Tarkus layout 26 - Tarkus Magazine

m a g a z i n e 

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K 

Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,- 

26 

Derek Shulman 

Steinar Remme 

Kestrel 

Rock am Sogn 

Nordisk prog 

Haikara 

Boston/Kansas

Redaksjon 

Sven Eriksen 

Trond Gjellum 

Jon Christian Lie 

Bidragsytere dette nr. 

Jacob Holm-Lupo 

Thiago Pinto Corrêa Sarkis 

Anders Sprauten 

Trond Sætre 

Rikard A Toftesund 

Piotr Tucholski 

Layout og grafisk produksjon 

Sven Eriksen 

Trykk 

Copyshop, 1300 Sandvika 

KONTAKT 

Sven Eriksen 

Møllefaret 48B 

0750 Oslo 

Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 

906 73 821 

E-mail: sven@tarkus.org 

Webadresse 

www.tarkus.org 

Bankgiro 

6222.11.06658 

Abonnement, annonsering etc 

Se siste side 

ISSN nummer 

0809-0971 

MERK! 

---------------------------------------------- 

Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens 

egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende 

med redaksjonens oppfatninger 



Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,- 

26 

Derek Shulman 

Steinar Remme 

Kestrel 

Rock am Sogn 

Nordisk prog 

Haikara 

Boston/Kansas 

Syracus (Foto Sven Eriksen) 

Innhold 

Artikler/portretter 

34 Boston 

5 Haikara 

34 Kansas 

18 Pink Floyd 

7 Prog mellom åkre, studenthybler og samfunnshus 

19 Soft Machine 

Intervjuer 

3 Derek Shulman 

14 Steinar Remme 

6 Vesa Lattunen 

Anmeldelser 

25 ADDISON PROJECT mood swings 

21 ANEKDOTEN gravity 

27 ANGELI, PAOLO bucato 

25 APOCALYPSE refugio 

24 BALESTRACCI, FRANK de-loused in the 

comatorium 

32 BARCLAY JAMES HARVEST 25th anniversary 

concert (DVD) 

23 BARCLAY JAMES HARVEST everyone is 

everybody else 

23 BARCLAY JAMES HARVEST gone to earth 

23 BARCLAY JAMES HARVEST octoberon 

23 BARCLAY JAMES HARVEST time honoured ghosts 

23 BARCLAY JAMES HARVEST xii 

21 BLAST altrastrata 

25 BUDDERFLY budderfly 

33 CAMEL curriculum vitae (DVD) 

27 CHERNO slight trick all around 

25 COENEN, MARCEL guitar talk 

28 COLOMBO, ROBERTO botte da orbi 

27 CONDITION RED II 

22 DIFFICIL EQUILIBRIO simetricanarquia 

22 DJAM KARET a night for baku 

31 DUNDRIX loaded 

27 ERA akihisa tsuboy & natsuki kido duo 

32 FOCUS live in america (DVD) 

29 FOSSIL fossil 

22 FRITH, FRED keep the dog 

22 FRITH, FRED speechless 

22 FUTURE WHIRL future whirl 

24 GENTLE GIANT way of life 

24 GRYPHON glastonbury carol 

28 HAMMER, JAN the first seven days 

Internett har etterhvert 

blitt den viktigste informasjons- 

og underholdningskanalen 

for et stort antall 

mennesker. For oss musikkinteresserte 

er internett en velsignelse 

med sitt enorme og uregulerte 

mangfold av hjemmesider 

som kan tilby nedlasting av 

musikk, de siste nyhetene om 

akkurat ditt favorittband og alt 

mulig annet rart. Små band kan 

fikse seg sin egen hjemmeside 

eller en plass på siter av typen 

MP3.com, IUMA eller Urørt og 

få oppmerksomhet som var 

utenkelig for bare noen få år 

siden. Du kan sitte i Norge, 

bestille CD-er i USA, Australia 

eller Harøy og få dem levert 

bare få dager senere. 

27 HEON, MARTIN electro-acoustic requiem 

28 INTERGALACTIC TOURING BAND intergalactic 

touring band 

25 IQ the archive collection iq20 

31 KAIPA keyholder 

23 KANG, EYVIND virginal coordinates 

29 KINZOKUEBISO hakootoku 

25 KYODAI, ADACHI adachi kyodai 

28 LIBRA musica & parole 

25 MACHINE & SYNERGETIC NUTS machine & 

synergetic nuts 

23 MAGELLAN hundred year flood 

31 MAGIC PIE demo 

32 MARILLION brave live 2002 (DVD) 

29 MIZUKAGAMI mizukagami 

28 MR. ALBERT SHOW warm dust 

29 NAIKARU-NO-WA wheel of fortune 

29 OSSATURA verso 

21 PHILLIPS, ANTHONY radio clyde 

29 RACER AGE racer age 

30 ROZ VITALIS painsadist 

29 SENTIMENT shrine 

27 SHERINIAN, DEREK black utopia 

21 SHULMAN, DAMON in pieces 

30 SPOCK'S BEARD feel euphoria 

30 STRINGS ARGUMENTS the very first live 

32 VAN DER GRAAF GENERATOR godbluff live (DVD) 

28 VERVLOESEM, PIERRE grosso modo 

30 WILSON, RAY change 

31 YOKE SHIRE a seer in the midst 

30 •DIVERSE best prog rock album in the world… 

ever! 

30 •DIVERSE kalevala 

Konserter 

33 Rock am Sogn 2003 

Så langt er alt vel, for så 

langt har artister, plateselskaper 

og nettbutikker 

kontrollen over det som distribueres. 

Men nettet er også et 

eldorado for dem som driver 

lyssky virksomhet. Store, styrtrike 

artister som Madonna, 

Britney Spears og Robbie Williams 

kan saktens leve med å 

glippe noen tusenlapper, men 

når et smalt plateselskap som 

Cuneiform finner piratkopier av 

platene sine, eller ulovlig 

utlagte MP3-filer med små, fattige 

progband florerer, da er 

situasjonen plutselig en litt 

annen. 

Disse selskapene og bandene 

opererer med marginer 

som er så små at 

Faste spalter/Annet 

17 Redaksjonens spilleliste 

20 Svens mimrehjørne: KESTREL kestrel 

15 Min øde øy-plate: CAPTAIN BEYOND captain 

beyond 

Annonsører 

26 InsideOut 

13 Oddity Music 

12 Oslo Rock Antikvariat 

Fra redaksjonen 

Om å pisse i buksa for å holde varmen 

hundre skiver fra eller til faktisk 

utgjør et være eller ikke 

være. Selv små selskaper sliter 

med at folk heller laster ned 

skiva enn å kjøpe den, og 

resultatet er naturlig nok at 

det blir vanskeligere og vanskeligere 

for en del av de minste 

selskapene å opprettholde kontinuerlig 

drift. 

Tenk over dette neste 

gang du bruker Kazaa for 

å laste ned en gratis 

utgave av ei skive istedenfor å 

kjøpe den. Gleden du får er 

svært kortvarig, omtrent som å 

pisse i buksa for å holde varmen. 

Bandet fikk nemlig aldri 

råd til å lage oppfølgingsskiva 

som du så gjerne skulle ha 

hørt… 

Side 2 Tarkus nr. 26

Derek 

Shulman 

– en mann med suksess 

I populærmusikkens verden er det ikke 

lett å finne en mann med samme suksess 

som Derek Shulman. Fra 1970 til 1980 var 

han i et av de mest kjente og respekterte 

bandene innen progressiv rock, Gentle 

Giant. Han var gruppas hovedvokalist, og 

live tok han hånd også om de partiene 

Kerry Minnear sang i studio. 


år han og medmusikantene entret scenen 

var det starten på et virtuost show. Alle N var multi-instrumentalister, og de tok pusten 

fra publikum med sine instrumentbytter, 

komplekse komposisjoner og arrangementer. En 

unik “sound” i ordets rette betydning. 

Etter at gruppa ble oppløst ble Shulman en meget 

betydningsfull person i musikkindustrien med 

høye og innflytelsesrike stillinger i selskaper som 

Polygram, Warner og Roadrunner. Blant bandene 

han oppdaget og signerte var Dream Theater, 

AC/DC, Pantera, The Rembrandts og Bon Jovi. 

Derek, som nå tar gode råd fra sine barn, står 

foran en ny utfordring med sitt eget plateselskap, 

kalt O.M.A. Records. I dette intervjuet kommenterer 

han ryktene om en Gentle Giant gjenforening, 

om tiden i bandet og om sine nye oppgaver. 

- I 1996 ble det nesten en gjenforening av Gentle 

Giant. Fansen jublet over ideen, men hvorfor ble 

det ikke noe av? 

- Det var aldri snakk om en gjenforening verken 

med meg eller Ray, iallefall såvidt jeg vet. Når vi 

bestemte oss for å gi oss i 1980, så betydde det 

slutten på det kapittelet i vårt liv, og vi ønsket - 

og gjorde det også – å søke nye utfordringer 

innenfor musikkens verden. Ray ble en meget 

suksessfull plateprodusent i tillegg til at han 

skrev musikk for reklame, og jeg ble leder for 

flere større plateselskap i New York. Jeg vil nok 

tro at ryktene om vår gjenforening mest var 

ønsketenkning fra fansens side. Og jeg er full av 

beundring over dem og det faktum at de holder 

“liv” i bandet – men dette livet skulle være gode 

minner om tider som har vært – “memories of 

old days” – for å sitere en av våre sanger. Jeg ville 

hate å framstå som en parodi på Derek Shulman 

anno 1970. Vi er trettitre år eldre, og for 

meg finnes det ingenting som er verre enn å 

gjenoppleve “gamle dager” når det fremdeles finnes 

“nye dager” framfor deg. 

Etter hvert så tror jeg alle fans har forsonet seg 

med tanken om at det aldri vil bli en Gentle Giant 

gjenforening. Har de rett i dette? 

- Jeg tviler sterkt på at det vil skje en gjenforening. 

Jeg vet at Kerry, John og Gary jammet 

sammen på en “GG Konvensjon” i fjor høst, og 

det er så langt en “gjenforening” vil bli dratt. 

Jeg er ofte i kontakt med min bror Ray. Han produserer 

DVD-er og har blitt en viktig person for 

band som Queen, Genesis, Phil Collins osv., han 

jobber for tiden med en Gentle Giant DVD for 

utgivelse om ikke altfor lenge. Jeg er i kontakt 

med Kerry via e-post. Han er musikklærer og 

skriver også musikk for TV. Jeg har ikke sett 

John og Gary på lenge, men Ray er jevnlig i kontakt 

med dem, og de har det bra. 

Hvordan tror du allikevel et gjenforent Gentle Giant 

ville ha klart seg idag – etter alle disse årene? 

Uten at jeg som sagt vil spekulere mer rundt dette 

spørsmålet, så tror jeg at vi ville gjort det rett 

så bra – om ikke for annet enn at musikerne i 

bandet var – og er – de beste musikerne jeg har 

hatt rundt meg. 

Gentle Giant hadde muligheter flere ganger til å 

spille med et orkester, blant annet The Symphony 

Orchestra Of Cincinnati. Hvorfor ble dette aldri noe 

av, og hvordan tror du dette ville ha fungert? 

Jeg likte aldri ideen om å spille med et orkester. 

Vi var et rockeband, ikke et klassisk ensemble. 

Når det er sagt, så kunne det ha vært morsomt å 

ha hørt våre låter arrangert for et orkester - selvfølgelig 

uten at vi var med. 

Jeg leste noe interessant skrevet av skaperne av 

“The Gentle Giant Webring”. De skrev: “Vi tror at 

Octopus, In A Glass House, Three Friends og 

Acquiring The Taste er tidløse musikalske mesterverk 

, og at i år 2318 vil folk lytte til Gentle Giant 

på samme måte som vi idag lytter til Beethoven 

eller Bach”. Hva synes du om en slik uttalelse? 

Gentle Giant i samme åndedrag som Bach og 

Beethoven? Jeg tviler ærlig talt på det. Det jeg 

selvfølgelig ville like var, om ikke annet, en 

aksept på at vi ikke var slaver av kommersiell 

radio eller noen gitt musikkform. Vi var en kombinasjon 

av flere musikalske bakgrunner blandet 

til en gryterett som ble til Gentle Giant. 

For å avslutte Gentle Giant-delen; er det noe som 

gjør deg frustrert når du tenker tilbake på tiden 

du hadde i bandet? 

Selvfølgelig ville vi gjerne ha blitt mer populære 

og tjent mer penger. Det ville vært løgn å påstå 

noe annet. Jeg har sett i ettertid – etter å ha 

vært så mange år på den andre siden av gjerdet – 

at flaks og timing er en stor del av dette. Vår 

“tid” skulle ha vært fra 1973-75 da vi sto øverst 

på plakaten, over band som Genesis etc. Endringene 

i plateselskap og management satt oss definitivt 

tilbake, og som på alle andre områder, når 

toget går gjelder det å være ombord, ellers drar 

det uten deg. Men vi likte det vi drev med, og 

sett i perspektiv var vi relativt suksessfulle både 

med karrieren og med det vi etterlot oss, selv om 

vi aldri ble like berømte som Genesis. 

Før vi kommer inn på dine nye prosjekter, involverer 

det musikalske aspekter, eller er ditt liv som 

musiker over? 

En gang musiker, alltid musiker. Jeg går til jobben 

som plateselskapsdirektør slik en musiker ville 

gjort det. Jeg trives fantastisk godt med artister 

og musikere, og kan relatere bedre til dem enn til 

mine kolleger i plateselskapet. Jeg prøver å dele 

mine musikererfaringer med de ferske artistene, 

både praktisk og musikalsk, men å “jamme” for 

moro skyld gjør jeg ikke. Bare med mine to barn 

som nå er voksne og habile musikere selv. 

Etter mange år i musikkindustrien bestemte du 

deg for å starte din egen label - O.M.A. Records. 

Når fikk du denne ideen? 

Tarkus nr. 26 Side 3

Jeg fikke ideen for et drøyt års tid siden da jeg 

gikk av som direktør for Roadrunner Records 

(Slipknot/Nickelodeon etc.). Før det hadde jeg 

arbeidet med Time Warner og var administrerende 

direktør for Atco Records (AC/DC, Pantera, 

Rembrandts, Bad Company, Dr. Dre etc.). Min første 

jobb på denne siden av musikkindustrien var 

i Polygram hvor jeg startet i 1981, og jeg signerte 

blant annet Bon Jovi, Tears For Fears, Cinderella, 

Dexy’s Midnight Runners, Men Without 

Hats og Kingdom Come mens jeg var der. Mitt 

nye selskap er bygget på idealisme – et slags 

verksted som skal forbli lite og fokusert på å jobbe 

for artistene og ikke for bunnlinja. Det blir 

omtrent som å banne i kjerka i dagens klima. 

Har du store planer for O.M.A. Records eller er det 

bare noe du gjør for fornøyelsens skyld? 

Jeg har signert flere band til O.M.A. og et sideselskap 

DRT som jeg har startet sammen med 

noen partnere. Selvfølgelig har jeg tro på at hver 

eneste av disse artistene vil få suksess, ellers ville 

jeg ikke ha tegnet kontrakt med dem. Når det 

er sagt vet jeg at flaks og timing i tillegg til 

hardt arbeide fra alle er særs viktig. Det jeg kan 

håpe på er at artistene får realisert noen av sine 

drømmer og ambisjoner, og så får vi se hvor det 

fører oss. 

Hvilke band vil vi se på O.M.A. Records. Er det 

noen spesiell profil for labelen, og har du tro på å 

signere progressive band? 

Jeg henter inn band som jeg har tro på vil nå et 

bredt marked. Jeg har tro på at med rett markedsføring 

vil det meste av den”gode” musikken ha en 

sjanse. Jeg vil helst ikke ha artister som har en 

begrenset base eller hvis musikk i seg selv er 

begrensende. Jeg vil heller ikke ha artister innenfor 

en sjanger jeg ikke forstår eller liker - det være 

seg “gangsta rap” eller “hardcore hip-hop”, selv 

om salgspotensialet er stort. Jeg foretrekker å vite 

hva jeg gjør og hvem jeg gjør det med. 

Du har jo vist at du har en fin nese for å vite hva 

som har potensiale til å selge. Gjennom årene har 

du oppdaget og signert mange band som solgte til 

platina. Hvordan tror du Gentle Giant-fans ser på 

dette? 

The Archies 

Jeg håper Gentle Giant-fans er stolte av meg. 

Selv er jeg veldig fornøyd med at noen av de 

artistene jeg signerte har hatt lange, suksessrike 

karrierer, noe som er rett så uvanlig i dagens 

marked. Enten det er Bon Jovi, Pantera, Dream 

Theater, Tears For Fears, AC/DC eller Nickleback, 

så tror jeg at det å bygge en karriere til syvende 

og sist er det viktigste for en musiker. 

Jeg skulle gjerne hatt kommentarer til noen av de 

bandene du har oppdaget. 

Jeg er stolt av de fleste artistene jeg har signert. 

Enten de ble store stjerner eller uheldigvis ikke 

slo igjennom, så er de alle en del av meg. Det var 

noen artister jeg var skråsikker på ville slå igjennom, 

og som gjorde meg fryktelig skuffet når de 

ikke gjorde det. “Dan Reed Network” var en av 

disse. De var totalt stjerne, fantastiske låter og 

en stor scenepersonlighet. De ble aldri til noe, 

enda jeg var sikker på at de ville det. Et annet 

band var “Enuff Z’nuff” som var på rett sted til 

rett tid, men som nærmest selvdestruerte idet de 

sto foran et gjennombrudd. De solgte til platina 

til slutt, men de skulle vært store lenge, og det 

var frustrerende for meg på deres vegne. 

Med alle dine års erfaring i musikkbransjen, hvordan 

ser du på framtiden for pop og alternativ 

rock. Hva tror du vil selge i framtiden? 

Dagens “mainstream” musikk er stort sett ikke 

særlig god etter min mening. Det er utelukkende 

“markedsfôr” for de store selskapene og har ingenting 

til felles med den verden jeg trivdes i enten 

som musiker eller som bransjeperson. Jeg tror at 

grunnen til at musikkbransjen sliter nå for tiden 

ikke har noe med internettpirater og nedlasting av 

musikk å gjøre, men rett og slett den skrøpelige 

tilstanden bransjen er i. Britney Spears, J-Lo og P- 

Diddy har mye til felles med gamle dagers Archies 

(en amerikansk tegnefilm-gruppe, red. anm) bortsett 

fra at disse artistene er “menneskelige”. 

Den “alternative” ungdommen vet meget godt 

hva de vil ha, og det er en av grunnene til filutveksling 

på internett. Du kan vedde på at INGEN 

hip ungdom sender den nye Britney Spears-låta 

til vennene sine. Nye uavhengige selskaper, 

skapt av ungdom som vet at publikummet sitt 

hater det som blir foret dem av massemedia, de 

er framtiden. Jeg tør vedde på at mange nye 

band vil slå igjennom, band som “mainstream”folka 

ikke aner eksisterer, og bare ungdommen 

som snakker med hverandre på nettet og i private 

“chatte-rom” vet hva som virkelig foregår. Det 

er store forandringer på gang, og jeg vil være en 

del av det fra mitt “gammelmusikalske” ståsted, 

derfor har jeg startet de nye selskapene. 

Det har vært en stor glede å gjøre dette intervjuet 

med en så legendarisk musiker. Vi ønsker deg og 

O.M.A. Records all lykke. Ordet er ditt. 

Til alle Gentle Giant-fans der ute vil jeg si takk 

for at dere holder fakkelen tent. Jeg er fremdeles 

en “musiker” med de samme ambisjoner som jeg 

hadde da jeg startet i 1966. Vær trygg på at 

arven etter – og framtiden til – det som var og er 

Gentle Giant fremdeles holdes ved like, ja kanskje 

sterkere en noensinne i en eldre, men kanskje 

ikke så mye klokere Derek Shulman. 

Side 4 Tarkus nr. 26 

Ueli Frey (www.drjazz.ch)

Platesamlere kjenner til leken hvor de 

skal skrive en liste over X antall plater de 

ville tatt med seg til en øde øy (dog uten 

å tenke over hvordan de skulle få strøm 

til å drive lydanlegget). Uansett hvor lite 

antall X er - en av platene på min liste 

ville være Haikaras debutalbum. 


G 

Haikara: 

Den progressive storken 

ruppa med navnet som betyr “stork” på 

norsk ble startet i 1971 av Vesa Lattunen og 

Markus Heikkerö. Vesa var på den tiden 

medlem av Lahti Symfoniorkester (på kontrabass), 

Markus spilte slagverk og var i tillegg 

maler - alle Haikara-fans kjenner hans surrealistiske 

LP-covere. Haikaras første besetning var 

Vesa Lattunen (piano/orgel/gitar/bass/sang), 

Markus Heikkerö (trommer/slagverk), Vesa 

“Wellu” Lehtinen, tidligere medlem av Charlies 

(sang/tamburin/kubjelle), Harri Pystynen, også 

medlem av Lahti Symfoniorkester (fløyte/tenorsax) 

og Timu Vuorinen (bass). All musikk var 

skrevet av Lattunen med tekster av Lehtinen. 

Deres første, fremragende, album er en kombinasjon 

av prog, finsk folkemusikk og klassisk 

musikk, med tillegg av militærmarsjer. Det siste 

er slett ingen spøk siden Harri Pystynen hadde 

spilt ett år i Lahtis Militærkorps. Denne spesifikke 

marsjrytmen kan man spesielt høre i åpningen 

på Köyhän Pojan Kerjäys (Den fattige tiggergutten). 

Det mest karakteristiske for Haikara er 

den særpregede messingseksjonen og dens storartede 

samspill med gitar og orgel. Særpreget er 

Haikara: Haikara 

Haikara: Geafar 

Haikara. Fra venstre Markus Heikkerö, Harri Pystynen, Timo Vuorinen, Vesa Lattunen og Vesa Lehtinen 

Haikara idag, f.v.: Hannu Kivilä, Jukka Teerisaari, Tommi Mäkinen, Vesa Lattunen 

også Lethinens vokal. I den pompøse Luoja Kutsuu 

(Skaperen kaller) synger han sammen med 

Lattunen og skaper en luftig atmosfære. Min 

favoritt er Yksi Maa – Yksi Kansa (Ett land - en 

nasjon) med sin lette, delikate åpning. Etterhvert 

øker kraften og låta utvikler seg til tunge 

partier med gitar, sax-solo og en marsjerende 

finale. Alt gjentas så. Fantastisk! Jalleen On Meidän 

(Igjen vårt) er mer psykedelisk med tyngre 

gitar, sax og mer aggressiv vokal. Avslutningen 

Manala (Helvete) er vanskelig å beskrive. Det er 

den mest komplekse og modne komposisjonen - 

ofte sammenlignet med King Crimsons Larks’ 

Tongues-periode. 

Geafar ble spilt inn uten Vesa Lehtinen som forlot 

gruppa for å gå tilbake til Charlies. Han ble 

erstattet av Auli Lattunen – Vesas søster. Det er 

ganske ulike oppfatninger blant Haikara-fans om 

dette albumet. Noen mener plata er et av finsk 

progs høydepunkter, mens andre er skuffet siden 

bandet gikk i en ny retning. Det er sant, Geafar 

er annerledes enn Haikaras øvrige utgivelser. Jeg 

vil si at den er vanskeligere å komme inn i, men 

er allikevel imponerende. Høydepunktet er det 

14 minutter lange tittelkuttet. 

Ikke helt rettferdig har bandets tredje album Iso 

Lintu (Den store fuglen- spilt inn sammen med 

Lahti symfoniorkester) blitt karakterisert som 

uinteressant og full av pop-ete låter. Jeg på min 

side finner større likheter med debutalbumet på 

denne plata enn på Geafar. Ja den er enklere, 

mindre utviklet og kan ikke konkurrere med 

bandets mesterverk, men den har noen virkelig 

gode låter med en stor dose romantikk, spesielt i 

den sørgmodige Kuinka Ollakaan (Hva med det), 

Romanssi (Romanse) og Aamu (Morgen - ikke 

ulik King Crimsons Moonchild). Romanssi er del 

av en suite for gruppe og orkester kalt Kuutamo 

(Måneskinn) som ble spilt inn for radio, og den 

tapen eksisterer fortsatt! Så kanskje vi får muligheten 

til å høre den en gang. 

Bandet ble oppløst i 1974 og til tross for at Lattunen 

satte sammen en ny besetning, ble det 

ikke flere album, kun to singler som presenterer 

en enkel og pop-aktig musikk. 

Til alles overraskelse dukket Haikara opp igjen 

med et nytt album kalt Domius i 1998. Lattunen 

spiller her mye akustisk gitar. Lange partier 

domineres av Jan Schapers saksofonspill som 

mest minner meg om Kenny G. 

Musikken er melodisk og optimistisk 

bortsett fra i den - etter 

min mening beste låten – nesten 

10 minutter lange Gloria 

Deo, hvor rytmeseksjonen (Tommi 

Mäkinen, bass, og Jukka 

Teerisari, trommer) låter mer 

distinkt enn på de øvrige komposisjonene. 

Uansett var det 

flott å høre Haikara igjen. 

Tuhkamaa (Aske-land) gitt ut 

tre år senere var for meg utvilsomt 

årets progressive album. 

Bandet var forsterket med Hannu 

Kivilä (cello) og Sara Hedlund 

(sang). Spesielt celloen 

bragte med seg en ny giv og 

fungerte som en balanse 

mellom sax og gitar. Også den dype tonen sammen 

med Lattunens dype vokal er gripende – 

blant annet i Valtakunta (Kongerike) og Klovni 

(Klovn). Mest kjent er nok Kosovo – en instrumental 

komposisjon med trommevirvler og influenser 

fra Balkansk folkemusikk. Et førsteklasses 

album. 

Siden da har Haikara vært involvert i musikalske 

prosjekter med ulike artister: A Tribute To Finnish 

Progressive Rick - Tuonen Tytär (Dødens datter – 

de spilte blant annet inn en ny versjon av Yksi 

Maa – Yksi Kansa), og Colossus’ prosjekt A Finnish 

Progressive Rock Epic – Kalevala, som er ventet 

utgitt på Musea i nær framtid. Bandet jobber 

også med et nytt prosjekt for Colossus: The Spaghetti 

Epic, basert på Sergio Leones berømte western 

Once Upon A Time In The West. 


Vi snakker med Haikara 

Vesa Lattunen om Haikara 

Tarkus har også fått en prat med gruppas 

leder, Vesa Lattunen. Vesa er svært opptatt 

med nye musikalske ideer og øvinger, 

men tok seg allikevel tid til å besvare 

våre mange spørsmål og utdype mange 

detaljer fra Haikaras karriere, fra debuten 

og opp til deres seneste prosjekter 


Tarkus: Når jeg sjekket informasjon rundt Haikara 

fant jeg ut at du igjennom karrieren har spilt mange 

ulike instrumenter, gitarer, kontrabass, keyboards og 

mere til - hvilket var ditt favorittinstrument? 

Lattunen: Jeg bruker keyboards i hovedsak til 

komponering og på scenen. Jeg foretrekker gitar. 

Min formelle musikkutdannelse har jeg på 

kontrabass. 

Tarkus: Haikaras første album har blitt kalt et 

ekte mesterverk. Folk finner influenser fra King 

Crimson, Van Der Graaf Generator, Frank Zappa - 

store navn. Jeg finner selv likheter med russiske 

komponister som Prokofieff og Mussorgskij. Hvilke 

inspirasjonskilder hadde du da du skrev musikken 

til dette albumet? 

Lattunen: Vi lagde det første albumet mens jeg 

var medlem av Lahti Symfoniorkester. Der lærte 

jeg alle de store komponistene å kjenne. Prokofieffs 

Romeo Og Julie gjorde stort inntrykk på meg, 

men jeg tror Sibelius var en enda større inspirasjon. 

Gjennom dette fikk jeg ideen om å kombinere 

disse to musikkformene, klassisk og rock. 

Tarkus: Kan du beskrive atmosfæren rundt innspillingen 

av det første albumet? Var dere klar 

over at det ville bli en så bemerkelsesverdig plate? 

Lattunen: Det var vår første gang i platestudio, 

så alt var nytt. Til å begynne med hadde plateselskapet 

problemer med å formulere denne 

musikken. Så fikk plata fine kritikker og ble 

nominert til “årets plate” på radio. For bandet 

kom det som en stor overraskelse. 

Tarkus: I dag blir Haikaras musikkstil klassifisert 

som progressiv rock. Men hvordan ble den karakterisert 

på tidlig 70-tall? 

Lattunen: Den morsomste karakteristikken jeg 

har hørt er “sauna-prog”. Fra starten av var den 

definitivt veldig nasjonal og veldig finsk. 

Tarkus: Du nevnte at du allerede i 1972 var medlem 

av Lahti Symfoniorkester. Det finnes eksempler 

på musikere som delte din interesse for kombinasjonen 

klassisk og rock, som for eksempel Rick 

Wakeman. Han droppet forøvrig den klassiske karrieren 

og ble en sessionmusiker i studio. Hvordan 

hadde det seg at du klarte å spille i to så ulike 

“band” samtidig, med konserter, plateinnspillinger 

og øvinger? 

Lattunen: Jeg hadde ingen problemer med det. 

Jeg har til og med brukt halve Lahti Symfoniorkester 

på en av Haikaras konserter (komposisjonen 

Kuutamo). 

Tarkus: Hvordan ble dere påvirket av at Vesa Lehtinen 

forlot gruppa? 

Lattunen: Han var en veldig fargerik og original 

sanger, så det var et stort tap. 

Tarkus: Andrealbumet Geafar er veldig annerledes 

enn resten av Haikaras utgivelser. Som om du gjorde 

noen musikalske undersøkelser og gikk i en psykedelisk 

retning. Hvordan ser du på denne plata nå? 

Lattunen: Det var en VELDIG ambisiøs plate (min 

søster var vokalist) og på enkelte kutt var ambisjonene 

høyere enn hva vi kunne få til. Vi spiller 

fremdeles en av låtene (Change) på våre konserter, 

Kanskje den ble psykedelisk fordi det var første 

gangen jeg prøvde å male “tankebilder” med 

musikken. 

Tarkus: Tredjealbumet Iso Lintu er et veldig 

undervurdert album. Mange synes det er pop-rock, 

men det er jo komposisjoner der som har mye til 

felles med den første plata. Det virker som om 

dere etter Geafar bestemte dere for å gå mer tilbake 

til stilen dere hadde utviklet i starten? 

Lattunen: Vel, plateselskapet ønsket seg kortere 

låter, så jeg måtte gjøre et kompromiss. Jeg synes 

Romanssi og Fur Hanna fremdeles høres bra ut. 

Som komponist er det bare en profesjonell jobb å 

lage all slags musikk..., naturlig nok er den progressive 

stilen den som står meg nærmest. 

Tarkus: Låten Romanssi er del av din komposisjon 

Kuutamo for gruppe og symfoniorkester. Er det 

noen mulighet for at den vil bli utgitt i nær framtid, 

for eksempel på CD sammen med Iso Lintu? 

Lattunen: Vi forhandler om en CD-utgivelse av 

Iso Lintu med et lite selskap, men uten Kuutamo. 

De er imponert over albumet, så vi får se. 

Tarkus: LP-omslaget til Iso Lintu er veldig annerledes 

enn de surrealistiske maleriene til Markus 

Heikkerö. Hvorfor designet ikke han coveret til 

denne plata også? 

Lattunen: Det var direktøren for plateselskapet 

sin idé. Det er derfor jeg har øynene lukket på 

fotografiet! 

Tarkus: Dere hadde en turné i Øst-Tyskland i 

1974. Hva husker du fra den tiden? 

Lattunen: Det var en fantastisk turné. I noen 

byer var vi det første rockebandet som hadde 

opptrådt overhodet. Det var morsomt fordi lederne 

for kommunistpartiet satt på første rad. Vi 

fikk beskjed om ikke å spille Jimi Hendrix for da 

ville publikum gå berserk. På en stor festival i 

Dresden var det soldater med maskinpistoler 

foran scenen. Vi hadde en tolk med oss, men av 

en eller annen grunn ville han ikke oversette 

Yksi Maa - Yksi Kansa (husk Hitlers slagord “Ein 

Volk - Ein Land”!) 

Tarkus: Jeg fant informasjon om at bandet ble 

oppløst i 1974 under denne turneen. Er det sant? 

Iso Lintu ble utgitt året etter, fremdeles med 

Heikkerö og Vuorinen i besetningen. 

Lattunen: Vi ble oppløst først etter Iso Lintu. 

Tarkus: Hvorfor ble bandet oppløst? 

Lattunen: Jeg tror at hovedgrunnen var at trommeslageren 

og bassisten ville spille mer kommer- 

siell musikk. Så jeg fortsatte med Harri Pystynen 

(fordi jeg hadde registrert bandnavnet), og han 

trodde fullt og fast på musikken min. Trommeslageren 

og bassisten prøvde å ta Haikara-navnet 

fra meg bak min rygg, så det var ingen god stemning 

på de siste spillejobbene. 

Tarkus: Kan du fortelle litt om hva du gjorde i 

den perioden da Haikara var oppløst? Spilte du 

solo eller med andre musikere? 

Lattunen: Jeg fortsatte selvsagt å komponere. 

Jeg lagde musikk for minst tre oppsetninger ved 

Lahti Byteater. Og så gjorde jeg noen solo-opptredener 

(med akustisk gitar). Jeg er fremdeles 

aktiv på scenen. 

Tarkus: Etter en laaang pause kom Haikara tilbake 

med et fjerde album. Musikken er dominert av Jan 

Schapers saksofon, som er forskjellig fra de tidligere 

platene hvor instrumentene samspiller i mye større 

grad. Hvorfor ble det bestemt å gjøre det slik? 

Lattunen: Jeg tror jeg trengte noe som kunne 

binde albumet sammen, og Jans altsax passet 

perfekt til det. Forresten, munkekoret i åpningen 

på Gloria Deo kom til meg i en drøm. 

Tarkus: For mange fans av progressiv rock var 

Tuhkamaa årets album i 2002. Så jeg vil gjerne 

spørre deg om det er muligheter for at Haikara-tilhengere 

vil se et nytt album snart? 

Lattunen: Mellow Records spør meg om det samme. 

Etter Spaghetti Epic kommer vi nok til å øve 

inn materiale for et nytt album. Jeg har en del 

temaer klare i hodet allerede. 

Tarkus: Jeg ønsker å takke deg og Haikara for en 

fantastisk reise i 70-tallets fineste progressive rock 

og fram igjen til nåtiden. 

Haikara 

Diskografi 

Album: 

1. Haikara - 1972 (RCA Victor LSP 10392) 

2. Geafar - 1973 (RCA Victor YFPL 1-809) 

3. Iso Lintu - 1975 (Satsanga SATLP 1016) 

4. Haikara IV: Domino (CD) - 1998 

(Metamorphos META-021CD) 

5. Tuhkamaa (CD) - 2001 

(Mellow Records MMP 414) 

Singler: 

Poika pilvellä/Jumbo 

(Hi-Hat HIS 1011) 1976 

American Look 

(HATROCK 2 Hi-Hat HILP 122) 1976 

Re-utgivelser: 

[1] CD – 1998 (Fazer Records 3984-22253-2) 

[2] CD-R - Japanese bootleg 

[2] CD – 2000 (Ektro Records ektro 006 cd) 

Internettlenker: 

Haikara på GEPR 

- http://www.gepr.net/ha.html#HAIKARA 

Uoffisiell Haikara Page på Tuchol’s Progressive Rock Page 

http://www.geocities.com/piotrt.geo/index.html 

Colossus’ Projects 

Les mer om dette på: http://www.colossus.fi 


Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har 

utarbeidet som tilskudd - eller kanskje 

snarere som alternativ - til Tarkus-føljetongen 

‘Viktige progband’. Ideen er å 

redegjøre for essensielle musikalske og 

kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler 

i prog-historien, oppsatt etter geografiske 

og tidsmessige markører. Jeg tillater 

meg slik å rette oppmerksomhet mot navn 

og tradisjoner som ofte synes utelatt fra 

den “offisielle” fortellingen om progressiv 

rock, bl.a. ved å fremheve mer relative 

‘viktigheter’ i det store scenariet. I denne 

tredje delen drar vi hjemover. 


L 

70-tallets Norden 

Prog mellom åkre, studenthybler 

og samfunnshus 

ike i kjølvannet av tyskernes innmarsj i september 

1939, fikk den unge polske kompo- 

nistspiren Herman David Koppel en uhygge- 

lig forutanelse. Med sitt kosmopolittiske sinn og 

følgende kjennskap til ideologisk oppstyr på den 

internasjonale arena, opplevde han syner av et 

snarlig kommende Ragnarok i hjemlandet. Han 

dro derfor først til Danmark for å fullføre sin 

utdannelse, og endte således blant det flertallet 

av danske jøder som ble kompromissløst skjermet 

fra nazistene ved overfart til Sverige. Sønnene 

Thomas og Anders Koppel kom til verden henholdsvis 

på tampen av og to år etter katastrofen, 

og fikk vokse opp i et hjem som var ytterst liberalt 

hva gjaldt både politikk, estetikk og livssyn. 

I 1967, etter årrekker med klassisk musikkskolering 

og gryende interesse for så vel jazz som pop, 

bestemte brødrene seg for å danne et såkalt 

“beat-orkester”. Dette fikk navnet Savage Rose. 

En gang på 90-tallet skulle denne nå for lengst 

legendariske gruppen opptre ved en minnehøytidelighet 

over krigsårenes dansk-jødiske flyktningestrøm. 

Skribenten Ulf Höyer i den borgerlige 

Weekendavisen gikk i den anledning til frontalangrep 

på Savage Roses “hykleri”, begrunnet 

Aunt Mary 

Alrune Rod 

med Thomas Koppels og vokalisten Anisettes 

uttalte venstresidestøtte og fordums sympati for 

palestinernes frigjøringskamp i Midtøsten; hvordan 

i alle dager kunne PLO-supportere invitere 

til troverdig musisering over jødiske flyktninger 

fra 50 år tilbake? Forklaringen på spaltistens 

påtatt hysteriske utspill lå ikke i manglende 

saksinnsikt, tvert imot; vedkommendes poeng 

var at Koppels ifølge ham hadde forrådt den 

eneste logiske posisjon man burde kunne forvente 

av en “jøde” i det offentlige rom, kunstner 

eller ei. 

Begrepshistorisk forelegg 

Den forsøksvise men mislykkede agitasjonen mot 

Savage Rose innebar på mange måter en fundamental 

kritikk av hele den danske motkulturelle 

tradisjon som grodde frem på 60-tallet. Det var 

denne tradisjonen, i kraft av et ekko fra foregående 

års ulike begivenheter på kontinentet (‘65- 

69), som også hadde blitt videreført 

ellers i Norden. Ergo ansporet 

den plutselig dagsaktuelle 90tallskampanjen, 

eller forsinkede 

reaksjonen om du vil, mot et 

oppgjør med hele den nordiske 

motbevegelsen, deriblant altså 

den norske og svenske. 

I følge det nye skismaet skal frontene 

fra generasjonsstriden 

eldre/yngre, hvis primære skillelinje 

kan sies å ligge ved II. Verdenskrigs 

slutt og hadde Indokinakonflikten 

som sin sterkeste tennvæske, 

ikke bare gjendrives men 

faktisk utviskes. Det skal på nytt 

bli korrekt å ha ens “sømmelige 

pappa” som ideal for ens “skikkelige 

sønn”. Marihuana, fett hår og 

Zen, i likhet med rød solidaritet 

og ethvert glimt av kollektivistiske 

forestillinger, er passé - ikke 

grunnet datert opprørsverdi, men 

del 3 

fordi visjonen om opprørsalternativet i seg selv er 

utslitt. Rockefestivalene fremstår som fint lite mer 

enn markedsplasser og “musikkbransjen” er noe så 

sjeldent som en industri blottet for proletære ikoner. 

Derfor kan man omsider også høvle bort de 

fleste etterlevninger med elementær smak av 60tallskultur, 

som den nært forestående “nøytralisering” 

av fristaden Christiania og Amsterdams kaffesjapper 

(om enn ikke akkurat nordisk), eller for 

den del selve tanken om kunstnerisk, sosialpolitisk 

eller ideologisk aktivisme som motkraft til maktkonsentrasjon 

(Göteborg, Genova). Radikal protest 

og konsekvent individualisme - dvs. løsrevet fra et 

markedsorientert konsumperspektiv og enhver 

slags masseprofilering - er over og ut. 

Nøyaktig som progressiv rock, dette forbaskede 

begrepet vi aldri synes å bli klokere på. Og til 

tross for at Savage Rose kun delvis kan karakteriseres 

som et mønstergyldig progrock-band (finnes 

det?), anskueliggjør selve denne kulturelle bredden 

i “anti-fortids-kampanjen” - som også har fått 

konkrete forgreininger i Norge i løpet av sommermånedene 

- en postmoderne tendens i forhold til 

epokalparadigmet “da forstått fra nå”; fortid, enn 

aldri så isolert fra presens, antar kvalitetsgrad ut 

fra representative kulturelle og “åndelige” preferansemodi. 

Således kolliderer forskjellige historiske 

“avlukker” med hverandre på bakgrunn av 

diverse sett rådende habitus i inneværende tidsrom, 

eller sagt svært forenklet: tilvendt og etablert 

tradisjon forårsaker aksiomer - gitte erkjen- 

Tarkus nr. 26 Side 7 

Dice

nelser - rundt feilene ved tidligere tradisjon. Progressiv 

rock blir liksom mindreverdig musikk idet 

vi tilegner oss et mer inngående begrep om stilens 

kulturelle beveggrunner i fortiden. 

Spørsmålet er på den annen side om ikke disse 

synsvinklene forutsetter en viss forstand av historieomskriving; 

vel må metafysiske størrelser 

som “tidsånd” og “stildannelse” tilskrives strikt 

subjektive opplevelser av tenkt virkelighet, men 

indikerer ikke likevel det enorme kunnskapsvakuumet 

omkring et ellers trivielt fenomen som 

“progrock” at vesentlige deler av naturlig forventet 

historiefremstilling har blitt utelatt - kanskje 

tilmed bevisst? Dagens musikkritikerstand er 

ikke oppdatert på verken stilens historikk eller 

den historisk-analytiske begrepsdiskursen som 

eksempelvis Tarkus bidrar til. I hvert fall ikke 

mer enn rent overfladisk, det forstår den som 

setter seg noenlunde inn i moderne såkalt rockjournalistikk 

og medier som Mute, Natt&Dag (ND) 

eller endog de selvoppnevnte krønikekjennerne i 

britiske Classic Rock Magazine (CR). Felles er tilbøyeligheten 

til både fortolkning og bedømning 

med utgangspunkt i og på vegne av det nåværende. 

I ND-redaksjonen anses progrock som et 

sidespor av metal-genren, derav blir Opeth og 

Mars Volta aldeles briljante tilskudd i sin relative 

nyansemetthet (vs Dream Theater), mens CR fortsatt 

ser Genesis/Yes som innbegrepene og dermed 

finner IQ og Transatlantic mest givende som 

prog-profiler av i dag. 

Og sakens kjerne, folkens 

Jo da, “progressiv rock” var og er saktens en stil, 

men dens overordnede bestemmelse ligger tross 

alt i mangelen på et samlende lyduttrykk. For å 

fatte dybden i dette, må man skumlese historien 

og fremlegge beretning om selve begrepsutviklingen. 

I den simpleste utredning var “prog” rett 

og slett motkulturens sjikt av eksperimentell 

rock i tiåret 1967-77, fra den mer raffinerte psykedelia 

til komposisjonstung elektroakustikk, 

inntil punkens endelige gjennombrudd - pluss 

selvsagt alle form- og holdningsmessige avleggere 

som fulgte siden. Les Rolling Stone eller 

Billboard Magazine, Melody Maker eller Vox fra 

en hvilken som helst årgang i nevnte periode, og 

du vil se en nytting av betegnelsen “progressiv 

rock” som avviker radikalt fra dagens avstumpede 

bruk. Nå er det så at historielesningen utgjør 

sin egen tradisjon omkring begrepsforståelsen; 

fordi vi lenge har definert “prog” med henvisning 

til Genesis/Yes/ELP, blir dette stående i kontrast 

til tidligere lesning, selv om denne utspant seg i 

perioder da atskillig flere deltok i diskursen, av 

den enkle grunn at “progrock” var et vanlig, om 

enn forvirrende og uavklart ord. Da Tangerine 

Dream og Kraftwerk fikk sine respektive interna- 

Popol Ace 

Kaipa 

Nova 

sjonale gjennombrudd, kalte man dem i høyeste 

grad “progressive”, selv om noen øvrig “rock”egenskap 

ved disses musikk gjerne ble avvist. 

Når en skal skrive om progressiv rock i nordisk 

70-tallsperspektiv, vil også denne bruken av 

betegnelsen måtte legges etter en sådan vid definisjon. 

Derfor vil jeg fremheve noen navn som i 

mindre utstrekning har vært avgjørende for 

regjerende lesninger av “progrock”-fenomenet. 

Kartofler 

Jeg startet med å omtale Savage Rose, og vil hevde 

at enhver innledning til det helhetlige emnet 

må skje med søkelys på dansk motkultur. For de 

andre nordiske landene fungerte Danmark som 

en bro fra Stor-Europa. Trender og moter kom fra 

Tyskland, Frankrike og Nederland, ofte med opprinnelig 

rot i England, og ble silt gjennom en 

nordisk mentalitet og væremåte. De eldste 

undergrunnsmiljøene oppstod i København, de 

tidligste selvbevisste rock-eksperimentalistene 

og de første morsmålseksponenter i den radikale 

nye ungdomsmusikken dertil. Når vi i dag skuer 

tilbake, er det besnærende å registrere hvor intime 

vekselvirkningene mellom ekspressiv form og 

generelle menneske-/verdensbilder var hos 70tallets 

danske artister; knapt noen gjorde seg 

skyldige i de “fremmedgjørende” eksesser man 

veltet seg i innen tilstrebet høykulturelle symfopomp-kretser 

annetsteds (Italia, Tyskland, 

Frankrike). I 70-årenes Danmark skulle rocken 

både skape og redde liv, den bar bud om umiddelbar 

mening og speiler selv i ettertid impulsivitet, 

tankeflukt og øyeblikksfrieri mer allment. 

Som en lanse mot institusjonelle krav og dogmer 

tiltrakk undergrunnsbevegelsen ellers utenkelige 

figurer, som de etablerte jazzmusikerne Alex Riel 

(trommis i Savage Rose, tidl. m. Dexter Gordon 

og Bill Evans), Karsten Vogel (leder i Burnin’ Red 

Ivanhoe) og Niels-Henning Ørsted Pedersen, eller 

den franske bluesgitaristen og pasifisten Robert 

Lelievre (Pan) og den britiske trubaduren Cy Nicklin 

(Culpeper’s Orchard). 

En ofte løs sammensetning av kunstnerisk identitet, 

konkret håndverk og universalistisk frihetssvermeri 

forhindret ikke en grunnleggende 

tonespråklig allsidighet blant utøverne. Lite forente 

den jazzete, halvpsykedeliske beatpopen til 

det tidlige Burnin’ Red Ivanhoe (BRI), med den 

steintunge og klassisk-påvirkede teaterrocken til 

Ache, eller de Dada-aktige skranglevisene til Day 


of Phoenix - utover nettopp opposisjonsfaktoren 

i forhold til etablissementets showtime- og danseband-soundtrack. 

Fristaden ble Gjallar-hippienes 

Nirvalhall; her nynnet Leif Roden (Alrune 

Rod) “Du er så sød” før han brølte, som i onani, 

“Ælsk mig MER-MEER-MEEER!”, her forvillet 

Young Flowers seg inn i eventyret om utenomjordiske 

som avvæpnet ondskapsfullt tankespinn 

med dunst og farver (Blomsterpistolen), her residerte 

TömrerClaus med damen sin, Vrengt Cello. 

Og her forskanset man seg i årtier med sin progressive 

kognisjon. 

Fortellingen om rocken i “Det Frie København” 

har vært utlevert mer enn ofte, som her i Tarkus 

nr. 21-24; les Piotr Tucholskis utmerkede innføring 

for en nødvendig utfylling! 

Via Helsingør 

Tar du den evinnelige heisaturen til Roskildefestivalen 

med ungdomskompisene, stusser du kanskje 

over hvor kort avstanden mellom nabolandene 

faktisk er i rent geografisk forstand. Desto 

pussigere er den brå kulturelle overgangen fra 

den ene til det andre siden, en krass divergens 

som på 70-tallet ikke minst kom til uttrykk i 

sterkt avvikende musikalske formuleringer. Sverige 

manglet den kontinentale urbane auraen som 

i Danmark inspirerte til lengten etter selvrealisering 

i landlig idyll (ironisk nok lansert av artister 

med urokkelig fotfeste i storbyen), derimot var 

svenskene slett ikke fremmede for tvilsomme 

generasjonsutskudd. 

Ruphus 

70-årenes såkalte Proggare tuftet selvbildet på et 

spill med ordet Raggare, som betegnet et noe 

uoversiktlig fenomen blant delvis rotløse unge 

mennesker fra tidlig på 60-tallet, folk tilegnet 

drikking, råkjøring, bilmekking og slåssing. Mens 

de hedonistiske Raggarne helst stavnet til arbeiderklassen 

i drabanten og hadde sin vesentligste 

utbredelse nordpå, markerte Proggarna en politisert 

og altruistisk protest mot det organiserte 

storsamfunnet gjennom tekst, musikk, en egendefinert 

“høymoral” og til dels svært disiplinert 

livsførsel. Grupper som Nynningen, Nationalteatern 

og Hoola Bandoola Band (m. Afzelius og 

Wiehe) var Proggarnas fremste varemerke og 

leverte bra toner, men denne musikken kan i seg 

selv vanskelig kalles “progressiv” - uansett hvilken 

formell definisjon som ligger under. Men da 

betegnelsen var beslaglagt av Proggarna, tiltalte 

man heller ikke band av sorten November, Kaipa, 

Trettioåriga Kriget eller Blåkulla som “Prog”, selv 

om samtlige ordla seg på morsmålet og delvis la 

en saftig samfunnskritikk til grunn for sine 

utsyn. 

Det politiske ungdomskulturelle prosjektet i Sverige 

på 70-tallet hadde noe vi langt på vei ble 

frarøvet i Norge, nemlig en frihetsbejaende 

grunntendens. Fredsbevegelsen hadde gått hånd 

Wigwam 

i hånd med den svenske venstresiden gjennom 

hele etterkrigstiden, selv “sossarnas” frontfigur 

Olof Palme demonstrerte høylydt mot amerikanernes 

imperialistiske folkemord i Vietnam og 

Kambodsja. Den offisielle svenske motblokken 

ble på denne måten det forfatteren Jan Myrdal 

har referert til som “radikalliberal”, den var mottakelig 

for ytre stimulanser og åpnet for en integrasjon 

av ellers antagonistiske miljøer, som hippier 

og dogmatiske marxister i ett. 

Dette fikk endog utslag i rockkretser, bl.a. ved at 

mer symfonisk orienterte progorkestre sjeldent 

ble belemret med den sedvanlige anklagen om 

“åndssnobberi”. I Sverige florerte slike band: Kaipa, 

Horizont, Autumn Breeze, Dimmornas Bro, 

Järngustav, Atlas, Mr. Brown, Nebulosa og Dice er 

bare noen av dem. I Göteborg fremsto tilmed en 

egen scene for radikalt eksperimentell rock 

(International Harvester, Älgarnas Trädgård, 

Samla Mammas Manna, Fläsket 

Brinner), hvilket etter hvert inviterte 

til fraternisering med Proggarna 

via plateselskapet Musiknätet 

Waxholm (MNW). 

Over Svinesund og et stykke 

ut i Nordsjøen 

Hvorfor sang ikke flere norske 

progband med egen tunge? Vel, 

norsk politisert ungdom kunne 

neppe forstås som særlig utadvendte 

og imøtekommende på 

midten av 70-tallet. Det kan tenkes 

at den autoritære hangen til 

visse daværende ungdomsklikker 

ble oppfattet som monopoliserende 

i forhold til “folkeliggjøringen” 

av den musikalske lyrikken, 

akkurat som språket i sin 

alminnelighet skulle gis mer “tilgjengelige” 

former. M-l’erne stiftet labelen Mai, 

som slapp både pottitt-skalderiet til Vømmøl, 

partivisene til Isenkram (m. musikkideologisk 

yppersteprest Sæmund Fiskvik), Bazars matpakkeprog, 

Moose Looses detektime-fusion og med 

tiden den salige mjødrocken til Folque. Likevel 

var norsk progressiv rock i langt mindre grad enn 

den svenske et politisk idémessig anliggende. 

De mest salgbare gruppene viste seg å 

være Popol Vuh/Ace, Saft, Junipher Greene, 

Prudence, Ruphus og Titanic, sistnevnte 

med en aldri så liten internasjonal 

suksesshistorie. Kun ett av disse beskjeftiget 

seg med morsmålstekster. Inspirasjonskildene 

til disse bandene var som alltid 

The Beatles, Rolling Stones, Cream, Procol 

Harum, Deep Purple, Led Zeppelin, Jethro 

Tull, King Crimson og diverse nordiske 

navn (Gasolin, Savage Rose etc.). En lang 

rekke nåværende stammusikanter i norsk 

underholdning og kulturliv trådte faktisk 

sine barnesko i “progressive” rockensembler, 

men med unntak av Jahn Teigen og 

Åge Aleksandersen har så godt som ingen 

for vane å vise til dette; de særs fremgangsrike 

filmkomponistene Bøhren & 

Åserud vil for eksempel knapt nok ved- 

Älgarnas Trädgård 

kjenne seg sine meritter med Junipher Greene. 

Forholdene avviker litt fra de norske hvis man 

drar til Island, hvor plater av Ódmenn, Trubrot 

og Hinn Íslenzki Thursaflokkur ofte figurerer 

høyt når landets rockhistorie skal gis kvalitativ 

avstemning. Det meste som kunne krype og gå 

av islandske popmusikere originerte fra og befant 

seg i den 120,000 innbyggere store hovedstaden 

Reykjavik. Herfra drev man plateselskapet Steinar, 

her lå de ganske få konsertvenyene, den 

statlige radiostasjonen, innspillingsstudio (ultimo 

1972 visstnok to stk.), instrument- og 

musikkforretningene - og utveien til omverdenen. 

Studerer man tekster og omslagsskrift fra 

LPene, synes de islandske progressive gruppene å 

ha vært nokså betatt av sin isolerte nasjonale 

skjebne (Eik, Icecross, Ódmenn, Thursaflokkur, 

Mánar). Likevel opererte flere markante band 

med et forholdsvis utadrettet perspektiv på sine 

egne ambisjoner (Svanfridur, Nattura, Trubrot), 

uten vidtrekkende konsekvenser; i så måte er 

den påfølgende stilling med storheter som Sugarcubes 

og Björk, Sígur Rós og Mum noe av et ekstraordinært 

tilfelle. 

Yks & Kaks 

Progressivt var big deal i Finland, og gruppene 

lød ikke som Nordens øvrige. Wigwam og Tasavallan 

Presidentti var 70-tallets dominerende navn i 

finsk rock, begges musikk var av den tidvis avanserte 

typen. Gjennombruddet for en selvstendig 

finsk scene kom ca. tiårsskiftet ‘69/70 med upolerte 

hippieband som Apollo og Charlies, lagt 

etter lesten fra grim britisk R&B-påvirket rock 

(Troggs, Yardbirds, Pretty Things) så vel holdningsmessig 

som musikalsk. Wigwam, Tasavallan, 

Kalevala og Haikara la en sterkere nytenkning 

for dagen, ikke minst understreket ved kontinuerlige 

henvisninger til landets folketone, men 

også idet denne nasjonens ungdomskultur lot til 

å gi rom for særhetene ved den “institusjonelle” 

finske mentaliteten. Illustrativt har enkelte spekulert 

i landets beliggelse - midt på eggen av det 

kalde krigskartet - som hovedårsak til det finske 

folkeslags tilsynelatende uforstyrrelige svarte 

humor. 

Med tiden oppstod tilsig av artister i den symfoniske 

nisjen (Nimbus, Scapa Flow, Kaamos, Tabula 

Rasa, Fantasia, Nova), og interessant nok var det 

disse gruppene som hyppigst fremmet eget 

språk, nettopp som i nabolandet Sverige. Magiarsk, 

eller nærmere bestemt finsk-ugrisk, er et 

ganske utilgjengelig mål som fordrer praktisk tilvending 

for lyttere, da det kun tales i Finland, 

Baltikum og Ungarn (dvs. i variasjoner).I min 

bok går dette inn som et av de desidert vakreste 

vokalspråkene, og alle disse artistene fortjener 

større oppmerksomhet – også av denne ene 

grunn. 

Mesteparten av musikken under har funnet veien 

til CD. 15 dollartegn denne gang. 


Ache (Danmark) Bemerkelsesverdig få danske 

band drev med symfoniske 

lydbilder. Ache var influert 

av Vanilla Fudge, Iron Butterfly, 

The Doors, Procol 

Harum og The Nice, og lagde 

strukturelt utbrodert 

musikk med vekt på interaksjon 

mellom orgel og el-gitar. Tidstypisk i vid forstand 

men enestående i dansk kontekst, selv om 

Århus-bandet Days gjorde beslektede forsøk, riktignok 

mer i låtformater. 

Anbefalt: De Homine Urbano (1970) 

Green Man (1971) 

Akasha (Norge) Få har omtalt denne gåtefulle 

platen fra “offisielt” 

hold i norsk musikkliv. 

Akasha kom fra Nord-Norge 

og spilte symfonisk spacerock 

i syrlige arrangementer. 

Produksjonskvaliteten er 

slett men musikken så 

avgjort interessant, med tiltalende bruk av mellotron 

og og boblesynther. Sedvanlig norsk engelskuttale, 

dog... 

Anbefalt: Akasha (1977) 

Alrune Rod (Danmark) 

Prog blir sjeldent seigere og 

mer “bevissthetsutvidende” 

enn dette. Kalles det psykedelisk 

idet musikken skal 

gjengi stemning og tilstand 

hos utøver, eller fordi lytter 

skal påvirkes dithen? På 

Alrune Rods to første skiver 

får du tilbud om begge deler. Tenk deg en dansktalende 

Syd Barrett i spissen for Blue Cheer eller 

Quicksilver Messenger Service. 

Anbefalt: Alrune Rod (1969) 

Hej Du (1970) 

Archimedes Badkar (Sverige) 

Tallrikt elektroakustisk 

fusjonsorkester som krysset 

jazz og etnisk musikk med 

rockens energi. I grunnen 

kan de betraktes som en 

forløper for moderne navn 

av Hedningarnas og Garmarnas 

alen. Kjennetegn er 

harmonisk innovasjon, påtagelig spilleglede og 

usedvanlig høy musikalitet. Likhetstrekk med Zamla-avlegger 

Ramlösa Kvällar. 

Anbefalt: Archimedes Badkar II (1976) 

Atlas (Sverige) 

Kjedelig undervurdert 

instrumentalband i tradisjonen 

etter Genesis, Kaipa og 

Focus. Blå Vardag er en LP 

som vokser stort med årene; 

sjekk også ut utløper-prosjektet 

Mosaik (m. Atlasmedl.) 

hvis du finner deres 

eneste plate - mer meditativ og innadvendt 

musikk, men fandens bra. 

Anbefalt: Blå Vardag (1979) 

Aunt Mary (Norge) 

Disse leverte en av de beste 

norske progskivene med 

Janus. Melodiøs og oppfinnsom, 

og temmelig sofistikert 

protoprog med lette psykedeliske 

antydninger. Spor av 

The Beatles, ELP og Yes - 

med hippieånden intakt. 

Anbefalt: Janus (1973) 

Barbarella (Danmark) 

En av de mest uskyldsrene rock-platene jeg noensinne 

har vært ute for. Sanger som “Go Gammeldags 

Facon”, “Barbarella” og den fortryllende “Livet Er 

Vel Osse For Mig”, hører blant mine favoritter innen 

nordisk popmusikk overhodet. Om der eksisterer 

noe slikt som en prog-plate å invitere damene til 

svingom etter, må det være denne. Som vanlig er 

den danskspråklige utgaven langt å foretrekke. 

Anbefalt: Barbarella (1975). 

Blast Furnace (Danmark) 

Ofte får man inntrykk av at 

Danmark fløt over av mesterlige 

band i skjæringspunktet 

psykedelia/protoprog. Blast 

Furnaces album inneholder 

låtmateriale av en annen verden, 

med knivskarp spilling 

og optimal eksponering av 

forholdsvis enkle ideer. Dyp lyrikk i tillegg! Tidvis 

tenker jeg at XTC kunne lydt slik, ti-tolv år i forveien. 

Anbefalt: Blast Furnace (1971) 

Burnin’ Red Ivanhoe $ (Danmark) 

De fleste kjenner til BRI på ett eller annet vis, 

men færre tenker over at bandets sound var resultat 

av et svært så bevisst “progressivt” prosjekt. 

Vogel og co. tronet over det meste av dansk rocks 

utvikling på det tidlige 70-tall, og mye river stadig 

i neseboret. Saximprovisasjoner over rå gitarriff og 

puls som av hestespark, noe for seg selv. Den klassiske 

debut-dobbeltskiven har tekster på både 

morsmål og engelsk, uten at det forstyrrer. 

Anbefalt: M144 (1969) 

W.W.W. (1971) 

Charlies (Finland) I mine ører er Buttocks en 

av de råeste nordiske undergrunnsskivene. 

Visse paralleller 

til den første Zeppelin-platen, 

til band som 

Leafhound, Dark, Man, Writing 

on the Wall, Atomic 

Rooster og Edgar Broughton 

i sine mest kreative stunder. Uhøvlet og uforedlet, 

men effektivt så det rekker. 

Anbefalt: Buttocks (1970) 

Coma (Danmark) Et merkelig ukjent navn med 

semi-akademisk jazzrock på 

menyen. Med sin farsepregede 

stil sto gruppen i særlig 

gjeld til Gong, Mothers of 

Invention og landsmennene 

Dr. Dopo Jam, men jeg har 

ikke hørt deres andre og siste 

LP. Hissige saksofoner, fritt for tangenter. 

Anbefalt: Financial Tycoon (1977) 

Culpeper’s Orchard $ (Danmark) 

Ikke all hype er overdrevet. 

Culpeper’s Orchards debutalbum 

er sagnomsust og fortjener 

hvert bidige lovord; 

dette ER den definitive danske 

70-tallsskiven, etter mitt 

skjønn også mellom de beste 

fra Norden som sådan – uansett 

tid. En av disse sjeldne lytteropplevelsene som 

innlemmer deg i hemmelige cerebrale universer – 

ja, dette blir kanonisk! – og gjør det umulig å 

vende tilbake. Dersom nordisk 70-tallsprog brakte 

et svar på Sgt. Pepper eller Forever Changes, let 

ikke lengre. De talentfulle sangskriverne Michael 

Friis og Cy Nicklin lyttet til den mer avanserte amerikanske 

vestkyst-psykedeliaen (HP Lovecraft, Spirit, 

Kaleidoscope, CJ & the Fish, Moby Grape, QMS), og 

mikset denne med impulser fra britisk undergrunnsrock 

(Mighty Baby, tidlig Jethro Tull, Blodwyn Pig), 

integrert i en folk-aktig heavyprog-sound. Enklere 

makter jeg ikke å beskrive dette. 

Anbefalt: Culpeper’s Orchard (1971) 

Dice $ (Sverige) Fullstendig uten renommé i 

sin samtid, Dice var trolig 

det mest viderekomne symfoniske 

progbandet i sitt 

hjemland. Strengt skrevet 

og fyldig artikulert musikk 

med innflytelse fra Genesis, 

ELP, Focus og Gentle Giant, 

ladet med tilmålte doser humor. Slapp kun én LP 

den gang, se forrige Tarkus for en presentasjon av 

den opprinnelige demo-innspillingen Four Riders. 

Anbefalt: Dice (1978) 

Four Riders of the Apocalypse 

(innsp. 1977) 

Dr. Dopo Jam (Danmark) 

Disse rakk kultstatus i 

hjemlandet, dessverre er det 

få som kjenner til dem i 

dag. Musikken var eventyrlig, 

innfløkt og bisarr på tilsiktet 

vis, en slags særdansk 

versjon av ablegøyene 

til Supersister, iblandet 

spor av Bonzo Dog Band og Samla. Fremdeles forfriskende, 

og verdt en revisjon! 

Anbefalt: Entree (1973) 

Fat Dogs & Danishmen (1974) 

Eik $ (Island) 

Andrealbumet deres er en av 

mine favoritter innen nordisk 

symfonisk prog, sterkt 

heftet ved Gentle Giant og 

Yes, men også midt-70-talls 

Zappa. Eik bestod av teoretisk 

skolerte musikere, og 

dette er progressiv rock av 

det seriøse, dog aldri arrogante slaget. Forferdelig 

illustrasjon på omslaget. Islandske tekster. 

Anbefalt: Hrislan og Straumurinn (1977) 

Fantasia (Finland) 

Et av de underkjente finske bandene, stilmessig 

beslektet med og på samme nivå som både Finnforest, 

Tabula Rasa, Kaipa og den mindre nevnte 

svenske trioen Miklagård. Ennå ikke sluppet på CD, 

så vidt jeg vet. 

Anbefalt: Fantasia (1975) 


Finnerud Trio (Norge) 

Mange vil nok insistere “JAZZ!”, men denne myteomspunne 

klaver/kontrabass/slagverk-enheten var 

blant de norske pionerene innen genre-tilnærming. 

Arbeidet målrettet med såkalt aleatoriske oppskrifter, 

altså med liksom-tilfeldige forløp og semiimprovisasjoner, 

særlig i gjeld til Cecil Taylor og Paul Bley. 

Kravstor og kraftig musikk som langt flere progrocktilhengere 

burde høre. Multimal er en jazz-&-diktskive 

med “antipoet” og raderer/maler Trond Botnen, 

samt sax-esset Calle Neumann; passe forrykt. 

Anbefalt: Plastic Sun (1970) 

Multimal (1971) 

Finnforest (Finland) 

Symfonisk skogsfusion? 

Instrumentalband med hint 

til Camel, ELP og tyske SFF, 

men mest av alt til Connors-utgaven 

av Return to 

Forever. Stemninger som 

hovedprioritet. 

Anbefalt: Finnforest (1975) 

Fläsket Brinner (Sverige) 

Klassisk “friform”-progensemble, 

også dette instrumentalt. 

Uvanlig fasettert 

materiale, tilsynelatende 

med mange løse tråder, i 

virkeligheten gjennomført 

og originalt. Tidlig Samla 

MM hadde visstnok et forbilde 

i improvisasjonsstrategiene deres. 

Anbefalt: Fläsket (1972) 

Folque $ (Norge) Et kjernepunkt i norsk rockhistorie, 

så absolutt barn av 

70-tallet. Folque hadde lyttet 

til britiske grupper som 

Steeleye Span, Fairport Convention 

og The Pentangle, 

men rendyrket det nordiske 

konseptet. Enkelte mener 

bandet var det beste av sitt slag i hele Nord-Europa. 

Anbefalt: Folque (1974) 

Kjempene på Dovrefjell (1975) 

Vardøger (1977) 

Haikara $ (Finland) 

Hadde en helt personlig lyd, 

dramatisk men svært lite 

pompøs, intrikat dog ikke 

overlesset i formen. Hovedpersonen 

Vesa Lattunen var 

angivelig en stor beundrer 

av Peter Hammill, og Haikaras 

første album kan tidvis 

bringe bilder av en urfinsk vri på den samme “apokalyptiske” 

patos som VdGGs Pawn Hearts, med 

Jacksonske altsaxer og det hele. 

Anbefalt: Haikara (1972) 

Hinn Íslenski Thursaflokkur $ (Island) 

I likhet med sine Reykjavikslektninger 

Eik (hvis 

trommeslager Ásgeir Óskarsson 

senere ble medlem), var 

Thursaflokkur oppslukt av 

Gentle Giant. Deres sound 

var imidlertid mer rettet 

mot norrøn folketone, mens 

tekstbasen gjerne var å finne i den islandske sagaverden. 

Spesielt prominent i besetningen var 

fagott, nyttet i de rareste instrumentale sammenhenger. 

Musikken skiftet fra spøkefullt til dypt 

alvorstynget. Diskografien deres avslører en konstant 

vilje til videreutvikling, og Thursaflokkur er 

et band atskillig flere burde oppdage. 

Anbefalt: Hinn Íslenski Thursaflokkur (1978) 

Thursabit (1979) 

Høst (Norge) 

Var ikke akkurat et omsvermet 

navn, men i dag nyter 

gruppen høy respekt i progkretser, 

også internasjonalt. 

Høsts symfonisk anlagte 

tungrock var velarrangert 

men nokså desperat i tonen, 

svar skyldig til svenske 

morsmålsband som Life, November og sistnevntes 

avlegger, Saga. Man krangler om rangeringen av 

bandets to første LPer, begge må for så vidt betraktes 

som klassikere innen norsk rock. Den første 

heves av gitaristenes smarte samspill, den andre av 

mer åpenbare “progressive” triks og krumspring. 

Anbefalt: På Sterke Vinger (1974) 

Hardt mot Hardt (1976) 

Junipher Greene (Norge) 

Utgivelsen av Friendship 

(nordisk protoprog-bibel?) 

var et vendepunkt i Norge, 

med ymse ringvirkninger 

også utover grensene. Et 

variert og innholdsrikt dobbeltalbum 

bygget over et 

bredt spekter av ideer og 

inntrykk, fra psykedelia over bluesrock til pop-ballader 

og hardere spor. Unge menn med talent og 

initiativ. 

Anbefalt: Friendship (1971) 

Kaipa (Sverige) 

Svenskenes fremste bidrag 

til den symfoniske progskolen, 

oppmuntret av 

ytelsene til Yes og Genesis. 

Arnested for Roine Stolt, 

selv om pianisten Hans Lundin 

må kunne sies å ha vært 

hovedmotor. Gjendannet i 

disse dager (som et rent studioforetak, må vite?), 

med den helt ukjente og fortapte halvbroren til 

Joey Tempest ved mikrofonen. Da savner man 

gamledager, esse. 

Anbefalt: Kaipa (1975) 

Inget Nytt Under Solen (1976) 

Kalevala (Finland) 

Mystisk heavyprog for tømmerhoggerne i de karelske 

skautrakter, frontet av det Dag Erik Asbjørnsen 

kaller “En syngende elg” (i oppslagsverket Scented 

Gardens of the Mind), vokalisten Harri Saksala. 

Imidlertid finnes der ikke elger i Old Albion, og 

det synges da vitterlig på engelsk! Burde likevel 

være fristende nok, eller hva? Merker av både 

Jethro Tull og Yes. 

Anbefalt: People No Names (1972) 

Kebnekaise (Sverige) 

Oppnådde et omfattende publikum med sitt instrumentale 

konglomerat av tung rock og tilnærmelsesvis 

rene folketoner. Gitaristen Kenny 

Håkansson førte langt på vei denne stilen videre i 

sin solokarriere. 

Anbefalt: Kebnekaise (1973) 

Kebnekaise III (1974) 

Kultivator (Sverige) 

Gruppen til keyboardisten Johan Hedrén, som 

siden dukket opp i det RIO-influerte betongrockbandet 

Ur Kaos (m. Lach’n Jonsson fra Zut Un Feu 

Rouge). Kultivator representerte startskuddet for 

det dunkle plateselskapet Bauta, som stadig er 

aktivt, og syslet med en rett så kreativ progressiv 

formel et sted mellom Zeuhl (især Eskaton) og 

Canterbury (National Health). Kun ett album, dessverre, 

til gjengjeld farlig intenst. 

Anbefalt: Barndomens Stigar (1980) 

Masala Dosa (Danmark) 

Så sent som i ‘77 klarte denne 

kvartetten å lage en 

praktfull og drømmende LP i 

tråd med den lyriske rocken 

til f.eks. Blast Furnace og 

Alrune Rod (post-’72). 

Gjennomgående sirklet 

rundt dynamisk tvillinggitarspill, 

med hint mot den klassiske førsteskiven til 

QMS. Platen er dessverre meget sjelden. Jeg fant 

den i bruktsjappe til 70 spenn - i Bergen! 

Anbefalt: Masala Dosa ‘77 (1979) 

Nattura (Island) Avløper fra det populære 

poprock-bandet Trubrot, 

som hadde herjet Reykjavik 

med sin Beatles- og Byrdsinfluerte 

musikk. Nattura 

tok sikte på en noe mer 

konsekvent “progressiv” linje, 

med vage jazz-, folk- og 

bluestendenser. Vekslingen mannlig/kvinnelig 

vokal (på engelsk) leder tanken hen på grupper 

som Affinity, Catapilla og tidlig Ruphus. Låtbaserte 

arrangementer, men sterkt nok materiale til å 

påkalle langtvirkende interesse. 

Anbefalt: Magic Key (1973) 

Nimbus (Finland) Mellom mange anerkjente 

klassikere fra de tusen sjøers 

land, dukker der også 

opp godbiter omtrent ingen 

har støtt borti. Nimbus’ 

Obus er en slik; tydelig farget 

av Wigwam og tidlig 

Tasavallan, men med en 

helt egen atmosfære. Så vidt jeg forstår er det tale 

om en slags temaskive rundt forskjellige tragisklitterære 

motiver. Fengslende samvirke mellom elgitar 

og Hammond, tekster på finsk. 

Anbefalt: Obus (1974) 

Nova (Finland) 

Anbefalt: Atlantis (1976) 

Dette Procol- og Floydpåvirkede 

bandet utga en 

av de mest vemodige prog- 

LPene jeg kjenner til. Ikke 

fjernt fra Nimbus, og enda 

mer depressivt. Neppe for 

sarte sjeler men definitivt 

med egen sjel. 


Ódmenn (Island) Gikk i bresjen for bruk av 

islandsk vokal på sin eneste 

plate, dobbeltalbumet fra 

‘70. Tidlig, gitarbasert protoprog 

med anstrøk av blues 

og psykedelia, tenk Idle 

Race, sein Beatles, Blossom 

Toes og The Move mellom 

Shazam og Looking On. 

Anbefalt: Ódmenn (1970) 

Old Man & the Sea (Danmark) 

Nok en dansk klassiker, riktignok 

overskygget av 

andre, spør du meg. På det 

fineste er dette like fullt 

prima nordisk melankoli 

(sjekk The Monk Song, part 

one). Mye jamming fra 

Hammond til el-gitar, hint 

til Procol Harum og Spooky Tooth. 

Anbefalt: Old Man & the Sea (1971) 

Pan (Danmark) 

Skaperverket til den fatalt 

emosjonelle låtskriveren og 

gitaristen Robert Lelievre, 

ansvarlig for en lidenskapelig 

pusset, trykkende poetisk 

LP. Her veksles mellom 

sprudlende livsglede, reflektert 

musisering og utrygg 

spekulering, ofte innenfor rammen av samme sang 

(eksempelvis Tristesse). Usjenerte og funksjonelle 

arrangementer – lyrikk og musikk i gjensidig 

avhengighet. Lelievre begikk selvmord. 

Anbefalt: Pan (1970) 

Popol Ace (Norge) 

Vi har alle våre traumer 

knyttet til Teigen. Med 

Popol først og fremst i form 

av utrivelig slett engelskuttale. 

På den annen side var 

Knutsen og Schultze dedikerte 

budbringere av rotekte 

symfonisk progrock (mello- 

troner, ARPer og det hele), og rytmeseksjonen var 

en av de tetteste i Norge. Fortjener sin plass i 

monteret. 

Anbefalt: Popol Vuh (1972) 

Stolen From Time (1975)n 

Rainbow Band (Danmark) 

Ilag med BRI det fremste 

hippie-jazzrockbandet, dannet 

som “supergruppe” med 

folk fra kjente konstellasjoner 

(The Beefeaters, Maxwells 

og Young Flowers). 

Glimrende plate som deler 

noe av sjarmen til nevnte 

Barbarella. Langt mer jazza, selvfølgelig, og gled 

over i det etter hvert verdensvante Midnight Sun. 

Anbefalt: Rainbow Band (1970H) 

Ruphus $ (Norge) Selv om grei musikk kom ut 

fra denne klikken også etter 

‘76, beviser de tre første 

skivene at Ruphus var hjertebarnet 

til Håkon Graf 

(som bokstavelig talt også 

hadde fingrene inne i Moose 

Loose og Vanessa). Fra 

intelligent heavyprog (med gudjammerlig naive 

tekster) over luftig symfonisk rock til perfeksjonistisk 

“polar-fusion” - et av de viktigste og kanskje 

mest kategoriske norske progressive prosjekter 

noen gang. Burde vært rehabilitert fra høyeste 

hold for lenge siden. 

Anbefalt: New Born Day (1973) 

Ranshart (1974) 

Let Your Light Shine (1976) 

Rypdal, Terje (Norge) 

Dream var det første smått 

eksperimentelle poprockbandet 

av nevneverdig 

betydning i Norge. På det 

tidspunktet hadde Rypdal 

allerede godt omdømme fra 

Vanguards. Hans største 

“progressive” bravader var 

de to skivene oppført under; komponert, symfonisk 

fusion av beste merke. Fullstendig lyttbare utgivelser 

også i dag. 

Anbefalt: Whenever I Seem to be Far Away (1974) 

Odyssey (1975) 

St. Helena (Norge) 

Et av de sørgeligste tapene for norsk rock var oppløsningen 

av dette fabelaktige ensemblet, som 

spilte komplisert symfonisk prog med folk-harmoniseringer 

og sterk karakter. 20 minutter av en 

demo overlevde for slipp på Colours-labelen. Gitarist 

var Fezza Ellingsen, senere i Høst (Hardt mot 

Hardt) og nå sist i Løvetann. 

Anbefalt: Hello Friend (09.07.74) (utg. 1991) 

Samla Mammas Manna $ (Sverige) 

Formodentlig det mest originale 

nordiske rockbandet 

gjennom tidene, stadig i 

bevegelse. Samlas stilfusjon 

er unik, de beste LPene tidløse 

fra begynnelse til slutt. 

Kun ved unntak skapes 

musikk som i samme grad er 

såpass krevende og forførende, såpass stram og fri. 

Gruppen er helt og holdent tuftet på musikalsk 

kjærlighet, en penetrerende lyst etter å bli ett 

med det tonale vokabularets uutgrunnelige muligheter. 

Trekkspiller og tangentmann Lars Hollmer er 

gjennomgangsfigur. 

Anbefalt: Måltid (1973) 

Klossa Knapitatet (1974) 

Familjesprickor (1980) 

Savage Rose $ (Danmark) 

Lagde sitt eget brygg over 

inspirasjonen fra amerikansk 

vestkyst-psykedelia, gospel, 

blues, vokaljazz og viser. 

Anisette var en Piaf, Holiday 

og Slick i ett, Koppels 

sangskrivere av metaformat. 

“Ordentlig” nordisk rock tar 

av her. 

Anbefalt: Savage Rose (1968) 

In the Plain (1969) 

15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter 

Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo 

Telefon 22 11 13 13 

Åpningstider 12-18 (12-16) 


Svanfridur (Island) 

Minner meg mye om Junipher 

Greene, med samme fot 

i protoprog-leiren. Også 

paralleller til et annet 

islandsk band, Nattura, med 

gitarene i fremste rekke. 

Vokal på engelsk. 

Anbefalt: What’s Hidden There (1972) 

Tabula Rasa (Finland) 

Disse dro lærdom av Wigwam, 

men hadde sin egen 

avdempede stil. Låtmaterialet 

er skarpt og svermerisk 

på samme tid, men enkelt 

fremstilt. 

Anbefalt: Tabula Rasa (1975) 

Tasavallan Presidentti $ (Finland) 

Sett bakover, er det forbløffende hvordan Jukka 

Tolonens band kunne oppnå den suksessen de 

tross alt gjorde. Tasavallans virtuose og pågående 

amalgam av jazz og rock skilte seg markant fra 

samtidens fusjonsøvelser (Colosseum, Nucleus 

osv.), bl.a. ved de lineære melodiforløpene og den 

fundamentale vokalorienteringen. Lambertland tilbyr 

noe av det heftigste strengespillet utgitt i 

Norden. 

Anbefalt: Tasavallan Presidentti (II) (1970) 

Lambertland (1972) 

Thors Hammer (Danmark) 

Tilsynelatende glemt nå, selv om dette tunge jazzrockbandet 

nøt høy status i sin korte levetid. Traffic, 

Colosseum og Jethro Tull satt merker i dem, 

det samme gjorde landsmenn som BRI og Rainbow 

Band. Deres ene plate har overlevd overraskende 

bra, med konsentrert fremføring og oppfinnsom 

melodisk tematikk. 

Anbefalt: Thors Hammer (1971) 

Trettioåriga Kriget $ (Sverige) 

Kanskje Nordens beste 

heavy-progband. I deres 

musikk møtes drama, aggresjon, 

ironi og et nærmest 

ubeskrivelig tungsinn, over 

noen av de mest originale 

harmoniseringer jeg har 

hørt fra et gitarbasert band. 

Krigssång er en av de skivene som holder deg fast 

og består i sin pure atmosfære. Tekstene til Olle 

Thörnvall er også av den høyst ettertenksomme 

sorten. 

Anbefalt: Trettioåriga Kriget (1974) 

Krigssång (1976) 

Vanessa $ (Norge) 

Selv i gamlelandet kunne man avansert fusion! 

Vanessa var fremst gruppen til saksofonisten 

Svend Undseth, men på andreskiven fordeles 

ansvaret med tangentist Frode Holm, som leverer 

den relativt ufattelige Fragmomentum – 17 minutter 

av den mest overbevisende prog fra Norge! Linjer 

til Isotope, Transit Express og tilmed Hatfield & 

the North. Fotnote: trommeslager var Thorsten 

Dulsrud, alias Guttorm Grevling i Pelle Parafins 

Bøljeband. 

Anbefalt: Black & White (1976) 

Wigwam $ (Finland) 

Prototypen på det intelligente 

rockeband, stadig i 

stilistisk utskiftning – uten 

tap av “personlighet” eller 

kvalitativ substans. Fra tidlige 

post-psykedeliske år 

(‘68-70), via avantgardeinfluerte 

takter (Being, 

blant høydepunktene innen nordisk prog i det 

hele) til intellektuell pop-rock (‘75-); Wigwam var 

Finlands eneste virkelige (nåja, potensielle) 

eksportartikkel på 70-tallets rockfront, fremdrevet 

av Jim Pembrokes soul-inspirerte vokal og Jukka 

Gustavsons uforlignelige kompetanse på brettene. 

Du kommer aldri utenom dette bandet hvis du vil 

se det store bildet. 

Anbefalt: Fairyport (1971) 

Being (1973) 

Lucky Golden Stripes (1976) 

Älgarnas Trädgård $ (Sverige) 

Liknet egentlig ikke på så 

mye annet, verken da eller i 

dag - Framtiden... regnes 

med rette som et unikum, 

selv i internasjonal 

sammenheng. Musikken 

finner en middelvei mellom 

elektroniske lydflater, ragaaktige 

droner, visekunst og kraftfull rock-improvisasjon. 

Episke fantasiformer av helt andre slag enn 

de symfoniske prog-konseptene. Vinner deg over 

før eller siden. 

Anbefalt: Framtiden Är ett Svävande Skepp, 

Förankrat i Forntiden (1972) 

Prog-pludder 

To nye Jethro Tull-relaterte utgivelser på 

beddingen, først Ian Andersons soloplate 

Rupi's Dance (tilegnet katten hans) som er 

ute i disse dager. Resultatet har blitt beskrevet 

som "Jethro Tull Unplugged". Midt i september 

kommer Tulls DVD New Day 

Yesterday som består av TV-opptredener og 

liveshows. Blant låtene er Nothing Is Easy, 

The Witches Promise, Thick As A Brick, 

Songs From The Wood, Aqualung og Living 

In The Past 

Det italienske 70-tallsbandet Campo Di 

Marte er sammen igjen etter 30 år. En liveplate 

fra 1972 og en ny studioinnspilling er 

begge ventet i oktober. 

Panzerpappa vil i løpet av høsten gå i studio 

for å spille inn en oppfølger til fjorårets 

Hulemysteriet. Albumet vil denne gangen 

bli en "ekte" trykket CD, og albumet kan 

ventes en gang utpå vårparten. Mer info kan 

du finne på panzerpappa.com 

I løpet av september vil Pallas slippe en 

live-DVD med tittelen The Blinding 

Darkness. Skiva vil foreligge i tre utgaver; 

som DVD, en dobbel CD eller en limited 

utgave med både CD og DVD. To låter, Cut 

and Run og The Ripper synges forøvrig av 

bandets opprinnelige vokalist Euan Lowson. 

Camel spiller sin avskjedsturné i oktober. 

Sannsynligvis siste sjanse til å få med seg 

denne legendariske gruppa. 


Progrock er vel neppe det ordet vi først 

og fremst forbinder med byen Ålesund. 

Om byen faktisk har fostret noe som helst 

i relasjon til nevnte musikksjanger skal vi 

se nærmere på i denne artikkelen. Steinar 

Remme er en gammel ringrev innenfor 

rockemiljøet i Ålesund og i løpet av de 

siste 25 år har mannen gått kraftig til 

angrep mot strømmen. Gjennom bandprosjekter 

som The Naked Truth, Rough Trade 

og Betrayed har musikeren balansert på 

hårfin linje mellom retninger som prog, 

pønk og hardcore(!). Og det med den 

største selvfølgelighet. 


S 

Tarkus snakker usensurert med Steinar Remme 

Om klovner og motstrøms virksomhet 

agt om Steinar Remme (sakset fra det medfølgende 

heftet til CD-boksen Snerk fra 

2000): 

“På denne reisen i Remmes liv vil du finne 

musikk slik han vil ha den. Uhøvlet og rå. Skjev 

og haltende. Jævlig bra, og noen ganger bare for 

jævlig. Sannheten er imidlertid at bare slik 

musikk kan utvikle seg” (Cash Zeitz). 

Snart foreligger det en samle-CD med The Naked 

Truth. Vi tok kontakt for å få vite litt mer om 

virksomheten til den selsamme Remme. 

Steinar Remme: Det er planlagt en retrospektiv 

samling med The Naked Truth titulert Swingin’ In 

The Brain! - The Best...?. Her har jeg tatt med 

stoff fra hver utgivelse, samt en del materiale 

som jeg har funnet i arkivet. Det vil si liveinnspillinger, 

uutgitte ting og snutter. 

Forrige utgivelse kom ut i 2000 under artistnavnet 

Steinar Remme. Det var samlingen Snerk, en 

oppsummering av grums gjennom drøye 20 år. 

Tarkus: På bandets til nå seneste utgivelse 

Wasted balanserer dere etter min fatteevne på 

dristig, hårfin linje mellom prog, pønk og hardcore. 

Har du noen seriøs kommentar til det? 

Steinar Remme: Hm..., ja. For meg finnes det 

bare to typer musikk - god og dårlig. Den vi spil- 

Steinar Remme 

The Naked Truth 1998, Fra venstre Thor Karlsbakk, Steinar Remme og Cash Zeitz 

ler er god. Kompetent musikk for kompetente 

hoder/mennesker. Du må gjerne kalle den jungeljazz 

fra Ålesund! 

Tarkus: Og hvilket forhold har så Remme til progsjangeren 

rent personlig? 

Steinar Remme: Som nevnt setter jeg pris på 

god musikk og veldig mye prog går under banneret 

“god musikk”. Jeg liker spesielt god, gammel 

Yes, Pink Floyd, og Genesis. Vel og merke med 

Phil Collins bak trommer og ikke mikrofon. Den 

andre LP’en til norske Høst ved navn Hardt Mot 

Hardt er også enormt bra. For øyeblikket lytter 

jeg mest til 70-tallsmusikk. Av nyere band synes 

jeg ikke det skjer all verdens spennende saker. 

Noe er greit, men jeg foretrekker å lytte til eldre 

ting. Jeg har blitt en gammel, satt mann så det 

er vel der det ligger. Fordomsfull, feit og jævlig 

vet du! 

Tarkus: Hvordan startet din interesse 

for rock? 

Steinar Remme: Musikkinteressen 

begynte som tolvåring i 1969 da jeg 

fikk min første bærbare kassettspiller 

av ei tante som reiste utenriks. 

Ganske fort fant jeg ut at jeg foretrakk 

å ta opp fra radioen. Som 

musiker begynte karrieren først i 

1978 og bandet døpte vi Second 

Coming. Vi var unge, sultne og tok 

alt utenom hensyn. 

Second Coming 

Dette bringer oss inn i en lang og 

brokete musikalsk reise gjennom de 

siste 25 år. La oss begynne med det 

første bandet som var nettopp - 

Second Coming. Bandet hadde flere 

spillejobber på det lokale plan i Ålesund. 

De byttet så navn til Hardro- 

ad. På grunn av en del utskiftinger i bandet valgte 

de å endre navn igjen til Rough Trade. Bandet 

bestod av Steinar Remme (gitar, sang), Karl Yngvar 

“Kakle” Dale (bass, sang), Tore Bjerke (trommer) 

og Tore Dimmestøl (gitar, sang). I oktober 

1980 så bandets første utgivelse dagens lys, en 

seks spors EP ved navn Du Er En Dritt. 

Steinar Remme: Plata er spilt inn ganske primitivt 

og det kan høres på lyden. Vi fikk tak i et 

lite mobilt studio og rigget det opp i øvingslokalet. 

Låtene ble kjørt rett inn i løpet av en helg. 

Øvingslokalet var ei hytte som vi disponerte og 

som lå litt avsides. I dag er hytta radert vekk til 

fordel for en ny motorvei, men den gangen var vi 

ganske skjermet fra omverden, og vi levde vårt 

liv der nede. Det samme lokalet ble forøvrig tatt i 

bruk da vi spilte inn LP’en til bandet Betrayed 

noe senere. 

Du Er En Dritt 

På EP’en gjorde bandet seg bemerket med en låt 

som de blir husket for den dag i dag. Opuset var 

et musikkstykke på intet mer enn 22 sekunder 

ved navn Du Er En Dritt... 

Steinar Remme: Låta er en forbausende bra og 

kortfattet sak. Utrolig nok penneført av en eplekjekk 

og æreløs snørrvalp (Tore Dimmestøl, red. 

anm). En sjarlatan av en dilletant som får reisning 

av sitt eget speilbilde! 

Tarkus: Hvordan var den generelle mottakelsen? 

Steinar Remme: I Ålesund ble vi naturligvis sett 

ned på, og vi ble oppfattet som det vi var. Kanskje 

litt sære? Responsen var større og bedre 

utenbys. I magasinet Det Nye fikk vi faktisk fem 

stjerner av Yan Friis, dvs. en stjerne mer enn det 

Police fikk den samme uka. Lokalpresse var derimot 

ikke særlig begeistret, men det er vel et 

typisk utslag av jantelov? 


EP’en var egenfinansiert og kom ut i 

1000 eks. Prisen for et strøkent 

eksemplar går i dag for omkring 500 

kr. på samlermarkedet. Grunnet etterspørselen 

valgte Steinar Remme å 

gjenutgi EP’en på CD under navnet Du 

Er En Dritt, lille julaften 1994. CD’en 

ble utgitt på Remmes eget selskap 

Intense Heartbeat Records og består 

av hele EP’en, i tillegg til en time med 

bonus-materiale, ymse livekutt og 

intervju. 

Tarkus: Selv om Rough Trade hadde 

elementer fra pønk ville dere så vidt 

jeg forstår ikke karakteriseres som et 

pønkband? 

Steinar Remme: Nei, mine røtter var 

jo 70-talls progrock/tungrock, “Kakle” 

var svoren Beatles-fan, mens Tore 

Bjerke elsket heavy metal og tulleband som Rush 

og Boston. Tore Dimmestøl som var ny i bandet 

var på sin side opphengt i pønken og den eneste 

i bandet som hadde farget håret og kjørte den 

stilen. Han gjorde hva han kunne for å bli lagt 

merke til. Mannen sprang ut i media og skrek ut 

om at vi var et pønkband, noe vi ikke var fullt så 

begeistret for. Vi var jo ikke et pønkband. 

Tarkus: Jeg leste et sted at Rough Trade også 

gjorde seg skyldig i noe så besynderlig som dansejobber. 

Stemmer det? 

Steinar Remme: Vi hadde en manager som var 

rimelig svimmel. I en av sine mulige valiumpsykoser 

hyret han oss faktisk til to-tre dansejobber. 

Jeg husker spesielt den ene som var på 

nyttårsaften 1980. Vi spilte i en bortgjemt bygd 

som heter Syvde og ble altså hyret inn som et 

danseband. Dit kom det 700 betalende bønder 

som skulle ha sin nyttårsdans og der stod vi i 

lærjakke, t-skjorte, dongeri og boots... Selvfølgelig 

brøt PA-anlegget sammen, og sanganlegget 

som skulle være backup led samme skjebne. Så 

det stemmer at vi spilte til dans, og det gikk 

selvfølgelig på ræva! 

Tarkus: Hvordan vil du betegne musikkmiljøet i 

Ålesund på denne tiden? 

Steinar Remme: Like snevert som nå. Folk var 

enda mer fordomsfulle. Nå har det tross alt gått 

20 år og folk har vel fått trukket hodet litt mer 

ut av ræva siden den gang. Byens musikkmiljø 

domineres av ubetydelige og lettsindige dansebandnarrer. 

Disse noksagtene regjerer i sine utpissede 

revir, og trives der. Dette er stort sett bønder 

som kommer rekende til byen, og tar seg stygt til 

rette. Det som virkelig er betenkelig, er at publikum 

både forventer og liker dette infantile sølet. 

Men, siden byen nå flyter over av utsøkt narkotika 

og simpelt brennevin, er det jo et mulig håp 

selv for de mest sprengte hodene! Tenk bare hvilket 

under de rette klumpene i formiddagskaffen 

kunne utrette for disse dåsemiklene. Og hvordan 

få tuktet monsteret? Vel, de norske fjordene er 

dype og makrellen er konstant sulten... 

Det hører med til historien at Ålesundsdistriktet 

i det minste fostret et ytterligere progband på 

denne tiden. I 1981 dukket nemlig gruppa Høgt 

Gras opp med den privat-utgitte LP’en Frihet. En 

LP preget av lyrisk prog av det noe lettere slaget, 

med tverrfløyte og norske tekster. Har dere flere 

tips om Ålesund-prog, kontakt redaksjonen. Tilbake 

til Rough Trade/Betrayed. 

Betrayed 

Tarkus: Dere endret så gruppenavnet til fordel for 

Betrayed. Hva var bakgrunnen for det? 

Steinar Remme: Vi valgte å bytte navn til 

Rough Trade. Fra venstre Karl Yngvar Dale, Steinar Remme, Tore 

Dimmestøl og Tore Bjerke 

Betrayed fordi det var et kanadisk band som gikk 

under samme navn og de hadde gitt ut flere plater. 

Vi fikk inn en tulling på keyboard, det var 

den største forskjellen. Ellers var bandet det samme. 

Jeg svingte pisken litt hardere og avkrevde 

mer disiplin. Jeg ønsket å roe det hele litt ned. 

Vi øvde veldig mye og låtene skulle sitte. Etterhvert 

fant vi får egen stil. Betrayed er utvilsomt 

det beste bandet jeg har spilt i. Dette fordi vi 

tidvis var det et band bør være; En enhet. De 

senere konstellasjonene var bare tidvise solegløtt 

i den store sammenhengen. 

Betrayed. Fra venstre Tore Dimmestøl, Karl Yngvar Dale, 

Tore Bjerke og Steinar Remme 

Høsten 1981 spilte Betrayed inn en demotape. 

Innspillingen foregikk i tidligere omtalte hytte, 

men med litt bedre utstyr siden sist. Våren 1982 

hendte det utrolige. Demo’en havnet på britiske 

indie-lister... 

Steinar Remme: En av gutta i bandet hadde 

vært på ferie i London og tok med seg en del 

kassetter. Han stakk innom musikkaviser som 

NME, Sounds og Melody Maker samt radiostasjoner, 

deriblant hos John Peel. Plutsetlig havnet vi 

på Sounds sin playlist. Vi havnet på niende plass 

så vidt jeg husker. Jeg var faktisk ikke klar over 

det før jeg leste om det i lokalavisa her i Ålesund. 

En journalist hadde fått greie på det og 

skrev et stykke om det. 

Så sent som i 1987, seks år senere kom demo’en 

ut på LP. Albumet fikk tittelen Reminicence From 

The Living Dead, som kan oversettes med Erindringer 

Fra De Levende Døde, noe som passet 

godt ettersom bandet for lengst var histore. Plata 

ble utgitt på Intense Heartbeat Records og den 

kom ut i 500 nummererte eksemplarer. 

Steinar Remme: Jeg husker at “Kakle” og jeg 

hørte gjennom teipen i 1986, og det låt faktisk 

Min «øde-øy» plate 

Captain Beyond 

Captain Beyond (1972) 

La oss håpe at det på øya var rikelig med vekst 

av grønne busker, samt et dusin med hola-hola 

damer. Skulle dette ikke være tilfellet, og det 

eneste jeg fant var en fet vinylspiller og EN 

skive å spille, ville valget slettes ikke vært 

enkelt. Som stor fan av både Black Sabbath, 

Led Zep, King Crimson, Frank Zappa, Hendrix... 

osv.osv måtte jeg finne en skive for alle sinnstemninger 

med variert inhold. 

Valget faller på Captain Beyond’s første album 

fra 1972: Captain Beyond. 

Captain Beyond ble dannet i 1972 med ex-medlemmer 

fra bl.a Deep Purple og Iron Butterfly. 

Bandet hadde sitt hovedsete i Los Angeles og 

var en mix av både britiske og amerikanske 

artister. Lyden er dog mest britisk inspirert. 

(takk og pris for det!!) 

Deres første (og beste?) album er en mix av 

prog-rock, heavy metal og jazz, med space-rock 

inspirerte tekster. Intensjonen til bandet var å 

skape et konsept, uten de, eller den store hitlåten. 

Dette høres, da albumet er som en uavbrutt 

reise gjennom progmusikkens gullalder. 

Det er ingen pauser mellom låtene, som gjør at 

albumet flyter i veg på en kosmisk reise. Skulle 

man sette fingeren på noe, er det at grunnet 

sin intensitet, varer ikke skiva lengre en knappe 

halvtimen. 

Her er det spor som gir deg lyst til å danse 

“madly backwards”, og mere melankolske As 

the moon speaks (to the waves of the sea) 

En skikkelig klassiker som burde finnes i alle 

proginteressertes respektive platesamling! 

Skulle oppholdet på øye drøye i det lengste, 

sier jeg som Captain Beyond i sangen 

Mesmerization Eclipse: 

See the bright ship in the 

harbor, hey 

Making irridescent waves 

Need to try a little harder 

On the voyage to better 

days 

Anders Sprauten 


Betrayed: Reminiscence From The Living Dead 

langt bedre enn hva vi kunne erindre. Vi ble derfor 

enige om at det var på tide å utgi innspillingen 

på vinyl. 

Tarkus: Musikken til Betrayed frekventerte i et 

variert musikalsk terrorium preget av alt fra dystre 

og tunge låter i reneste Pink Floyd-stil, skarytmer 

og mer new-wave-preget låtmateriale. Var 

det spesielle band dere var preget av på denne 

tida? 

Steinar Remme: Jeg hørte mye på britiske grupper 

som Magazine og Joy Division. Betrayeds 

musikk var vel egentlig en slags form for laupskaus 

av det vi likte i bandet. I prosessen ble det 

ofte kompromisser og mang en gitar ble slengt i 

veggen for å trumfe gjennom sin vilje. Slik blir 

det lett med sterke personligheter i et band. 

Noen ønsket å spille mer pønkete saker og andre 

ville gå i retning av mer heavy metal. For andre 

betydde det ingenting bare de fikk lov til å spille. 

Tarkus: Hva skjedde med Betrayed? 

Steinar Remme: Etter et år eller to fant jeg ut 

at jeg bare måtte skjære meg løs fra daukjøttet. 

Egoene i Betrayed hadde omtrent blitt oppblåste 

som sperreballonger. Jeg forlot den synkende 

skuta og dannet The Naked Truth med nye folk. 

Tarkus: Hvor er medlemmene fra Betrayed i dag? 

Steinar Remme: Bjerke – Har ikke sett han 

siden forrige årtusen. For alt jeg vet kan han tikke 

på blikkbokser i et balalaikaorkester i Sibir. 

Fuck knows and fuck cares! 

“Kakle” – Siste rykte verserte om at han jobbet 

som psykolog i Molde. I den byen er det jo som 

kjent endeløse oppgaver for en skalledoktor, så 

han er nok en travelt opptatt herremann. 

Dimmestøl – En ekkel, bedervet materiemasse i 

tillignet menneskeform. Det ryktes at kamelonen 

herjer i England, og dess lengre vekk, dess bedre! 

Er han ikke med i et band som heter “The Scrotums” 

mon tro? De som hadde hit’en med Sleeping 

In The Scrotum. 

Hensynsløs 

Tarkus: På denne tiden spilte du også i et prosjekt 

ved navn Hensynsløs. En høyst merkverdig 

konstellasjon som kunne minne om både syremusikk 

og samtidsmusikk... 

Steinar Remme: Sammen med noen kompiser 

hadde jeg et sideprosjekt. Vi tok det hele veldig 

useriøst og hadde det bare gøy. Istedenfor å øve 

og lire plukket vi bare opp instrumentene og 

spilte det som falt oss inn, uten noen form for 

ide. Hensynsløs har vært et band uten regler og 

normer. Alt går på feeling og stemning på stedet. 

Det er rene hippiebandet med andre ord. Av og 

til ble det bra, av og til veldig bra og noen ganger 

var det bare fantastisk. 

Hensynsløs deltok på det såkalte Vestlandsmesterskapet 

i Rock som ble avholdt i 1981. De spilte 

for full sal og hvert band ble tildelt ti minutter. 

Hensynsløs fikk fem minutter på seg før 

arrangørene kom og røsket ut ledningene. Gjengen 

ble nærmest revet ned fra scenen. Musikken 

var tydeligvis i strengeste laget for både publikum 

og dommere. Platedebuten fra Hensynsløs 

lot vente på seg og kom ikke ut før i 1999. Plata 

var titulert Zyklon-B og bestod av utpreget mørk 

musikk/støy med underfundige tekster. 

Steinar Remme: I forbindelse med innspillingen 

av The Naked Truths album Wasted (1998) hadde 

jeg tilgang til studio døgnet rundt. Rundt juletider 

tok vi oss et par netter i studio. Ingen skulle 

vite om seansen. Vi bare gikk inn uten tekniker 

og startet maskineriet egenhendig. Og resultatet 

The Naked Truth 1993. Fra vernstre Karl J. Lervåg, Magne Moa og Steinar 

Remme 

ble jo et fantastisk stykke 

musikk. Kun for kresne 

ører! 

The Naked Truth 

Tarkus: I 1984 var du så 

tilbake med et nytt band 

og et nytt album i bagasjen. 

Gruppa fikk navnet 

The Naked Truth og har vel 

vært din hovedbeskjeftigelse 

på musikkfronten 

siden den gang? 

Steinar Remme: I 1984 

var det ingen slemme 

gutter å leke med lenger, 

så ut fra intet kreérte 

jeg “In A Strange 

Land. Det ble en veldig 

glatt affære grunnet 

samarbeid med noen av 

byens softinger, dvs. 

dansebandklovner. 

Tannløse dåsemikler 

uten rotfeste i rocken. 

Jeg mener jeg må ha 

vært svimmel i 1984. 

Det bandet kunne 

egentlig like gjerne kalt 

seg “De Sprengte 

Hoders Forening”! I dag 

har jeg ikke noe forhold 

The Naked Truth: Wasted 

Sorrow Said. Steinar Remme og Morten Skjefte 

til LP’en i det hele tatt. På oppfølgeren In The 

Flesh fra 1988 byttet jeg ut hele mannskapet og 

fikk med meg “Kakle” (ex-Betrayed) på bass. I et 

svakhetens øyeblikk følte jeg meg trolig som Mor 

Teresa og ansatte Tore Dimmestøl (ex-Betrayed) 

som pauseklovn. Han fikk etterhvert en liten 

synth å leke seg med. 

Sorrow Said 

Steinar Remme: Gitaristen Morten Skjefte (ex- 

Second Coming) flyttet til USA og vi rakk egentlig 

aldri å fullføre de ideene vi hadde sammen. 

Under innspillingen av In The Flesh hadde vi tilgang 

til studio, så vi spilte inn fire låter, to av 

hver komponist. Morten hadde kontakt med et 

amerikansk selskap i California. Vi spilte inn Sorrow 

Said-albumet her i Norge og han reiste så tilbake 

igjen. Jeg tok meg av miks og 

produksjon og sendte over tapene til 

han. Albumet fikk navnet Ghost 

Town, kom ut i 1988 og solgte brukbart 

der borte. Faktisk i over 20 000 

stykk! Dessverre gikk Morten hen og 

døde i 1998, og planene om å spille 

inn en hel LP ble aldri fullført. En 

del av låtene som var tiltenkt Sorrow 

Saids ikke-realiserte LP benyttet jeg 

istedet på The Naked Truths fjerde 

album Wasted fra 1998. 

The Naked Truths tredje album kom 

ikke ut før i 1992 og fikk den heller 

ulekre tittel You Can Eat The Peanuts 

Out Of My Shit (And Ask For 

Seconds)...!. Som vanlig var besetningen 

endret, i og med at trommeslagere 

og bassister ifølge Remme 

tydeligvis var “som forbruksvarer å 

regne”. 

Steinar Remme: Denne gangen var 

jeg var ute etter en trommeslager 

som var mer en villmann. Jeg kontaktet 

derfor bandet Paradigma, et 

lokalt thrash/doom-metalband og 

snakket med trommeslageren deres, 

Karl J. Lervåg. Han var langhåra, 

sulten og aggressiv og det var akkurat 

hva vi trengte. En mann som var 

ti år yngre enn meg og som var ung, 

fremsynt og hissig. Han gjorde en 

svært god jobb. På bass-fronten var 

det litt varierende mannskap. Jeg 

trakterte bass på en del av låtene og 

en kar som heter Magne Moa spiller 

på resten. Han steppet inn da 

“Kakle” fikk is mellom tærne. 

Remme er en mann med mange historier 

på lager. Hør bare på hva som 

skjedde under innspillingen av 

åpningskuttet Flight To Nowhere. 


Steinar Remme: Vi spilte inn låtene mer eller 

mindre kronologisk. Da tiden var inne for å legge 

på vokalspor var planen å gå gjennom alle 

låtene, fra begynnelse til slutt. Teknikeren var jo 

sånn passelig sløv i nøtta etter mange timers lytting. 

Jeg gikk inn i studio, og han satt og vippa 

på stolen. Alle nivåer var justert og testet og alt 

skulle være klart. Han satte igang båndet. Tidlig 

i låta har jeg et vræl. I samme øyeblikk som vrælet 

dukker opp skvetter han så kraftig at han 

ramler av stolen og faller ned på gulvet, hehe. 

Vrælet er beholdt på plata, men resten av låta 

måtte synges inn på nytt. Han stoppet jo maskineriet 

mens han kravlet seg opp på stolen 

igjen... 

“Talentløs musikk fremført av idioter” 

Tarkus: Hvordan var responsen da denne plata 

kom? 

Steinar Remme: Musikken ble betegnet som alt 

fra progrock, pønkrock, death metal, hardcore, 

trashpunk, syrerock, “talentløs musikk fremført 

av idioter” og genialt. Alle hadde en mening om 

stoffet og det synes jeg er veldig greit. Jeg har 

hørt de fleste eventyr før, og det verste er å bli 

forbigått i stillhet. Folk la merke til både musikk 

og cover. 

Naked Truth: You Can Eat The Peanuts Out Of My Shit 

Tarkus: Jeg kan vel utmerket godt forstå at noen 

la merke til coveret... 

Steinar Remme: Diskusjonene om cover var 

…og hva hører vi på da? 

Redaksjonens spilleliste 

mange og jeg fikk de mest hårreisende forslag fra 

de andre i bandet. Jeg bare skar igjennom. Tok 

bilde av en drit, kalte plata for det den heter og 

er fornøyd med det. Faktisk var det bikkja mi 

som ranet peanøttskålen. Neste dag dreit hun 

ute. Jeg tok frem et kamera og tok bilde av kladden 

og benyttet det til cover. 

Tarkus: Hvordan ser du på albumet i dag - 11 år 

etterpå? 

Steinar Remme: Det er et av mine barn, og barn 

har jeg blandede følelser for. Det er ikke alltid at 

ens avkom vokser opp til forventningene. I motsetning 

til In A Strange Land som jeg føler er 

som en rødhåret stesønn vil jeg si at dette var et 

godt steg i riktig retning. Du vet; rødhårede stesønner 

pryler man fra tid til annen! Vårt beste 

verk hadde fremdeles ikke kommet. Det dukket 

opp først noen år senere. Jeg sikter til dobbelt- 

CD’en Wasted fra 1998. 

Tarkus: Det gikk seks år før dere kom med oppfølgeren 

Wasted. Året var 1998 og hva var grunnen 

til at det tok såpass mange år fra det tredje albumet 

til det fjerde? 

Steinar Remme: Jeg gav meg god tid, enkelt og 

greit. Etterhvert følte jeg at det var på tide å gjøre 

noe nytt og begynte å se meg om etter nye musikere. 

Jeg fikk tak i en ny trommeslager i og med 

at Karl Lervåg flyttet til Oslo. Igjen fikk jeg tak i 

lokale krefter og vi øvde et par år før CD’en kom 

ut. Øvingene fant sted i en gammel, nedlagt fiskebu 

i Ålesund sentrum. Senere flyttet vi til en nedlagt 

såpefabrikk. Vi rigget opp et mobilstudio i 

loftsetasjen hvor Wasted i hovedsak ble spilt inn. 

Tarkus: Er musikken du skaper progressiv? 

Steinar Remme: I all denne viraken om progrock 

eller ikke-progrock er det lett å bli svimmel. 

Samtidig så sitter det en forloren klovn på en 

holme i Romsdalsfjorden og lager en opplisting 

over norsk progrock. Alle mine utgivelser og 

band er, av for meg ubegripelige årsaker, utelatt. 

Dette tross at jeg fikk et 2X40 minutters portrett 

i prog-programmet “Uhørt” på RadiOrakel i Oslo, 

pluss dette intervjuet du nå leser i Norges eneste 

prog-blekke! Er noen tatt med buksene nede?? 

“En av verdens styggeste stemmer” 

Tarkus: Vel, tilbake til dobbeltalbumet Wasted. På 

dette albumet gjør du noe radikalt. Du overlater 

Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid… 

Trond Jon Christian Sven 

Steely Dan 

Everything Must Go 

Brian Eno 

Another Green World 

Autechre 

Draft 7.30 

Anekdoten 

Gravity 

Todd Rundgrens 

Utopia 

Utopia 

High Wheel 

Back From The Void 

Anekdoten 

Gravity 

Opeth 

Damnation 

Progres 2 

Dialog S Vesmirem 

St. Helena 

Hello Friend 

mikrofonen til en annen person, faktisk flere 

andre personer. 

Steinar Remme: Jeg har jo fått høre at jeg har 

en av verdens styggeste stemmer. Men som en kar 

sa en gang; “Nobody sings Dylan like Dylan” og 

jeg får vel si “Nobody sings Remme like Remme”... 

Tarkus: Jeg sikter til sporet Tempest Of Lost Souls 

og bet meg spesielt merke i vokalen som utføres av 

Vibecke Haagensen. Makan til stemmeprakt! 

Steinar Remme: Ja, og ei sexy budeie er hun 

også! Sjekk bare ut det laminerte vedlegget på 

Snerk. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg vokalprakten 

til ei meis jeg kjenner her i Ålesund som 

er med i miljøet rundt S-M-XL, en teatergruppe 

som har ganske stor suksess for øyeblikket. 

Stemmen hennes er svært lik Annisette fra Savage 

Rose. Hun var tredje eller fjerde kandidat som 

prøvesang og jeg fant ut at henne måtte vi ha 

med. Hun deltar på en såkalt duett, korer på en 

låt og tar seg av hovedvokalen på nevnte låt. 

Tarkus: Hva er nåværende status for The Naked 

Truth? 

Steinar Remme: Jeg har parkert begge gitarene 

mine på stueveggen. Det foreligger ingen planer og 

jeg har svært få nye låter. Bandet henger til tørk, 

for å si det sånn. Jeg bruker istedet tid på å jobbe 

med min nye roman. Dette blir min andre bok. 

Ja, du leste riktig. Remme er også forfatter. Den 

første boka kom ut i 1992 og bar tittelen Eva 

sover i askebegeret. Han har også liggende en bok 

som foreløpig ikke er utgitt ved navn Kvinner og 

andre forbruksvarer. For øyeblikket jobber han 

med en roman titulert En Skjebne Verre Enn Livet. 

Han er nå inne i sluttfasen og hvem vet? Kanskje 

kommer boka ut i løpet av året? Jeg fikk lese et 

kapittel fra boka, og mitt liv har ikke vært det 

samme siden. Jeg endte opp som sengevæter og 

ateist, så noe godt førte det tross alt med seg... 

Vi takker Steinar Remme for at han stilte opp til 

dette intervjuet og satte seg litt i tidsmaskinen 

med oss og gikk litt hit og dit, og tilbake i tid... 

Kontaktadresse 

Intense Heartbeat Records 

c/o Remme 

6010 Ålesund 

Telefon: 70 14 33 54/e-mail: sremm@frisurf.no 

Beach Boys 

Smile 

Diverse artister 

Kalevala 

Damon Shulman 

In Pieces 

Diverse artister 

House Of Many 

Windows 

Harmonium 

En Tournée 


Tarkus skriver for nybegynnere 

Pink Floyd & Soft Machine 

Pink Floyd og Soft Machine har da ikke 

mye felles, vil vel mange mene. Men i 

1967 var disse gruppene to av de største 

navnene i miljøet rundt London-klubbene 

UFO, Middle Earth og andre som hadde 

psykedelia på programmet. At de allerede 

på slutten av 1960-tallet hadde gått i hver 

sin retning, forhindrer ikke at vi finner det 

naturlig å presentere dem sammen i vår 

tydeligvis uendelige serie “Prog for nybegynnere” 

Jon Christian Lie og Trond Gjellum 

Pink Floyd 

ink Floyd – prog? Diskusjonene er mange, 

men det er nok liten tvil om at de var viktige Pbrikker 

i unnfangelsen av det som skulle bli 

den progressive rocken, sammen med grupper som 

f. eks. Moody Blues og The Nice. 

Historien om Pink 

Floyd går tilbake til 

1965 da gitaristen 

Roger Keith Barrett 

(bedre kjent som 

Syd Barrett) forlot 

fødebyen Cambridge, 

og dro til London 

for å studere 

kunst. Der møtte 

han tre arkitektstudenter 

som også 

Piper At The Gates Of Dawn 

var fra Cambridge. 

Det var bassisten Roger Waters, trommeslageren 

Nick Mason og organisten Rick Wright. Etter utallige 

navnekombinasjoner døpte han gruppa Pink 

Floyd, oppkalt etter to blues-artister. Rhythm’n’blues 

var også deres utgangspunkt i startfasen, men 

de kastet seg snart på den psykedeliske bølgen. 

Syd Barrett hadde et stort talent innenfor det å 

skape naive og nyskapende poplåter som passet 

perfekt i tiden. Et par av singlene (deriblant See 

Emily Play) sendte de inn på hitlistene. Pink Floyd 

ble imidlertid aldri noe typisk single-band. De foretrakk 

heller å fordype seg i utflippede improvisasjoner 

og jam-sessions, noe som kom frem gjennom 

live-utgaven av Floyd på dette tidspunktet. 

Pink Floyd i 1971. Fra venstre Nick Mason, David Gilmour, Roger Waters og Rick Wright. 

Debut-albumet The Piper At The Gates Of Dawn 

(1967) skapte i sin tid et jordskjelv innen britisk 

psykedelia, og fremstår selv i dag som et av de 

virkelig nyskapende verk innen sjangeren. Barrett 

var tidlig ute med å eksperimentere med stemmer 

og andre lyder enn sang og instrumenter - noe 

som etterhvert ble et varemerke for bandet. 

Dessverre eksperimenterte han ikke bare med 

musikk. Til å begynne med så det ut til at hans 

enorme inntak av LSD hadde kreativ effekt. Men 

etterhvert utviklet Barrett schizofrene trekk og 

påfunnene ble stadig sykere. Han fikk den fikse 

ideen å spille en eneste akkord på hver eneste låt 

– på hver eneste konsert. I en slags overgangsfase 

kom David Gilmour inn på gitar, og etter en heller 

mislykket periode med fem medlemmer overtok 

Gilmour Syds plass i Pink Floyd. Barrett ble skjøvet 

ut av gruppa. 

På denne tiden gikk gruppa mer i retning av å 

utforske lyd og spille lange temaer. Med LP’en A 

Saucerful Of Secrets (1968) innførte gruppa helt 

nye måter å lage lyd på. Teknikken og utstyret var 

avansert og konsertene introduserte “kvadrofonisk 

lydsveiping”. 

Den neste LP’en var soundtrack-albumet More 

(1969) som inneholder alt fra mer akustiske landlige 

spor, til drønnende demonisk tungrock, via 

mer eksperimentelle lyd-utflukter og humoristisk 

galskap. 

Oppfølgeren Ummagumma (1969) var et dobbeltalbum 

bestående av live- og studio-spor, side om 

side. Studiosporene var av forholdsvis eksperimentell 

art og gav hvert bandmedlem individuelle 

muligheter til å 

utforske og eksponere 

sine egne 

musikalske visjoner. 

Pink Floyds første 

kommersielle 

gjennombrudd kom i 

1970 med albumet 

Atom Heart Mother. 

Hele første side var 

viet tittelkuttet Atom Heart Mother 

som var skrevet i 

samarbeid med 

komponisten Ron Geesin. Stykket var symfonisk 

oppbygd med mektig kor og orkester. 

Året etter fulgte de opp 

med Meddle. Echoes som 

er hovedverket på albumet 

viser Pink Floyd fra sin 

mest progressive side. Flytende, 

drømmende og fantasistimulerende 

er tre 

stikkord. Foruten åpningskuttet 

One Of These Days 

som er en røff spacerocker, 

består resten av albumet 

av mer lavmælte, 

akustiske spor. 

Obscured By Clouds (1972) 

ble nok et soundtrackalbum 

og kan betegnes 

som en komprimert 

videreføring av forgjengeren 

sentrert rundt kortere 

låtformat. Filmatiske 

instrumentaler 

iblandet 

døsige, landlige 

spor og mer rockorienterteGilmourinnslag. 

del 17 

Det definitive 

gjennombruddet 

kom som kjent i 

1973 med konseptalbumet 

Dark Side 

Of The Moon. Den 

perfekte kombinasjon 

av vakker 

musikk, overras- Meddle 

kende effekter og 

en lydkvalitet av ukjent format gav de også tilgang 

til et verdensomspennende publikum. Plata innledet 

en ny epoke med Roger Waters i lederstolen. 

I 1975 fulgte de opp suksessen med Wish You Were 

Here, et album som er noe mindre dynamisk, men 

mer varm og drømmende enn sin forgjenger. 

Temaet fra Shine On 

You Crazy Diamond, 

gjør opplevelsen av 

plata til et atmosfærisk 

stykke symfonisk 

rock. 

Bandets neste verk 

var konseptalbumet 

Animals (1977). 

Her fikk Waters’ 

pessimisme frie 

Wish You Were Here 

tøyler og komposisjonene 

var lange, 

dristige og fremdeles svært space-preget. Plata 

varierer mellom akustisk visesang, symfo, Gilmour-soloer 

i fusion-drakt, og til og med kompromissløs 

pønk-energi. Live-utgaven fra denne perioden 

viste bandet fra deres desidert tyngste og 

mest aggressive 

side! 

Mens de øvrige 

medlemmene jobbet 

med soloprosjekter/andreproduksjoner 

skrev Waters 

den definitive musikalske 

romanen om 

etterkrigsgenerasjonen 

- The Wall. 

Relativt trist i Animals 

melodiføringen, 

men spekket av voldsomme, men vakre melodier. 

Tekstene var et kapittel for seg og produksjonen 

var mildt sagt monumental. 

På denne tiden oppstod det store konflikter innad 

i bandet. Roger Waters fikk en slags forestilling 

om at det var han som dro lasset og gav Rick 

Wright sparken etter turneen. Neste album The 

Final Cut består stort sett av overliggere fra forrige 

album. Noen mener at plata var en solid nedtur, 

mens andre mener den deler mange av de samme 

kvaliteter som The Wall. 

Vennskapet i gruppa var fullstendig ødelagt og det 

hele tilspisset seg i så stor grad at Roger Waters til 

slutt ønsket å møte de resterende medlemmer i 

rettssalen. Han ytret ønske om å avvikle bandet, 


noe de andre i Pink Floyd sterkt motsatte seg. Det 

endte med at Waters tapte rettsaken og de andre 

fikk beholde retten til navnet. Siden har de gått 

hver sin vei. Roger Waters som soloartist, de andre 

som Pink Floyd. 

Pink Floyd er snart tilbake i regi av Gilmour og 

Mason. Noe senere vender også Rick Wright tilbake. 

I 1987 ser A Momentary Lapse Of Reason 

dagens lys og selv om savnet av Waters er påtagelig 

viser plata at bandet fremdeles kan kréere vakker 

musikk. Rett skal være rett; plata lukter 80talls 

og uttrykket er hakket mer grandiost enn før. 

I 1994 kom Pink Floyds foreløpig siste album The 

Division Bell. Lydmessig lukter de på soundet som 

preget bandet i perioden 1973-75. Materialet er 

komponert i fellesskap gjennom utprøving og 

samspill og fungerer bedre enn på lenge. Fremtiden? 

Inntil videre er Pink Floyd lagt på is, men 

David Gilmour og Rick Wright jobber med hvert 

sitt soloalbum. Det samme gjør Roger Waters. 

Anbefalte skiver 

The Piper At The Gates Of Dawn (1967) 

Spacerockens spede begynnelse og Syd 

Barretts hovedverk. Essensielt psykedeliaalbum. 

Atom Heart Mother (1970) 

Her snuser Pink Floyd på symforocken. Av de 

mer vellykkede møter mellom rock og klassisk 

musikk. 

Meddle (1971) 

Echoes som opptar hele side B er grunn nok 

til å sjekke ut albumet. Pink Floyd på sitt 

mest progressivt/symfoniske, og er på høyde 

med prog-klassikere fra perioden. 

Wish You Were Here (1975) 

Pink Floyd fortsetter å utforske lyd og spiller 

lange temaer. Et mer drømmende og sørgmodig 

album hvor David Gilmours stemningsfulle 

gitar virkelig kommer til sin rett. 

Animals (1977) 

Inneholder musikalsk en dristighet, intensitet 

og dybde som er unik for albumet. Pink 

Floyd i et slags grenseland mellom prog/spacerock. 

Soft Machine 

S 

oft Machine regnes av mange for å være kanskje 

det definitive Canterburybandet. Sam- 

men med Caravan vokste det ut av psykedeli- 

apopbandet The Wilde Flowers, og sammen mer 

Pink Floyd, var de et av de mest populære bandene 

på den store undergrunnsscenen i London på 

slutten av sekstitallet. De gjennomgikk en hel 

rekke personellbytter, noe som også satte sitt preg 

på plateproduksjonen. 

De tidlige tider 

Bandets tidlige musikk kan vel best beskrives som 

improvisasjoner som avbrytes av sanger som henter 

like mye fra jazz og engelsk music hall-humor 

som det er rock. Dette tidlige bandet besto av 

Kevin Ayers på gitar, Robert Wyatt på trommer, 

Mike Ratledge på orgel og etterhvert Hugh Hopper 

på bass. 

På debutalbumet Volume One (1968) viser de et 

band som er i ferd med å ta et steg langt unna det 

de fleste andre engelske band syslet med. Sangene 

bindes sammen med improviserte passasjer og en 

haug med lydeffekter som i våre dager helst kan 

karakteriseres som flaue, eller til nød sjarmerende. 

Spillingen er av høy kvalitet, og særlig Ratledges 

orgel og Wyatts trommer plasserer 

dette i en helt annen divisjon enn 

det meste annet som var å oppdrive 

på den engelske undergrunnsscenen. 

Skiva ble forsøkt produsert av 

Chas Chandler (mannen som oppdaget 

Jimi Hendrix), men det påstås 

at bandet gjorde mesteparten mens 

han satt i telefonen. 

Det neste albumet, Volume 2 

(1969), inkluderte et nytt medlem, 

bassisten Hugh Hopper, som før 

hadde vært bandets roadie. Hans 

massive fuzzbass ga bandet et helt 

unikt sound, og de ble godt mottatt 

av rockepublikummet. Dette 

resulterte bl.a. i at de kunne turnere 

sammen med Jimi Hendrix. På denne skiva 

fjerner de seg litt fra debutens galskap og putter 

inn lengre og mer komplekse komposisjoner der 

de gjør bruk av bl.a. en blåserrekke. Etter denne 

skiva slutter Ayers, og bandet var nå en trio av 

Hopper, Ratledge og 

Wyatt. 

Third (1970) er vel 

kanskje det mest 

klassiske albumet 

med den tidlige 

besetningen. På denne 

skiva var blåserne 

enda mer en del av 

gruppas sound, og 

Volume One 

komposisjonene 

varierte mellom 

komplekse, nedskrevne 

komposisjoner og krevende improvisasjoner. 

Men oppe i det hele var det fortsatt en plass 

for det lyriske og melodiske, og Robert Wyatts 

vokal på Moon In June er et av den tidlig progens 

mer spesielle øyeblikk. Skiva var et dobbeltalbum 

med fire låter, og viste at bandet var helt i forkant 

av både prog og det som etter hvert skulle bli 

fusion. 

Hvileløs vandring 

Men med Third var det akkurat som om de gikk 

litt tomme for den piffen som ga dem det særegne 

soundet deres. Fourth (1970) gled over i mer pregløs 

fusion, og med Fifth hadde Robert Wyatt forlatt 

skuta. Selv om skiva kan oppleves litt langdryg 

til tider, så mener jeg at Fifth (1972) har 

flere høydepunkter enn Fourth. Låtene har fortsatt 

mye preg av improvisasjon, og særlig Elton 

Deans sax står i 

fokus i skivas flytende, 

nesten Pink 

Floyd-aktige stemninger. 

Mike Ratledges 

orgel og 

el.pianospill setter 

fortsatt særpreg på 

musikken, men den 

umiddelbare varmen 

og sjarmen er 

på vei ut. 

Third 

Før Seven (1973) 

forlot Hopper bandet, og inn på bass kom Roy 

Babbington, en mer typisk jazzbassist, inn. Dette 

albumet er det siste som har en rest av den gamle 

sjarmen, humoren og uforutsigbarheten. Med bandet 

merkes av at saksofonisten Karl Jenkins 

begynner å få litt vel mye å si, og noen av låtene 

er pregløs syttitallsfusion som bare er skrevet for 

å kunne putte inn mest mulig soloer. 

På oppfølgeren Bundles (1975) ble Ratledges tilstedeværelse 

enda mer marginalisert gjennom inntreden 

av den unge og fremadstormende gitaristen 

Alan Holdsworth, som på dette albumet gjør en 

bemerkelsesverdig god jobb. Jenkins spiller også 

mer synth enn sax, og soundet på denne skiva 

låter faktisk friskere og mer inspirert enn på 

lenge. Fortsatt er det mer typisk fusion enn prog, 

men skiva viser så absolutt at bandet fortsatt 

kunne litt hvis de bare ville. 

Men Ratledge gikk lei, og forlot bandet. Med det 

siste originalmedlemmet 

ute, ble det 

full plass til Jenkins 

og hans lite 

varierende komposisjoner. 

Alan 

Wakeman, fetter til 

Rick, kom inn på 

gitar, men skiva 

Softs (1976) er i 

manges ører en 

ganske platt og 

kjedelig affære Bundles 

uten mål og 

mening. Omtrent like meningsløst var livealbumet 

Alive and Well in Paris, som viste et band som levde 

men ikke akkurat kunne sies å føle seg vel... 

På Land of Cockayne (1981), er det lite eller ingenting 

som minner noe som helst om det gamle Soft 

Machine, og skiva er vel i gavnet et soloalbum for 

Jenkins komposisjoner med musikere som Alan 

Holdsworth på gitar og Jack Bruce på bass. Et 

orkester hjelper også til, men særlig inspirerende 

er det ikke. Etter dette gikk bandet fullstendig i 

oppløsning. 

I ettertid har mange av musikerne fra bandet gjort 

seg gjeldene i en rekke musikalske sammenhenger. 

John Marshall og Karl Jenkins er ettertraktede 

jazzmusikere, Alan Holdsworth er en legendarisk 

gitarist, Mike Ratledge har gjort suksess innen 

reklamefilmmusikken, Hugh Hopper holder fortsatt 

koken innenfor den mer typiske Canterburyproggen 

og Robert Wyatt har gitt ut en rekke perler 

av noen soloalbum. 

Anbefalte skiver 

Volume 1 

Galskap satt i noe som kan minne om et system. 

Third 

En god start for å få tak i det mer jazzete 

soundet til bandet. 

Bundles 

Tung, tøff og rett så vellykket gitarbasert 

fusion. 

I etterkant har det kommet en rekke utgivelser 

av typen live og arkivinnspillinger. 

Sjekk ut hjemmesiden til 

cuneiformrecords.com og se hva du finner 

der. 


Svens Mimrehjørne: 

Kestrel 

Kestrel 

Svens mimrehjørne har stort sett tatt for 

seg plater som var rett så kjente i sin tid, 

men som av en eller annen grunn langt 

på vei har blitt glemt i våre dager. Denne 

gangen skal vi gjøre et unntak fra dette, 

og ta for oss en plate som gikk fullstendig 

hus forbi da den ble gitt ut på en 

liten label i 1974 

Sven Eriksen 

K 

estrel så dagens lys i Whitley Bay ved kysten 

rett utenfor Newcastle allerede i 1971. 

Bandet besto av Dave Black (gitar), John 

Cook (keyboards), Tom Knowles (sang), Dave 

Whittaker (trommer) og Fenwick Moir på bass 

og fløyte. Whittaker hadde spilt med trioen Gin 

House som ga ut en LP i 1971, ellers var det tynt 

med erfaring. I 1973 ble de oppdaget av produsenten 

og talentspeideren John Worth, og han 

skaffet dem kontrakt med Cube Records, og plata 

ble spilt inn i selskapets eget studio i London. 

Stilmessig kan Kestrel klassifiseres som klassisk 

progrock med innflytelse fra både jazz og populærmusikk 

- eller “Yes møter Burt Bacharach”. 

Selv listet de Yes, Genesis, ELP, Beatles, Santana 

og Focus som inspirasjonskilder. 

Plata åpner med The Acrobat – de par første taktene 

låner uhemmet fra åpningen på Watcher Of 

The Skies – men den tar snart en ganske annen 

vending. Yes-aktig bass parret med tydelig Focusinspirert 

gitar spiller tette maj7-akkorder. Tom 

Knowles er en habil vokalist mens trommespillet 

nok er det minst spennende ved gruppa. Snart 

drar de ut i en elpiano-solo over typiske jazzharmonier. 

En nokså “catchy” låt som slutter litt 

brått. Neste låt, Wind Cloud er en rolig affære 

med en pen melodi. Blacks gitarspill er delikat 

og lekkert, jazzaktig, nesten en blanding av 

Focus, Cressida og Fruupp. Introen til I Believe In 

You er igjen svært Focus-inspirert, på ny viser de 

talent for å skrive fengende melodier og framføre 

dem innenfor en progrock-ramme. Det er riktignok 

John Cooks keyboards som i hovedsak hindrer 

at det tidvis sklir ut i ren pop, rock eller 

hvasomhelst. Lett på fingrene på elpiano, kjapp 

på Clavinet, heftig på Hammond, og ytterst 

smakfull på sine sjeldne, men til gjengjeld altoppslukende 

Mellotron-partier. 

Alt dette demonstrerer han i Last Request, en låt 

som starter forsiktig med piano og elpiano og en 

neddempet backing. De introduserer tidlig et 

refreng som først ikke gjør så mye ut av seg, men 

som de trekker fram først en gang med flott Hammondspill 

lagt til, og når låta nærmer seg slutten 

lesser de på med det de har. Når Mellotronen sniker 

seg inn helt til slutt er det ingen tvil om at 

det er et progband Kestrel helst vil være. Denne 

oppskriften gjentar de forøvrig også ved et par 

senere anledninger – med relativt stort hell. 

End Of An Affair minner mest om et tiloversblevet 

kutt fra Yes’ debutalbum. Kompetent laget, 

men usannsynlig utdatert i 1974. Samme året 

som Yes gjorde Relayer, Genesis The Lamb, Gentle 

Giant The Power And The Glory, og ELP forlengst 

hadde laget Brain Salad Surgery, virker denne 

samlingen naiviteter nesten bakstreversk. Da 

hjelper det ikke at plata avsluttes med tre 

minutter og atten sekunder med et av de fineste 

Mellotron-partiene jeg har hørt på veldig lenge. 

At et ukjent band skulle klare å slå igjennom 

med en slik debutplate sent i 1974 var en umulighet. 

Det tok da heller ikke lang tid før bandet 

var oppløst og medlemmene spredt for alle vinder. 

Black og Knowles fant dog en viss suksess fire år 

senere som medlemmer av gruppa Goldie da de 

fikk en kjempeselger med Making Up Again. Og 

slik ender vel historien om et av de aller minst 

kjente progbandene i England på midten av 70tallet. 

Kestrel 

Kestrel 

LP Cube HIFLY19 1975 

CD Eclipse Records ECCD 4 1999 


ANEKDOTEN 

gravity 

Format CD 

Nasjonalitet Sverige 

Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Virta 

Katalognr 004 

Spilletid 46:24 

et svenske prog-flaggskipet 

Anekdoten er endelig tilbake. D Igjen er det på tide å heve det 

svenske flagget til topps, dynke seg 

i nordisk vemod, og drukne sitt legeme 

i de mellotroniske innsjøer... 

Den mest åpenbare endringen i forhold 

til tidligere albumslipp er fraværet 

av celloen til Anna Sofi Dahlberg. 

Hun kan dermed konsentrere 

seg mer om mellotron-bruken, noe 

det faktisk er enda mer av enn tidligere 

på dette albumet. Samtidig 

varierer de låtene med lydkilder som 

orgel, elpiano og vibrafon. Mye 

tyder på at Anekdoten har lagt av 

seg de mest brutale kaskadene i sine 

låtstrukturer og heller forsøkt å 

fokusere på det stemningsmessige. 

Åpningskuttet Monolith åpner med et 

umiskjennelig riff som neppe kunne 

vært kréert av andre enn Anekdoten. 

Sporet kunne uten problemer passet 

inn på From Within. Ricochet minner 

meg faktisk litt om Manic Street Preachers 

i deres mer symfoniske hjørne, 

med sine vakre vokale innslag og luftige 

refreng. SW4 er et kutt som ligger 

farlig nær postrock/dronerock. 

Tankene går også til Landberks 

Indian Summer samt Paatos, tilsatt 

en psykedelisk undertone. Tittelkuttet 

Gravity er så typisk Anekdoten 

som det kan få blitt; dystert og 

intenst, med voldsomme drønnende 

symfoniske partier samt nokså klagende 

orale sakramenter. 

I så måte nok et vellykket album fra 

svenskene. Anekdoten har modnet 

betraktelig låtmessig, og verdsatte 

du forgjengeren From Within er 

sannsynligheten stor for at også 

Gravity vil falle i god jord. 

Virta Records 

www.anekdoten.se 


Anmeldelser 

BLAST 

altrastrata 

Format CD 

Nasjonalitet Nederland 

Innspilt 2002 

Utgitt 2003 

Plateselskap ReR Megacorp 

Katalognr Blast1 


Trond Gjellum 

et nederlandske bandet Blast, 

har gjennom hele sin karriere D hatt tilhold i en musikalsk verden 

som er full av mørke, dramatiske 

klanger, plassert inn i krevende komposisjoner 

og utfordrende arrangementer 

som slekter på det Univers 

Zero, Shub Niggurath og Art Zoyd har 

bedrevet. Med en instrumentering 

som har sax, fløyte og elektronikk 

som sentrale elementer, sier det seg 

selv at bandet kan skape lydbilder 

som de er ganske alene om innenfor 

den mer eksperimentelle delen av 

rocken. Bandet har gjennom hele sin 

karriere hatt en varierende besetning, 

og på denne er trommeslager 

Fabrizio Spera bragt inn på trommesett, 

perkusjon, sither og diverse 

elektroakustiske prepareringer. 

Å kalle Blasts musikk tilgjengelig før 

har vært vanskelig, og denne gangen 

er det enda verre. Låtene og komposisjonene 

er der fortsatt, men bestanddelen 

av improvisasjon er enda mer 

nærværende nå enn før, noe som gir 

skiva et litt vel sprikende sound i 

mine ører. Jeg synes de gjør seg best 

når det er komposisjonene de drar i 

gang med. Her viser de at de er tonekunstnere 

med sikker sans for å finne 

fram til riff og harmonier som er både 

plantet i Zeuhl/RIO-tradisjonen, men 

som også slekter på moderne orkestral 

avantgarde. Improvisasjonsseksjonene 

inne i låtene og for seg selv synes jeg 

noen ganger blir litt typiske “se hvor 

mye rart jeg kan spille’a, gutter”. De 

stramme komposisjonene er gode nok 

i seg selv, og jeg synes at de kanskje 

burde holdt seg bare til dette. På sitt 

beste er denne skiva uhyre bra og 

spennende, men på sitt verste er den 

vaklende og uinspirerende. Kanskje 

burde du kjøpe og dømme selv? 

ReR Megacorp 

www.megacorp.u-net.com 

DAMON SHULMAN 

in pieces 

Format CD 

Nasjonalitet UK 

Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap privat 

Katalognr NDSCD 1001 


D 

Sven Eriksen 

e med god hukommelse vil huske 

at Damon Shulman var leder 

av gruppa Different Trains som 

ga ut en plate (On The Right Track) på 

Giant Electric Pea i 1994. Selv om 

musikken ikke var progrock, kunne 

man glimtvis høre hvor Shulman hadde 

gått sin musikalske “skole” – som 

sønn til den eldste av Shulman-brødrene 

i Gentle Giant. 

Og selv om musikken på In Pieces heller 

ikke er progrock i ordets vanligste 

betydning, hører vi allerede i åpningstonene 

de spesielle synkopene og det 

intrikate samspillet mellom de ulike 

instrumentene som i så stor grad var 

med på å gi Gentle Giant deres særpreg. 

Musikken er ikke alltid så lett å 

klassifisere, men her er mange “grooves”, 

det er både soul- og jazzinfluenser 

å høre, det er leken rytmisk popmusikk, 

det er abstrakt rock, det er 

snev av symfonisk rock, ja det er til 

og med en liten, morsom snakket 

affære om rotter... 

Så om plata stilmessig spenner over et 

ganske stort område, så har alle de 

åtte kuttene én ting felles – nemlig at 

de er skrevet og framført med en veldig 

stor grad av musikalitet av en låtskriver 

og musiker med eleganse, 

integritet, smak og et ærlig og utilgjort 

uttrykk. Mye er videreført og 

videreutviklet fra On The Right Track, 

alle medlemmene i Different Trains 

bidrar for eksempel i større eller mindre 

grad på denne plata, Shulman har 

også fått hjelp av John Jowitt og Paul 

Cook fra IQ, i tillegg til at fader Phil 

står for tekst og stemme på den tidligere 

nevnte Rats. 

Et av høydepunktene for meg er den 

elleve og et halvt minutt lange Forever, 

hvor Shulman klarer å spenne 

over et stort musikalsk spekter fra folketoner 

til symfonisk rock. Mektig og 

gripende, og med et blokkfløyteparti 

som minnet meg veldig om noe jeg 

hørte for snart tretti år siden... 

En fin plate er det, laget av en musiker 

som aldri tar den korteste veien, 

en musiker som eksperimenterer helt 

frigjort fra definerte sjangere, og som 

derigjennom har produsert en plate 

som burde kunne tiltale alle som ikke 

er hengt opp i at musikk på død og 

liv må låte sånn eller slik. 

Damon Shulman 

www.damonshulman.com 

ANTHONY PHILLIPS 

radio clyde 

Format CD 


Innspilt 1978 

Utgitt 2003 

Plateselskap Blueprint 

Katalognr BP354CD 


A 

nthony Phillips er ikke akkurat 

kjent for sine mange live-opptre- 

dener, og denne sjeldne radio- 

konserten ble spilt inn (og kringkastet) 

som en del av markedsføringen av hans 

andre soloalbum Wise After The Event i 

1978. Fra denne utgivelsen får vi riktignok 

bare høre Moonshooter og Now 

What (Are They Doing To My Little Friends). 

I tillegg framfører han ett kutt 

fra The Geese And The Ghost, resten er 

ting som etterhvert skulle dukke opp i 

diverse utgaver av Private Parts And Pieces, 

noen først flere år senere. 

Innspillingene er gjort av Phillips 

alene med gitar, og fordi mastertapen 

var forsvunnet er denne CD-en laget 

fra en kassettkopi, noe som gjør at 

lydkvaliteten er noe under pari. Med 

andre ord, plata er ikke noe for 

begynnere, skal du bare ha én liveplate 

med Anthony Phillips er fremdeles 

The Living Room Concert fra 1993 førstevalget. 

Men en trivelig snau time 

med en av engelsk musikks fineste 

låtskrivere er det så absolutt. 

Voiceprint Records 

www.voiceprint.co.uk 

Sven Eriksen 


FRED FRITH 

speechless 

Format CD 


Innspilt 1980 

Utgitt 2003 

Plateselskap Fred Records/ReR Megacorp 

Katalognr RER/FRO 04 


Trond Gjellum 

FRED FRITH 

keep the dog 

Format 2CD 


Innspilt 1991 

Utgitt 2001 

Plateselskap Fred Records/ReR Megacorp 

Katalognr RER/FRO 03 

Spilletid 49:42/46:43 

E 

Trond Gjellum 

tter å ha fristet en tilværelse 

på en rekke større og mindre 

plateselskaper, har Fred Frith 

endelig fått i gang sitt eget Fred 

Records, og et av de første prosjektene 

til dette selskapet har vært å få 

gjenutgitt gamle innspillinger som 

har hatt varierende grad av tilgjengelighet 

i de senere år. Speechless fra 

1980 er sammen med forgjengeren 

Gravity, kanskje to av de beste skivene 

Frith noensinne har satt sitt 

navn på. På disse skivene viser Frith 

at han behersker prog, pop, punk, 

avantgarde, new wave, ymse folkemusikk 

og en drøss andre sjangrer 

med like stor autoritet, og det er 

tydeligvis ingen problemer med å 

riste det sammen i skjønn forening i 

samme låt. Det er tilgjengelig og 

hyggelig i det ene øyeblikket for å 

snu på femøringen og utfordre ørene 

dine med krasse klanger, skjeve rytmer 

og merkelige riff, i det neste. 

Hvis du kan se for deg Lars Hollmer 

spille sammen med Henry Cow mens 

de prøver å låte som midtperiode 

Stormy Six, har du en vag pekepinn. 

Men den er så mye mer enn det. Dette 

albumet er bare så bra at du MÅ 

ha det, bare MÅ ha det! 

På Keep The Dog har han samlet 

gamle venner som Charles Hayward 

(trommer, tidligere Camberwell Now 

og This Heat), Bob Osterdag (sampler), 

Zeena Parkins (harpe og key- 

boards, spiller nå med Bjørk) og 

gitarfenomenet Rene Lussier. Formålet 

med dette bandet var å spille 

låter fra Friths mangslungne karriere 

i en live setting, men samtidig 

klare å gjøre det til noe mer enn 

bare coverversjoner av eget materiale. 

Akkurat som Friths karriere er 

mangfoldig, er også materialet på 

denne skiva det. Her er det alt fra 

det melodiske og tilgjengelige til 

det komplekse. Improvisasjon får 

også en sentral plass og gir gamle 

låter en ny polish. Alt lar seg ikke 

like godt overføre til en livesetting, 

og siden opptaket er gjort rett til 

DAT fra miksepulten, uteblir også 

den store publikumsresponen for oss 

lyttere. Men ut fra reaksjonene 

langt bak i lydbildet, kan man høre 

at det verdsettes. Og det skjønner 

jeg, for i veldig mange tilfeller viser 

dette ensemblet Friths geni som 

komponist, arrangør og utøver på 

en strålende måte. Den er ikke noe 

bra start for en nybegynner, men for 

de som vil mimre litt eller høre 

gamle klassikere som for eksempel 

Norrgården Nyvvla (en hyllest til 

Lars Hollmers hjemsted og studio) i 

storbandtapning, er dette skiva. 

ReR Megacorp 


DIFFICIL EQUILIBRIO 

simetricanarquia 

Format CD 

Nasjonalitet Spania 

Innspilt - 

Utgitt 2003 

Plateselskap Musea 

Katalognr FGBG 4471 AR 


B 

Trond Sætre 

arcelonas King Crimson er tilbake 

med sitt første album på 

tre år, og sammenlikningen er 

fortsatt gangbar. Med Difficil Equilibrios 

suggererende gitarer og mørke 

toneleier er inspirasjonen fra KC mer 

enn tydelig. 

Heldigvis har katalanerne også tilstrekkelig 

egenart. For eksempel er 

de tydelig mer melodiøse enn sitt 

store forbilde. Iblant merker man et 

visst slektskap med Camel, og for 

ytterligere å understreke bredden i 

inspirasjonskilder inneholder plata en 

svært vital og rocka cover av Gongs 

Dynamite. Og også der D.E. hermer 

etter King Crimson ender de gjerne 

opp med noe som låter høyst personlig. 

Tittelsporet, for eksempel, med 

sitt svært luftige, nærmest spaceaktige 

lydbilde, er en herlig “omskriving” 

av King Crimsons Indicipline. 

Andre stikkord er akustisk musikk, 

gjesteopptredener av både cello og 

blåserseksjoner, og innslag av det 

som litt banalt kalles world music. I 

denne sammenheng er låta Zakarit 

Mena al Maghreb skivebom, da de 

afrikanske trommene ikke passer 

inn i D.Es lydbilde i det hele tatt. 

Langt mer vellykket er tilløpene til 

orientalske rytmer og toner på den 

påfølgende Trayecto. 

Albumet med det vanskelige navnet 

Simetricanarquia er en behagelig, 

men samtidig tung produksjon, og 

stadfester Difficil Equilibrio som et 

av kontinentets beste band innen 

mørkere prog-rock. 

Musea 

www.musearecords.com 

DJAM KARET 

a night for baku 

Format CD 

Nasjonalitet USA 

Innspilt 2002-03 

Utgitt 2003 

Plateselskap Cuneiform 

Katalognr rune 169 


Trond Sætre 

e er tilbake med enda et 

album, Amerikas yndlinger D innen art-rock (ved siden av 

de mer sjangermessig omdiskuterte 

Phish). Djam Karet har de siste par 

årene gitt ut en større samling “limited 

edition”– CDer, men dette er 

deres første offisielle studioalbum 

siden New Dark Age (2001). 

Med en viss rett kan Djam Karet kalles 

for USAs Ozric Tentacles, men de 

er mer allsidige enn sistnevnte. DK 

blander, i et forrykende tempo, symfo-rock, 

psykedelia, tekno og den 

formen for gitarspill som, akkurat 

som hos Dixie Dregs, alltid balanserer 

mellom heavy og jazz. Djam 

Karet har mange klare fortrinn: 

Ubestridelig musikalsk talent, evne 

til å blande sjangre på en naturlig 

og troverdig måte, og kanskje framfor 

alt: En utrolig energi og intensitet 

i framførelsen. Selv i roligere 

øyeblikk er Djam Karets musikk 

spent som en stålfjær. 

At bandet er så utrolig originalt som 

deler av amerikansk musikkpresse 

hevder, vil jeg derimot stille spørsmål 

ved. Vellykte blandinger av tekno 

og gitarmusikk har vi da tross alt 

hørt noen eksempler på før, også fra 

Djam Karet selv. Heavy-jazzgitaren 

får dominere plata ganske mye, og 

selv etter flere gjennomlyttinger er 

det mange spor som høres ganske 

like ut. Uten tvil er Djam Karet en 

av de beste gruppene innen progressive 

blandingssjangre. Men jeg har 

en følelse av at de gjør seg bedre på 

scenen enn på plate. Håper jeg får 

sjansen til å finne ut av det en dag. 

Cuneiform Records 

www.cuneiformrecords.com 

FUTURE WHIRL 

future whirl 

Format CD 

Nasjonalitet Norge 


Utgitt 2002 

Plateselskap Gompa Records 

Katalognr - 


ak dette kryptiske prosjektnavnet 

skjuler det seg en B nordmann ved navn Bård Titlestad 

(tidligere kjent fra prosjektet 

Oberon). Med unntak av et spor står 

han bak samtlige komposisjoner, 

trakterer alle instrumentene og synger. 

Titlestad legger her an en utpreget 

akustisk profil, som likevel fremstår 

grundig gjennomarbeidet og 

arrangert. 

Kjedelig? Ikke nødvendigvis. Til tross 

for en instrumentering med akustisk 

gitar, vokal og sparsommelig perkusjon 

i fokus, har Titlestad gjort seg 

flid med fyldige arrangement for piano 

og strykere. Sistnevnte dreier seg 

om samplinger fra et ekte strykerensemble, 

hvilket fortoner seg skremmende 

autentisk. 

Resultatet har blitt et annerledes og 

stemningspreget album farget av 

sterke melodier – bekledd i et 

omfangsrikt, melankolsk og drømmende, 

harmonisk univers. Enkelte 

spor ivaretar en nokså fascinerende 

uhyggestemning, og gjennomgående 

for plata en mørkere, mystisk bunntone. 

En egenartet vokal får ta sin 

del av skylden. Med et snev av godvilje 

påkaller den assosiasjoner i retning 

vokalister som David Bowie og 

David Sylvian. 

Liker du din musikk mollstemt, 

atmosfærisk og fascinerende kan 

letingen herved innstilles. 

Gompa Records 

www.futurewhirl.com 



MAGELLAN 

hundred year flood 

Format CD 


Innspilt 2002 

Utgitt 2002 

Plateselskap Magna Carta 

Katalognr MA-9045-2 


Sven Eriksen 

esteparten av denne plata 

består av Trent Gardners rys- Mtende 

kjærlighetserklæring 

til broren Jack som ble drept i Vietnamkrigen 

i 1966 da Trent var bare 

fire år gammel. Vekselvis i form av 

hylende gitarer og hardslående perkusjon, 

i salmeform, gjennom bandets 

vokalgymnastiske varemerke, 

eller rett og slett pompøs symfonisk 

prog. Musikken og teksten er tidvis 

så intens at den truer med å rive i 

filler alt den kommer i inngrep med, 

andre ganger så skjør at man frykter 

at den minste forstyrrelse vil 

tilintetgjøre den. 

Etter første gjennomhøring satt jeg 

for det første igjen med en litt ekkel 

følelse av at dette var litt FOR privat, 

og for det andre at kompleks 

prog kanskje ikke var det rette 

medium for en slik følelsesladet 

tekst. Men etterhvert har jeg forandret 

mening. Magellan har brukt lignende 

type tekster tidligere med 

stort hell (Estadion Nacional fra 

Impending Ascension for eksempel), 

og etterhvert som temaene og 

musikken satte seg føltes det mer 

og mer passende at de har gitt denne 

hjerteskjærende fortellingen et 

slikt tonefølge. Det er jo denne 

musikkformen Magellan behersker, 

og det er tydelig at Trent Gardner 

har ønsket å gjøre The Great Goodbye, 

som denne lange komposisjonen 

heter, så perfekt som det var 

mulig for ham. 

Plata inneholder også to andre spor, 

men de blir på mange måter noe 

malplassert etter det voldsomme 

eposet som åpner plata og som 

strengt tatt hadde vært tilstrekkelig. 

Family Jewels er en instrumental 

med en fin fløytesolo signert Ian 

Anderson, etterfulgt av et ganske 

tungt orkestrert synthparti i “beste” 

ELP-tradisjon. 

Plata avsluttes med den ti minutter 

lange Brother’s Keeper som starter 

som en singer-songwriter-pastisj, 

men som fortsetter som dagens King 

Crimson – ikke minst gjennom gjestemusiker 

Tony Levins voldsomme 

bass-spill. Også denne har en temmelig 

besk tekst som kommenterer 

vår innstilling til all urettferdigheten 

i verden. 

Plata – og da ikke minst The Great 

Goodbye -– har tydelig vært en 

langvarig og smertefull prosess å 

lage, og det har da også blitt den 

verdige hyllesten til en avdød bror 

som var målet. Vurdert ut fra rent 

musikalske kriterier er Hundred Year 

Flood NESTEN like bra som mesterverket 

Impending Ascension fra 

1993. 

Magna Carta Records 

www.magnacarta.net 

EYVIND KANG 

virginal coordinates 

Format CD 

Nasjonalitet Belgia 

Innspilt 2000 

Utgitt 2003 


Katalognr IDA 016 


F 

Trond Gjellum 

or meg er komponisten og fiolinisten 

Eyvind Kang et ganske 

ubeskrevet blad, men etter å ha 

hørt dette albumet frister det så 

absolutt å søke seg fram til mer 

musikk signert han. Virginal Coordinates 

er et bestillingsverk til 

musikkfestivalen i Angelica i Italia, 

og verket ble fremført for første 

gang her i 2000. Foruten et ensemble 

med diverse orkesterinstrumenter 

som cello, sax, klarinett, obo, 

fiolin, kontrabass og trombone, 

bidrar også elektrisk gitar, keyboards, 

trekkspill, trommesett, elgitar 

og diverse lydmakeri fra en laptop. 

På noen av låtene opptrer også den 

karismatiske vokalisten Mike Patton, 

noe som gir musikken en helt egen 

glød. 

Alt sammen er sydd sammen til et 

vakkert hele, i vakre, sakrale komposisjoner 

som drar veksler på så 

forskjellige tradisjoner som minimalisme, 

indisk musikk, avantgarderock 

og klassisk orkestermusikk. 

Ofte er det langt uttrukne stemninger 

med droner og klangflater 

som brytes opp av tyngre partier. 

Ekstrem dynamikk er det ikke, for 

skiftene kommer gradvis og over 

lange tidsspenn, men det hintes og 

prøves hele tiden, noe som gjør at 

du som lytter ikke synker hen i de 

behagelige lydlandskapene, men 

ofte blir sittende klar for å se om 

noe skjer. Som sagt, et spennende 

verk musikk, og når det toner ut 

med platas vakreste øyeblikk, Marri- 

BARCLAY JAMES HARVEST 

I fjor re-utga EMI de fire første Barclay James Harvest LP-ene, remastret 

og med mange fine bonus-spor, og nå har Polygram fulgt opp i 

god stil og gjort det samme med bandets fem første studioalbum for 

selskapet, innspilt i perioden 1974-1978. 

everyone is everybody else 

Denne plata var et fint comeback for bandet 

etter to middelmådige plater, og på denne 

utgivelsen får vi to alternative versjoner av 

Child Of The Universe – en single-versjon og 

en nyinnspilling gjort nesten ett år senere. 

Av andre interessante bonus-spor er en versjon 

av Woolly Wolstenholmes Maestoso spilt 

inn i 1974, nesten fire år før låta etterhvert 

så dagens lys på Wolstenholmes soloalbum med samme tittel. 

time honoured ghosts 

Fortsatte der forrige album slapp, selv om 

John Lees’ religiøse tekster alt nå begynner 

å bli vel påtrengende. Dette er det eneste 

albumet uten bonus-spor – hvis vi ser bort 

fra enda en nyinnspilt versjon av Child Of 

The Universe. Plata er produsert av Elliott 

Mazer som var kjent fra sitt samarbeid med 

bl.a. Janis Joplin og Neil Young. Plata har da 

også en litt forvirrende ”Amerikengelsk” sound, hvor ytterpunktene 

er den – nettopp Neil Young-lignende One Night og Wolstenholmes 

symfoniske Beyond The Grave. 

octoberon 

Er for mange det siste bra BJH-albumet med 

høydepunkter som The World Goes On, May 

Day og Ra. Fem bonus-spor, en versjon av 

Rock ’n’ Roll Star spilt inn for Top Of The 

Pops, pluss fire alternative mikser. Plata ble 

spilt inn i 10ccs Strawberry Studios etter at 

et planlagt videre samarbeid med Elliott 

Mazer ikke ble noe av. 

gone to earth 

Ble som forrige album laget i samarbeid med 

David Rohl, og selv om det var bandets største 

selger til da, er det for mange ordinære 

pop/rock-låter til å være interessant. De 

beste kuttene er Wolstenholmes Enid-lignende 

Sea Of Tranquility og den Brian Wilson-aktige 

Taking Me Higher. På denne plata 

finner vi også den eneste tidligere uutgitte 

komposisjonen som bonus, Lied, selv om den relativt obskure single 

B-siden Our Kid’s Kid nok heller ikke er spesielt godt kjent. 

xii 

Er den foreløpig siste i denne serien, og 

samtidig bandets siste utgivelse med Woolly 

Wolstenholme. Nå var Barclay James Harvest 

i ferd med å bli et glatt MOR-band, og det er 

langt mellom høydepunktene. Berlin er en 

akseptabel ballade og Wolstenholmes bidrag 

er alltid solide – så også her, spesielt den 

symfoniske In Search Of England. Bonus-spor 

begrenser seg til ”single edits” og alternative mikser. 

CD-ene utgis med fyldige hefter skrevet av Mark Powell,mange bilder, 

tekster og fyldig info rundt låtene – og klart forbedret lyd. 


age of Days, der Patton synger en 

ordløs sang over et nydelig orkesterkomp 

mens trommene spiller en diskre, 

men dog hektisk rytme under, 

er for meg et av de definitive øyeblikkene 

som gir meg lykke som 

plateanmelder... 

ReR Megacorp 


GENTLE GIANT 

way of life 

Format 2CD 



Utgitt 2003 

Plateselskap Snapper Music 

Katalognr SMD CD 455 

Spilletid 60:05 + 78:54 

Sven Eriksen 

G 

entle Giant så bare én liveplate 

utgitt mens de var aktive, i 

ettertid har derimot markedet 

blitt oversvømmet med mer eller 

mindre horrible utgivelser, oftest 

først som bootlegs, mange senere i 

offisielle utgivelser, gjerne på bandets 

eget plateselskap Glasshouse. 

Denne dobbelt-CDen gjør i sin tur et 

utvalg fra en del av disse utgivelsene 

– hva vi skal med den er jommen et 

betimelig spørsmål. 

CD 1 er hentet fra perioden 1973- 

75, og såvidt vi kan se er låtene 

hentet fra platene In A Palesport 

House, Glass House Tour ‘74 og Endless 

Life. Lydkvaliteten er gjennomgående 

utilfredsstillende selv om 

framføringene som alltid er elektriske. 

CD 2 starter med fem kutt fra 1976turnéen 

(som også ga oss Playing 

The Fool), men noen ytterligere 

detaljer er ikke gitt. De resterende 

sju kuttene er fra Cleveland i 

november 1977 (fra The Missing 

Face) og gir oss “høydepunkter” 

som Two Weeks In Spain og Betcha 

Thought We Couldn’t Do It. 

Det er synd og skam at 70-tallsprogens 

aller beste liveband skal 

belemres med slike tredjerangs utgivelser. 

Way Of Life er ikke en gang 

for komplettister! 

Snapper Music 

www.snappermusic.com 

FRANCK BALESTRACCI 

existences invisibles 

Format CD 

Nasjonalitet Frankrike 


Utgitt 2003 

Plateselskap Carbon 7 

Katalognr C7-064 


F 

ranck Balestracci er en fransk 

keyboardist som nærmest egen- 

hendig komponerte og spilte 

inn en serie musikkstykker under 

tittelen Existences Invisibles i forfjor. 

Forrige gang jeg omtalte ham var 

han en håpefull selvutgivende musiker. 

Nå har han fått kontrakt med et 

plateselskap og utgitt en delvis 

omredigert utgave av sin CD fra 

2001. 

På denne nyutgivelsen er rekkefølgen 

på låtene endret, noen kutt 

fjernet og noen nye lagt til i stedet. 

Dette gir bedre flyt enn på “originalen”. 

Og platekontrakt er ham vel 

unt. men i ettertid tror jeg nok at 

jeg overvurderte Balestraccis betydning 

som progressiv musiker. Ved en 

gjennomlytting av denne nye CDen, 

og en sammenligning med den gamle, 

slår det meg at de progressive 

aspektene ved musikken hans tross 

alt ikke er så tydelige. Mer enn noe 

annet er Frank Balestracci en ambience-artist 

med innslag av atmosfærisk, 

moderne jazz. Alle instrumentene 

du hører er til dels programmerte 

keyboards som for en stor del 

også imiterer andre instrument 

(bl.a. en svært overbevisende gitar). 

Musikken hans er alltid lavmælt, 

nærmest nølende, men i stadig forandring. 

Som urolig vann i slowmotion. 

Ellers er det et typisk trekk 

ved Balestracci at han bruker sampling 

av lydeffekter nesten som et 

eget instrument, men de blir vel 

påtrengende og musikken hans fungerer 

bedre uten disse. 

Existences Invisibles er en behagelig 

opplevelse for den kresne ambiencelytter. 

Men plata har liten interesse 

for den jevne prog-lytter. eller den 

jevne tekno-lytter, for den saks 

skyld. 

Carbon 7 Records 

www.carbon-7.com 

Trond Sætre 

THE MARS VOLTA 

de-loused in the comatorium 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Universal 

Katalognr 0602498602980 


“P 


rogrock” er blitt en etablert 

ting igjen, eller en ‘større 

greie’, om du vil. Nå tør 

t.o.m. de kuuleste påstå/innrømme at 

de liker slik musikk. I hvert fall litt, 

hvis de aktuelle bandene har funnet 

frem til sin hevdvunne identitet via 

legale kanaler som indie-númetal, 

deathmetal, blackmetal, industrimetal, 

spacemetal, speedmetal, thrashmetal, 

holocaustmetal, sexmetal, 

idiotmetal og sådanne noenlunde 

beslektede artstyper. Mars Volta er det 

aller ‘hotteste’ nå, eller var i det minste 

såpass for nesten to måneder tilbake 

(hvem vet, kanskje begynner 

bandet liksom å bli nesten like håpløst 

gamle og rustne som forbildene?). 

Gruppens hovedfigurer er gitaristen 

Omar A Rodriguez-Lopez og sanger/ 

tekstforfatter Cedric B Zavala, begge 

med fartstid i det oppløste, moderat 

tiltalende stonerbandet At the Drive- 

In. De mest panegyriske Mars Voltatilhengerne 

forklarer sin entusiasme 

bl.a. med det vide spennet mellom 

disse to konstellasjonene. 

Men vi nekter å la oss føre bak 

lyset, til dét har vi som progfans 

vært vitne til for mye utvikling, lyttet 

til for mange omveltninger, sett 

overskudd av forbedring og forbigått 

sensasjon. Mars Volta er på ingen 

som helst måte noe dårlig band, 

dette er da heller ikke mitt poeng; 

spørsmålet er hvorvidt De-Loused in 

the Comatorium tildrar et klassestempel 

i kraft av sin egenskap som 

“progrock”-utgivelse, og hvilke kriterier 

som i så fall bør underbygge! 

Vi har i en halv mannsalder blitt fortalt 

at “ordentlig progressiv rock” må 

være nettopp dét og således bryte ny 

grunn, i den utstrekning slikt overhodet 

er mulig. Forstått direkte, 

innebærer dette i det minste at artistenes 

motiver og intensjoner samsvarer 

med et sånt ideal. Vel, kan noen 

være så snill å meddele hva Mars Volta 

gjør enten a) nytt, eller i det minste 

b) annerledes? Er det for mye forlangt 

å etterlyse en oppklaring av 

nettopp hvilke trekk ved denne platen 

som tillater den å selge nærmere 

en kvart million eksemplarer på basis 

av angivelige nybrottskvaliteter, 

mens genuint ekstraordinære slipp 

som Bubblemaths Such Fine Particles, 

Dreadnaughts All-American Standard 

eller Sleepy Time Gorilla Museums 

Grand Opening går verdenssamfunnet 

hus forbi? 

Svar: jeg tror ikke det handler om 

det rent formale innholdet på platene, 

men om strikt populærkulturelle 

forhold. Bra musikk er nemlig 

ikke bra nok, når ikke lytteren kan 

spore sitt ego i selve produktet; når 

et album/en artist utgjør et utenforstående, 

referanseløst objekt 

overfor hvilket man stiller med tomme 

hender og overlates en ren kontemplasjon 

– slik man ideelt sett 

SKAL i møte med det som er “progressivt” 

i egenskap av både virkning 

og lyd. Mars Volta leverer tvert 

imot “Årets Beste Album” fordi 

gruppen bløffer frem utspill på bakgrunn 

av en institusjonalisert myte, 

ikke da melodier, innfall, produksjon, 

strategi, lyrikk eller andre 

musikalske bestanddeler fremhever 

seg i relasjon til sin bedyrede kanon 

(les: “Rock som er progressiv”). 

Arrangementene på denne skiven er 

i så måte enda tøffere enn på Europes 

Final Countdown, men dette sier 

forhåpentligvis ikke så mye. 

Nei, for å si det med Torgrim “herr 

Metal” Øye i Natt & Dag – i knapp 

omskrift, fritt etter hukommelsen 

(og for en gangs skyld, ta anførselstegnene 

mine med en klype salt): 

“Alt fra Led Zeppelin via Radiohead 

til Pink Floyd” [sic]. Lite oppfinnsomt, 

ikke nevneverdig originalt, 

greit gjennomført og kjekt spilt – 

når malen er et traurig Tarkusdoméne. 

Hos de hippe gutta er 

imidlertid De-loused in the Comatorium 

superrevolusjonær, og konklusjonen 

må derfor bli: lenge leve den 

postmoderne revisjonismen – “Proggen” 

er tilbake! Hurra og jippi! 

Universal Music AS 

www.universalmusic.no 

GRYPHON 

glastonbury carol 

Format CD 



Utgitt 2003 

Plateselskap Hux Records 

Katalognr HUX 041 


Sven Eriksen 

et er knapt ett år siden det 

første offisielle live-albumet D med Gryphon så dagens lys – 


to BBC-opptak fra henholdsvis 1974 

og 1975 (anmeldt i Tarkus nr. 23) - 

og nå er de her igjen med to nye opptak, 

fra 1972 og 1974 denne gang. 

Den første delen av konserten består 

av stoff fra debutalbumet, framført 

uten særlig avvik fra studioversjonene. 

Blant låtene vi får høre er Kemp’s 

Jig, The Astrologer, og Touch And Go, 

alle preget av Graeme Taylors utsøkte 

akustiske gitarspill. Del to er Midnight 

Mushrumps som for anledningen 

blir introdusert av en stykke rett 

og slett kalt Opening Number, et 

kraftfullt stykke Gryphon med klare 

renessanse-kilder. Midnight Mushrumps 

spilles noe langsommere og 

med noe mer “trøkk” enn studioversjonen. 

Musikerne virker avslappet 

og konsentrert og gjør en veldig bra 

framføring. 

Det siste kuttet på plata er det som 

bandet selv betegner som sin “lost 

single”. Glastonbury Carol ble nemlig 

gitt ut som single i 1973, men forsvant 

sporløst. En “chant”-aktig engelsk 

folkevise-lignende låt som neppe 

hadde blitt noen hit selv om plateselskapet 

hadde evnet å markedsføre 

den - til det er den altfor sær, men 

en fin, gammel Gryphon-låt er det. 

Plata kommer med et hefte hvor 

Brian Gulland boltrer seg i mer og 

mindre morsomme anekdoter fra bandets 

historie. Vel verdt pengene dine. 

Hux Records Ltd 

www.huxrecords.com 

IQ 

the archive collection iq20 

Format 2CD 


Innspilt 2002 

Utgitt 2003 

Plateselskap Archive Collection 

Katalognr AC001 

Spilletid 67:50 + 53:11 

Sven Eriksen 

he Archive Collection er et 

ferskt konsept fra IQ hvor de T har tenkt å gi ut et utvalg liveopptak 

som de har samlet seg 

gjennom mer enn 20 år. Og først ut er 

dette opptaket fra bandets Europaturné 

i fjor. De åpner friskt med Awake 

And Nervous, The Thousand Days og 

The Magic Roundabout – alle fra bandets 

tidligste periode. Til sammenligning 

hadde Genesis, når de hadde 

holdt på omtrent like lenge, gitt ut 

We Can’t Dance, og ville knapt ta i de 

tidligste låtene med en ildtang. Nå er 

det adskillig mindre forskjell på IQs 

tidligste og seneste materiale, så om 

det er på grunn av bandets respekt 

for sitt publikum eller mangel på 

musikalsk utvikling at de gamle 

låtene finner sin naturlige plass i 

repertoaret uten å virke særlig daterte, 

skal vi ikke spekulere på. 

Bandet spiller som sagt et bredt 

utvalg låter fra hele karrieren med 

hovedvekt på de to eldste og de to 

nyeste platene (men skuffende lite 

fra deres kanskje beste plate, Ever), 

blant annet får vi hele The Last 

Human Gateway. 

Opptaket er hentet fra miksepulten 

og lider noe under litt tett og livløs 

sound med lite “bunn”. Jeg har også 

hørt bedre konserter med bandet, 

Peter Nicholls har en fascinerende 

stemme, men er ingen god sanger, og 

Martin Orford har ikke vært udelt heldig 

med alle keyboardlydene, ofte sterilt 

og særs lite “organisk”. Men IQ er 

uansett et prima liveband, og denne 

doble CD-pakka, som kun kan kjøpes 

fra bandet selv og er gitt ut i et opplag 

på 2000, er en finfin investering. 

IQ 

www.gep.co.uk/iq/ 

MACHINE & SYNERGETIC NUTS 

machine & synergetic nuts 

Format CD 

Nasjonalitet Japan 


Utgitt 2003 

Plateselskap Alibaba Records 

Katalognr ALBB-001 


J 

Trond Gjellum 

apanerne har alltid vært særdeles 

fascinert av det vi løselig 

kan kalle Canterbury-scenen, 

der elementer fra prog, psykedelia 

og jazz ble kokt sammen til et særdeles 

vitalt brygg. Machine and the 

Synergetic Nuts har helt klart seg 

latt seg inspirere av særlig senere 

periode Soft Machine, med vekt på 

jazzete fusionstrukturer med skjeve 

taktarter og repetitive riffing og 

bruk av temaer. Låtene hopper og 

danser av gårde, og er i bunn og 

grunn helt greie saker du kan lytte 

til hvis du for eksempel skal vaske 

opp, snekre litt eller stryke tøyet. 

Setter du deg ned for å lytte, blir 

det fort litt kjedelig i lengden. Men 

på en låt, den over 10 minutter 

lange Time, viser de tilløp til andre 

takter, med sin nesten Magma-aktige 

el-pianobruk, ELP hammondsurkling 

og muskuløs rytmisk hamring fra 

rytmeseksjonen. Den drar deretter 

ADACHI KYODAI 

adachi kyodai 

Adachi Kyodai og hans bror Source “K” Kyodai 

vIl gjerne vise at de er flinke til å spille 

klassisk gitar, og det er de også. Det de dermed 

ikke forstår seg på, er å lage gode, fengende 

melodier. Følgelig består Adachis selvtitulerte 

album av små, enkle gitarstykker. 

Muligens for å bøte på dette plusser brødrene på med en håndfull 

coverversjoner, bl. a. av Jethro Tulls Mother Goose og King Crimsons I 

Talk To The Wind. Dessverre synger Source “K” med så sterk aksent at 

det blir vanskelig å ta disse versjonene alvorlig. Ei unødvendig plate. 

(Trond S) Poseidon Records 2003, www.musicterm.jp/poseidon/ 

ADDISON PROJECT 

mood swings 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor et plateselskap 

i det hele tatt i det hele tatt har mage 

til å gi ut noe slikt som dette... Hvor mange 

tror de virkelig det finnes der ute som har 

brennende lyst til å kjøpe en middelmådig 

produsert skive der de serveres erketypisk, 

pregløs åttitallsfusion av et merke som vekker minner om vonde musikalske 

dager på åttitallet da det viktigste var å spille flest mulig noter 

med den verste fuzzlyden man kunne finne fram til mens alle instrumentene 

får lov å ha minimum to minutters solo i alle låtene? Jeg tviler 

på at det er særlig mange... Etter åtte takter vet du nøyaktig hvor 

dette fører, og det hjelper ikke at det slenges på en trendriktig lydeffekt 

her og der: dette er resirkulerte toner som ikke trengte å vekkes 

til live igjen... (Trond G) Unicorn Records 2003, www.unicornrecords.com 

APOCALYPSE 

refugio 

Brasilianske Apocalypse har blitt anklaget 

for å være et kompetent band uten egenart 

eller originalitet. Den påstanden stemmer 

dessverre. Gruppa låner musikalske virkemiddel 

fra alle de klassiske bandene, men greier 

ikke å gjøre noe som helst nytt med dem. 

Resultatet er en lapskaus av neo-prog og symfo-rock som låter like 

blast innen begge felter. Misforstå meg rett; det låter helt okay. Men 

så kjedelig! Produksjonen er også under pari, forresten. (Trond S) 

Musea Records 2003, www.musearecords.com 

BUDDERFLY 

budderfly 

Budderfly er en konstellasjon bestående av 

medlemmer fra det japanske fusionbandet 

Six North. Av omslaget fremgår det at Budderfly 

er et opptak fra en improvisasjon 

gruppa gjorde på Big Apple Club i byen Kobe 

i Japan, 24 november 2002. Besetningen er 

Hideyuki Shima (5-strengs bass/dirigent), Takumi Seino (gitar), Shinju 

Odajima (gitar), Hiroshi “Gori” Matsuda (trommer) and Futoshi 

Okano (trommer). Resultatet spenner fra heftig og engasjerende samspill 

i god fusionprog-ånd, til ustrukturert og intetsigende harving på 

instrumentene. For spesielt interesserte. (Jon Christian) 

Poseidon Records 2002, www.musicterm.jp/poseidon/ 

MARCEL COENEN 

guitar talk 

Nå er ikke progmetall min greie, det må innrømmes, 

men jeg kan ikke annet enn å 

undres over om prog høres like stereotyp og 

selvparodisk ut i ørene til folk som ikke har 

peiling på sjangeren, som denne ultraraske 

progmetalgitaristen gjør i mine. (Sven) 

Lion Music 2003, www.lionmusic.com 


Side 26 Tarkus nr. 26

over i en nesten drum and bassaktig 

riffing, og deretter gjennomgår låta 

mange hamskifter som det vil ta for 

lang tid å gjennomgå her. Hadde de 

kunne prøvd seg på mer av dette, 

tror jeg nok jeg kunne anbefalt denne 

skiva mer helhjertet. Slik den 

fremstår nå låter den litt uferdig og 

retningsløs. Men de er uhyre flinke 

instrumentalister og kan så absolutt 

frembringe gode låter. Jeg tipper at 

de kan klare å få det til på neste skive 

hvis tråden fra Time kan taes opp. 

Alibaba Records 

www.alibabarecords.com 

MARTIN HEON 

electro-acoustic requiem 

Format CD 

Nasjonalitet Canada 

Innspilt - 

Utgitt 2003 

Plateselskap Unicorn Records 

Katalognr UNCR 5007 


Trond Sætre 

ransk-kanadiske Martin Heon 

eksperimenterer med elektrisk Fgitar, 

og han går lenger enn de 

fleste. Electro-Acoustic Requiem er et 

nitidig gjennomarbeidet og svært 

konsentrert verk. Gitar er det eneste 

ordentlige instrument som blir brukt, 

ellers er diverse snekkerverktøy oppført 

som musikalsk utstyr. Likeså er 

computeren og softwaren Heon har 

brukt for å skape sitt spesielle lydbilde, 

der gitarer erstatter og imiterer 

de andre instrumentene du måtte 

synes du hører. 

EAR (lurer på om det er tilfeldig at 

albumtittelen danner det anagrammet?) 

lyder i begynnelsen litt vel 

mye som et samtidsmusikk-verk. Heldigvis 

beviser Heon at han også er en 

progrock-artist, når han plutselig 

bryter ut i en artig liten “togmelodi” 

som kunne vært tatt fra et Steve 

Hackett-album. Etterhvert byr også 

plata på laidback jazz og gitarbasert 

rock. Selvsagt kunne det lett blitt for 

mye av denne hoppingen, men Heon 

finner i god tid et grenseland mellom 

sjangrene der han slår seg til ro, men 

aldri sitter stille. Musikken finner 

etter hvert likhetstrekk med et elektronisk 

King Crimson. Bortsett fra at 

Heon som sagt aldri bruker elektroniske 

instrumenter, bare elektronisk 

bearbeiding. Tidvis kan EAR likevel 

passere som teknomusikk. Det også. 

Avslutningsvis byr plata dessverre på 

en skuffelse i form seks minutt med 

støyende samtidsmusikk-fakter Sam- 

let fungerer EAR likevel godt, fordi 

den ikke nøyer seg med briljere med 

fikse instrument-manipuleringer, 

men samtidig lager en faktisk rockeplate. 

Ikke en rockeplate for enhver, 

selvfølgelig, men helt klart for et 

prog-publikum. 

Unicorn Records 

www.unicornrecords.com 

PAOLO ANGELI 

bucato 

Format CD 

Nasjonalitet Italia 


Utgitt 2002 


Katalognr ReR PA1 


Trond Gjellum 

aolo Angeli er en italiensk gitarist 

som går i fotsporene til sto- Pre 

gitarimprovisatører som Keith 

Rowe, Derek Baily og Fred Frith. Istedenfor 

å bare se på gitaren som et 

instrument, behandles den vel så 

mye som en klangflate som forsterker 

lyden fra objekter som brukes på 

gitaren. Angeli bruker en klassisk 

gitar fra Sardinia i Italia og utruster 

den med diverse propeller med plektre, 

krokodilleklemmer på strengene, 

en basstreng som er strammet opp 

over halsen og en rekke andre tricks 

som framkaller lyder du ikke trodde 

kom fra en akustisk gitar. Noen 

ganger makter han å fremkalle vakre 

stemninger med eteriske droner, 

mens det andre ganger er hardt og 

perkussivt. Fascinerende er vel riktig 

ord å bruke. 

På denne skiva går komposisjoner der 

gitaren brukes slik og låter med vanlig 

spilling hånd i hånd, og gir skiva 

en variasjon som faktisk makter å 

opprettholde oppmerksomheten i 

nesten alle de 65 minuttene skiva 

varer. Men det er såpass mye stoff 

som på liksom ikke går noen vei og 

føles mer som fyllkalk, at det trekker 

ned på helhetsinntrykket. Jeg innbiller 

meg et det er uhyre spennende å 

overvære en konsert med mannen, 

men ei skive med bare akustisk gitar 

i en eller annen tapning krever mer 

enn det Angeli kan gi. 

ReR Megacorp 


CHERNO 

slight trick all around 

Fragment av en trilogi duoen Kishimoto 

Junichi og Sugawara Shin utgir simultant (de 

andre titlene: Trigonometric Reactor og Missing 

Illusion), dette er instrumental psykoprog 

av kjent merke. Altsax/pustgenerert 

synth, gitar/gitarsynth/programmering, 

pluss et par gjesteytelser. Uopphørlig overlada, heller ensformige og 

lite klangfunderte låter. Som for så mange andre japanoise-band virker 

Chernos mål å være en adopsjon av frijazz-estetikken, med uvanlig 

påtrengende energinivå og ringe hensyn til ytre krav (intonasjon, 

dynamikk osv). Oppkvikkende nok i små doser, men lettere brysomt i 

lengden når materialet ikke er av høyere standard enn her. (Rikard) 

Vital Records, Japan 2003, hma@mvj.biglobe.ne.jp 

CONDITION RED 

II 

Condition Red er et progmetal-prosjekt 

iverksatt av Alexander King (keyboards) og 

Lars Eric Mattsson (gitar). Et absolutt positivt 

tilskudd til sjangeren, mye takket være 

den kvinnelige vokalisten og fiolinisten Ella 

Grussner som imponerer både vokalt og 

instrumentalt. Her finnes elementer fra klassisk, fusion og rendyrket 

prog, og komposisjonene er både spilleteknisk utfordrende og appellerende. 

Condition Red har lagt tydelig fokus på sterke melodier, og 

brytninger mellom roligere og hardere partier. Resultatet har blitt et 

progmetal-album “med stor P”, godt over gjennomsnittet. 

(Jon Christian) Lion Music 2003, http://www.condition-red.com 

DEREK SHERINIAN 

black utopia 

Derek Sherinian er kjent for mange som exkeyboardist 

i Dream Theater. Han har også 

jobbet med artister som Kiss og Alice Cooper. 

Black Utopia er mannens andre soloutgivelse 

og med seg i studio denne gangen 

har han fått prominente gjestemusikere som 

Yngwie Malmsteen, Al Di Meola, Steve Lukater (Toto), Simon Phillips 

(Toto), Zakk Wylde (Ozzy Osbourne) osv. Samtlige kutt er instrumentale 

og spekket med soloutflukter og dueller. Tempoet er høyt, riffene 

tunge og fingergymnastikken av imponerende klasse. Fungerer best 

som avveksling, vel og merke i økonomiske doser. Men moro er det 

lell. (Jon Christian) InsideOut 2003, www.insideoutmusic.com 

ERA 

akihisa tsuboy & natsuki 

kido duo 

Era er et samarbeid mellom Akihisa Tsuboy 

(fiolin) og Natsuki Kido (akustisk gitar). 

Plata består av konsertopptak hentet fra tre 

konserter med duoen. All applaus er skånsomt 

klippet vekk - uvisst av hvilken 

grunn, men konsertstemningen er likevel i god behold. Vi står igjen 

med et fascinerende stykke dramatisk musikk med elementer fra etniske 

(orientalske) toner, ren klassisk musikk og fusion. Mye lidenskap og 

sjel er lagt i fremføring og jeg får en følelse av at musikerne tøyer 

grensene til det maksimale hva angår instrumentenes dynamiske 

muligheter. Annerledes, livskraftig og fascinerende. 

(Jon Christian) Poseidon Records 2002, www.musicterm.jp/poseidon/ 


JAN HAMMER 

the first seven days 

En av de aller tidligste og viktigste platene 

innenfor synth-basert musikk, Jan Hammers 

The First Seven Days, har faktisk vært uutgitt 

på CD helt til nå, men nå er den endelig her i 

en lydmessig praktfull utgave fra Columbia 

Legacy, og de tryller fram nyanser i denne 

musikken jeg kjenner så godt som jeg aldri har hørt tidligere. Hammers 

inspirerte komponering, hans innovative synthbruk, og hans 

utrolig fine Mellotronspill (celloene på Darkness er bare helt vanvittige) 

gjør denne 1975-innspillingen til en av de ubestridte høydepunktene 

i grenselandet progressiv rock/elektronisk musikk. Glem Miami 

Vice – her har du mesterverket! (Sven) 1975/2003 Columbia Legacy 

www.janhammer.com/www.legacyrecordings.com 

LIBRA 

musica & parole 

BMG utgir nå en rekke italienske progperler 

i staselige mini-LP-omslag. Roma-kvintetten 

Libras debutalbum er så visst ingen klassiker, 

men da dette er dens første CD-slipp 

overhodet, fortjener den notis. Gruppens følsomme 

og imøtekommende symfoniske 

pop/rock ble antatt å ha potensiale i USA, og selveste Tamla Motown 

plukket opp bandet. Med ringe kommersielle resultater, selvfølgelig. 

Som Acqua Fragile og Il Volo, eller PFM på sitt mest åpne, var Libra 

slett ikke fremmed for amerikanske impulser (CSN&Y, Doobie Brothers, 

Santana, Little Feat). Dette lyder både bra (Nato Oggi, Pegno D’Amore) 

og dårlig (Beyond the Fence, m. engelsk tekst), selv om visse kjensgjerninger 

var uomtvistelige – så som musikernes utsøkte standard. 

Gjenutgivelsen er remastret. (Rikard) 1975/2003 BMG 

MR. ALBERT SHOW 

warm dust 

DET råeste nederlandske undergrunnsbandet 

har fått sine to skiver gjenutgitt! Warm 

Motor var det andre og i mine ører beste av 

dem, med en glødende kraftfull, jazzet protoprog 

et sted mellom Colosseum, JTull, 

Traffic og KC – og helt på høyde eller vel så 

det. Frikrock som truer med å rive ned huset, samtidig både forførende 

melodiøst, fantasifullt og latterlig kompetent; jeg blir panegyrisk 

over mindre. Fem passe interessante bonusspor (inkl. deres versjon 

av Blind Faith-klassikeren Can’t Find My Way Home), en håndfull 

fotos fra en annen tid og dimensjon, et aldri så lite memorandum til 

slutt. Dersom Turboneger hadde vært i besittelse av kun 1/5 av denne 

energien og entusiasmen, så kanskje... (Rikard) 1971/2003, Long Hair 

2003 

INTERGALACTIC TOURING 

BAND 

intergalactic touring band 

Konseptalbum skrevet av Danny Beckerman 

og Wil Malone, mest kjent som to av engelsk 

60-talls psykedelias mest kreative personer, 

de sto bak grupper som Pussy, Motherlight, 

Orange Bicycle og en haug andre. Denne 

kreativiteten kunne de godt ha tatt med seg mer av når de i 1977 

skrev denne historien om et intergalaktisk band og deres reiser i verdensrommet. 

Selv med store navn som Larry Fast, Rod Argent, Dave 

Cousins, Anthony Phillips og Annie Haslam med på laget blir det bare 

glimtvis hørverdig enda de til en viss grad har klart å skrive låter som 

står til den enkelte solist. En av proghistoriens største kalkuner. 

(Sven) Voiceprint 2003, www.voiceprint.co.uk 

PIERRE VERVLOESEM 

grosso modo 

Format CD 

Nasjonalitet Belgia 

Innspilt 2002 

Utgitt 2002 

Plateselskap Carbon 7 

Katalognr C7-063 



V 

ervloesem var gitarist i det elektroakustiskeavantrock-ensem- 

blet X-legged Sally gjennom 

mesteparten av 90-tallet, ved siden av 

å utgi et knippe fine soloalbum i 

skjæringspunktet eksperimentell fusion/fri 

improv. Så vidt jeg forstår, er 

Grosso Modo prosjektnavnet til hans 

seneste kreasjon, bestående av tangentspiller 

Peter Vandenberghe, bassist 

og Carbon7-sjef Guy Segers (tidl. 

Univers Zero, Present) og sist men 

ikke minst trommeslager Charles Hayward 

(Quiet Sun, This Heat, Camberwell 

Now m.fl.). 

Med andre ord snakker vi noe i nærheten 

av en moderne supergruppe 

innen mer eklektisk progressiv rock, 

og dette avtrykket stempler da også 

ethvert øyeblikk av platen, som for 

øvrig ble innspilt i løpet av to dager. 

Her finnes ingen tendenser til 

nøling i utførelse, lite lyder utstudert 

og øvd gjennom, enten dette 

gjelder improviserte eller strengt 

arrangerte utsnitt – alt sitter som 

hos det proffeste orkester. Men som 

tilfellet var med Bone (se anm. i forrige 

Tarkus), har dette ingenting 

med verken jazz eller kunstmusikk å 

gjøre. Vervloesem ser sine ledestjerner 

i folk som Henry Kaiser, Nick 

Didkovsky og Mayo Thompson, og 

kan i noen grad sies å oppsøke de 

samme traktene stilistisk sett; flere 

av låtene antar en slags organisk 

karakter, der kvartetten konstant 

trer på kanten av en 100% fri lydutfoldelse, 

før plutselige passasjer av 

harmonisk samordning avslører det 

kompositoriske rammeverket (Full 

Metal Carpet, Have You Seen Me). 

Andre ganger angripes skriftlinjene 

mer umiddelbart (Olympic Troubles, 

Anti Caking Agent), men felles for 

disse to formene er den abnorme 

kraften som legges til grunn fra 

bandenhetens side. 

Og dette kunne vært dvelt ved i det 

uendelige. Omsider får vi nemlig et 

talent som Charles Hayward dit vi 

ønsker ham, i en semi-komponert 

setting hvor ingen beslag tas i mannens 

soniske virkeområde, gitt en 

ubeskjedent virkelighetsnær akustikk 

og sluttmiks (råere slagverk i 

moderne tonekunst skal lenge letes 

etter!). De som fikk med seg den 

skuffende gjenforeningsskiva til 

Fred Frith/Bill Laswells Massacre, 

med Hayward i stolen som erstatning 

for Fred Maher, får total oppreising 

ved Grosso Modo. Men naturligvis 

skal også resten av kvartetten 

nevnes, ikke minst Vervloesem selv, 

som har laget platen Bill Frisell er 

blitt for gammel til. 

Carbon 7 

www.carbon-7.com 

ROBERTO COLOMBO 

botte da orbi 

Format CD 

Nasjonalitet Italia 

Innspilt 1977 

Utgitt 2001 

Plateselskap Sublime 

Katalognr - 



rbeidet med å rekonstruere 

Italias progressive rocke-arv Afortsetter 

med en ny utgivelse 

av den spennende labelen Sublime. 

Denne gangen har selskapets eiere 

kikket langt ned i kista og funnet 

den majestetiske Botte Da Orbi av 

Roberto Colombo. De gjorde en 

remastring av albumet i Profile Studios 

i Milano og overrasket sine tilhengere 

med enda en flott utgivelse. 

Opprinnelig utgitt i 1977, Colombos 

andre album har deltakelse fra mer 

enn 30 musikere, og fyldige arrangementer 

som både bruker og misbruker 

en haug instrumenter, blant 

annet fløyte, obo, trompet, xylofon, 

klarinett, tuna og saksofon. Alt spilt 

teknisk perfekt av legendariske 

musikere som Tullio Of Piscopo, Walter 

Calloni, Ivan Cattaneo, Mauro 

Pagani og Stefano Cerri. 

Sanger som Alegher Alegher og Dai 

Non Fare Il Romantico, tydelig influert 

av Frank Zappa, Gentle Giant og 

Chris Squire, bidro til å gi Colombo 

fortjent suksess både i Italia og 

andre land. Ett år etter utgivelsen 

var Colombo i studio og på turné 

med PFM. 

Botte Da Orbi er en plate som burde 

finne sin plass i samlingen til dem 

som liker klassikere som Fish Out Of 

Water, og også fans av eksperimentell 

jazzrock og prog i sin alminnelighet. 

Rett og slett ekstraordinær. 

Sublime 

www.sublime-label.com 


RACER AGE 

racer age (ep) 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap RacerAge Music 

Katalognr - 



D 

et tidligere omtalte bandprosjektet 

Hippotrip er nå histo- 

rie. De samme bandmedlem- 

mene har imidlertid dannet et nytt 

band ved navn Racer Age. Rene 

gjenfødelsen med andre ord, hvilket 

medfører en helt ny musikalsk plattform 

i retning hardere rock. Splitter 

nye låter samt et nytt image inngår 

også i denne reinkarnerte pakka. 

Medlemmene går nå under navnene 

Blizzter (sang, gitar), Eddie Christ 

(bass, sang), George Slumber (leadgitar, 

sang) og Slügger (trommer). De 

psykedeliske tonene inspirert av 

band som Pink Floyd og The Doors 

(som preget Hippotrip), er nå plutselig 

rensket ut til fordel for hardtslående 

70-tallsriff i tradisjon med 

Black Sabbath, så vel som Led Zeppelin. 

Linjer til grungebølgen 

(Soundgarden) og stonerrocken 

(Queens Of The Stoneage) er heller 

ikke vanskelig å trekke. 

Gjengen ivaretar fremdeles et massivt 

retro-sound, og jeg innbiller 

meg at låtene deres ligger mer i 

tiden denne gang. Utpreget originalt 

er det ikke, men like fullt sitter 

deres drivende tungrock godt i øret. 

Fremføringen er kompetent og 

arrangementene tette. Jeg aner en 

viss kynisk og sint tilnærming til 

det de holder på med låtmessig, 

hvilket sikkert også kan raffineres 

enda mer. Det er ikke til å komme 

fra at jeg savner litt syrete og enda 

tyngre innslag i ymse partier, og 

kanskje enkelte mindre streite løsninger 

her og der, men jevnt over 

var denne nye, tyngre varianten 

over all forventning. Dessuten et 

gedigent pluss for feiende gitarsoli i 

reneste Jimi Hendrix-tradisjon. 

Fengslende vokalkoringer som sitter 

der de skal er heller ikke å forakte. 

Racer Age blir helt sikkert en mektig 

opplevelse i et passende konsertlokale. 

Racer Age Music 

www.racer-age.com 

SENTIMENT 

shrine 

Format CD 



Utgitt 2002 

Plateselskap privat 

Katalognr - 



entiment er synonymt med 

soloprosjektet til Daniel Sol- Sheim, 

kjent fra band som Nordagust 

og Ocean. For å si det med en 

gang; Shrine er et rent symfonisk 

instrumental-album helt uten rocktilsnitt. 

Sentiment er et prosjekt 

som er basert på stemninger fra 

naturopplevelser, drømmer og refleksjoner 

(står det å lese i omslaget), 

og med rimelig blanke ark og åpent 

sinn er det bare å sette seg til rette 

og la verket synke inn. 

En rimelig trolsk klang kommer oss i 

møte og det er kanskje ikke så 

underlig. Det er nemlig det unike 

instrumentet Mellotron som får 

bredt spillerom innledningsvis. 

Naturskjønne lydlandskaper preget 

av dette instrumentet skulle vel si 

sitt om stemningsbildet og etterhvert 

sniker det seg også inn et piano 

som slår følge inn i skogsekskursjonene. 

Partiene er ikke av den 

påtrengende sorten, men underlig 

sorgtunge, malende og lengtende i 

tonen. Det er fristende å trekke 

paralleller til Edvard Grieg, og innflytelse 

fra den klassiske musikken 

er åpenbart tilstede i mange av disse 

musikkstykkene. Gjennomgående for 

plata er dessuten et klart høstlig 

preg. 

Foruten mellotron og piano finner vi 

innslag av chamberlin, fløyter, obo, 

fiolin, horn, tubular bells, i tillegg 

til autentiske lydeffekter av sildrende 

bekker, vindkast, torden, 

bulder og brak, regnvær, fugler og 

ulike løvtrær! De som kjenner 

musikken til Nordagust vil sikkert 

finne likhetspunkter i tonespråket, 

men Sentiment fremstår faktisk enda 

mer nakent, genuint og mystisk. 

Er du ute etter alternativ symfonisk 

musikk med omfattende nordiske 

mellotronvibber? Da anbefales Sentiment 

på det varmeste. 

Daniel Solheim 

Magnesholen, 2130 Knapper 

FOSSIL 

fossil 

Nok en japansk gitarist med tegn på klassisk 

skolering. Men Hiraku Sekine, alias Fossil, er 

mer spennende, bruker et større utvalg av 

instrumenter og formidler atskillig flere 

stemninger. Behagelig, lyrisk instrumentalmusikk 

med sterke følelser. Strengt tatt er 

Fossils album mer en new age-plate enn en progressiv plate. Men det 

er en særs bra new age-plate. (Trond S) Poseidon Records 2003, 

www.musicterm.jp/poseidon/ 

KINZOKUEBISU 

hakootoku 

MIZUKAGAMI 

mizukagami 

To nye japanske band som begge ligger i den 

typisk japanske symfo-gata og følger opp den 

musikalske tradisjonen etter 80- og 90-tallsbandene 

Mugen, Magdalena, Midas, Shingetsu 

og Vermilion Sands uten å være bedre enn 

noen av dem. Begge platene skjemmes av noe 

upresist vokalarbeide. Kinzokuebisu etterstreber 

et tyngre lydbilde, noe i nærheten av 

Atomic Rooster med jazzfot møter King Crimson 

med mageproblemer i et forsøk på å gjøre 

War Of The Worlds i Genesis’ ånd. Mizukagami 

er mer gjennomført symfo-prog med større vekt på gitar og fløyte, 

noen ganger høres de nesten ut som Earth & Fire. Begge platene har en 

ganske tett og tørr produksjon, noe som gjør dem unødvendig slitsomme 

for ørene, begge platene inneholder glimtvis kompetent symfonisk 

rock, og jeg har fremdeles problemer med å skille dem fra hverandre. 

(Sven) Vital Records 2003, hma@mvj.biglobe.ne.jp/Poseidon Records 

2003, www.musicterm.jp/poseidon/ 

NAIKARU-NO-WA 

wheel of fortune 

Instrumental progrock er hovedingrediensen 

på debuten til japanske Naikaku-No-Wa fra 

Tokyo-distriktet. Litt av en debut dette, preget 

av spenstig og tung progressiv rock av 

det litt mørke, kosmiske slaget. Fremtredende 

i lydbildet er to gitarister som begge 

gjør en kapabel jobb, og det hele topper seg med intet mindre enn to 

fløytister. Avslutningsvis avleverer de en frisk og egenartet tolkning 

av Focus-klassikeren Hocus Pocus. Et album spekket med spilleglede, 

trøkk og intensitet. (Jon Christian) FHNW 2003, 

http://mypage.odn.ne.jp/home/naikaku3104/index.english.html 

OSSATURA 

verso 

Den italienske trioen Ossatura spiller helt 

improvisert musikk med basis i CD-er, elektrifiserte 

gjenstander, strengeinstrumenter, 

samplere, synthesizere og trekkspill. Det 

hele har blitt spilt inn og deretter behandlet 

elektronisk i det avanserte redigeringsverktøyet 

Pro Tools. Resultatet er et for det meste veldig dempet der få 

lyder driver det hele fremover. Kreativ bruk av f.eks. platespillerstøy 

og hopping på CD-er skaper interessante rytmer, men generelt sett 

går dette veldig stille for seg. Nær innpå en time med dette kan oppleves 

som en prøvelse av noen og som vakkert og stemningsfullt av 

andre. Jeg velger å stille meg et sted midt i mellom... 

(Trond G) ReR Megacorp 2002, www.rermegacorp.com 


DIVERSE ARTISTER 

best prog rock album in the 

world… ever! 

En tittel som lover vel mye, ikke spesielt lett 

å leve opp til, og når vi vet at selskapet bak 

dette også har gitt ut Best Power Ballads og 

Best Air Guitar er troverdigheten ikke akkurat 

på topp. Men disse 3 CDene inneholder 

slett ikke det mest selvsagte utvalget, fra Dancing With The Moonlit 

Knight (Genesis) via Mumps (Hatfield), Child In Time (Deep Purple), 

Plague Of Lighthouse Keepers (Van der Graaf) og Peaches En Regalia 

(Zappa) til Pantagruel’s Nativity (Gentle Giant). Problemet med denne 

plata er kanskje at seriøse samlere har det aller meste, mens det relativt 

avanserte utvalget kan bli litt for tungtfordøyelig for nybegynnere. 

Men til litt mer enn prisen av en enkelt CD kan det jo nesten 

være et alternativ til å brenne sin egen samling. (Sven) 

Virgin TV 2003 

RAY WILSON 

change 

Wilsons forrige plate var en akustisk konsertplate, 

og dette intime konseptet forsøker 

han å dra videre inn i denne studioskiva. 

Uten den spesielle konsertatmosfæren 

som gjorde den forrige plata så vellykket, 

blir det adskillig mindre spennende her. De 

relativt enkle låtene klarer ikke å engasjere i samme grad, til tross for 

tidvis fine arrangementer. Best er faktisk de tre bonus-sporene på 

“special edition”-utgaven, mer rocka, og den siste er nesten som å 

høre Peter Hammill. Hvis du tar plata for det den er – grei pop/rock – 

er den helt OK, dog mest på grunn av Ray Wilsons eksepsjonelle stemme. 

(Sven) InsideOut 2003, www.insideout.de 

ROZ VITALIS 

painsadist 

Russisk heldigital trio med en slags avantgardistisk 

elektro-prog. I begynnelsen var 

det en viss pervers naivitet over det lett 

snodige lydbildet, men etterhvert som plata 

skred fram ga den mer og mer inntrykk av 

en eller to personer som satt foran et keyboard 

og egentlig ikke ante hva de skulle spille samtidig som de kjedet 

seg noe gudsjammerlig. I tillegg lyder det ualminnelig stygt, ny scoring 

til analoge synther i kampen mot de digitale – eller kanskje snarere 

et selvmål for de digitale. Når plata endelig nærmet seg slutten 

ble det relativt klart for undertegnede at dette produktet aldri burde 

ha sluppet utenfor gutterommet. (Sven) 

2003, privat utgivelse, rozvit@list.ru 

STRINGS ARGUMENTS 

the very first live 

Atter har en gang Musea bestemt seg for at 

fusion er det helt store, og denne liveskiva 

med Strings Arguments skal visst tydeligvis 

overbevise resten av verden om det samme. 

Vel, jeg faller ikke akkurat i staver over dette. 

Jo visst er det kompetent spilt og helt 

sikkert gjort med inderlig følelse, men dette har man på mange måter 

hørt så innmari mange ganger før. Greit nok det at man gjør det 

andre gjør, og det er ikke alle gitt å komme opp med banebrytende 

materiale hele tiden, men jeg forbeholder meg likevel retten til å si at 

dette ikke får særlig med hår til å reise seg på mine armer og i min 

nakke. Men liker du tydelig amerikansk vestkystinspirert fusion, kan 

nok dette helt sikkert være din greie. (Trond G) 

Musea 2003, www.musearecords.com 

DIVERSE ARTISTER 

kalevala 

Format 3CD 

Nasjonalitet Diverse 

Innspilt 2002 

Utgitt 2003 

Plateselskap Musea 

Katalognr FGBG 4463.AR 

Spilletid 82:37 + 78:46 + 76:41 

Sven Eriksen 

V 

åre finske kolleger i progmagasinet 

Colossus har i likhet med 

oss også funnet på å gi ut en 

CD. Nå har de riktignok gjort det 

LITT større enn oss, 3CDer, 30 band 

fra hele verden, et konsept bygget 

over det finske nasjonaleposet Kalevala, 

et 64-siders lekkert og detaljrikt 

hefte – nåvel. 

I tillegg til å få tildelt seg et avsnitt 

fra det lyriske verket ble bandene 

også bedt om å bruke sitt morsmål, 

og mest mulig “ordentlige” (les: 

“vintage”) instrumenter (programmerte 

trommer var forbudt), og platen 

oser da også vellyd fra ende til 

annen. 

Først ut er Haikara og de setter 

standarden med et fyrverkeri av en 

kompleks og samtidig melodiøs 

proglåt med et klart finsk tilsnitt. 

Og det er langtfra bare tredjedivisjonsband 

som deltar, vi finner navn 

som Simon Says, Sinkadus, Clearlight, 

Museo Rosenbach, Malibran, 

Cafeïne, Metaphor og Thønk. Det 

virker som om eposet Kalevala har 

vært en positiv inspirasjonskilde, for 

noe av det som slår meg er at flere 

av bandene framstår bedre her enn 

på sine egne utgivelser, ja selv Sinkadus 

har en melodisk friskhet over 

seg som jeg ikke kan huske å ha 

hørt tidligere. Et av de fineste 

bidragene, forresten, står norske 

Orchard for, en spennende instrumental 

med Ketil Einarsens fløyter 

og Gaute Storsves gitar i forgrunnen. 

Nostalgisk progrock, javel, men nesten 

fire timer med noe av den beste 

nostalgiske progrocken jeg har hørt 

på denne siden av millenniumskiftet 

betyr ikke annet enn at alle dere 

som elsker å velte dere i velkomponerte 

låter og velproduserte fløyter, 

basspedaler, hammonder og mellotroner 

kan legge inn bestillingene 

deres nå. 

Et slikt spektakulært konsept har 

alle muligheter til å gå på trynet, 

men etter min ringe mening har 

Colossus lykkes på alle områder. Så 

da gjenstår det bare å se om vi her 

på berget kan få til noe tilsvarende. 

Heimskringla, anyone? 

Musea 

www.musearecords.com 

SPOCK’S BEARD 

feel euphoria 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap InsideOut 

Katalognr IOMACD 2059 



D 

e fleste kjenner vel forhistorien 

til denne plata. Neal Morse 

forlater Spock’s Beard av reli- 

giøse årsaker og trommeslager Nick 

D’Virgilio trer frem fra trommekrakken 

og overtar rollen som frontfigur 

og vokalist. På dette albumet trakterer 

mannen dessuten både trommer 

og gitar. 

Etter flerfoldige gjennomhøringer er 

det liten tvil; Spock’s Beard lyder på 

ingen måte redusert. Faktisk låter 

de mer som et band denne gangen 

og denne utgaven har fått et helt 

eget sound. Plata har et mørkere og 

tyngre preg enn samtlige av de foregående 

utgivelsene, noe som faller 

seg helt naturlig. Selv om Neal Morse 

var et enormt talent var han 

tross alt også litt av en gladlaks, 

melodisk sett. Dette har gitt bandet 

et mer rockete spekter, og medlemmene 

virker fremdeles sultne. Gitarist 

Alan Morse har fått et bredt 

spillerom og tilfører en røffere kant, 

mens vokalist Nick D’Virgilio gjør 

mer enn godt nok arbeid bak mikrofonen. 

Favorittøyeblikket for min del kommer 

langt ut i langformat-stykket A 

Guy Named Sid hvor D’Virgilio gjør 

et vågalt acapella-innslag. Partiet 

kan minne om både Gentle Giant og 

Yes, og det er bare å ta av seg hatten 

for noe så vakkert. Noe å bygge 

videre på i fremtiden...? Liten tvil 

om at de resterende medlemmene i 

hvert fall hadde kjemien i orden. Et 

absolutt vellykket “comeback”, og 

Spock’s Beard er fremdeles et progband 

å regne med. 

InsideOut 

www.insideout.de 


YOKE SHIRE 

a seer in the midst 

Format CD 



Utgitt 2003 

Plateselskap Zygo 

Katalognr 30003-2 


Sven Eriksen 

V 

i ble kjent med Yoke Shire for 

første gang da vi anmeldte Mas- 

que Of Shadows for over tre år 

siden (Tarkus nr. 12). Årets utgivelse 

er en broket samling bestående av 

noen oppussede gamle låter, noe livestoff 

og et par helt nye ting. De nye 

låtene kommer først. De viser ingen 

markant utvikling, en snill fløytelåt 

og en noe tyngre sak med kjapt 

gitarspill og fengende rytme. Så følger 

en halvtime hvor de framfører 

den tredelte suiten fra Masque Of 

Shadows. Den inneholder noen fine, 

små temaer, men består i hovedsak 

av improviserte instrumentalpartier 

som blir vel langdryge her. Problemet 

er kanskje at jeg ikke hørte plata 

med “a few puffs of the pipe and a 

stein of hearty ale” som det anbefales. 

Hvor gode musikere de enn måtte 

være, dette blir farlig nær bortkastet 

talent i mine ører, iallefall gjengitt 

på plate (konserten i seg selv 

kan ha vært en helt annen opplevelse). 

Til sist får vi fire eldre, oppussede 

låter som viser et mer tradisjonelt 

rockeband med et godt øre for melodi. 

En blanding av Cream og progmetall 

med unntak av tittelkuttet som 

lenge høres ut som et spansk Grand 

Prix-bidrag fra åttitallet helt til det 

tar av i en fin gitarsolo og blir en 

helt grei og snill proglåt. 

Etter å ha ventet i fire år på oppfølgeren 

til den fine Masque Of 

Shadows, ble dette en viss nedtur, 

men kanskje de har noen godbiter 

gjemt unna et sted som kommer 

neste uke... 

Zygo Records 

www.yokeshire.com 

KAIPA 

keyholder 

Format CD 

Nasjonalitet Sverige 

Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap InsideOut 

Katalognr IOMCD 132 


tter 25 år i dvale har “nye” 

Kaipa virkelig fått opp dampen E og gir ut sin andre CD på litt 

over ett år. Hvorfor bandet kaller seg 

Kaipa kan man derimot saktens lure 

på. Riktignok har keyboardist Hans 

Lundin skrevet all musikken enten 

alene eller sammen med gitarist Roine 

Stolt, men musikalsk har de ingen 

tydeligere spor tilbake til det originale 

bandet enn nær sagt hvilket 

som helst annet progband idag. Med 

Rituals Patrik Lundström på vokal og 

Flower Kings’ Jonas Reingold på bass 

kunne bandet like godt kalt seg “The 

Transatlantic Flower Ritual” – det er 

nemlig nøyaktig slik det låter. 

Når det er sagt så har bandet som da 

har valgt å kalle seg Kaipa produsert 

et håndverksmessig solid album, litt 

mer prog enn Ritual, litt mindre jazz 

& jam enn Flower Kings. Lundin er 

en fin låtskriver som mikser det 

symfoniske og det metalliske på en 

fortreffelig måte, og han er flink 

med akkordsammensetninger og til å 

bygge opp musikalske spenninger. 

End Of The Rope ga meg litt Philip 

Catherine-fornemmelser midtveis, 

Distant Voices henter mye fra Yes 

(det gjør forsåvidt de aller fleste 

låtene i større eller mindre grad), 

mens Lifetime Of A Journey trekker 

veksler på det meste som er laget av 

progressiv rock gjennom de siste 

tretti år. 

Som nevnt er jeg usikker på hvor 

heldig det er at de samme musikerne 

i så stor grad blir gjengangere på 

hverandres prosjekter. Det vil uvergelig 

medføre at bandene blir unødig 

like hverandre og etterhvert miste 

sine særpreg – særpreg som er alfa 

og omega i dagens progressive rock. 

InsideOut 

www.insideout.de 

Sven Eriksen 

DUNDRIX (NOR) 

Loaded (CD-R) 

Båndkverna 

Innsendte demoer fra inn- og utland 


Tarkus nr. 26 Side 31 

D 

undrix er et prosjekt iscenesatt 

av artisten Thomas 

Lønaas og fremstår vel som 

noe litt utenom det vanlige, i hvert 

fall i dette tidsskriftet. I dag er det 

ikke så mye som kreves for å lage 

musikk. Teknologien har utviklet 

seg abnormt og så mangt av programvare 

er tilgjengelig på markedet. 

Fruityloops er et program som 

kan brukes til å lage alt fra klassisk 

musikk til hard trance. Lønaas har 

testet ut om det lar seg gjøre å skape 

prog-toner eller andre edruelige 

toner ved hjelp av dette programmet. 

Komposisjonene er inspirert av 

alt fra det glade 80-tall, Jon Blund, 

Saga, ambient, drum’n’bass og Blues 

Brothers. 

Det kan virke som om Lønaas har et 

bevisst forhold til rytmer og rytmisk 

musikk. Det handler i stor 

grad om skakke, skimrende melodier 

og skvalder. De varme, drømmende 

synth-akkordene blir rett så 

ofte erstattet med et skumlere 

uttrykk og tidvise aggressive breakbeats. 

Det meste går unna i et forrykende 

tempo, og graden av halsbrekkende 

partier er merkbar. Tidvis 

fungerer det rett så bra stemningsmessig 

og originalt, andre ganger 

klør man seg i hodet og undrer seg 

hvordan det er mulig å skape noe så 

utpreget monotont og så (unnskyld 

uttrykket) på trynet jævlig. Hva 

med å omarrangere de maksimalt 

essensielle innslagene for et band 

istedet? Fruityloops er i hvert fall 

en bedre hobby å ha enn å sette fyr 

på hus... 

Kontaktadresse: 

Dundrix 

v/ Thomas Lønaas 

Bjerkåsveien 3 

1391 Vollen 

MAGIC PIE (NOR) 

Demo (CD-R) 

D 

et er hyggelig å se at aktiviteten 

begynner å ta seg opp igjen 

på den hjemlige prog-arenaen. 

Et nytt tilskudd i så måte er Magic 

Pie fra Moss som består av fem personer 

i alderen 28-42 år. Musikerne har 

bakgrunn fra mer ordinær rock (deriblant 

det selverklærte “norske svaret 

på Pink Floyd” - Eye II Eye), men de 

fant ut at man skulle samle sine krefter 

og danne et rendyrket progband. 

Det meldes om inspirasjon fra band 

som Flower Kings, Dream Theater, 

Transatlantic og Spock’s Beard. Altså 

et stilvalg som ikke er spesielt vanlig 

her til lands. 

Magic Pie presenterer her en demo- 

CD på 32 minutter, fordelt på fem 

spor. Fire av kuttene er studioinnspillinger, 

mens avslutningskuttet er 

foretatt live. Musikken kan betegnes 

som forholdsvis melodiøs prog/symforock 

med litt hardere kant, fengslende 

melodilinjer og tidvis intrikate 

innslag. Det første sporet Illusion & 

Reality - Part I viser bandet fra en 

lovende side med iørefallende melodilinjer, 

emosjonelle symfopartier og 

hektiske instrumentalutflukter. Et 

velskrevet verk som kan minne om 

Spock’s Beard. 

Ved gjennomspilling av CD’en er det 

vanskelig å ikke la seg imponere av 

gitararbeidet til Kim Stenberg. Mannen 

ligger høyt og lavt i terrenget 

med sine utblåsninger i reneste 

Yngwie Malmsteen-stil! Attpå til 

avleverer han noen av de mer kreative 

bidrag jeg har hørt innen såkalt 

tapping-teknikk, hvilket bidrar til å 

løfte de aktuelle partiene til nye 

høyder. Her finnes også tydelige 

innslag av Dream Theater-inspirerte 

partier og riff. Det er mange fine 

detaljer å spore i samspillet, og det 

kan høres at medlemmene ikke er 

direkte ferske i faget. 

Magic Pie byr her på et låtmateriale 

som lover godt for fremtiden. Bandet 

fremviser et utpreget profesjonelt 

grep om låtskrivingen. Skulle jeg 

sette fingeren på noe spesifikt måtte 

det bli å tenke litt mer egenart til 

neste gang, og kanskje kutte ut et 

par av balladeinnslagene. Vi hører 

gjerne mer fra Magic Pie og dere... 

hva med noen konserter snart? 

Kontaktadresse: 

Erling Midtstue 

Bonnier Amigo Music Norway AS 

Riddervoldsgate 3, 0258 Oslo 

E-mail: 

erling.midtstue@bonnieramigo.com 

www.magicpie.net

FOCUS 

live in america 

Format DVD 

Nasjonalitet Nederland 

Innspilt 2003 

Utgitt 203 

Plateselskap Classic Rock Legends 

Katalognr CRP 1089 

Spilletid 90 minutter 


ett etter Masters From The Vaults 

som i stor grad inneholdt histo- Trisk 

Focus-materiale, blir også den 

nye konfigurasjonen av Focus dokumentert 

med en DVD. Konserten er et 

opptak fra the Patriots Theatre i New 

Jersey, USA og det er definitivt interessant 

å høre hvordan dagens Focus fremstår 

i livedrakt, og ikke minst hvordan 

de håndterer det eldre låtmaterialet. 

Konserten gir oss høydepunkter fra 

karrieren, som Hocus Pocus, Sylvia, 

House Of The King, Eruption og Focus 

III. Vi får også et par nye innslag fra 

den siste CD’en, samt låter som er 

aktuelle på det kommende albumet. 

Sporet Brother blir f.eks. servert med 

vokal denne gang, i motsetning til 

varianten på deres siste CD. Thijs Van 

Leer virker i kjempehumør og herremannens 

gamle kunster er åpenbart 

holdt ved like. Gitarist Jan Dumée forsøker 

å ligge tett opp til Jan Akkerman 

og ofte så lykkes han, men de 

evinnelige bluesfraseringene og de ikke 

helt heldige, ultralange fusion-improvisasjonene 

trekker inntrykket en smule 

ned. Nei, da er det adskillig mer interessant 

å beskue Van Leers diskré dirigering 

av sine medmusikanter, og få 

oppleve mannen spille fløyte og orgel 

samtidig! Som bonus får vi en medley 

fra 1973, samt en reportasje fra USAkonserten 

med intervjuer og ablegøyer. 

En fin gjengivelse av dagens Focus 

gjengitt med super lyd og bildekvalitet. 

God å ha for oss nordboere som 

bare kan drømme om å få Focus på 

besøk opp i steinrøysa. Anbefales! 

Classic Rock Productions 

www.classicrockproductions.com 

MARILLION 

brave live 2002 

Format DVD 


Innspilt 2002 

Utgitt 2003 

Plateselskap Racket Records 

Katalognr - 

Spilletid 72 minutter 

Thiago Pinta Corrêa Sarkis 

a Marillion ga ut Brave i 1994 

viste de seg også som et sær- Ddeles 

kompetent liveband. Med 

sin superbe atmosfære og produksjon, 

tok bandet på seg en stor jobb 

når de senere skulle reprodusere dette 

foran et publikum uten å miste 

den spesielle dystre stemningen som 

preger studioalbumet. 

Made Again (1996) var et greit første 

forsøk. Ingen fiasko, men det var 

tydelig at det gjensto mye arbeid før 

det kunne kalles en tilfredsstillende 

gjenskaping av mesterverket. Siden 

da ble det nær en besettelse å overvinne 

dette hinderet. 

På Anorak In The UK Live (2002) ga 

gruppa eksempler på at de var på 

god vei. Spor som Mad (egentlig 

Wave, Mad og The Opium Den – deler 

av Goodbye To All That) samt The 

Great Escape låt like bra eller til og 

med bedre enn originalversjonene. 

Det som har skjedd på de nye platene, 

CD og DVD med samme tittel 

Brave Live 2002, er at de fullstendig 

har overvunnet hinderet som de selv 

skapte i 1994. 

Dave Megan, i praksis bandets 6. 

medlem, har gjort en prikkfri miksejobb 

når det gjelder å ta vare på 

hvert enkelt instrument, dog med 

god hjelp fra bandets egne scenelydteknikere. 

Vi får også et ekstra 

introduksjonsspor, River, som ble 

laget spesielt for videoen. Ja, DVDen 

har blitt bedre enn CDen fordi den 

fokuserer på den fortreffelige framføringen 

uten overdrevne effekter. 

Spesielt Steve Hogarth er imponerende 

i det som har blitt en ekte 

teaterforestilling, komplett med innleide 

skuespillere og videoklipp. 

Et fantastisk audio.visuelt resultat 

som langt overstiger mine forventninger. 

Spesielt vil jeg framheve Mad 

As Love og Paper Lies. En flott CD og 

en rett og slett brilliant DVD. Bravissimo! 

Racket Records 

VAN DER GRAAF GEN. 

godbluff live 

Format DVD 


Innspilt 1975 

Utgitt 2003 

Plateselskap Classic Rock Productions 

Katalognr CRP 1160 PAL 

Spilletid - 


I 

Sven Eriksen 

kke før har Classic Rock Productions 

gitt oss Van Der Graaf Gene- 

rator i opptak fra 1971, så er de 

her igjen, denne gang med en fire år 

nyere innspilling. Som tittelen indikerer 

framfører bandet alle fire 

låtene fra Godbluff, og i motsetning 

til 71-opptaket som var gjort i studio, 

er bandet her fanget på scenen 

under deres turné i Frankrike i september 

1975. 

Det er et tett, samspilt band vi ser 

og hører. Skåret til beinet, ja nesten 

“kammer-prog” blir det. Guy Evans er 

en dynamisk og oppfinnsom, men 

ikke unødvendig “flashy” trommeslager 

som spiller en usedvanlig stø 

rytme som de tre øvrige musikerne 

legger et vell av toner over. David 

Jackson (forresten i samme lua som i 

1971) spiller kontinuerlig uten at det 

et øyeblikk blir uinteressant, det er 

imponerende hvordan han hele tiden 

klarer å produsere intelligente melodifigurer 

uten å gå i veien for vokalen. 

Peter Hammill synger og spiller 

Hohner Clavinet, og er et intenst 

fyrverkeri i kontrast til den relativt 

avslappede spillingen de tre andre 

presenterer (dog med vekt på relativt). 

Hugh Banton gjør tilsynelatende 

ikke så mye ut av seg (vi ser 

ham knapt også), men hans pedalbass 

og mektige orgeltoner (og 

bassgitar på én låt) er en uvurder- 

lig ingrediens i bandets lydbildet. 

Lyd og fotografering er imponerende 

bra, eneste lille ankepunktet er noe 

dårlig synkronisering av lyd og bilde, 

spesielt i starten. Til tross for dette 

er denne konserten i en helt annen 

klasse enn 1971-opptaket - et opptak 

som forøvrig er tatt med i sin 

helhet på denne DVDen. Så har du 

ikke allerede skaffet deg Masters 

From The Vaults-DVDen, så dropp det, 

du får alt du trenger her. 


www.classicrockproductions.com 

BARCLAY JAMES HARVEST 

25th anniversary concert 

Format DVD 


Innspilt 1992 

Utgitt 2003 

Plateselskap Classic Rock Productions 

Katalognr CRP 1038 

Spilletid 94 minutter totalt 

Sven Eriksen 

F 

or å markere sine første 25 år i 

1992 lot Barclay James Harvest 

seg feire og filme i Town & 

Country Club i London. Man skulle 

tro at en slik begivenhet ville bringe 

fram litt ekstra, men sannheten er at 

bandet framstår som uinspirert og 

sjelløst, spesielt John Lees ser mest 

ut som han ønsker seg langt vekk. Et 

kvart århundres rutine sikrer dog at 

framføringene er feilfrie, om enn en 

smule glatte. 

DVDen inneholder åtte låter, et greit 

nok utvalg med hovedvekt på eldre 

stoff som Mockingbird, Medicine Man 

og Poor Man’s Moody Blues, men 

hvordan et band kan framvise så 

liten entusiasme foran et tydeligvis 

begeistret publikum er utenfor min 

fatteevne. 

En DVD du greit kan hoppe over – 

det finnes bedre konsertvideoer med 

gruppa der ute. 


www.classicrockproductions.com

CAMEL 

curriculum vitae 

Format DVD 



Utgitt 2003 

Plateselskap Camel Productions 

Katalognr CP805DVD 

Spilletid - 

Sven Eriksen 

istorien om Camel fortalt av 

Andrew Latimer, Andy Ward Hog 

Peter Bardens – et tradisjonelt 

bandportrett slik vi har sett 

dem mange ganger før. Mange fine 

musikksnutter, som alle er altfor korte, 

dessverre, helt tilbake til debutalbumet 

(bandet mimer til Arubaluba 

og Never Let Go), og en historie som 

fortelles ved å veksle kjapt mellom 

de tre hovedfortellerne, med enkelte 

utfyllende kommentarer fra Colin 

Bass. Det lengste (og kanskje beste) 

musikkinnslaget er tre låter fra Snow 

Goose med orkester hentet fra The 

Old Grey Whistle Test (nå må det 

snart komme en progsamling derfra!). 

Det er også morsomt å se livekutt 

fra Rain Dances med Mel Collins 

og Richard Sinclair. Faktisk er 

det livekutt fra nesten alle albumene. 

Historien hopper lynkjapt over The 

Single Factor som Latimer karakteriserer 

som et lavmål i bandets karriere 

(og hvem vil vel være uenig med 

ham i det). Alt i alt er det en fint 

fortalt historie med humor, varme og 

følelse. 

Som bonus får vi et nyere møte 

(våren 2003) med Latimer, Ward og 

bandets første bassist Doug Ferguson, 

hvor de mimrer om gamle dager 

og spiller litt sammen – noe som 

kanskje blir en plate med tid og 

stunder. Trivelig, trivelig – som hele 

denne DVDen – og bandet selv for 

den saks skyld. 

Camel Productions 

www.camelproductions.com 

Camels Pressure Points video, 

innspilt i 1984, får nå sin DVDutgivelse. 

Utendørsfestivaler med progressiv 

rock på programmet er 

i høyeste grad en raritet her til 

lands. På det området må det 

innrømmes at svenskene har 

bredere tradisjoner. Synd, men 

sant. All ære og ros går derfor 

til arrangørene av Rock am 

Sogn som sørget for en happening 

litt utenom det vanlige. 


E 

Vi er på konsert 

Rock am Sogn 23. august 2003 

t genialt trekk ved festivalen 

var dessuten 

sjanger-mang- 

foldet. Her var det 

ingen grunn til å 

tenke for smalt, og 

tilhørerne måtte 

finne seg i å konsumere 

alt fra prog, 

symfo, pønk, death, 

doom, garage, frijazz 

og sist, men ikke 

minst – rendyrket 

støy (som egnet seg 

best til å tømme 

lokaler med!). Tarkus 

var på plass for 

å bivåne det hele. 

Konsertene foregikk 

samtidig både 

innendørs og utendørs, 

så det sier seg 

selv at det var umulig 

å få med seg alt. 

Her følger likevel 

noen selektive inntrykk 

fra festivalen. 

Zeenon 

Astroburger 

(Oslo) 

Utescenen: Skranglete poprock med 

inspirasjon fra surf og psykedelia 

skulle være en dekkende karakteristikk 

av bandet, og vi fikk servert 

klassikere (eksempelvis I Used To Be 

Mod fra 1992), samt nyere innslag 

fra gruppa. Bassen ble forøvrig traktert 

av Andreas Grøtterud som noen 

vil huske fra Kung Fu Girls på 

begynnelsen av 90-tallet. Det låt 

unektelig litt tamt her og der, og for 

undertegnede var det innlysende at 

gruppa led av sitt tap på orgelfronten. 

Et pluss for de røffe instrumentalene 

i god surf-tradisjon, men jeg 

er overbevist om at de kan bedre! 

Zeenon 

(Oslo/Kristiansund/Drammen) 

Utescenen: Det var duket for festivalens 

første drastiske stilskifte. Tre 

jenter og en mann gjør noen virkelig 

lovende forsøk på å blåse skallen av 

publikum, med sin hybrid mellom 

brutale metalformer som death, 

black, grindcore og hardcore. En 

ganske teknisk avart som var både 

velspilt, tettpakket og bloddryppende. 

At vokalen til Linn Pedersen 

minnet mer om en ildsint tømmerhugger 

i 60-årene enn noe annet, 

var også vel verdt å notere seg. 

Syracus (Bærum) 

Innescenen: Publikum var svært 

delte i oppfatningen av dette bandet. 

Enkelte ble så desidert positivt 

overrasket (salget av bandets mini- 

CD gikk strykende etter konserten), 

mens flere gikk skuffet ut av konsertlokalet. 

Syracus opererer i et 

slags tonalt grenseland mellom band 

som Anekdoten, Seigmen og Radiohead. 

På sitt beste minner de om en 

krysning mellom sistnevnte og tidlig 

King Crimson, dvs. symfonisk rock 

med melankolsk anlagt vokal, våte 

mellotron-vegger og slepende moll- 

Anekdoten 

gitarer. Et ganske utagerende sceneshow 

og en god dosering gitarstøy 

var med på å farge konsertopplevelsen. 

Mest for symfo-freaks? 

Anekdoten (Börlange) 

Utescenen: En noe merkverdig opplevelse 

å bivåne Anekdoten denne 

gang, for et betydelig mer blandet 

publikum enn de er vant til. Det 

haglet på med kommentarer fra sidelinjen, 

og det var tydelig at ikke alle 

hadde kommet for å oppleve progressive 

toner. “Det oppskrytte 

svenske bandet” (sitat fra sidemannen) 

fremførte stort sett materiale 

hentet fra deres to 

siste albumslipp. 

Lydstyrken var påfallende 

mild til denne 

gjengen å være, men 

stemningen var det 

ingenting å si på. 

Panzerpappa 

(Oslo) 

Innescenen: Som 

Oddity Music-sjef 

Rikers uttalte etter 

konserten; “Hvorfor 

spiller de ikke på 

Molde Jazzfestival?”. 

Han har definitivt et 

poeng, det er definitivt 

en del jazz-takter 

å spore i Panzerpappas 

låtmateriale. 

Samtidig har de 

beveget seg et ytterligere 

skritt i retning 

klassisk progrock Det 

lyste lang vei at de 

hadde øvd intensivt, 

og Panzerpappa spilte 

trolig en av sine bedre konserter 

på Sogn denne kvelden. 


Vi avslutter vår serie om tunge takter og tomme fakter 

Boston og Kansas 

– fra powerpop til powerprog del 3 

I denne siste delen av vår akk 

så begrensede oversikt over 

stadionrockens stolte, men 

utskjelte historie, skal vi ta for 

oss to av sjangerens ytterpunkter 

– det blankpolerte popensemblet 

Boston, og heavyproggerne 

i Kansas. 

Av Jacob Holm-Lupo 

“Platen er straks ferdig - gi meg fem 

år til”. Tom Scholz Boston 

Boston ER Tom Scholz – gitarist, låtskriver 

og oppfinner av Rockmanampen. 

Det er noe de fleste er enige 

om. Men de lærde strides om hvorvidt 

Scholz er en “sann kunstner” 

eller bare en veldig dyktig håndverker. 

Mannen, som har bakgrunn som 

produktdesigner hos Polaroid, beveger 

seg knapt utenfor studioet sitt, 

og bruker gladelig et tiår på å konstruere 

et nytt Boston-album. Og alle 

albumene viser en nærmest analretentiv 

perfeksjonisme. Her overlates 

ingenting til tilfeldighetene. 

Det var nettopp Tom Scholz perfeksjonisme 

som skaffet ham en platekontrakt 

med CBS/Epic på midten av 

syttitallet. Han hadde brukt mange 

år på å sette sammen en demo han 

hadde spilt inn på hjemmelaget 

utstyr. Og CBS lot seg imponere. Ikke 

bare av den flotte lyden, men av 

Toms evne til å skrive en perfekt hit. 

Hiten het More Than A Feeling, og 

var et mirakel av skimrende 12strengsgitarer, 

sommerlette, prikkfrie 

vokalharmonier og et uimotståelig 

gitarriff som siden er blitt resirkulert 

til døde. Både Billy Corgan og Kurt 

Cobain har omtalt dette som en av 

sine favorittlåter. Om Bostons selvtitulerte 

debutskive ikke hadde hatt 

annet enn denne låten, ville den 

fortsatt vært en suksess. Men heldigvis 

var platen også spekket med 

andre godbiter - alle hentet mer eller 

mindre uforandret fra Tom Scholz 

demo. 

Med alt fra den Big Star-møter-Yesaktige 

powerpopen til hitsingelen, til 

Wakemanesque prog i Foreplay/ Long 

Time og til laidback vestkystrock i 

Let Me Take You Home Tonight bød 

Boston (1976) på noe for enhver 

smak, samtidig som de CSN-inspirerte 

vokalharmoniene og de kompakte 

gitarriffene skapte et umiskjennelig 

Boston-sound. Ingen ville forveksle 

dem med Styx - blant annet fordi 

Tom Scholz hatet synther! Derimot 

trakterte gitaristen hammondorgelet 

som en annen Emerson. Gitardrahjelp 

Boston 

Boston: Boston 

fikk han også av den meget dyktige 

Barry Goudreau, som senere dukket 

opp i det mer progga Orion the Hunter. 

Utad var imidlertid fokuset på 

vokalist Brad Delp, som med sin lyse 

og varme stemme klarte å formidle 

Scholz til tider litt kliniske musikalske 

ideer til publikum - og dermed 

sikret en av tidenes platesuksesser. 

Boston er et av tidenes bestselgende 

debutalbum, 10 millioner på rappen 

– og den holdt seg på Billboard i to 

år! 

Salgssuksessen ble gjentatt med oppfølgeren 

Dont Look Back. Men musikalsk 

er det ikke videre spennende. 

Kanskje de to årene det tok å lage 

albumet ikke var nok for Tom Scholz 

til å komme opp med nye låter, for 

her serveres nøyaktig den samme 

oppskriften som på debuten, litt på 

samme måte som KCs In the Wake of 

Poseidon er et hult ekko av In the 

Court.... Her er mye flott symfonisk 

pop, “ear candy”, men intet nytt 

under solen. At nyskapningen ikke 

sto i høysetet, var også tydelig på 

coveret, som inneholdt akkurat samme 

gitarformede romskip som førsteskiva... 

Heldigvis ventet Scholz helt til 86 

med tredjealbumet, Third Stage. Selv 

om Scholz fortsatt oppfinner hjulet 

igjen og igjen, hadde han i hvertfall 

Boston: Third Stage 

et inspirert knippe låter å by på denne 

gangen – og en ny besetning som 

stort sett besto av ham selv, ham 

selv og ham selv. Og Brad Delp, da.... 

Platen ble sluppet i et ugjestmildt 

klima preget av Madonna og Spandau 

Ballet, men den udødelige balladen 

Amanda klatret seg fortsatt til topps 

og gjorde Third Stage til en anakronistisk 

storselger - til platekritikernes 

store irritasjon. Ellers består platen 

av godpompøs stadionrock og 

visepop – og Scholz viser sin progrockfascinasjon 

til fulle med den 

fantastiske instrumentalen The 

Launch, som må være en av de mest 

svulstige orgellåtene jeg har i samlingen 

min med mulig unntak av Toccata 

und Fuge. 

Etter Third Stage er det imidlertid 

ikke så interessant å følge Boston 

videre på veien – ikke fordi de ikke 

har gitt ut bra plater – endel av 90tallstingene 

deres er noe av det beste 

de har gjort, og jeg anbefaler gjerne 

1994’s Walk On, for eksempel. Men 

musikalsk har ikke gruppen utviklet 

seg siden 80-tallet, og dermed sier vi 

farvel til stadionrockens pophåndverkere. 

“Halleluiah, we can boogie!”. Da 

Jesus kom til Kansas 

Nestemann ut er et band det allerede 

er blitt skrevet endel om i herværende 

magasin, derfor går jeg ikke så 


dypt inn i bakgrunnen deres. Kansas 

er utvilsomt det mest progga av alle 

bandene som kan sies å representere 

“The Mid-Atlantic Sound”, og sannsynligvis 

et band Tarkus-leserne har 

et nært forhold til. Kansas oppsto av 

asken til boogierockbandet White 

Clover og et mer eksperimentelt prosjekt 

hvis musikk nylig er blitt 

avdekket av Cuneiform/Wayside, 

nemlig Proto-Kaw. 

I skjæringspunktet mellom sørstatsboogie 

og britisk progpåvirkning oppsto 

den unike musikken til Kansas - en 

blanding av tung bluesriffing, boogierytmer, 

kompleks symforock og countryballader. 

La oss for enkelhets skyld 

kalle dem en hybrid av Gentle Giant 

og Lynyrd Skynyrd. Det er verdt å 

merke seg at selv om Kansas i større 

grad enn Styx eller Journey var tro 

mot sin egen amerikanske musikkarv, 

og låt mer autentiske enn de fleste, 

var de også det bandet som lignet 

mest på sine britiske inspirasjonskilder. 

Rytmeseksjonen var klart inspirert 

av Gentle Giant, med en egen evne til 

å spille fire flate gjennom de merkeligste 

taktskifter, noe som skapte en 

polyrytmikk jeg ikke har hørt så 

mange andre steder. Lenger oppe i 

instrumentalhierarkiet var det mye Yes 

å spore, spesielt fra keyboardistduoen 

Kerry Livgren og Steve Walsh, som 

også var gruppens ideologer. Her gikk 

det mye i moog, arp og hammondorgel, 

selv om clavinetbruken igjen pekte 

mot Gentle Giant. Kansas hadde et 

til tider kosmisk synthsound. 

Kansas: Kansas 

Gitarist Rich Williams dro imidlertid 

det hele ned på jorden igjen med et 

herlig skittent hardrocksound – Williams 

er sannsynligvis den mest 

undervurderte musikeren i Kansas – 

både virtuos og feelbasert på en 

gang. Ofte delte han gitarpliktene 

med Kerry Livgren. Allikevel var det 

vokalisten – Steve Walsh igjen – og 

fiolinist Robbie Steinhardt som stjal 

showet. Steve Walsh med en lys, litt 

hardt presset stemme som har skapt 

skole for progmetalvokalister som 

James LaBrie og Geoff Tate, og Steinhardt 

med sin ville rockefele som 

bringer tankene hen på Mahavishnu 

Orchestra. Personlig synes jeg kanskje 

ikke Steve Walsh er det sterkeste 

leddet i Kansas, fordi han har en 

tendens til å låte litt anstrengt. Han 

er ikke noe naturlig tenortalent som 

Steve Perry. For all del, han synger 

ofte veldig bra, men jeg er ofte lettet 

når Steinhardt iblant overtar mikrofonen 

med en mer avslappet stemme. 

Kansas 

La oss ta en kjapp titt på noen av skivene 

deres. Debuten Kansas fra 74 er 

en plate hvor boogie/prog-syntesen 

ikke er helt på plass. Dermed ender vi 

opp en med rene rock’n’roll-låter som 

Can I Tell You på den ene siden, og 

tradde progepos som Journey from 

Mariabronn (forøvrig en knalllåt) og 

Apercu på den andre siden, med en 

nærmest gospelaktig, men feiende 

flott ballade som Lonely Wind midt 

imellom. Det er først og fremt i det 

stormfulle dramaet i låter som Lonely 

Wind, Mariabronn og Death of Mother 

Nature Suite at Kansas utmerker seg 

på denne skiven - med en nærmest 

gotisk patos de ikke fant tilbake til 

før på Point of Know Return. 

Oppfølgeren er den mer polerte og 

keyboardbaserte Song for America 

som kom ut året etter. Her er det 

symforocken som dominerer. Tittelåten 

er nærmest en rip-off av Genesis 

Watcher of the Skies, med stringsynth 

i stedet for mellotron. Lamplight Symphony 

er en rørende spøkelseshistorie 

i et pompøst, lettere Claydermansk 

arrangement og med noen litt baktunge 

synthsoloer over statiske ostinater. 

Nettopp baktungheten preger 

denne platen. Selv kosmiske epos 

som den ultrapretensiøse Incomudro 

– Hymn to the Atman tar liksom ikke 

helt av fordi kompet er litt uinspirert. 

Dessuten begynner dessverre 

Steve Walsh og Kerry Livgren med det 

som til syvende og sist gjør Kansas til 

et litt plagsomt band i min bok: De 

forkynner og preker. Jeg er helt for 

kvasimystiske utlegninger i prog, 

men det må gjøres med entusiasme 

og innlevelse. Når Jon Anderson 

synger om alle tings enhet og ver- 

Kansas: Song For America 

denssjelens fylde, så føler man at han 

faktisk opplever det – han belærer 

oss ikke, men deler sin erfaring og 

henrykkelse med oss. Når Steve og 

Kerry derimot setter igang – enten 

med kristen moralisme eller kvasihinduistisk 

polemikk, føler jeg meg 

tråkket på og tilsnakket. “Pray, for 

Devils have no reason, Satan waits to 

curse your ways”... hallo, er det DET 

jeg setter på et rockealbum for å høre 

– eller er det kanskje heller noe jeg 

kunne lært bedre nede i Filadelfiakirken? 

Nei, gutter, dette ække progg! 

Etter dette fulgte det mer rocka albumet 

Masque, som svinger langt bedre, 

men har en del dårlige låter. Men 

Mysteries and Mayhem er en av 

tidenes proglåter, med ørten taktskifter 

og riktig pasjonert vokal fra Walsh 

– og en Gentle Giantsk struktur. Stadionrockhøydaren 

Icarus – Borne on 

Wings of Steel må også nevnes med 

sine vakre melodilinjer og herlige 

orgellyd. Derimot fremkaller “frels 

verden”-sanger som All the World ikke 

annet enn kvalmefornemmelser. 

Leftoverture fulgte samme år, og er 

Kansas: Leftoverture 

mange fans favoritt. Her vendte de 

litt tilbake til symfosoundet fra Song 

from America, samtidig som de beveget 

seg lenger inn i stadionrockens 

publikumsvennlige attityd. Resultatet 

kan høres i megahiten Carry on 

Wayward Son som sannsynligvis er 

den mest fengende progrocklåten 

siden Roundabout – en simpelthen 

genial sang. Stort verre er ikke platens 

magnum opus, Magnum Opus. 

Dette er hyperaktiv adrenalinprog 

som etterlater deg fullstendig utslitt. 

Resten av albumet er preget av Walsh 

og Livgrens gryende interesse for 

indianerne – som de på en kristenformyndersk 

vis ser på som naturens 

egne barn, og dermed nærmere 

“mysteriene”... greie sanger, men litt 

tvilsomme tekster, altså. 

Så kommer vi endelig til min favoritt 

- albumet der alt løsnet for Kansas. 

Point of Know Return har liksom alt 

på plass. Endelig får rockerne i bandet 

slippe løs. Rich Williams danser 

gjennom albumet med det ene 

avhengighetsdannende riffet etter 

det andre, og erstatter Livgrens dølle 

synthsoloer med gnistrende gitarkrumspring. 

Samtidig har bandet 

plutselig oppdaget at han som alltid 

satt og kjedet seg i et hjørne faktisk 

er bandets fiolinist, og gitt Robbie 

Steinhardt masse spillerom til felespill 

som veksler fra bluegrass til 

boogie til prog. 

Kansas: Point of Know Return 

Låtene er gjennomgående inspirerte. 

Progfaktoren holdes oppe av Closet 

Chronicles, en følelsesladet og vakker 

komposisjon litt i Genesis-land, den 

livlige slageren Portrait og den litt 

melankolske pianobaserte Nobodys 

Home. Rockenerven formelig pulserer i 

høyoktanlåter som Lightnings Hand og 

Sparks of the Tempest, begge med Skynyrd-anstrøk. 

Her synger også Walsh 

som en gud, med litt etterlengtet 

“grit” i stemmebåndene. Det hele roes 

ned med Kansas vakreste ballade 

noensinne, den nesten countryaktige 

Dust in the Wind, som har en rimelig 

høy “knapt et øye var tørt”-faktor. 

Tittellåten bringer alle de forskjellige 

aspektene ved albumet sammen i en 

herlig syntese, mens den eneste nedturen 

er Hopelessly Human, hvor forkynningen 

presser seg på igjen og 

musikken nærmer seg det sentimentale. 

Men alt i alt er dette Kansas absolutte 

høydepunkt, som ble etterfulgt 

av det brilliante live-albumet Two for 

the Show. Er det EN live progskive man 

bør eie, er det denne (og kanskje Magma 

Live). Som så altfor ofte var dette 

imidlertid slutten på Kansas glanstid. 

Det virker som det å lage en knallalbum 

ofte er begynnelsen på slutten 

for bandene vi har snakket om i denne 

serien. Jeg ser få forsonende trekk ved 

noen av bandets senere album, som 

enten dryppet av kristen apologese 

eller druknet i en gjørme av tam puddelrock. 

Folk forteller meg at gjenforeningsalbumet 

deres er bra, så jeg får 

sjekke ut det, men i mellomtiden er 

jeg fornøyd med å slite ut rillene på 

Point of Know Return. 


Annonsering Samarbeidspartnere 

Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved 

henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller 

du finner dem på våre websider www.tarkus.org 

Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se 

adresse side 2) eller på email til sven@tarkus.org 

Abonnement 

Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra 

Norden forøvrig, fritt tilsendt. 

For å abonnere kan du: 

• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til 

Sven Eriksen, 

Møllefaret 48B, 

0750 Oslo 

Konto nr. 6222.11.06658 

Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. 

MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. 

• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org 

• Ringe oss på telefon 906 73 821. 

Fornyelse av abonnement 

Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse. 

Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil 

abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke 

ved for sen betaling. 

Abonnementsfordeler 

Tarkus Magazine har inngått avtaler 

med følgende selskaper om rabatter: 

Oslo Rock Antikvariat, Oslo 

Telefon 22 11 13 13 

15% avslag i pris på deler av katalogen. 

Oddity Records, Harøy 

Telefon 71 27 69 32 

10% avslag i pris på deler av katalogen. 

«Back Issues» 

Følgende eldre utgaver av Tarkus Magazine er tilgjengelige: 

Tidsskrift for progressiv rock 

17 

Tarkus nr. 17 

Juni 2001 

Kr. 45,- 

Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris 


18 


September 2001 

Kr. 45,- 

Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan 

Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr. 

45,- + porto. Fra og med nr. 25 er prisen 

kr. 50,- + porto. 

Merk at du må være abonnent for 

å dra fordel av disse rabattene. 

Butikkene har oppdaterte lister slik 

at de til enhver tid vet hvem som 

har gyldig abonnement. 

Det dukker også opp andre abonnementstilbud 

med ujevne mellomrom, 

som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. 


19 


Desember 2001 

Kr. 45,- 

Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong 

Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra 

vår internettside, alternativt på telefon 

906 73 821, eller pr. email til 

sven@tarkus.org 

Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den 

musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å 

handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! 

Oslo Rock Antikvariat 

Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort 

utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og 

brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. 

Oddity Music 

Oddity Music gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff 

samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra flere 

spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen 

label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: 

www.oddity.no 



Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- 

Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen 

av platen som fulgte med Tarkus nr. 9 


Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan 


Progartister idag 

Ekseption 

Barclay James 

Harvest 

The Enid 

Pretty Things 

Gjest: willy b 

22 

23 



Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- 

Stort julenummer – 48 sider! 

OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink 

White Willow 21st Century Tomas Bodin 

Anthony Phillips Schizoid Band 

Steve Hackett String Driven Thing Fruitcake 



Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- 

15 


Desember 2000 

Kr. 45,- 

24 

Adrian Belew 

Paatos 

Änglagård 

Tangerine Dream 

Østeuropisk prog 

Kraftwerk 

Tømrerclaus 

Journey

Tarkus layout 26 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?