29.07.2013 Views

Tarkus layout 26 - Tarkus Magazine

Tarkus layout 26 - Tarkus Magazine

Tarkus layout 26 - Tarkus Magazine

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> • September 2003 • Løssalg kr. 50,-<br />

<strong>26</strong><br />

Derek Shulman<br />

Steinar Remme<br />

Kestrel<br />

Rock am Sogn<br />

Nordisk prog<br />

Haikara<br />

Boston/Kansas


Redaksjon<br />

Sven Eriksen<br />

Trond Gjellum<br />

Jon Christian Lie<br />

Bidragsytere dette nr.<br />

Jacob Holm-Lupo<br />

Thiago Pinto Corrêa Sarkis<br />

Anders Sprauten<br />

Trond Sætre<br />

Rikard A Toftesund<br />

Piotr Tucholski<br />

Layout og grafisk produksjon<br />

Sven Eriksen<br />

Trykk<br />

Copyshop, 1300 Sandvika<br />

KONTAKT<br />

Sven Eriksen<br />

Møllefaret 48B<br />

0750 Oslo<br />

Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)<br />

906 73 821<br />

E-mail: sven@tarkus.org<br />

Webadresse<br />

www.tarkus.org<br />

Bankgiro<br />

6222.11.06658<br />

Abonnement, annonsering etc<br />

Se siste side<br />

ISSN nummer<br />

0809-0971<br />

MERK!<br />

----------------------------------------------<br />

Alle synspunkter gitt uttrykk for i <strong>Tarkus</strong> er artikkelforfatterens<br />

egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende<br />

med redaksjonens oppfatninger<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> • September 2003 • Løssalg kr. 50,-<br />

<strong>26</strong><br />

Derek Shulman<br />

Steinar Remme<br />

Kestrel<br />

Rock am Sogn<br />

Nordisk prog<br />

Haikara<br />

Boston/Kansas<br />

Syracus (Foto Sven Eriksen)<br />

Innhold<br />

Artikler/portretter<br />

34 Boston<br />

5 Haikara<br />

34 Kansas<br />

18 Pink Floyd<br />

7 Prog mellom åkre, studenthybler og samfunnshus<br />

19 Soft Machine<br />

Intervjuer<br />

3 Derek Shulman<br />

14 Steinar Remme<br />

6 Vesa Lattunen<br />

Anmeldelser<br />

25 ADDISON PROJECT mood swings<br />

21 ANEKDOTEN gravity<br />

27 ANGELI, PAOLO bucato<br />

25 APOCALYPSE refugio<br />

24 BALESTRACCI, FRANK de-loused in the<br />

comatorium<br />

32 BARCLAY JAMES HARVEST 25th anniversary<br />

concert (DVD)<br />

23 BARCLAY JAMES HARVEST everyone is<br />

everybody else<br />

23 BARCLAY JAMES HARVEST gone to earth<br />

23 BARCLAY JAMES HARVEST octoberon<br />

23 BARCLAY JAMES HARVEST time honoured ghosts<br />

23 BARCLAY JAMES HARVEST xii<br />

21 BLAST altrastrata<br />

25 BUDDERFLY budderfly<br />

33 CAMEL curriculum vitae (DVD)<br />

27 CHERNO slight trick all around<br />

25 COENEN, MARCEL guitar talk<br />

28 COLOMBO, ROBERTO botte da orbi<br />

27 CONDITION RED II<br />

22 DIFFICIL EQUILIBRIO simetricanarquia<br />

22 DJAM KARET a night for baku<br />

31 DUNDRIX loaded<br />

27 ERA akihisa tsuboy & natsuki kido duo<br />

32 FOCUS live in america (DVD)<br />

29 FOSSIL fossil<br />

22 FRITH, FRED keep the dog<br />

22 FRITH, FRED speechless<br />

22 FUTURE WHIRL future whirl<br />

24 GENTLE GIANT way of life<br />

24 GRYPHON glastonbury carol<br />

28 HAMMER, JAN the first seven days<br />

Internett har etterhvert<br />

blitt den viktigste informasjons-<br />

og underholdningskanalen<br />

for et stort antall<br />

mennesker. For oss musikkinteresserte<br />

er internett en velsignelse<br />

med sitt enorme og uregulerte<br />

mangfold av hjemmesider<br />

som kan tilby nedlasting av<br />

musikk, de siste nyhetene om<br />

akkurat ditt favorittband og alt<br />

mulig annet rart. Små band kan<br />

fikse seg sin egen hjemmeside<br />

eller en plass på siter av typen<br />

MP3.com, IUMA eller Urørt og<br />

få oppmerksomhet som var<br />

utenkelig for bare noen få år<br />

siden. Du kan sitte i Norge,<br />

bestille CD-er i USA, Australia<br />

eller Harøy og få dem levert<br />

bare få dager senere.<br />

27 HEON, MARTIN electro-acoustic requiem<br />

28 INTERGALACTIC TOURING BAND intergalactic<br />

touring band<br />

25 IQ the archive collection iq20<br />

31 KAIPA keyholder<br />

23 KANG, EYVIND virginal coordinates<br />

29 KINZOKUEBISO hakootoku<br />

25 KYODAI, ADACHI adachi kyodai<br />

28 LIBRA musica & parole<br />

25 MACHINE & SYNERGETIC NUTS machine &<br />

synergetic nuts<br />

23 MAGELLAN hundred year flood<br />

31 MAGIC PIE demo<br />

32 MARILLION brave live 2002 (DVD)<br />

29 MIZUKAGAMI mizukagami<br />

28 MR. ALBERT SHOW warm dust<br />

29 NAIKARU-NO-WA wheel of fortune<br />

29 OSSATURA verso<br />

21 PHILLIPS, ANTHONY radio clyde<br />

29 RACER AGE racer age<br />

30 ROZ VITALIS painsadist<br />

29 SENTIMENT shrine<br />

27 SHERINIAN, DEREK black utopia<br />

21 SHULMAN, DAMON in pieces<br />

30 SPOCK'S BEARD feel euphoria<br />

30 STRINGS ARGUMENTS the very first live<br />

32 VAN DER GRAAF GENERATOR godbluff live (DVD)<br />

28 VERVLOESEM, PIERRE grosso modo<br />

30 WILSON, RAY change<br />

31 YOKE SHIRE a seer in the midst<br />

30 •DIVERSE best prog rock album in the world…<br />

ever!<br />

30 •DIVERSE kalevala<br />

Konserter<br />

33 Rock am Sogn 2003<br />

Så langt er alt vel, for så<br />

langt har artister, plateselskaper<br />

og nettbutikker<br />

kontrollen over det som distribueres.<br />

Men nettet er også et<br />

eldorado for dem som driver<br />

lyssky virksomhet. Store, styrtrike<br />

artister som Madonna,<br />

Britney Spears og Robbie Williams<br />

kan saktens leve med å<br />

glippe noen tusenlapper, men<br />

når et smalt plateselskap som<br />

Cuneiform finner piratkopier av<br />

platene sine, eller ulovlig<br />

utlagte MP3-filer med små, fattige<br />

progband florerer, da er<br />

situasjonen plutselig en litt<br />

annen.<br />

Disse selskapene og bandene<br />

opererer med marginer<br />

som er så små at<br />

Faste spalter/Annet<br />

17 Redaksjonens spilleliste<br />

20 Svens mimrehjørne: KESTREL kestrel<br />

15 Min øde øy-plate: CAPTAIN BEYOND captain<br />

beyond<br />

Annonsører<br />

<strong>26</strong> InsideOut<br />

13 Oddity Music<br />

12 Oslo Rock Antikvariat<br />

Fra redaksjonen<br />

Om å pisse i buksa for å holde varmen<br />

hundre skiver fra eller til faktisk<br />

utgjør et være eller ikke<br />

være. Selv små selskaper sliter<br />

med at folk heller laster ned<br />

skiva enn å kjøpe den, og<br />

resultatet er naturlig nok at<br />

det blir vanskeligere og vanskeligere<br />

for en del av de minste<br />

selskapene å opprettholde kontinuerlig<br />

drift.<br />

Tenk over dette neste<br />

gang du bruker Kazaa for<br />

å laste ned en gratis<br />

utgave av ei skive istedenfor å<br />

kjøpe den. Gleden du får er<br />

svært kortvarig, omtrent som å<br />

pisse i buksa for å holde varmen.<br />

Bandet fikk nemlig aldri<br />

råd til å lage oppfølgingsskiva<br />

som du så gjerne skulle ha<br />

hørt…<br />

Side 2 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


Derek<br />

Shulman<br />

– en mann med suksess<br />

I populærmusikkens verden er det ikke<br />

lett å finne en mann med samme suksess<br />

som Derek Shulman. Fra 1970 til 1980 var<br />

han i et av de mest kjente og respekterte<br />

bandene innen progressiv rock, Gentle<br />

Giant. Han var gruppas hovedvokalist, og<br />

live tok han hånd også om de partiene<br />

Kerry Minnear sang i studio.<br />

Thiago Pinto Corrêa Sarkis<br />

år han og medmusikantene entret scenen<br />

var det starten på et virtuost show. Alle N var multi-instrumentalister, og de tok pusten<br />

fra publikum med sine instrumentbytter,<br />

komplekse komposisjoner og arrangementer. En<br />

unik “sound” i ordets rette betydning.<br />

Etter at gruppa ble oppløst ble Shulman en meget<br />

betydningsfull person i musikkindustrien med<br />

høye og innflytelsesrike stillinger i selskaper som<br />

Polygram, Warner og Roadrunner. Blant bandene<br />

han oppdaget og signerte var Dream Theater,<br />

AC/DC, Pantera, The Rembrandts og Bon Jovi.<br />

Derek, som nå tar gode råd fra sine barn, står<br />

foran en ny utfordring med sitt eget plateselskap,<br />

kalt O.M.A. Records. I dette intervjuet kommenterer<br />

han ryktene om en Gentle Giant gjenforening,<br />

om tiden i bandet og om sine nye oppgaver.<br />

- I 1996 ble det nesten en gjenforening av Gentle<br />

Giant. Fansen jublet over ideen, men hvorfor ble<br />

det ikke noe av?<br />

- Det var aldri snakk om en gjenforening verken<br />

med meg eller Ray, iallefall såvidt jeg vet. Når vi<br />

bestemte oss for å gi oss i 1980, så betydde det<br />

slutten på det kapittelet i vårt liv, og vi ønsket -<br />

og gjorde det også – å søke nye utfordringer<br />

innenfor musikkens verden. Ray ble en meget<br />

suksessfull plateprodusent i tillegg til at han<br />

skrev musikk for reklame, og jeg ble leder for<br />

flere større plateselskap i New York. Jeg vil nok<br />

tro at ryktene om vår gjenforening mest var<br />

ønsketenkning fra fansens side. Og jeg er full av<br />

beundring over dem og det faktum at de holder<br />

“liv” i bandet – men dette livet skulle være gode<br />

minner om tider som har vært – “memories of<br />

old days” – for å sitere en av våre sanger. Jeg ville<br />

hate å framstå som en parodi på Derek Shulman<br />

anno 1970. Vi er trettitre år eldre, og for<br />

meg finnes det ingenting som er verre enn å<br />

gjenoppleve “gamle dager” når det fremdeles finnes<br />

“nye dager” framfor deg.<br />

Etter hvert så tror jeg alle fans har forsonet seg<br />

med tanken om at det aldri vil bli en Gentle Giant<br />

gjenforening. Har de rett i dette?<br />

- Jeg tviler sterkt på at det vil skje en gjenforening.<br />

Jeg vet at Kerry, John og Gary jammet<br />

sammen på en “GG Konvensjon” i fjor høst, og<br />

det er så langt en “gjenforening” vil bli dratt.<br />

Jeg er ofte i kontakt med min bror Ray. Han produserer<br />

DVD-er og har blitt en viktig person for<br />

band som Queen, Genesis, Phil Collins osv., han<br />

jobber for tiden med en Gentle Giant DVD for<br />

utgivelse om ikke altfor lenge. Jeg er i kontakt<br />

med Kerry via e-post. Han er musikklærer og<br />

skriver også musikk for TV. Jeg har ikke sett<br />

John og Gary på lenge, men Ray er jevnlig i kontakt<br />

med dem, og de har det bra.<br />

Hvordan tror du allikevel et gjenforent Gentle Giant<br />

ville ha klart seg idag – etter alle disse årene?<br />

Uten at jeg som sagt vil spekulere mer rundt dette<br />

spørsmålet, så tror jeg at vi ville gjort det rett<br />

så bra – om ikke for annet enn at musikerne i<br />

bandet var – og er – de beste musikerne jeg har<br />

hatt rundt meg.<br />

Gentle Giant hadde muligheter flere ganger til å<br />

spille med et orkester, blant annet The Symphony<br />

Orchestra Of Cincinnati. Hvorfor ble dette aldri noe<br />

av, og hvordan tror du dette ville ha fungert?<br />

Jeg likte aldri ideen om å spille med et orkester.<br />

Vi var et rockeband, ikke et klassisk ensemble.<br />

Når det er sagt, så kunne det ha vært morsomt å<br />

ha hørt våre låter arrangert for et orkester - selvfølgelig<br />

uten at vi var med.<br />

Jeg leste noe interessant skrevet av skaperne av<br />

“The Gentle Giant Webring”. De skrev: “Vi tror at<br />

Octopus, In A Glass House, Three Friends og<br />

Acquiring The Taste er tidløse musikalske mesterverk<br />

, og at i år 2318 vil folk lytte til Gentle Giant<br />

på samme måte som vi idag lytter til Beethoven<br />

eller Bach”. Hva synes du om en slik uttalelse?<br />

Gentle Giant i samme åndedrag som Bach og<br />

Beethoven? Jeg tviler ærlig talt på det. Det jeg<br />

selvfølgelig ville like var, om ikke annet, en<br />

aksept på at vi ikke var slaver av kommersiell<br />

radio eller noen gitt musikkform. Vi var en kombinasjon<br />

av flere musikalske bakgrunner blandet<br />

til en gryterett som ble til Gentle Giant.<br />

For å avslutte Gentle Giant-delen; er det noe som<br />

gjør deg frustrert når du tenker tilbake på tiden<br />

du hadde i bandet?<br />

Selvfølgelig ville vi gjerne ha blitt mer populære<br />

og tjent mer penger. Det ville vært løgn å påstå<br />

noe annet. Jeg har sett i ettertid – etter å ha<br />

vært så mange år på den andre siden av gjerdet –<br />

at flaks og timing er en stor del av dette. Vår<br />

“tid” skulle ha vært fra 1973-75 da vi sto øverst<br />

på plakaten, over band som Genesis etc. Endringene<br />

i plateselskap og management satt oss definitivt<br />

tilbake, og som på alle andre områder, når<br />

toget går gjelder det å være ombord, ellers drar<br />

det uten deg. Men vi likte det vi drev med, og<br />

sett i perspektiv var vi relativt suksessfulle både<br />

med karrieren og med det vi etterlot oss, selv om<br />

vi aldri ble like berømte som Genesis.<br />

Før vi kommer inn på dine nye prosjekter, involverer<br />

det musikalske aspekter, eller er ditt liv som<br />

musiker over?<br />

En gang musiker, alltid musiker. Jeg går til jobben<br />

som plateselskapsdirektør slik en musiker ville<br />

gjort det. Jeg trives fantastisk godt med artister<br />

og musikere, og kan relatere bedre til dem enn til<br />

mine kolleger i plateselskapet. Jeg prøver å dele<br />

mine musikererfaringer med de ferske artistene,<br />

både praktisk og musikalsk, men å “jamme” for<br />

moro skyld gjør jeg ikke. Bare med mine to barn<br />

som nå er voksne og habile musikere selv.<br />

Etter mange år i musikkindustrien bestemte du<br />

deg for å starte din egen label - O.M.A. Records.<br />

Når fikk du denne ideen?<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 3


Jeg fikke ideen for et drøyt års tid siden da jeg<br />

gikk av som direktør for Roadrunner Records<br />

(Slipknot/Nickelodeon etc.). Før det hadde jeg<br />

arbeidet med Time Warner og var administrerende<br />

direktør for Atco Records (AC/DC, Pantera,<br />

Rembrandts, Bad Company, Dr. Dre etc.). Min første<br />

jobb på denne siden av musikkindustrien var<br />

i Polygram hvor jeg startet i 1981, og jeg signerte<br />

blant annet Bon Jovi, Tears For Fears, Cinderella,<br />

Dexy’s Midnight Runners, Men Without<br />

Hats og Kingdom Come mens jeg var der. Mitt<br />

nye selskap er bygget på idealisme – et slags<br />

verksted som skal forbli lite og fokusert på å jobbe<br />

for artistene og ikke for bunnlinja. Det blir<br />

omtrent som å banne i kjerka i dagens klima.<br />

Har du store planer for O.M.A. Records eller er det<br />

bare noe du gjør for fornøyelsens skyld?<br />

Jeg har signert flere band til O.M.A. og et sideselskap<br />

DRT som jeg har startet sammen med<br />

noen partnere. Selvfølgelig har jeg tro på at hver<br />

eneste av disse artistene vil få suksess, ellers ville<br />

jeg ikke ha tegnet kontrakt med dem. Når det<br />

er sagt vet jeg at flaks og timing i tillegg til<br />

hardt arbeide fra alle er særs viktig. Det jeg kan<br />

håpe på er at artistene får realisert noen av sine<br />

drømmer og ambisjoner, og så får vi se hvor det<br />

fører oss.<br />

Hvilke band vil vi se på O.M.A. Records. Er det<br />

noen spesiell profil for labelen, og har du tro på å<br />

signere progressive band?<br />

Jeg henter inn band som jeg har tro på vil nå et<br />

bredt marked. Jeg har tro på at med rett markedsføring<br />

vil det meste av den”gode” musikken ha en<br />

sjanse. Jeg vil helst ikke ha artister som har en<br />

begrenset base eller hvis musikk i seg selv er<br />

begrensende. Jeg vil heller ikke ha artister innenfor<br />

en sjanger jeg ikke forstår eller liker - det være<br />

seg “gangsta rap” eller “hardcore hip-hop”, selv<br />

om salgspotensialet er stort. Jeg foretrekker å vite<br />

hva jeg gjør og hvem jeg gjør det med.<br />

Du har jo vist at du har en fin nese for å vite hva<br />

som har potensiale til å selge. Gjennom årene har<br />

du oppdaget og signert mange band som solgte til<br />

platina. Hvordan tror du Gentle Giant-fans ser på<br />

dette?<br />

The Archies<br />

Jeg håper Gentle Giant-fans er stolte av meg.<br />

Selv er jeg veldig fornøyd med at noen av de<br />

artistene jeg signerte har hatt lange, suksessrike<br />

karrierer, noe som er rett så uvanlig i dagens<br />

marked. Enten det er Bon Jovi, Pantera, Dream<br />

Theater, Tears For Fears, AC/DC eller Nickleback,<br />

så tror jeg at det å bygge en karriere til syvende<br />

og sist er det viktigste for en musiker.<br />

Jeg skulle gjerne hatt kommentarer til noen av de<br />

bandene du har oppdaget.<br />

Jeg er stolt av de fleste artistene jeg har signert.<br />

Enten de ble store stjerner eller uheldigvis ikke<br />

slo igjennom, så er de alle en del av meg. Det var<br />

noen artister jeg var skråsikker på ville slå igjennom,<br />

og som gjorde meg fryktelig skuffet når de<br />

ikke gjorde det. “Dan Reed Network” var en av<br />

disse. De var totalt stjerne, fantastiske låter og<br />

en stor scenepersonlighet. De ble aldri til noe,<br />

enda jeg var sikker på at de ville det. Et annet<br />

band var “Enuff Z’nuff” som var på rett sted til<br />

rett tid, men som nærmest selvdestruerte idet de<br />

sto foran et gjennombrudd. De solgte til platina<br />

til slutt, men de skulle vært store lenge, og det<br />

var frustrerende for meg på deres vegne.<br />

Med alle dine års erfaring i musikkbransjen, hvordan<br />

ser du på framtiden for pop og alternativ<br />

rock. Hva tror du vil selge i framtiden?<br />

Dagens “mainstream” musikk er stort sett ikke<br />

særlig god etter min mening. Det er utelukkende<br />

“markedsfôr” for de store selskapene og har ingenting<br />

til felles med den verden jeg trivdes i enten<br />

som musiker eller som bransjeperson. Jeg tror at<br />

grunnen til at musikkbransjen sliter nå for tiden<br />

ikke har noe med internettpirater og nedlasting av<br />

musikk å gjøre, men rett og slett den skrøpelige<br />

tilstanden bransjen er i. Britney Spears, J-Lo og P-<br />

Diddy har mye til felles med gamle dagers Archies<br />

(en amerikansk tegnefilm-gruppe, red. anm) bortsett<br />

fra at disse artistene er “menneskelige”.<br />

Den “alternative” ungdommen vet meget godt<br />

hva de vil ha, og det er en av grunnene til filutveksling<br />

på internett. Du kan vedde på at INGEN<br />

hip ungdom sender den nye Britney Spears-låta<br />

til vennene sine. Nye uavhengige selskaper,<br />

skapt av ungdom som vet at publikummet sitt<br />

hater det som blir foret dem av massemedia, de<br />

er framtiden. Jeg tør vedde på at mange nye<br />

band vil slå igjennom, band som “mainstream”folka<br />

ikke aner eksisterer, og bare ungdommen<br />

som snakker med hverandre på nettet og i private<br />

“chatte-rom” vet hva som virkelig foregår. Det<br />

er store forandringer på gang, og jeg vil være en<br />

del av det fra mitt “gammelmusikalske” ståsted,<br />

derfor har jeg startet de nye selskapene.<br />

Det har vært en stor glede å gjøre dette intervjuet<br />

med en så legendarisk musiker. Vi ønsker deg og<br />

O.M.A. Records all lykke. Ordet er ditt.<br />

Til alle Gentle Giant-fans der ute vil jeg si takk<br />

for at dere holder fakkelen tent. Jeg er fremdeles<br />

en “musiker” med de samme ambisjoner som jeg<br />

hadde da jeg startet i 1966. Vær trygg på at<br />

arven etter – og framtiden til – det som var og er<br />

Gentle Giant fremdeles holdes ved like, ja kanskje<br />

sterkere en noensinne i en eldre, men kanskje<br />

ikke så mye klokere Derek Shulman.<br />

Side 4 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong><br />

Ueli Frey (www.drjazz.ch)


Platesamlere kjenner til leken hvor de<br />

skal skrive en liste over X antall plater de<br />

ville tatt med seg til en øde øy (dog uten<br />

å tenke over hvordan de skulle få strøm<br />

til å drive lydanlegget). Uansett hvor lite<br />

antall X er - en av platene på min liste<br />

ville være Haikaras debutalbum.<br />

Piotr Tucholski<br />

G<br />

Haikara:<br />

Den progressive storken<br />

ruppa med navnet som betyr “stork” på<br />

norsk ble startet i 1971 av Vesa Lattunen og<br />

Markus Heikkerö. Vesa var på den tiden<br />

medlem av Lahti Symfoniorkester (på kontrabass),<br />

Markus spilte slagverk og var i tillegg<br />

maler - alle Haikara-fans kjenner hans surrealistiske<br />

LP-covere. Haikaras første besetning var<br />

Vesa Lattunen (piano/orgel/gitar/bass/sang),<br />

Markus Heikkerö (trommer/slagverk), Vesa<br />

“Wellu” Lehtinen, tidligere medlem av Charlies<br />

(sang/tamburin/kubjelle), Harri Pystynen, også<br />

medlem av Lahti Symfoniorkester (fløyte/tenorsax)<br />

og Timu Vuorinen (bass). All musikk var<br />

skrevet av Lattunen med tekster av Lehtinen.<br />

Deres første, fremragende, album er en kombinasjon<br />

av prog, finsk folkemusikk og klassisk<br />

musikk, med tillegg av militærmarsjer. Det siste<br />

er slett ingen spøk siden Harri Pystynen hadde<br />

spilt ett år i Lahtis Militærkorps. Denne spesifikke<br />

marsjrytmen kan man spesielt høre i åpningen<br />

på Köyhän Pojan Kerjäys (Den fattige tiggergutten).<br />

Det mest karakteristiske for Haikara er<br />

den særpregede messingseksjonen og dens storartede<br />

samspill med gitar og orgel. Særpreget er<br />

Haikara: Haikara<br />

Haikara: Geafar<br />

Haikara. Fra venstre Markus Heikkerö, Harri Pystynen, Timo Vuorinen, Vesa Lattunen og Vesa Lehtinen<br />

Haikara idag, f.v.: Hannu Kivilä, Jukka Teerisaari, Tommi Mäkinen, Vesa Lattunen<br />

også Lethinens vokal. I den pompøse Luoja Kutsuu<br />

(Skaperen kaller) synger han sammen med<br />

Lattunen og skaper en luftig atmosfære. Min<br />

favoritt er Yksi Maa – Yksi Kansa (Ett land - en<br />

nasjon) med sin lette, delikate åpning. Etterhvert<br />

øker kraften og låta utvikler seg til tunge<br />

partier med gitar, sax-solo og en marsjerende<br />

finale. Alt gjentas så. Fantastisk! Jalleen On Meidän<br />

(Igjen vårt) er mer psykedelisk med tyngre<br />

gitar, sax og mer aggressiv vokal. Avslutningen<br />

Manala (Helvete) er vanskelig å beskrive. Det er<br />

den mest komplekse og modne komposisjonen -<br />

ofte sammenlignet med King Crimsons Larks’<br />

Tongues-periode.<br />

Geafar ble spilt inn uten Vesa Lehtinen som forlot<br />

gruppa for å gå tilbake til Charlies. Han ble<br />

erstattet av Auli Lattunen – Vesas søster. Det er<br />

ganske ulike oppfatninger blant Haikara-fans om<br />

dette albumet. Noen mener plata er et av finsk<br />

progs høydepunkter, mens andre er skuffet siden<br />

bandet gikk i en ny retning. Det er sant, Geafar<br />

er annerledes enn Haikaras øvrige utgivelser. Jeg<br />

vil si at den er vanskeligere å komme inn i, men<br />

er allikevel imponerende. Høydepunktet er det<br />

14 minutter lange tittelkuttet.<br />

Ikke helt rettferdig har bandets tredje album Iso<br />

Lintu (Den store fuglen- spilt inn sammen med<br />

Lahti symfoniorkester) blitt karakterisert som<br />

uinteressant og full av pop-ete låter. Jeg på min<br />

side finner større likheter med debutalbumet på<br />

denne plata enn på Geafar. Ja den er enklere,<br />

mindre utviklet og kan ikke konkurrere med<br />

bandets mesterverk, men den har noen virkelig<br />

gode låter med en stor dose romantikk, spesielt i<br />

den sørgmodige Kuinka Ollakaan (Hva med det),<br />

Romanssi (Romanse) og Aamu (Morgen - ikke<br />

ulik King Crimsons Moonchild). Romanssi er del<br />

av en suite for gruppe og orkester kalt Kuutamo<br />

(Måneskinn) som ble spilt inn for radio, og den<br />

tapen eksisterer fortsatt! Så kanskje vi får muligheten<br />

til å høre den en gang.<br />

Bandet ble oppløst i 1974 og til tross for at Lattunen<br />

satte sammen en ny besetning, ble det<br />

ikke flere album, kun to singler som presenterer<br />

en enkel og pop-aktig musikk.<br />

Til alles overraskelse dukket Haikara opp igjen<br />

med et nytt album kalt Domius i 1998. Lattunen<br />

spiller her mye akustisk gitar. Lange partier<br />

domineres av Jan Schapers saksofonspill som<br />

mest minner meg om Kenny G.<br />

Musikken er melodisk og optimistisk<br />

bortsett fra i den - etter<br />

min mening beste låten – nesten<br />

10 minutter lange Gloria<br />

Deo, hvor rytmeseksjonen (Tommi<br />

Mäkinen, bass, og Jukka<br />

Teerisari, trommer) låter mer<br />

distinkt enn på de øvrige komposisjonene.<br />

Uansett var det<br />

flott å høre Haikara igjen.<br />

Tuhkamaa (Aske-land) gitt ut<br />

tre år senere var for meg utvilsomt<br />

årets progressive album.<br />

Bandet var forsterket med Hannu<br />

Kivilä (cello) og Sara Hedlund<br />

(sang). Spesielt celloen<br />

bragte med seg en ny giv og<br />

fungerte som en balanse<br />

mellom sax og gitar. Også den dype tonen sammen<br />

med Lattunens dype vokal er gripende –<br />

blant annet i Valtakunta (Kongerike) og Klovni<br />

(Klovn). Mest kjent er nok Kosovo – en instrumental<br />

komposisjon med trommevirvler og influenser<br />

fra Balkansk folkemusikk. Et førsteklasses<br />

album.<br />

Siden da har Haikara vært involvert i musikalske<br />

prosjekter med ulike artister: A Tribute To Finnish<br />

Progressive Rick - Tuonen Tytär (Dødens datter –<br />

de spilte blant annet inn en ny versjon av Yksi<br />

Maa – Yksi Kansa), og Colossus’ prosjekt A Finnish<br />

Progressive Rock Epic – Kalevala, som er ventet<br />

utgitt på Musea i nær framtid. Bandet jobber<br />

også med et nytt prosjekt for Colossus: The Spaghetti<br />

Epic, basert på Sergio Leones berømte western<br />

Once Upon A Time In The West.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 5


Vi snakker med Haikara<br />

Vesa Lattunen om Haikara<br />

<strong>Tarkus</strong> har også fått en prat med gruppas<br />

leder, Vesa Lattunen. Vesa er svært opptatt<br />

med nye musikalske ideer og øvinger,<br />

men tok seg allikevel tid til å besvare<br />

våre mange spørsmål og utdype mange<br />

detaljer fra Haikaras karriere, fra debuten<br />

og opp til deres seneste prosjekter<br />

Piotr Tucholski<br />

<strong>Tarkus</strong>: Når jeg sjekket informasjon rundt Haikara<br />

fant jeg ut at du igjennom karrieren har spilt mange<br />

ulike instrumenter, gitarer, kontrabass, keyboards og<br />

mere til - hvilket var ditt favorittinstrument?<br />

Lattunen: Jeg bruker keyboards i hovedsak til<br />

komponering og på scenen. Jeg foretrekker gitar.<br />

Min formelle musikkutdannelse har jeg på<br />

kontrabass.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Haikaras første album har blitt kalt et<br />

ekte mesterverk. Folk finner influenser fra King<br />

Crimson, Van Der Graaf Generator, Frank Zappa -<br />

store navn. Jeg finner selv likheter med russiske<br />

komponister som Prokofieff og Mussorgskij. Hvilke<br />

inspirasjonskilder hadde du da du skrev musikken<br />

til dette albumet?<br />

Lattunen: Vi lagde det første albumet mens jeg<br />

var medlem av Lahti Symfoniorkester. Der lærte<br />

jeg alle de store komponistene å kjenne. Prokofieffs<br />

Romeo Og Julie gjorde stort inntrykk på meg,<br />

men jeg tror Sibelius var en enda større inspirasjon.<br />

Gjennom dette fikk jeg ideen om å kombinere<br />

disse to musikkformene, klassisk og rock.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Kan du beskrive atmosfæren rundt innspillingen<br />

av det første albumet? Var dere klar<br />

over at det ville bli en så bemerkelsesverdig plate?<br />

Lattunen: Det var vår første gang i platestudio,<br />

så alt var nytt. Til å begynne med hadde plateselskapet<br />

problemer med å formulere denne<br />

musikken. Så fikk plata fine kritikker og ble<br />

nominert til “årets plate” på radio. For bandet<br />

kom det som en stor overraskelse.<br />

<strong>Tarkus</strong>: I dag blir Haikaras musikkstil klassifisert<br />

som progressiv rock. Men hvordan ble den karakterisert<br />

på tidlig 70-tall?<br />

Lattunen: Den morsomste karakteristikken jeg<br />

har hørt er “sauna-prog”. Fra starten av var den<br />

definitivt veldig nasjonal og veldig finsk.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Du nevnte at du allerede i 1972 var medlem<br />

av Lahti Symfoniorkester. Det finnes eksempler<br />

på musikere som delte din interesse for kombinasjonen<br />

klassisk og rock, som for eksempel Rick<br />

Wakeman. Han droppet forøvrig den klassiske karrieren<br />

og ble en sessionmusiker i studio. Hvordan<br />

hadde det seg at du klarte å spille i to så ulike<br />

“band” samtidig, med konserter, plateinnspillinger<br />

og øvinger?<br />

Lattunen: Jeg hadde ingen problemer med det.<br />

Jeg har til og med brukt halve Lahti Symfoniorkester<br />

på en av Haikaras konserter (komposisjonen<br />

Kuutamo).<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan ble dere påvirket av at Vesa Lehtinen<br />

forlot gruppa?<br />

Lattunen: Han var en veldig fargerik og original<br />

sanger, så det var et stort tap.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Andrealbumet Geafar er veldig annerledes<br />

enn resten av Haikaras utgivelser. Som om du gjorde<br />

noen musikalske undersøkelser og gikk i en psykedelisk<br />

retning. Hvordan ser du på denne plata nå?<br />

Lattunen: Det var en VELDIG ambisiøs plate (min<br />

søster var vokalist) og på enkelte kutt var ambisjonene<br />

høyere enn hva vi kunne få til. Vi spiller<br />

fremdeles en av låtene (Change) på våre konserter,<br />

Kanskje den ble psykedelisk fordi det var første<br />

gangen jeg prøvde å male “tankebilder” med<br />

musikken.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Tredjealbumet Iso Lintu er et veldig<br />

undervurdert album. Mange synes det er pop-rock,<br />

men det er jo komposisjoner der som har mye til<br />

felles med den første plata. Det virker som om<br />

dere etter Geafar bestemte dere for å gå mer tilbake<br />

til stilen dere hadde utviklet i starten?<br />

Lattunen: Vel, plateselskapet ønsket seg kortere<br />

låter, så jeg måtte gjøre et kompromiss. Jeg synes<br />

Romanssi og Fur Hanna fremdeles høres bra ut.<br />

Som komponist er det bare en profesjonell jobb å<br />

lage all slags musikk..., naturlig nok er den progressive<br />

stilen den som står meg nærmest.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Låten Romanssi er del av din komposisjon<br />

Kuutamo for gruppe og symfoniorkester. Er det<br />

noen mulighet for at den vil bli utgitt i nær framtid,<br />

for eksempel på CD sammen med Iso Lintu?<br />

Lattunen: Vi forhandler om en CD-utgivelse av<br />

Iso Lintu med et lite selskap, men uten Kuutamo.<br />

De er imponert over albumet, så vi får se.<br />

<strong>Tarkus</strong>: LP-omslaget til Iso Lintu er veldig annerledes<br />

enn de surrealistiske maleriene til Markus<br />

Heikkerö. Hvorfor designet ikke han coveret til<br />

denne plata også?<br />

Lattunen: Det var direktøren for plateselskapet<br />

sin idé. Det er derfor jeg har øynene lukket på<br />

fotografiet!<br />

<strong>Tarkus</strong>: Dere hadde en turné i Øst-Tyskland i<br />

1974. Hva husker du fra den tiden?<br />

Lattunen: Det var en fantastisk turné. I noen<br />

byer var vi det første rockebandet som hadde<br />

opptrådt overhodet. Det var morsomt fordi lederne<br />

for kommunistpartiet satt på første rad. Vi<br />

fikk beskjed om ikke å spille Jimi Hendrix for da<br />

ville publikum gå berserk. På en stor festival i<br />

Dresden var det soldater med maskinpistoler<br />

foran scenen. Vi hadde en tolk med oss, men av<br />

en eller annen grunn ville han ikke oversette<br />

Yksi Maa - Yksi Kansa (husk Hitlers slagord “Ein<br />

Volk - Ein Land”!)<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg fant informasjon om at bandet ble<br />

oppløst i 1974 under denne turneen. Er det sant?<br />

Iso Lintu ble utgitt året etter, fremdeles med<br />

Heikkerö og Vuorinen i besetningen.<br />

Lattunen: Vi ble oppløst først etter Iso Lintu.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvorfor ble bandet oppløst?<br />

Lattunen: Jeg tror at hovedgrunnen var at trommeslageren<br />

og bassisten ville spille mer kommer-<br />

siell musikk. Så jeg fortsatte med Harri Pystynen<br />

(fordi jeg hadde registrert bandnavnet), og han<br />

trodde fullt og fast på musikken min. Trommeslageren<br />

og bassisten prøvde å ta Haikara-navnet<br />

fra meg bak min rygg, så det var ingen god stemning<br />

på de siste spillejobbene.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Kan du fortelle litt om hva du gjorde i<br />

den perioden da Haikara var oppløst? Spilte du<br />

solo eller med andre musikere?<br />

Lattunen: Jeg fortsatte selvsagt å komponere.<br />

Jeg lagde musikk for minst tre oppsetninger ved<br />

Lahti Byteater. Og så gjorde jeg noen solo-opptredener<br />

(med akustisk gitar). Jeg er fremdeles<br />

aktiv på scenen.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Etter en laaang pause kom Haikara tilbake<br />

med et fjerde album. Musikken er dominert av Jan<br />

Schapers saksofon, som er forskjellig fra de tidligere<br />

platene hvor instrumentene samspiller i mye større<br />

grad. Hvorfor ble det bestemt å gjøre det slik?<br />

Lattunen: Jeg tror jeg trengte noe som kunne<br />

binde albumet sammen, og Jans altsax passet<br />

perfekt til det. Forresten, munkekoret i åpningen<br />

på Gloria Deo kom til meg i en drøm.<br />

<strong>Tarkus</strong>: For mange fans av progressiv rock var<br />

Tuhkamaa årets album i 2002. Så jeg vil gjerne<br />

spørre deg om det er muligheter for at Haikara-tilhengere<br />

vil se et nytt album snart?<br />

Lattunen: Mellow Records spør meg om det samme.<br />

Etter Spaghetti Epic kommer vi nok til å øve<br />

inn materiale for et nytt album. Jeg har en del<br />

temaer klare i hodet allerede.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg ønsker å takke deg og Haikara for en<br />

fantastisk reise i 70-tallets fineste progressive rock<br />

og fram igjen til nåtiden.<br />

Haikara<br />

Diskografi<br />

Album:<br />

1. Haikara - 1972 (RCA Victor LSP 10392)<br />

2. Geafar - 1973 (RCA Victor YFPL 1-809)<br />

3. Iso Lintu - 1975 (Satsanga SATLP 1016)<br />

4. Haikara IV: Domino (CD) - 1998<br />

(Metamorphos META-021CD)<br />

5. Tuhkamaa (CD) - 2001<br />

(Mellow Records MMP 414)<br />

Singler:<br />

Poika pilvellä/Jumbo<br />

(Hi-Hat HIS 1011) 1976<br />

American Look<br />

(HATROCK 2 Hi-Hat HILP 122) 1976<br />

Re-utgivelser:<br />

[1] CD – 1998 (Fazer Records 3984-22253-2)<br />

[2] CD-R - Japanese bootleg<br />

[2] CD – 2000 (Ektro Records ektro 006 cd)<br />

Internettlenker:<br />

Haikara på GEPR<br />

- http://www.gepr.net/ha.html#HAIKARA<br />

Uoffisiell Haikara Page på Tuchol’s Progressive Rock Page<br />

http://www.geocities.com/piotrt.geo/index.html<br />

Colossus’ Projects<br />

Les mer om dette på: http://www.colossus.fi<br />

Side 6 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har<br />

utarbeidet som tilskudd - eller kanskje<br />

snarere som alternativ - til <strong>Tarkus</strong>-føljetongen<br />

‘Viktige progband’. Ideen er å<br />

redegjøre for essensielle musikalske og<br />

kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler<br />

i prog-historien, oppsatt etter geografiske<br />

og tidsmessige markører. Jeg tillater<br />

meg slik å rette oppmerksomhet mot navn<br />

og tradisjoner som ofte synes utelatt fra<br />

den “offisielle” fortellingen om progressiv<br />

rock, bl.a. ved å fremheve mer relative<br />

‘viktigheter’ i det store scenariet. I denne<br />

tredje delen drar vi hjemover.<br />

Rikard A Toftesund<br />

L<br />

70-tallets Norden<br />

Prog mellom åkre, studenthybler<br />

og samfunnshus<br />

ike i kjølvannet av tyskernes innmarsj i september<br />

1939, fikk den unge polske kompo-<br />

nistspiren Herman David Koppel en uhygge-<br />

lig forutanelse. Med sitt kosmopolittiske sinn og<br />

følgende kjennskap til ideologisk oppstyr på den<br />

internasjonale arena, opplevde han syner av et<br />

snarlig kommende Ragnarok i hjemlandet. Han<br />

dro derfor først til Danmark for å fullføre sin<br />

utdannelse, og endte således blant det flertallet<br />

av danske jøder som ble kompromissløst skjermet<br />

fra nazistene ved overfart til Sverige. Sønnene<br />

Thomas og Anders Koppel kom til verden henholdsvis<br />

på tampen av og to år etter katastrofen,<br />

og fikk vokse opp i et hjem som var ytterst liberalt<br />

hva gjaldt både politikk, estetikk og livssyn.<br />

I 1967, etter årrekker med klassisk musikkskolering<br />

og gryende interesse for så vel jazz som pop,<br />

bestemte brødrene seg for å danne et såkalt<br />

“beat-orkester”. Dette fikk navnet Savage Rose.<br />

En gang på 90-tallet skulle denne nå for lengst<br />

legendariske gruppen opptre ved en minnehøytidelighet<br />

over krigsårenes dansk-jødiske flyktningestrøm.<br />

Skribenten Ulf Höyer i den borgerlige<br />

Weekendavisen gikk i den anledning til frontalangrep<br />

på Savage Roses “hykleri”, begrunnet<br />

Aunt Mary<br />

Alrune Rod<br />

med Thomas Koppels og vokalisten Anisettes<br />

uttalte venstresidestøtte og fordums sympati for<br />

palestinernes frigjøringskamp i Midtøsten; hvordan<br />

i alle dager kunne PLO-supportere invitere<br />

til troverdig musisering over jødiske flyktninger<br />

fra 50 år tilbake? Forklaringen på spaltistens<br />

påtatt hysteriske utspill lå ikke i manglende<br />

saksinnsikt, tvert imot; vedkommendes poeng<br />

var at Koppels ifølge ham hadde forrådt den<br />

eneste logiske posisjon man burde kunne forvente<br />

av en “jøde” i det offentlige rom, kunstner<br />

eller ei.<br />

Begrepshistorisk forelegg<br />

Den forsøksvise men mislykkede agitasjonen mot<br />

Savage Rose innebar på mange måter en fundamental<br />

kritikk av hele den danske motkulturelle<br />

tradisjon som grodde frem på 60-tallet. Det var<br />

denne tradisjonen, i kraft av et ekko fra foregående<br />

års ulike begivenheter på kontinentet (‘65-<br />

69), som også hadde blitt videreført<br />

ellers i Norden. Ergo ansporet<br />

den plutselig dagsaktuelle 90tallskampanjen,<br />

eller forsinkede<br />

reaksjonen om du vil, mot et<br />

oppgjør med hele den nordiske<br />

motbevegelsen, deriblant altså<br />

den norske og svenske.<br />

I følge det nye skismaet skal frontene<br />

fra generasjonsstriden<br />

eldre/yngre, hvis primære skillelinje<br />

kan sies å ligge ved II. Verdenskrigs<br />

slutt og hadde Indokinakonflikten<br />

som sin sterkeste tennvæske,<br />

ikke bare gjendrives men<br />

faktisk utviskes. Det skal på nytt<br />

bli korrekt å ha ens “sømmelige<br />

pappa” som ideal for ens “skikkelige<br />

sønn”. Marihuana, fett hår og<br />

Zen, i likhet med rød solidaritet<br />

og ethvert glimt av kollektivistiske<br />

forestillinger, er passé - ikke<br />

grunnet datert opprørsverdi, men<br />

del 3<br />

fordi visjonen om opprørsalternativet i seg selv er<br />

utslitt. Rockefestivalene fremstår som fint lite mer<br />

enn markedsplasser og “musikkbransjen” er noe så<br />

sjeldent som en industri blottet for proletære ikoner.<br />

Derfor kan man omsider også høvle bort de<br />

fleste etterlevninger med elementær smak av 60tallskultur,<br />

som den nært forestående “nøytralisering”<br />

av fristaden Christiania og Amsterdams kaffesjapper<br />

(om enn ikke akkurat nordisk), eller for<br />

den del selve tanken om kunstnerisk, sosialpolitisk<br />

eller ideologisk aktivisme som motkraft til maktkonsentrasjon<br />

(Göteborg, Genova). Radikal protest<br />

og konsekvent individualisme - dvs. løsrevet fra et<br />

markedsorientert konsumperspektiv og enhver<br />

slags masseprofilering - er over og ut.<br />

Nøyaktig som progressiv rock, dette forbaskede<br />

begrepet vi aldri synes å bli klokere på. Og til<br />

tross for at Savage Rose kun delvis kan karakteriseres<br />

som et mønstergyldig progrock-band (finnes<br />

det?), anskueliggjør selve denne kulturelle bredden<br />

i “anti-fortids-kampanjen” - som også har fått<br />

konkrete forgreininger i Norge i løpet av sommermånedene<br />

- en postmoderne tendens i forhold til<br />

epokalparadigmet “da forstått fra nå”; fortid, enn<br />

aldri så isolert fra presens, antar kvalitetsgrad ut<br />

fra representative kulturelle og “åndelige” preferansemodi.<br />

Således kolliderer forskjellige historiske<br />

“avlukker” med hverandre på bakgrunn av<br />

diverse sett rådende habitus i inneværende tidsrom,<br />

eller sagt svært forenklet: tilvendt og etablert<br />

tradisjon forårsaker aksiomer - gitte erkjen-<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 7<br />

Dice


nelser - rundt feilene ved tidligere tradisjon. Progressiv<br />

rock blir liksom mindreverdig musikk idet<br />

vi tilegner oss et mer inngående begrep om stilens<br />

kulturelle beveggrunner i fortiden.<br />

Spørsmålet er på den annen side om ikke disse<br />

synsvinklene forutsetter en viss forstand av historieomskriving;<br />

vel må metafysiske størrelser<br />

som “tidsånd” og “stildannelse” tilskrives strikt<br />

subjektive opplevelser av tenkt virkelighet, men<br />

indikerer ikke likevel det enorme kunnskapsvakuumet<br />

omkring et ellers trivielt fenomen som<br />

“progrock” at vesentlige deler av naturlig forventet<br />

historiefremstilling har blitt utelatt - kanskje<br />

tilmed bevisst? Dagens musikkritikerstand er<br />

ikke oppdatert på verken stilens historikk eller<br />

den historisk-analytiske begrepsdiskursen som<br />

eksempelvis <strong>Tarkus</strong> bidrar til. I hvert fall ikke<br />

mer enn rent overfladisk, det forstår den som<br />

setter seg noenlunde inn i moderne såkalt rockjournalistikk<br />

og medier som Mute, Natt&Dag (ND)<br />

eller endog de selvoppnevnte krønikekjennerne i<br />

britiske Classic Rock <strong>Magazine</strong> (CR). Felles er tilbøyeligheten<br />

til både fortolkning og bedømning<br />

med utgangspunkt i og på vegne av det nåværende.<br />

I ND-redaksjonen anses progrock som et<br />

sidespor av metal-genren, derav blir Opeth og<br />

Mars Volta aldeles briljante tilskudd i sin relative<br />

nyansemetthet (vs Dream Theater), mens CR fortsatt<br />

ser Genesis/Yes som innbegrepene og dermed<br />

finner IQ og Transatlantic mest givende som<br />

prog-profiler av i dag.<br />

Og sakens kjerne, folkens<br />

Jo da, “progressiv rock” var og er saktens en stil,<br />

men dens overordnede bestemmelse ligger tross<br />

alt i mangelen på et samlende lyduttrykk. For å<br />

fatte dybden i dette, må man skumlese historien<br />

og fremlegge beretning om selve begrepsutviklingen.<br />

I den simpleste utredning var “prog” rett<br />

og slett motkulturens sjikt av eksperimentell<br />

rock i tiåret 1967-77, fra den mer raffinerte psykedelia<br />

til komposisjonstung elektroakustikk,<br />

inntil punkens endelige gjennombrudd - pluss<br />

selvsagt alle form- og holdningsmessige avleggere<br />

som fulgte siden. Les Rolling Stone eller<br />

Billboard <strong>Magazine</strong>, Melody Maker eller Vox fra<br />

en hvilken som helst årgang i nevnte periode, og<br />

du vil se en nytting av betegnelsen “progressiv<br />

rock” som avviker radikalt fra dagens avstumpede<br />

bruk. Nå er det så at historielesningen utgjør<br />

sin egen tradisjon omkring begrepsforståelsen;<br />

fordi vi lenge har definert “prog” med henvisning<br />

til Genesis/Yes/ELP, blir dette stående i kontrast<br />

til tidligere lesning, selv om denne utspant seg i<br />

perioder da atskillig flere deltok i diskursen, av<br />

den enkle grunn at “progrock” var et vanlig, om<br />

enn forvirrende og uavklart ord. Da Tangerine<br />

Dream og Kraftwerk fikk sine respektive interna-<br />

Popol Ace<br />

Kaipa<br />

Nova<br />

sjonale gjennombrudd, kalte man dem i høyeste<br />

grad “progressive”, selv om noen øvrig “rock”egenskap<br />

ved disses musikk gjerne ble avvist.<br />

Når en skal skrive om progressiv rock i nordisk<br />

70-tallsperspektiv, vil også denne bruken av<br />

betegnelsen måtte legges etter en sådan vid definisjon.<br />

Derfor vil jeg fremheve noen navn som i<br />

mindre utstrekning har vært avgjørende for<br />

regjerende lesninger av “progrock”-fenomenet.<br />

Kartofler<br />

Jeg startet med å omtale Savage Rose, og vil hevde<br />

at enhver innledning til det helhetlige emnet<br />

må skje med søkelys på dansk motkultur. For de<br />

andre nordiske landene fungerte Danmark som<br />

en bro fra Stor-Europa. Trender og moter kom fra<br />

Tyskland, Frankrike og Nederland, ofte med opprinnelig<br />

rot i England, og ble silt gjennom en<br />

nordisk mentalitet og væremåte. De eldste<br />

undergrunnsmiljøene oppstod i København, de<br />

tidligste selvbevisste rock-eksperimentalistene<br />

og de første morsmålseksponenter i den radikale<br />

nye ungdomsmusikken dertil. Når vi i dag skuer<br />

tilbake, er det besnærende å registrere hvor intime<br />

vekselvirkningene mellom ekspressiv form og<br />

generelle menneske-/verdensbilder var hos 70tallets<br />

danske artister; knapt noen gjorde seg<br />

skyldige i de “fremmedgjørende” eksesser man<br />

veltet seg i innen tilstrebet høykulturelle symfopomp-kretser<br />

annetsteds (Italia, Tyskland,<br />

Frankrike). I 70-årenes Danmark skulle rocken<br />

både skape og redde liv, den bar bud om umiddelbar<br />

mening og speiler selv i ettertid impulsivitet,<br />

tankeflukt og øyeblikksfrieri mer allment.<br />

Som en lanse mot institusjonelle krav og dogmer<br />

tiltrakk undergrunnsbevegelsen ellers utenkelige<br />

figurer, som de etablerte jazzmusikerne Alex Riel<br />

(trommis i Savage Rose, tidl. m. Dexter Gordon<br />

og Bill Evans), Karsten Vogel (leder i Burnin’ Red<br />

Ivanhoe) og Niels-Henning Ørsted Pedersen, eller<br />

den franske bluesgitaristen og pasifisten Robert<br />

Lelievre (Pan) og den britiske trubaduren Cy Nicklin<br />

(Culpeper’s Orchard).<br />

En ofte løs sammensetning av kunstnerisk identitet,<br />

konkret håndverk og universalistisk frihetssvermeri<br />

forhindret ikke en grunnleggende<br />

tonespråklig allsidighet blant utøverne. Lite forente<br />

den jazzete, halvpsykedeliske beatpopen til<br />

det tidlige Burnin’ Red Ivanhoe (BRI), med den<br />

steintunge og klassisk-påvirkede teaterrocken til<br />

Ache, eller de Dada-aktige skranglevisene til Day<br />

Side 8 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


of Phoenix - utover nettopp opposisjonsfaktoren<br />

i forhold til etablissementets showtime- og danseband-soundtrack.<br />

Fristaden ble Gjallar-hippienes<br />

Nirvalhall; her nynnet Leif Roden (Alrune<br />

Rod) “Du er så sød” før han brølte, som i onani,<br />

“Ælsk mig MER-MEER-MEEER!”, her forvillet<br />

Young Flowers seg inn i eventyret om utenomjordiske<br />

som avvæpnet ondskapsfullt tankespinn<br />

med dunst og farver (Blomsterpistolen), her residerte<br />

TömrerClaus med damen sin, Vrengt Cello.<br />

Og her forskanset man seg i årtier med sin progressive<br />

kognisjon.<br />

Fortellingen om rocken i “Det Frie København”<br />

har vært utlevert mer enn ofte, som her i <strong>Tarkus</strong><br />

nr. 21-24; les Piotr Tucholskis utmerkede innføring<br />

for en nødvendig utfylling!<br />

Via Helsingør<br />

Tar du den evinnelige heisaturen til Roskildefestivalen<br />

med ungdomskompisene, stusser du kanskje<br />

over hvor kort avstanden mellom nabolandene<br />

faktisk er i rent geografisk forstand. Desto<br />

pussigere er den brå kulturelle overgangen fra<br />

den ene til det andre siden, en krass divergens<br />

som på 70-tallet ikke minst kom til uttrykk i<br />

sterkt avvikende musikalske formuleringer. Sverige<br />

manglet den kontinentale urbane auraen som<br />

i Danmark inspirerte til lengten etter selvrealisering<br />

i landlig idyll (ironisk nok lansert av artister<br />

med urokkelig fotfeste i storbyen), derimot var<br />

svenskene slett ikke fremmede for tvilsomme<br />

generasjonsutskudd.<br />

Ruphus<br />

70-årenes såkalte Proggare tuftet selvbildet på et<br />

spill med ordet Raggare, som betegnet et noe<br />

uoversiktlig fenomen blant delvis rotløse unge<br />

mennesker fra tidlig på 60-tallet, folk tilegnet<br />

drikking, råkjøring, bilmekking og slåssing. Mens<br />

de hedonistiske Raggarne helst stavnet til arbeiderklassen<br />

i drabanten og hadde sin vesentligste<br />

utbredelse nordpå, markerte Proggarna en politisert<br />

og altruistisk protest mot det organiserte<br />

storsamfunnet gjennom tekst, musikk, en egendefinert<br />

“høymoral” og til dels svært disiplinert<br />

livsførsel. Grupper som Nynningen, Nationalteatern<br />

og Hoola Bandoola Band (m. Afzelius og<br />

Wiehe) var Proggarnas fremste varemerke og<br />

leverte bra toner, men denne musikken kan i seg<br />

selv vanskelig kalles “progressiv” - uansett hvilken<br />

formell definisjon som ligger under. Men da<br />

betegnelsen var beslaglagt av Proggarna, tiltalte<br />

man heller ikke band av sorten November, Kaipa,<br />

Trettioåriga Kriget eller Blåkulla som “Prog”, selv<br />

om samtlige ordla seg på morsmålet og delvis la<br />

en saftig samfunnskritikk til grunn for sine<br />

utsyn.<br />

Det politiske ungdomskulturelle prosjektet i Sverige<br />

på 70-tallet hadde noe vi langt på vei ble<br />

frarøvet i Norge, nemlig en frihetsbejaende<br />

grunntendens. Fredsbevegelsen hadde gått hånd<br />

Wigwam<br />

i hånd med den svenske venstresiden gjennom<br />

hele etterkrigstiden, selv “sossarnas” frontfigur<br />

Olof Palme demonstrerte høylydt mot amerikanernes<br />

imperialistiske folkemord i Vietnam og<br />

Kambodsja. Den offisielle svenske motblokken<br />

ble på denne måten det forfatteren Jan Myrdal<br />

har referert til som “radikalliberal”, den var mottakelig<br />

for ytre stimulanser og åpnet for en integrasjon<br />

av ellers antagonistiske miljøer, som hippier<br />

og dogmatiske marxister i ett.<br />

Dette fikk endog utslag i rockkretser, bl.a. ved at<br />

mer symfonisk orienterte progorkestre sjeldent<br />

ble belemret med den sedvanlige anklagen om<br />

“åndssnobberi”. I Sverige florerte slike band: Kaipa,<br />

Horizont, Autumn Breeze, Dimmornas Bro,<br />

Järngustav, Atlas, Mr. Brown, Nebulosa og Dice er<br />

bare noen av dem. I Göteborg fremsto tilmed en<br />

egen scene for radikalt eksperimentell rock<br />

(International Harvester, Älgarnas Trädgård,<br />

Samla Mammas Manna, Fläsket<br />

Brinner), hvilket etter hvert inviterte<br />

til fraternisering med Proggarna<br />

via plateselskapet Musiknätet<br />

Waxholm (MNW).<br />

Over Svinesund og et stykke<br />

ut i Nordsjøen<br />

Hvorfor sang ikke flere norske<br />

progband med egen tunge? Vel,<br />

norsk politisert ungdom kunne<br />

neppe forstås som særlig utadvendte<br />

og imøtekommende på<br />

midten av 70-tallet. Det kan tenkes<br />

at den autoritære hangen til<br />

visse daværende ungdomsklikker<br />

ble oppfattet som monopoliserende<br />

i forhold til “folkeliggjøringen”<br />

av den musikalske lyrikken,<br />

akkurat som språket i sin<br />

alminnelighet skulle gis mer “tilgjengelige”<br />

former. M-l’erne stiftet labelen Mai,<br />

som slapp både pottitt-skalderiet til Vømmøl,<br />

partivisene til Isenkram (m. musikkideologisk<br />

yppersteprest Sæmund Fiskvik), Bazars matpakkeprog,<br />

Moose Looses detektime-fusion og med<br />

tiden den salige mjødrocken til Folque. Likevel<br />

var norsk progressiv rock i langt mindre grad enn<br />

den svenske et politisk idémessig anliggende.<br />

De mest salgbare gruppene viste seg å<br />

være Popol Vuh/Ace, Saft, Junipher Greene,<br />

Prudence, Ruphus og Titanic, sistnevnte<br />

med en aldri så liten internasjonal<br />

suksesshistorie. Kun ett av disse beskjeftiget<br />

seg med morsmålstekster. Inspirasjonskildene<br />

til disse bandene var som alltid<br />

The Beatles, Rolling Stones, Cream, Procol<br />

Harum, Deep Purple, Led Zeppelin, Jethro<br />

Tull, King Crimson og diverse nordiske<br />

navn (Gasolin, Savage Rose etc.). En lang<br />

rekke nåværende stammusikanter i norsk<br />

underholdning og kulturliv trådte faktisk<br />

sine barnesko i “progressive” rockensembler,<br />

men med unntak av Jahn Teigen og<br />

Åge Aleksandersen har så godt som ingen<br />

for vane å vise til dette; de særs fremgangsrike<br />

filmkomponistene Bøhren &<br />

Åserud vil for eksempel knapt nok ved-<br />

Älgarnas Trädgård<br />

kjenne seg sine meritter med Junipher Greene.<br />

Forholdene avviker litt fra de norske hvis man<br />

drar til Island, hvor plater av Ódmenn, Trubrot<br />

og Hinn Íslenzki Thursaflokkur ofte figurerer<br />

høyt når landets rockhistorie skal gis kvalitativ<br />

avstemning. Det meste som kunne krype og gå<br />

av islandske popmusikere originerte fra og befant<br />

seg i den 120,000 innbyggere store hovedstaden<br />

Reykjavik. Herfra drev man plateselskapet Steinar,<br />

her lå de ganske få konsertvenyene, den<br />

statlige radiostasjonen, innspillingsstudio (ultimo<br />

1972 visstnok to stk.), instrument- og<br />

musikkforretningene - og utveien til omverdenen.<br />

Studerer man tekster og omslagsskrift fra<br />

LPene, synes de islandske progressive gruppene å<br />

ha vært nokså betatt av sin isolerte nasjonale<br />

skjebne (Eik, Icecross, Ódmenn, Thursaflokkur,<br />

Mánar). Likevel opererte flere markante band<br />

med et forholdsvis utadrettet perspektiv på sine<br />

egne ambisjoner (Svanfridur, Nattura, Trubrot),<br />

uten vidtrekkende konsekvenser; i så måte er<br />

den påfølgende stilling med storheter som Sugarcubes<br />

og Björk, Sígur Rós og Mum noe av et ekstraordinært<br />

tilfelle.<br />

Yks & Kaks<br />

Progressivt var big deal i Finland, og gruppene<br />

lød ikke som Nordens øvrige. Wigwam og Tasavallan<br />

Presidentti var 70-tallets dominerende navn i<br />

finsk rock, begges musikk var av den tidvis avanserte<br />

typen. Gjennombruddet for en selvstendig<br />

finsk scene kom ca. tiårsskiftet ‘69/70 med upolerte<br />

hippieband som Apollo og Charlies, lagt<br />

etter lesten fra grim britisk R&B-påvirket rock<br />

(Troggs, Yardbirds, Pretty Things) så vel holdningsmessig<br />

som musikalsk. Wigwam, Tasavallan,<br />

Kalevala og Haikara la en sterkere nytenkning<br />

for dagen, ikke minst understreket ved kontinuerlige<br />

henvisninger til landets folketone, men<br />

også idet denne nasjonens ungdomskultur lot til<br />

å gi rom for særhetene ved den “institusjonelle”<br />

finske mentaliteten. Illustrativt har enkelte spekulert<br />

i landets beliggelse - midt på eggen av det<br />

kalde krigskartet - som hovedårsak til det finske<br />

folkeslags tilsynelatende uforstyrrelige svarte<br />

humor.<br />

Med tiden oppstod tilsig av artister i den symfoniske<br />

nisjen (Nimbus, Scapa Flow, Kaamos, Tabula<br />

Rasa, Fantasia, Nova), og interessant nok var det<br />

disse gruppene som hyppigst fremmet eget<br />

språk, nettopp som i nabolandet Sverige. Magiarsk,<br />

eller nærmere bestemt finsk-ugrisk, er et<br />

ganske utilgjengelig mål som fordrer praktisk tilvending<br />

for lyttere, da det kun tales i Finland,<br />

Baltikum og Ungarn (dvs. i variasjoner).I min<br />

bok går dette inn som et av de desidert vakreste<br />

vokalspråkene, og alle disse artistene fortjener<br />

større oppmerksomhet – også av denne ene<br />

grunn.<br />

Mesteparten av musikken under har funnet veien<br />

til CD. 15 dollartegn denne gang.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 9


Ache (Danmark) Bemerkelsesverdig få danske<br />

band drev med symfoniske<br />

lydbilder. Ache var influert<br />

av Vanilla Fudge, Iron Butterfly,<br />

The Doors, Procol<br />

Harum og The Nice, og lagde<br />

strukturelt utbrodert<br />

musikk med vekt på interaksjon<br />

mellom orgel og el-gitar. Tidstypisk i vid forstand<br />

men enestående i dansk kontekst, selv om<br />

Århus-bandet Days gjorde beslektede forsøk, riktignok<br />

mer i låtformater.<br />

Anbefalt: De Homine Urbano (1970)<br />

Green Man (1971)<br />

Akasha (Norge) Få har omtalt denne gåtefulle<br />

platen fra “offisielt”<br />

hold i norsk musikkliv.<br />

Akasha kom fra Nord-Norge<br />

og spilte symfonisk spacerock<br />

i syrlige arrangementer.<br />

Produksjonskvaliteten er<br />

slett men musikken så<br />

avgjort interessant, med tiltalende bruk av mellotron<br />

og og boblesynther. Sedvanlig norsk engelskuttale,<br />

dog...<br />

Anbefalt: Akasha (1977)<br />

Alrune Rod (Danmark)<br />

Prog blir sjeldent seigere og<br />

mer “bevissthetsutvidende”<br />

enn dette. Kalles det psykedelisk<br />

idet musikken skal<br />

gjengi stemning og tilstand<br />

hos utøver, eller fordi lytter<br />

skal påvirkes dithen? På<br />

Alrune Rods to første skiver<br />

får du tilbud om begge deler. Tenk deg en dansktalende<br />

Syd Barrett i spissen for Blue Cheer eller<br />

Quicksilver Messenger Service.<br />

Anbefalt: Alrune Rod (1969)<br />

Hej Du (1970)<br />

Archimedes Badkar (Sverige)<br />

Tallrikt elektroakustisk<br />

fusjonsorkester som krysset<br />

jazz og etnisk musikk med<br />

rockens energi. I grunnen<br />

kan de betraktes som en<br />

forløper for moderne navn<br />

av Hedningarnas og Garmarnas<br />

alen. Kjennetegn er<br />

harmonisk innovasjon, påtagelig spilleglede og<br />

usedvanlig høy musikalitet. Likhetstrekk med Zamla-avlegger<br />

Ramlösa Kvällar.<br />

Anbefalt: Archimedes Badkar II (1976)<br />

Atlas (Sverige)<br />

Kjedelig undervurdert<br />

instrumentalband i tradisjonen<br />

etter Genesis, Kaipa og<br />

Focus. Blå Vardag er en LP<br />

som vokser stort med årene;<br />

sjekk også ut utløper-prosjektet<br />

Mosaik (m. Atlasmedl.)<br />

hvis du finner deres<br />

eneste plate - mer meditativ og innadvendt<br />

musikk, men fandens bra.<br />

Anbefalt: Blå Vardag (1979)<br />

Aunt Mary (Norge)<br />

Disse leverte en av de beste<br />

norske progskivene med<br />

Janus. Melodiøs og oppfinnsom,<br />

og temmelig sofistikert<br />

protoprog med lette psykedeliske<br />

antydninger. Spor av<br />

The Beatles, ELP og Yes -<br />

med hippieånden intakt.<br />

Anbefalt: Janus (1973)<br />

Barbarella (Danmark)<br />

En av de mest uskyldsrene rock-platene jeg noensinne<br />

har vært ute for. Sanger som “Go Gammeldags<br />

Facon”, “Barbarella” og den fortryllende “Livet Er<br />

Vel Osse For Mig”, hører blant mine favoritter innen<br />

nordisk popmusikk overhodet. Om der eksisterer<br />

noe slikt som en prog-plate å invitere damene til<br />

svingom etter, må det være denne. Som vanlig er<br />

den danskspråklige utgaven langt å foretrekke.<br />

Anbefalt: Barbarella (1975).<br />

Blast Furnace (Danmark)<br />

Ofte får man inntrykk av at<br />

Danmark fløt over av mesterlige<br />

band i skjæringspunktet<br />

psykedelia/protoprog. Blast<br />

Furnaces album inneholder<br />

låtmateriale av en annen verden,<br />

med knivskarp spilling<br />

og optimal eksponering av<br />

forholdsvis enkle ideer. Dyp lyrikk i tillegg! Tidvis<br />

tenker jeg at XTC kunne lydt slik, ti-tolv år i forveien.<br />

Anbefalt: Blast Furnace (1971)<br />

Burnin’ Red Ivanhoe $ (Danmark)<br />

De fleste kjenner til BRI på ett eller annet vis,<br />

men færre tenker over at bandets sound var resultat<br />

av et svært så bevisst “progressivt” prosjekt.<br />

Vogel og co. tronet over det meste av dansk rocks<br />

utvikling på det tidlige 70-tall, og mye river stadig<br />

i neseboret. Saximprovisasjoner over rå gitarriff og<br />

puls som av hestespark, noe for seg selv. Den klassiske<br />

debut-dobbeltskiven har tekster på både<br />

morsmål og engelsk, uten at det forstyrrer.<br />

Anbefalt: M144 (1969)<br />

W.W.W. (1971)<br />

Charlies (Finland) I mine ører er Buttocks en<br />

av de råeste nordiske undergrunnsskivene.<br />

Visse paralleller<br />

til den første Zeppelin-platen,<br />

til band som<br />

Leafhound, Dark, Man, Writing<br />

on the Wall, Atomic<br />

Rooster og Edgar Broughton<br />

i sine mest kreative stunder. Uhøvlet og uforedlet,<br />

men effektivt så det rekker.<br />

Anbefalt: Buttocks (1970)<br />

Coma (Danmark) Et merkelig ukjent navn med<br />

semi-akademisk jazzrock på<br />

menyen. Med sin farsepregede<br />

stil sto gruppen i særlig<br />

gjeld til Gong, Mothers of<br />

Invention og landsmennene<br />

Dr. Dopo Jam, men jeg har<br />

ikke hørt deres andre og siste<br />

LP. Hissige saksofoner, fritt for tangenter.<br />

Anbefalt: Financial Tycoon (1977)<br />

Culpeper’s Orchard $ (Danmark)<br />

Ikke all hype er overdrevet.<br />

Culpeper’s Orchards debutalbum<br />

er sagnomsust og fortjener<br />

hvert bidige lovord;<br />

dette ER den definitive danske<br />

70-tallsskiven, etter mitt<br />

skjønn også mellom de beste<br />

fra Norden som sådan – uansett<br />

tid. En av disse sjeldne lytteropplevelsene som<br />

innlemmer deg i hemmelige cerebrale universer –<br />

ja, dette blir kanonisk! – og gjør det umulig å<br />

vende tilbake. Dersom nordisk 70-tallsprog brakte<br />

et svar på Sgt. Pepper eller Forever Changes, let<br />

ikke lengre. De talentfulle sangskriverne Michael<br />

Friis og Cy Nicklin lyttet til den mer avanserte amerikanske<br />

vestkyst-psykedeliaen (HP Lovecraft, Spirit,<br />

Kaleidoscope, CJ & the Fish, Moby Grape, QMS), og<br />

mikset denne med impulser fra britisk undergrunnsrock<br />

(Mighty Baby, tidlig Jethro Tull, Blodwyn Pig),<br />

integrert i en folk-aktig heavyprog-sound. Enklere<br />

makter jeg ikke å beskrive dette.<br />

Anbefalt: Culpeper’s Orchard (1971)<br />

Dice $ (Sverige) Fullstendig uten renommé i<br />

sin samtid, Dice var trolig<br />

det mest viderekomne symfoniske<br />

progbandet i sitt<br />

hjemland. Strengt skrevet<br />

og fyldig artikulert musikk<br />

med innflytelse fra Genesis,<br />

ELP, Focus og Gentle Giant,<br />

ladet med tilmålte doser humor. Slapp kun én LP<br />

den gang, se forrige <strong>Tarkus</strong> for en presentasjon av<br />

den opprinnelige demo-innspillingen Four Riders.<br />

Anbefalt: Dice (1978)<br />

Four Riders of the Apocalypse<br />

(innsp. 1977)<br />

Dr. Dopo Jam (Danmark)<br />

Disse rakk kultstatus i<br />

hjemlandet, dessverre er det<br />

få som kjenner til dem i<br />

dag. Musikken var eventyrlig,<br />

innfløkt og bisarr på tilsiktet<br />

vis, en slags særdansk<br />

versjon av ablegøyene<br />

til Supersister, iblandet<br />

spor av Bonzo Dog Band og Samla. Fremdeles forfriskende,<br />

og verdt en revisjon!<br />

Anbefalt: Entree (1973)<br />

Fat Dogs & Danishmen (1974)<br />

Eik $ (Island)<br />

Andrealbumet deres er en av<br />

mine favoritter innen nordisk<br />

symfonisk prog, sterkt<br />

heftet ved Gentle Giant og<br />

Yes, men også midt-70-talls<br />

Zappa. Eik bestod av teoretisk<br />

skolerte musikere, og<br />

dette er progressiv rock av<br />

det seriøse, dog aldri arrogante slaget. Forferdelig<br />

illustrasjon på omslaget. Islandske tekster.<br />

Anbefalt: Hrislan og Straumurinn (1977)<br />

Fantasia (Finland)<br />

Et av de underkjente finske bandene, stilmessig<br />

beslektet med og på samme nivå som både Finnforest,<br />

Tabula Rasa, Kaipa og den mindre nevnte<br />

svenske trioen Miklagård. Ennå ikke sluppet på CD,<br />

så vidt jeg vet.<br />

Anbefalt: Fantasia (1975)<br />

Side 10 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


Finnerud Trio (Norge)<br />

Mange vil nok insistere “JAZZ!”, men denne myteomspunne<br />

klaver/kontrabass/slagverk-enheten var<br />

blant de norske pionerene innen genre-tilnærming.<br />

Arbeidet målrettet med såkalt aleatoriske oppskrifter,<br />

altså med liksom-tilfeldige forløp og semiimprovisasjoner,<br />

særlig i gjeld til Cecil Taylor og Paul Bley.<br />

Kravstor og kraftig musikk som langt flere progrocktilhengere<br />

burde høre. Multimal er en jazz-&-diktskive<br />

med “antipoet” og raderer/maler Trond Botnen,<br />

samt sax-esset Calle Neumann; passe forrykt.<br />

Anbefalt: Plastic Sun (1970)<br />

Multimal (1971)<br />

Finnforest (Finland)<br />

Symfonisk skogsfusion?<br />

Instrumentalband med hint<br />

til Camel, ELP og tyske SFF,<br />

men mest av alt til Connors-utgaven<br />

av Return to<br />

Forever. Stemninger som<br />

hovedprioritet.<br />

Anbefalt: Finnforest (1975)<br />

Fläsket Brinner (Sverige)<br />

Klassisk “friform”-progensemble,<br />

også dette instrumentalt.<br />

Uvanlig fasettert<br />

materiale, tilsynelatende<br />

med mange løse tråder, i<br />

virkeligheten gjennomført<br />

og originalt. Tidlig Samla<br />

MM hadde visstnok et forbilde<br />

i improvisasjonsstrategiene deres.<br />

Anbefalt: Fläsket (1972)<br />

Folque $ (Norge) Et kjernepunkt i norsk rockhistorie,<br />

så absolutt barn av<br />

70-tallet. Folque hadde lyttet<br />

til britiske grupper som<br />

Steeleye Span, Fairport Convention<br />

og The Pentangle,<br />

men rendyrket det nordiske<br />

konseptet. Enkelte mener<br />

bandet var det beste av sitt slag i hele Nord-Europa.<br />

Anbefalt: Folque (1974)<br />

Kjempene på Dovrefjell (1975)<br />

Vardøger (1977)<br />

Haikara $ (Finland)<br />

Hadde en helt personlig lyd,<br />

dramatisk men svært lite<br />

pompøs, intrikat dog ikke<br />

overlesset i formen. Hovedpersonen<br />

Vesa Lattunen var<br />

angivelig en stor beundrer<br />

av Peter Hammill, og Haikaras<br />

første album kan tidvis<br />

bringe bilder av en urfinsk vri på den samme “apokalyptiske”<br />

patos som VdGGs Pawn Hearts, med<br />

Jacksonske altsaxer og det hele.<br />

Anbefalt: Haikara (1972)<br />

Hinn Íslenski Thursaflokkur $ (Island)<br />

I likhet med sine Reykjavikslektninger<br />

Eik (hvis<br />

trommeslager Ásgeir Óskarsson<br />

senere ble medlem), var<br />

Thursaflokkur oppslukt av<br />

Gentle Giant. Deres sound<br />

var imidlertid mer rettet<br />

mot norrøn folketone, mens<br />

tekstbasen gjerne var å finne i den islandske sagaverden.<br />

Spesielt prominent i besetningen var<br />

fagott, nyttet i de rareste instrumentale sammenhenger.<br />

Musikken skiftet fra spøkefullt til dypt<br />

alvorstynget. Diskografien deres avslører en konstant<br />

vilje til videreutvikling, og Thursaflokkur er<br />

et band atskillig flere burde oppdage.<br />

Anbefalt: Hinn Íslenski Thursaflokkur (1978)<br />

Thursabit (1979)<br />

Høst (Norge)<br />

Var ikke akkurat et omsvermet<br />

navn, men i dag nyter<br />

gruppen høy respekt i progkretser,<br />

også internasjonalt.<br />

Høsts symfonisk anlagte<br />

tungrock var velarrangert<br />

men nokså desperat i tonen,<br />

svar skyldig til svenske<br />

morsmålsband som Life, November og sistnevntes<br />

avlegger, Saga. Man krangler om rangeringen av<br />

bandets to første LPer, begge må for så vidt betraktes<br />

som klassikere innen norsk rock. Den første<br />

heves av gitaristenes smarte samspill, den andre av<br />

mer åpenbare “progressive” triks og krumspring.<br />

Anbefalt: På Sterke Vinger (1974)<br />

Hardt mot Hardt (1976)<br />

Junipher Greene (Norge)<br />

Utgivelsen av Friendship<br />

(nordisk protoprog-bibel?)<br />

var et vendepunkt i Norge,<br />

med ymse ringvirkninger<br />

også utover grensene. Et<br />

variert og innholdsrikt dobbeltalbum<br />

bygget over et<br />

bredt spekter av ideer og<br />

inntrykk, fra psykedelia over bluesrock til pop-ballader<br />

og hardere spor. Unge menn med talent og<br />

initiativ.<br />

Anbefalt: Friendship (1971)<br />

Kaipa (Sverige)<br />

Svenskenes fremste bidrag<br />

til den symfoniske progskolen,<br />

oppmuntret av<br />

ytelsene til Yes og Genesis.<br />

Arnested for Roine Stolt,<br />

selv om pianisten Hans Lundin<br />

må kunne sies å ha vært<br />

hovedmotor. Gjendannet i<br />

disse dager (som et rent studioforetak, må vite?),<br />

med den helt ukjente og fortapte halvbroren til<br />

Joey Tempest ved mikrofonen. Da savner man<br />

gamledager, esse.<br />

Anbefalt: Kaipa (1975)<br />

Inget Nytt Under Solen (1976)<br />

Kalevala (Finland)<br />

Mystisk heavyprog for tømmerhoggerne i de karelske<br />

skautrakter, frontet av det Dag Erik Asbjørnsen<br />

kaller “En syngende elg” (i oppslagsverket Scented<br />

Gardens of the Mind), vokalisten Harri Saksala.<br />

Imidlertid finnes der ikke elger i Old Albion, og<br />

det synges da vitterlig på engelsk! Burde likevel<br />

være fristende nok, eller hva? Merker av både<br />

Jethro Tull og Yes.<br />

Anbefalt: People No Names (1972)<br />

Kebnekaise (Sverige)<br />

Oppnådde et omfattende publikum med sitt instrumentale<br />

konglomerat av tung rock og tilnærmelsesvis<br />

rene folketoner. Gitaristen Kenny<br />

Håkansson førte langt på vei denne stilen videre i<br />

sin solokarriere.<br />

Anbefalt: Kebnekaise (1973)<br />

Kebnekaise III (1974)<br />

Kultivator (Sverige)<br />

Gruppen til keyboardisten Johan Hedrén, som<br />

siden dukket opp i det RIO-influerte betongrockbandet<br />

Ur Kaos (m. Lach’n Jonsson fra Zut Un Feu<br />

Rouge). Kultivator representerte startskuddet for<br />

det dunkle plateselskapet Bauta, som stadig er<br />

aktivt, og syslet med en rett så kreativ progressiv<br />

formel et sted mellom Zeuhl (især Eskaton) og<br />

Canterbury (National Health). Kun ett album, dessverre,<br />

til gjengjeld farlig intenst.<br />

Anbefalt: Barndomens Stigar (1980)<br />

Masala Dosa (Danmark)<br />

Så sent som i ‘77 klarte denne<br />

kvartetten å lage en<br />

praktfull og drømmende LP i<br />

tråd med den lyriske rocken<br />

til f.eks. Blast Furnace og<br />

Alrune Rod (post-’72).<br />

Gjennomgående sirklet<br />

rundt dynamisk tvillinggitarspill,<br />

med hint mot den klassiske førsteskiven til<br />

QMS. Platen er dessverre meget sjelden. Jeg fant<br />

den i bruktsjappe til 70 spenn - i Bergen!<br />

Anbefalt: Masala Dosa ‘77 (1979)<br />

Nattura (Island) Avløper fra det populære<br />

poprock-bandet Trubrot,<br />

som hadde herjet Reykjavik<br />

med sin Beatles- og Byrdsinfluerte<br />

musikk. Nattura<br />

tok sikte på en noe mer<br />

konsekvent “progressiv” linje,<br />

med vage jazz-, folk- og<br />

bluestendenser. Vekslingen mannlig/kvinnelig<br />

vokal (på engelsk) leder tanken hen på grupper<br />

som Affinity, Catapilla og tidlig Ruphus. Låtbaserte<br />

arrangementer, men sterkt nok materiale til å<br />

påkalle langtvirkende interesse.<br />

Anbefalt: Magic Key (1973)<br />

Nimbus (Finland) Mellom mange anerkjente<br />

klassikere fra de tusen sjøers<br />

land, dukker der også<br />

opp godbiter omtrent ingen<br />

har støtt borti. Nimbus’<br />

Obus er en slik; tydelig farget<br />

av Wigwam og tidlig<br />

Tasavallan, men med en<br />

helt egen atmosfære. Så vidt jeg forstår er det tale<br />

om en slags temaskive rundt forskjellige tragisklitterære<br />

motiver. Fengslende samvirke mellom elgitar<br />

og Hammond, tekster på finsk.<br />

Anbefalt: Obus (1974)<br />

Nova (Finland)<br />

Anbefalt: Atlantis (1976)<br />

Dette Procol- og Floydpåvirkede<br />

bandet utga en<br />

av de mest vemodige prog-<br />

LPene jeg kjenner til. Ikke<br />

fjernt fra Nimbus, og enda<br />

mer depressivt. Neppe for<br />

sarte sjeler men definitivt<br />

med egen sjel.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 11


Ódmenn (Island) Gikk i bresjen for bruk av<br />

islandsk vokal på sin eneste<br />

plate, dobbeltalbumet fra<br />

‘70. Tidlig, gitarbasert protoprog<br />

med anstrøk av blues<br />

og psykedelia, tenk Idle<br />

Race, sein Beatles, Blossom<br />

Toes og The Move mellom<br />

Shazam og Looking On.<br />

Anbefalt: Ódmenn (1970)<br />

Old Man & the Sea (Danmark)<br />

Nok en dansk klassiker, riktignok<br />

overskygget av<br />

andre, spør du meg. På det<br />

fineste er dette like fullt<br />

prima nordisk melankoli<br />

(sjekk The Monk Song, part<br />

one). Mye jamming fra<br />

Hammond til el-gitar, hint<br />

til Procol Harum og Spooky Tooth.<br />

Anbefalt: Old Man & the Sea (1971)<br />

Pan (Danmark)<br />

Skaperverket til den fatalt<br />

emosjonelle låtskriveren og<br />

gitaristen Robert Lelievre,<br />

ansvarlig for en lidenskapelig<br />

pusset, trykkende poetisk<br />

LP. Her veksles mellom<br />

sprudlende livsglede, reflektert<br />

musisering og utrygg<br />

spekulering, ofte innenfor rammen av samme sang<br />

(eksempelvis Tristesse). Usjenerte og funksjonelle<br />

arrangementer – lyrikk og musikk i gjensidig<br />

avhengighet. Lelievre begikk selvmord.<br />

Anbefalt: Pan (1970)<br />

Popol Ace (Norge)<br />

Vi har alle våre traumer<br />

knyttet til Teigen. Med<br />

Popol først og fremst i form<br />

av utrivelig slett engelskuttale.<br />

På den annen side var<br />

Knutsen og Schultze dedikerte<br />

budbringere av rotekte<br />

symfonisk progrock (mello-<br />

troner, ARPer og det hele), og rytmeseksjonen var<br />

en av de tetteste i Norge. Fortjener sin plass i<br />

monteret.<br />

Anbefalt: Popol Vuh (1972)<br />

Stolen From Time (1975)n<br />

Rainbow Band (Danmark)<br />

Ilag med BRI det fremste<br />

hippie-jazzrockbandet, dannet<br />

som “supergruppe” med<br />

folk fra kjente konstellasjoner<br />

(The Beefeaters, Maxwells<br />

og Young Flowers).<br />

Glimrende plate som deler<br />

noe av sjarmen til nevnte<br />

Barbarella. Langt mer jazza, selvfølgelig, og gled<br />

over i det etter hvert verdensvante Midnight Sun.<br />

Anbefalt: Rainbow Band (1970H)<br />

Ruphus $ (Norge) Selv om grei musikk kom ut<br />

fra denne klikken også etter<br />

‘76, beviser de tre første<br />

skivene at Ruphus var hjertebarnet<br />

til Håkon Graf<br />

(som bokstavelig talt også<br />

hadde fingrene inne i Moose<br />

Loose og Vanessa). Fra<br />

intelligent heavyprog (med gudjammerlig naive<br />

tekster) over luftig symfonisk rock til perfeksjonistisk<br />

“polar-fusion” - et av de viktigste og kanskje<br />

mest kategoriske norske progressive prosjekter<br />

noen gang. Burde vært rehabilitert fra høyeste<br />

hold for lenge siden.<br />

Anbefalt: New Born Day (1973)<br />

Ranshart (1974)<br />

Let Your Light Shine (1976)<br />

Rypdal, Terje (Norge)<br />

Dream var det første smått<br />

eksperimentelle poprockbandet<br />

av nevneverdig<br />

betydning i Norge. På det<br />

tidspunktet hadde Rypdal<br />

allerede godt omdømme fra<br />

Vanguards. Hans største<br />

“progressive” bravader var<br />

de to skivene oppført under; komponert, symfonisk<br />

fusion av beste merke. Fullstendig lyttbare utgivelser<br />

også i dag.<br />

Anbefalt: Whenever I Seem to be Far Away (1974)<br />

Odyssey (1975)<br />

St. Helena (Norge)<br />

Et av de sørgeligste tapene for norsk rock var oppløsningen<br />

av dette fabelaktige ensemblet, som<br />

spilte komplisert symfonisk prog med folk-harmoniseringer<br />

og sterk karakter. 20 minutter av en<br />

demo overlevde for slipp på Colours-labelen. Gitarist<br />

var Fezza Ellingsen, senere i Høst (Hardt mot<br />

Hardt) og nå sist i Løvetann.<br />

Anbefalt: Hello Friend (09.07.74) (utg. 1991)<br />

Samla Mammas Manna $ (Sverige)<br />

Formodentlig det mest originale<br />

nordiske rockbandet<br />

gjennom tidene, stadig i<br />

bevegelse. Samlas stilfusjon<br />

er unik, de beste LPene tidløse<br />

fra begynnelse til slutt.<br />

Kun ved unntak skapes<br />

musikk som i samme grad er<br />

såpass krevende og forførende, såpass stram og fri.<br />

Gruppen er helt og holdent tuftet på musikalsk<br />

kjærlighet, en penetrerende lyst etter å bli ett<br />

med det tonale vokabularets uutgrunnelige muligheter.<br />

Trekkspiller og tangentmann Lars Hollmer er<br />

gjennomgangsfigur.<br />

Anbefalt: Måltid (1973)<br />

Klossa Knapitatet (1974)<br />

Familjesprickor (1980)<br />

Savage Rose $ (Danmark)<br />

Lagde sitt eget brygg over<br />

inspirasjonen fra amerikansk<br />

vestkyst-psykedelia, gospel,<br />

blues, vokaljazz og viser.<br />

Anisette var en Piaf, Holiday<br />

og Slick i ett, Koppels<br />

sangskrivere av metaformat.<br />

“Ordentlig” nordisk rock tar<br />

av her.<br />

Anbefalt: Savage Rose (1968)<br />

In the Plain (1969)<br />

15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for <strong>Tarkus</strong>-abonnenter<br />

Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo<br />

Telefon 22 11 13 13<br />

Åpningstider 12-18 (12-16)<br />

Side 12 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


Svanfridur (Island)<br />

Minner meg mye om Junipher<br />

Greene, med samme fot<br />

i protoprog-leiren. Også<br />

paralleller til et annet<br />

islandsk band, Nattura, med<br />

gitarene i fremste rekke.<br />

Vokal på engelsk.<br />

Anbefalt: What’s Hidden There (1972)<br />

Tabula Rasa (Finland)<br />

Disse dro lærdom av Wigwam,<br />

men hadde sin egen<br />

avdempede stil. Låtmaterialet<br />

er skarpt og svermerisk<br />

på samme tid, men enkelt<br />

fremstilt.<br />

Anbefalt: Tabula Rasa (1975)<br />

Tasavallan Presidentti $ (Finland)<br />

Sett bakover, er det forbløffende hvordan Jukka<br />

Tolonens band kunne oppnå den suksessen de<br />

tross alt gjorde. Tasavallans virtuose og pågående<br />

amalgam av jazz og rock skilte seg markant fra<br />

samtidens fusjonsøvelser (Colosseum, Nucleus<br />

osv.), bl.a. ved de lineære melodiforløpene og den<br />

fundamentale vokalorienteringen. Lambertland tilbyr<br />

noe av det heftigste strengespillet utgitt i<br />

Norden.<br />

Anbefalt: Tasavallan Presidentti (II) (1970)<br />

Lambertland (1972)<br />

Thors Hammer (Danmark)<br />

Tilsynelatende glemt nå, selv om dette tunge jazzrockbandet<br />

nøt høy status i sin korte levetid. Traffic,<br />

Colosseum og Jethro Tull satt merker i dem,<br />

det samme gjorde landsmenn som BRI og Rainbow<br />

Band. Deres ene plate har overlevd overraskende<br />

bra, med konsentrert fremføring og oppfinnsom<br />

melodisk tematikk.<br />

Anbefalt: Thors Hammer (1971)<br />

Trettioåriga Kriget $ (Sverige)<br />

Kanskje Nordens beste<br />

heavy-progband. I deres<br />

musikk møtes drama, aggresjon,<br />

ironi og et nærmest<br />

ubeskrivelig tungsinn, over<br />

noen av de mest originale<br />

harmoniseringer jeg har<br />

hørt fra et gitarbasert band.<br />

Krigssång er en av de skivene som holder deg fast<br />

og består i sin pure atmosfære. Tekstene til Olle<br />

Thörnvall er også av den høyst ettertenksomme<br />

sorten.<br />

Anbefalt: Trettioåriga Kriget (1974)<br />

Krigssång (1976)<br />

Vanessa $ (Norge)<br />

Selv i gamlelandet kunne man avansert fusion!<br />

Vanessa var fremst gruppen til saksofonisten<br />

Svend Undseth, men på andreskiven fordeles<br />

ansvaret med tangentist Frode Holm, som leverer<br />

den relativt ufattelige Fragmomentum – 17 minutter<br />

av den mest overbevisende prog fra Norge! Linjer<br />

til Isotope, Transit Express og tilmed Hatfield &<br />

the North. Fotnote: trommeslager var Thorsten<br />

Dulsrud, alias Guttorm Grevling i Pelle Parafins<br />

Bøljeband.<br />

Anbefalt: Black & White (1976)<br />

Wigwam $ (Finland)<br />

Prototypen på det intelligente<br />

rockeband, stadig i<br />

stilistisk utskiftning – uten<br />

tap av “personlighet” eller<br />

kvalitativ substans. Fra tidlige<br />

post-psykedeliske år<br />

(‘68-70), via avantgardeinfluerte<br />

takter (Being,<br />

blant høydepunktene innen nordisk prog i det<br />

hele) til intellektuell pop-rock (‘75-); Wigwam var<br />

Finlands eneste virkelige (nåja, potensielle)<br />

eksportartikkel på 70-tallets rockfront, fremdrevet<br />

av Jim Pembrokes soul-inspirerte vokal og Jukka<br />

Gustavsons uforlignelige kompetanse på brettene.<br />

Du kommer aldri utenom dette bandet hvis du vil<br />

se det store bildet.<br />

Anbefalt: Fairyport (1971)<br />

Being (1973)<br />

Lucky Golden Stripes (1976)<br />

Älgarnas Trädgård $ (Sverige)<br />

Liknet egentlig ikke på så<br />

mye annet, verken da eller i<br />

dag - Framtiden... regnes<br />

med rette som et unikum,<br />

selv i internasjonal<br />

sammenheng. Musikken<br />

finner en middelvei mellom<br />

elektroniske lydflater, ragaaktige<br />

droner, visekunst og kraftfull rock-improvisasjon.<br />

Episke fantasiformer av helt andre slag enn<br />

de symfoniske prog-konseptene. Vinner deg over<br />

før eller siden.<br />

Anbefalt: Framtiden Är ett Svävande Skepp,<br />

Förankrat i Forntiden (1972)<br />

Prog-pludder<br />

To nye Jethro Tull-relaterte utgivelser på<br />

beddingen, først Ian Andersons soloplate<br />

Rupi's Dance (tilegnet katten hans) som er<br />

ute i disse dager. Resultatet har blitt beskrevet<br />

som "Jethro Tull Unplugged". Midt i september<br />

kommer Tulls DVD New Day<br />

Yesterday som består av TV-opptredener og<br />

liveshows. Blant låtene er Nothing Is Easy,<br />

The Witches Promise, Thick As A Brick,<br />

Songs From The Wood, Aqualung og Living<br />

In The Past<br />

Det italienske 70-tallsbandet Campo Di<br />

Marte er sammen igjen etter 30 år. En liveplate<br />

fra 1972 og en ny studioinnspilling er<br />

begge ventet i oktober.<br />

Panzerpappa vil i løpet av høsten gå i studio<br />

for å spille inn en oppfølger til fjorårets<br />

Hulemysteriet. Albumet vil denne gangen<br />

bli en "ekte" trykket CD, og albumet kan<br />

ventes en gang utpå vårparten. Mer info kan<br />

du finne på panzerpappa.com<br />

I løpet av september vil Pallas slippe en<br />

live-DVD med tittelen The Blinding<br />

Darkness. Skiva vil foreligge i tre utgaver;<br />

som DVD, en dobbel CD eller en limited<br />

utgave med både CD og DVD. To låter, Cut<br />

and Run og The Ripper synges forøvrig av<br />

bandets opprinnelige vokalist Euan Lowson.<br />

Camel spiller sin avskjedsturné i oktober.<br />

Sannsynligvis siste sjanse til å få med seg<br />

denne legendariske gruppa.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 13


Progrock er vel neppe det ordet vi først<br />

og fremst forbinder med byen Ålesund.<br />

Om byen faktisk har fostret noe som helst<br />

i relasjon til nevnte musikksjanger skal vi<br />

se nærmere på i denne artikkelen. Steinar<br />

Remme er en gammel ringrev innenfor<br />

rockemiljøet i Ålesund og i løpet av de<br />

siste 25 år har mannen gått kraftig til<br />

angrep mot strømmen. Gjennom bandprosjekter<br />

som The Naked Truth, Rough Trade<br />

og Betrayed har musikeren balansert på<br />

hårfin linje mellom retninger som prog,<br />

pønk og hardcore(!). Og det med den<br />

største selvfølgelighet.<br />

Jon Christian Lie<br />

S<br />

<strong>Tarkus</strong> snakker usensurert med Steinar Remme<br />

Om klovner og motstrøms virksomhet<br />

agt om Steinar Remme (sakset fra det medfølgende<br />

heftet til CD-boksen Snerk fra<br />

2000):<br />

“På denne reisen i Remmes liv vil du finne<br />

musikk slik han vil ha den. Uhøvlet og rå. Skjev<br />

og haltende. Jævlig bra, og noen ganger bare for<br />

jævlig. Sannheten er imidlertid at bare slik<br />

musikk kan utvikle seg” (Cash Zeitz).<br />

Snart foreligger det en samle-CD med The Naked<br />

Truth. Vi tok kontakt for å få vite litt mer om<br />

virksomheten til den selsamme Remme.<br />

Steinar Remme: Det er planlagt en retrospektiv<br />

samling med The Naked Truth titulert Swingin’ In<br />

The Brain! - The Best...?. Her har jeg tatt med<br />

stoff fra hver utgivelse, samt en del materiale<br />

som jeg har funnet i arkivet. Det vil si liveinnspillinger,<br />

uutgitte ting og snutter.<br />

Forrige utgivelse kom ut i 2000 under artistnavnet<br />

Steinar Remme. Det var samlingen Snerk, en<br />

oppsummering av grums gjennom drøye 20 år.<br />

<strong>Tarkus</strong>: På bandets til nå seneste utgivelse<br />

Wasted balanserer dere etter min fatteevne på<br />

dristig, hårfin linje mellom prog, pønk og hardcore.<br />

Har du noen seriøs kommentar til det?<br />

Steinar Remme: Hm..., ja. For meg finnes det<br />

bare to typer musikk - god og dårlig. Den vi spil-<br />

Steinar Remme<br />

The Naked Truth 1998, Fra venstre Thor Karlsbakk, Steinar Remme og Cash Zeitz<br />

ler er god. Kompetent musikk for kompetente<br />

hoder/mennesker. Du må gjerne kalle den jungeljazz<br />

fra Ålesund!<br />

<strong>Tarkus</strong>: Og hvilket forhold har så Remme til progsjangeren<br />

rent personlig?<br />

Steinar Remme: Som nevnt setter jeg pris på<br />

god musikk og veldig mye prog går under banneret<br />

“god musikk”. Jeg liker spesielt god, gammel<br />

Yes, Pink Floyd, og Genesis. Vel og merke med<br />

Phil Collins bak trommer og ikke mikrofon. Den<br />

andre LP’en til norske Høst ved navn Hardt Mot<br />

Hardt er også enormt bra. For øyeblikket lytter<br />

jeg mest til 70-tallsmusikk. Av nyere band synes<br />

jeg ikke det skjer all verdens spennende saker.<br />

Noe er greit, men jeg foretrekker å lytte til eldre<br />

ting. Jeg har blitt en gammel, satt mann så det<br />

er vel der det ligger. Fordomsfull, feit og jævlig<br />

vet du!<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan startet din interesse<br />

for rock?<br />

Steinar Remme: Musikkinteressen<br />

begynte som tolvåring i 1969 da jeg<br />

fikk min første bærbare kassettspiller<br />

av ei tante som reiste utenriks.<br />

Ganske fort fant jeg ut at jeg foretrakk<br />

å ta opp fra radioen. Som<br />

musiker begynte karrieren først i<br />

1978 og bandet døpte vi Second<br />

Coming. Vi var unge, sultne og tok<br />

alt utenom hensyn.<br />

Second Coming<br />

Dette bringer oss inn i en lang og<br />

brokete musikalsk reise gjennom de<br />

siste 25 år. La oss begynne med det<br />

første bandet som var nettopp -<br />

Second Coming. Bandet hadde flere<br />

spillejobber på det lokale plan i Ålesund.<br />

De byttet så navn til Hardro-<br />

ad. På grunn av en del utskiftinger i bandet valgte<br />

de å endre navn igjen til Rough Trade. Bandet<br />

bestod av Steinar Remme (gitar, sang), Karl Yngvar<br />

“Kakle” Dale (bass, sang), Tore Bjerke (trommer)<br />

og Tore Dimmestøl (gitar, sang). I oktober<br />

1980 så bandets første utgivelse dagens lys, en<br />

seks spors EP ved navn Du Er En Dritt.<br />

Steinar Remme: Plata er spilt inn ganske primitivt<br />

og det kan høres på lyden. Vi fikk tak i et<br />

lite mobilt studio og rigget det opp i øvingslokalet.<br />

Låtene ble kjørt rett inn i løpet av en helg.<br />

Øvingslokalet var ei hytte som vi disponerte og<br />

som lå litt avsides. I dag er hytta radert vekk til<br />

fordel for en ny motorvei, men den gangen var vi<br />

ganske skjermet fra omverden, og vi levde vårt<br />

liv der nede. Det samme lokalet ble forøvrig tatt i<br />

bruk da vi spilte inn LP’en til bandet Betrayed<br />

noe senere.<br />

Du Er En Dritt<br />

På EP’en gjorde bandet seg bemerket med en låt<br />

som de blir husket for den dag i dag. Opuset var<br />

et musikkstykke på intet mer enn 22 sekunder<br />

ved navn Du Er En Dritt...<br />

Steinar Remme: Låta er en forbausende bra og<br />

kortfattet sak. Utrolig nok penneført av en eplekjekk<br />

og æreløs snørrvalp (Tore Dimmestøl, red.<br />

anm). En sjarlatan av en dilletant som får reisning<br />

av sitt eget speilbilde!<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan var den generelle mottakelsen?<br />

Steinar Remme: I Ålesund ble vi naturligvis sett<br />

ned på, og vi ble oppfattet som det vi var. Kanskje<br />

litt sære? Responsen var større og bedre<br />

utenbys. I magasinet Det Nye fikk vi faktisk fem<br />

stjerner av Yan Friis, dvs. en stjerne mer enn det<br />

Police fikk den samme uka. Lokalpresse var derimot<br />

ikke særlig begeistret, men det er vel et<br />

typisk utslag av jantelov?<br />

Side 14 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


EP’en var egenfinansiert og kom ut i<br />

1000 eks. Prisen for et strøkent<br />

eksemplar går i dag for omkring 500<br />

kr. på samlermarkedet. Grunnet etterspørselen<br />

valgte Steinar Remme å<br />

gjenutgi EP’en på CD under navnet Du<br />

Er En Dritt, lille julaften 1994. CD’en<br />

ble utgitt på Remmes eget selskap<br />

Intense Heartbeat Records og består<br />

av hele EP’en, i tillegg til en time med<br />

bonus-materiale, ymse livekutt og<br />

intervju.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Selv om Rough Trade hadde<br />

elementer fra pønk ville dere så vidt<br />

jeg forstår ikke karakteriseres som et<br />

pønkband?<br />

Steinar Remme: Nei, mine røtter var<br />

jo 70-talls progrock/tungrock, “Kakle”<br />

var svoren Beatles-fan, mens Tore<br />

Bjerke elsket heavy metal og tulleband som Rush<br />

og Boston. Tore Dimmestøl som var ny i bandet<br />

var på sin side opphengt i pønken og den eneste<br />

i bandet som hadde farget håret og kjørte den<br />

stilen. Han gjorde hva han kunne for å bli lagt<br />

merke til. Mannen sprang ut i media og skrek ut<br />

om at vi var et pønkband, noe vi ikke var fullt så<br />

begeistret for. Vi var jo ikke et pønkband.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg leste et sted at Rough Trade også<br />

gjorde seg skyldig i noe så besynderlig som dansejobber.<br />

Stemmer det?<br />

Steinar Remme: Vi hadde en manager som var<br />

rimelig svimmel. I en av sine mulige valiumpsykoser<br />

hyret han oss faktisk til to-tre dansejobber.<br />

Jeg husker spesielt den ene som var på<br />

nyttårsaften 1980. Vi spilte i en bortgjemt bygd<br />

som heter Syvde og ble altså hyret inn som et<br />

danseband. Dit kom det 700 betalende bønder<br />

som skulle ha sin nyttårsdans og der stod vi i<br />

lærjakke, t-skjorte, dongeri og boots... Selvfølgelig<br />

brøt PA-anlegget sammen, og sanganlegget<br />

som skulle være backup led samme skjebne. Så<br />

det stemmer at vi spilte til dans, og det gikk<br />

selvfølgelig på ræva!<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan vil du betegne musikkmiljøet i<br />

Ålesund på denne tiden?<br />

Steinar Remme: Like snevert som nå. Folk var<br />

enda mer fordomsfulle. Nå har det tross alt gått<br />

20 år og folk har vel fått trukket hodet litt mer<br />

ut av ræva siden den gang. Byens musikkmiljø<br />

domineres av ubetydelige og lettsindige dansebandnarrer.<br />

Disse noksagtene regjerer i sine utpissede<br />

revir, og trives der. Dette er stort sett bønder<br />

som kommer rekende til byen, og tar seg stygt til<br />

rette. Det som virkelig er betenkelig, er at publikum<br />

både forventer og liker dette infantile sølet.<br />

Men, siden byen nå flyter over av utsøkt narkotika<br />

og simpelt brennevin, er det jo et mulig håp<br />

selv for de mest sprengte hodene! Tenk bare hvilket<br />

under de rette klumpene i formiddagskaffen<br />

kunne utrette for disse dåsemiklene. Og hvordan<br />

få tuktet monsteret? Vel, de norske fjordene er<br />

dype og makrellen er konstant sulten...<br />

Det hører med til historien at Ålesundsdistriktet<br />

i det minste fostret et ytterligere progband på<br />

denne tiden. I 1981 dukket nemlig gruppa Høgt<br />

Gras opp med den privat-utgitte LP’en Frihet. En<br />

LP preget av lyrisk prog av det noe lettere slaget,<br />

med tverrfløyte og norske tekster. Har dere flere<br />

tips om Ålesund-prog, kontakt redaksjonen. Tilbake<br />

til Rough Trade/Betrayed.<br />

Betrayed<br />

<strong>Tarkus</strong>: Dere endret så gruppenavnet til fordel for<br />

Betrayed. Hva var bakgrunnen for det?<br />

Steinar Remme: Vi valgte å bytte navn til<br />

Rough Trade. Fra venstre Karl Yngvar Dale, Steinar Remme, Tore<br />

Dimmestøl og Tore Bjerke<br />

Betrayed fordi det var et kanadisk band som gikk<br />

under samme navn og de hadde gitt ut flere plater.<br />

Vi fikk inn en tulling på keyboard, det var<br />

den største forskjellen. Ellers var bandet det samme.<br />

Jeg svingte pisken litt hardere og avkrevde<br />

mer disiplin. Jeg ønsket å roe det hele litt ned.<br />

Vi øvde veldig mye og låtene skulle sitte. Etterhvert<br />

fant vi får egen stil. Betrayed er utvilsomt<br />

det beste bandet jeg har spilt i. Dette fordi vi<br />

tidvis var det et band bør være; En enhet. De<br />

senere konstellasjonene var bare tidvise solegløtt<br />

i den store sammenhengen.<br />

Betrayed. Fra venstre Tore Dimmestøl, Karl Yngvar Dale,<br />

Tore Bjerke og Steinar Remme<br />

Høsten 1981 spilte Betrayed inn en demotape.<br />

Innspillingen foregikk i tidligere omtalte hytte,<br />

men med litt bedre utstyr siden sist. Våren 1982<br />

hendte det utrolige. Demo’en havnet på britiske<br />

indie-lister...<br />

Steinar Remme: En av gutta i bandet hadde<br />

vært på ferie i London og tok med seg en del<br />

kassetter. Han stakk innom musikkaviser som<br />

NME, Sounds og Melody Maker samt radiostasjoner,<br />

deriblant hos John Peel. Plutsetlig havnet vi<br />

på Sounds sin playlist. Vi havnet på niende plass<br />

så vidt jeg husker. Jeg var faktisk ikke klar over<br />

det før jeg leste om det i lokalavisa her i Ålesund.<br />

En journalist hadde fått greie på det og<br />

skrev et stykke om det.<br />

Så sent som i 1987, seks år senere kom demo’en<br />

ut på LP. Albumet fikk tittelen Reminicence From<br />

The Living Dead, som kan oversettes med Erindringer<br />

Fra De Levende Døde, noe som passet<br />

godt ettersom bandet for lengst var histore. Plata<br />

ble utgitt på Intense Heartbeat Records og den<br />

kom ut i 500 nummererte eksemplarer.<br />

Steinar Remme: Jeg husker at “Kakle” og jeg<br />

hørte gjennom teipen i 1986, og det låt faktisk<br />

Min «øde-øy» plate<br />

Captain Beyond<br />

Captain Beyond (1972)<br />

La oss håpe at det på øya var rikelig med vekst<br />

av grønne busker, samt et dusin med hola-hola<br />

damer. Skulle dette ikke være tilfellet, og det<br />

eneste jeg fant var en fet vinylspiller og EN<br />

skive å spille, ville valget slettes ikke vært<br />

enkelt. Som stor fan av både Black Sabbath,<br />

Led Zep, King Crimson, Frank Zappa, Hendrix...<br />

osv.osv måtte jeg finne en skive for alle sinnstemninger<br />

med variert inhold.<br />

Valget faller på Captain Beyond’s første album<br />

fra 1972: Captain Beyond.<br />

Captain Beyond ble dannet i 1972 med ex-medlemmer<br />

fra bl.a Deep Purple og Iron Butterfly.<br />

Bandet hadde sitt hovedsete i Los Angeles og<br />

var en mix av både britiske og amerikanske<br />

artister. Lyden er dog mest britisk inspirert.<br />

(takk og pris for det!!)<br />

Deres første (og beste?) album er en mix av<br />

prog-rock, heavy metal og jazz, med space-rock<br />

inspirerte tekster. Intensjonen til bandet var å<br />

skape et konsept, uten de, eller den store hitlåten.<br />

Dette høres, da albumet er som en uavbrutt<br />

reise gjennom progmusikkens gullalder.<br />

Det er ingen pauser mellom låtene, som gjør at<br />

albumet flyter i veg på en kosmisk reise. Skulle<br />

man sette fingeren på noe, er det at grunnet<br />

sin intensitet, varer ikke skiva lengre en knappe<br />

halvtimen.<br />

Her er det spor som gir deg lyst til å danse<br />

“madly backwards”, og mere melankolske As<br />

the moon speaks (to the waves of the sea)<br />

En skikkelig klassiker som burde finnes i alle<br />

proginteressertes respektive platesamling!<br />

Skulle oppholdet på øye drøye i det lengste,<br />

sier jeg som Captain Beyond i sangen<br />

Mesmerization Eclipse:<br />

See the bright ship in the<br />

harbor, hey<br />

Making irridescent waves<br />

Need to try a little harder<br />

On the voyage to better<br />

days<br />

Anders Sprauten<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 15


Betrayed: Reminiscence From The Living Dead<br />

langt bedre enn hva vi kunne erindre. Vi ble derfor<br />

enige om at det var på tide å utgi innspillingen<br />

på vinyl.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Musikken til Betrayed frekventerte i et<br />

variert musikalsk terrorium preget av alt fra dystre<br />

og tunge låter i reneste Pink Floyd-stil, skarytmer<br />

og mer new-wave-preget låtmateriale. Var<br />

det spesielle band dere var preget av på denne<br />

tida?<br />

Steinar Remme: Jeg hørte mye på britiske grupper<br />

som <strong>Magazine</strong> og Joy Division. Betrayeds<br />

musikk var vel egentlig en slags form for laupskaus<br />

av det vi likte i bandet. I prosessen ble det<br />

ofte kompromisser og mang en gitar ble slengt i<br />

veggen for å trumfe gjennom sin vilje. Slik blir<br />

det lett med sterke personligheter i et band.<br />

Noen ønsket å spille mer pønkete saker og andre<br />

ville gå i retning av mer heavy metal. For andre<br />

betydde det ingenting bare de fikk lov til å spille.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva skjedde med Betrayed?<br />

Steinar Remme: Etter et år eller to fant jeg ut<br />

at jeg bare måtte skjære meg løs fra daukjøttet.<br />

Egoene i Betrayed hadde omtrent blitt oppblåste<br />

som sperreballonger. Jeg forlot den synkende<br />

skuta og dannet The Naked Truth med nye folk.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvor er medlemmene fra Betrayed i dag?<br />

Steinar Remme: Bjerke – Har ikke sett han<br />

siden forrige årtusen. For alt jeg vet kan han tikke<br />

på blikkbokser i et balalaikaorkester i Sibir.<br />

Fuck knows and fuck cares!<br />

“Kakle” – Siste rykte verserte om at han jobbet<br />

som psykolog i Molde. I den byen er det jo som<br />

kjent endeløse oppgaver for en skalledoktor, så<br />

han er nok en travelt opptatt herremann.<br />

Dimmestøl – En ekkel, bedervet materiemasse i<br />

tillignet menneskeform. Det ryktes at kamelonen<br />

herjer i England, og dess lengre vekk, dess bedre!<br />

Er han ikke med i et band som heter “The Scrotums”<br />

mon tro? De som hadde hit’en med Sleeping<br />

In The Scrotum.<br />

Hensynsløs<br />

<strong>Tarkus</strong>: På denne tiden spilte du også i et prosjekt<br />

ved navn Hensynsløs. En høyst merkverdig<br />

konstellasjon som kunne minne om både syremusikk<br />

og samtidsmusikk...<br />

Steinar Remme: Sammen med noen kompiser<br />

hadde jeg et sideprosjekt. Vi tok det hele veldig<br />

useriøst og hadde det bare gøy. Istedenfor å øve<br />

og lire plukket vi bare opp instrumentene og<br />

spilte det som falt oss inn, uten noen form for<br />

ide. Hensynsløs har vært et band uten regler og<br />

normer. Alt går på feeling og stemning på stedet.<br />

Det er rene hippiebandet med andre ord. Av og<br />

til ble det bra, av og til veldig bra og noen ganger<br />

var det bare fantastisk.<br />

Hensynsløs deltok på det såkalte Vestlandsmesterskapet<br />

i Rock som ble avholdt i 1981. De spilte<br />

for full sal og hvert band ble tildelt ti minutter.<br />

Hensynsløs fikk fem minutter på seg før<br />

arrangørene kom og røsket ut ledningene. Gjengen<br />

ble nærmest revet ned fra scenen. Musikken<br />

var tydeligvis i strengeste laget for både publikum<br />

og dommere. Platedebuten fra Hensynsløs<br />

lot vente på seg og kom ikke ut før i 1999. Plata<br />

var titulert Zyklon-B og bestod av utpreget mørk<br />

musikk/støy med underfundige tekster.<br />

Steinar Remme: I forbindelse med innspillingen<br />

av The Naked Truths album Wasted (1998) hadde<br />

jeg tilgang til studio døgnet rundt. Rundt juletider<br />

tok vi oss et par netter i studio. Ingen skulle<br />

vite om seansen. Vi bare gikk inn uten tekniker<br />

og startet maskineriet egenhendig. Og resultatet<br />

The Naked Truth 1993. Fra vernstre Karl J. Lervåg, Magne Moa og Steinar<br />

Remme<br />

ble jo et fantastisk stykke<br />

musikk. Kun for kresne<br />

ører!<br />

The Naked Truth<br />

<strong>Tarkus</strong>: I 1984 var du så<br />

tilbake med et nytt band<br />

og et nytt album i bagasjen.<br />

Gruppa fikk navnet<br />

The Naked Truth og har vel<br />

vært din hovedbeskjeftigelse<br />

på musikkfronten<br />

siden den gang?<br />

Steinar Remme: I 1984<br />

var det ingen slemme<br />

gutter å leke med lenger,<br />

så ut fra intet kreérte<br />

jeg “In A Strange<br />

Land. Det ble en veldig<br />

glatt affære grunnet<br />

samarbeid med noen av<br />

byens softinger, dvs.<br />

dansebandklovner.<br />

Tannløse dåsemikler<br />

uten rotfeste i rocken.<br />

Jeg mener jeg må ha<br />

vært svimmel i 1984.<br />

Det bandet kunne<br />

egentlig like gjerne kalt<br />

seg “De Sprengte<br />

Hoders Forening”! I dag<br />

har jeg ikke noe forhold<br />

The Naked Truth: Wasted<br />

Sorrow Said. Steinar Remme og Morten Skjefte<br />

til LP’en i det hele tatt. På oppfølgeren In The<br />

Flesh fra 1988 byttet jeg ut hele mannskapet og<br />

fikk med meg “Kakle” (ex-Betrayed) på bass. I et<br />

svakhetens øyeblikk følte jeg meg trolig som Mor<br />

Teresa og ansatte Tore Dimmestøl (ex-Betrayed)<br />

som pauseklovn. Han fikk etterhvert en liten<br />

synth å leke seg med.<br />

Sorrow Said<br />

Steinar Remme: Gitaristen Morten Skjefte (ex-<br />

Second Coming) flyttet til USA og vi rakk egentlig<br />

aldri å fullføre de ideene vi hadde sammen.<br />

Under innspillingen av In The Flesh hadde vi tilgang<br />

til studio, så vi spilte inn fire låter, to av<br />

hver komponist. Morten hadde kontakt med et<br />

amerikansk selskap i California. Vi spilte inn Sorrow<br />

Said-albumet her i Norge og han reiste så tilbake<br />

igjen. Jeg tok meg av miks og<br />

produksjon og sendte over tapene til<br />

han. Albumet fikk navnet Ghost<br />

Town, kom ut i 1988 og solgte brukbart<br />

der borte. Faktisk i over 20 000<br />

stykk! Dessverre gikk Morten hen og<br />

døde i 1998, og planene om å spille<br />

inn en hel LP ble aldri fullført. En<br />

del av låtene som var tiltenkt Sorrow<br />

Saids ikke-realiserte LP benyttet jeg<br />

istedet på The Naked Truths fjerde<br />

album Wasted fra 1998.<br />

The Naked Truths tredje album kom<br />

ikke ut før i 1992 og fikk den heller<br />

ulekre tittel You Can Eat The Peanuts<br />

Out Of My Shit (And Ask For<br />

Seconds)...!. Som vanlig var besetningen<br />

endret, i og med at trommeslagere<br />

og bassister ifølge Remme<br />

tydeligvis var “som forbruksvarer å<br />

regne”.<br />

Steinar Remme: Denne gangen var<br />

jeg var ute etter en trommeslager<br />

som var mer en villmann. Jeg kontaktet<br />

derfor bandet Paradigma, et<br />

lokalt thrash/doom-metalband og<br />

snakket med trommeslageren deres,<br />

Karl J. Lervåg. Han var langhåra,<br />

sulten og aggressiv og det var akkurat<br />

hva vi trengte. En mann som var<br />

ti år yngre enn meg og som var ung,<br />

fremsynt og hissig. Han gjorde en<br />

svært god jobb. På bass-fronten var<br />

det litt varierende mannskap. Jeg<br />

trakterte bass på en del av låtene og<br />

en kar som heter Magne Moa spiller<br />

på resten. Han steppet inn da<br />

“Kakle” fikk is mellom tærne.<br />

Remme er en mann med mange historier<br />

på lager. Hør bare på hva som<br />

skjedde under innspillingen av<br />

åpningskuttet Flight To Nowhere.<br />

Side 16 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


Steinar Remme: Vi spilte inn låtene mer eller<br />

mindre kronologisk. Da tiden var inne for å legge<br />

på vokalspor var planen å gå gjennom alle<br />

låtene, fra begynnelse til slutt. Teknikeren var jo<br />

sånn passelig sløv i nøtta etter mange timers lytting.<br />

Jeg gikk inn i studio, og han satt og vippa<br />

på stolen. Alle nivåer var justert og testet og alt<br />

skulle være klart. Han satte igang båndet. Tidlig<br />

i låta har jeg et vræl. I samme øyeblikk som vrælet<br />

dukker opp skvetter han så kraftig at han<br />

ramler av stolen og faller ned på gulvet, hehe.<br />

Vrælet er beholdt på plata, men resten av låta<br />

måtte synges inn på nytt. Han stoppet jo maskineriet<br />

mens han kravlet seg opp på stolen<br />

igjen...<br />

“Talentløs musikk fremført av idioter”<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan var responsen da denne plata<br />

kom?<br />

Steinar Remme: Musikken ble betegnet som alt<br />

fra progrock, pønkrock, death metal, hardcore,<br />

trashpunk, syrerock, “talentløs musikk fremført<br />

av idioter” og genialt. Alle hadde en mening om<br />

stoffet og det synes jeg er veldig greit. Jeg har<br />

hørt de fleste eventyr før, og det verste er å bli<br />

forbigått i stillhet. Folk la merke til både musikk<br />

og cover.<br />

Naked Truth: You Can Eat The Peanuts Out Of My Shit<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg kan vel utmerket godt forstå at noen<br />

la merke til coveret...<br />

Steinar Remme: Diskusjonene om cover var<br />

…og hva hører vi på da?<br />

Redaksjonens spilleliste<br />

mange og jeg fikk de mest hårreisende forslag fra<br />

de andre i bandet. Jeg bare skar igjennom. Tok<br />

bilde av en drit, kalte plata for det den heter og<br />

er fornøyd med det. Faktisk var det bikkja mi<br />

som ranet peanøttskålen. Neste dag dreit hun<br />

ute. Jeg tok frem et kamera og tok bilde av kladden<br />

og benyttet det til cover.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan ser du på albumet i dag - 11 år<br />

etterpå?<br />

Steinar Remme: Det er et av mine barn, og barn<br />

har jeg blandede følelser for. Det er ikke alltid at<br />

ens avkom vokser opp til forventningene. I motsetning<br />

til In A Strange Land som jeg føler er<br />

som en rødhåret stesønn vil jeg si at dette var et<br />

godt steg i riktig retning. Du vet; rødhårede stesønner<br />

pryler man fra tid til annen! Vårt beste<br />

verk hadde fremdeles ikke kommet. Det dukket<br />

opp først noen år senere. Jeg sikter til dobbelt-<br />

CD’en Wasted fra 1998.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Det gikk seks år før dere kom med oppfølgeren<br />

Wasted. Året var 1998 og hva var grunnen<br />

til at det tok såpass mange år fra det tredje albumet<br />

til det fjerde?<br />

Steinar Remme: Jeg gav meg god tid, enkelt og<br />

greit. Etterhvert følte jeg at det var på tide å gjøre<br />

noe nytt og begynte å se meg om etter nye musikere.<br />

Jeg fikk tak i en ny trommeslager i og med<br />

at Karl Lervåg flyttet til Oslo. Igjen fikk jeg tak i<br />

lokale krefter og vi øvde et par år før CD’en kom<br />

ut. Øvingene fant sted i en gammel, nedlagt fiskebu<br />

i Ålesund sentrum. Senere flyttet vi til en nedlagt<br />

såpefabrikk. Vi rigget opp et mobilstudio i<br />

loftsetasjen hvor Wasted i hovedsak ble spilt inn.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Er musikken du skaper progressiv?<br />

Steinar Remme: I all denne viraken om progrock<br />

eller ikke-progrock er det lett å bli svimmel.<br />

Samtidig så sitter det en forloren klovn på en<br />

holme i Romsdalsfjorden og lager en opplisting<br />

over norsk progrock. Alle mine utgivelser og<br />

band er, av for meg ubegripelige årsaker, utelatt.<br />

Dette tross at jeg fikk et 2X40 minutters portrett<br />

i prog-programmet “Uhørt” på RadiOrakel i Oslo,<br />

pluss dette intervjuet du nå leser i Norges eneste<br />

prog-blekke! Er noen tatt med buksene nede??<br />

“En av verdens styggeste stemmer”<br />

<strong>Tarkus</strong>: Vel, tilbake til dobbeltalbumet Wasted. På<br />

dette albumet gjør du noe radikalt. Du overlater<br />

Dette er platene som har fått mest spilletid hos <strong>Tarkus</strong>’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid…<br />

Trond Jon Christian Sven<br />

Steely Dan<br />

Everything Must Go<br />

Brian Eno<br />

Another Green World<br />

Autechre<br />

Draft 7.30<br />

Anekdoten<br />

Gravity<br />

Todd Rundgrens<br />

Utopia<br />

Utopia<br />

High Wheel<br />

Back From The Void<br />

Anekdoten<br />

Gravity<br />

Opeth<br />

Damnation<br />

Progres 2<br />

Dialog S Vesmirem<br />

St. Helena<br />

Hello Friend<br />

mikrofonen til en annen person, faktisk flere<br />

andre personer.<br />

Steinar Remme: Jeg har jo fått høre at jeg har<br />

en av verdens styggeste stemmer. Men som en kar<br />

sa en gang; “Nobody sings Dylan like Dylan” og<br />

jeg får vel si “Nobody sings Remme like Remme”...<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg sikter til sporet Tempest Of Lost Souls<br />

og bet meg spesielt merke i vokalen som utføres av<br />

Vibecke Haagensen. Makan til stemmeprakt!<br />

Steinar Remme: Ja, og ei sexy budeie er hun<br />

også! Sjekk bare ut det laminerte vedlegget på<br />

Snerk. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg vokalprakten<br />

til ei meis jeg kjenner her i Ålesund som<br />

er med i miljøet rundt S-M-XL, en teatergruppe<br />

som har ganske stor suksess for øyeblikket.<br />

Stemmen hennes er svært lik Annisette fra Savage<br />

Rose. Hun var tredje eller fjerde kandidat som<br />

prøvesang og jeg fant ut at henne måtte vi ha<br />

med. Hun deltar på en såkalt duett, korer på en<br />

låt og tar seg av hovedvokalen på nevnte låt.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva er nåværende status for The Naked<br />

Truth?<br />

Steinar Remme: Jeg har parkert begge gitarene<br />

mine på stueveggen. Det foreligger ingen planer og<br />

jeg har svært få nye låter. Bandet henger til tørk,<br />

for å si det sånn. Jeg bruker istedet tid på å jobbe<br />

med min nye roman. Dette blir min andre bok.<br />

Ja, du leste riktig. Remme er også forfatter. Den<br />

første boka kom ut i 1992 og bar tittelen Eva<br />

sover i askebegeret. Han har også liggende en bok<br />

som foreløpig ikke er utgitt ved navn Kvinner og<br />

andre forbruksvarer. For øyeblikket jobber han<br />

med en roman titulert En Skjebne Verre Enn Livet.<br />

Han er nå inne i sluttfasen og hvem vet? Kanskje<br />

kommer boka ut i løpet av året? Jeg fikk lese et<br />

kapittel fra boka, og mitt liv har ikke vært det<br />

samme siden. Jeg endte opp som sengevæter og<br />

ateist, så noe godt førte det tross alt med seg...<br />

Vi takker Steinar Remme for at han stilte opp til<br />

dette intervjuet og satte seg litt i tidsmaskinen<br />

med oss og gikk litt hit og dit, og tilbake i tid...<br />

Kontaktadresse<br />

Intense Heartbeat Records<br />

c/o Remme<br />

6010 Ålesund<br />

Telefon: 70 14 33 54/e-mail: sremm@frisurf.no<br />

Beach Boys<br />

Smile<br />

Diverse artister<br />

Kalevala<br />

Damon Shulman<br />

In Pieces<br />

Diverse artister<br />

House Of Many<br />

Windows<br />

Harmonium<br />

En Tournée<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 17


<strong>Tarkus</strong> skriver for nybegynnere<br />

Pink Floyd & Soft Machine<br />

Pink Floyd og Soft Machine har da ikke<br />

mye felles, vil vel mange mene. Men i<br />

1967 var disse gruppene to av de største<br />

navnene i miljøet rundt London-klubbene<br />

UFO, Middle Earth og andre som hadde<br />

psykedelia på programmet. At de allerede<br />

på slutten av 1960-tallet hadde gått i hver<br />

sin retning, forhindrer ikke at vi finner det<br />

naturlig å presentere dem sammen i vår<br />

tydeligvis uendelige serie “Prog for nybegynnere”<br />

Jon Christian Lie og Trond Gjellum<br />

Pink Floyd<br />

ink Floyd – prog? Diskusjonene er mange,<br />

men det er nok liten tvil om at de var viktige Pbrikker<br />

i unnfangelsen av det som skulle bli<br />

den progressive rocken, sammen med grupper som<br />

f. eks. Moody Blues og The Nice.<br />

Historien om Pink<br />

Floyd går tilbake til<br />

1965 da gitaristen<br />

Roger Keith Barrett<br />

(bedre kjent som<br />

Syd Barrett) forlot<br />

fødebyen Cambridge,<br />

og dro til London<br />

for å studere<br />

kunst. Der møtte<br />

han tre arkitektstudenter<br />

som også<br />

Piper At The Gates Of Dawn<br />

var fra Cambridge.<br />

Det var bassisten Roger Waters, trommeslageren<br />

Nick Mason og organisten Rick Wright. Etter utallige<br />

navnekombinasjoner døpte han gruppa Pink<br />

Floyd, oppkalt etter to blues-artister. Rhythm’n’blues<br />

var også deres utgangspunkt i startfasen, men<br />

de kastet seg snart på den psykedeliske bølgen.<br />

Syd Barrett hadde et stort talent innenfor det å<br />

skape naive og nyskapende poplåter som passet<br />

perfekt i tiden. Et par av singlene (deriblant See<br />

Emily Play) sendte de inn på hitlistene. Pink Floyd<br />

ble imidlertid aldri noe typisk single-band. De foretrakk<br />

heller å fordype seg i utflippede improvisasjoner<br />

og jam-sessions, noe som kom frem gjennom<br />

live-utgaven av Floyd på dette tidspunktet.<br />

Pink Floyd i 1971. Fra venstre Nick Mason, David Gilmour, Roger Waters og Rick Wright.<br />

Debut-albumet The Piper At The Gates Of Dawn<br />

(1967) skapte i sin tid et jordskjelv innen britisk<br />

psykedelia, og fremstår selv i dag som et av de<br />

virkelig nyskapende verk innen sjangeren. Barrett<br />

var tidlig ute med å eksperimentere med stemmer<br />

og andre lyder enn sang og instrumenter - noe<br />

som etterhvert ble et varemerke for bandet.<br />

Dessverre eksperimenterte han ikke bare med<br />

musikk. Til å begynne med så det ut til at hans<br />

enorme inntak av LSD hadde kreativ effekt. Men<br />

etterhvert utviklet Barrett schizofrene trekk og<br />

påfunnene ble stadig sykere. Han fikk den fikse<br />

ideen å spille en eneste akkord på hver eneste låt<br />

– på hver eneste konsert. I en slags overgangsfase<br />

kom David Gilmour inn på gitar, og etter en heller<br />

mislykket periode med fem medlemmer overtok<br />

Gilmour Syds plass i Pink Floyd. Barrett ble skjøvet<br />

ut av gruppa.<br />

På denne tiden gikk gruppa mer i retning av å<br />

utforske lyd og spille lange temaer. Med LP’en A<br />

Saucerful Of Secrets (1968) innførte gruppa helt<br />

nye måter å lage lyd på. Teknikken og utstyret var<br />

avansert og konsertene introduserte “kvadrofonisk<br />

lydsveiping”.<br />

Den neste LP’en var soundtrack-albumet More<br />

(1969) som inneholder alt fra mer akustiske landlige<br />

spor, til drønnende demonisk tungrock, via<br />

mer eksperimentelle lyd-utflukter og humoristisk<br />

galskap.<br />

Oppfølgeren Ummagumma (1969) var et dobbeltalbum<br />

bestående av live- og studio-spor, side om<br />

side. Studiosporene var av forholdsvis eksperimentell<br />

art og gav hvert bandmedlem individuelle<br />

muligheter til å<br />

utforske og eksponere<br />

sine egne<br />

musikalske visjoner.<br />

Pink Floyds første<br />

kommersielle<br />

gjennombrudd kom i<br />

1970 med albumet<br />

Atom Heart Mother.<br />

Hele første side var<br />

viet tittelkuttet Atom Heart Mother<br />

som var skrevet i<br />

samarbeid med<br />

komponisten Ron Geesin. Stykket var symfonisk<br />

oppbygd med mektig kor og orkester.<br />

Året etter fulgte de opp<br />

med Meddle. Echoes som<br />

er hovedverket på albumet<br />

viser Pink Floyd fra sin<br />

mest progressive side. Flytende,<br />

drømmende og fantasistimulerende<br />

er tre<br />

stikkord. Foruten åpningskuttet<br />

One Of These Days<br />

som er en røff spacerocker,<br />

består resten av albumet<br />

av mer lavmælte,<br />

akustiske spor.<br />

Obscured By Clouds (1972)<br />

ble nok et soundtrackalbum<br />

og kan betegnes<br />

som en komprimert<br />

videreføring av forgjengeren<br />

sentrert rundt kortere<br />

låtformat. Filmatiske<br />

instrumentaler<br />

iblandet<br />

døsige, landlige<br />

spor og mer rockorienterteGilmourinnslag.<br />

del 17<br />

Det definitive<br />

gjennombruddet<br />

kom som kjent i<br />

1973 med konseptalbumet<br />

Dark Side<br />

Of The Moon. Den<br />

perfekte kombinasjon<br />

av vakker<br />

musikk, overras- Meddle<br />

kende effekter og<br />

en lydkvalitet av ukjent format gav de også tilgang<br />

til et verdensomspennende publikum. Plata innledet<br />

en ny epoke med Roger Waters i lederstolen.<br />

I 1975 fulgte de opp suksessen med Wish You Were<br />

Here, et album som er noe mindre dynamisk, men<br />

mer varm og drømmende enn sin forgjenger.<br />

Temaet fra Shine On<br />

You Crazy Diamond,<br />

gjør opplevelsen av<br />

plata til et atmosfærisk<br />

stykke symfonisk<br />

rock.<br />

Bandets neste verk<br />

var konseptalbumet<br />

Animals (1977).<br />

Her fikk Waters’<br />

pessimisme frie<br />

Wish You Were Here<br />

tøyler og komposisjonene<br />

var lange,<br />

dristige og fremdeles svært space-preget. Plata<br />

varierer mellom akustisk visesang, symfo, Gilmour-soloer<br />

i fusion-drakt, og til og med kompromissløs<br />

pønk-energi. Live-utgaven fra denne perioden<br />

viste bandet fra deres desidert tyngste og<br />

mest aggressive<br />

side!<br />

Mens de øvrige<br />

medlemmene jobbet<br />

med soloprosjekter/andreproduksjoner<br />

skrev Waters<br />

den definitive musikalske<br />

romanen om<br />

etterkrigsgenerasjonen<br />

- The Wall.<br />

Relativt trist i Animals<br />

melodiføringen,<br />

men spekket av voldsomme, men vakre melodier.<br />

Tekstene var et kapittel for seg og produksjonen<br />

var mildt sagt monumental.<br />

På denne tiden oppstod det store konflikter innad<br />

i bandet. Roger Waters fikk en slags forestilling<br />

om at det var han som dro lasset og gav Rick<br />

Wright sparken etter turneen. Neste album The<br />

Final Cut består stort sett av overliggere fra forrige<br />

album. Noen mener at plata var en solid nedtur,<br />

mens andre mener den deler mange av de samme<br />

kvaliteter som The Wall.<br />

Vennskapet i gruppa var fullstendig ødelagt og det<br />

hele tilspisset seg i så stor grad at Roger Waters til<br />

slutt ønsket å møte de resterende medlemmer i<br />

rettssalen. Han ytret ønske om å avvikle bandet,<br />

Side 18 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


noe de andre i Pink Floyd sterkt motsatte seg. Det<br />

endte med at Waters tapte rettsaken og de andre<br />

fikk beholde retten til navnet. Siden har de gått<br />

hver sin vei. Roger Waters som soloartist, de andre<br />

som Pink Floyd.<br />

Pink Floyd er snart tilbake i regi av Gilmour og<br />

Mason. Noe senere vender også Rick Wright tilbake.<br />

I 1987 ser A Momentary Lapse Of Reason<br />

dagens lys og selv om savnet av Waters er påtagelig<br />

viser plata at bandet fremdeles kan kréere vakker<br />

musikk. Rett skal være rett; plata lukter 80talls<br />

og uttrykket er hakket mer grandiost enn før.<br />

I 1994 kom Pink Floyds foreløpig siste album The<br />

Division Bell. Lydmessig lukter de på soundet som<br />

preget bandet i perioden 1973-75. Materialet er<br />

komponert i fellesskap gjennom utprøving og<br />

samspill og fungerer bedre enn på lenge. Fremtiden?<br />

Inntil videre er Pink Floyd lagt på is, men<br />

David Gilmour og Rick Wright jobber med hvert<br />

sitt soloalbum. Det samme gjør Roger Waters.<br />

Anbefalte skiver<br />

The Piper At The Gates Of Dawn (1967)<br />

Spacerockens spede begynnelse og Syd<br />

Barretts hovedverk. Essensielt psykedeliaalbum.<br />

Atom Heart Mother (1970)<br />

Her snuser Pink Floyd på symforocken. Av de<br />

mer vellykkede møter mellom rock og klassisk<br />

musikk.<br />

Meddle (1971)<br />

Echoes som opptar hele side B er grunn nok<br />

til å sjekke ut albumet. Pink Floyd på sitt<br />

mest progressivt/symfoniske, og er på høyde<br />

med prog-klassikere fra perioden.<br />

Wish You Were Here (1975)<br />

Pink Floyd fortsetter å utforske lyd og spiller<br />

lange temaer. Et mer drømmende og sørgmodig<br />

album hvor David Gilmours stemningsfulle<br />

gitar virkelig kommer til sin rett.<br />

Animals (1977)<br />

Inneholder musikalsk en dristighet, intensitet<br />

og dybde som er unik for albumet. Pink<br />

Floyd i et slags grenseland mellom prog/spacerock.<br />

Soft Machine<br />

S<br />

oft Machine regnes av mange for å være kanskje<br />

det definitive Canterburybandet. Sam-<br />

men med Caravan vokste det ut av psykedeli-<br />

apopbandet The Wilde Flowers, og sammen mer<br />

Pink Floyd, var de et av de mest populære bandene<br />

på den store undergrunnsscenen i London på<br />

slutten av sekstitallet. De gjennomgikk en hel<br />

rekke personellbytter, noe som også satte sitt preg<br />

på plateproduksjonen.<br />

De tidlige tider<br />

Bandets tidlige musikk kan vel best beskrives som<br />

improvisasjoner som avbrytes av sanger som henter<br />

like mye fra jazz og engelsk music hall-humor<br />

som det er rock. Dette tidlige bandet besto av<br />

Kevin Ayers på gitar, Robert Wyatt på trommer,<br />

Mike Ratledge på orgel og etterhvert Hugh Hopper<br />

på bass.<br />

På debutalbumet Volume One (1968) viser de et<br />

band som er i ferd med å ta et steg langt unna det<br />

de fleste andre engelske band syslet med. Sangene<br />

bindes sammen med improviserte passasjer og en<br />

haug med lydeffekter som i våre dager helst kan<br />

karakteriseres som flaue, eller til nød sjarmerende.<br />

Spillingen er av høy kvalitet, og særlig Ratledges<br />

orgel og Wyatts trommer plasserer<br />

dette i en helt annen divisjon enn<br />

det meste annet som var å oppdrive<br />

på den engelske undergrunnsscenen.<br />

Skiva ble forsøkt produsert av<br />

Chas Chandler (mannen som oppdaget<br />

Jimi Hendrix), men det påstås<br />

at bandet gjorde mesteparten mens<br />

han satt i telefonen.<br />

Det neste albumet, Volume 2<br />

(1969), inkluderte et nytt medlem,<br />

bassisten Hugh Hopper, som før<br />

hadde vært bandets roadie. Hans<br />

massive fuzzbass ga bandet et helt<br />

unikt sound, og de ble godt mottatt<br />

av rockepublikummet. Dette<br />

resulterte bl.a. i at de kunne turnere<br />

sammen med Jimi Hendrix. På denne skiva<br />

fjerner de seg litt fra debutens galskap og putter<br />

inn lengre og mer komplekse komposisjoner der<br />

de gjør bruk av bl.a. en blåserrekke. Etter denne<br />

skiva slutter Ayers, og bandet var nå en trio av<br />

Hopper, Ratledge og<br />

Wyatt.<br />

Third (1970) er vel<br />

kanskje det mest<br />

klassiske albumet<br />

med den tidlige<br />

besetningen. På denne<br />

skiva var blåserne<br />

enda mer en del av<br />

gruppas sound, og<br />

Volume One<br />

komposisjonene<br />

varierte mellom<br />

komplekse, nedskrevne<br />

komposisjoner og krevende improvisasjoner.<br />

Men oppe i det hele var det fortsatt en plass<br />

for det lyriske og melodiske, og Robert Wyatts<br />

vokal på Moon In June er et av den tidlig progens<br />

mer spesielle øyeblikk. Skiva var et dobbeltalbum<br />

med fire låter, og viste at bandet var helt i forkant<br />

av både prog og det som etter hvert skulle bli<br />

fusion.<br />

Hvileløs vandring<br />

Men med Third var det akkurat som om de gikk<br />

litt tomme for den piffen som ga dem det særegne<br />

soundet deres. Fourth (1970) gled over i mer pregløs<br />

fusion, og med Fifth hadde Robert Wyatt forlatt<br />

skuta. Selv om skiva kan oppleves litt langdryg<br />

til tider, så mener jeg at Fifth (1972) har<br />

flere høydepunkter enn Fourth. Låtene har fortsatt<br />

mye preg av improvisasjon, og særlig Elton<br />

Deans sax står i<br />

fokus i skivas flytende,<br />

nesten Pink<br />

Floyd-aktige stemninger.<br />

Mike Ratledges<br />

orgel og<br />

el.pianospill setter<br />

fortsatt særpreg på<br />

musikken, men den<br />

umiddelbare varmen<br />

og sjarmen er<br />

på vei ut.<br />

Third<br />

Før Seven (1973)<br />

forlot Hopper bandet, og inn på bass kom Roy<br />

Babbington, en mer typisk jazzbassist, inn. Dette<br />

albumet er det siste som har en rest av den gamle<br />

sjarmen, humoren og uforutsigbarheten. Med bandet<br />

merkes av at saksofonisten Karl Jenkins<br />

begynner å få litt vel mye å si, og noen av låtene<br />

er pregløs syttitallsfusion som bare er skrevet for<br />

å kunne putte inn mest mulig soloer.<br />

På oppfølgeren Bundles (1975) ble Ratledges tilstedeværelse<br />

enda mer marginalisert gjennom inntreden<br />

av den unge og fremadstormende gitaristen<br />

Alan Holdsworth, som på dette albumet gjør en<br />

bemerkelsesverdig god jobb. Jenkins spiller også<br />

mer synth enn sax, og soundet på denne skiva<br />

låter faktisk friskere og mer inspirert enn på<br />

lenge. Fortsatt er det mer typisk fusion enn prog,<br />

men skiva viser så absolutt at bandet fortsatt<br />

kunne litt hvis de bare ville.<br />

Men Ratledge gikk lei, og forlot bandet. Med det<br />

siste originalmedlemmet<br />

ute, ble det<br />

full plass til Jenkins<br />

og hans lite<br />

varierende komposisjoner.<br />

Alan<br />

Wakeman, fetter til<br />

Rick, kom inn på<br />

gitar, men skiva<br />

Softs (1976) er i<br />

manges ører en<br />

ganske platt og<br />

kjedelig affære Bundles<br />

uten mål og<br />

mening. Omtrent like meningsløst var livealbumet<br />

Alive and Well in Paris, som viste et band som levde<br />

men ikke akkurat kunne sies å føle seg vel...<br />

På Land of Cockayne (1981), er det lite eller ingenting<br />

som minner noe som helst om det gamle Soft<br />

Machine, og skiva er vel i gavnet et soloalbum for<br />

Jenkins komposisjoner med musikere som Alan<br />

Holdsworth på gitar og Jack Bruce på bass. Et<br />

orkester hjelper også til, men særlig inspirerende<br />

er det ikke. Etter dette gikk bandet fullstendig i<br />

oppløsning.<br />

I ettertid har mange av musikerne fra bandet gjort<br />

seg gjeldene i en rekke musikalske sammenhenger.<br />

John Marshall og Karl Jenkins er ettertraktede<br />

jazzmusikere, Alan Holdsworth er en legendarisk<br />

gitarist, Mike Ratledge har gjort suksess innen<br />

reklamefilmmusikken, Hugh Hopper holder fortsatt<br />

koken innenfor den mer typiske Canterburyproggen<br />

og Robert Wyatt har gitt ut en rekke perler<br />

av noen soloalbum.<br />

Anbefalte skiver<br />

Volume 1<br />

Galskap satt i noe som kan minne om et system.<br />

Third<br />

En god start for å få tak i det mer jazzete<br />

soundet til bandet.<br />

Bundles<br />

Tung, tøff og rett så vellykket gitarbasert<br />

fusion.<br />

I etterkant har det kommet en rekke utgivelser<br />

av typen live og arkivinnspillinger.<br />

Sjekk ut hjemmesiden til<br />

cuneiformrecords.com og se hva du finner<br />

der.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 19


Svens Mimrehjørne:<br />

Kestrel<br />

Kestrel<br />

Svens mimrehjørne har stort sett tatt for<br />

seg plater som var rett så kjente i sin tid,<br />

men som av en eller annen grunn langt<br />

på vei har blitt glemt i våre dager. Denne<br />

gangen skal vi gjøre et unntak fra dette,<br />

og ta for oss en plate som gikk fullstendig<br />

hus forbi da den ble gitt ut på en<br />

liten label i 1974<br />

Sven Eriksen<br />

K<br />

estrel så dagens lys i Whitley Bay ved kysten<br />

rett utenfor Newcastle allerede i 1971.<br />

Bandet besto av Dave Black (gitar), John<br />

Cook (keyboards), Tom Knowles (sang), Dave<br />

Whittaker (trommer) og Fenwick Moir på bass<br />

og fløyte. Whittaker hadde spilt med trioen Gin<br />

House som ga ut en LP i 1971, ellers var det tynt<br />

med erfaring. I 1973 ble de oppdaget av produsenten<br />

og talentspeideren John Worth, og han<br />

skaffet dem kontrakt med Cube Records, og plata<br />

ble spilt inn i selskapets eget studio i London.<br />

Stilmessig kan Kestrel klassifiseres som klassisk<br />

progrock med innflytelse fra både jazz og populærmusikk<br />

- eller “Yes møter Burt Bacharach”.<br />

Selv listet de Yes, Genesis, ELP, Beatles, Santana<br />

og Focus som inspirasjonskilder.<br />

Plata åpner med The Acrobat – de par første taktene<br />

låner uhemmet fra åpningen på Watcher Of<br />

The Skies – men den tar snart en ganske annen<br />

vending. Yes-aktig bass parret med tydelig Focusinspirert<br />

gitar spiller tette maj7-akkorder. Tom<br />

Knowles er en habil vokalist mens trommespillet<br />

nok er det minst spennende ved gruppa. Snart<br />

drar de ut i en elpiano-solo over typiske jazzharmonier.<br />

En nokså “catchy” låt som slutter litt<br />

brått. Neste låt, Wind Cloud er en rolig affære<br />

med en pen melodi. Blacks gitarspill er delikat<br />

og lekkert, jazzaktig, nesten en blanding av<br />

Focus, Cressida og Fruupp. Introen til I Believe In<br />

You er igjen svært Focus-inspirert, på ny viser de<br />

talent for å skrive fengende melodier og framføre<br />

dem innenfor en progrock-ramme. Det er riktignok<br />

John Cooks keyboards som i hovedsak hindrer<br />

at det tidvis sklir ut i ren pop, rock eller<br />

hvasomhelst. Lett på fingrene på elpiano, kjapp<br />

på Clavinet, heftig på Hammond, og ytterst<br />

smakfull på sine sjeldne, men til gjengjeld altoppslukende<br />

Mellotron-partier.<br />

Alt dette demonstrerer han i Last Request, en låt<br />

som starter forsiktig med piano og elpiano og en<br />

neddempet backing. De introduserer tidlig et<br />

refreng som først ikke gjør så mye ut av seg, men<br />

som de trekker fram først en gang med flott Hammondspill<br />

lagt til, og når låta nærmer seg slutten<br />

lesser de på med det de har. Når Mellotronen sniker<br />

seg inn helt til slutt er det ingen tvil om at<br />

det er et progband Kestrel helst vil være. Denne<br />

oppskriften gjentar de forøvrig også ved et par<br />

senere anledninger – med relativt stort hell.<br />

End Of An Affair minner mest om et tiloversblevet<br />

kutt fra Yes’ debutalbum. Kompetent laget,<br />

men usannsynlig utdatert i 1974. Samme året<br />

som Yes gjorde Relayer, Genesis The Lamb, Gentle<br />

Giant The Power And The Glory, og ELP forlengst<br />

hadde laget Brain Salad Surgery, virker denne<br />

samlingen naiviteter nesten bakstreversk. Da<br />

hjelper det ikke at plata avsluttes med tre<br />

minutter og atten sekunder med et av de fineste<br />

Mellotron-partiene jeg har hørt på veldig lenge.<br />

At et ukjent band skulle klare å slå igjennom<br />

med en slik debutplate sent i 1974 var en umulighet.<br />

Det tok da heller ikke lang tid før bandet<br />

var oppløst og medlemmene spredt for alle vinder.<br />

Black og Knowles fant dog en viss suksess fire år<br />

senere som medlemmer av gruppa Goldie da de<br />

fikk en kjempeselger med Making Up Again. Og<br />

slik ender vel historien om et av de aller minst<br />

kjente progbandene i England på midten av 70tallet.<br />

Kestrel<br />

Kestrel<br />

LP Cube HIFLY19 1975<br />

CD Eclipse Records ECCD 4 1999<br />

Side 20 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


ANEKDOTEN<br />

gravity<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Sverige<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Virta<br />

Katalognr 004<br />

Spilletid 46:24<br />

et svenske prog-flaggskipet<br />

Anekdoten er endelig tilbake. D Igjen er det på tide å heve det<br />

svenske flagget til topps, dynke seg<br />

i nordisk vemod, og drukne sitt legeme<br />

i de mellotroniske innsjøer...<br />

Den mest åpenbare endringen i forhold<br />

til tidligere albumslipp er fraværet<br />

av celloen til Anna Sofi Dahlberg.<br />

Hun kan dermed konsentrere<br />

seg mer om mellotron-bruken, noe<br />

det faktisk er enda mer av enn tidligere<br />

på dette albumet. Samtidig<br />

varierer de låtene med lydkilder som<br />

orgel, elpiano og vibrafon. Mye<br />

tyder på at Anekdoten har lagt av<br />

seg de mest brutale kaskadene i sine<br />

låtstrukturer og heller forsøkt å<br />

fokusere på det stemningsmessige.<br />

Åpningskuttet Monolith åpner med et<br />

umiskjennelig riff som neppe kunne<br />

vært kréert av andre enn Anekdoten.<br />

Sporet kunne uten problemer passet<br />

inn på From Within. Ricochet minner<br />

meg faktisk litt om Manic Street Preachers<br />

i deres mer symfoniske hjørne,<br />

med sine vakre vokale innslag og luftige<br />

refreng. SW4 er et kutt som ligger<br />

farlig nær postrock/dronerock.<br />

Tankene går også til Landberks<br />

Indian Summer samt Paatos, tilsatt<br />

en psykedelisk undertone. Tittelkuttet<br />

Gravity er så typisk Anekdoten<br />

som det kan få blitt; dystert og<br />

intenst, med voldsomme drønnende<br />

symfoniske partier samt nokså klagende<br />

orale sakramenter.<br />

I så måte nok et vellykket album fra<br />

svenskene. Anekdoten har modnet<br />

betraktelig låtmessig, og verdsatte<br />

du forgjengeren From Within er<br />

sannsynligheten stor for at også<br />

Gravity vil falle i god jord.<br />

Virta Records<br />

www.anekdoten.se<br />

Jon Christian Lie<br />

Anmeldelser<br />

BLAST<br />

altrastrata<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Nederland<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap ReR Megacorp<br />

Katalognr Blast1<br />

Spilletid 52:36<br />

Trond Gjellum<br />

et nederlandske bandet Blast,<br />

har gjennom hele sin karriere D hatt tilhold i en musikalsk verden<br />

som er full av mørke, dramatiske<br />

klanger, plassert inn i krevende komposisjoner<br />

og utfordrende arrangementer<br />

som slekter på det Univers<br />

Zero, Shub Niggurath og Art Zoyd har<br />

bedrevet. Med en instrumentering<br />

som har sax, fløyte og elektronikk<br />

som sentrale elementer, sier det seg<br />

selv at bandet kan skape lydbilder<br />

som de er ganske alene om innenfor<br />

den mer eksperimentelle delen av<br />

rocken. Bandet har gjennom hele sin<br />

karriere hatt en varierende besetning,<br />

og på denne er trommeslager<br />

Fabrizio Spera bragt inn på trommesett,<br />

perkusjon, sither og diverse<br />

elektroakustiske prepareringer.<br />

Å kalle Blasts musikk tilgjengelig før<br />

har vært vanskelig, og denne gangen<br />

er det enda verre. Låtene og komposisjonene<br />

er der fortsatt, men bestanddelen<br />

av improvisasjon er enda mer<br />

nærværende nå enn før, noe som gir<br />

skiva et litt vel sprikende sound i<br />

mine ører. Jeg synes de gjør seg best<br />

når det er komposisjonene de drar i<br />

gang med. Her viser de at de er tonekunstnere<br />

med sikker sans for å finne<br />

fram til riff og harmonier som er både<br />

plantet i Zeuhl/RIO-tradisjonen, men<br />

som også slekter på moderne orkestral<br />

avantgarde. Improvisasjonsseksjonene<br />

inne i låtene og for seg selv synes jeg<br />

noen ganger blir litt typiske “se hvor<br />

mye rart jeg kan spille’a, gutter”. De<br />

stramme komposisjonene er gode nok<br />

i seg selv, og jeg synes at de kanskje<br />

burde holdt seg bare til dette. På sitt<br />

beste er denne skiva uhyre bra og<br />

spennende, men på sitt verste er den<br />

vaklende og uinspirerende. Kanskje<br />

burde du kjøpe og dømme selv?<br />

ReR Megacorp<br />

www.megacorp.u-net.com<br />

DAMON SHULMAN<br />

in pieces<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap privat<br />

Katalognr NDSCD 1001<br />

Spilletid 53:23<br />

D<br />

Sven Eriksen<br />

e med god hukommelse vil huske<br />

at Damon Shulman var leder<br />

av gruppa Different Trains som<br />

ga ut en plate (On The Right Track) på<br />

Giant Electric Pea i 1994. Selv om<br />

musikken ikke var progrock, kunne<br />

man glimtvis høre hvor Shulman hadde<br />

gått sin musikalske “skole” – som<br />

sønn til den eldste av Shulman-brødrene<br />

i Gentle Giant.<br />

Og selv om musikken på In Pieces heller<br />

ikke er progrock i ordets vanligste<br />

betydning, hører vi allerede i åpningstonene<br />

de spesielle synkopene og det<br />

intrikate samspillet mellom de ulike<br />

instrumentene som i så stor grad var<br />

med på å gi Gentle Giant deres særpreg.<br />

Musikken er ikke alltid så lett å<br />

klassifisere, men her er mange “grooves”,<br />

det er både soul- og jazzinfluenser<br />

å høre, det er leken rytmisk popmusikk,<br />

det er abstrakt rock, det er<br />

snev av symfonisk rock, ja det er til<br />

og med en liten, morsom snakket<br />

affære om rotter...<br />

Så om plata stilmessig spenner over et<br />

ganske stort område, så har alle de<br />

åtte kuttene én ting felles – nemlig at<br />

de er skrevet og framført med en veldig<br />

stor grad av musikalitet av en låtskriver<br />

og musiker med eleganse,<br />

integritet, smak og et ærlig og utilgjort<br />

uttrykk. Mye er videreført og<br />

videreutviklet fra On The Right Track,<br />

alle medlemmene i Different Trains<br />

bidrar for eksempel i større eller mindre<br />

grad på denne plata, Shulman har<br />

også fått hjelp av John Jowitt og Paul<br />

Cook fra IQ, i tillegg til at fader Phil<br />

står for tekst og stemme på den tidligere<br />

nevnte Rats.<br />

Et av høydepunktene for meg er den<br />

elleve og et halvt minutt lange Forever,<br />

hvor Shulman klarer å spenne<br />

over et stort musikalsk spekter fra folketoner<br />

til symfonisk rock. Mektig og<br />

gripende, og med et blokkfløyteparti<br />

som minnet meg veldig om noe jeg<br />

hørte for snart tretti år siden...<br />

En fin plate er det, laget av en musiker<br />

som aldri tar den korteste veien,<br />

en musiker som eksperimenterer helt<br />

frigjort fra definerte sjangere, og som<br />

derigjennom har produsert en plate<br />

som burde kunne tiltale alle som ikke<br />

er hengt opp i at musikk på død og<br />

liv må låte sånn eller slik.<br />

Damon Shulman<br />

www.damonshulman.com<br />

ANTHONY PHILLIPS<br />

radio clyde<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1978<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Blueprint<br />

Katalognr BP354CD<br />

Spilletid 57:51<br />

A<br />

nthony Phillips er ikke akkurat<br />

kjent for sine mange live-opptre-<br />

dener, og denne sjeldne radio-<br />

konserten ble spilt inn (og kringkastet)<br />

som en del av markedsføringen av hans<br />

andre soloalbum Wise After The Event i<br />

1978. Fra denne utgivelsen får vi riktignok<br />

bare høre Moonshooter og Now<br />

What (Are They Doing To My Little Friends).<br />

I tillegg framfører han ett kutt<br />

fra The Geese And The Ghost, resten er<br />

ting som etterhvert skulle dukke opp i<br />

diverse utgaver av Private Parts And Pieces,<br />

noen først flere år senere.<br />

Innspillingene er gjort av Phillips<br />

alene med gitar, og fordi mastertapen<br />

var forsvunnet er denne CD-en laget<br />

fra en kassettkopi, noe som gjør at<br />

lydkvaliteten er noe under pari. Med<br />

andre ord, plata er ikke noe for<br />

begynnere, skal du bare ha én liveplate<br />

med Anthony Phillips er fremdeles<br />

The Living Room Concert fra 1993 førstevalget.<br />

Men en trivelig snau time<br />

med en av engelsk musikks fineste<br />

låtskrivere er det så absolutt.<br />

Voiceprint Records<br />

www.voiceprint.co.uk<br />

Sven Eriksen<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 21


FRED FRITH<br />

speechless<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1980<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Fred Records/ReR Megacorp<br />

Katalognr RER/FRO 04<br />

Spilletid 44:10<br />

Trond Gjellum<br />

FRED FRITH<br />

keep the dog<br />

Format 2CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1991<br />

Utgitt 2001<br />

Plateselskap Fred Records/ReR Megacorp<br />

Katalognr RER/FRO 03<br />

Spilletid 49:42/46:43<br />

E<br />

Trond Gjellum<br />

tter å ha fristet en tilværelse<br />

på en rekke større og mindre<br />

plateselskaper, har Fred Frith<br />

endelig fått i gang sitt eget Fred<br />

Records, og et av de første prosjektene<br />

til dette selskapet har vært å få<br />

gjenutgitt gamle innspillinger som<br />

har hatt varierende grad av tilgjengelighet<br />

i de senere år. Speechless fra<br />

1980 er sammen med forgjengeren<br />

Gravity, kanskje to av de beste skivene<br />

Frith noensinne har satt sitt<br />

navn på. På disse skivene viser Frith<br />

at han behersker prog, pop, punk,<br />

avantgarde, new wave, ymse folkemusikk<br />

og en drøss andre sjangrer<br />

med like stor autoritet, og det er<br />

tydeligvis ingen problemer med å<br />

riste det sammen i skjønn forening i<br />

samme låt. Det er tilgjengelig og<br />

hyggelig i det ene øyeblikket for å<br />

snu på femøringen og utfordre ørene<br />

dine med krasse klanger, skjeve rytmer<br />

og merkelige riff, i det neste.<br />

Hvis du kan se for deg Lars Hollmer<br />

spille sammen med Henry Cow mens<br />

de prøver å låte som midtperiode<br />

Stormy Six, har du en vag pekepinn.<br />

Men den er så mye mer enn det. Dette<br />

albumet er bare så bra at du MÅ<br />

ha det, bare MÅ ha det!<br />

På Keep The Dog har han samlet<br />

gamle venner som Charles Hayward<br />

(trommer, tidligere Camberwell Now<br />

og This Heat), Bob Osterdag (sampler),<br />

Zeena Parkins (harpe og key-<br />

boards, spiller nå med Bjørk) og<br />

gitarfenomenet Rene Lussier. Formålet<br />

med dette bandet var å spille<br />

låter fra Friths mangslungne karriere<br />

i en live setting, men samtidig<br />

klare å gjøre det til noe mer enn<br />

bare coverversjoner av eget materiale.<br />

Akkurat som Friths karriere er<br />

mangfoldig, er også materialet på<br />

denne skiva det. Her er det alt fra<br />

det melodiske og tilgjengelige til<br />

det komplekse. Improvisasjon får<br />

også en sentral plass og gir gamle<br />

låter en ny polish. Alt lar seg ikke<br />

like godt overføre til en livesetting,<br />

og siden opptaket er gjort rett til<br />

DAT fra miksepulten, uteblir også<br />

den store publikumsresponen for oss<br />

lyttere. Men ut fra reaksjonene<br />

langt bak i lydbildet, kan man høre<br />

at det verdsettes. Og det skjønner<br />

jeg, for i veldig mange tilfeller viser<br />

dette ensemblet Friths geni som<br />

komponist, arrangør og utøver på<br />

en strålende måte. Den er ikke noe<br />

bra start for en nybegynner, men for<br />

de som vil mimre litt eller høre<br />

gamle klassikere som for eksempel<br />

Norrgården Nyvvla (en hyllest til<br />

Lars Hollmers hjemsted og studio) i<br />

storbandtapning, er dette skiva.<br />

ReR Megacorp<br />

www.megacorp.u-net.com<br />

DIFFICIL EQUILIBRIO<br />

simetricanarquia<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Spania<br />

Innspilt -<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Musea<br />

Katalognr FGBG 4471 AR<br />

Spilletid 44:41<br />

B<br />

Trond Sætre<br />

arcelonas King Crimson er tilbake<br />

med sitt første album på<br />

tre år, og sammenlikningen er<br />

fortsatt gangbar. Med Difficil Equilibrios<br />

suggererende gitarer og mørke<br />

toneleier er inspirasjonen fra KC mer<br />

enn tydelig.<br />

Heldigvis har katalanerne også tilstrekkelig<br />

egenart. For eksempel er<br />

de tydelig mer melodiøse enn sitt<br />

store forbilde. Iblant merker man et<br />

visst slektskap med Camel, og for<br />

ytterligere å understreke bredden i<br />

inspirasjonskilder inneholder plata en<br />

svært vital og rocka cover av Gongs<br />

Dynamite. Og også der D.E. hermer<br />

etter King Crimson ender de gjerne<br />

opp med noe som låter høyst personlig.<br />

Tittelsporet, for eksempel, med<br />

sitt svært luftige, nærmest spaceaktige<br />

lydbilde, er en herlig “omskriving”<br />

av King Crimsons Indicipline.<br />

Andre stikkord er akustisk musikk,<br />

gjesteopptredener av både cello og<br />

blåserseksjoner, og innslag av det<br />

som litt banalt kalles world music. I<br />

denne sammenheng er låta Zakarit<br />

Mena al Maghreb skivebom, da de<br />

afrikanske trommene ikke passer<br />

inn i D.Es lydbilde i det hele tatt.<br />

Langt mer vellykket er tilløpene til<br />

orientalske rytmer og toner på den<br />

påfølgende Trayecto.<br />

Albumet med det vanskelige navnet<br />

Simetricanarquia er en behagelig,<br />

men samtidig tung produksjon, og<br />

stadfester Difficil Equilibrio som et<br />

av kontinentets beste band innen<br />

mørkere prog-rock.<br />

Musea<br />

www.musearecords.com<br />

DJAM KARET<br />

a night for baku<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2002-03<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Cuneiform<br />

Katalognr rune 169<br />

Spilletid 59:51<br />

Trond Sætre<br />

e er tilbake med enda et<br />

album, Amerikas yndlinger D innen art-rock (ved siden av<br />

de mer sjangermessig omdiskuterte<br />

Phish). Djam Karet har de siste par<br />

årene gitt ut en større samling “limited<br />

edition”– CDer, men dette er<br />

deres første offisielle studioalbum<br />

siden New Dark Age (2001).<br />

Med en viss rett kan Djam Karet kalles<br />

for USAs Ozric Tentacles, men de<br />

er mer allsidige enn sistnevnte. DK<br />

blander, i et forrykende tempo, symfo-rock,<br />

psykedelia, tekno og den<br />

formen for gitarspill som, akkurat<br />

som hos Dixie Dregs, alltid balanserer<br />

mellom heavy og jazz. Djam<br />

Karet har mange klare fortrinn:<br />

Ubestridelig musikalsk talent, evne<br />

til å blande sjangre på en naturlig<br />

og troverdig måte, og kanskje framfor<br />

alt: En utrolig energi og intensitet<br />

i framførelsen. Selv i roligere<br />

øyeblikk er Djam Karets musikk<br />

spent som en stålfjær.<br />

At bandet er så utrolig originalt som<br />

deler av amerikansk musikkpresse<br />

hevder, vil jeg derimot stille spørsmål<br />

ved. Vellykte blandinger av tekno<br />

og gitarmusikk har vi da tross alt<br />

hørt noen eksempler på før, også fra<br />

Djam Karet selv. Heavy-jazzgitaren<br />

får dominere plata ganske mye, og<br />

selv etter flere gjennomlyttinger er<br />

det mange spor som høres ganske<br />

like ut. Uten tvil er Djam Karet en<br />

av de beste gruppene innen progressive<br />

blandingssjangre. Men jeg har<br />

en følelse av at de gjør seg bedre på<br />

scenen enn på plate. Håper jeg får<br />

sjansen til å finne ut av det en dag.<br />

Cuneiform Records<br />

www.cuneiformrecords.com<br />

FUTURE WHIRL<br />

future whirl<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2001-2002<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap Gompa Records<br />

Katalognr -<br />

Spilletid 35:29<br />

ak dette kryptiske prosjektnavnet<br />

skjuler det seg en B nordmann ved navn Bård Titlestad<br />

(tidligere kjent fra prosjektet<br />

Oberon). Med unntak av et spor står<br />

han bak samtlige komposisjoner,<br />

trakterer alle instrumentene og synger.<br />

Titlestad legger her an en utpreget<br />

akustisk profil, som likevel fremstår<br />

grundig gjennomarbeidet og<br />

arrangert.<br />

Kjedelig? Ikke nødvendigvis. Til tross<br />

for en instrumentering med akustisk<br />

gitar, vokal og sparsommelig perkusjon<br />

i fokus, har Titlestad gjort seg<br />

flid med fyldige arrangement for piano<br />

og strykere. Sistnevnte dreier seg<br />

om samplinger fra et ekte strykerensemble,<br />

hvilket fortoner seg skremmende<br />

autentisk.<br />

Resultatet har blitt et annerledes og<br />

stemningspreget album farget av<br />

sterke melodier – bekledd i et<br />

omfangsrikt, melankolsk og drømmende,<br />

harmonisk univers. Enkelte<br />

spor ivaretar en nokså fascinerende<br />

uhyggestemning, og gjennomgående<br />

for plata en mørkere, mystisk bunntone.<br />

En egenartet vokal får ta sin<br />

del av skylden. Med et snev av godvilje<br />

påkaller den assosiasjoner i retning<br />

vokalister som David Bowie og<br />

David Sylvian.<br />

Liker du din musikk mollstemt,<br />

atmosfærisk og fascinerende kan<br />

letingen herved innstilles.<br />

Gompa Records<br />

www.futurewhirl.com<br />

Jon Christian Lie<br />

Side 22 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


MAGELLAN<br />

hundred year flood<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap Magna Carta<br />

Katalognr MA-9045-2<br />

Spilletid 51:18<br />

Sven Eriksen<br />

esteparten av denne plata<br />

består av Trent Gardners rys- Mtende<br />

kjærlighetserklæring<br />

til broren Jack som ble drept i Vietnamkrigen<br />

i 1966 da Trent var bare<br />

fire år gammel. Vekselvis i form av<br />

hylende gitarer og hardslående perkusjon,<br />

i salmeform, gjennom bandets<br />

vokalgymnastiske varemerke,<br />

eller rett og slett pompøs symfonisk<br />

prog. Musikken og teksten er tidvis<br />

så intens at den truer med å rive i<br />

filler alt den kommer i inngrep med,<br />

andre ganger så skjør at man frykter<br />

at den minste forstyrrelse vil<br />

tilintetgjøre den.<br />

Etter første gjennomhøring satt jeg<br />

for det første igjen med en litt ekkel<br />

følelse av at dette var litt FOR privat,<br />

og for det andre at kompleks<br />

prog kanskje ikke var det rette<br />

medium for en slik følelsesladet<br />

tekst. Men etterhvert har jeg forandret<br />

mening. Magellan har brukt lignende<br />

type tekster tidligere med<br />

stort hell (Estadion Nacional fra<br />

Impending Ascension for eksempel),<br />

og etterhvert som temaene og<br />

musikken satte seg føltes det mer<br />

og mer passende at de har gitt denne<br />

hjerteskjærende fortellingen et<br />

slikt tonefølge. Det er jo denne<br />

musikkformen Magellan behersker,<br />

og det er tydelig at Trent Gardner<br />

har ønsket å gjøre The Great Goodbye,<br />

som denne lange komposisjonen<br />

heter, så perfekt som det var<br />

mulig for ham.<br />

Plata inneholder også to andre spor,<br />

men de blir på mange måter noe<br />

malplassert etter det voldsomme<br />

eposet som åpner plata og som<br />

strengt tatt hadde vært tilstrekkelig.<br />

Family Jewels er en instrumental<br />

med en fin fløytesolo signert Ian<br />

Anderson, etterfulgt av et ganske<br />

tungt orkestrert synthparti i “beste”<br />

ELP-tradisjon.<br />

Plata avsluttes med den ti minutter<br />

lange Brother’s Keeper som starter<br />

som en singer-songwriter-pastisj,<br />

men som fortsetter som dagens King<br />

Crimson – ikke minst gjennom gjestemusiker<br />

Tony Levins voldsomme<br />

bass-spill. Også denne har en temmelig<br />

besk tekst som kommenterer<br />

vår innstilling til all urettferdigheten<br />

i verden.<br />

Plata – og da ikke minst The Great<br />

Goodbye -– har tydelig vært en<br />

langvarig og smertefull prosess å<br />

lage, og det har da også blitt den<br />

verdige hyllesten til en avdød bror<br />

som var målet. Vurdert ut fra rent<br />

musikalske kriterier er Hundred Year<br />

Flood NESTEN like bra som mesterverket<br />

Impending Ascension fra<br />

1993.<br />

Magna Carta Records<br />

www.magnacarta.net<br />

EYVIND KANG<br />

virginal coordinates<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Belgia<br />

Innspilt 2000<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap ReR Megacorp<br />

Katalognr IDA 016<br />

Spilletid 72:51<br />

F<br />

Trond Gjellum<br />

or meg er komponisten og fiolinisten<br />

Eyvind Kang et ganske<br />

ubeskrevet blad, men etter å ha<br />

hørt dette albumet frister det så<br />

absolutt å søke seg fram til mer<br />

musikk signert han. Virginal Coordinates<br />

er et bestillingsverk til<br />

musikkfestivalen i Angelica i Italia,<br />

og verket ble fremført for første<br />

gang her i 2000. Foruten et ensemble<br />

med diverse orkesterinstrumenter<br />

som cello, sax, klarinett, obo,<br />

fiolin, kontrabass og trombone,<br />

bidrar også elektrisk gitar, keyboards,<br />

trekkspill, trommesett, elgitar<br />

og diverse lydmakeri fra en laptop.<br />

På noen av låtene opptrer også den<br />

karismatiske vokalisten Mike Patton,<br />

noe som gir musikken en helt egen<br />

glød.<br />

Alt sammen er sydd sammen til et<br />

vakkert hele, i vakre, sakrale komposisjoner<br />

som drar veksler på så<br />

forskjellige tradisjoner som minimalisme,<br />

indisk musikk, avantgarderock<br />

og klassisk orkestermusikk.<br />

Ofte er det langt uttrukne stemninger<br />

med droner og klangflater<br />

som brytes opp av tyngre partier.<br />

Ekstrem dynamikk er det ikke, for<br />

skiftene kommer gradvis og over<br />

lange tidsspenn, men det hintes og<br />

prøves hele tiden, noe som gjør at<br />

du som lytter ikke synker hen i de<br />

behagelige lydlandskapene, men<br />

ofte blir sittende klar for å se om<br />

noe skjer. Som sagt, et spennende<br />

verk musikk, og når det toner ut<br />

med platas vakreste øyeblikk, Marri-<br />

BARCLAY JAMES HARVEST<br />

I fjor re-utga EMI de fire første Barclay James Harvest LP-ene, remastret<br />

og med mange fine bonus-spor, og nå har Polygram fulgt opp i<br />

god stil og gjort det samme med bandets fem første studioalbum for<br />

selskapet, innspilt i perioden 1974-1978.<br />

everyone is everybody else<br />

Denne plata var et fint comeback for bandet<br />

etter to middelmådige plater, og på denne<br />

utgivelsen får vi to alternative versjoner av<br />

Child Of The Universe – en single-versjon og<br />

en nyinnspilling gjort nesten ett år senere.<br />

Av andre interessante bonus-spor er en versjon<br />

av Woolly Wolstenholmes Maestoso spilt<br />

inn i 1974, nesten fire år før låta etterhvert<br />

så dagens lys på Wolstenholmes soloalbum med samme tittel.<br />

time honoured ghosts<br />

Fortsatte der forrige album slapp, selv om<br />

John Lees’ religiøse tekster alt nå begynner<br />

å bli vel påtrengende. Dette er det eneste<br />

albumet uten bonus-spor – hvis vi ser bort<br />

fra enda en nyinnspilt versjon av Child Of<br />

The Universe. Plata er produsert av Elliott<br />

Mazer som var kjent fra sitt samarbeid med<br />

bl.a. Janis Joplin og Neil Young. Plata har da<br />

også en litt forvirrende ”Amerikengelsk” sound, hvor ytterpunktene<br />

er den – nettopp Neil Young-lignende One Night og Wolstenholmes<br />

symfoniske Beyond The Grave.<br />

octoberon<br />

Er for mange det siste bra BJH-albumet med<br />

høydepunkter som The World Goes On, May<br />

Day og Ra. Fem bonus-spor, en versjon av<br />

Rock ’n’ Roll Star spilt inn for Top Of The<br />

Pops, pluss fire alternative mikser. Plata ble<br />

spilt inn i 10ccs Strawberry Studios etter at<br />

et planlagt videre samarbeid med Elliott<br />

Mazer ikke ble noe av.<br />

gone to earth<br />

Ble som forrige album laget i samarbeid med<br />

David Rohl, og selv om det var bandets største<br />

selger til da, er det for mange ordinære<br />

pop/rock-låter til å være interessant. De<br />

beste kuttene er Wolstenholmes Enid-lignende<br />

Sea Of Tranquility og den Brian Wilson-aktige<br />

Taking Me Higher. På denne plata<br />

finner vi også den eneste tidligere uutgitte<br />

komposisjonen som bonus, Lied, selv om den relativt obskure single<br />

B-siden Our Kid’s Kid nok heller ikke er spesielt godt kjent.<br />

xii<br />

Er den foreløpig siste i denne serien, og<br />

samtidig bandets siste utgivelse med Woolly<br />

Wolstenholme. Nå var Barclay James Harvest<br />

i ferd med å bli et glatt MOR-band, og det er<br />

langt mellom høydepunktene. Berlin er en<br />

akseptabel ballade og Wolstenholmes bidrag<br />

er alltid solide – så også her, spesielt den<br />

symfoniske In Search Of England. Bonus-spor<br />

begrenser seg til ”single edits” og alternative mikser.<br />

CD-ene utgis med fyldige hefter skrevet av Mark Powell,mange bilder,<br />

tekster og fyldig info rundt låtene – og klart forbedret lyd.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 23


age of Days, der Patton synger en<br />

ordløs sang over et nydelig orkesterkomp<br />

mens trommene spiller en diskre,<br />

men dog hektisk rytme under,<br />

er for meg et av de definitive øyeblikkene<br />

som gir meg lykke som<br />

plateanmelder...<br />

ReR Megacorp<br />

www.megacorp.u-net.com<br />

GENTLE GIANT<br />

way of life<br />

Format 2CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1973-77<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Snapper Music<br />

Katalognr SMD CD 455<br />

Spilletid 60:05 + 78:54<br />

Sven Eriksen<br />

G<br />

entle Giant så bare én liveplate<br />

utgitt mens de var aktive, i<br />

ettertid har derimot markedet<br />

blitt oversvømmet med mer eller<br />

mindre horrible utgivelser, oftest<br />

først som bootlegs, mange senere i<br />

offisielle utgivelser, gjerne på bandets<br />

eget plateselskap Glasshouse.<br />

Denne dobbelt-CDen gjør i sin tur et<br />

utvalg fra en del av disse utgivelsene<br />

– hva vi skal med den er jommen et<br />

betimelig spørsmål.<br />

CD 1 er hentet fra perioden 1973-<br />

75, og såvidt vi kan se er låtene<br />

hentet fra platene In A Palesport<br />

House, Glass House Tour ‘74 og Endless<br />

Life. Lydkvaliteten er gjennomgående<br />

utilfredsstillende selv om<br />

framføringene som alltid er elektriske.<br />

CD 2 starter med fem kutt fra 1976turnéen<br />

(som også ga oss Playing<br />

The Fool), men noen ytterligere<br />

detaljer er ikke gitt. De resterende<br />

sju kuttene er fra Cleveland i<br />

november 1977 (fra The Missing<br />

Face) og gir oss “høydepunkter”<br />

som Two Weeks In Spain og Betcha<br />

Thought We Couldn’t Do It.<br />

Det er synd og skam at 70-tallsprogens<br />

aller beste liveband skal<br />

belemres med slike tredjerangs utgivelser.<br />

Way Of Life er ikke en gang<br />

for komplettister!<br />

Snapper Music<br />

www.snappermusic.com<br />

FRANCK BALESTRACCI<br />

existences invisibles<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Frankrike<br />

Innspilt 2001-03<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Carbon 7<br />

Katalognr C7-064<br />

Spilletid 64:25<br />

F<br />

ranck Balestracci er en fransk<br />

keyboardist som nærmest egen-<br />

hendig komponerte og spilte<br />

inn en serie musikkstykker under<br />

tittelen Existences Invisibles i forfjor.<br />

Forrige gang jeg omtalte ham var<br />

han en håpefull selvutgivende musiker.<br />

Nå har han fått kontrakt med et<br />

plateselskap og utgitt en delvis<br />

omredigert utgave av sin CD fra<br />

2001.<br />

På denne nyutgivelsen er rekkefølgen<br />

på låtene endret, noen kutt<br />

fjernet og noen nye lagt til i stedet.<br />

Dette gir bedre flyt enn på “originalen”.<br />

Og platekontrakt er ham vel<br />

unt. men i ettertid tror jeg nok at<br />

jeg overvurderte Balestraccis betydning<br />

som progressiv musiker. Ved en<br />

gjennomlytting av denne nye CDen,<br />

og en sammenligning med den gamle,<br />

slår det meg at de progressive<br />

aspektene ved musikken hans tross<br />

alt ikke er så tydelige. Mer enn noe<br />

annet er Frank Balestracci en ambience-artist<br />

med innslag av atmosfærisk,<br />

moderne jazz. Alle instrumentene<br />

du hører er til dels programmerte<br />

keyboards som for en stor del<br />

også imiterer andre instrument<br />

(bl.a. en svært overbevisende gitar).<br />

Musikken hans er alltid lavmælt,<br />

nærmest nølende, men i stadig forandring.<br />

Som urolig vann i slowmotion.<br />

Ellers er det et typisk trekk<br />

ved Balestracci at han bruker sampling<br />

av lydeffekter nesten som et<br />

eget instrument, men de blir vel<br />

påtrengende og musikken hans fungerer<br />

bedre uten disse.<br />

Existences Invisibles er en behagelig<br />

opplevelse for den kresne ambiencelytter.<br />

Men plata har liten interesse<br />

for den jevne prog-lytter. eller den<br />

jevne tekno-lytter, for den saks<br />

skyld.<br />

Carbon 7 Records<br />

www.carbon-7.com<br />

Trond Sætre<br />

THE MARS VOLTA<br />

de-loused in the comatorium<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Universal<br />

Katalognr 0602498602980<br />

Spilletid 60:45<br />

“P<br />

Rikard A Toftesund<br />

rogrock” er blitt en etablert<br />

ting igjen, eller en ‘større<br />

greie’, om du vil. Nå tør<br />

t.o.m. de kuuleste påstå/innrømme at<br />

de liker slik musikk. I hvert fall litt,<br />

hvis de aktuelle bandene har funnet<br />

frem til sin hevdvunne identitet via<br />

legale kanaler som indie-númetal,<br />

deathmetal, blackmetal, industrimetal,<br />

spacemetal, speedmetal, thrashmetal,<br />

holocaustmetal, sexmetal,<br />

idiotmetal og sådanne noenlunde<br />

beslektede artstyper. Mars Volta er det<br />

aller ‘hotteste’ nå, eller var i det minste<br />

såpass for nesten to måneder tilbake<br />

(hvem vet, kanskje begynner<br />

bandet liksom å bli nesten like håpløst<br />

gamle og rustne som forbildene?).<br />

Gruppens hovedfigurer er gitaristen<br />

Omar A Rodriguez-Lopez og sanger/<br />

tekstforfatter Cedric B Zavala, begge<br />

med fartstid i det oppløste, moderat<br />

tiltalende stonerbandet At the Drive-<br />

In. De mest panegyriske Mars Voltatilhengerne<br />

forklarer sin entusiasme<br />

bl.a. med det vide spennet mellom<br />

disse to konstellasjonene.<br />

Men vi nekter å la oss føre bak<br />

lyset, til dét har vi som progfans<br />

vært vitne til for mye utvikling, lyttet<br />

til for mange omveltninger, sett<br />

overskudd av forbedring og forbigått<br />

sensasjon. Mars Volta er på ingen<br />

som helst måte noe dårlig band,<br />

dette er da heller ikke mitt poeng;<br />

spørsmålet er hvorvidt De-Loused in<br />

the Comatorium tildrar et klassestempel<br />

i kraft av sin egenskap som<br />

“progrock”-utgivelse, og hvilke kriterier<br />

som i så fall bør underbygge!<br />

Vi har i en halv mannsalder blitt fortalt<br />

at “ordentlig progressiv rock” må<br />

være nettopp dét og således bryte ny<br />

grunn, i den utstrekning slikt overhodet<br />

er mulig. Forstått direkte,<br />

innebærer dette i det minste at artistenes<br />

motiver og intensjoner samsvarer<br />

med et sånt ideal. Vel, kan noen<br />

være så snill å meddele hva Mars Volta<br />

gjør enten a) nytt, eller i det minste<br />

b) annerledes? Er det for mye forlangt<br />

å etterlyse en oppklaring av<br />

nettopp hvilke trekk ved denne platen<br />

som tillater den å selge nærmere<br />

en kvart million eksemplarer på basis<br />

av angivelige nybrottskvaliteter,<br />

mens genuint ekstraordinære slipp<br />

som Bubblemaths Such Fine Particles,<br />

Dreadnaughts All-American Standard<br />

eller Sleepy Time Gorilla Museums<br />

Grand Opening går verdenssamfunnet<br />

hus forbi?<br />

Svar: jeg tror ikke det handler om<br />

det rent formale innholdet på platene,<br />

men om strikt populærkulturelle<br />

forhold. Bra musikk er nemlig<br />

ikke bra nok, når ikke lytteren kan<br />

spore sitt ego i selve produktet; når<br />

et album/en artist utgjør et utenforstående,<br />

referanseløst objekt<br />

overfor hvilket man stiller med tomme<br />

hender og overlates en ren kontemplasjon<br />

– slik man ideelt sett<br />

SKAL i møte med det som er “progressivt”<br />

i egenskap av både virkning<br />

og lyd. Mars Volta leverer tvert<br />

imot “Årets Beste Album” fordi<br />

gruppen bløffer frem utspill på bakgrunn<br />

av en institusjonalisert myte,<br />

ikke da melodier, innfall, produksjon,<br />

strategi, lyrikk eller andre<br />

musikalske bestanddeler fremhever<br />

seg i relasjon til sin bedyrede kanon<br />

(les: “Rock som er progressiv”).<br />

Arrangementene på denne skiven er<br />

i så måte enda tøffere enn på Europes<br />

Final Countdown, men dette sier<br />

forhåpentligvis ikke så mye.<br />

Nei, for å si det med Torgrim “herr<br />

Metal” Øye i Natt & Dag – i knapp<br />

omskrift, fritt etter hukommelsen<br />

(og for en gangs skyld, ta anførselstegnene<br />

mine med en klype salt):<br />

“Alt fra Led Zeppelin via Radiohead<br />

til Pink Floyd” [sic]. Lite oppfinnsomt,<br />

ikke nevneverdig originalt,<br />

greit gjennomført og kjekt spilt –<br />

når malen er et traurig <strong>Tarkus</strong>doméne.<br />

Hos de hippe gutta er<br />

imidlertid De-loused in the Comatorium<br />

superrevolusjonær, og konklusjonen<br />

må derfor bli: lenge leve den<br />

postmoderne revisjonismen – “Proggen”<br />

er tilbake! Hurra og jippi!<br />

Universal Music AS<br />

www.universalmusic.no<br />

GRYPHON<br />

glastonbury carol<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1974-75<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Hux Records<br />

Katalognr HUX 041<br />

Spilletid 46:17<br />

Sven Eriksen<br />

et er knapt ett år siden det<br />

første offisielle live-albumet D med Gryphon så dagens lys –<br />

Side 24 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


to BBC-opptak fra henholdsvis 1974<br />

og 1975 (anmeldt i <strong>Tarkus</strong> nr. 23) -<br />

og nå er de her igjen med to nye opptak,<br />

fra 1972 og 1974 denne gang.<br />

Den første delen av konserten består<br />

av stoff fra debutalbumet, framført<br />

uten særlig avvik fra studioversjonene.<br />

Blant låtene vi får høre er Kemp’s<br />

Jig, The Astrologer, og Touch And Go,<br />

alle preget av Graeme Taylors utsøkte<br />

akustiske gitarspill. Del to er Midnight<br />

Mushrumps som for anledningen<br />

blir introdusert av en stykke rett<br />

og slett kalt Opening Number, et<br />

kraftfullt stykke Gryphon med klare<br />

renessanse-kilder. Midnight Mushrumps<br />

spilles noe langsommere og<br />

med noe mer “trøkk” enn studioversjonen.<br />

Musikerne virker avslappet<br />

og konsentrert og gjør en veldig bra<br />

framføring.<br />

Det siste kuttet på plata er det som<br />

bandet selv betegner som sin “lost<br />

single”. Glastonbury Carol ble nemlig<br />

gitt ut som single i 1973, men forsvant<br />

sporløst. En “chant”-aktig engelsk<br />

folkevise-lignende låt som neppe<br />

hadde blitt noen hit selv om plateselskapet<br />

hadde evnet å markedsføre<br />

den - til det er den altfor sær, men<br />

en fin, gammel Gryphon-låt er det.<br />

Plata kommer med et hefte hvor<br />

Brian Gulland boltrer seg i mer og<br />

mindre morsomme anekdoter fra bandets<br />

historie. Vel verdt pengene dine.<br />

Hux Records Ltd<br />

www.huxrecords.com<br />

IQ<br />

the archive collection iq20<br />

Format 2CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Archive Collection<br />

Katalognr AC001<br />

Spilletid 67:50 + 53:11<br />

Sven Eriksen<br />

he Archive Collection er et<br />

ferskt konsept fra IQ hvor de T har tenkt å gi ut et utvalg liveopptak<br />

som de har samlet seg<br />

gjennom mer enn 20 år. Og først ut er<br />

dette opptaket fra bandets Europaturné<br />

i fjor. De åpner friskt med Awake<br />

And Nervous, The Thousand Days og<br />

The Magic Roundabout – alle fra bandets<br />

tidligste periode. Til sammenligning<br />

hadde Genesis, når de hadde<br />

holdt på omtrent like lenge, gitt ut<br />

We Can’t Dance, og ville knapt ta i de<br />

tidligste låtene med en ildtang. Nå er<br />

det adskillig mindre forskjell på IQs<br />

tidligste og seneste materiale, så om<br />

det er på grunn av bandets respekt<br />

for sitt publikum eller mangel på<br />

musikalsk utvikling at de gamle<br />

låtene finner sin naturlige plass i<br />

repertoaret uten å virke særlig daterte,<br />

skal vi ikke spekulere på.<br />

Bandet spiller som sagt et bredt<br />

utvalg låter fra hele karrieren med<br />

hovedvekt på de to eldste og de to<br />

nyeste platene (men skuffende lite<br />

fra deres kanskje beste plate, Ever),<br />

blant annet får vi hele The Last<br />

Human Gateway.<br />

Opptaket er hentet fra miksepulten<br />

og lider noe under litt tett og livløs<br />

sound med lite “bunn”. Jeg har også<br />

hørt bedre konserter med bandet,<br />

Peter Nicholls har en fascinerende<br />

stemme, men er ingen god sanger, og<br />

Martin Orford har ikke vært udelt heldig<br />

med alle keyboardlydene, ofte sterilt<br />

og særs lite “organisk”. Men IQ er<br />

uansett et prima liveband, og denne<br />

doble CD-pakka, som kun kan kjøpes<br />

fra bandet selv og er gitt ut i et opplag<br />

på 2000, er en finfin investering.<br />

IQ<br />

www.gep.co.uk/iq/<br />

MACHINE & SYNERGETIC NUTS<br />

machine & synergetic nuts<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Japan<br />

Innspilt 2000-03<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Alibaba Records<br />

Katalognr ALBB-001<br />

Spilletid 46:03<br />

J<br />

Trond Gjellum<br />

apanerne har alltid vært særdeles<br />

fascinert av det vi løselig<br />

kan kalle Canterbury-scenen,<br />

der elementer fra prog, psykedelia<br />

og jazz ble kokt sammen til et særdeles<br />

vitalt brygg. Machine and the<br />

Synergetic Nuts har helt klart seg<br />

latt seg inspirere av særlig senere<br />

periode Soft Machine, med vekt på<br />

jazzete fusionstrukturer med skjeve<br />

taktarter og repetitive riffing og<br />

bruk av temaer. Låtene hopper og<br />

danser av gårde, og er i bunn og<br />

grunn helt greie saker du kan lytte<br />

til hvis du for eksempel skal vaske<br />

opp, snekre litt eller stryke tøyet.<br />

Setter du deg ned for å lytte, blir<br />

det fort litt kjedelig i lengden. Men<br />

på en låt, den over 10 minutter<br />

lange Time, viser de tilløp til andre<br />

takter, med sin nesten Magma-aktige<br />

el-pianobruk, ELP hammondsurkling<br />

og muskuløs rytmisk hamring fra<br />

rytmeseksjonen. Den drar deretter<br />

ADACHI KYODAI<br />

adachi kyodai<br />

Adachi Kyodai og hans bror Source “K” Kyodai<br />

vIl gjerne vise at de er flinke til å spille<br />

klassisk gitar, og det er de også. Det de dermed<br />

ikke forstår seg på, er å lage gode, fengende<br />

melodier. Følgelig består Adachis selvtitulerte<br />

album av små, enkle gitarstykker.<br />

Muligens for å bøte på dette plusser brødrene på med en håndfull<br />

coverversjoner, bl. a. av Jethro Tulls Mother Goose og King Crimsons I<br />

Talk To The Wind. Dessverre synger Source “K” med så sterk aksent at<br />

det blir vanskelig å ta disse versjonene alvorlig. Ei unødvendig plate.<br />

(Trond S) Poseidon Records 2003, www.musicterm.jp/poseidon/<br />

ADDISON PROJECT<br />

mood swings<br />

Noen ganger lurer jeg på hvorfor et plateselskap<br />

i det hele tatt i det hele tatt har mage<br />

til å gi ut noe slikt som dette... Hvor mange<br />

tror de virkelig det finnes der ute som har<br />

brennende lyst til å kjøpe en middelmådig<br />

produsert skive der de serveres erketypisk,<br />

pregløs åttitallsfusion av et merke som vekker minner om vonde musikalske<br />

dager på åttitallet da det viktigste var å spille flest mulig noter<br />

med den verste fuzzlyden man kunne finne fram til mens alle instrumentene<br />

får lov å ha minimum to minutters solo i alle låtene? Jeg tviler<br />

på at det er særlig mange... Etter åtte takter vet du nøyaktig hvor<br />

dette fører, og det hjelper ikke at det slenges på en trendriktig lydeffekt<br />

her og der: dette er resirkulerte toner som ikke trengte å vekkes<br />

til live igjen... (Trond G) Unicorn Records 2003, www.unicornrecords.com<br />

APOCALYPSE<br />

refugio<br />

Brasilianske Apocalypse har blitt anklaget<br />

for å være et kompetent band uten egenart<br />

eller originalitet. Den påstanden stemmer<br />

dessverre. Gruppa låner musikalske virkemiddel<br />

fra alle de klassiske bandene, men greier<br />

ikke å gjøre noe som helst nytt med dem.<br />

Resultatet er en lapskaus av neo-prog og symfo-rock som låter like<br />

blast innen begge felter. Misforstå meg rett; det låter helt okay. Men<br />

så kjedelig! Produksjonen er også under pari, forresten. (Trond S)<br />

Musea Records 2003, www.musearecords.com<br />

BUDDERFLY<br />

budderfly<br />

Budderfly er en konstellasjon bestående av<br />

medlemmer fra det japanske fusionbandet<br />

Six North. Av omslaget fremgår det at Budderfly<br />

er et opptak fra en improvisasjon<br />

gruppa gjorde på Big Apple Club i byen Kobe<br />

i Japan, 24 november 2002. Besetningen er<br />

Hideyuki Shima (5-strengs bass/dirigent), Takumi Seino (gitar), Shinju<br />

Odajima (gitar), Hiroshi “Gori” Matsuda (trommer) and Futoshi<br />

Okano (trommer). Resultatet spenner fra heftig og engasjerende samspill<br />

i god fusionprog-ånd, til ustrukturert og intetsigende harving på<br />

instrumentene. For spesielt interesserte. (Jon Christian)<br />

Poseidon Records 2002, www.musicterm.jp/poseidon/<br />

MARCEL COENEN<br />

guitar talk<br />

Nå er ikke progmetall min greie, det må innrømmes,<br />

men jeg kan ikke annet enn å<br />

undres over om prog høres like stereotyp og<br />

selvparodisk ut i ørene til folk som ikke har<br />

peiling på sjangeren, som denne ultraraske<br />

progmetalgitaristen gjør i mine. (Sven)<br />

Lion Music 2003, www.lionmusic.com<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 25


Side <strong>26</strong> <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


over i en nesten drum and bassaktig<br />

riffing, og deretter gjennomgår låta<br />

mange hamskifter som det vil ta for<br />

lang tid å gjennomgå her. Hadde de<br />

kunne prøvd seg på mer av dette,<br />

tror jeg nok jeg kunne anbefalt denne<br />

skiva mer helhjertet. Slik den<br />

fremstår nå låter den litt uferdig og<br />

retningsløs. Men de er uhyre flinke<br />

instrumentalister og kan så absolutt<br />

frembringe gode låter. Jeg tipper at<br />

de kan klare å få det til på neste skive<br />

hvis tråden fra Time kan taes opp.<br />

Alibaba Records<br />

www.alibabarecords.com<br />

MARTIN HEON<br />

electro-acoustic requiem<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Canada<br />

Innspilt -<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Unicorn Records<br />

Katalognr UNCR 5007<br />

Spilletid 39:48<br />

Trond Sætre<br />

ransk-kanadiske Martin Heon<br />

eksperimenterer med elektrisk Fgitar,<br />

og han går lenger enn de<br />

fleste. Electro-Acoustic Requiem er et<br />

nitidig gjennomarbeidet og svært<br />

konsentrert verk. Gitar er det eneste<br />

ordentlige instrument som blir brukt,<br />

ellers er diverse snekkerverktøy oppført<br />

som musikalsk utstyr. Likeså er<br />

computeren og softwaren Heon har<br />

brukt for å skape sitt spesielle lydbilde,<br />

der gitarer erstatter og imiterer<br />

de andre instrumentene du måtte<br />

synes du hører.<br />

EAR (lurer på om det er tilfeldig at<br />

albumtittelen danner det anagrammet?)<br />

lyder i begynnelsen litt vel<br />

mye som et samtidsmusikk-verk. Heldigvis<br />

beviser Heon at han også er en<br />

progrock-artist, når han plutselig<br />

bryter ut i en artig liten “togmelodi”<br />

som kunne vært tatt fra et Steve<br />

Hackett-album. Etterhvert byr også<br />

plata på laidback jazz og gitarbasert<br />

rock. Selvsagt kunne det lett blitt for<br />

mye av denne hoppingen, men Heon<br />

finner i god tid et grenseland mellom<br />

sjangrene der han slår seg til ro, men<br />

aldri sitter stille. Musikken finner<br />

etter hvert likhetstrekk med et elektronisk<br />

King Crimson. Bortsett fra at<br />

Heon som sagt aldri bruker elektroniske<br />

instrumenter, bare elektronisk<br />

bearbeiding. Tidvis kan EAR likevel<br />

passere som teknomusikk. Det også.<br />

Avslutningsvis byr plata dessverre på<br />

en skuffelse i form seks minutt med<br />

støyende samtidsmusikk-fakter Sam-<br />

let fungerer EAR likevel godt, fordi<br />

den ikke nøyer seg med briljere med<br />

fikse instrument-manipuleringer,<br />

men samtidig lager en faktisk rockeplate.<br />

Ikke en rockeplate for enhver,<br />

selvfølgelig, men helt klart for et<br />

prog-publikum.<br />

Unicorn Records<br />

www.unicornrecords.com<br />

PAOLO ANGELI<br />

bucato<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Italia<br />

Innspilt 2000-01<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap ReR Megacorp<br />

Katalognr ReR PA1<br />

Spilletid 65:48<br />

Trond Gjellum<br />

aolo Angeli er en italiensk gitarist<br />

som går i fotsporene til sto- Pre<br />

gitarimprovisatører som Keith<br />

Rowe, Derek Baily og Fred Frith. Istedenfor<br />

å bare se på gitaren som et<br />

instrument, behandles den vel så<br />

mye som en klangflate som forsterker<br />

lyden fra objekter som brukes på<br />

gitaren. Angeli bruker en klassisk<br />

gitar fra Sardinia i Italia og utruster<br />

den med diverse propeller med plektre,<br />

krokodilleklemmer på strengene,<br />

en basstreng som er strammet opp<br />

over halsen og en rekke andre tricks<br />

som framkaller lyder du ikke trodde<br />

kom fra en akustisk gitar. Noen<br />

ganger makter han å fremkalle vakre<br />

stemninger med eteriske droner,<br />

mens det andre ganger er hardt og<br />

perkussivt. Fascinerende er vel riktig<br />

ord å bruke.<br />

På denne skiva går komposisjoner der<br />

gitaren brukes slik og låter med vanlig<br />

spilling hånd i hånd, og gir skiva<br />

en variasjon som faktisk makter å<br />

opprettholde oppmerksomheten i<br />

nesten alle de 65 minuttene skiva<br />

varer. Men det er såpass mye stoff<br />

som på liksom ikke går noen vei og<br />

føles mer som fyllkalk, at det trekker<br />

ned på helhetsinntrykket. Jeg innbiller<br />

meg et det er uhyre spennende å<br />

overvære en konsert med mannen,<br />

men ei skive med bare akustisk gitar<br />

i en eller annen tapning krever mer<br />

enn det Angeli kan gi.<br />

ReR Megacorp<br />

www.megacorp.u-net.com<br />

CHERNO<br />

slight trick all around<br />

Fragment av en trilogi duoen Kishimoto<br />

Junichi og Sugawara Shin utgir simultant (de<br />

andre titlene: Trigonometric Reactor og Missing<br />

Illusion), dette er instrumental psykoprog<br />

av kjent merke. Altsax/pustgenerert<br />

synth, gitar/gitarsynth/programmering,<br />

pluss et par gjesteytelser. Uopphørlig overlada, heller ensformige og<br />

lite klangfunderte låter. Som for så mange andre japanoise-band virker<br />

Chernos mål å være en adopsjon av frijazz-estetikken, med uvanlig<br />

påtrengende energinivå og ringe hensyn til ytre krav (intonasjon,<br />

dynamikk osv). Oppkvikkende nok i små doser, men lettere brysomt i<br />

lengden når materialet ikke er av høyere standard enn her. (Rikard)<br />

Vital Records, Japan 2003, hma@mvj.biglobe.ne.jp<br />

CONDITION RED<br />

II<br />

Condition Red er et progmetal-prosjekt<br />

iverksatt av Alexander King (keyboards) og<br />

Lars Eric Mattsson (gitar). Et absolutt positivt<br />

tilskudd til sjangeren, mye takket være<br />

den kvinnelige vokalisten og fiolinisten Ella<br />

Grussner som imponerer både vokalt og<br />

instrumentalt. Her finnes elementer fra klassisk, fusion og rendyrket<br />

prog, og komposisjonene er både spilleteknisk utfordrende og appellerende.<br />

Condition Red har lagt tydelig fokus på sterke melodier, og<br />

brytninger mellom roligere og hardere partier. Resultatet har blitt et<br />

progmetal-album “med stor P”, godt over gjennomsnittet.<br />

(Jon Christian) Lion Music 2003, http://www.condition-red.com<br />

DEREK SHERINIAN<br />

black utopia<br />

Derek Sherinian er kjent for mange som exkeyboardist<br />

i Dream Theater. Han har også<br />

jobbet med artister som Kiss og Alice Cooper.<br />

Black Utopia er mannens andre soloutgivelse<br />

og med seg i studio denne gangen<br />

har han fått prominente gjestemusikere som<br />

Yngwie Malmsteen, Al Di Meola, Steve Lukater (Toto), Simon Phillips<br />

(Toto), Zakk Wylde (Ozzy Osbourne) osv. Samtlige kutt er instrumentale<br />

og spekket med soloutflukter og dueller. Tempoet er høyt, riffene<br />

tunge og fingergymnastikken av imponerende klasse. Fungerer best<br />

som avveksling, vel og merke i økonomiske doser. Men moro er det<br />

lell. (Jon Christian) InsideOut 2003, www.insideoutmusic.com<br />

ERA<br />

akihisa tsuboy & natsuki<br />

kido duo<br />

Era er et samarbeid mellom Akihisa Tsuboy<br />

(fiolin) og Natsuki Kido (akustisk gitar).<br />

Plata består av konsertopptak hentet fra tre<br />

konserter med duoen. All applaus er skånsomt<br />

klippet vekk - uvisst av hvilken<br />

grunn, men konsertstemningen er likevel i god behold. Vi står igjen<br />

med et fascinerende stykke dramatisk musikk med elementer fra etniske<br />

(orientalske) toner, ren klassisk musikk og fusion. Mye lidenskap og<br />

sjel er lagt i fremføring og jeg får en følelse av at musikerne tøyer<br />

grensene til det maksimale hva angår instrumentenes dynamiske<br />

muligheter. Annerledes, livskraftig og fascinerende.<br />

(Jon Christian) Poseidon Records 2002, www.musicterm.jp/poseidon/<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 27


JAN HAMMER<br />

the first seven days<br />

En av de aller tidligste og viktigste platene<br />

innenfor synth-basert musikk, Jan Hammers<br />

The First Seven Days, har faktisk vært uutgitt<br />

på CD helt til nå, men nå er den endelig her i<br />

en lydmessig praktfull utgave fra Columbia<br />

Legacy, og de tryller fram nyanser i denne<br />

musikken jeg kjenner så godt som jeg aldri har hørt tidligere. Hammers<br />

inspirerte komponering, hans innovative synthbruk, og hans<br />

utrolig fine Mellotronspill (celloene på Darkness er bare helt vanvittige)<br />

gjør denne 1975-innspillingen til en av de ubestridte høydepunktene<br />

i grenselandet progressiv rock/elektronisk musikk. Glem Miami<br />

Vice – her har du mesterverket! (Sven) 1975/2003 Columbia Legacy<br />

www.janhammer.com/www.legacyrecordings.com<br />

LIBRA<br />

musica & parole<br />

BMG utgir nå en rekke italienske progperler<br />

i staselige mini-LP-omslag. Roma-kvintetten<br />

Libras debutalbum er så visst ingen klassiker,<br />

men da dette er dens første CD-slipp<br />

overhodet, fortjener den notis. Gruppens følsomme<br />

og imøtekommende symfoniske<br />

pop/rock ble antatt å ha potensiale i USA, og selveste Tamla Motown<br />

plukket opp bandet. Med ringe kommersielle resultater, selvfølgelig.<br />

Som Acqua Fragile og Il Volo, eller PFM på sitt mest åpne, var Libra<br />

slett ikke fremmed for amerikanske impulser (CSN&Y, Doobie Brothers,<br />

Santana, Little Feat). Dette lyder både bra (Nato Oggi, Pegno D’Amore)<br />

og dårlig (Beyond the Fence, m. engelsk tekst), selv om visse kjensgjerninger<br />

var uomtvistelige – så som musikernes utsøkte standard.<br />

Gjenutgivelsen er remastret. (Rikard) 1975/2003 BMG<br />

MR. ALBERT SHOW<br />

warm dust<br />

DET råeste nederlandske undergrunnsbandet<br />

har fått sine to skiver gjenutgitt! Warm<br />

Motor var det andre og i mine ører beste av<br />

dem, med en glødende kraftfull, jazzet protoprog<br />

et sted mellom Colosseum, JTull,<br />

Traffic og KC – og helt på høyde eller vel så<br />

det. Frikrock som truer med å rive ned huset, samtidig både forførende<br />

melodiøst, fantasifullt og latterlig kompetent; jeg blir panegyrisk<br />

over mindre. Fem passe interessante bonusspor (inkl. deres versjon<br />

av Blind Faith-klassikeren Can’t Find My Way Home), en håndfull<br />

fotos fra en annen tid og dimensjon, et aldri så lite memorandum til<br />

slutt. Dersom Turboneger hadde vært i besittelse av kun 1/5 av denne<br />

energien og entusiasmen, så kanskje... (Rikard) 1971/2003, Long Hair<br />

2003<br />

INTERGALACTIC TOURING<br />

BAND<br />

intergalactic touring band<br />

Konseptalbum skrevet av Danny Beckerman<br />

og Wil Malone, mest kjent som to av engelsk<br />

60-talls psykedelias mest kreative personer,<br />

de sto bak grupper som Pussy, Motherlight,<br />

Orange Bicycle og en haug andre. Denne<br />

kreativiteten kunne de godt ha tatt med seg mer av når de i 1977<br />

skrev denne historien om et intergalaktisk band og deres reiser i verdensrommet.<br />

Selv med store navn som Larry Fast, Rod Argent, Dave<br />

Cousins, Anthony Phillips og Annie Haslam med på laget blir det bare<br />

glimtvis hørverdig enda de til en viss grad har klart å skrive låter som<br />

står til den enkelte solist. En av proghistoriens største kalkuner.<br />

(Sven) Voiceprint 2003, www.voiceprint.co.uk<br />

PIERRE VERVLOESEM<br />

grosso modo<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Belgia<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap Carbon 7<br />

Katalognr C7-063<br />

Spilletid 53:45<br />

Rikard A Toftesund<br />

V<br />

ervloesem var gitarist i det elektroakustiskeavantrock-ensem-<br />

blet X-legged Sally gjennom<br />

mesteparten av 90-tallet, ved siden av<br />

å utgi et knippe fine soloalbum i<br />

skjæringspunktet eksperimentell fusion/fri<br />

improv. Så vidt jeg forstår, er<br />

Grosso Modo prosjektnavnet til hans<br />

seneste kreasjon, bestående av tangentspiller<br />

Peter Vandenberghe, bassist<br />

og Carbon7-sjef Guy Segers (tidl.<br />

Univers Zero, Present) og sist men<br />

ikke minst trommeslager Charles Hayward<br />

(Quiet Sun, This Heat, Camberwell<br />

Now m.fl.).<br />

Med andre ord snakker vi noe i nærheten<br />

av en moderne supergruppe<br />

innen mer eklektisk progressiv rock,<br />

og dette avtrykket stempler da også<br />

ethvert øyeblikk av platen, som for<br />

øvrig ble innspilt i løpet av to dager.<br />

Her finnes ingen tendenser til<br />

nøling i utførelse, lite lyder utstudert<br />

og øvd gjennom, enten dette<br />

gjelder improviserte eller strengt<br />

arrangerte utsnitt – alt sitter som<br />

hos det proffeste orkester. Men som<br />

tilfellet var med Bone (se anm. i forrige<br />

<strong>Tarkus</strong>), har dette ingenting<br />

med verken jazz eller kunstmusikk å<br />

gjøre. Vervloesem ser sine ledestjerner<br />

i folk som Henry Kaiser, Nick<br />

Didkovsky og Mayo Thompson, og<br />

kan i noen grad sies å oppsøke de<br />

samme traktene stilistisk sett; flere<br />

av låtene antar en slags organisk<br />

karakter, der kvartetten konstant<br />

trer på kanten av en 100% fri lydutfoldelse,<br />

før plutselige passasjer av<br />

harmonisk samordning avslører det<br />

kompositoriske rammeverket (Full<br />

Metal Carpet, Have You Seen Me).<br />

Andre ganger angripes skriftlinjene<br />

mer umiddelbart (Olympic Troubles,<br />

Anti Caking Agent), men felles for<br />

disse to formene er den abnorme<br />

kraften som legges til grunn fra<br />

bandenhetens side.<br />

Og dette kunne vært dvelt ved i det<br />

uendelige. Omsider får vi nemlig et<br />

talent som Charles Hayward dit vi<br />

ønsker ham, i en semi-komponert<br />

setting hvor ingen beslag tas i mannens<br />

soniske virkeområde, gitt en<br />

ubeskjedent virkelighetsnær akustikk<br />

og sluttmiks (råere slagverk i<br />

moderne tonekunst skal lenge letes<br />

etter!). De som fikk med seg den<br />

skuffende gjenforeningsskiva til<br />

Fred Frith/Bill Laswells Massacre,<br />

med Hayward i stolen som erstatning<br />

for Fred Maher, får total oppreising<br />

ved Grosso Modo. Men naturligvis<br />

skal også resten av kvartetten<br />

nevnes, ikke minst Vervloesem selv,<br />

som har laget platen Bill Frisell er<br />

blitt for gammel til.<br />

Carbon 7<br />

www.carbon-7.com<br />

ROBERTO COLOMBO<br />

botte da orbi<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Italia<br />

Innspilt 1977<br />

Utgitt 2001<br />

Plateselskap Sublime<br />

Katalognr -<br />

Spilletid 35:39<br />

Thiago Pinto Corrêa Sarkis<br />

rbeidet med å rekonstruere<br />

Italias progressive rocke-arv Afortsetter<br />

med en ny utgivelse<br />

av den spennende labelen Sublime.<br />

Denne gangen har selskapets eiere<br />

kikket langt ned i kista og funnet<br />

den majestetiske Botte Da Orbi av<br />

Roberto Colombo. De gjorde en<br />

remastring av albumet i Profile Studios<br />

i Milano og overrasket sine tilhengere<br />

med enda en flott utgivelse.<br />

Opprinnelig utgitt i 1977, Colombos<br />

andre album har deltakelse fra mer<br />

enn 30 musikere, og fyldige arrangementer<br />

som både bruker og misbruker<br />

en haug instrumenter, blant<br />

annet fløyte, obo, trompet, xylofon,<br />

klarinett, tuna og saksofon. Alt spilt<br />

teknisk perfekt av legendariske<br />

musikere som Tullio Of Piscopo, Walter<br />

Calloni, Ivan Cattaneo, Mauro<br />

Pagani og Stefano Cerri.<br />

Sanger som Alegher Alegher og Dai<br />

Non Fare Il Romantico, tydelig influert<br />

av Frank Zappa, Gentle Giant og<br />

Chris Squire, bidro til å gi Colombo<br />

fortjent suksess både i Italia og<br />

andre land. Ett år etter utgivelsen<br />

var Colombo i studio og på turné<br />

med PFM.<br />

Botte Da Orbi er en plate som burde<br />

finne sin plass i samlingen til dem<br />

som liker klassikere som Fish Out Of<br />

Water, og også fans av eksperimentell<br />

jazzrock og prog i sin alminnelighet.<br />

Rett og slett ekstraordinær.<br />

Sublime<br />

www.sublime-label.com<br />

Side 28 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


RACER AGE<br />

racer age (ep)<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap RacerAge Music<br />

Katalognr -<br />

Spilletid 11:44<br />

Jon Christian Lie<br />

D<br />

et tidligere omtalte bandprosjektet<br />

Hippotrip er nå histo-<br />

rie. De samme bandmedlem-<br />

mene har imidlertid dannet et nytt<br />

band ved navn Racer Age. Rene<br />

gjenfødelsen med andre ord, hvilket<br />

medfører en helt ny musikalsk plattform<br />

i retning hardere rock. Splitter<br />

nye låter samt et nytt image inngår<br />

også i denne reinkarnerte pakka.<br />

Medlemmene går nå under navnene<br />

Blizzter (sang, gitar), Eddie Christ<br />

(bass, sang), George Slumber (leadgitar,<br />

sang) og Slügger (trommer). De<br />

psykedeliske tonene inspirert av<br />

band som Pink Floyd og The Doors<br />

(som preget Hippotrip), er nå plutselig<br />

rensket ut til fordel for hardtslående<br />

70-tallsriff i tradisjon med<br />

Black Sabbath, så vel som Led Zeppelin.<br />

Linjer til grungebølgen<br />

(Soundgarden) og stonerrocken<br />

(Queens Of The Stoneage) er heller<br />

ikke vanskelig å trekke.<br />

Gjengen ivaretar fremdeles et massivt<br />

retro-sound, og jeg innbiller<br />

meg at låtene deres ligger mer i<br />

tiden denne gang. Utpreget originalt<br />

er det ikke, men like fullt sitter<br />

deres drivende tungrock godt i øret.<br />

Fremføringen er kompetent og<br />

arrangementene tette. Jeg aner en<br />

viss kynisk og sint tilnærming til<br />

det de holder på med låtmessig,<br />

hvilket sikkert også kan raffineres<br />

enda mer. Det er ikke til å komme<br />

fra at jeg savner litt syrete og enda<br />

tyngre innslag i ymse partier, og<br />

kanskje enkelte mindre streite løsninger<br />

her og der, men jevnt over<br />

var denne nye, tyngre varianten<br />

over all forventning. Dessuten et<br />

gedigent pluss for feiende gitarsoli i<br />

reneste Jimi Hendrix-tradisjon.<br />

Fengslende vokalkoringer som sitter<br />

der de skal er heller ikke å forakte.<br />

Racer Age blir helt sikkert en mektig<br />

opplevelse i et passende konsertlokale.<br />

Racer Age Music<br />

www.racer-age.com<br />

SENTIMENT<br />

shrine<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2001-02<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap privat<br />

Katalognr -<br />

Spilletid 30:25<br />

Jon Christian Lie<br />

entiment er synonymt med<br />

soloprosjektet til Daniel Sol- Sheim,<br />

kjent fra band som Nordagust<br />

og Ocean. For å si det med en<br />

gang; Shrine er et rent symfonisk<br />

instrumental-album helt uten rocktilsnitt.<br />

Sentiment er et prosjekt<br />

som er basert på stemninger fra<br />

naturopplevelser, drømmer og refleksjoner<br />

(står det å lese i omslaget),<br />

og med rimelig blanke ark og åpent<br />

sinn er det bare å sette seg til rette<br />

og la verket synke inn.<br />

En rimelig trolsk klang kommer oss i<br />

møte og det er kanskje ikke så<br />

underlig. Det er nemlig det unike<br />

instrumentet Mellotron som får<br />

bredt spillerom innledningsvis.<br />

Naturskjønne lydlandskaper preget<br />

av dette instrumentet skulle vel si<br />

sitt om stemningsbildet og etterhvert<br />

sniker det seg også inn et piano<br />

som slår følge inn i skogsekskursjonene.<br />

Partiene er ikke av den<br />

påtrengende sorten, men underlig<br />

sorgtunge, malende og lengtende i<br />

tonen. Det er fristende å trekke<br />

paralleller til Edvard Grieg, og innflytelse<br />

fra den klassiske musikken<br />

er åpenbart tilstede i mange av disse<br />

musikkstykkene. Gjennomgående for<br />

plata er dessuten et klart høstlig<br />

preg.<br />

Foruten mellotron og piano finner vi<br />

innslag av chamberlin, fløyter, obo,<br />

fiolin, horn, tubular bells, i tillegg<br />

til autentiske lydeffekter av sildrende<br />

bekker, vindkast, torden,<br />

bulder og brak, regnvær, fugler og<br />

ulike løvtrær! De som kjenner<br />

musikken til Nordagust vil sikkert<br />

finne likhetspunkter i tonespråket,<br />

men Sentiment fremstår faktisk enda<br />

mer nakent, genuint og mystisk.<br />

Er du ute etter alternativ symfonisk<br />

musikk med omfattende nordiske<br />

mellotronvibber? Da anbefales Sentiment<br />

på det varmeste.<br />

Daniel Solheim<br />

Magnesholen, 2130 Knapper<br />

FOSSIL<br />

fossil<br />

Nok en japansk gitarist med tegn på klassisk<br />

skolering. Men Hiraku Sekine, alias Fossil, er<br />

mer spennende, bruker et større utvalg av<br />

instrumenter og formidler atskillig flere<br />

stemninger. Behagelig, lyrisk instrumentalmusikk<br />

med sterke følelser. Strengt tatt er<br />

Fossils album mer en new age-plate enn en progressiv plate. Men det<br />

er en særs bra new age-plate. (Trond S) Poseidon Records 2003,<br />

www.musicterm.jp/poseidon/<br />

KINZOKUEBISU<br />

hakootoku<br />

MIZUKAGAMI<br />

mizukagami<br />

To nye japanske band som begge ligger i den<br />

typisk japanske symfo-gata og følger opp den<br />

musikalske tradisjonen etter 80- og 90-tallsbandene<br />

Mugen, Magdalena, Midas, Shingetsu<br />

og Vermilion Sands uten å være bedre enn<br />

noen av dem. Begge platene skjemmes av noe<br />

upresist vokalarbeide. Kinzokuebisu etterstreber<br />

et tyngre lydbilde, noe i nærheten av<br />

Atomic Rooster med jazzfot møter King Crimson<br />

med mageproblemer i et forsøk på å gjøre<br />

War Of The Worlds i Genesis’ ånd. Mizukagami<br />

er mer gjennomført symfo-prog med større vekt på gitar og fløyte,<br />

noen ganger høres de nesten ut som Earth & Fire. Begge platene har en<br />

ganske tett og tørr produksjon, noe som gjør dem unødvendig slitsomme<br />

for ørene, begge platene inneholder glimtvis kompetent symfonisk<br />

rock, og jeg har fremdeles problemer med å skille dem fra hverandre.<br />

(Sven) Vital Records 2003, hma@mvj.biglobe.ne.jp/Poseidon Records<br />

2003, www.musicterm.jp/poseidon/<br />

NAIKARU-NO-WA<br />

wheel of fortune<br />

Instrumental progrock er hovedingrediensen<br />

på debuten til japanske Naikaku-No-Wa fra<br />

Tokyo-distriktet. Litt av en debut dette, preget<br />

av spenstig og tung progressiv rock av<br />

det litt mørke, kosmiske slaget. Fremtredende<br />

i lydbildet er to gitarister som begge<br />

gjør en kapabel jobb, og det hele topper seg med intet mindre enn to<br />

fløytister. Avslutningsvis avleverer de en frisk og egenartet tolkning<br />

av Focus-klassikeren Hocus Pocus. Et album spekket med spilleglede,<br />

trøkk og intensitet. (Jon Christian) FHNW 2003,<br />

http://mypage.odn.ne.jp/home/naikaku3104/index.english.html<br />

OSSATURA<br />

verso<br />

Den italienske trioen Ossatura spiller helt<br />

improvisert musikk med basis i CD-er, elektrifiserte<br />

gjenstander, strengeinstrumenter,<br />

samplere, synthesizere og trekkspill. Det<br />

hele har blitt spilt inn og deretter behandlet<br />

elektronisk i det avanserte redigeringsverktøyet<br />

Pro Tools. Resultatet er et for det meste veldig dempet der få<br />

lyder driver det hele fremover. Kreativ bruk av f.eks. platespillerstøy<br />

og hopping på CD-er skaper interessante rytmer, men generelt sett<br />

går dette veldig stille for seg. Nær innpå en time med dette kan oppleves<br />

som en prøvelse av noen og som vakkert og stemningsfullt av<br />

andre. Jeg velger å stille meg et sted midt i mellom...<br />

(Trond G) ReR Megacorp 2002, www.rermegacorp.com<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 29


DIVERSE ARTISTER<br />

best prog rock album in the<br />

world… ever!<br />

En tittel som lover vel mye, ikke spesielt lett<br />

å leve opp til, og når vi vet at selskapet bak<br />

dette også har gitt ut Best Power Ballads og<br />

Best Air Guitar er troverdigheten ikke akkurat<br />

på topp. Men disse 3 CDene inneholder<br />

slett ikke det mest selvsagte utvalget, fra Dancing With The Moonlit<br />

Knight (Genesis) via Mumps (Hatfield), Child In Time (Deep Purple),<br />

Plague Of Lighthouse Keepers (Van der Graaf) og Peaches En Regalia<br />

(Zappa) til Pantagruel’s Nativity (Gentle Giant). Problemet med denne<br />

plata er kanskje at seriøse samlere har det aller meste, mens det relativt<br />

avanserte utvalget kan bli litt for tungtfordøyelig for nybegynnere.<br />

Men til litt mer enn prisen av en enkelt CD kan det jo nesten<br />

være et alternativ til å brenne sin egen samling. (Sven)<br />

Virgin TV 2003<br />

RAY WILSON<br />

change<br />

Wilsons forrige plate var en akustisk konsertplate,<br />

og dette intime konseptet forsøker<br />

han å dra videre inn i denne studioskiva.<br />

Uten den spesielle konsertatmosfæren<br />

som gjorde den forrige plata så vellykket,<br />

blir det adskillig mindre spennende her. De<br />

relativt enkle låtene klarer ikke å engasjere i samme grad, til tross for<br />

tidvis fine arrangementer. Best er faktisk de tre bonus-sporene på<br />

“special edition”-utgaven, mer rocka, og den siste er nesten som å<br />

høre Peter Hammill. Hvis du tar plata for det den er – grei pop/rock –<br />

er den helt OK, dog mest på grunn av Ray Wilsons eksepsjonelle stemme.<br />

(Sven) InsideOut 2003, www.insideout.de<br />

ROZ VITALIS<br />

painsadist<br />

Russisk heldigital trio med en slags avantgardistisk<br />

elektro-prog. I begynnelsen var<br />

det en viss pervers naivitet over det lett<br />

snodige lydbildet, men etterhvert som plata<br />

skred fram ga den mer og mer inntrykk av<br />

en eller to personer som satt foran et keyboard<br />

og egentlig ikke ante hva de skulle spille samtidig som de kjedet<br />

seg noe gudsjammerlig. I tillegg lyder det ualminnelig stygt, ny scoring<br />

til analoge synther i kampen mot de digitale – eller kanskje snarere<br />

et selvmål for de digitale. Når plata endelig nærmet seg slutten<br />

ble det relativt klart for undertegnede at dette produktet aldri burde<br />

ha sluppet utenfor gutterommet. (Sven)<br />

2003, privat utgivelse, rozvit@list.ru<br />

STRINGS ARGUMENTS<br />

the very first live<br />

Atter har en gang Musea bestemt seg for at<br />

fusion er det helt store, og denne liveskiva<br />

med Strings Arguments skal visst tydeligvis<br />

overbevise resten av verden om det samme.<br />

Vel, jeg faller ikke akkurat i staver over dette.<br />

Jo visst er det kompetent spilt og helt<br />

sikkert gjort med inderlig følelse, men dette har man på mange måter<br />

hørt så innmari mange ganger før. Greit nok det at man gjør det<br />

andre gjør, og det er ikke alle gitt å komme opp med banebrytende<br />

materiale hele tiden, men jeg forbeholder meg likevel retten til å si at<br />

dette ikke får særlig med hår til å reise seg på mine armer og i min<br />

nakke. Men liker du tydelig amerikansk vestkystinspirert fusion, kan<br />

nok dette helt sikkert være din greie. (Trond G)<br />

Musea 2003, www.musearecords.com<br />

DIVERSE ARTISTER<br />

kalevala<br />

Format 3CD<br />

Nasjonalitet Diverse<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Musea<br />

Katalognr FGBG 4463.AR<br />

Spilletid 82:37 + 78:46 + 76:41<br />

Sven Eriksen<br />

V<br />

åre finske kolleger i progmagasinet<br />

Colossus har i likhet med<br />

oss også funnet på å gi ut en<br />

CD. Nå har de riktignok gjort det<br />

LITT større enn oss, 3CDer, 30 band<br />

fra hele verden, et konsept bygget<br />

over det finske nasjonaleposet Kalevala,<br />

et 64-siders lekkert og detaljrikt<br />

hefte – nåvel.<br />

I tillegg til å få tildelt seg et avsnitt<br />

fra det lyriske verket ble bandene<br />

også bedt om å bruke sitt morsmål,<br />

og mest mulig “ordentlige” (les:<br />

“vintage”) instrumenter (programmerte<br />

trommer var forbudt), og platen<br />

oser da også vellyd fra ende til<br />

annen.<br />

Først ut er Haikara og de setter<br />

standarden med et fyrverkeri av en<br />

kompleks og samtidig melodiøs<br />

proglåt med et klart finsk tilsnitt.<br />

Og det er langtfra bare tredjedivisjonsband<br />

som deltar, vi finner navn<br />

som Simon Says, Sinkadus, Clearlight,<br />

Museo Rosenbach, Malibran,<br />

Cafeïne, Metaphor og Thønk. Det<br />

virker som om eposet Kalevala har<br />

vært en positiv inspirasjonskilde, for<br />

noe av det som slår meg er at flere<br />

av bandene framstår bedre her enn<br />

på sine egne utgivelser, ja selv Sinkadus<br />

har en melodisk friskhet over<br />

seg som jeg ikke kan huske å ha<br />

hørt tidligere. Et av de fineste<br />

bidragene, forresten, står norske<br />

Orchard for, en spennende instrumental<br />

med Ketil Einarsens fløyter<br />

og Gaute Storsves gitar i forgrunnen.<br />

Nostalgisk progrock, javel, men nesten<br />

fire timer med noe av den beste<br />

nostalgiske progrocken jeg har hørt<br />

på denne siden av millenniumskiftet<br />

betyr ikke annet enn at alle dere<br />

som elsker å velte dere i velkomponerte<br />

låter og velproduserte fløyter,<br />

basspedaler, hammonder og mellotroner<br />

kan legge inn bestillingene<br />

deres nå.<br />

Et slikt spektakulært konsept har<br />

alle muligheter til å gå på trynet,<br />

men etter min ringe mening har<br />

Colossus lykkes på alle områder. Så<br />

da gjenstår det bare å se om vi her<br />

på berget kan få til noe tilsvarende.<br />

Heimskringla, anyone?<br />

Musea<br />

www.musearecords.com<br />

SPOCK’S BEARD<br />

feel euphoria<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap InsideOut<br />

Katalognr IOMACD 2059<br />

Spilletid 74:17<br />

Jon Christian Lie<br />

D<br />

e fleste kjenner vel forhistorien<br />

til denne plata. Neal Morse<br />

forlater Spock’s Beard av reli-<br />

giøse årsaker og trommeslager Nick<br />

D’Virgilio trer frem fra trommekrakken<br />

og overtar rollen som frontfigur<br />

og vokalist. På dette albumet trakterer<br />

mannen dessuten både trommer<br />

og gitar.<br />

Etter flerfoldige gjennomhøringer er<br />

det liten tvil; Spock’s Beard lyder på<br />

ingen måte redusert. Faktisk låter<br />

de mer som et band denne gangen<br />

og denne utgaven har fått et helt<br />

eget sound. Plata har et mørkere og<br />

tyngre preg enn samtlige av de foregående<br />

utgivelsene, noe som faller<br />

seg helt naturlig. Selv om Neal Morse<br />

var et enormt talent var han<br />

tross alt også litt av en gladlaks,<br />

melodisk sett. Dette har gitt bandet<br />

et mer rockete spekter, og medlemmene<br />

virker fremdeles sultne. Gitarist<br />

Alan Morse har fått et bredt<br />

spillerom og tilfører en røffere kant,<br />

mens vokalist Nick D’Virgilio gjør<br />

mer enn godt nok arbeid bak mikrofonen.<br />

Favorittøyeblikket for min del kommer<br />

langt ut i langformat-stykket A<br />

Guy Named Sid hvor D’Virgilio gjør<br />

et vågalt acapella-innslag. Partiet<br />

kan minne om både Gentle Giant og<br />

Yes, og det er bare å ta av seg hatten<br />

for noe så vakkert. Noe å bygge<br />

videre på i fremtiden...? Liten tvil<br />

om at de resterende medlemmene i<br />

hvert fall hadde kjemien i orden. Et<br />

absolutt vellykket “comeback”, og<br />

Spock’s Beard er fremdeles et progband<br />

å regne med.<br />

InsideOut<br />

www.insideout.de<br />

Side 30 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


YOKE SHIRE<br />

a seer in the midst<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 1994-2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Zygo<br />

Katalognr 30003-2<br />

Spilletid 58:03<br />

Sven Eriksen<br />

V<br />

i ble kjent med Yoke Shire for<br />

første gang da vi anmeldte Mas-<br />

que Of Shadows for over tre år<br />

siden (<strong>Tarkus</strong> nr. 12). Årets utgivelse<br />

er en broket samling bestående av<br />

noen oppussede gamle låter, noe livestoff<br />

og et par helt nye ting. De nye<br />

låtene kommer først. De viser ingen<br />

markant utvikling, en snill fløytelåt<br />

og en noe tyngre sak med kjapt<br />

gitarspill og fengende rytme. Så følger<br />

en halvtime hvor de framfører<br />

den tredelte suiten fra Masque Of<br />

Shadows. Den inneholder noen fine,<br />

små temaer, men består i hovedsak<br />

av improviserte instrumentalpartier<br />

som blir vel langdryge her. Problemet<br />

er kanskje at jeg ikke hørte plata<br />

med “a few puffs of the pipe and a<br />

stein of hearty ale” som det anbefales.<br />

Hvor gode musikere de enn måtte<br />

være, dette blir farlig nær bortkastet<br />

talent i mine ører, iallefall gjengitt<br />

på plate (konserten i seg selv<br />

kan ha vært en helt annen opplevelse).<br />

Til sist får vi fire eldre, oppussede<br />

låter som viser et mer tradisjonelt<br />

rockeband med et godt øre for melodi.<br />

En blanding av Cream og progmetall<br />

med unntak av tittelkuttet som<br />

lenge høres ut som et spansk Grand<br />

Prix-bidrag fra åttitallet helt til det<br />

tar av i en fin gitarsolo og blir en<br />

helt grei og snill proglåt.<br />

Etter å ha ventet i fire år på oppfølgeren<br />

til den fine Masque Of<br />

Shadows, ble dette en viss nedtur,<br />

men kanskje de har noen godbiter<br />

gjemt unna et sted som kommer<br />

neste uke...<br />

Zygo Records<br />

www.yokeshire.com<br />

KAIPA<br />

keyholder<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Sverige<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap InsideOut<br />

Katalognr IOMCD 132<br />

Spilletid 78:29<br />

tter 25 år i dvale har “nye”<br />

Kaipa virkelig fått opp dampen E og gir ut sin andre CD på litt<br />

over ett år. Hvorfor bandet kaller seg<br />

Kaipa kan man derimot saktens lure<br />

på. Riktignok har keyboardist Hans<br />

Lundin skrevet all musikken enten<br />

alene eller sammen med gitarist Roine<br />

Stolt, men musikalsk har de ingen<br />

tydeligere spor tilbake til det originale<br />

bandet enn nær sagt hvilket<br />

som helst annet progband idag. Med<br />

Rituals Patrik Lundström på vokal og<br />

Flower Kings’ Jonas Reingold på bass<br />

kunne bandet like godt kalt seg “The<br />

Transatlantic Flower Ritual” – det er<br />

nemlig nøyaktig slik det låter.<br />

Når det er sagt så har bandet som da<br />

har valgt å kalle seg Kaipa produsert<br />

et håndverksmessig solid album, litt<br />

mer prog enn Ritual, litt mindre jazz<br />

& jam enn Flower Kings. Lundin er<br />

en fin låtskriver som mikser det<br />

symfoniske og det metalliske på en<br />

fortreffelig måte, og han er flink<br />

med akkordsammensetninger og til å<br />

bygge opp musikalske spenninger.<br />

End Of The Rope ga meg litt Philip<br />

Catherine-fornemmelser midtveis,<br />

Distant Voices henter mye fra Yes<br />

(det gjør forsåvidt de aller fleste<br />

låtene i større eller mindre grad),<br />

mens Lifetime Of A Journey trekker<br />

veksler på det meste som er laget av<br />

progressiv rock gjennom de siste<br />

tretti år.<br />

Som nevnt er jeg usikker på hvor<br />

heldig det er at de samme musikerne<br />

i så stor grad blir gjengangere på<br />

hverandres prosjekter. Det vil uvergelig<br />

medføre at bandene blir unødig<br />

like hverandre og etterhvert miste<br />

sine særpreg – særpreg som er alfa<br />

og omega i dagens progressive rock.<br />

InsideOut<br />

www.insideout.de<br />

Sven Eriksen<br />

DUNDRIX (NOR)<br />

Loaded (CD-R)<br />

Båndkverna<br />

Innsendte demoer fra inn- og utland<br />

Jon Christian Lie<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 31<br />

D<br />

undrix er et prosjekt iscenesatt<br />

av artisten Thomas<br />

Lønaas og fremstår vel som<br />

noe litt utenom det vanlige, i hvert<br />

fall i dette tidsskriftet. I dag er det<br />

ikke så mye som kreves for å lage<br />

musikk. Teknologien har utviklet<br />

seg abnormt og så mangt av programvare<br />

er tilgjengelig på markedet.<br />

Fruityloops er et program som<br />

kan brukes til å lage alt fra klassisk<br />

musikk til hard trance. Lønaas har<br />

testet ut om det lar seg gjøre å skape<br />

prog-toner eller andre edruelige<br />

toner ved hjelp av dette programmet.<br />

Komposisjonene er inspirert av<br />

alt fra det glade 80-tall, Jon Blund,<br />

Saga, ambient, drum’n’bass og Blues<br />

Brothers.<br />

Det kan virke som om Lønaas har et<br />

bevisst forhold til rytmer og rytmisk<br />

musikk. Det handler i stor<br />

grad om skakke, skimrende melodier<br />

og skvalder. De varme, drømmende<br />

synth-akkordene blir rett så<br />

ofte erstattet med et skumlere<br />

uttrykk og tidvise aggressive breakbeats.<br />

Det meste går unna i et forrykende<br />

tempo, og graden av halsbrekkende<br />

partier er merkbar. Tidvis<br />

fungerer det rett så bra stemningsmessig<br />

og originalt, andre ganger<br />

klør man seg i hodet og undrer seg<br />

hvordan det er mulig å skape noe så<br />

utpreget monotont og så (unnskyld<br />

uttrykket) på trynet jævlig. Hva<br />

med å omarrangere de maksimalt<br />

essensielle innslagene for et band<br />

istedet? Fruityloops er i hvert fall<br />

en bedre hobby å ha enn å sette fyr<br />

på hus...<br />

Kontaktadresse:<br />

Dundrix<br />

v/ Thomas Lønaas<br />

Bjerkåsveien 3<br />

1391 Vollen<br />

MAGIC PIE (NOR)<br />

Demo (CD-R)<br />

D<br />

et er hyggelig å se at aktiviteten<br />

begynner å ta seg opp igjen<br />

på den hjemlige prog-arenaen.<br />

Et nytt tilskudd i så måte er Magic<br />

Pie fra Moss som består av fem personer<br />

i alderen 28-42 år. Musikerne har<br />

bakgrunn fra mer ordinær rock (deriblant<br />

det selverklærte “norske svaret<br />

på Pink Floyd” - Eye II Eye), men de<br />

fant ut at man skulle samle sine krefter<br />

og danne et rendyrket progband.<br />

Det meldes om inspirasjon fra band<br />

som Flower Kings, Dream Theater,<br />

Transatlantic og Spock’s Beard. Altså<br />

et stilvalg som ikke er spesielt vanlig<br />

her til lands.<br />

Magic Pie presenterer her en demo-<br />

CD på 32 minutter, fordelt på fem<br />

spor. Fire av kuttene er studioinnspillinger,<br />

mens avslutningskuttet er<br />

foretatt live. Musikken kan betegnes<br />

som forholdsvis melodiøs prog/symforock<br />

med litt hardere kant, fengslende<br />

melodilinjer og tidvis intrikate<br />

innslag. Det første sporet Illusion &<br />

Reality - Part I viser bandet fra en<br />

lovende side med iørefallende melodilinjer,<br />

emosjonelle symfopartier og<br />

hektiske instrumentalutflukter. Et<br />

velskrevet verk som kan minne om<br />

Spock’s Beard.<br />

Ved gjennomspilling av CD’en er det<br />

vanskelig å ikke la seg imponere av<br />

gitararbeidet til Kim Stenberg. Mannen<br />

ligger høyt og lavt i terrenget<br />

med sine utblåsninger i reneste<br />

Yngwie Malmsteen-stil! Attpå til<br />

avleverer han noen av de mer kreative<br />

bidrag jeg har hørt innen såkalt<br />

tapping-teknikk, hvilket bidrar til å<br />

løfte de aktuelle partiene til nye<br />

høyder. Her finnes også tydelige<br />

innslag av Dream Theater-inspirerte<br />

partier og riff. Det er mange fine<br />

detaljer å spore i samspillet, og det<br />

kan høres at medlemmene ikke er<br />

direkte ferske i faget.<br />

Magic Pie byr her på et låtmateriale<br />

som lover godt for fremtiden. Bandet<br />

fremviser et utpreget profesjonelt<br />

grep om låtskrivingen. Skulle jeg<br />

sette fingeren på noe spesifikt måtte<br />

det bli å tenke litt mer egenart til<br />

neste gang, og kanskje kutte ut et<br />

par av balladeinnslagene. Vi hører<br />

gjerne mer fra Magic Pie og dere...<br />

hva med noen konserter snart?<br />

Kontaktadresse:<br />

Erling Midtstue<br />

Bonnier Amigo Music Norway AS<br />

Riddervoldsgate 3, 0258 Oslo<br />

E-mail:<br />

erling.midtstue@bonnieramigo.com<br />

www.magicpie.net


FOCUS<br />

live in america<br />

Format DVD<br />

Nasjonalitet Nederland<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 203<br />

Plateselskap Classic Rock Legends<br />

Katalognr CRP 1089<br />

Spilletid 90 minutter<br />

Jon Christian Lie<br />

ett etter Masters From The Vaults<br />

som i stor grad inneholdt histo- Trisk<br />

Focus-materiale, blir også den<br />

nye konfigurasjonen av Focus dokumentert<br />

med en DVD. Konserten er et<br />

opptak fra the Patriots Theatre i New<br />

Jersey, USA og det er definitivt interessant<br />

å høre hvordan dagens Focus fremstår<br />

i livedrakt, og ikke minst hvordan<br />

de håndterer det eldre låtmaterialet.<br />

Konserten gir oss høydepunkter fra<br />

karrieren, som Hocus Pocus, Sylvia,<br />

House Of The King, Eruption og Focus<br />

III. Vi får også et par nye innslag fra<br />

den siste CD’en, samt låter som er<br />

aktuelle på det kommende albumet.<br />

Sporet Brother blir f.eks. servert med<br />

vokal denne gang, i motsetning til<br />

varianten på deres siste CD. Thijs Van<br />

Leer virker i kjempehumør og herremannens<br />

gamle kunster er åpenbart<br />

holdt ved like. Gitarist Jan Dumée forsøker<br />

å ligge tett opp til Jan Akkerman<br />

og ofte så lykkes han, men de<br />

evinnelige bluesfraseringene og de ikke<br />

helt heldige, ultralange fusion-improvisasjonene<br />

trekker inntrykket en smule<br />

ned. Nei, da er det adskillig mer interessant<br />

å beskue Van Leers diskré dirigering<br />

av sine medmusikanter, og få<br />

oppleve mannen spille fløyte og orgel<br />

samtidig! Som bonus får vi en medley<br />

fra 1973, samt en reportasje fra USAkonserten<br />

med intervjuer og ablegøyer.<br />

En fin gjengivelse av dagens Focus<br />

gjengitt med super lyd og bildekvalitet.<br />

God å ha for oss nordboere som<br />

bare kan drømme om å få Focus på<br />

besøk opp i steinrøysa. Anbefales!<br />

Classic Rock Productions<br />

www.classicrockproductions.com<br />

MARILLION<br />

brave live 2002<br />

Format DVD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Racket Records<br />

Katalognr -<br />

Spilletid 72 minutter<br />

Thiago Pinta Corrêa Sarkis<br />

a Marillion ga ut Brave i 1994<br />

viste de seg også som et sær- Ddeles<br />

kompetent liveband. Med<br />

sin superbe atmosfære og produksjon,<br />

tok bandet på seg en stor jobb<br />

når de senere skulle reprodusere dette<br />

foran et publikum uten å miste<br />

den spesielle dystre stemningen som<br />

preger studioalbumet.<br />

Made Again (1996) var et greit første<br />

forsøk. Ingen fiasko, men det var<br />

tydelig at det gjensto mye arbeid før<br />

det kunne kalles en tilfredsstillende<br />

gjenskaping av mesterverket. Siden<br />

da ble det nær en besettelse å overvinne<br />

dette hinderet.<br />

På Anorak In The UK Live (2002) ga<br />

gruppa eksempler på at de var på<br />

god vei. Spor som Mad (egentlig<br />

Wave, Mad og The Opium Den – deler<br />

av Goodbye To All That) samt The<br />

Great Escape låt like bra eller til og<br />

med bedre enn originalversjonene.<br />

Det som har skjedd på de nye platene,<br />

CD og DVD med samme tittel<br />

Brave Live 2002, er at de fullstendig<br />

har overvunnet hinderet som de selv<br />

skapte i 1994.<br />

Dave Megan, i praksis bandets 6.<br />

medlem, har gjort en prikkfri miksejobb<br />

når det gjelder å ta vare på<br />

hvert enkelt instrument, dog med<br />

god hjelp fra bandets egne scenelydteknikere.<br />

Vi får også et ekstra<br />

introduksjonsspor, River, som ble<br />

laget spesielt for videoen. Ja, DVDen<br />

har blitt bedre enn CDen fordi den<br />

fokuserer på den fortreffelige framføringen<br />

uten overdrevne effekter.<br />

Spesielt Steve Hogarth er imponerende<br />

i det som har blitt en ekte<br />

teaterforestilling, komplett med innleide<br />

skuespillere og videoklipp.<br />

Et fantastisk audio.visuelt resultat<br />

som langt overstiger mine forventninger.<br />

Spesielt vil jeg framheve Mad<br />

As Love og Paper Lies. En flott CD og<br />

en rett og slett brilliant DVD. Bravissimo!<br />

Racket Records<br />

VAN DER GRAAF GEN.<br />

godbluff live<br />

Format DVD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1975<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Classic Rock Productions<br />

Katalognr CRP 1160 PAL<br />

Spilletid -<br />

Side 32 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong><br />

I<br />

Sven Eriksen<br />

kke før har Classic Rock Productions<br />

gitt oss Van Der Graaf Gene-<br />

rator i opptak fra 1971, så er de<br />

her igjen, denne gang med en fire år<br />

nyere innspilling. Som tittelen indikerer<br />

framfører bandet alle fire<br />

låtene fra Godbluff, og i motsetning<br />

til 71-opptaket som var gjort i studio,<br />

er bandet her fanget på scenen<br />

under deres turné i Frankrike i september<br />

1975.<br />

Det er et tett, samspilt band vi ser<br />

og hører. Skåret til beinet, ja nesten<br />

“kammer-prog” blir det. Guy Evans er<br />

en dynamisk og oppfinnsom, men<br />

ikke unødvendig “flashy” trommeslager<br />

som spiller en usedvanlig stø<br />

rytme som de tre øvrige musikerne<br />

legger et vell av toner over. David<br />

Jackson (forresten i samme lua som i<br />

1971) spiller kontinuerlig uten at det<br />

et øyeblikk blir uinteressant, det er<br />

imponerende hvordan han hele tiden<br />

klarer å produsere intelligente melodifigurer<br />

uten å gå i veien for vokalen.<br />

Peter Hammill synger og spiller<br />

Hohner Clavinet, og er et intenst<br />

fyrverkeri i kontrast til den relativt<br />

avslappede spillingen de tre andre<br />

presenterer (dog med vekt på relativt).<br />

Hugh Banton gjør tilsynelatende<br />

ikke så mye ut av seg (vi ser<br />

ham knapt også), men hans pedalbass<br />

og mektige orgeltoner (og<br />

bassgitar på én låt) er en uvurder-<br />

lig ingrediens i bandets lydbildet.<br />

Lyd og fotografering er imponerende<br />

bra, eneste lille ankepunktet er noe<br />

dårlig synkronisering av lyd og bilde,<br />

spesielt i starten. Til tross for dette<br />

er denne konserten i en helt annen<br />

klasse enn 1971-opptaket - et opptak<br />

som forøvrig er tatt med i sin<br />

helhet på denne DVDen. Så har du<br />

ikke allerede skaffet deg Masters<br />

From The Vaults-DVDen, så dropp det,<br />

du får alt du trenger her.<br />

Classic Rock Productions<br />

www.classicrockproductions.com<br />

BARCLAY JAMES HARVEST<br />

25th anniversary concert<br />

Format DVD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1992<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Classic Rock Productions<br />

Katalognr CRP 1038<br />

Spilletid 94 minutter totalt<br />

Sven Eriksen<br />

F<br />

or å markere sine første 25 år i<br />

1992 lot Barclay James Harvest<br />

seg feire og filme i Town &<br />

Country Club i London. Man skulle<br />

tro at en slik begivenhet ville bringe<br />

fram litt ekstra, men sannheten er at<br />

bandet framstår som uinspirert og<br />

sjelløst, spesielt John Lees ser mest<br />

ut som han ønsker seg langt vekk. Et<br />

kvart århundres rutine sikrer dog at<br />

framføringene er feilfrie, om enn en<br />

smule glatte.<br />

DVDen inneholder åtte låter, et greit<br />

nok utvalg med hovedvekt på eldre<br />

stoff som Mockingbird, Medicine Man<br />

og Poor Man’s Moody Blues, men<br />

hvordan et band kan framvise så<br />

liten entusiasme foran et tydeligvis<br />

begeistret publikum er utenfor min<br />

fatteevne.<br />

En DVD du greit kan hoppe over –<br />

det finnes bedre konsertvideoer med<br />

gruppa der ute.<br />

Classic Rock Productions<br />

www.classicrockproductions.com


CAMEL<br />

curriculum vitae<br />

Format DVD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1973-2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Camel Productions<br />

Katalognr CP805DVD<br />

Spilletid -<br />

Sven Eriksen<br />

istorien om Camel fortalt av<br />

Andrew Latimer, Andy Ward Hog<br />

Peter Bardens – et tradisjonelt<br />

bandportrett slik vi har sett<br />

dem mange ganger før. Mange fine<br />

musikksnutter, som alle er altfor korte,<br />

dessverre, helt tilbake til debutalbumet<br />

(bandet mimer til Arubaluba<br />

og Never Let Go), og en historie som<br />

fortelles ved å veksle kjapt mellom<br />

de tre hovedfortellerne, med enkelte<br />

utfyllende kommentarer fra Colin<br />

Bass. Det lengste (og kanskje beste)<br />

musikkinnslaget er tre låter fra Snow<br />

Goose med orkester hentet fra The<br />

Old Grey Whistle Test (nå må det<br />

snart komme en progsamling derfra!).<br />

Det er også morsomt å se livekutt<br />

fra Rain Dances med Mel Collins<br />

og Richard Sinclair. Faktisk er<br />

det livekutt fra nesten alle albumene.<br />

Historien hopper lynkjapt over The<br />

Single Factor som Latimer karakteriserer<br />

som et lavmål i bandets karriere<br />

(og hvem vil vel være uenig med<br />

ham i det). Alt i alt er det en fint<br />

fortalt historie med humor, varme og<br />

følelse.<br />

Som bonus får vi et nyere møte<br />

(våren 2003) med Latimer, Ward og<br />

bandets første bassist Doug Ferguson,<br />

hvor de mimrer om gamle dager<br />

og spiller litt sammen – noe som<br />

kanskje blir en plate med tid og<br />

stunder. Trivelig, trivelig – som hele<br />

denne DVDen – og bandet selv for<br />

den saks skyld.<br />

Camel Productions<br />

www.camelproductions.com<br />

Camels Pressure Points video,<br />

innspilt i 1984, får nå sin DVDutgivelse.<br />

Utendørsfestivaler med progressiv<br />

rock på programmet er<br />

i høyeste grad en raritet her til<br />

lands. På det området må det<br />

innrømmes at svenskene har<br />

bredere tradisjoner. Synd, men<br />

sant. All ære og ros går derfor<br />

til arrangørene av Rock am<br />

Sogn som sørget for en happening<br />

litt utenom det vanlige.<br />

Jon Christian Lie<br />

E<br />

Vi er på konsert<br />

Rock am Sogn 23. august 2003<br />

t genialt trekk ved festivalen<br />

var dessuten<br />

sjanger-mang-<br />

foldet. Her var det<br />

ingen grunn til å<br />

tenke for smalt, og<br />

tilhørerne måtte<br />

finne seg i å konsumere<br />

alt fra prog,<br />

symfo, pønk, death,<br />

doom, garage, frijazz<br />

og sist, men ikke<br />

minst – rendyrket<br />

støy (som egnet seg<br />

best til å tømme<br />

lokaler med!). <strong>Tarkus</strong><br />

var på plass for<br />

å bivåne det hele.<br />

Konsertene foregikk<br />

samtidig både<br />

innendørs og utendørs,<br />

så det sier seg<br />

selv at det var umulig<br />

å få med seg alt.<br />

Her følger likevel<br />

noen selektive inntrykk<br />

fra festivalen.<br />

Zeenon<br />

Astroburger<br />

(Oslo)<br />

Utescenen: Skranglete poprock med<br />

inspirasjon fra surf og psykedelia<br />

skulle være en dekkende karakteristikk<br />

av bandet, og vi fikk servert<br />

klassikere (eksempelvis I Used To Be<br />

Mod fra 1992), samt nyere innslag<br />

fra gruppa. Bassen ble forøvrig traktert<br />

av Andreas Grøtterud som noen<br />

vil huske fra Kung Fu Girls på<br />

begynnelsen av 90-tallet. Det låt<br />

unektelig litt tamt her og der, og for<br />

undertegnede var det innlysende at<br />

gruppa led av sitt tap på orgelfronten.<br />

Et pluss for de røffe instrumentalene<br />

i god surf-tradisjon, men jeg<br />

er overbevist om at de kan bedre!<br />

Zeenon<br />

(Oslo/Kristiansund/Drammen)<br />

Utescenen: Det var duket for festivalens<br />

første drastiske stilskifte. Tre<br />

jenter og en mann gjør noen virkelig<br />

lovende forsøk på å blåse skallen av<br />

publikum, med sin hybrid mellom<br />

brutale metalformer som death,<br />

black, grindcore og hardcore. En<br />

ganske teknisk avart som var både<br />

velspilt, tettpakket og bloddryppende.<br />

At vokalen til Linn Pedersen<br />

minnet mer om en ildsint tømmerhugger<br />

i 60-årene enn noe annet,<br />

var også vel verdt å notere seg.<br />

Syracus (Bærum)<br />

Innescenen: Publikum var svært<br />

delte i oppfatningen av dette bandet.<br />

Enkelte ble så desidert positivt<br />

overrasket (salget av bandets mini-<br />

CD gikk strykende etter konserten),<br />

mens flere gikk skuffet ut av konsertlokalet.<br />

Syracus opererer i et<br />

slags tonalt grenseland mellom band<br />

som Anekdoten, Seigmen og Radiohead.<br />

På sitt beste minner de om en<br />

krysning mellom sistnevnte og tidlig<br />

King Crimson, dvs. symfonisk rock<br />

med melankolsk anlagt vokal, våte<br />

mellotron-vegger og slepende moll-<br />

Anekdoten<br />

gitarer. Et ganske utagerende sceneshow<br />

og en god dosering gitarstøy<br />

var med på å farge konsertopplevelsen.<br />

Mest for symfo-freaks?<br />

Anekdoten (Börlange)<br />

Utescenen: En noe merkverdig opplevelse<br />

å bivåne Anekdoten denne<br />

gang, for et betydelig mer blandet<br />

publikum enn de er vant til. Det<br />

haglet på med kommentarer fra sidelinjen,<br />

og det var tydelig at ikke alle<br />

hadde kommet for å oppleve progressive<br />

toner. “Det oppskrytte<br />

svenske bandet” (sitat fra sidemannen)<br />

fremførte stort sett materiale<br />

hentet fra deres to<br />

siste albumslipp.<br />

Lydstyrken var påfallende<br />

mild til denne<br />

gjengen å være, men<br />

stemningen var det<br />

ingenting å si på.<br />

Panzerpappa<br />

(Oslo)<br />

Innescenen: Som<br />

Oddity Music-sjef<br />

Rikers uttalte etter<br />

konserten; “Hvorfor<br />

spiller de ikke på<br />

Molde Jazzfestival?”.<br />

Han har definitivt et<br />

poeng, det er definitivt<br />

en del jazz-takter<br />

å spore i Panzerpappas<br />

låtmateriale.<br />

Samtidig har de<br />

beveget seg et ytterligere<br />

skritt i retning<br />

klassisk progrock Det<br />

lyste lang vei at de<br />

hadde øvd intensivt,<br />

og Panzerpappa spilte<br />

trolig en av sine bedre konserter<br />

på Sogn denne kvelden.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 33


Vi avslutter vår serie om tunge takter og tomme fakter<br />

Boston og Kansas<br />

– fra powerpop til powerprog del 3<br />

I denne siste delen av vår akk<br />

så begrensede oversikt over<br />

stadionrockens stolte, men<br />

utskjelte historie, skal vi ta for<br />

oss to av sjangerens ytterpunkter<br />

– det blankpolerte popensemblet<br />

Boston, og heavyproggerne<br />

i Kansas.<br />

Av Jacob Holm-Lupo<br />

“Platen er straks ferdig - gi meg fem<br />

år til”. Tom Scholz Boston<br />

Boston ER Tom Scholz – gitarist, låtskriver<br />

og oppfinner av Rockmanampen.<br />

Det er noe de fleste er enige<br />

om. Men de lærde strides om hvorvidt<br />

Scholz er en “sann kunstner”<br />

eller bare en veldig dyktig håndverker.<br />

Mannen, som har bakgrunn som<br />

produktdesigner hos Polaroid, beveger<br />

seg knapt utenfor studioet sitt,<br />

og bruker gladelig et tiår på å konstruere<br />

et nytt Boston-album. Og alle<br />

albumene viser en nærmest analretentiv<br />

perfeksjonisme. Her overlates<br />

ingenting til tilfeldighetene.<br />

Det var nettopp Tom Scholz perfeksjonisme<br />

som skaffet ham en platekontrakt<br />

med CBS/Epic på midten av<br />

syttitallet. Han hadde brukt mange<br />

år på å sette sammen en demo han<br />

hadde spilt inn på hjemmelaget<br />

utstyr. Og CBS lot seg imponere. Ikke<br />

bare av den flotte lyden, men av<br />

Toms evne til å skrive en perfekt hit.<br />

Hiten het More Than A Feeling, og<br />

var et mirakel av skimrende 12strengsgitarer,<br />

sommerlette, prikkfrie<br />

vokalharmonier og et uimotståelig<br />

gitarriff som siden er blitt resirkulert<br />

til døde. Både Billy Corgan og Kurt<br />

Cobain har omtalt dette som en av<br />

sine favorittlåter. Om Bostons selvtitulerte<br />

debutskive ikke hadde hatt<br />

annet enn denne låten, ville den<br />

fortsatt vært en suksess. Men heldigvis<br />

var platen også spekket med<br />

andre godbiter - alle hentet mer eller<br />

mindre uforandret fra Tom Scholz<br />

demo.<br />

Med alt fra den Big Star-møter-Yesaktige<br />

powerpopen til hitsingelen, til<br />

Wakemanesque prog i Foreplay/ Long<br />

Time og til laidback vestkystrock i<br />

Let Me Take You Home Tonight bød<br />

Boston (1976) på noe for enhver<br />

smak, samtidig som de CSN-inspirerte<br />

vokalharmoniene og de kompakte<br />

gitarriffene skapte et umiskjennelig<br />

Boston-sound. Ingen ville forveksle<br />

dem med Styx - blant annet fordi<br />

Tom Scholz hatet synther! Derimot<br />

trakterte gitaristen hammondorgelet<br />

som en annen Emerson. Gitardrahjelp<br />

Boston<br />

Boston: Boston<br />

fikk han også av den meget dyktige<br />

Barry Goudreau, som senere dukket<br />

opp i det mer progga Orion the Hunter.<br />

Utad var imidlertid fokuset på<br />

vokalist Brad Delp, som med sin lyse<br />

og varme stemme klarte å formidle<br />

Scholz til tider litt kliniske musikalske<br />

ideer til publikum - og dermed<br />

sikret en av tidenes platesuksesser.<br />

Boston er et av tidenes bestselgende<br />

debutalbum, 10 millioner på rappen<br />

– og den holdt seg på Billboard i to<br />

år!<br />

Salgssuksessen ble gjentatt med oppfølgeren<br />

Dont Look Back. Men musikalsk<br />

er det ikke videre spennende.<br />

Kanskje de to årene det tok å lage<br />

albumet ikke var nok for Tom Scholz<br />

til å komme opp med nye låter, for<br />

her serveres nøyaktig den samme<br />

oppskriften som på debuten, litt på<br />

samme måte som KCs In the Wake of<br />

Poseidon er et hult ekko av In the<br />

Court.... Her er mye flott symfonisk<br />

pop, “ear candy”, men intet nytt<br />

under solen. At nyskapningen ikke<br />

sto i høysetet, var også tydelig på<br />

coveret, som inneholdt akkurat samme<br />

gitarformede romskip som førsteskiva...<br />

Heldigvis ventet Scholz helt til 86<br />

med tredjealbumet, Third Stage. Selv<br />

om Scholz fortsatt oppfinner hjulet<br />

igjen og igjen, hadde han i hvertfall<br />

Boston: Third Stage<br />

et inspirert knippe låter å by på denne<br />

gangen – og en ny besetning som<br />

stort sett besto av ham selv, ham<br />

selv og ham selv. Og Brad Delp, da....<br />

Platen ble sluppet i et ugjestmildt<br />

klima preget av Madonna og Spandau<br />

Ballet, men den udødelige balladen<br />

Amanda klatret seg fortsatt til topps<br />

og gjorde Third Stage til en anakronistisk<br />

storselger - til platekritikernes<br />

store irritasjon. Ellers består platen<br />

av godpompøs stadionrock og<br />

visepop – og Scholz viser sin progrockfascinasjon<br />

til fulle med den<br />

fantastiske instrumentalen The<br />

Launch, som må være en av de mest<br />

svulstige orgellåtene jeg har i samlingen<br />

min med mulig unntak av Toccata<br />

und Fuge.<br />

Etter Third Stage er det imidlertid<br />

ikke så interessant å følge Boston<br />

videre på veien – ikke fordi de ikke<br />

har gitt ut bra plater – endel av 90tallstingene<br />

deres er noe av det beste<br />

de har gjort, og jeg anbefaler gjerne<br />

1994’s Walk On, for eksempel. Men<br />

musikalsk har ikke gruppen utviklet<br />

seg siden 80-tallet, og dermed sier vi<br />

farvel til stadionrockens pophåndverkere.<br />

“Halleluiah, we can boogie!”. Da<br />

Jesus kom til Kansas<br />

Nestemann ut er et band det allerede<br />

er blitt skrevet endel om i herværende<br />

magasin, derfor går jeg ikke så<br />

Side 34 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong>


dypt inn i bakgrunnen deres. Kansas<br />

er utvilsomt det mest progga av alle<br />

bandene som kan sies å representere<br />

“The Mid-Atlantic Sound”, og sannsynligvis<br />

et band <strong>Tarkus</strong>-leserne har<br />

et nært forhold til. Kansas oppsto av<br />

asken til boogierockbandet White<br />

Clover og et mer eksperimentelt prosjekt<br />

hvis musikk nylig er blitt<br />

avdekket av Cuneiform/Wayside,<br />

nemlig Proto-Kaw.<br />

I skjæringspunktet mellom sørstatsboogie<br />

og britisk progpåvirkning oppsto<br />

den unike musikken til Kansas - en<br />

blanding av tung bluesriffing, boogierytmer,<br />

kompleks symforock og countryballader.<br />

La oss for enkelhets skyld<br />

kalle dem en hybrid av Gentle Giant<br />

og Lynyrd Skynyrd. Det er verdt å<br />

merke seg at selv om Kansas i større<br />

grad enn Styx eller Journey var tro<br />

mot sin egen amerikanske musikkarv,<br />

og låt mer autentiske enn de fleste,<br />

var de også det bandet som lignet<br />

mest på sine britiske inspirasjonskilder.<br />

Rytmeseksjonen var klart inspirert<br />

av Gentle Giant, med en egen evne til<br />

å spille fire flate gjennom de merkeligste<br />

taktskifter, noe som skapte en<br />

polyrytmikk jeg ikke har hørt så<br />

mange andre steder. Lenger oppe i<br />

instrumentalhierarkiet var det mye Yes<br />

å spore, spesielt fra keyboardistduoen<br />

Kerry Livgren og Steve Walsh, som<br />

også var gruppens ideologer. Her gikk<br />

det mye i moog, arp og hammondorgel,<br />

selv om clavinetbruken igjen pekte<br />

mot Gentle Giant. Kansas hadde et<br />

til tider kosmisk synthsound.<br />

Kansas: Kansas<br />

Gitarist Rich Williams dro imidlertid<br />

det hele ned på jorden igjen med et<br />

herlig skittent hardrocksound – Williams<br />

er sannsynligvis den mest<br />

undervurderte musikeren i Kansas –<br />

både virtuos og feelbasert på en<br />

gang. Ofte delte han gitarpliktene<br />

med Kerry Livgren. Allikevel var det<br />

vokalisten – Steve Walsh igjen – og<br />

fiolinist Robbie Steinhardt som stjal<br />

showet. Steve Walsh med en lys, litt<br />

hardt presset stemme som har skapt<br />

skole for progmetalvokalister som<br />

James LaBrie og Geoff Tate, og Steinhardt<br />

med sin ville rockefele som<br />

bringer tankene hen på Mahavishnu<br />

Orchestra. Personlig synes jeg kanskje<br />

ikke Steve Walsh er det sterkeste<br />

leddet i Kansas, fordi han har en<br />

tendens til å låte litt anstrengt. Han<br />

er ikke noe naturlig tenortalent som<br />

Steve Perry. For all del, han synger<br />

ofte veldig bra, men jeg er ofte lettet<br />

når Steinhardt iblant overtar mikrofonen<br />

med en mer avslappet stemme.<br />

Kansas<br />

La oss ta en kjapp titt på noen av skivene<br />

deres. Debuten Kansas fra 74 er<br />

en plate hvor boogie/prog-syntesen<br />

ikke er helt på plass. Dermed ender vi<br />

opp en med rene rock’n’roll-låter som<br />

Can I Tell You på den ene siden, og<br />

tradde progepos som Journey from<br />

Mariabronn (forøvrig en knalllåt) og<br />

Apercu på den andre siden, med en<br />

nærmest gospelaktig, men feiende<br />

flott ballade som Lonely Wind midt<br />

imellom. Det er først og fremt i det<br />

stormfulle dramaet i låter som Lonely<br />

Wind, Mariabronn og Death of Mother<br />

Nature Suite at Kansas utmerker seg<br />

på denne skiven - med en nærmest<br />

gotisk patos de ikke fant tilbake til<br />

før på Point of Know Return.<br />

Oppfølgeren er den mer polerte og<br />

keyboardbaserte Song for America<br />

som kom ut året etter. Her er det<br />

symforocken som dominerer. Tittelåten<br />

er nærmest en rip-off av Genesis<br />

Watcher of the Skies, med stringsynth<br />

i stedet for mellotron. Lamplight Symphony<br />

er en rørende spøkelseshistorie<br />

i et pompøst, lettere Claydermansk<br />

arrangement og med noen litt baktunge<br />

synthsoloer over statiske ostinater.<br />

Nettopp baktungheten preger<br />

denne platen. Selv kosmiske epos<br />

som den ultrapretensiøse Incomudro<br />

– Hymn to the Atman tar liksom ikke<br />

helt av fordi kompet er litt uinspirert.<br />

Dessuten begynner dessverre<br />

Steve Walsh og Kerry Livgren med det<br />

som til syvende og sist gjør Kansas til<br />

et litt plagsomt band i min bok: De<br />

forkynner og preker. Jeg er helt for<br />

kvasimystiske utlegninger i prog,<br />

men det må gjøres med entusiasme<br />

og innlevelse. Når Jon Anderson<br />

synger om alle tings enhet og ver-<br />

Kansas: Song For America<br />

denssjelens fylde, så føler man at han<br />

faktisk opplever det – han belærer<br />

oss ikke, men deler sin erfaring og<br />

henrykkelse med oss. Når Steve og<br />

Kerry derimot setter igang – enten<br />

med kristen moralisme eller kvasihinduistisk<br />

polemikk, føler jeg meg<br />

tråkket på og tilsnakket. “Pray, for<br />

Devils have no reason, Satan waits to<br />

curse your ways”... hallo, er det DET<br />

jeg setter på et rockealbum for å høre<br />

– eller er det kanskje heller noe jeg<br />

kunne lært bedre nede i Filadelfiakirken?<br />

Nei, gutter, dette ække progg!<br />

Etter dette fulgte det mer rocka albumet<br />

Masque, som svinger langt bedre,<br />

men har en del dårlige låter. Men<br />

Mysteries and Mayhem er en av<br />

tidenes proglåter, med ørten taktskifter<br />

og riktig pasjonert vokal fra Walsh<br />

– og en Gentle Giantsk struktur. Stadionrockhøydaren<br />

Icarus – Borne on<br />

Wings of Steel må også nevnes med<br />

sine vakre melodilinjer og herlige<br />

orgellyd. Derimot fremkaller “frels<br />

verden”-sanger som All the World ikke<br />

annet enn kvalmefornemmelser.<br />

Leftoverture fulgte samme år, og er<br />

Kansas: Leftoverture<br />

mange fans favoritt. Her vendte de<br />

litt tilbake til symfosoundet fra Song<br />

from America, samtidig som de beveget<br />

seg lenger inn i stadionrockens<br />

publikumsvennlige attityd. Resultatet<br />

kan høres i megahiten Carry on<br />

Wayward Son som sannsynligvis er<br />

den mest fengende progrocklåten<br />

siden Roundabout – en simpelthen<br />

genial sang. Stort verre er ikke platens<br />

magnum opus, Magnum Opus.<br />

Dette er hyperaktiv adrenalinprog<br />

som etterlater deg fullstendig utslitt.<br />

Resten av albumet er preget av Walsh<br />

og Livgrens gryende interesse for<br />

indianerne – som de på en kristenformyndersk<br />

vis ser på som naturens<br />

egne barn, og dermed nærmere<br />

“mysteriene”... greie sanger, men litt<br />

tvilsomme tekster, altså.<br />

Så kommer vi endelig til min favoritt<br />

- albumet der alt løsnet for Kansas.<br />

Point of Know Return har liksom alt<br />

på plass. Endelig får rockerne i bandet<br />

slippe løs. Rich Williams danser<br />

gjennom albumet med det ene<br />

avhengighetsdannende riffet etter<br />

det andre, og erstatter Livgrens dølle<br />

synthsoloer med gnistrende gitarkrumspring.<br />

Samtidig har bandet<br />

plutselig oppdaget at han som alltid<br />

satt og kjedet seg i et hjørne faktisk<br />

er bandets fiolinist, og gitt Robbie<br />

Steinhardt masse spillerom til felespill<br />

som veksler fra bluegrass til<br />

boogie til prog.<br />

Kansas: Point of Know Return<br />

Låtene er gjennomgående inspirerte.<br />

Progfaktoren holdes oppe av Closet<br />

Chronicles, en følelsesladet og vakker<br />

komposisjon litt i Genesis-land, den<br />

livlige slageren Portrait og den litt<br />

melankolske pianobaserte Nobodys<br />

Home. Rockenerven formelig pulserer i<br />

høyoktanlåter som Lightnings Hand og<br />

Sparks of the Tempest, begge med Skynyrd-anstrøk.<br />

Her synger også Walsh<br />

som en gud, med litt etterlengtet<br />

“grit” i stemmebåndene. Det hele roes<br />

ned med Kansas vakreste ballade<br />

noensinne, den nesten countryaktige<br />

Dust in the Wind, som har en rimelig<br />

høy “knapt et øye var tørt”-faktor.<br />

Tittellåten bringer alle de forskjellige<br />

aspektene ved albumet sammen i en<br />

herlig syntese, mens den eneste nedturen<br />

er Hopelessly Human, hvor forkynningen<br />

presser seg på igjen og<br />

musikken nærmer seg det sentimentale.<br />

Men alt i alt er dette Kansas absolutte<br />

høydepunkt, som ble etterfulgt<br />

av det brilliante live-albumet Two for<br />

the Show. Er det EN live progskive man<br />

bør eie, er det denne (og kanskje Magma<br />

Live). Som så altfor ofte var dette<br />

imidlertid slutten på Kansas glanstid.<br />

Det virker som det å lage en knallalbum<br />

ofte er begynnelsen på slutten<br />

for bandene vi har snakket om i denne<br />

serien. Jeg ser få forsonende trekk ved<br />

noen av bandets senere album, som<br />

enten dryppet av kristen apologese<br />

eller druknet i en gjørme av tam puddelrock.<br />

Folk forteller meg at gjenforeningsalbumet<br />

deres er bra, så jeg får<br />

sjekke ut det, men i mellomtiden er<br />

jeg fornøyd med å slite ut rillene på<br />

Point of Know Return.<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong> Side 35


Annonsering Samarbeidspartnere<br />

Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved<br />

henvendelse til <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller<br />

du finner dem på våre websider www.tarkus.org<br />

Annonsemateriell sendes til <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> v/Sven Eriksen pr post (se<br />

adresse side 2) eller på email til sven@tarkus.org<br />

Abonnement<br />

Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra<br />

Norden forøvrig, fritt tilsendt.<br />

For å abonnere kan du:<br />

• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til<br />

Sven Eriksen,<br />

Møllefaret 48B,<br />

0750 Oslo<br />

Konto nr. 6222.11.06658<br />

Merk giroen «<strong>Tarkus</strong>» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med.<br />

MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave.<br />

• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org<br />

• Ringe oss på telefon 906 73 821.<br />

Fornyelse av abonnement<br />

Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse.<br />

Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil<br />

abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke<br />

ved for sen betaling.<br />

Abonnementsfordeler<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> har inngått avtaler<br />

med følgende selskaper om rabatter:<br />

Oslo Rock Antikvariat, Oslo<br />

Telefon 22 11 13 13<br />

15% avslag i pris på deler av katalogen.<br />

Oddity Records, Harøy<br />

Telefon 71 27 69 32<br />

10% avslag i pris på deler av katalogen.<br />

«Back Issues»<br />

Følgende eldre utgaver av <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> er tilgjengelige:<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

17<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 17<br />

Juni 2001<br />

Kr. 45,-<br />

Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

18<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 18<br />

September 2001<br />

Kr. 45,-<br />

Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan<br />

Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr.<br />

45,- + porto. Fra og med nr. 25 er prisen<br />

kr. 50,- + porto.<br />

Merk at du må være abonnent for<br />

å dra fordel av disse rabattene.<br />

Butikkene har oppdaterte lister slik<br />

at de til enhver tid vet hvem som<br />

har gyldig abonnement.<br />

Det dukker også opp andre abonnementstilbud<br />

med ujevne mellomrom,<br />

som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l.<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

19<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 19<br />

Desember 2001<br />

Kr. 45,-<br />

Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong<br />

Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra<br />

vår internettside, alternativt på telefon<br />

906 73 821, eller pr. email til<br />

sven@tarkus.org<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den<br />

musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å<br />

handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!<br />

Oslo Rock Antikvariat<br />

Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort<br />

utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og<br />

brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13.<br />

Oddity Music<br />

Oddity Music gir 10% rabatt til <strong>Tarkus</strong>-abonnenter på alt prog-relatert stoff<br />

samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity distribuerer musikk fra flere<br />

spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen<br />

label. Oddity Music treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett:<br />

www.oddity.no<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,-<br />

Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen<br />

av platen som fulgte med <strong>Tarkus</strong> nr. 9<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan<br />

Side 36 <strong>Tarkus</strong> nr. <strong>26</strong><br />

Progartister idag<br />

Ekseption<br />

Barclay James<br />

Harvest<br />

The Enid<br />

Pretty Things<br />

Gjest: willy b<br />

22<br />

23<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,-<br />

Stort julenummer – 48 sider!<br />

OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink<br />

White Willow 21st Century Tomas Bodin<br />

Anthony Phillips Schizoid Band<br />

Steve Hackett String Driven Thing Fruitcake<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,-<br />

15<br />

<strong>Tarkus</strong> nr. 15<br />

Desember 2000<br />

Kr. 45,-<br />

24<br />

Adrian Belew<br />

Paatos<br />

Änglagård<br />

Tangerine Dream<br />

Østeuropisk prog<br />

Kraftwerk<br />

Tømrerclaus<br />

Journey

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!