Beste praksis for miljøarbeid i skipsverft – utslipp og ... - Norsk Industri

1.0 Sammendrag med konklusjon
Verft kan grovt sett deles i to grupper: Verftene
som bare bygger nye skip og andre maritime
installasjoner, og de som beskjeftiger seg med
reparasjon og vedlikehold av skip som er i drift.
De siste kalles reparasjonsverft.
De miljøtema som behandles i denne rapporten,
er nesten utelukkende knyttet til reparasjonsverft.
Det er dagens utslipp som behandles, og ikke tidligere
tiders utslipp. Under arbeidets gang er det
avklart at det er utslipp fra skrogbehandling med
høytrykksspyling samt arbeid med oljeholdige
komponenter på slipp / i dokk som er det unike
og mest miljøfølsomme elementet for skips-
verftene. Slike oppgaver skjer ikke ved verft som
bare beskjeftiger seg med nybygg. Nybyggene blir
riktignok spylt og påført maling, men det spyles
ikke av gammel maling. Utslippene til vann og
luft omfattes dermed ikke. For andre typer bygge-
og reparasjonsarbeid kan verftene like gjerne
oppfattes som et vanlig mekanisk verksted.
Sandblåsing utendørs ser ut til å bli benyttet i
relativt liten grad. Høytrykksspyling med
200-500 bars trykk av overflatelaget, eller høyere
trykk for å fjerne alt bunnstoff ned til bart stål
(«hydroblasting», ca 2000 bar), tar over. Støy er
en problematikk som må håndteres, uten at det
er ansett å være behov for å beskrive noen beste
praksis for dette i denne rapporten. Mye handler
om god organisering av arbeidet og god informasjon
til og kontakt med omgivelsene.
På denne bakgrunn er hovedelementet i dokumentet
høytrykksspyling, oljeholdig vann og
avløp fra vedlikehold og reparasjon av skip.
Prosjektet har tatt en rekke vannprøver og
analysert disse på ulikt vis og også sett på metoder
for vannrensing.
Det er konstatert at det finnes og brukes metoder
for å samle opp og behandle spylevannet. Slike
tiltak er i bruk i Danmark og Tyskland, men
ikke i Sverige og Latvia. Oppsamling og
1 ECON rapport 85/00, «Miljøkostnader ved avfallsbehandling»
vannbehandling er således en etablert «beste
praksis» i de to førstnevnte land. Det må påpekes
at slike anlegg ikke er prøvd ut i Norge, der bl.a.
frost, større tidevannsforskjeller enn i Kattegat,
Skagerak og Østersjøen, samt snø, vil representere
et større problem. Det kan derfor ikke påregnes
100 prosent effektiv vannoppsamling, spesielt
ikke på slipper, der kanskje 80 prosent vannoppsamling
er mer realistisk.
Vannbehandlingen tar sikte på å redusere innholdet
av ulike metaller og metallforbindelser samt
evt. olje og annet fett i det oppsamlede vannet.
Det oppnås mye bare ved setling (fra engelsk,
betyr å bunnfelle/sette seg) (98 prosent reduksjon
av ulike stoffer), men nær 100 prosent reduksjon
ved rett tilsetting av kjemikalier før sedimentering
og svært gode resultater med etterfølgende
sandfang og kullfilter.
En samfunnsøkonomisk analyse basert på samme
informasjon som er lagt til grunn for de utredninger
Klif bestilte i forbindelse med utredning av en
sluttbehandlingsavgift på deponering av avfall 1 ,
indikerer samtidig at det er samfunnsøkonomisk
ulønnsomt å investere i oppsamling og påfølgende
rensing som følge av høye investeringskostnader.
Et mulig unntak gjelder for svært høy aktivitet,
verft som spyler opp mot 100 000 m 2 våt flate/år.
Utover at det altså ser ut til å representere
dårlig samfunnsøkonomi, reises det også tvil
om nødvendigheten av å treffe tiltak basert på
malingstekniske og miljømessige kriterier.
Lave enkeltvise og samlede utslipp: Det er
registrert vel 90 verft, der ca 70 verft er av interesse,
med i alt ca 120 tørrsettingsinstallasjoner.
Når det gjelder de totale mengder av stoffer av
særlig interesse som slippes ut, vil de årlige utslipp
fra det største skipsverftet kunne komme opp mot
30 kg kobber, tolv kg sink og om lag 100 g TBT
basert på våre gjennomsnittsverdier og dagens
malingssystemer. De neste ni største verftene vil
Norsk Industri • Beste praksis for miljøarbeid i skipsverft
9