfallsvinkler
Mulige innfallsvinkler/ tema i formidlingen er:
• Bruk utstillingen som utgangspunkt for diskusjoner om ulike kulturelle identiteter.
Hva sier verkene når vi tenker at de er laget av ett enkeltmenneske. Hva sier verkene
når vi tenker på dem som kulturelle uttrykk. Hva er en kulturell identitet? Hva er
forskjellen på personlig identitet og kulturell identitet? Hvordan blandes disse
sammen? Er det uproblematisk?
• Arbeidene i utstillingen viser kunst av samer. Hva vet elevene om det samiske? Hva
synes elevene kjennetegner den samiske kunsten i utstillingen? Stemmer dette
overens med det som skjer i dagens samiske samfunn? La eleven reflektere over hva
det betyr å være same versus å være norsk.
• Hva forbinder elevene med begrepet samisk billedkunstner eller samisk
kunsthåndverk? Dette kan være et godt tema for diskusjoner om forskjellen mellom
billedkunst og kunsthåndverk. Det er også interessant at samene har et eget
kunstbegrep der det vanlige skille mellom kunst og kunsthåndverk er nedtonet på
grunn av duodje som en så viktig kulturbærer.
• Alle kunstnerne som deltar på utstillingen har referanser til naturen, men de
vektlegger forskjellige sider av den. På hvilken måte visualiserer eller tar kunstnerne
i bruk naturen?
• Er naturnærhet en stereotyp oppfattelse? Tenker alle samer slik om naturen?
• La elevene fokusere på arbeidenes formale og estetiske virkemidler. Se på ulike
teknikker, farger eller formspråk. Hvilke egenskaper er felles i arbeidene? Hva er
ulikhetene mellom dem? Undersøk de ulike materialene og redskapene som
kunstnerne anvender. Vurderer disse ut fra deres muligheter og begrensninger.
• Diskuter arbeidene i utstillingen og undersøk forholdet mellom natur og kultur.
Hvordan kommer dette fram i arbeidenes uttrykksformer? Hvordan er forbindelsen
mellom form og eventuell tematikk?
• På hvilken måte kan arbeidene på utstillingen formidle stemninger, og i så fall hva
handler de om?
Forslag til elevoppgaver
Ta utgangspunkt i historier, og la elevene utforske historier som knytter seg til bilder.
Historiefortelling er en viktig del av samisk kulturtradisjon og det er felles med alle disse 5
verkene at det lett kan sees fortellinger i dem. Elevene kan for eksempel skrive egne
historier om verkene der sett. Båthistoriene jeg har presentert kan være et utgangspunkt.
La elevene lage egne utstillinger av egenproduserte arbeider eller egne utvalgte gjenstander
med inspirasjon fra utstillingsbesøket. La dem for eksempel arbeide videre med tematikken
egen kultur, andres blikk, tilhørighet og annerledeshet i forhold til andre kulturer. Mer
konkret kan være personlig identitet(hvem er jeg) i motsetning til kulturell identitet(hvem er
vi). I tillegg kan vi snakke om lokal identitet, som ”der jeg kommer fra”, eller forholdet
Side 22 av 24

ygd/by. Husk å være oppmerksom på stereotyper og hva de betyr og gjør.
La elevene skrive en anmeldelse av utstillingen.
Samle inn objekter fra det lokale nærmiljøet som kanskje har en historie, og la elevene
formidle dette ved hjelp av egne ord, tekst eller bilder.
Ta i bruk tv og internett og følg med på samiske nyheter og sendinger. La for eksempel hver
elev følge med ett nettsted, ett forum eller en nyhetssak på en periode over en uke. Det kan
være Sametinget ulike nettsider, NRK sameradio, samiske nyheter på tv, samisk barne‐tv,
samiske aviser etc. Sammenfatt de viktigste hendelsene, eller det som har vært mest
snakket om i denne perioden. Presenter det for klassen eller diskuter i timen.
Ressurser på nett
Kunst
http://www.samiskkunstnersenter.no
http://www.riddoduottarmuseat.no Tidligere ”De Samiske Samlinger” med nytt navn: Består
av det samiske Kunstmuseet, samt en kulturhistorisk samling. Gode nettutstillinger.
http://www.gierdu.no/ Et veldig informativt og godt dokumentert prosjekt om samisk
samtidskunst.
http://www.samiartfestival.org/ Et meget tidsaktuelt prosjekt som viser bredden i samisk
samtidskunst og hvor fraværende ”det samiske” ofte kan være i slike prosjekter.
http://www.nrk.no/ : Et søk på samisk kunst gir her mange gode treff.
Duodje
http://www.sameslojdstiftelsen.com/ Samesløydstiftelsen har en veldig god linksamling til
samiske institusjoner og en rekke duodjeutøvere : http://www.sameslojdstiftelsen.com/?p=37
http://www.havard­larsen.com/index.php?modul=20 Nettbutikk og informasjon om produkter
Kultur og samfunn
http://www.nrk.no/sapmi/ Her er Nett­tv, TV oddasat, NRK Same Radio, Bildegalleri mm.
aktuelt program å se på nett er Árdna ‐ Samisk kulturmagasin
http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/regpubl/stmeld/2008­2009/stmeld­nr­43­2008­
2009­/2/12.html?id=565588 : St.meld. nr. 43 (2008‐2009) Om Sametingets virksomhet 2008.
Generell god tekst om kulturlivet.
Side 23 av 24

Skolefaglig forankring
Utstillingen vil kunne bidra til å styrke elevenes aktive rolle i henhold til kompetansemålene i
læreplanen for grunnskolen. Dette gjelder både for den norske og den samiske lærerplanen.
Tverrfaglig tilknytning: naturfag, samfunnsfag, RLE eller annen relevant forbindelse.
Den samiske vandreutstillingen passer godt som utgangspunkt for å bli kjent med ulike
kulturtradisjoner og her få en særskilt forståelse av den samiske kunst‐ og
håndverkstradisjonen.
Ifølge læreplanen for grunnskolen inngår disse hovedlinjene i faget kunst og håndverk:
Visuell kommunikasjon
I visuell kommunikasjon er praktisk skapende arbeid med todimensjonal form og digitale
bildemedier vektlagt. Form, farge og komposisjon samt idéutvikling, problemløsning og
symbolbehandling er sentrale emner i hovedområdet. Eksperimentering med visuelle
virkemidler står sentralt i arbeid visuell kommunikasjon i ulike medier.
Design
I design står formgiving av gjenstander sentralt. Her videreføres håndverkstradisjonen i
faget. Design omfatter både arbeid direkte i materialer og arbeid med skisser og modeller.
Utforming av ideer, arbeidstegninger, produkter og bruksformer står sentralt. Kjennskap til
materialer, problemløsning og produksjon kan danne grunnlag for innovasjon og
entreprenørskap.
Kunst
Tradisjonen med fritt skapende arbeid innenfor bilde og skulptur videreføres og utvikles i
dette hovedområdet. Inspirasjon fra kunsthistorien, fra helleristninger via antikken og
renessansen til dagens kunstverk i vårt flerkulturelle samfunn, danner utgangspunkt og
referanse for elevens fantasi og eget skapende arbeid i ulike materialer
Side 24 av 24